Smaltur

Jeg ville gått for 18,5 DR. Jeg har selv hatt 16.5 i mange år, men har prøvd den lengre varianten noen ganger. Opplever at 18,5 er en del mer retningsstabil å padle enn min, både med full båt og solo. Med folk og bagasje ombord er en Ally en drøm å padle. Skal man padle solo eller ta en tur utpå for å fiske litt etc, er den fremdeles ganske stødig, men mye vanskeligere å padle/holde på kurs, og blir lett tatt av vinden fordi den er ganske flat under. Da kan det være lurt å legge i litt vekt foran og for min del foretrekker jeg da å sitte mer midt i båten. Synes det fungerer fint å sitte bak fram på det fremste setet, altså padler jeg den baklengs, da blir det mye bedre vektfordeling og man får åretaket lenger frem, lettere å ta styretak. Men altså, jeg tror dere blir fornøyd med Ally uansett, og dere får med mye bagasje i en 16,5 også, fordi man kan pakke helt ut i enden av båten (det er ingen flyteskott som tar opp plass). Men tror dere blir aller mest fornøyd med den lengste.

Spent på hvor fort snøen smelter. Planen er å ha ei uke i Børgefjell med start 25. juli. Kan fort bli noen tøffe vadinger...

Jeg gikk fra Haukeliseter til Finse sist sommer, med en ung og sprek breton. Overnattet delvis i telt og delvis inne, og gikk også en del utenom T-løypene. Erfaringen er at om ei DNT-hytte er "tilrettelagt for hund", kan det bety så mangt. Det kan bety alt fra at de har eget rom eller egen hytte hvor du kan ha hunden inne, til at det står et hundebur eller to i vedskjulet. Jeg overnattet på Hellevassbu, Sandhaug og Kjeldebu med hund, med disse erfaringene: Hellevassbu: Hyttevakta henviste bikkja til bur i vedskjulet. Greit nok hvis hunden slår seg til ro med det. Sandhaug: betalte en hundrings ekstra for å få ha hunden inne på rommet, da var det også bur tilgjengelig om jeg ønsket det - helt storveis! Kjeldebu: halvdelen av hyttevakthytta er tilrettelagt for hund, eget bur og stort rom. Jeg var heldig og fikk dette, mer enn storveis! Men om noen andre hadde kommet dit med hund før meg, så vet jeg ikke hva som ville vært mulig. Min erfaring generelt er at det alltid ordner seg, såfremt du har en hund som slår seg til ro med det den får servert, f.eks vedskjulet. På sommeren på Hardangervidda er det sikkert hyttevakt på de selvbetjente hyttene, og da er dere litt prisgitt hyttevaktas innstilling. Kollektivtransport med hund: Haukeliekspressen tar ikke med hund, mens du på toget betaler halv eller hel personpris (avh av størrelse) for å ta den med. Logistikk fra Møre, ser for meg at det kanskje er enklere å gå vidda på tvers enn på langs, og sikkert enklest å gå i en sirkel og komme tilbake til bilen. F.eks med Dyranut som utgangspukt og gå nordover rundt Jøkulen alternativt en runde sørover.

Imponerende stykke arbeid, tusen takk!

Så det er et godt valg å legge ruta forbi der, slik du har gjort. Jeg var også i området der sommeren 2015, overnattet både på Reinbukkelvhytta og Bojobeaskihytta - gode hyttevalg om du vil ha ei natt eller to innendørs.

Hei, de vannene på nordsiden av Suoppatjavri, Avzanjavri og de to småvannene på nordsiden av det igjen, er veldig fine ørretvann. Jeg var der noen dager for noen år siden, veldig sprek og fin fisk!

Jeg var inne på Varaldskogen forrige helg. Gikk på ski, veldig lite snø i år (5-10 cm) så det er sikkert bart i mai. Overnattet på Kvåho (Statskog-koie, åpen). Lite snø kan jo bety at isen går tidlig i år, og da er fisket kanskje bra såpass tidlig.

Takk for fin rapport! Artig at du også tar med bilder av de litt eksotiske greiene, som Lap Dånald.

Var i hastemodus, trodde det var din rapport, Jan Erik. Ja ja, det er nå i hvertfall i "ditt" område.

Takk for fin rapport, Jan Erik. Fint når det kommer nysnø på toppene. Der oppe kan vel det skje midt i juli, for den saks skyld... Har ikke kommet meg nordover i sommer, men minnene fra fjorårets i samme område sitter i. Takk for turtipset, skal ta meg bedre tid på den enn du gjorde.

Traff tilfeldigvis Tore på Finse i forgårs. Det ble litt prat om Rogen-området, og da han nevnte gjedda på 11 kg så skjønte jeg at det var denne turen han snakket om!

Takk for inspirerende og flott rapport! Mange kjente steder her.

Hyggelig å høre! Ja, det er flotte områder der. Sulis er jo et spesielt samfunn nå som gruvedrifta er nedlagt. Tipper det var mer liv der da du vokste opp.

Nydelig skildring både i tekst og bilder. Sterk opplevelse på skjerm, tør nesten ikke tenke på hvordan det må ha vært i virkeligheten.

Kjempefin rapport, artig lesing! Har selv eid en Ally siden 1982, og hatt mange fine turer med den. Det er en fantastisk bra kanokonstruksjon, jeg møtte for mange år siden nordmannen som konstruerte den. Takk for at dere delte denne turen! (imponert over at dere får med alle aksentene når dere skriver... ).

Hyggelig at du liker rapporten, Jeagle! Dere har mye fint å velge i, og det kommer jo litt an på hva slags terreng dere liker og om dere vil gjøre noen toppturer eller er opptatt av fiskemuligheter. Jeg likte meg spesielt godt i Narviksfjellene, men det er vel ikke en del av Nordkalottleden. F.eks fra Hellemobotn til Katterat er en flott tur på 8-10 dager. Indre Troms / Dividalen er også bra, mye bra fiskemuligheter, men lavere i terrenget og mindre alpine fjell enn Narviksfjellene. Lenger nord, går dere fra Helligskogen til Kautokeino eller Biddjovaggi får dere mye variert, alt fra høyfjell i Finland til canyon og vill natur i Reisadalen og sterk kontrast til dette igjen på Finnmarksvidda. Midt på sommeren er det også mye insekter på denne delen. Vet ikke om det var et godt svar, du må gjerne spørre mer konkret når dere har sett på ruter. Skal dere over grensa mot Sverige eller Finland så trenger dere hundevaksine, men det kjenner dere sikkert til. Det er ganske greit å overnatte med hund inne på de fleste hyttene, mange av de ubetjente hyttene i Troms og Nordland er tilrettelagt for hund, det er det mer info om på ut.no. Og jevnt over var det mindre folk på hyttene enn jeg hadde regnet med.

Ja, jeg hadde blitt tynn om jeg skulle levd på fisk. Men fiske er en artig del av turen uansett, uavhengig av resultat. Synes det er vanskelig å lure storfisken når jeg fisker fra land, mulig jeg burde prioritere høyere å fiske om natta. Men når du har gått et par mil og er sliten, så er det jammen godt å holde seg i soveposen også.

Artig å høre, fenriken! Tony var kjempetrivelig, det er akkurat sånne møter som er noen av de sterkeste minnene fra turen.

Takk for det! Ja, veldig mange fine områder, god tur!

Veldig hyggelig å høre, Ola! Jeg fikk selv mye inspirasjon fra andre turrapporter her på forumet i forkant av turen min.

Hyggelig at du ville "bli med"

Takk for det - hyggelig å høre. Jeg brukte ikke gps på turen, men skal se om jeg kan lage en gpx-fil på lommekjent.

Hehe, nei, det tenkte jeg faktisk ikke på... Men tror jeg hadde såpass mange meter på rett side at jeg er "innafor"

Fra Finnmarksvidda til Polarsirkelen, etappe 6 (siste del), fra Sulitjelma til Virvasshytta 5. september – 15. september 2015 Overnattinger: Coarvihytta (DNT Sulitjelma og omegn turlag SOT) Balvasshytta (DNT SOT) Argaladhytta (DNT Bodø og omegn turlag BOT) Langvannet (telt) Lønsstua (DNT Bodø og omegn) Lønstindvatnet (telt) Krukkistua (DNT Rana tf) Raufjellkoia (DNT Rana tf) Bolnastua (DNT Rana tf) Virvasshytta (DNT Rana tf) Coarvihytta, flying start hit med skyss fra Sulis. Det er blitt høst, og frostnettene har kommet. Frosne molter til frokost smaker utmerket, og etter litt postlogistikk i Sulitjelma, er jeg nå utstyrt med varmere sovepose og tykkere jakke, samt at postpakka også inneholdt litt god konjakk, nye fiskesluker, hodelykt og annet småtteri. Det er den 53. dagen på tur siden jeg startet fra Alta i juli, og jeg har hatt ei god natt inne på hotellet i Sulis. Ei natt er imidlertid nok, og jeg lengter etter å komme meg opp på fjellet igjen. En av hotelleierne har lovt meg skyss noen kilometer sørover, han kjører meg like godt helt frem til Coarvihytta (DNT). Den har en hyttedel, som er gammel og kjempetrivelig, og en ”forsamlingsdel” som består av et kjempedigert rom som er mer enn middels tungfyrt vinterstid (jeg har prøvd). Lokalet stammer fra gruvedriftens storhetstid, som forlengst er over, selv om et australsk selskap vurderer å starte gruvedrift igjen, med mer moderne teknologi. Det er 5. september og friluftslivets dag, så mange har reist opp på fjellet for å ligge i telt sammen med barna sine. De tøyer ikke villmarkslivet lenger enn at de bruker doene på hytta, og enkelte også kjøkkenet, så her er en del folk innom. Det er ganske trivelig, jeg får meg en hyggelig prat med folk i ulike aldre, og koser meg med saftig biffkjøtt, kokte poteter, friske grønnsaker og et par øl fra butikken i Sulis. Siden det eneste jeg har gått i dag er fra hotellet til butikken, blir det en dag med omvendt kaloriinntak av det vanlige. Fra DNT-merket sti rundt Balvannet. Gryta med gull fant jeg aldri. Ørreten i Fuglevannet ville ikke være med på land, da blir det bacon og polarbrød. Det er langt rundt Balvannet, og jeg har høstfjellet for meg selv. Skremmer noen ryper, de er lykkelig uvitende om at jegerne inntar området om 3-4 dager. Balvasshytta. Jeg rakk akkurat å fyre opp i ovnen før jeg fikk damebesøk på soverommet. Turen fra Coarvi til Balvasshytta er lang, og går rundt Balvannet på vestsida. Det finnes stor fisk i Balvannet, men den er vanskelig å få, i hvert fall fra land. Jeg har i stedet en plan om å lure en sprek ørret i Fuglevannet, som ligger et par høydemeter over Balvannet. I oset mellom de to vannene har jeg til og med kontakt med et fint eksemplar av arten, men den slipper unna. Da blir det bacon og polarbrød til lunsj. Jeg har sendt hjem primusen, men tillatt meg å rappe med en vedkubbe fra Coarvi. Den har jeg kløyvet i småpinner, og det gir akkurat nok varme til baconlunsj og nykokt kaffe ved Fuglevannet. Med nyinnkjøpt mat og litt tyngre utstyr, er nok vekta på sekken på feil side av 20-tallet, og jeg er sliten når jeg ankommer Balvasshytta utpå kvelden, inkludert turen rundt Fuglevannet blir det om lag 25 km. På hytta er det ingen, men så snart jeg har fyrt opp kommer det to spreke damer i 60-årene. Når jeg tilbyr meg å ta ei overkøye, vanker det rødvin som takk. Hytta er liten og ganske dårlig vedlikehold, men ovnen er god og veden tørr. Damene skulle egentlig vært 4 stykker, ikke 2, og jeg er glad for at de har to på sykelista. Noen dager er det sånn. Da er det helt greit å vite at det er ei seng og en vedovn i sikte. På vei mot Argalad. Det blir en våt tur fra Balvasshytta til Argalad. Det er kun 12 km, men jeg har lenge hatt lyst til å overnatte på Argalad, ei hytte med mer enn 100 års historie i veggene. Jeg lufter sluken i et par kulper nedover elva, men det blir med forsøket. Skydekket ligger helt nede i dalen, og jeg blir søkkvåt. Bruker ikke regntøy, men en fjellduk som poncho. Den dekker ned til over knærne, det fungerer ganske bra når det regner på høyfjellet, men når det er mye vegetasjon blir det veldig vått nedenfor knærne og i støvlene. Det spiller ingen rolle når man kan ta ettermiddagen på den gamle Argaladhytta, som virkelig er ei hytte med sjel. Når jeg får varmen i veggene og strukket ut kroppen på den brede senga i det eneste rommet, kjenner jeg slektskapet med alle som har overnattet her siden den ble bygget som jaktbu for over 100 år siden. Jeg går en kveldstur og fisker litt i elva, Skaiti. Støvlene er fremdeles våte, så det blir en resultatløs fisketur i crocks. Argaladhytta, en av de koseligste i hele DNT-hyttenettet. Neste dag er været bedre, og jeg tar lunsjpause på Trygvebu med kurs ned mot Junkerdalen. På kartet ser det ut som det går en gammel vei langs Skaiti ned i dalen. Jeg følger den, det blir ikke et opplegg uten risiko. Veien er skylt bort av elva flere steder, og med løs grus er det mange steder nærmest uframkommelig. Store steiner har rast ned fjellsida mange steder, og jeg er glad når jeg kommer meg ned til Junkerdalen turistsenter uten å ha falt i elva eller fått ei helle i hodet. Der slår jeg av en prat med en bodøværing i ei hytte, og han kvitterer med å servere kaffe og nystekt gjærbakst. Det smaker nydelig, og det blir en tung tur opp lia på andre siden, i retning Viskasvannet. Det er lenge siden veien langs Skaiti ned i Junkerdalen kunne kalles en vei. Mye tørr furu på vei opp på fjellet mellom Junkedalen og Lønsdal, så jeg bærer med litt ved til kveldsbålet. Etter en del netter under tak er det godt med ei natt ute igjen. Det er kuldegrader, men med fyr på bålet og utsikt mot Saltfjellet og andre fine nordlandstopper, blir det en fin kveld oppe ved Langvannet. På Lønsdal skal jeg møte en kompis som blir med de siste dagene på Saltfjellet. Før jeg kommer så langt legger jeg inn et par timer med fiske og avslapping ved Vestre Viskisvatnet, men jeg er ikke godvenner med fjellfisken for tida. Sånn er det, på Finnmarksvidda kunne jeg spist fersk fisk tre ganger om dagen, her hadde det virkelig smakt med avveksling til havregrøt og Toro-mat. Det virker som godværet stabiliserer seg, det er kaldt og skikkelig klarvær, med fantastisk fine høstfarger. God kveld ved Langvannet sør for Tjørnfjellet. Det er høst. Utsikt fra teltet ved Langvatnet 8. september. Skulle gjerne våknet her hver dag. Den siste uka av turen blir det godvær i nydelige omgivelser på Saltfjellet. Børge dukker opp som avtalt på Lønsdal, han har med en ivrig Boardercollie og mye god mat, og det blir ei skikkelig sjarmøretappe fra Lønsdal til Virvasshytta. Vi fyller et par panner med småørret fra Bjøllåvassdraget og har området for oss selv. Det er overraskende, i og med at rypejakta er begynt. Vi ser kun noen få jegere og hører kun et par skudd. Krukkistua er et flott sted, vi tar ei natt i den eldste hytta her, opprinnelig bygget i forbindelse med den nedlagte telegraflinja. Nedover langs Bjøllåa er det mange rester fra den gamle forbindelsen mellom nord og sør, den gang morsesignalene tikket over Saltfjellet. Godt selskap ved Lønstindvatnet. Vi så ikke et eneste vak, til tross for masse insekter. Har en mistanke om at man skal fiske lenge i Lønstindvatnet før det biter. På vei ned mot Bjøllåvassdraget. Saltfjellet i høstdrakt og godvær slår det meste. Krukkistua (DNT) Fortidens telegrafhistorie nedover Bjøllåvassdraget. Raufjellkoia (Rana turlag). Strengt tatt ment for dagsbesøk og som nødbu, men det ble fristende å overnatte. Etter å ha sponset de nordnorske turlagene med en del kroner gjennom sommeren, kjenner jeg at jeg ikke har dårlig samvittighet for det. Virvatnet, her ender turen. Det er godt med selskap på de siste dagene av en lang tur. Jeg merker at hjernen har begynt å omstille seg til en annen tilværelse, og at jeg ikke lever like sterkt i nuet som jeg har gjort de siste to månedene. Med høstfjellet fra sin aller beste side og godt selskap er det likevel ikke vanskelig å nyte de siste dagene. Vi overnatter på Raufjellkoia, plassert presis på Polarsirkelen. Bolnastua tilbyr nærmest hotellstandard natta etter, og den femtende september avslutter vi turen, etter å ha overnattet siste natta på Virvasshytta. Derfra går vi ut til bilvei og får skyss til Mo. Det er 63 dager og rundt 900 kilometer siden jeg startet på Finnmarksvidda. Jeg har krysset Finnmarksvidda, gått gjennom Reisadalen, hatt et par dager i finske fjell før jeg kom ut til Helligskogen og indre Troms, gjennom Narviksfjellene og Sarek, Padjelanta, Sulitjelma, Junkerdalen og til sist Saltfjellet. Flott natur og opplevelser, artige bekjentskaper, tid til refleksjon og stillhet, nærkontakt med både dyr og natur, villig fisk, små og store utfordringer. Langtur på Nordkalotten har bydd på det meste, og når jeg går på toget i Mo og setter kursen sørover, er jeg både litt lei for at det er over og samtidig superfornøyd med hvordan turen er blitt. Nå er det et halvt år siden jeg kom hjem, og jeg har begynt å se på kartene fra Polarsirkelen og ned til Østlandet. Det blir en annen historie, og den kommer ikke dette året. Men kanskje neste år.