Jo

En av de fineste rundturene i Jotunhjemmet går nettopp her. Årdal - Vettismorki - Vormeli - Stølsmaradalen - Årdal. Den delen av turen som går nede i selve Utladalen er umerket, tildels bratt og gjengrodd, men et fantastisk eventyr. Det kreves litt stifinneregenskaper men den er der under bregnene og blomsterprakten. Det er temmelig luftig ned Bjørnestigen og opp Kirkestigen (eller hva det heter), men ikke farlig. Min kjære har høydeskrekk og syns det gikk greit.

Overraskende og positivt at produsenten svarer. Ut fra erfaringene på denne tråden taler mye for at Alfa Skarvet passer dårlig til en god del føtter. Da blir det for det første temmelig koko å markedsføre dem som garantert gnagsårfri, slik Sportsnett gjør det. For det andre lyder det litt hult å gi råd for hvordan man går dem inn når flere av erfaringene her viser at det ikke hjelper. Forebyggende råd er positivt, for all del, men det løser ikke dette problemet. Jeg har nå kjøpt Crispi Stetind som jeg er meget spent på å prøve. I utgangspunktet er den svært lik Skarvet (litt høyere), men jeg tror og håper den avgjørende forskjellen ligger i hælkonstruksjonen. Skarvet er meget romslig i hælen. Dette virker i utgangspunktet behagelig, men min teori er at dette gjør at hælen ikke blir låst skikkelig og at man får en bevegelse som skaper friksjon og sår. Stetind er mer aggresiv og smalere i hælkappen. Jeg skjønner at en med kraftig hæl ikke vil ha de samme problemene som meg, men jeg tror ikke klumphæl er særlig utbredt. Er jeg en tynnhudet svekling? Lider jeg under en underlig, smal hæl eller har Alfa Skarvet en dårlig konstruert hælkappe. Jeg lover å komme tilbake med min personlige og forsøksvis balanserte vurdering når jeg har fått brukt de nye støvlene skikkelig.

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=15716&highlight=

Poenget med dampsperre-/fuktsperresokker er ikke å holde på varmen, men å holde på fuktigheten. Sokkene og støvelforet isolerer bedre hvis det ikke er fuktig av fotsvette. Jeg har brukt det i plaststøvler i høyden og syns det har fønket bra, men aldri følt behovet i Norge. Jeg har hatt tynne syntetsokker (som tørker fort i teltet) innerst på foten, plastpose utenpå dette og så en eller to tykke ullsokker. Hvis ikke forholdene er slik at støvelen blir våt fra utsiden, har du fordelen av alltid å ha tørre støvler og tørre ullsokker. I tillegg hjelper systemet mot gnagsår. Ulempen er lukten: Amoniakk.

Smaken er som baken... Jeg ville definitivt unngått pulk fordi det ødelegger skigleden og bremser farten. Jeg gikk selv 14 dager alene i vinter i Dovre og Jotunheimområdet. Hadde mat for 5 dager på det meste og sekken var aldri tyngre enn 21 kg. Lå i et Hilleberg Soulo, men hadde også noen netter på selvbetjent. Handlet en del mat og drivstoff underveis. 10 km om dager er veldig lite ambisiøst hvis du går med sekk, men du må regne med å ligge værfast i ny og ne, så hvordan snittet ditt blir er avhengig av vær og føre.

Trådstarteren har en rekke underlige påstander og det rakner allerede ved den første forutsetningen. Det er tøft og macho å gå på 2000m topper. Hvor i all verden har du det ifra? Det absolutte flertall av toppene over 2000 m er enkle rusleturer som ikke kan ses på som krevende i noen som helst sammenheng. Det finnes noen ytterst få topper som krever klatring, men her er vanskelighetene på et svært, svært lavt nivå etter dagens standard. Jeg kjenner få jenter som samler totusenmetere, det er sant, men jeg kjenner mange som er aktive, dyktige klatrere, og jeg kjenner mange som kjører bratt på ski. I en slik sammenheng har m.o.h liten relevans. De jentene jeg kjenner som ofte er på over 2000 m er mødre som har barn som samler topper. Hvis det er få kvinner som sanker 2k tror jeg det skyldes mer det nerdete, samlerpreget aktiviteten har, enn at det er så unikt og tøft. Det er jo også svært få kvinner som samler frimerker, bilnumre, driver med trainspotting o.l. Selv om jeg er mann, ser jeg liten grunn til å kritisere kvinner for deres manglende deltagelse i disse fritidssyslene. Jeg synd det er mer nærliggende å spørre seg hvorfor i all verden så mange menn syns dette er interessant. Det er også relativt få kvinner som syns det er interessant å krangle på Internett. Merkelig.

Jeg har hatt et lignende problemog har hatt meget god hjelp av Rebahn støttebind for kneet. Jeg tror den viktigste effekten er at det holder kneet svært varmt. Hadde trøbbel med kneet før en fleredagerstur med tung sekk nå i forrige uke og er overbevist om at støttebindet reddet turen. Jeg vet jo ikke om vi har samme skade, og om det vil virke på deg, men jeg ville definitivt prøvet et slikt. Det skal sitte temmelig trangt. Du vil antageligvis få gnagsår på baksiden av kneet, men det fikser du med kompeed. Lykke til. http://www.oslosportslager.no/produkt/rehband-rehband-7751w-kne-stottebind-kvinner-8188.aspx

Jeg tror ikke det er så veldig mange som har angret seg etter en tur opp Sydpillaren. En klassiker. Du finner en fin fører her: Og kan kjøpe en ok fører i bokformat her: http://www.topptur.nu/

Hvis du bruker GriGri, eller forsåvidt andre mekaniske greier, for å sikre deg selv på led er det vanlig å bruke en rakneslynge eller en båtfortøyningsfeste i gummi inn mot "standplass" for å få dynamikk i systemet. Personlig syns jeg egensikring på friklatring blir i overkant mye mekk. Bedre å ta med en kompis.

Fint bilde! Det er ikke et kvalitetstegn at det tar lang tid å gå inn en støvel. Man må kunne forvente at en moderne skistøvel ikke skaper sånne skader som den nydelige illutrasjonen viser. Jeg er fristet til å tro at Alfa Skarvet er en ordentlig drittstøvel, men i minste fall passer den ihvertfall ikke til mine føtter. Jeg takker for tipsene om gnagsårforebygging, men det er helt uaktuelt for meg å basere meg på dette. Jeg vil ha en behagelig støvel, slik jeg har hatt mange av tidligere. For å svare på kritikken: Jeg syns du er noe ukritisk hvis du er strålende fornøyd med støvler som kun kan brukes hvis du pakker helene inn i klebrig skumgummi to dager før turen starter. Det går an å stille krav til annet enn varme og vanntetthet.

Jeg har aldri vært plaget av gnagsår tidligere og har brukt alt fra klatrestøvler i plast, Randonesko, Morgedal, tunge fjellstøver. You name it. Så kjøper jeg de høyt anbefalte og uskyldig utseende Alfa Skarvet. Går de inn med fire turer, uten å merke noe galt. Drar på en 11-dagers fjellskitur og så skjer det: De forsyner seg grovt av føttene mine. Ja, de er passe store. Jeg har de fancy innleggssålene. Prøvde enkeltsokk, to sokker, gå uten såler, spikke litt på sålene, Compeed og tape både hver for seg og i kombinasjoner. Det endte på legevakten. Er det jeg som har blitt gammel og har fått skjør hud, eller er Alfa Skarvet djevelens verk? Jeg må ha nye støvler. Ingen tvil om det. Er det noen som har tilsvarende erfaringer med Skarvet som har anbefalinger til gode alternativer?

Jeg gikk opp dalen til Trulsbu for en uke siden. Det er uproblematisk med tanke på ras. Videre fra Trulsbu til Nørdstedalsseter må dere passe litt på i botnen bak hytten. Les på DNT hvor de pleier å kviste. Det var greit. Jeg gikk videre over Sognefjellet og ned Utladalen til Skogadalsbøen. Også greit hvis du følger den østlige varianten øverst i dalen. Dette er det også info om hos DNT. De var i gang med kvistingen ut fra Fondsbu for noen dager siden. Vet ikke hvor langt de har kommet. Bra med snø, men hvordan forholdene er på breen skal jeg ikke uttale meg om.

Vanlig nedkjøring er den store v-formede rennen midt i bildet.

Den vanligste nedkjøringen fra Dyrhaugsryggen starter N6127532 E749904. Til spørsmål nr to: Jeg mener henget opp til Ringsbreen, N6127180 E749199, sånn omtrentlig.

Takker! Da var det som jeg tenkte. Tundradalen virker hakket mer eksotisk og fri for folk. Den er jo vakker ut på bildet. Tipper jeg velger den.

Er det noen som har gått Lundadalen eller Tundradalen på ski? Jeg skal inn i Jotunhjemmet fra Bismo i vinter og vurderer forskjellige alternativer. Jeg har tidligere gått hesteskoen opp Lomsegga, over Hestbrepiggane og Hålotindane og ut over Hestdalshøgdi og ned til Bismo. Lundadalen kan se skredutsatt ut på kartet. Tundradalen og opp Tundradalsbotn ser grei ut, men man kan ikke lese alt ut av kart. Hvordan er er fremkommeligheten, er det noe fint o.s.v.? Er det vanlig å gå Lundadalen til Trulsbu om vinteren? Alternativet er jo å gå midt i mellom, fra Bismo opp til Hestdalshøgdi over Holobreen o.s.v, men der har jeg gått før så det hadde vært fint å prøve en annen rute.

Jeg har ikke gått inn Ringsdalen, men rundet Nordre Dyrhaugstind fra Skagadalen. Det siste henget før du kommer inn på Ringsbreen er uansett utsatt og, så vidt jeg husker, umulig å unngå. Jeg kjenner konkrete episoder med personutløste ras i dette henget. Hvis du tenker på den "vanlige" nedkjøringen fra Dyrhaugsryggen til Ringsbreen forutsetter den at dere går et stykke av ryggen først. den kan også være litt vanskelig å finne. Den er også bratt nok til å være skredutsatt hvis forholdene er slik. Den er neppe et godt alternativ til Ringsdalen hvis poenget er å minimere skredfaren, men det er jo en klart mye finere tur.

Mange takk for svar. Jeg har prøvd å kalibrere kompasset, men syns ikke det hjalp særlig. Jeg vil prøve den andre varianten. I mitt oppsett er det, bruk kompasskurs under 16 km i timen + ved mer enn 90 sec. Det betyr vel at jeg stort sett har vært på kompasskurs. Dette er den første GPSen jeg bruker med en slik retningspilfunksjon, og jeg må si jeg forventet en stabil kurs. Vil dere som har litt mer erfaring si at man ikke kan stole på retningspilen? Er den litt ustadig, eller skal den kunne vise rigth on?

Jeg lurer på om noen på sidene her kan hjelpe meg med et GPS-problem. Jeg har kjøpt en GPSmap 60CSx og den fungerer bra et ett unntak. Når jeg skal gå til et waypoint etter kursmarkør/pil er denne svært ustabil. Det ser ikke ut som det spiller noen rolle om jeg står i ro eller er i bevegelse. Pilen vingler rundt. Noen ganger viser den riktig retning, men sekundet etter peker den feil vei. Er det noen som har hatt lignende problemer?

Larsen har helt rett. I føreren ser det ut som Norveggen på Eiger med ørten taulengder og lang klatretid. I realiteten er det en hyggelig rute som kan gå temmelig raskt hvis forholdene er gode. Vi brukte tre timer fra innsteget til topps, og dette er ikke uvanlig kjapt blant klatrere med erfaring. Det var godt med snø og vi sikret kun en taulengde snø/is. Klippepartiet gikk på tre taulengder. Jeg husker ikke detaljer, men mener du kan sikre med litt av hvert. Vi gikk Styggedalsryggen og over Storen som retur, og hadde en lang, fin dag i fjellet. Mange blir nok skremt av føreren, og det er synd for dette er en flott og rute som ikke bør avskrekke hvis man behersker grad fem og er trygg i bratte snøbakker. Hvis snøfeltene er smeltet, og det er mye is, blir det mer arbeid, men det er ikke bratt oppi der.

Det er en relativt utbredt oppfatning, men helt sikkert en sannhet med mange, eller forresten, noen modifikasjoner. Selv syns jeg Chorro og Rodellar er klart softere enn f.eks. Ceuse og Tarn, men det finnes jo hundrevis av andre crag i begge land( og det aner meg at du kan gi eksempler som svekker min bombastiske påstand).

Jubilumsveggen er gått om vinteren og i fri, men det er lenge siden. De som gikk den i fri mente det var svært løst og, så vidt jeg husker, en meget seriøs 5+ taulengde som både var løs og usikret. De anbefalte at man traverserer inn høyere oppe for å unngå denne (men da går man jo ikke hele veggen). Jeg har ikke hørt om repitisjoner av disse rutene siden 80-tallet. Det kan være de blir gått en skjelden gang, men det er i så fall maks. Min høyst subjektive mening er at veggklatringen i Hurrungene ikke er så mye å trakte etter. Ryggtraversene er brillefine, men med noen få unntak (Vestveggen på Storen) er det andre steder som gjelder hvis man ønsker fin klatring, i mange taulengder, i en vegg er f.eks Kjerag, Stetind, Mongejura bedre destinasjoner.

Vengedalen er jo et utmerket sted å samle erfaring, og alle disse toppene er flotte mål i seg selv. Jeg syns forøvrig særlig vinteren og toppturmulighetene på ski er spesielt bra i hele området rundt Isfjorden og Romsdalen. Anmarsjen til Vestveggen kan kanskje være vanskelig å finne. Jeg vet ikke. Mye snø gjorde at vi kunne gå noen snøfelt, avbrutt av litt klyving, et godt stykke til venstre for anmarsjen føreren anviser. Jeg har gått den vanlige anmarsjen også, men det er så lenge siden at jeg ikke husker noe særlig. Mener det var ganske greit, men det er sikkert (som vanlig) avhengig av at man har litt flaks med veivalget.

Det var kanskje meg det. Jeg syns det er hyggelig at fokus flyttes litt fra det uheldige opphenget i Jotunhjemmet og timeterstopper her på disse sidene, så her er et kort resyme av turen: Vi gikk først Vestveggen på Vengetind. Tror det står 7 taulengder i føreren (4+), men vi gikk den stort sett med løpende sikringer. Så var det over toppen på Store Vengetind, via galleriet i Østveggen til Vestgjelet og videre ut Vengetindstraversen (2). Videre opp Vesteggen på Kvanndalstind (3) og ned Østeggen. Det siste bød på morsomme rutefinningsutfordringer og tre rapeller. Vi hadde tenkt oss en tur oppom Karlskråting også, men 800m bløt snøbakke så ikke veldig fristende ut. Det skal heller ikke underslås at vi følte oss litt slappe. Overnatting ved Svartevann (heter det ikke det da?). Vi hadde med hver vår lette dunpose, lå på tau og sekker og sov som prinser. Dag nr. 2 startet med Nordryggen på Olaskardstind (2), videre over Hornaksla og opp Sydeggen på Lillehornet (5+). Etter å ha tatt oss opp over skaret og opp på Romsdalshorn traff vi for første gang folk. Mye folk. Rapellene ned Nordveggen var nok turens mest utsatte øyeblikk. Folkeansamlinger og løs stein er en dårlig kominasjon. Jeg skjønner ikke helt hva folk ser i den ruten. Vel...videre over Litlefjellet og opp Sydryggen på Holstind og Blånebba (2). Lykken sto oss bi og snøforholdene gjorde at vi kunne skli på beina ned Nordryggen og rett til dals på niks komma null. Vi syns dette var en veldig flott tur. Fjellene er arkitektoniske perler, Vengedalen er nydelig, utsikten mot fjordlandskapet og Trollveggen sublim o.s.v. Vi traff en villreinflokk, et par ravner, en ørn, men med unntaket nevnt over, stort sett ingen andre. Og hvis du liker klyving så er det svært, svært mye av dette. Litt klatring er det også. Vi var på farten knappe 12 timer begge dagene, og da brukte vi bare tau på de mest utsatte passasjene.

Det finnes ingen gullstandard, og de svenske gradene er i realiteten lik det norske systemet. Det finnes to hovedproblemer med sammenligningen med franske grader. Den første er at det ikke korresponderer helt. Det er en gammel sannhet at 7a og 7+ er det som treffer best, men for resten av tabellen kan man lett havne mellom to grader. Sammenhengen mellom de to graderingssystemene har vært diskutert i timer og år, og noen steder har man løst hele problemet med å gi sportruter franske grader, se f.eks. headwall.com eller de fleste svenske sportscrag. Man klarer uansett ikke løse hovedproblemet, nemlig at gradering til en viss grad er subjektivt og at det er realtivt store variasjoner selv innenfor det franske systemet. En 7a i Spania er f.eks. ofte langt lettere enn en 7a i Frankrike. Det kan også variere en del fra klippe til klippe innen ett og samme land, eller fra rute til rute for den saks skyld.