TL

Herlig høstturbeskrivelse fra "steinsøstrene", Dag. Har du sett deg ut nye turmål i området for neste sommer, eller er det andre deler av vårt langstrakte land som vil prioriteres? (Lovund 658 moh kan forresten anbefales!)

Den planlagte turen ble dessverre avlyst pga tett tåke. Sekken var ferdigpakket, og det var egentlig bare å gå på bussen. Irriterende? Jepp! Fikk meg heldigvis en uke i Saltfjellet noe seinere.

Vel, de nevnte søstrene er nok dessverre ingen favorittfjell for undertegnede Stein, stein og atter stein Men sett fra Herøy eller Dønna synes jeg de er flotte...

Sikkert en svært spesiell opplevelse, og da tenker jeg ikke først og fremst på selve fjellturen

Fint her no ja... NESTEN så det har blitt litt for mye av det gode de siste månedene (beste sommer siden 2002 ??) Kjenner jeg begynner å bli klar for litt realt høstvær, som røsker noe for j****g en viss plass

He he, luringen! Glad jeg ikke kjøpte boka

For ikke å snakke om kommafeil, jfr. dette klassiske eksempelet: "Drep ham ikke, vent til jeg kommer." versus "Drep ham, ikke vent til jeg kommer." Bryr meg egentlig fint lite om skrivefeil - så lenge det er forståelig norsk. Flere burde hive seg utpå og skrive turrapporter, uavhengig av skriveferdigheter.

Great

Ikke meningen å være flåsete, men må si jeg er langt mer skeptisk til lemen enn bjørn, ulv, jerv og gaupe. Ubehaget er formidabelt når disse illsinte beistene ikke nøyer seg med å invadere idylliske sandstrender i fjellheimen, som i et visst tilfelle henførte tankene til D-dagen i Normandie i 1944, men også iverksetter regelrette angrep på teltet, holder på å velte stearinlys, etc.

Er nettopp tilbake fra en liten ukestur i Saltfjellet, og kjenner meg nok ikke helt igjen i trådstarters erfaringer. Både tyskere, svensker og nordmenn hilste, smilte, og enkelte slo til og med av en liten prat - mest for å utveksle vurderinger av leia videre. Utenfor Lønsdal stasjon, etter avsluttet tur, satt jeg ei god stund og pratet med en hyggelig fjellvandrer fra Oslo, som ville forære meg en gassboks som han dessverre ikke kunne ta med på flyet. Synes for øvrig REs pensler inn på en del vesentlige ting.

Ok, takker for svar. Ingen tvil om at det var en albino, da alt var kritthvitt - fra horn til klov, og med røde øyne. Hadde jeg hatt en overføringskabel her jeg befinner meg, skulle jeg lagt ut bilde. Det får evt. bli senere.

Endelig skulle jeg få roe ned med en iskald øl, og lese gjennom denne rapporten. Og hvilken turrapport! Følte nesten at jeg var med dere på tur fra begynnelse til slutt. Veldig godt skrevet, Øyvind, og artige bilder

Er nettopp kommet tilbake fra en dagstur i Ranafjellene inne ved riksgrensen. På vei nedover kom jeg over en enslig albinorein. Mens all annen rein gikk i flokk, og for en stor del oppholdt seg på de få snøbreene som fortsatt ligger, så var denne stakkaren overlatt til seg selv, kunne det virke som. Så ut som den var et utstøtt individ. Men like snodig som utseendet (fullstendig hvit selvsagt og knallrøde øyne) var adferden. Albinoen sprang i et rolig tempo rundt meg, kanskje en 2 - 3 runder, og fulgte meg et stykke videre nedover fjellsida, før den til slutt ble borte. Jeg må innrømme at jeg aldri har sett en albinorein før, og lurer på hvor vanlig dette synet egentlig er. Og hvordan skal oppførselen til dette individet tolkes? Noen kyndige som vet?

Hei Marius, Setter om ikke lenge kursen innover Visten, og da er planen å gå til Mosjøen. Ikke spesielt imponerende i forhold til dine turer, men ser uansett fram mot denne turen. Da jeg skal ha første overnatting i Bønådalen (pga sein start), leste jeg om igjen de sidene som omhandlet nevnte dal. Klarer ikke helt å glemme det mystiske lyset du så mellom grantrærne der inne. Hva kunne det ha vært? Eller var det Lars Monsen som forlangte at samtlige bøker utgitt på Larsforlaget må inneholde minst en skrøne?!

Man må selvsagt ikke kjøre kystriksveien. E6 er jo langt mer tidsbesparende - tross avleggs standard mange steder. Men når det er sagt - å ignorere kyststripen av Nordland er vel som å ignorere fjordene på vei gjennom Vestlandet eller mat- og vinkulturen på ferie i Provence.

Fin turrapport, Kjell Iver! Utrolig at jeg har ignorert dette åpne og lettgåtte fjellområdet i alle år. Praten gikk vel nærmest konstant i bortimot åtte timer . Dette må så absolutt gjentas ved en passende anledning! Trond

Gratulerer !! Trænstaven er helt spesiell, der den ligger som en over 300 m høy pyramide milevis til havs. Å gå uten sikring hadde ikke jeg tatt sjansen på . Ble det tid til å ta turen inn i Kirkhelleren da? Denne gigantiske hulen rett inn i fjellet synes jeg er like særegen som 'staven'. Den utnyttes for øvrig som konsertlokale under Trænafestivalen .

Fin rapport fra 'Det gjemte landet'. Den stien du nevner er jeg sannelig ikke sikker på om eksisterer. Mulig det har vært et slags tråkk i tidligere tider, men det er ikke akkurat mange individene som besøker disse fjellområdene i løpet av året. Selv ser jeg fram til en 3-4-dagerstur fra Visten og over fjellene til Mosjøen, første uka i august. Noen transportutfordringer vil det bli, men det er en del av planleggingsmoroa

Hei, Du har et vell av muligheter nedover langs kysten innen alle de områdene du nevner. Stikkordene er avstikkere og tid. Kystrikseveien er fin den, men har man ikke satt av tid til avstikkerne går en , etter min mening, glipp av svært mye. Noen forslag fra nord til sør: Saltstraumen Verdens kraftigste malstrøm, like sør for Bodø, med de karakteristiske Børvasstindan som kulisser. Sandhornøya Ei flere km lang sandstrand på nordvestsida av øya. Sandhornet - et utsiktsfjell av de sjeldne. (Utsikt mot bl.a Loforveggen og Bodø by). Engabreen Brearm av Svartisen, som går nesten helt til havnivå (Europas lavestbeliggende isbre ?) Ses fra fv17, men verdt å se på nært hold. Myken fyr Muligheter for overnatting i fyret. Spesielt er det også at mange islendinger har bosatt seg i det lille samfunnet langt ute i havet. Rødøya Klokkargården - en gammel internatskole som er gjort om til et stilfullt bevertningssted. Rødøyløva - 440 m høyt karakteristisk helgelandsfjell Hestmannen Profilert sagnfjell ute i havet. Aldersundet Frodig kulturlandskap omgitt av bratte fjell - ved kystriksveien. Tomma Vestsida av denne øya er virkelig flott. Alt fra hvit sand, turkis hav, gravhauger og over 900 m høye fjell Træna Ekstremt karakteristisk fjellformasjon langt ute i havgapet. Kirkhelleren - stor hule i fjellet (flere titalls m høy). Opp gjennom tidene benyttet som bosted, massegrav, sakralt rom og konsertlokale. Lovund Ca 650 m høyt fuglefjell på ei knøttlia - men svært iøynefallende - øy ute i havet. Helgelandsbrua Tidlig på 1990-tallet verdens største skråstagsbru. Kåret av Teknisk Ukeblads lesere til landets vakreste. Dønna Øy gjennomsyret av historie. Fallosen på Glein - marmorfallos fra jernalderen på toppen av den såkalte Valhaugen (gravhaug). Kultsted. Dønnes gård. Historien går tilbake til vikingtida. Norges første traktor ble importert til Dønnes. Overnatting og guiding. Middelalderkirke med mausoleum. Dønnesfjellet - utsiktspunkt nord på øya over bokstavlig talt hele Helgelandskysten. Bilvei opp. Bevertningssted på toppen. Dønnmannen - et av Helgelandskystens mest karakteristiske fjell, sør på Dønna. Sandstrand ved Sandstrak / Breidvika, rett under Dønnmannen. Herøy Skjærgårdskommunen fremfor noen. Et mylder av øyer som er forbundet med mindre bruer. I dag også bruforbindelse med Dønna. Utsikten mot De syv søstre. (Sistnevnte er etter min mening langt vakrere på avstand enn på nært hold). Den lille og flate øya Tenna. De sju søstre Sagnfjell som nærmest er obligatoriske å forsøke seg på i godvær. Skjerdingen er en av de lettest tilgjengelige toppene. Alstahaug og Petter Dass-museet Helt nytt museum, tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta. Et must å få med seg en omvisning her. Tjøtta Flat jordbruksøy som står sentralt i Norgeshistorien. Vikinghøvdingen Hårek hadde tilhold her - en av Olav den helliges banemenn. Øyvind Finnson Skaldespille likeså - Norges siste skald av noe betydning. Senere krongods og forskningsstasjon innen jordbruk. Raudøya Rødøya på kart (men uttales lokalt Raudøya.) Viktig helleristningsfelt med kanskje Norges mest berømte helleristning - "Skiløperen på Tro". Skiløperen dannet utgangspunkt for piktogrammene som ble benyttet under Lillehammer-OL. For øvrig kan nevnes at verdens nest eldste ski er funnet i fjorden innenfor vha C14-metoden (nærmere bestemt i dalføret Drevja). Vega Øya i seg selv er interessant nok, med bl.a en steinaldersti. Likevel - (etter manges mening) det mest unike ved området er den enorme skjærgården nord og vest for hovedøya. Det arrangeres hver sommer båtturer ut til bl.a Lånan. Skjærvær, Bremstein, m.fl. Knøttsmå vær flere mil fra næmeste fastland. Store deler av dette "havlandskapet" befinner seg på UNESCOs verdensarvliste. (Henv. turistkontoret på Gladstad, båt fra Nes.) Ylvingen Kjent fra TV-serien "Himmelblå". Bunker fra 2. verdenskrig på #Tyskerhaugen". Høyholmstindan i Vevelstad "Snille" 1000-metersfjell rett opp fra havflata med utsikt over mylderet av øyer, holmer og skjær. Brønnøysund Skjærgårdsbyen. Byen er lokalisert på flate holmer og halvøyer ute i havet. Ikke bare ligger byen i skjærgården - skjærgården ligger også i byen! Rootsfestivalen går av stabelen hvert år - med mange tilreisende fra fjern og nær. Torghatten Sagnfjell med et gigantisk hull gjennom. Fra NØ og SV ligner fjellformasjonen helt tydelig en hatt med brem. Et absolutt must. Camping og lita badestrand nedenfor. Lind Norges nordligste forekomst av det varmekjære treslaget lind befinner seg i Brønnøy. Sømna En av Nordlands viktigste jordbrukskommuner. Kombinasjonen jordbrukslandskap og åpent hav (lite skjærgård her) er spesiell. Heilhornet En ruvende 1000-metring i ensom majestet, lengst sør i Nord-Norge. Leka Lekamøya - den fagre møya er en av hovedrolleinnehaverne i sagnet om Nordlandsfjellene. Svært spesiell geologi. "Månelandskap" på store deler av øya. Nedover Trøndelag er jeg mindre kjent, og vil derfor la være å komme med tips. Men det er helt sikkert en god del å få med seg også her.

Det spørs. Kollektivtilbudet er rimelig dårlig i området. Men lykke til, og god tur

Det går en buss kl 09:30 fra bussterminalen i Br.sund til Mosjøen. Hvis du har råd til taxi fra flyplassen (5 min. unna bussterminalen) til Velfjord (Hommelstø), er det neppe noe problem å ta igjen bussen. Sikkert ikke den mest ideelle løsningen, men det skal kunne gå. Når det er sagt er det helt uproblematisk å starte langt på dag, med tanke på lysforholdene. Lyst døgnet rundt nå. http://www.177nordland.no/?ac_id=246&ac_parent=1

Enig i dette. Etter min mening er alt av kommentarer, musikk og alskens innslag fra fortid og nåtid ikke bare overflødig - det torpederer også en unik og original programide. Naturen taler sitt eget stillferdige språk, men utsettes til stadighet for støyende og unødvendige avbrytelser. Av det lille jeg har fått med meg er i hvert fall dette hovedinntrykket. En annen ting er producerens / kameramannens grenseløse fascinasjon for å zoome inn småbåter i høy hastighet... Konseptet var godt, men utførelsen levde dessverre ikke helt opp til forventningene.

Rødøy / Meløy-området er veldig attraktivt for en tinderangler ja. Neste gang jeg er i området står Blokktinden på programmet. Den turbeskrivelsen din derfra var jo ren inspirasjon

Takker for hyggelige tilbakemeldinger. Nettsida er nok fortsatt noe uferdig i formen. Bl.a ligger det en del maler på latin (!) i toppmenyene. Målet er at den skal være noenlunde presentabel innen årets utgang. Ja, det lar seg nok også fint gjøre å gå der du beskriver. Jeg valgte likevel å følge bussjåførens råd Utrolig mange fine plasser i dette området. Eneste "problemet" er jo at på hver tur får man jo minst tre nye turideer...

10. - 11. 6. 2011: Bjørntinden (Rødøy kommune i Nordland) Bilder og kart m.m. Dag 1: - bestigning i midnattssol Etter at en hetebølge hadde skyllet over Nordland som en temperaturmessig tsunami, og skapt flom og vanskeligheter flere steder, så jeg mitt snitt til å stikke opp i høyden. Bjørntinden i Rødøy kommune, lengst nord på Helgelandskysten, hadde pekt seg ut som førstevalget. Turen skulle foregå på kvelden og natta - av tre grunner. For det første passet det best rent transportmessig. Dernest ville jeg unngå den brennende middagssola, og jeg hadde dessuten et håp om å bevitne midnattssola fra toppen. Jeg hadde ikke før gått i land, etter en 2,5 timers lang reise med Nordlandsekspressen, før jeg satt på bussen mellom Vågaholmen og Ågskardet. Utenom meg var det kun et eldre ektepar som var passasjerer. Bussjåføren viste seg å være rimelig godt kjent i fjellene her omkring, og beskrev turen til Bjørntinden i entusiastiske ordelag. Selv brukte han å bestige toppen en gang hver sommer, og mente at jeg var noe tidlig ute med tanke på snøforholdene i fjellet. Han pekte for øvrig ut det tilsynelatende stusselige Teppfjellet som sin personlige favoritt, fordi man kunne "se det aller meste av Rødøyfjerdingen og Meløyfjerdingen derfra". Den trivelige sjåføren stoppet og slapp meg av der hvor stien begynner. Stien var til å begynne med god oppover den skogbevokste og småbratte lia, men den ble straks dårligere. Jeg klarte etter hvert å rote meg bort fra den og inn i tettvokst skog og kratt - noe som sikkert kan tilskrives at jeg var uoppmerksom. Men jeg visste at disse forholdene ikke ville vare lenge, for snart ville jeg komme over skoggrensen og inn i det flate Austerskardet. Dessuten begynte jeg allerede nå å få en formidabel utsikt, og særlig gjorde Blokktinden i sør og øyene i Meløy inntrykk. Selv om det var varmt var det likevel en levelig temperatur her oppunder Svartisen med "bare" ca 25 grader i skyggen. Ikke desto mindre anså jeg det som regelrett selvpining å gå med bukse, så shorts ble bekledningen resten av turen. Innover Austerskardet var terrenget som forventet svært lettgått, og etter å ha passert bekken som renner gjennom skardet kom jeg på den merkede stien igjen. Jeg stusset litt over en liten steinmur som jeg gikk forbi, og lurte litt på hvor gammel denne kunne være. Det var også sau på beite i området. Helt innerst snevrer skardet seg inn, og etter ei lita kneik kommer en opp på et lite platå. Selv om den merkede løypa mot Bjørntinden vrir seg videre oppover den slake fjellsida i sør, fortsatte jeg i stedet et par hundre meter rett fram, der jeg visste det skulle befinne seg et flott utsiktspunkt på kanten mot Holandsfjorden. Etter å ha skrevet meg opp i ei turbok gikk jeg fram mot utsiktspunktet. For en utsikt! Flere hundre meter under meg slynget den vakre Holandsfjorden seg østover - helt inn mot Svartisen. Også Helgelandsbukken inntok et naturlig blikkfang i den samme retninga. Utsikten nordover kysten var dessuten upåklagelig. Jeg bestemte meg for å bli her ei stund, og gikk i gang med å tilberede "middag" - seint på kveld. La fra meg en del klær og mat, samt soveposen, som jeg ikke behøvde å drasse med meg opp på Bjørntinden. Grunnen til at jeg hadde valgt å ta med sovepose var at jeg regnet det som rimelig sikkert at jeg ville ha svært god tid på meg før morrabussen kom. Derfor kunne jeg like gjerne slappe av et par, tre timer i soveposen for å korte ned tida. Jeg tok det da også ganske piano hele veien. Det bar videre oppover fjellsida i sør. Jeg var påpasselig med å etterfylle tolitersflaska med vann der dette lot seg gjøre, da man aldri er garantert å finne vann høyt til fjells. Tabben med å "gå tom" hadde jeg gjort litt for mange ganger tidligere. Etter å ha rundet den nærmeste fjelltoppen (bildet over) på vestsida kom jeg nå over i sørhellinga. Blokktinden og lille Blokktinden speilet seg i den blikkstille Tjongsfjorden, og hadde fått et lillaaktig skjær av den lave kveldssola. Tankene ble henført til nasjonalromantisk malerkunst fra 1800-tallet, skjønt - dette var langt flottere en noe maleri. På forhånd hadde jeg tegnet inn ruta på kartet - etter en ruteangivelse i regi av Polarsirkelen friluftsråds turbok på nett - for øvrig et meget bra nettsted for turinteresserte. Den fulgte i grove trekk terrenget på en logisk måte, men rett før Bjørntinden gikk den plutselig ned i brattene mot Bjørntinddalen i stedet for å følge de slake høydedragene bortover Kjølen. Som ventet var det anstrengende å ta seg fram her. Fryktelig bratt var det ikke, men da det var sleipt og vått måtte jeg likevel trå varsomt. Omsider kunne jeg ta fatt på selve tinden, som var av det medgjørlige slaget. Klokka begynte å nærme seg ett, og det var ikke lenger tvil om at jeg ville få oppleve midnattssola. Snøflankene oppover tinden ble farget i en gylden farge, og snart kunne jeg plassere beina på toppen av Bjørntinden (887 moh). Klokka var nå blitt ett, og ei fullblods midnattssol lyste over halvøya Kunna - nøyaktig i nord. Utsikten var storslått i alle retninger. Rett nedenfor Bjørntinden, i sør, lå den speilblanke Tjongsfjorden, omgitt av en mengde tinder. Svartisens evige iskappe bredte seg i øst, mens jeg i vest så utover et mangfoldig øyrike. Og i nord skinte som sagt midnattssola. Før jeg tok fatt på tilbaketuren kunne jeg bokføre årets første bestigning av Bjørntinden. Jeg la imidlertid merke til at fjelltoppen hadde hatt en god del besøk sist sommer og høst. Bilder og kart m.m. Dag 2: - bære eller briste Turen nedover ble behagelig og fin. Nå fulgte jeg det logiske veivalget - "u-svingen" over høydedragene langs Kjølen. Selv om det ble en noe lengre trasé så var det mye finere å gå her. Det var dessuten godt merket, i form av reiste steinstøtter og røde avsagde veistikker. Nok et eksempel på at det lønner seg å tenke selv, og ikke stole blindt på alt av informasjon man finner på nettet. Nede ved utsiktspunktet over Holandsfjorden slengte jeg innpå et par pølser igjen, før jeg pakket mat og utstyr i sekken og fortsatte nedover Austerskardet. Allerede på Bjørntinden hadde jeg oppdaget at jeg hadde for lite cash til bussbilletten den påfølgende morgenen. Dermed ville jeg bli pent nødt til å ta meg fram for egen maskin et stykke langs veien. Noe slumring i soveposen kunne jeg nok ikke bevilge meg. Den saken var grei! Nedover den skogbevokste lia mot kystriksveien kom jeg atter en gang bort fra stien, og det ble en nokså uryddig ferd nedover. Kom ned ved sørenden av Ågvatnet, like ved grensen mot Meløy kommune. Nå var det bare å innstille seg på å slite asfalten ei stund. Det er rart med det - man kommer inn i en slags transe når man tar seg uanstrengt fram, uten å måtte tenke på veivalg eller vurdere hvor man plasserer føttene. Før jeg visste ordet av det hadde jeg gått to km og var ved veikrysset i bygda med det litt snodige navnet Tjong. Et annet stedsnavn i området som jeg stusset litt over var Seglfor (på noen kart Segelfore). Dette er nok eldgamle norrøne navn med opphav i jernalderen eller vikingtida. Jeg synes det er flotte navn! Nå var jeg så godt i siget at jeg så for meg å gå hele strekningen på 13 - 14 km helt utover mot Våga. Det var i bunn og grunn ganske trivelig å vandre vestover denne solrike morgenen. Man får jo en helt annen opplevelse av landskapet når man tar seg fram til fots, i forhold til å kjøre bil. Jeg fikk på følelsen av å befinne meg på ei øy, og det er da heller ikke så langt fra sannheten. Tjongsfjordhalvøya er vel den gjengse betegnelsen på denne utstikkende landtunga mellom Tjongsfjorden i sør og Skardsfjorden i nord. En hane gol plutselig fra en gård jeg passerte. Det slo meg at denne lyden er sjelden å høre nå til dags, mens den i tidligere tider var like dagligdags som at sola sto opp om morgenen. Det var påfallende frodig her ute og et yrende fugleliv. I fjellet observerte jeg imidlertid kun ei rype - ikke særlig mye å skryte av. Uansett - det mest spektakulære av dyreliv på denne turen sto jeg nå foran. Jeg ble vitne til en elg som kom vadende i land, ca 40 - 50 m nedenfor veien. Da hadde den tatt seg over Kilosen. Noen sekunder seinere fikk jeg øye på en annen elg som kom svømmende, før også den tok til å vade da den nærmet seg land. Et øyeblikk stoppet den opp - da den fikk teften av meg. Artig! Jeg innså nå at jeg måtte raska på om jeg skulle nå Nordlandsekspressens anløp ved Vågaholmen. Nådde jeg ikke hurtigbåten ville jeg bli nødt til å vente et helt døgn på neste mulighet! Bussen hadde allerede passert. Jeg økte tempoet samtidig som jeg begynte å merke slitet. Men det var bare å gå på! Omsider fikk jeg øye på hurtigbåtkaia et stykke foran meg, og jeg mente jeg burde rekke båtanløpet med tilstrekkelig margin. Men det var før jeg oppdaget at veien, kun ca 200 m i luftlinje fra kaia, snodde seg rundt en våg - ei løkke på godt og vel 800 m. Hadde jeg giddet å sjekke kartet eller fulgt med på veien da jeg tok bussen i går, ville jeg ha vært bevisst på dette. Nå måtte jeg gå på, alt hva remmer og tøyler kunne tåle, men begynte samtidig å tvile på om jeg hadde sjanse på å komme fram i tide. Plutselig får jeg se hurtigbåten komme med god fart inn mot land. Dette synet var et realt adrenalinkick. Nå fikk det bære eller briste - jeg la på sprang det jeg var god for, og nådde båten med et nødskrik! To minutter seinere var vi på farten, og etter å ha fortært en halvliter cola og en velfylt baguette meldte søvnen sin ankomst.