Mayhassen

Da er vi to Nils Artig at du syns det var spennende å lese om dette ods! Selv om jeg ikke har lest det du sammenlikner med, tar jeg det som et stort kompliment

Trenger ikke å være Dovre, kan gjerne bli med på en annen tur jeg. Hettpiggen er planlagt i slutten av januar, ikke begynnelsen

Stemmer det, glemte at jeg ikke har java her Angående quicktime o.l syns jeg det er noe dritt at folk bruker det på nettsidene sine, liker ikke det, og ikke gidder jeg å ha det innstallert.

Fungerer ikke her (firefox 3.0.5)

Hei Øyvind (du har et kult navn), bli med i starten av januar da vel Enig med det du sier og du har helt rett, virkelig en god følelse. Nå,litt i ettertid sitter jeg og koser meg med kaffe og sjokolade, mens jeg tenker på vindkastene som en morsom og kul opplevelse (selv om de ble forbannet flere ganger enn det som er tellbart der og da)

Hehe, råtten snø er alltid sjarmerende

Søk litt rundt på forumet etter tørking av mat og andre tråder om mat, mye info ligger her inne allerede

punktum for mye i linken din

Da snakkes vi nok nærmere

Digg! Noen spesielle steder du vil anbefale å kjøre ned? Har selv verden til min disp etter 12.mai i år, og da blir det telt i den dalen for min del også

Det var vel fortjent at du kom deg ut på tur nå! Trimme vekk litt gris og få det store familieliv på litt avstand tenker jeg gjorde godt for sjela. Ikke dumt med en slik solnedgang, digger vinterlyset! Det er verdt å gå noen meter både bortover og oppover ekstra for slike opplevelser, ingen tvil om det! Spise maten din

Hvis jeg ikke husker helt feil så var dette min andre tur til Jotunheimen og rimelig uerfaren den gang. Har ikke lest hva jeg skrev selv den gangen, men husker den som en morsom rute som ikke var vanskelig, men litt utsatt. For en som er litt fjellvandt er det intet problem.

Hvorfor ikke si hvor det gjelder, kanskje noen vet. Husk å sjekke isen flere steder, kan variere stort. Et år siden gikk jeg over Tyin, da var store deler av vannet åpent, men der jeg gikk var det 20cm+ stålis. Nå i jula gikk jeg overalt på Dovre uten å ofre en tanke til isen der, jammen ble jeg overasket når det ble klarvær og så at jeg hadde gått nesten rett ned i åpne vannhull et pr dager før Tipset blir da; Regn med å gå rundt, sjekk når du kommer frem, ta det som en hyggelig bonus hvis isen er tykk nok

Jeg har en 110l, og den syns jeg har n fin størrelse. Vekten på en storsekk, om det er 90l eller 120l er ikke så nøye, mye viktigere er bærekomforen. 25kg kan virke ganske så tungt i en liten sekk hvor du har festen en masse ræl på utsiden etc, mens ganske bra med en 110l. Jeg ville dratt i noen butikker og sett på utvalget, prøv noen med litt last oppi. Ulempen med stor sekk er at den blir uansett full, jeg klarer stadig å fylle opp 110l på en dagstur PS: Etter du har sett på sekker i butikken, gå hjem å bestille fra nett så sparer du sikkert 1-2000kr+ inkl frakt og mva

Få opp denne tråden igjen. Angående maten, her kan man spare noen gram ved at man trimmer real-posen endel på toppen. Tilsammen burde dette utgjøre noen gram

Aldri vært mer motivert enn nå faktisk, tror det har noe med at jeg ikke har kjørt E6 på en god stund! Hehe, ja do må man ha i tilfelle Jeg fant en fin, men slitsom snørenne opp til Bruri, fin å gå i den, ikke mye løs stein å syte over. Noe løst siste biten mot toppen.

Storli: Hvorfor er dette så farlig da? Det er ikke slik at hvis lyset skulle velte så selvantenner hele duken og sier "boof". Hadde kanskje blitt et lite hull hadde det veltet. Antageligvis hadde det vel slukket på sin vei ned. Det siste du sier der Koie er viktig, men tror nok at man er enda mer immun mot folk i marka i julehelga enn på nyttårsaften. Å feire Jul ute er best! Andre året mitt i år

Hehe, det er bra, syns maten din smakte fortreffelig jeg, spesielt den frokostblandingen som gikk ut nå i år, den nye var ikke like bra Neste trekk kommer nok i januar, planer er lagt Bra tur var det ja, og nei, ingen søndagstur, og nei, ikke nyttig erfaring, bare plagsomt i grunn Anngående renna så har det jo mye å si på snøen der hvordan folk oppfatter det, jeg hadde fin stegjernssnø og det satt godt. Brukte stavene helt opptil skaret, isøksene hang på sekken, var nok derfor jeg var litt skuffet for da var det ikke like tøft (men de var på sekken, så litt tøft var det ) Hettpiggen var det planer om, men de ble forkastet når jeg sto på Vesttoppen (og på Larstind). Forholdene i snøen var elendige, derfor ville jeg ikke engang prøve. Det var bare sukker som rant av fjellet når en kom borti med stegjern og øks, og da er det ikke verd å utsette seg for en slik topp. Satser på bedre forhold i januar, da har det nok blitt litt kaldere får vi tro

Det går helt fint med pulk, det hjalp veldig med litt kaldere vær de siste dagene, skaren fikk satt seg mye bedre da. Nå er det bare en drøm å gå der oppe. Vær obs på at Svåna er åpen flere steder nesten helt opp til Bruri(!)

Haha!! Konge han fyren der da, noe av det mer sjeldne jeg har sett ja.

En røff start Mange blikk streifet meg og min bekledning, bedre ble det ikke da stigningen ble brattere og jeg gjorde meg mer og mer klar. Svetteperlene i panna vitnet om god bekledning og rare blikk som ”ikke så på deg” gikk stadig oftere forbi, men endelig kunne jeg unnslippe! Unnslippe varmen, maset, blikkene, stresset, orket, kort sagt samfunnet. Jeg befant meg på perrongen Hjerkinn stasjon, innspent i sekk og pulk og mitt Juleeventyr lå for mine føtter. Etter en drøy time kikket jeg fornøyd på kartet, jeg hadde klart ca 5 km, kanskje kunne jeg nå Maribu ved skumringens slutt allikevel? Slippe ubehagelige møter med moskus i mørket var av høy prioritering. Jeg sto ved veikrysset som det er skiltet 9km til Snøheim, det var vindstille, grått og et aldri så lite snødriv i lufta. Det var ikke mange hundre meter videre bortover, så møtte jeg veggen av luft fra nordvest. Sikten ble betraktelig redusert og det var ikke lenger mulig å se med det blotte øye, eller la noe hud være eksponert for elementene. Ting skjedde ganske fort nå og det ble stadig mer krefter og sinne i vinden. Etter en ny time hadde jeg tilbakelagt 2km, en betraktelig redusering av tempoet og jeg forberedte meg på en lang og hard etappe i mørke inn til hytta. I den neste timen beveget jeg meg en – 1 – km! Vinden hadde virkelig sluppet seg løs og det var lite som holdt den igjen. Jeg banet og bannet meg vei gjennom et landskap så forlatt og karrig. En grusvei som det ikke fantes snø på, annet enn et par skispor iset fast i tiden. Jeg prøvde å gå på disse slik at pulken skulle gli enklest mulig, men det var jo bare ren ønsketenkning, for bak meg lekte været vilt. Det trikset, kastet og tumlet den 40kg tunge pulken rundt som ei lett fjær, gjerne på TVERS av veien, mens satan selv spilte svartmetall på pulkdraget mitt. Prøvde å gå på siden av veien, men der var snøen bare gjennområtten, opp på grusen igjen. Pause. Ok, bort til neste røde brøytepinne. Hvor ble det av veien? Der ja, et vakuum i fokket ga meg 10m med sikt i to mikrosekunder. 3 nye brøytepinner var passert, bra Øyvind. Nå var det slutt på grus, plutselig masse snø, men GPS viste at jeg fortsatt var på veien. Fonner og løs snø flokket seg rundt truger og kropp, var åpenbart ved et sted snøen samlet seg. Skavler ble forsert, en etter en, senere kjent som Snøploger fra Helvete (med æ)! i mitt sinn. Mange tanker fløy gjennom hodet, skal jeg snu? Skal jeg fortsette? Klarer jeg dette? Maribu kunne jeg bare glemme, alt for langt inn. Tilbake? Nei, like langt dit. Redusert og strippet ned til det primitive mennesket, ingen all verdens kunnskap har noen betydning i forhold til Fjellets suverenitet og dens overlegenhet, vel bortsett fra den åpenbare sannhet at man burde holde seg innomhus og bade i ribbefett eller uttørka sauekjøtt på pinne. Bortsett fra det.. Jeg peilet inn noen menneskeskapte objekter på kartet, også kalt hytter som jeg kunne søke ly bak. Disse befant seg oppe ved Svånalægeret, bare noen hundre meter bortenfor min nåværende posisjon. Jeg var kommet meg på grus igjen, men det var vanskelig å bevege seg på sletta. Jeg måtte til stadighet bøye meg for vinden, bokstavelig talt. ”Vilje, vilje Øyvind, alt er psykisk, faen”. Et skritt til, ned i knestående, opp igjen. To skritt, revet tilbake av pulken som lekte seg i grøfta på andre sida av veien. Nå sto jeg visstnok inni hytta i følge kartet. Selvfølgelig var det ikke noe hytte her, var vel en av de få bygninger som forsvaret faktisk har klart å rive vekk det da. Det var merket et par til rett ved, men regnet med at ikke disse var der, ikke maktet jeg å ”gå” for sjekke heller. Teltet skulle opp, men hvordan og hvor? Overalt var det jo bare renskurt isete stein og telebakke som var immune mot mine snøplugger (tross alt vinter). Jeg fant nå litt snø nede i bekkeleie, og det var nå noen skulle ha filmet meg, jeg og min kamp mot teltet. Snøen var for løs til at noen av pluggene satt, vinden rev alt opp igjen før jeg fikk sukk for meg og ble liggende og kave i god stil oppå duken, ganske rådløs med tiden. Mørket var kommet og jeg strevet fortsatt med den forbanna duken. Hver gang jeg hadde vært så heldig å få ned en 2-3 plugger samtidig kom det litt vind da vettu, og gjett hva den gjorde. Jeg kan banne på at vinden roet seg bare så jeg kunne få ned noen plugger, for å så komme med et stort latterbrøl og rive alt opp igjen og spille dobbel stortromme på hodet mitt. Jeg fikk øye på en liten busk av ukjent sort, krabbet meg bort til den og sa til teltet; Nå skal du jammen meg opp, enten du vil eller ikke. Tok noen barduner og bandt dem fast i denne værbestandige planteveksten. Hivde pulk og sekk inn i innerteltet. Nå, nÅ! Opp med stengene og på med ytterduken. Ahh, mitt eventyrlige slott! Aldri har et så stygt oppsatt telt vært så vakkert i mine øyne, et tremannstelt som jeg så vidt fikk plass til meg selv i. Men fastbundet var det, nesten samtlige 10 barduner var fastbundet i min nye bestevenn, Busken (fritt oppkalt etter et forummedlem). Vel nede i soveposen tenkte jeg: For en ubetydelig dritt, en mikroskopisk ingenting som gjorde den tabben og kanskje tro at man var noe av betydning i dette kosmos, FEIL! Så sloknet jeg før jeg fikk spist. Moskus fikk være moskus, storm, være storm, jeg sov som et barn til neste morgen. Jeg kan forresten nevne at neste morgenen våknet jeg opp, og da lå jeg ca 100m unna en hytte.. Dagene går Det ble mye tekst om et par timer, jeg skal holde meg mer kortfattet nå. Kort sagt så kom jeg meg inn til Maribu dagen derpå før det på nytt blåste opp til storm, og jeg ble liggende å kjede meg hele neste dag inne på hytta. 23. desember, populært kalt Lille Julaften nede i sivilisasjonen. Nå tenker jeg de stresser rundt der nede, spesielt alle mannfolkene som nå må planlegge morgendagens handlerunde. Selv var jeg mildt sagt rastløs og kunne ikke vente til å komme meg utenfor døra. Det var det var vindstille, grått og et aldri så lite snødriv i lufta... ehm, hørtes ikke dette litt kjent ut? Jaja, jeg skal nå i alle fall på tur, selv om det skulle blåse opp på ny tenkte jeg. Planen ble lagt, holdt været seg stabilt til jeg hadde kommet opp ved foten av Bruri skulle jeg fortsette mot Larstind, ellers opp på Bruri. Været holdt seg sånn nogenlunde, vel, jeg var ganske så gira på Larstind at jeg gikk nå uansett forbi Bruri. Omsider ble stegjerna påspent og renna opp mot toppen ble gått. Jeg hadde gledet meg til denne, hørt mye bra om den, men ble nå litt skuffet, trodde den skulle være brattere. Men det renna ikke ga av spenning, fikk jeg igjen i skaret, begge veier. Først var det å klyve seg opp og gjennom ei kløft i hammeren mot hovedtoppen, deretter litt klyving med øks og list opp til toppvarden. Null utsikt, men en utrolig sinnsstemning av å nå den første toppen på turen. Videre til Nørdre var det også ganske interessant. Det som først så ut som en glattskurt isete hammer rett opp, ble etter hvert demystifisert tak etter tak med isøksa. Skjulte lister og hyller så igjen dagens lys, og det hele løste seg ganske greit, moro! Jeg ble imidlertid stoppet nesten ved toppvarden av et hakk, her ble jeg nødt til å snu, gå litt ned i ura mot vest, så opp igjen. Julaften ble for min del feiret med en topptur til Skredahøin i et passe bra vær, jeg fikk nå tatt bilde av ei sol som skinte i et par minutter, og sendt den av gårde som en liten Julehilsen til noen tindevenner (til dere som ikke fikk, så var det noen problemer med utsendingene, antageligvis en serverfeil hos Netcom…) På kvelden hadde jeg to varme festmåltider; Sei i grønn pose og Biff stroganoff i grønn pose (takk Agno), hvor mange varme måltider hadde dere på julekvelden?! 1. Juledag var det meldt sterk kuling og halvdårlig vær, men dette var helt feil, det ble Vill livsnyting på Vesttoppen og på Bruri i den stilleste og klareste blålig fjelluft dere kan tenke dere. Hvilket liv! Ellers så jeg ingen moskus (de var på andre sida av E6), men til gjengjeld var jeg så priviligert at jeg så en villreinsflokk 3 dager på rappen! Flokken må ha inneholdt vel 200 dyr, uten at jeg telte. Nærkontakt med en snurre sprett fikk jeg også, skikkelig flotte naturopplevelser. Noen lurer på hvorfor jeg gjør slikt som dette, stikker av i Jula etc, forstå seg den som kan, den som ikke kan, kan jeg bare si; Synd for deg. Godt nytt år alle forumbrukere.

Traff dere på noen flere der oppe?

Håper det ikke er Hawkins sjøl som leser Ikke dumt med bøker som får en til å tenke over ting, liker det. Takker for mange tips her inne, skal se hva jeg kan finne, skriver nå ned det dere har sagt

Takk!

Noen som har noe å anbefale? Skal brukes til å ta knekken på de mørke kveldstimer til uka i teltet, boka må ikke være noe spes over 2-300g