TL

Der var den ja

Jeg mener det skal være mulig å se midnattssola så langt sør som til toppen av Steinfjellet (lengst nord i Nord-Trøndelag) det lyseste døgnet i året, under optimale forhold. Mener å huske at det gikk en diskusjon om dette på FF for noen år siden. Ved havnivå må en nok opp til polarsirkelen for å se den i sin helhet.

Takk for det, Dag Nordlandsfjellene ligger nå her, og blir vel liggende i overskuelig framtid. Så det byr seg vel ei seinere anledning...

23. april 2011: Drømmedag i fjellet - med brukket ski! Bilder og kart Helt siden jeg den 6. juli 2000 besteg den østlige og høyeste toppen av Skinnfjellet (1335 moh) har jeg hatt lyst til å også en dag komme meg til topps på den vestlige toppen på 1322 moh. Fra tid til annen har da også sistnevnte topp figurert i turplanene, men av ymse årsaker blitt forkastet som turmål hver en gang - flere ganger grunnet dårlig føre. Men i dag lå forholdene til rette for en bestigning. Fra Jerpåsen begynte turen med å gå på ski langs veien sørover. Etter at brua over Fiplingelva var tilbakelagt bar det så nordover, og etter hvert oppover den skogbevokste lia. Den besto i stor grad av plantet smågran, og det var i det hele tatt ganske uoversiktlig å manøvrere seg mellom stammer og granbar. Heldigvis varte ikke disse forholdene lenge, og det ble snart atskillig lettere å ta seg fram. Jeg hadde lansert planen om en bestigning for Jan i går kveld. Han var giret på å slå følge, men hadde ikke anledning til å starte så tidlig som meg. Vi ble derfor enige om at han skulle komme etter hvert. Under en matpause kom plutselig et lemen til syne - et tegn på at det er lemenår i år. Smågnageren sprang oppå snøen, stoppet opp noen sekunder, før den forsvant under snøen igjen. Jeg nærmet meg den småbratte fjellsida av Skinnfjellet, da jeg med ett ble var noen velkjente lyder. Joda - ikke til å ta feil av! Der kom Jan gående. Jeg hadde nesten begynt å lure på om han i det hele tatt ville komme, men her var han altså. Jan tok til orde for en pause - og slik ble det. Vi slo oss ned på en snøfri haug. Vi tok så fatt på fjellsida. Det ble veldig mye sikksakk-gåing oppover, men vi spiste høydemeter skritt for skritt. Stadig flere kjente og kjære fjell viste seg i horisonten, og særlig Visttindan i vest inntok et sentralt blikkfang. Det var dessuten fascinerende å se hele Fiplingdalen sørover, med de to Fiplingvatna øverst i dalføret. På ca 950 moh begynte fjellet å flate noe ut, selv om det fortsatt var et godt stykke igjen til toppen. Skinnfjellet er et mange km bredt fjell, og kan ses på som den nordligste utløperen av Børgefjellet, beliggende mellom Fiplingdalen, Susendalen og Hattfjelldalen i nord. Det var en helt fantastisk dag - en drømmedag i fjellet der alt klaffet! Ikke en sky var å se på den knallblå himmelen og temperaturen var svært så behagelig. Å gå med noe mer enn T-skjorte var uaktuelt for min del før på toppen, drøye 1300 moh. Selv under småpausene følte jeg ikke for å ta på meg noe mer. Til alt overmål viste skiføret seg ypperlig - et fast og godt klisterføre. I starten av turen smurte jeg meg inn med solfaktor 30, bare for å være på den sikre siden. Vi hadde nå toppen i sikte. Det var bare så ubeskrivelig herlig å ta seg uanstrengt fram mellom det hvite underlaget og den blå atmosfæren, og vi konkluderte med at det er jo nettopp dette vi drømmer om i de mørkeste vintermånedene, når det gjelder friluftsliv! Jan ankom toppen litt før meg, og vi satte oss ned og beundret utsikten. Et gammelt scooterspor gikk helt til topps fra Fiplingdalssida, så det hadde tydeligvis vært folk her tidligere denne påsken. I nord ruvet Geittinden, Brurskanken og Kjerringtinden. Enda lenger nord tronet Okstindan, mens det store Røssvatnet bredte seg i forgrunnen. I sør hadde vi Børgefjellet i all sin prakt, med Golvertinden og Kvigtinden som de største kjempene. Men selv om det var flotte fjell hadde det nå på ettermiddagen blitt en del dis i lufta, grunnet stor fordamping. Det gjorde oss likevel lite, og etter en time var vi på farten igjen. Jeg var så tilfreds med å ha kommet til topps at jeg ikke enset at vi faktisk ikke bafant oss på toppen! Selve toppunktet lå godt og vel 100 m lenger øst. På vei mot Skinnfjellskardet, som vi hadde blitt enige om å gå ned i, måtte vi selvsagt innom det virkelige toppunktet. Det gikk veldig greit å ta seg ned i skardet på sørsida av fjellet. Jan prøvde seg på noen telemarksvinger, mens jeg tok meg ned på min måte. Vi bestemte oss for å følge ei nokså fersk scooterløype som gikk nedover skardet, som er over ei halv mil langt. Den ble på ingen måte fulgt slavisk, men vi antok at den ville føre oss elegant ned i dalen, uten å rote oss inn i tettvokst ungskog. Elegant gikk det da også nedover - helt til jeg nærmet meg fjellbjørkskogen. Litt for stor fart og litt for dårlig balanse resulterte i en heftig tryning! Registrerte at jeg hadde mistet begge skistavene i fallet, mens skiene ble sittende på. Men da jeg strevde meg på beina igjen oppdaget jeg til min forskrekkelse at det ene skiet var brukket, ca 30 cm fra tuppen! Det var heldigvis ikke brukket av, og det gikk veldig greit å ta seg videre nedover. Litt lenger ned i skogen var det Jans tur til å "gå på ræv". I det vi kommer inn på en skogsbilvei, som etter alt å dømme vil føre oss helt ned i Fiplingdalen, får vi oss et nytt sjokk. Rett foran oss, kanskje bare 20 meter, bykser en svær elg fram fra skogen og inn på skogsbilveien. Mens vi bremser det vi er gode for springer elgen i scooterløypa foran oss noen sekunder, før den atter forsvinner i skjul. Artig at det er litt dyreliv å se! På turen oppover så jeg for øvrig fem ryper, men jeg hørte flere. Nede i dalen måtte jeg smøre på mer klister, før veien ble fulgt sørover, over Fiplingelva og opp til Jerpåsen. Tre liter drikke viste seg tilstrekkelig. I det hele tatt en herlig topptur - både med og uten intakte ski.

En herlig turrapport, Sondre! Også jeg stiller meg spørsmålet om hvor mange som har traversert Steintinden. Du kan godt være den første, uten at dette er mulig å si med sikkerhet. Har selv planer om å bestige denne tinden i løpet av de nærmeste årene, og da vil denne rapporten være 'crucial' i forberedelsene. Når det gjelder Snøtinden, så er nok den noe mer besøkt, naturlig nok. En liten anekdote i forbindelse med sistnevnte topp. I følge medlemet ods sitt siktlinjeprogram, så skal det i teorien være mulig å se tvers gjennom hele Nordland fylke fra denne - fra Jetnamsklumpen (fylkestopp i Nord-Trøndelag) i sør til noen tinder i Troms som jeg ikke husker navnet på i nord. Men det er nok dessverre kun i teorien vil jeg anta. Ods kan kanskje bekrefte eller avkrefte dette hvis han har anledning? Har ikke hatt tid til å studere bildene ennå, men skal ta dem nærmere betraktning i løpet av helga. Du burde for øvrig tenke på å skrive bok om noen år. Det er nemlig ikke alle forunt å skildre slike turer med innlevelse og patos. Trond.

For å komme med en litt flåsete kommentar: - heller en 2K enn K2

http://no.wikipedia.org/wiki/V%C3%A6r%C3%B8y-ulykken http://no.wikipedia.org/wiki/Namsos-ulykken http://no.wikipedia.org/wiki/Torghatten-ulykken Disse kom jeg på i farten...

Likte nr sju godt

Tør ikke å svare på hvordan forholdene er på svensk side, men når det gjelder Ranserelva (som renner ned i Ranseren), så er inntrykket mitt at den ofte har bemerkelsesverdig liten vannføring på seinsommeren. Mer enn én gang har jeg stusset over hvor lite vann som renner i et såpass stort elvefar. Det østlige Børgefjell er et relativt nedbørsfattig område, i skarp kontrast til forholdene i vest (Jengelenområdet f.eks.) Håper andre kan gi deg mer utfyllende svar.

Forhastede beslutninger fører sjelden noe bra med seg. Jeg er selv inne i en "forandringsprosess", grunnet gjeldsproblematikk, og har gjort meg en del erfaringer. Det som har funket for meg er: * Ta misnøyen din på høyeste alvor, og grip fatt i det du ikke er fornøyd med. * Visualiser / se for deg hvordan du ønsker at livet ditt skal se ut om ett år, og på litt lengre sikt. * Lag deg en strategi / langtidsplan. * Tenk langsiktig - men gjør grep i hverdagen. * Planlegg konkrete gjøremål (store og små) og evaluere din egen innsats, gjerne hver uke. * Lag deg en belønningsordning. Ved å "belønne" seg selv (turer, restaurantbesøk, innkjøp, etc) er det mye lettere å gå løs på "drittjobbene" i hverdagen, som må til for å skape forandring. Lykke til med forandringen! Det som er riktig er det som føles riktig.

Dette er jo Northug x 2 (i hvertfall i distanse ) Så ut som en forfriskende tur... Visste for øvrig ikke at det er skarring på r-ene i/på indre Agder

Klarte ikke å dy meg! Måtte lese hele prøven, og jo mer jeg leste - dess mer oppildnet ble jeg Én ting er alle de flotte bildene fra det gjemte landet, men at også teksten virker å være av høy kvalitet lover virkelig godt. Her er det en innlevelse, oppriktighet og sans for detaljer som tiltaler meg veldig. Boka "Okstindan" var fjorårets høyare for min del. "Det gjemte landets villmark" blir garantert årets!

I månedsskiftet juni / juli er nok vesentlige deler av nasjonalparken tilgjengelig for fotturer, i hvertfall i de vestlige og lavereliggende strøkene. I de østlige og høyereliggende strøkene vil det nok fortsatt ligge en god del snø. De større elvene vil også være temmelig store på denne tiden, og vanskelige å forsere. Laksmarkdalen 3. - 5. 7. 2008

Takker for raskt og informativt svar Skal bli spennende å se hvordan nettstedet utvikler seg framover. Det er jo allerede litt av en database...

Hei! Driver på og gjør meg kjent med peakbook.org - et strålende initiativ! I den forbindelse har det meldt seg to spørsmål: 1. Er det akseptabel framgangsmåte å rett og slett opprette en link til en ferdigredigert rapport på egen hjemmeside? (Veldig tidsbesparende), eller bør det ligge en tekst også på peakbook? Ser at andre medlemer har benyttet seg av førstnevnte metode. 2. Hvis man søker opp en fjelltopp, og legger til en rapport - bør man da i tillegg oppføre samme rapport under "registrer ny tur" (støvel-ikonet) ?

Nei takk

En mur over Saltfjellet vil være et stygt naturinngrep i denne flotte villmarka! Hvis du absolutt skal bygge mur, så kan du bygge den rundt tiltakssonen.

Dette er en veldig fin dagstur, som jeg og noen flere gjorde i 1997. Det var visstnok påbudt å følge gangstien, som slynger seg oppover vulkanen. Utenfor stien er den vulkanske steinen svært porøs, nesten litt isopor-aktig. Fra toppen (Spanias høyeste) ser du de aller fleste av Kanaryøyene, inkludert den ytterste, El Hierro. Vær forberdt på nysnø de øverste hundremeterne, samt en djevelsk svovelstank på toppen Vi tok buss til og fra nevnte p-plass.

Arnt Flatmos Westcoastpeaks har flere gode tips . Følg linkene under avsnittet "Our trip" for turbeskrivelser på La Gomera: http://www.westcoastpeaks.com/Peaks/lagomera.html

Høres ut som en god plan det . Kanskje det blir mer enn én turrapport fra Svartisen-området på FF etter hvert? Takker for interessante innspill.

He he, det aner meg at det er en kald fornøyelse, ja Skal bli spennende å utforske disse traktene, uansett om man kommer seg på breen eller ikke. Hvis du vet av velegnede teltplasser med tilgang på vann som ikke kommer fra breen, så kom gjerne med tips

Ja, det kunne jo være en mulighet å ta seg opp på breen fra Sørdalen. På kartet ser det ut som det er en noe drøyere innmarsj, men hvis du mener dette alternativet er å foretrekke (med tanke på mindre sprekkdannelser), så er det kanskje verdt det...

Ok, tusen takk for nyttig info. Dette med bresprekker er noe jeg virkelig har respekt for, og vil helst ikke utfordre skjebnen i så måte. Mulig at det kunne vært en ide å ta denne turen noe tidligere på året, som du jo antyder. Men så er det adkomsten fram til breen da, som også må tas i betraktning. Blir nok å ta kontakt med DNT fjellsport Rana, for å høre deres vurderinger.

Hm, du har helt sikkert rett. Den ene gangen jeg har deltatt i taulag (på Okstindbreen) var vi adskillig flere, så jeg var vel litt rask på avtrekkeren her. Men det jeg prøvde å få fram er at det er uaktuelt for oss å bevege seg i sprekkutsatte områder. Vestre Svartisen er kjent for å være en trygg bre så lenge en holder seg på platået, men når det gjelder austre Svartisen så er det lite info å finne.

Etter to vellykkede turer de siste årene til Svartisens høyeste topp, Snøtinden, og "utsiktstoppen" Botntinden, har dette gitt såpass mersmak at jeg / vi til våren ønsker å sette kursen mot den lite besøkte Austre Svartisen, i den hensikt å bestige Istinden. Tanken er å kjøre til innerst i Beiardalen, gå til fots videre sørover til Bogvatnet, for deretter å ta seg inn på breplatået via dalen vest for vatnet. Vi blir etter alt å dømme kun to stykker, ergo er taulag uaktuelt. Sannsynlig tidsrom er fra midten av mai til et stykke ut i juli. Er det noen som tør å uttale seg om forholdene på og rundt Austre Svartisen generelt, og er det nevnte ruteforslaget å anbefale - eller ikke? På forhånd takk