Hardy

Her er noen tips: http://www.hugen.no/fedraheimen/fedra12.htm http://www.djiihaa.com/?p=3641 Og bilder av et par gammer jeg har besøkt Lykke til med prosjektet!

Disse er fantastisk gode http://komplettfritid.no/merker/sealskinz/sealskinz-hunting-glove-black

Til fjellfiske (kasting med stang fra land på fjellet) så vil veldig mange oppleve at når man starter å benytte lengre stenger og kastevekter fra 18 gr og opp så vil man ofte få både mer og større fisk. Det kan egentlig ses på som et paradigmeskifte når det gjelder hvilket utstyr som faktisk er best egnet til fjellfiske etter ørret. Den typen utstyr som markedsføres som ørretfiskeutstyr er sjelden det mest effektive ørretfiskeutstyret. Lettspinnfiske er på generell basis mindre effektivt på fjellet enn lengre stenger og tyngre sluker. (Ingen regel uten unntak her da vel og merke....) Men undertegnede og mange andre med meg har opplevd å bedre fangstene betraktelig etter at små stenger for lave slukvekter ble byttet ut i tyngre skyts. Det anbefales prøvd ut for alle som ikke har testet det og som fortsatt fisker med korte stenger og lave slukvekter.

Kjøp ei lang stang, 10-13 fot til fjellfiske. Da kaster du mye lengre ut og får mer fisk enn om du går rundt med en kort liten "strikkepinne". Milo green spirit 12 fot 8 - 30 gram er ei veldig bra stang. Hvis pris ikke har noe spesielt å si så er det bare å kjøpe den stanga. Ganske dyr, men det er virkelig verdt det! Den er en drøm å fiske med. Ikke kjøp teleskopstang. Teleskopstenger har veldig dårlige egenskaper kontra vanlige stenger.

Takk for bra tilbakemeldinger! Turen var langt nord

Julekalender 21 desember Det var en vakker høstdag den 1 september. Endelig skulle jeg på tur igjen igjen, på tur til Govatnet i Eventyrlandet. Jeg skulle egentlig dra i lag med en kompis, men pga diverse omstendigheter så ble ikke han med likevel. Å la være å dra var likevel aldri et tema for meg. Denne turen hadde jeg planlagt og lengtet etter så lenge at det aldri var noe alternativ for meg å vurdere å droppe den engang, enten turkompiser ble med eller ikke. Jeg fikk derfor ingen bærehjelp denne gangen og måtte bære både telt, primus, parafin og kasseroller sjøl. Øl ble derfor droppet og etter å ha proviantert opp satte jeg meg i bilen og kjørte i retning xxx. Regnet piska på bilruta og vindusviskerne gikk for fullt. Den 7-9 timers lange gåturen hjem til fjells lå an til å bli ei blaut og kald affære, i tillegg til den vanlige energitappinga med dertilhørende komplett utmattelse, melkesyre og kramper i lår og leggmuskler og intense smerten i skuldrene. Men hva betyr vel det for en fjellfant som ikke har vært på Govatnet på et år?! MOTIVASJONEN har det så langt aldri vært nå galt med. Men da jeg nærmet meg startstreken så skjedde det som jeg innerst inne hadde ganske så store forhåpninger om at skulle skje akkurat her, det har nemlig skjedd mer enn en gang før. Pessregnet begynte å minke i styrke og noen få kilometer før jeg var framme så begynte det også å klarne opp! Dette er et ikke helt uvanlig fenomen inne i disse trakter. Jeg parkerte bilen, slengte ut ryggsekken og skiftet til turklær. Sekken var røslig, men ikke direkte blytung. Men det skulle nok likevel gjøre vondt nok å bære den hele veien til Govatnet... Jeg startet ut i rolig tempo og kroppen kjentes OK ut, ja jeg hadde ikke gått langt før jeg fikk trua på å komme fram i dag. Målet var å få opp teltet og fiske seg en fiskepinne til middag før mørket satte inn. Etter noen kilometer så tok jeg en pause, fyrte opp et bål for å holde varmen, spiste et par brødskiver og drakk ½ liter Coca Cola. Jeg trasket videre og da skrotten hadde gått seg varm igjen så begynte formen å kjennes direkte bra ut! Det var åpenbart at forrige tur hadde hjulpet drastisk på formen. Jeg gira opp tempoet flere hakk og småsprang faktisk litt til tider! Jeg langet ut og da jeg nærmet meg halvveis så jeg at det røk fra et bål et lite stykke lengre fram. Ved bålet satt det ei dame som bød meg på kaffe. Jeg ble sittende ei stund og ho fortalte at det var en skoleklasse lengre opp som også var på tur. Da tenkte jeg at nå var det bare å peise på for å prøve å ta dem igjen og gå forbi. Jeg fikk etterhvert los på skoleklassen da jeg igjen fikk gått meg varm og jeg hompet avgårde i jervetempo! Pga delegasjonen som hadde gått før meg så var det ikke noe ryper eller andre dyr å se langs stien. Det førte til at all konsentrasjonen ble brukt på å gå så fort jeg klarte i timevis. Etterhvert kom jeg høgere opp i fjellet og fikk videre utsyn. Til slutt så gikk det også opp for meg at skoleklassen nok var for langt forran meg i løypa til at jeg kom til å klare å ta dem igjen. Motivasjonen hadde likevel ført til at jeg hadde gått steikanes fort og lå an til å klare å komme fram før mørkets frambrudd. Etterhvert kom jeg så langt ut i gokk at stien begynte å bli dårlig og nå begynte jeg virkelig å kjenne det. Stien forsvant og jeg måtte kjempe meg gjennom melkesyresugende myrer, kratt og kjerr. Den ene tverrstående moreneryggen etter den andre tappet ut de siste kreftene da jeg gikk opp og ned fra de. Og myrer og kratt i mengder fulgte mellom hver morenerygg. De siste kilometrene inn mot vatnet byr på et usedvanlig tunggått terreng som virkelig tapper ut de siste kreftene av en stakkars skrott. Jeg hadde gått halvveis i koma og tempoet var redusert til sneglefart. Det gjør SÅÅÅÅ vondt å gå det siste stykket! Men da jeg omsider så det forjettede vatnet ligge der borte med ei mystisk gråa på overflata så ble smerte overdøvet av ei intens spenning, kom jeg til å få på storørreten denne gangen? Omsider så kom jeg også fram til teltplassen min i skumringa. Det var intens smerte i skuldrene og jeg gikk rundt som ei gammel kjærring som er dårlig til beins... Men fytti hvor godt det var å endelig være framme og bare stå å skue utover vatnet atter en gang. Det var en fantastisk følelse. Følelsen ble også enda bedre av at jeg ikke trengte å stresse nå. Jeg hadde ikke bestemt meg for hvor lenge jeg skulle være. Kanskje bare noen dager, til storfangsten var berget? Kanskje over ei uke til jeg var tom for parafin? Den følelsen er den ultimate følelsen av frihet for meg. Frigjort fra klokka, kalenderen og sivilisasjonen på ubestemt tid. Jeg stappa i meg litt godteri, vrengte av meg storskoene, fikk på meg tørre lester og crocs og slo opp teltet. Jeg rigget fiskestanga og det var ikke mange kastene som skulle til før jeg dro en ørret som bikka kiloet opp i fjærsteinene. Fisken var av den nydeligste kvalitet og jeg vurderte å spise litt sushi der og da. Det var rukket å bli helt mørkt da jeg krøp inn i teltet, la meg i posen og fyrte opp primusen. Snakk om god timing! Jeg må si jeg var meget godt fornøyd med å omsider være her inne i starten av september. Nå fikk jeg endelig muligheten til å utnytte sommerens siste pust på ei årstid som er skikkelig lavsesong – sommerferien var for lengst over og jakta hadde ikke starta enda. Jeg hadde hele vatnet for meg sjøl og fikk virkelig muligheten til å oppleve den sanne stillheta her inne nå. Da jeg entret drømmeland kakla rypa rett utfor teltdøra. Dagen etterpå våknet jeg opp til en av årets siste sommerdager. Jeg skulle også få oppleve den mest romantiske morran en ørretfisker kan forestille seg. Sola varmet opp teltet og det ble plutselig for varmt i posen, så jeg måtte opp og ut for å slå lens. Jeg skuet utover vatnet som lå blikkstilla på verdens vakreste plass. Noen få, uregelmessige vak åpenbarte seg spredt på vatnet. Jeg kokte opp en god kjele med kaffe og la meg ned i lyngen og bare nøt følelsen av å være her inne. Jeg tok med meg en kaffekjelen opp i skråninga bak teltet og så ned på flere pene ørreter fra 1 til drøye 2 kg som seg sakte langs land og spiste marflo. Noen fisker forsvant ut i dyprenna, mens andre kom sigende opp i ”fjærsteinan”. Jeg bare stod der og drakk den ene koppen kokekaffe etter den andre og nøt dette Guds under som åpenbarte seg for meg på denne nydelig høstmorran. Det var som å kvælle gull i strupen! Jeg bare stod der og nøt øyeblikket, livet og Eventyrlandet. Det falt meg ikke engang inn å skulle renne etter stanga akkurat nå for å prøve å få has på en av fiskene som svømte rett forran nesetippen min. Jeg bare slappa av. Det gikk noen timer før jeg startet fisket denne dagen og jeg fikk heller ikke så mye som et eneste napp. Det var blikkstilla over hele vatnet hele dagen og forholdene lå ikke akkurat til rette for slukfiske. Noen russefluer og døgnfluer var å se, men det var ikke nok til å initialisere noen regelmessig vakaktivitet. Marfloa var nok for altoppslukende. Andre halvpart av fisken som jeg fikk kvelden i forveien sørget for middagen utpå kveldinga. Jeg prøvde også å fiske litt etter mørkets frambrudd, men det ble med forsøket. Fisken hadde tatt kveld. Dagen etterpå fisket jeg uten suksess hele dagen. Først utpå kveldinga skjedde det noe og det var ei liiiita gråa på vatnet da en pen fisk høgg til! Jeg hadde ikke med håv på denne turen og jeg stod på en kinkig plass mtp landing av fisken så jeg måtte slite den ut skikkelig før jeg til slutt klarte å få satt inn det dødelige nakketaket på en flott ørret på 1,2 kg. Dette var med helsa som innsats! Det var bratt ned til vannkanten og jeg var nær ved å gå på trynet uti vatnet på de algegrodde, sleipe og runde steinene. Nytt kast og ny fisk! Denne var vel ca 0,8 kg. Akkurat denne plassen har jeg aldri før fått fisk på. Jeg fisket meg et langt stykke langs land, men nå var alt plutselig dødt igjen. Denne avstikkeren var likevel ikke bortkastet! Jeg kom over den mest velfylte moltemyra jeg har sett i år! Jeg lå langflat i myra og jafset i meg molte som om jeg var en bjørn. Da jeg kom tilbake til den nyoppdagede goplassen så var det skikkelig skjømt og da hogg det i enda en 1,2 kilos. Raskt etterfulgt av en på 0,6 kg. Fisken på 0,6 var proppfull av rogn, alle de andre fiskene på turen var enten gjeldsfisk eller kvilere. Dette var også punktum for kvelden. Jeg prøvde litt til, men det var slutt og nå var det bare å finne veien tilbake til teltet før det ble bekmørkt i den overskyete høstkvelden. Den påfølgende fiskedagen var heller ikke akkurat noe å skrive heimatt om. Resultatet var mye frisk luft og en fersk kilosfisk til middag. Dagen etterpå derimot! Det var rett og slett surt da jeg våknet. En bris fra nordvest og kaldt regn var ikke akkurat så veeeeldig fristende å dra seg ut av soveposen i så jeg ble liggende leeeenge i påsan å bare trøkke som ei redd rype. Utpå formiddagen fikk jeg likevel kokt meg både en dugelig porsjon havregraut og hodepinen ble jagd vekk av ½ kaffekanne. Jeg hyrte meg og kom meg opp og ut. Været var surt, men det var da slett ikke så ille at en sugen fisker ikke frister lykken i timesvis. Dette skulle virkelig vise seg å bli turen der alle gamle godplasser sviktet, men nye plasser skulle vise sin fortreffelighet! Fisken går virkelig i absolutt HELE vatnet. Det er antakeligvis ikke snakk om at noen plasser er bedre eller dårligere enn andre her, det gjelder snarere å finne fisken! Jeg blir stadig overrasket. Jeg kom til en ny plass der jeg aldri før har slengt uti sluken og vips først DA hogg han i! GULLFISKEN. En usedvanlig flott og velproporsjonert ørret med fantastisk flotte farger. Bildet får fram fargene høvelig greit, men den var rett og slett et magisk skue å se til med sine egne øyne der og da. Buken glinset i gull og det var et blåskjær i hodet, langs sidelinja og opp mot ryggen. Gullfisken ga seg ikke uten en seig kamp. Også her var det særs ekle landingsforhold uten håv. Men når jeg først får satt i et nakketak så berger jeg som oftest fangsten. Gullfisken var en hviler på 1,5 kg, den hadde en dyp rød kjøttfarge og et tjukt isterlag rundt innvollene. Men historien om denne minneverdige dagen stopper ikke med Gullfisken. Ei stund etterpå befant jeg meg på enda en helt ny godplass der jeg fortsatt hadde til gode å få fisk, da det skjedde noe som fikk Gullfisken til å blekne! Lett iskaldt yr fra nordvest, noen få plussgrader og så godt som vindstilla er tilnærmet fullstendig forferdelige og umulige forhold for fjellfiske. Men plutselig og uten forvarsel vil storingen likevel! Stanga var ikke langt ifra å forsvinne ut av nævvan mine da det plutselig hogg til så hardt at jeg nesten mistet balansen! Her var det heller ikke snakk om å vinne noen meter med snøre! Det var langt ute det hogg til og jeg hadde litt lite snøre på spolen også, men fisken bare raste utover med utras så heftige at de fleste fiske(porno)filmer blekner! Jeg var helt skjelven og fiskefeberen kokte som aldri før. Snella var nært ved å tømmes og jeg strammet inn bremsa så hardt som jeg turte og stanga stod i helspenn. Jeg lykkes også å snelle inn noen meter før det neste utraset kom! Men bekymringene tårnet seg opp i form av kvasse og spisse steiner som stakk opp av vannflata der ute. Fisken raste skrått utover, jeg hadde ikke sjans til å holde den igjen, og så slipte den snøret rett av mot en av steinene laaaaangt der ute. Jeg hadde ikke engang hatt den nært nok land til å anslå ca vekt, men at vi her snakket om en som nok hadde passert 4 kilo. Jeg tuslet resignert tilbake til teltet. Det ble en mørk kveld, til og med nordlyset uteble i den krystallklare høstnatta. Det var nysnø på fjelltoppene neste morran. Vinteren var ubønnhørlig på vei, men regnværet var over og en lett bris gjorde forholdene for slukfiske noe bedre sammenlignet med dagen i forveien, det var dog kaldt og helt ”feil” vindretning. Det bringer ro i sjela å bare være på fjellet og eksistere mens man observerer forandringa i årstidene. Angrepslysten var det derimot ingenting galt med! Nå gjalt det bare å få i seg frokosten og morrakaffen og springe tilbake til goplassen. Jeg fisket ei god stund før det skjedde noe, men jeg fikk etterhvert en på 1,9 og en på 2 kg. Rett utfor stuedøra fikk jeg enda en rundt kiloen og alle var røde og fine i kjøttet. Etter 6 netter hadde jeg etterhvert lite parafin igjen og fisketilbehøret var spist opp. Jeg skjønte at tida mi på tur nærmet seg sluten for denne gangen og at sommersesongen 2015 var over nesten før den rakk å starte, men jeg hadde da berget noen flotte ørreter. Nå var det på tide å returnere heimatt og gjøre seg klar for jakta som startet om noen få dager. Jeg hadde sett godt med ryper denne sommeren så jeg hadde store forventninger til jakta også! Jeg drøya morrakaffen i det lengste før jeg pakka ned teltet. Kokekaffen så ut som råolje og smakte som gull. Jeg bare satt i stillhet og nøt kaffen mens jeg gruet meg til å pakke ned teltet og til å traske hele den lange turen heimatt. Hjemturen herifra har den merkelige effekten at den føles betydelig lengre enn turen opp! Vanligvis er det jo motsatt?! Noen dager etterpå ble det likevel nye glis da de første rypene fant veien ned i sekken! Det er alltid nye opplevelser å se fram til for en veidemann, uansett årstid!

Bare å peise på! Jeg har ikke erfaring med vannbasert, men i høst brukte jeg opp nesten ei hel flaske silikonbasert impregnering på en gang rett før en tur. Resultatet var brukbart, men jeg vil anbefale å impregnere i flere omganger. Du trenger ikke å være redd for at det ikke skal tørke. Bare heng det opp i garasjen elns.

Pelsklær vil være det beste i vinterfjellet i all overskuelig framtid ja. Tror nok ikke at du skal være bekymret for at vinteren uteblir i fjellet langt nord nei, om enn en noget kortere sesong. En ulvepesk er nok det aller beste en kan ha på seg under isfiske. Nå har jeg kun ei lue av pels, ikke noe mer, men den klarer seg iallefall bedre enn kunstige klær og i sær bedre enn fuskepels når det blir mildt og fuktig. Fuskepels blir bare blaut, slapp, ekkel og kald. Ekte pels har mye bedre egenskaper enn fuskepels når det kommer til å frastøte vann. Og hvis det er skinn oppå så kan du jo sette det inn med fett akkurat som støvlene.

Jaja, man klarer seg selvfølgelig godt uten pels. Jeg har ei god lue med fuskepels, denne fjellrevenlua Da jeg kjøpte den så var det den beste lua jeg noen gang hadde hatt! Men så fikk jeg plutselig ei ekte bjønnfetta/pelslue av revepels med reinskinn oppå i julegave. Den er både mye varmere og lettere enn den fjellrevenlua. Ganske enkelt den beste lua jeg har hatt. Tviler på at det går an å lage noe tilsvarende av kunstige materialer. Han bestefar har ei av ulvepels og den er også helt fantastisk!

1. Nei? 2. Jeg mente bare at ekte pels har så ekstremt mye bedre egenskaper enn fuskepels at de to ikke kan sammenlignes engang. Det går ganske enkelt ikke an å lage bedre vinterklær av kunstige produkter enn de man kan lage av ekte pels. Aller helst skulle man skaffet seg både bukse og jakke av ulvepels. Den typen klær Amundsen brukte på sydpolen og Ingstad har beskrevet at indianerne og eskimoene brukte.

Haha ja! Jeg har til gode å møte noen av hipsterne i villmarka...... Det virker som om de ikke er lengre ut i naturen enn en liten rusletur fra det siste T-banestoppet

Rødreven er verdens mest effektive og utbredte rovdyr. Det går ganske enkelt ikke an å utrydde den. Med ekstremt hard og målrettet jakt går det nok an å få revebestanden innen et relativt begrenset geografisk område til å bli relativt lav, men ikke 0. For rype, skogsfugl og annet småvilt er den typen tiltak veldig kjærkommen, men det er veldig tid og ressurskrevende og det krever ildsjeler som gidder...

Vi er da også rovdyr som er en naturlig del av økosystemet. Så det skulle bare mangle om ikke vi også skal få høste av naturens lekreste råvarer! Bestanden av mår og rødrev kan ikke bli for lav. Det er et ganske bra rypeår i Nord i år.

Denne diskusjonen er vel strengt tatt OT for denne tråden. Begrensninger og ødeleggelse av viltets leveområder er nok kanskje den viktigste faktoren for tilbakegang av bestandene, men tror du virkelig at sportsjakt tar ut mer ryper, for ikke å snakke om egg og kyllinger enn rev, røyskatt og rovfugler som jakter natt og dag hele året? Da det ble drevet storstilt snarefangst i gamledager så foregikk det samtidig ei intens jakt på alle tenkelige predatorer. Den gangen hadde jo et reveskinn en ok verdi.

Jeg skal prøve uten rensenåla i også ja, men jeg tror nok at vi har hatt forskjellige problemer her.

Men hva er det som skjer med din i kulde? Problemer med oppfyring etter forvarming eller mer eller mindre kontinuerlige problemer når du har rensenåla i?

Skyting av rovvilt er et veldig viktig tiltak for å få opp rypebestanden. Og man kan bruke pelsen til å lage noen fine pelsluer og pelskanter. Skyting av rødrev hjelper også den utrydningstrua fjellrevbestanden.

Tviler ikke på at det har betydning for strømninga igjennom dysa nei. Skal helt klart teste det ut. Men altså: Var det under forvarming og oppstart av Whisperlighten du hadde problemer eller hadde du kontinuerlige problemer under hele fyringa mens du hadde rensenåla i? Når jeg har fått den varm nok så brenner den perfekt på parafin med rensenåla i. Jeg har enda ikke fått testet den i skikkelig kulde, men det var under 10 minus på forrige tur.

Så lenge du får primusen til å brenne rent med blå flamme er det neppe noen stor forskjell mtp kullos. Det vil nok likevel være noen fler avgasser fra parafin enn alkylatbensin da rafineringsprosessen klarer å skille ut enda fler urenheter i produksjonsprosessen av alkylatbensin enn av parafin. Så helsemessig er nok alkylatbensin bedre å bruke, helt til du får lekkasje på pumpa eller slangen og komplett teltbrann og stryker med pga at du brukte bensin og ikke parafin.... De fleste primuser brenner bensin med større effekt enn parafin pga videre dyse og høyere flow rate. Unntaket er MSR XGK der du ikke bytter dyse mellom parafin og bensin. Den brenner parafin med størst effekt da parafin har større energiinnhold pr volumenhet enn bensin og du har samme flow rate på begge med samme dyse. På andre primuser varer en liter parafin betydelig lengre enn en liter bensin.

Dette stemmer ikke helt. Diesel består av større fraksjoner av lengre hydrokarboner enn parafin. Flybensin er parafin med meget strenge spesifikasjoner og vil derfor være enda renere å brenne på primusen enn vanlig fritidsparafin.

Alkylatbensin er det reneste petroleumsproduktet fra rafineringsprosessen. Ref: http://www.aspen.no/Om_alkylatbensin

Her er en kar som har skjønt det! http://www.etviltliv.com/blog/nytt-prosjekt

Har ikke prøvd det enda nei, men på hvilken måte mener du at det skal bli bedre da? Det er jo kun forvarminga jeg har hatt problemer med. Man skulle ikke tro at rensenåla har nå å si da eller?

Fordi at da soter hele greia ned.

Pels fra vilt skutt vill i naturen er ganske enkelt etisk forsvarlig fullt ut på alle tenkelige vis. Et friluftsmenneske er heller aldri mer i takt med naturen enn når han/hun ikler seg klær av ekte pels (naturlig skutt eller tatt i felle) når vedkommende ferdes i fjell og skog. Nå har jeg ikke til hensikt å bevege meg inn i noen diskusjon for/mot pelsdyr, men en ting er uansett krystallklar: Fuskepels er uansett ikke å anbefale til friluftsliv under barske forhold vinterstid! Plagg av ekte pels er så utrolig mye bedre enn fuskepels, på alle tenkelige vis. Den beste og varmeste hua jeg har og noen gang har hatt er ei ekte "Bjønnfetta" av revepels og med reinskinn oppå. Ei hua av fuskepels (jeg har det også) er ikke i nærheten av å være like varm og god....