TL

Er helt på linje med deg her, Otto Ikke bare i Altaområdet. Her som jeg bor har noen skuterentusiaster vandalisert en lysløype som min gamle far hadde stor glede av. Lysløypa, som er av nyere dato, ble en realitet etter en kombinasjon av dugnadsinnsats og kommunale midler. Store deler av årets vinter har den ikke vært brukbar for skigåing, pga denne vandalismen. Vet at det finnes mange anstendige skuterkjørere, men andelen som ikke har noe forhold til natur, stillhet, frisk luft, dyreliv, osv. er altfor høy.

Har kun gått den på tvers (3-mila under førstegangstjenesten) Høres ut som et spennende prosjekt, men vil tro at du må forsere noen gigantiske myrer, hvis du ikke da følger vei. Lykke til uansett!

Har ikke gått over her på vinteren, kun på seinsommeren. Den snøfonna som er avtegnet på kartet var det lite igjen av i august 2006. Selve landskapet burde i utgangspunktet ikke by på særlige problemer, men man er jo fullstendig overlatt til seg selv i disse traktene (med tanke på at det ikke eksisterer hytter el.l., samt generelt lite ferdsel.)

Veldig greit å gå over fra Ranserdalen til Viermadalen. Sør for Flåfjellet er det kun ei lita kneik du må opp, før du er over vannskillet og landskapet begynner å helle nedover mot Viermadalen og Vierma. Legger ved et bilde som er tatt omtrent fra vannskillet mot de øvre deler av Viermadalen. Ødemark

Ettersom Røsvatnet er kraftig regulert kan isen være usikker gjennom hele vinteren. Det er sikkert andre som kan vurdere graden av fare mer enn meg, men personlig liker jeg ikke å ferdes ute på dette vatnet vinterstid. Vinteren har vært kald og fin på indre Helgeland, så og si sammenhengende fra 15. november til 25. desember. Så kom det to mildværsperioder, hvorav den siste tok med seg det meste av snøen i lavereliggende strøk. Vestsida av Røsvatnet består av svært snørike områder, mens det på østsida er markant mindre snø.

Nettopp! Det er kysten som er unik, ikke den traurige og søvndyssende granskogen på indre strøk. De mange små fergeturene over fjordene gir bare kystriksvegen et eget særpreg. Dessverre er det for få som tar seg tid til avstikkere videre vestover. Træna, Lovund, gjennom Torghatten, etc. PS: Olderdalen er også en bydel i Trondheim

Enig i dette. Tekniske opplysninger kan være vel og bra, men for meg er de beste turrapportene en historiefortelling, med fokus på selve opplevelsen. Har man i tillegg et snev av selvironi, og inkluderer tabbene man gjorde, feilvurderinger, komiske situasjoner, osv. er det et stort pluss for leseropplevelsen. Kanskje det er gjenkjennelsesfaktoren

Helt utrolige bilder du har tatt Flott at oppholdet i L/V ble vellykket. Mvh. Trond

Var det du? Fikk dessverre bare med meg slutten, men du kom med noen vettuge ord! Trodde forresten du var sørlending

Fint med en rapport fra nord igjen, mattings. Den utsikten dere hadde over skydekket utpå kvelden måtte ha vært storslått, for ikke å snakke om morgenen etter. Også jeg var debutant når det gjelder overnatting på en fjelltopp i sommer. Kan nok ikke sammenlignes helt med Holmbukttind, da min overnatting foregikk på kun 1068 moh. Til gjengjeld laget jeg bål på toppen vha et gammelt og ødelagt flysignal, og bålet brant i godt og vel to timer. Trond

Av samme grunn må jeg vel prøve å få besteget Tronden i Østerdalen Hilsen Trond

Hei Nils! Har dessverre ikke sett posten din før nå Du har helt rett i at bildet er tatt fra Eidetinden. Jeg er nok på stående fot ikke i stand til å verifisere alle tindene du ramser opp, men Reindalsskardtinden og klatrefjellet Sjunkhatten er i allefall rett. Går ut fra at du har kontroll på de øvrige fjellene også Som vanlig imponerende!

Hvis du sikter til navn som Frokost-, Durmåls-, Rismåls-, Nonstind, o.l., så tror jeg vel heller det er snakk om at sola fra et bestemt sted (ofte en gård, grend eller bygd) kunne ses over en bestemt tind ved det angivelige måltidet. Men det er mulig jeg misforstår. Norske stedsnavn er uansett et interessant emne, spesielt de som har sitt opphav i jernalderen / folkevandringstida synes jeg.

Interessant og veldig godt skrevet turrapport fra et fjellområde jeg kjenner godt og er blitt glad i. Var på "Hornet" i fjor, men det ble dessverre ingen Okstinder på meg i år. Trehusbebyggelsen i Mosjøen ("Sjøgato") er forresten N-Norges eldste. Byen oppstod som et resultat av at bønder fra Vefsna-dalen kom ned mot fjorden i sine elvebåter for å handle med kystfiskere som kom roende inn fjorden.

Tidligere i sommer var jeg på Kjerringøy (ei halvøy 3-4 mil nord for Bodø). Vi besteg da Eidetinden (1020 moh). Tydelig sti opp skardet på Sørvest-sida av tinden, deretter jevn stigning helt til topps, og med utsikt utover Vestfjorden med Lofoten i det fjerne. Vi så også hval på denne turen, noe som for meg var et eksotisk innslag. Der bekken fra skardet renner ut i havet er det en usedvanlig fin leirplass (nersida av veien). Flat gresslette til teltene, ei lita strand og i ly av trær. Bord og benker var det og der. Minuset er at dere må ta ferge over Mistfjorden, men det er det verdt Som ellers langs Nordlandskysten er strandflata velutviklet. Sykkelvennlig område med få bakker. Kjerringøy har for øvrig mye kystkultur å by på, uten at jeg vil gå nærmere inn på dette. Anbefales! Mvh. Trond

Turrapporter fra Jotunheimen er alle tiders, et område jeg har besøkt både på seinsommeren og i påsken, men ikke er spesielt godt kjent i. Skjønner godt at mange lar seg begeistre av disse mektige tindene. Likevel synes jeg det er berikende for forumet at det kommer turrapporter også fra andre områder. Sommeren er kommet tilbake til Trondheim, og da er det bare en ting å gjøre I løpet av et par timer er jeg på veien. Planen er å ta med meg liggeunderlag og vintersovepose oppå en fjelltopp, og slå meg til ro for natta der. Av og til må man være litt gæern... God sommer til alle!

Båtskyss over Namsvatnet er utvilsomt den vanligste innfallsporten til Børgefjell. Forståelig nok, da dette alternativet innebærer den korteste kjøreturen fra sør. Følgelig er det også i dette området det er størst trafikk. Dvs. fra Namsvatnet og oppover Storelva / Kjukkelelva. Det kan være spesielt folksomt i områdene rundt Lille Kjukkelvatn. Rådet mitt er at du ser nærmere på andre aktuelle utgangspunkter (beskrevet i et tidligere innlegg). Det kommer også litt an på om du drar tidlig eller seint i august. Siden midten av 1990-tallet har jeg vært på ukesturer i Børgefjell omtrent hvert år, og det er ingen tvil om at i siste halvdel av måneden er det langt færre folk å se enn i første halvdel. Hvorfor ikke starte fra Sverige? Da kjører du over skoggrensen og kan ha en behagelig vandring mot vest i et oversiktlig landskap allerede fra dag 1. Det vil garantert stå biler parkert langs Stekenjokkvegen ved de mest naturlige utgangspunktene. Når det gjelder fiske, så er det eneste jeg vil si at det ikke nødvendigvis er de større vatnene som er de mest attraktive Mvh. Trond

Godt jobba Neste tur blir vel i et litt mer fordelaktig vær? Morsomme historier du serverer her, gremlin. Noen burde kanskje opprette en tråd med komiske innslag på tur som tema. Sikkert mange som har opplevd lignende episoder. Ekstra morsomt blir det jo hvis en selv er en del av hendelsesforløpet. Skjønt - det skal vel litt til for å overgå vår kjære venn torodds skriverier...

Gratulerer, Toto med innlegg nr. 100.000 i forumets fem år lange historie

Jeg tror ikke det vil være noe stort problem å komme seg over Kjukkelelva på det strekket du beskriver. I allefall ikke såpass seint på sommeren. Husk at du er over stedet der hvor Biseggelva munner ut i Kjukkelelva. (Har inntrykk av at folk har en tendens til å undervurdere Biseggelva, da den kommer rett fra det snørike Kvigtindmassivet.) Har det derimot regnet flere dager i strekk, så kan du nok få problemer. Jeg har krysset Kjukkelelva ca 2 km ovenfor utløpet av Biseggelva, ved noen svinger i elva, og det var ganske uproblematisk. Men det var i august.

Ja, sånn sett er det jo greit å jobbe i skolen Føler meg ganske sikker på at jeg skal tilbake til disse områdene om ikke så lenge. Det blir vel noen turer på deg framover også, kan jeg tenke meg

Beklager så meget moderatorer, dette innlegget havnet på helt feil sted. Håper at turrapporten kan bli flyttet på riktig sted under tittelen "Indre Visten - gjennom urskog og øde fjelltrakter" Takk, og beklager igjen Ser nå at det allerede er gjort. Takk takk

Jeg legger ut et par turrapporter fra de lite besøkte fjell- og skogområdene mellom Visten og Velfjorden sør i Nordland. Begge turene er ganske upretensiøse greier, der hensikten bare var å nyte naturen og besøke daler og fjell jeg aldri tidligere har vært. 03.-05.07.2008 LAKSMARKDALEN / BØRJEDALEN DAG 1: AURSLETTA - LAKSMARKA For første gang tok jeg rutebåten innover Visten, til Aursletta innerst i fjorden. Jeg hadde knapt nok begynt å gå langs gårdsveien da tre personer kom gående. Den ene av dem viste seg å være Aurslettas siste beboer, pensjonist Svein Aarstrand. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Laksmarka ble jeg frarådet å gå langs den bratte fjellveggen pga tre vanskelige passasjer, der jeg var nødt til å treffe rett for ikke å sette meg fast. Han tilbød seg uoppfordret å frakte meg innover Strauman i båt, men vi måtte vente litt til sjøen hadde flødd mer. Vi satte oss ute på terrassen hans og studerte kart. Temperaturen viste intet mindre enn + 29° i skyggen. Etter ca tre kvarter var vi klare til å hoppe i båten. Det var ikke så rent lite spennende å ta fatt på utforskingen av disse øde skog- og fjellområdene. Det var fortsatt betydelig straum, både ved Ner-Straumen og lenger opp, og den lille motorbåten kjempet seg over bølgene, som om vi for oppover ei stri elv. Mellom straumene lå det speilblanke Grannesvatnet. Vi passerte Granneset, der jeg opprinnelig hadde tenkt å slå leir. Planen var å bestige Snøfjelltinden fra Granneset, men jeg innså at fjellet fikk vente til dagen etter. Ved Storstraumen ble jeg satt av. Etter å ha betalt ham for skyssen begynte jeg å gå langs straumen. Hadde ikke gått langt før jeg kom på en tilrettelagt gangvei av plank som var boltet fast i fjellveggen. Videre langs med Lakselvvatnet var det stort sett greit å gå. Dette vatnet er ganske særegent. Det er saltvatn med et flere meter tykt ”lokk” av ferskvatn over. Fra den nedlagte gården Lakselva, der det sto en relativt velholdt gårdsbygning, tok jeg fatt på ferden innover Laksmarkdalen. Rart å tenke på at det tidligere var flere gårder innover dette dalføret og at det var skole på Aursletta. Det var en usedvanlig lettgått sti gjennom et nokså flatt skogsterreng innover. Fjellet Rubben på vestsida av dalen var derimot stupbratt. Jeg hadde blitt anbefalt å prøve å komme meg over Lakselva ved noen holmer sør for Laksmarkvatnet pga mye kratt på vestsida av dalen, men da jeg fikk se størrelsen på elva slo jeg det fra meg med en gang. Jeg kom nå inn i Laksmarkdalen naturreservat. Det stemte godt at det var ganske så gjengrodd ved vatnet, men det gikk likevel greit å ta seg fram. Jeg fant ut at jeg ville slå meg til ro ved vatnet for natta. I denne sommervarmen og med de gode værutsiktene hadde jeg ikke tatt med telt – jeg skulle sove under åpen himmel! På et lite nes ved vannkanten brettet jeg ut liggeunderlaget. Litt irriterende var det at jeg hadde glemt igjen pølsebrødene, men verre var det at pølsene (litte fettinnhold) ikke smakte godt. Jeg måtte faktisk opp og spy seinere på natta! Myggplagen hadde jeg visst også tatt lett på, men det bedret seg veldig da sola forsvant bak fjellene. DAG 2: LAKSMARKA – TØYMVATNET Sola strålte like mye i dag, og jeg bestemte meg for å prøve meg på en bestigning av Snøfjelltinden. Forsøket ble imidlertid oppgitt da jeg så hvor gjengrodd det var oppover fjellsida. Den intense varmen gjorde heller ikke motivasjonen større. Greide å rive opp fingeren på en kvist, men blodet størknet fort. Jeg gikk ned mot den lille sidedalen Sprutdalen og mot vatnet igjen. Det var fascinerende å gå gjennom denne storvokste granskogen som for det meste er urskog, og heldigvis forskånet mot skogsdrift. Etter å ha pakket sekken var jeg på vei videre sørover Laksmarkdalen. Det fortsatte med tett granskog helt til jeg traff på noen stolper (muligens en gammel telegraflinje). Denne fulgte jeg et stykke. Jeg nærmet meg nå n. Vesterdalselva som kom ned fra en sidedal, og jeg fryktet at den skulle være stri. Heldigvis kom den i flere løp, og jeg kom meg greit over. Det siste løpet viste seg å være Tøymvasselva (hovedelva i dalføret videre sørover). Vips så var jeg på ”rett” side av dalen. Gikk så oppover en naken bergknaus (topp 149). Inntil da hadde svartfluene holdt meg med selskap, men her blåste det en herlig bris som tok de små beistene bort, og jeg klarte å nyte naturen rundt meg. Utsikten nordover Laksmarkdalen var storslått, og jaggu dukket ikke store Finnkneet opp langt i nord. Jeg la meg ned på liggeunderlaget på svabergene – og sovnet av! Da jeg våknet opp igjen lå jeg lenge og slumret mens fjellelver bruste i det fjerne og en og annen fugl ga lyd fra seg. Slik lå jeg og slappet av på en bergknaus denne varme sommerdagen, midt inne i Laksmarkdalen naturreservat. Jeg gikk videre innover dalen, og Tøymvatnet kom til syne. Langs østida av vatnet var det steinete. Jeg hadde merket av ”åpen hytte” på kartet, men jeg forventet ikke noe annet enn ei falleferdig rønne. Jeg kunne dessuten ikke se noen hytte. Overraskelsen var derfor stor da ei nokså stor hytte i tilsynelatende god stand lyste mot meg mellom furutrærne. Jeg kastet av meg sekken for å finne ut om hytta var åpen – og det var den! Der og da bestemte jeg meg for å bli på dette nydelige stedet, særlig med tanke på mygg- og knottplagen den foregående kvelden. I følge kartet befant jeg meg nå i Børjedalen, og altså ikke lenger i Laksmarkdalen. Jeg gikk inn og tok en pause fra varmen og fluene. Tok en titt i hytteboka, og jeg så at hytta var oppført i 1963. Tre år seinere hadde det kommet hyttebok, og de første besøkende hadde skrevet seg opp. I 1986 hadde det funnet sted en dramatisk episode, da en skigåer hadde kommet ut for uvær og funnet hytta låst. Vedkommende hadde da måttet bryte seg inn. Etter denne episoden kan det se ut som om hytta har vært åpen. Resten av dagen og kvelden ble brukt til avslapping og litt soling, før jeg på kvelden stelte i stand et bål og stekte pølser (med masse fett i) som smakte helt fortreffelig! Det var stemningsfullt med rødlig sol på fjelltoppene, en og annen fisk som hoppet og ender som fløy lavt over den blekkstille vannflata. DAG 3: TØYMVATNET – STORBØRJA Det ble seint på natt før jeg tok kveld, men da jeg først la meg sov jeg som en stein! Jeg var spent på terrenget videre sørover. Jeg hadde minst 8 km å gå før jeg var i Storbørja. Terrenget var verre enn antatt. Kjempet meg gjennom tettvokst skog helt til jeg sto på vannskillet og grensen mellom Vevelstad og Brønnøy kommuner. Jeg forlot nå naturreservatet og kom ut et i mer åpent lende. Ved Langvatnet hadde jeg opprinnelig tenkt å slå leir, men det var før jeg bestemte meg for å bli på Tøymvasshytta. Fra nå av navigerte jeg delvis etter noen gamle steinvarder. S. Austerdalselva (fra nok en sidedal) fryktet jeg skulle være stor, ettersom det hadde foregått mye snøsmelting i fjellet de siste dagene. Elvekryssingen gikk også denne gangen fint, selv om denne elva viste seg noe striere enn de andre elvene jeg hadde passert. Elva ble krysset rett under kraftlinja. Jeg merket at jeg ble fort sliten, på tross av at det var mindre varmt denne dagen. Det ble følgelig flere drikkepauser nedover Børjedalen. Etter hvert dukket det opp en utydelig sti, og jeg kom nå ned i storvokst granskog igjen. Trærne hadde rikelig med granskjegg og bakken var full av undervegetasjon. Selv om det kan være vanskelig å bevege seg gjennom denne type skog er det utvilsomt en helt spesiell stemning i den. Jeg kom omsider ned til Storbørja, og hadde da nøyaktig en time å vente før jeg hadde avtalt å bli hentet. Jeg la merke til at noen drev på og fortøyde en båt nede ved flytebrygga. En unge kom i mot meg, og jeg satte meg ned og pratet litt med faren, som hadde leid hus her inne i Storbørja. Den pensjonerte fiskeren som jeg hadde avtalt skyss med kom hele 20 minutter før tida med sjarken sin, noe jeg bare var glad for. En god del vind på ”Børja”, men det roet seg utover fjordarmen, før dønningene satte inn ute på den åpne Velfjorden. Sjøen hadde en eiendommelig turkis farge denne dagen. Fiskeren fra Nevernes var skeptisk til de nyankomne torskoppdrettsanleggene som er blitt etablert i Storbørja de siste årene, og jeg sa meg da enig. Over noen bratte flog så vi plutselig ei ørn. Vi klappet til kai på Nevernes etter en 50 minutters lang båttur. Jeg betalte ham kr. 300,- og vi ønsket hverandre en god sommer. En minnerik tur, der jeg beveget meg henimot 25 km gjennom i stor grad uberørt natur, og betydelige områder med urskog. De to første dagene var det svært varmt, og jeg har aldri tidligere startet en tur i såpass intens varme. Jeg overnatter gjerne under åpen himmel igjen, men helst ikke midt på sommeren i skogsterreng, pga mygg- og knottplagen. Spesielt var det også at jeg både startet og avsluttet turen i båt, på to forskjellige fjorder. 07.-08.07.2008 SNØFJELLTINDEN DAG 1: SNØFJELLTINDEN For andre gang på bare noen få dager er jeg på vei med rutebåten innover Visten. Selv om jeg nettopp hadde gått gjennom Laksmarkdalen følte jeg meg ikke ferdig med området. En bestigning av den 1072 m høye Snøfjelltinden manglet. Svein Aarstrand sto på kaia mens båten satte meg i land, før den hastet videre over fjorden til Bønå med en gruppe skoleelever og lærere. Vekslet noen ord med Aurslettas siste faste innbygger, før jeg la av gårde en drøy km langs en kjerrevei. Oppå en bergknaus satte jeg fra meg storsekken og tok fram en liten dagstursekk som skulle få være med til fjells. Teltet ville jeg vente med å sette opp. Oppover fjellsida var det småbratt og nakne sva. Hadde ikke gått langt før lille Finnkneet og Vistmannen viste seg i henholdsvis nord og øst. Lenger opp dukket Øksningan og Vardøya opp ute i havgapet ved Herøy, før ”Søstrene” og Dønnamannen tok oppmerksomheten i nordvest. Langt under meg lå Visten, der det foregikk omfattende illegal våpentransport under 2. verdenskrig. Fjellet flatet etter hvert noe ut, og det ble lettere å gå. På toppen foretok jeg den sedvanlige bildetakingen horisonten rundt og tok noen skrytetelefoner. Det var tilsynelatende ingen bok på toppen, noe som ikke var direkte overraskende. Men så fikk jeg øye på en plastpose godt gjemt inne i varden. Jeg fikk fiklet den ut, og ganske riktig – der lå det ei flaske med bok i. Det var en gledelig overraskelse! Nå kunne jeg lese om andre sære fjellgeiter som oppsøker disse avsidesliggende fjelltoppene. Det viste seg at det var Wiggo Klausmark som hadde lagt ut boka i 1993, og etter den tid hadde vel en 12-15 personer skrevet seg opp. La merke til at folk hadde besteget toppen både fra Granneset, Storfjordbotn og Auslia, i tillegg til Aursletta. Været var klart langs kysten, mens det innover landet var noen skyer. Fra toppen hadde jeg utsikt fra Vikna i sør til Lurøy i nord. Hjarttinden på Aldra, toppen av Hugla og fjellene på Tomma var godt synlige. Både Torghatten ute i havet og Hatten inne i Hattfjelldal viste seg fra sin beste side. Satt og filosoferte litt over at Torghatten lignet på ”rallarhatt”, mens den mer kantede Hatten lignet mer på en flosshatt. Jeg gikk ca 100 m mot sørøst fra toppvarden, slik at jeg kunne se ned i Børjedalen som jeg gikk gjennom for bare noen dager siden. Det var en rar følelse å se Tøymvasshytta som en lys liten prikk langt der nede i den øde dalen. Som seg hør og bør når jeg er på Snøfjelltinden må jeg jo oppsøke snøen som har gitt fjellet navn. Jeg sprang på hælene på en snøbre flere hundre m nedover, før jeg fikk fast grunn under føttene igjen. Nedover brattene tok jeg det veldig med ro. Mens brisen hadde holdt mygg og insekter borte på fjellturen var det nå blitt vindstille og fullstendig klarvær nede i lavlandet, og knotten kjente selvsagt sin besøkelsestid! DAG 2: NATTLIG RUSLETUR, LITT SØVN OG TILBAKE TIL AURSLETTA Tanken om å sove under åpen himmel ble forkastet, og jeg satte opp teltet i en fei. Det gikk så ”fort og gæli” at jeg klarte å stikke hull flere plasser i tøykanalene for stengene! Jeg åpnet den første av mine tre halvlitere med Nordlandspils og gikk litt høyere opp på bergknausen og satte meg. Her var det atskillig mindre knott. Det var en bratt skrent mot vest, og jeg hadde god utsikt mot et vatn som lå inne i skogen. Ettersom det var såpass lyst og stemningsfullt denne sommernatta hadde jeg ikke lyst til å sove. Jeg hentet meg en ny halvliter, gikk ned fra berget og bega meg langs kjerreveien videre innover skogen. På denne nattlige rusleturen greide jeg virkelig å absorbere naturinntrykkene. Neseborene ble fylt av skogens dufter. Jeg stoppet opp ved en klukkende bekk, lot blikket fare over de bratte fjellskrentene, og jeg passerte ei myr med en mystisk dis over seg. Jeg kom så til et bord som var plassert ut mellom noen trær. Stusset litt over dette, men det var uansett et fint sted. Det var i det hele tatt en litt magisk stemning på denne nattvandringen. På tilbaketuren måtte jeg stresse, ettersom jeg ikke hadde toalettpapir med meg! Etter å ha sovet noen timer i teltet pakket jeg sammen i solsteiken tidlig på morgenen. Jeg gikk ned mot Aursletta, og ganske riktig; der sto Svein Aarstrand på kaia og ville høre hvordan jeg hadde hatt det. Han hadde mye på hjertet og fortalte meg om utsikten fra Snøfjelltinden, om et gammelt sagbruk på Aursletta som ble tatt av ras, om tømring av rorbuer som ble fraktet til Lofoten og mer til. Synd at jeg ikke hadde bedre tid. I det båten la til kai advarte jeg ham om at jeg nok ville vende tilbake hit til Aursletta en vakker dag. Aursletta forsvant i skjul bak en fjellkam mens jeg ble transportert utover fjorden til Tjøtta, der bilen min sto parkert.

Vi får se, jeg har jo nærmere 340 turrapporter fra Helgeland lagret på PC'en helt fra januar 1990, da jeg var 17 år gammel I følge Svein Aarstrand, pensjonist og siste faste beboer på Aursletta, skal det være mulig å gå opp fra Laksmarka, vest for toppen av Raudmotinden og videre mot toppen. Men det er en unødvendig lang og kronglete trase. Det er også mulig å gå opp fra Grannesvatnet. Jeg tok Snøfjelltinden separat fra turen innover Laksmarkdalen. Jeg fulgte m.a.o. kjerreveien en drøy km innover fra Aursletta, og besteg den fra nord. Jeg vet at du kjiver har vært på toppen (vinterstid ?), men jeg kunne ikke finne navnet ditt i boka på toppen. Den var godt gjemt inne i varden, og lagt ut av Wiggo Klausmark i 1993. Etter den tid var det vel en 12 - 15 personer som hadde skrevet i boka. Folk hadde besteget toppen fra fire forskjellige vinkler, så jeg. Det skulle vært interessant å finne ut hvem denne Wiggo Klausmark er. Har lagt merke til navnet hans på mer eller mindre øde fjelltopper over det meste av Sør-Helgeland.

Da vi gikk gjennom Grunnvassdalen i 2005 gikk vi på sørvestsida av elva nedover. Fra fossen og ned til øvre Grunnvatnet er det lett å gå. Videre nedover blir landskapet villere, og du må være forberedt på å gå en del opp og ned over fjellknauser. Legger ved utsnitt fra en turrapport gjennom dalen 29.07.2005: DAG 3: ELGVIDDEVATNET – NEDRE GRUNNVATNET Vi brøt leir, og gikk langs vestsida av Elgviddevatnet på veien videre mot Lomsdalen. Ferden gikk via den lange tjønna (623 moh), hvor vi hadde litt problemer med å krysse en stri bekk. Ved å legge noen store steiner i bekken kom vi oss tørrskodd over. Vi ble så presset skikkelig opp i høyden, grunnet flere bratte fjellrygger som gikk helt ned mot vatnet. Omsider kom vi oss forbi disse ryggene, og gikk ned til kanten mot Grunnvassdalen, der vi tok en liten pause. Fossen ned fra Elgviddevatnet var like imponerende nå som de to andre gangene jeg har vært her. Den buldret voldsomt, der den stupte ned i Grunnvassdalen. Både Jan og jeg var svært spente på turen ned gjennom Grunnvassdalen. Dalen er som en enorm kløft som skjærer seg mellom de forvridde granittfjellene rundt. Jeg visste at dalen skulle være mulig å ta seg gjennom, men jeg visste også at det ville bli krevende. Været hadde bedret seg ganske mye, og det var til og med litt sol. Dette var vi veldig takknemlige for, fordi å ta seg gjennom dalen på vått fjell tror jeg kunne vært direkte livsfarlig! Dalen bør heller ikke gås før juli, da den er ras- og skredutsatt. Den øverste delen er grei å gå, og ved øvre Grunnvatnet bestemte vi oss for å lage middag. Denne plassen var en sann idyll. Som en oase i den ellers så ugjestmilde dalen lå Grunnvatnet omkranset av grønne sletter. De første trærne etter at vi forlot Jordbrudalen kom til syne. Men det som gjorde sterkest inntrykk på oss var det klare vatnet. Reinere vatn skal man leite lenge etter. Ikke antydning av verken humus eller sedimenter, og vatnet smakte da også usedvanlig godt! Dalen ble villere og villere nedover, og vi gikk mye sikksakk for å finne den beste traseen. Det var flere mindre fossefall nedover elva. Vi passerte et område dekket av rasmateriale, som elva hadde presset seg gjennom, før vi klatret oppover en fjellknaus som vi måtte over. Vanskelig å ta seg ned på andre sida. Bratt, men ikke direkte farlig. Det var godt å kunne gå tilnærmet normalt bortover, forbi en liten bjørkeskog. Men nå kom den biten jeg hadde gruet meg mest til. Ville det gå an å følge elva, eller måtte vi mange hundre m opp i Middagsfjellet for å komme forbi Fallet? Til alt hell gikk det bra å ta seg gjennom grov ur langs elva. Lendet åpnet seg endelig opp, og vi kunne med stor tilfredshet slå opp teltene ved nedre Grunnvatnet. Det skyet over mot kveld igjen. Er for øvrig tilbake fra en tre-dagers tur gjennom Laksmarkdalen. Det drøye to mil lange dalføret består av fine fiskevatn, en god del urskog og spor etter gammel bosetting. Første natta sov jeg under åpen himmel (hadde ikke telt med), mens jeg den andre natta overnattet i den åpne hytta ved Tøymskardvatnet. Turen begynte med båttur innover Visten, mens den ble avsluttet med båt utover Velfjorden. Snøfjelltinden er dessuten endelig besteget (utsikt fra Vikna i sør til Lurøy / Svartisen i nord). Mvh. Trond