Mase

Jeg bruker en med bare luft, en eldre modell som jeg kjøpte for en billig penge på Magasinet.no for flere år siden. Har ikke brukt denne kombinasjonen på vinteren. InulMat finnes også fyllt med et materiale á la Thermarest, slik at isolasjonen blir bedre. Denne, evt kombinert med en tykkere cellfoam egner seg nok bedre om vinteren. Harald

Jeg og kona opplevde moskus på nært hold for en del år siden. Vi hadde akkurat kommet opp til Nedre Muggsjø, satt på primusen for kaffe og hevet oss uti for et bad, da en flokk på 8-9 moskus kom luntende mot oss. Vi ropte for å gjøre dem oppmerksom på oss, men de bare så "dumt" på oss og luntet videre mot oss. Det endte med at vi måtte trekke oss tilbake mer eller mindre nakne med uknyttede sko og primusen i handa. Moskusen slo seg til ro innerst i bukta der vi hadde badet, og vi gikk ca hundre meter innpå og filmet flokken i ettertid. Det var 2 okser som sparket i bakken og var aggressive, ikke mot oss, mer for å bryske seg mot hverandre. Dette var i august, på begynnelsen av parringstiden, og oksene er vist spesielt aggressive i denne perioden. Ellers er enslige, eldre utstøtte okser spesielt farlige. Noen år før denne episoden traff jeg 2 par som hadde overnattet i samme område, som våknet av at flokken gikk rundt teltene og slikket steikepanner og spiste brødrester. De hadde ligget stive av skrekk i teltene til moskusen trakk seg videre etter 2-3 timer. Verten på Haugen gård bekreftet at moskusen i Femundsmarka har temmelig faste trekkruter, og jevnlig er i området rundt Nedre Muggsjøen. Det viktigste for å unngå angrep er å holde avstand og trekke seg unna. Ellers kan det jo virke som om det er et lurt trekk å holde seg rolig i teltet hvis man blir omringet, jeg tror det er god sjanse for angrep hvis man prøver å jage de vekk. Harald

Har de siste årene brukt en kombinasjon av InsulMat luftmadrass og et 10 mm cellfoam underlag. Insulmaten er ca 6 cm og virkelig behagelig. Cellfomen brukes ved bålet, og under Insulmaten om natta ned til ca 0 grader. Den samlede vekta er rundt 1 kg. Denne kombinasjonen har også utvidet bruksområdet for min 3 sesongers dunsovepose med kort glidelås, i og med at luftmadrassen virker "svalende", slik at posen kan brukes i varmere vær enn med et isolerende underlag. Ved temperatur under 0 grader, når kulden kommer krypende, legges cellfoamen øverst. Harald

En liten digresjon i forhold til trådens tema: Var på Røysvann litt før påske den første eller andre vinteren etter at den var satt opp. Hytta var da så nedsnødd/nedføket at bare litt av mønet i storhytta og litt av veggen i lillehytta var synlig, og da bare fra vest/sørvestlig retning. Vi hadde heldigvis godt vær, slik at vi fant fram. Seinere er den største hytta hevet med ca 1 meter og plassert på søyler, slik at vinden sørger for å blåse snøen vekk. Dette ser ut til å fungere; har vært der et par ganger siden, og da har hele hytta vært fri for snø. Harald

Flere linker. Her beskrives hvordan en kan skille mellom skinnangrep og et reelt angrep hos grizzly bjørn, og hvordan du bør reagere i de to tilfellene; http://www.youtube.com/watch?v=hJVv0j2uC68 Et reelt angrep som avverges med et skremmeskudd foran bjørnen; http://www.youtube.com/watch?v=uMbnmLLnsfw Begge linkene er hentet fra Utsidan sitt forum, der det naturlig nok går flere diskusjoner om bjørneangrepene i Sverige.

Fant denne tråden på http://www.utsidan.se/forum/showthread.php?threadid=46229#post323378 om skinnangrep fra bjørn. Ikke lett å bevare fatningen i en slik situasjon : http://minutsida.blogspot.com/

Det går faktisk ganske greit opptil frisk bris, i hvert fall med vinden fra sida og bakfra. Et par ganger har jeg valgt å rulle sammen båten etter å ha prøvd å bære den oppslått; har da virkelig slitt for å få framdrift mot vinden. En trøst er det at det går ekstra lett å pumpe opp båten i vind, det er bare å rette åpningen av oppumpningssekken mot vinden. Uten vind merker du ikke at båten er der, så lenge du har åpent lende. Et annet moment er at vind kan påvirke balansen når du har tung sekk, slik at det er lettere å miste balansen. Har to ganger falt med båten oppslått, uten at dette direkte skyltes vind. Den ene gangen glei jeg på glatte steiner i elvekanten, den andre gangen glei jeg på vei ned en bratt skråning. Begge gangene tok båten bakken først, med full tyngde av meg + sekk oppå. Det er mulig at dette potensielt er den største risikoen for å få hull i båten, hvis en er uheldig og lander på noe spisst eller skarpt. Har også en gang valgt å bære båten i handa, det var da liten kuling og kort bæring. Dette gikk, men ble tungt etter hvert pga vinden som sleit i båten og vansker med å få skikkelig tak. Det hadde kanskje vært lettere å få tak med ei reim rigget mellom festeløkkene.

Her er noen tips: http://www.villmarken.net/ferskvannsfiske-i-tromsoe-omraadet.49744-943.html Harald

Jeg må først få si at jeg ikke har noen kommersielle interesser i Alpackaraften. Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg i mange år har hatt en drøm om og jaktet etter en båt som var lett nok til å bære med seg. Jeg har alltid regnet med og vært villig til å godta at en slik farkost måtte bli skrøpelig. Jeg har nå vært på to turer med Alpackaraften, og virkelig blitt overbevist om at drømmen er oppfylt. I tillegg har jeg blitt overbevist om at denne farkosten faktisk tåler røff bruk. Se også http://www.fjellforum.no/topic/6674-alpackaraft-flatvannstest/?hl=alpackaraft Første turen gikk jeg ca. 3 mil fra Järämä i Nord-Sverige inn til Kamasjaure og Kiepanjaure, og padlet så ned Bekkejohka og Tavvaeatnu. Jeg hadde bare 5 dager til disposisjon, slik at jeg avbrøt turen rett før Tavvaeatnu løper sammen med Råstoeatnu og danner Lainioelven, og gikk og padlet via et vann og småelver tilbake til Järämä. Hadde jeg hatt 2 dager til, ville jeg ha padlet 6 mil videre ned til Jårkastaka, der veien til Järämä krysser Lainioelven, og syklet derfra 2,5 mil for å hente bilen i Järämä. Den andre turen gikk fra Gautelisvannet ved enden av anleggsveien som går fra Skjomen sør for Narvik, til Rautas, 2 mil nord for Kiruna. Jeg vekselvis padlet og gikk via en rekke små vann over til Alisvagge, og fulgte Aliseatnu til ca 1 mil før den renner ut i Rautasjaure. Herifra gikk jeg opp til Vealejavri og fulgte så Valevoubme, for så å gå over til Leavasjohka som jeg fulgte ca 22 km. Herifra gikk jeg 19 km til Rautas. Denne turen var på 9 dager. Første turen hadde jeg all bæring i begynnelsen, for deretter å padle mest elv nedover. Andre turen bestod av padling og korte bæringer i begynnelsen, mens de lange bæringene kom på slutten av turen. Ryggsekken var på 25 kg på den første turen (inkludert båt, åre og padlevest), mens jeg unte meg mer luksus på den andre, og startet med 36 kg Bilder fra den andre turen (kameraet sviktet på den første) + kartutsnitt av begge turene kan sees her: http://s222.photobucket.com/albums/dd174/higesund/Alpackatur/?start=all Kartutsnittene er tatt fra http://kartor.eniro.se/ Soliditet: Førsteinntrykket var at den var laget av et silkepapiraktig stoff, og jeg behandlet den uvilkårlig veldig forsiktig i begynnelsen. Dette inntrykket har endret seg gradvis, og spesielt etter turen ned Leavasjokka, der båten fikk grundig med juling, lurer jeg på om det er mulig å punktere den ved normalt bruk?! De 22 km av elva som jeg padlet, har et fall på 5m/km, noe som er mer enn noen elv jeg har padlet tidligere med Ally-kano. Ca. halvparten av elva består av stryk, de fleste med masse skarp stein og uten en klar renne eller djupå. Teknikken ble å padle til jeg stod på grunn, for så å bruke åra som stake og prøve å bryte seg løs ved å vugge og rugle på båten. Når det ikke gikk, var det opp og fløte båten, og når det heller ikke gikk f. eks over terskler, dro jeg båten med ryggsekken montert over steinene. Nedover elva ble det litt mer vann, slik at det kunne gå noen sekunder mellom hver kontakt med stein, men farten ble større og også kraften i kollisjonene. Over steingrindene i enden av strykene var det ofte slik at jeg måtte velge det området der steinene stakk minst opp, og så padle for fullt. Som oftest spratt båten over, men innimellom ble den også hengende fast. En gang kjente jeg faktisk spissen av steinen mellom fotbladene, mens farten ble redusert til 0 i løpet av 20 cm. Sekken forskjøv seg slik at den nesten datt av, og jeg var overbevist om at jeg måtte ha punktert og i tillegg revet av en av festeløkkene. Det vistes imidlertid ingenting på båten, og forskyvningen av sekken skyltes at jeg hadde glemt å tre i en av de bakerste løkkene. Bunnen i båten har fått mange grunne striper, og partiet under føttene og setet er mattet. Sidene på båten (luftkammeret) har fått enkelte grunne, nærmest usynlige, striper. Det er mulig at dette på sikt kan svekke materialet. Uansett er slitasjen mye mindre enn hva jeg ville ha forventet ut fra bruken, og min konklusjon er at styrken er mer enn god nok for mitt bruk. Åra i karbon har også tålt bruken som stake og frenetiske forsøk på å komme seg ut av situasjoner på grunt vann med mye kontakt med stein. Den har også fungert som midtstang i en LavvoLight, og tålt at denne ble strammet så hardt som mulig i vind opp mot liten kuling. Manøvrerbarhet: På flatt vann holder jeg en marsjfart på mellom 3 og 4 km/t. Det er ingen problem med å holde en rett kurs med en sekk på 20 kg og oppover montert i baugen. Opplevde minst liten kuling på skrå bakfra på to av vannene jeg padlet langs, valgte da å padle langs land på lo side for å bli blåst på land i tilfelle uhell. Båten taklet greit bølger på ca. 1 m, men tok inn en del vann med brytende bølger fra sida (unngår dette med spruttrekk). Det var ingen problem å kontrollere båten, det var faktisk artig, selv om jeg ble søkkvåt av sjøsprøyt og sprut fra åra i sidevind. Jeg ville ikke ha klart å takle denne vinden alene i en Ally. I Tavvaeatno padlet jeg flere klasse 2 og ett klasse 3 stryk (Svensk klassifisering; denne er gjerne litt høyere enn i resten av Europa). Det var flom, slik at stein ikke var noe problem. Hadde vansker med å jobbe meg ut på siden av de største bølgene på slutten av strykene, slik at jeg ofte havnet gjennom de største stående bølgene. Med sekken på tvers tok jeg likevel ikke inn mye vann. Båten blir veldig ”stumpete” i slike bølger, følte det var nødvendig å ”klippe” bølgetoppene med å hive overkroppen framover for ikke å tippe bakover! I Leavasjokka kom virkelig manøvreringsevnene til sin rett, jeg padlet flere strekninger der det ville vært umulig å line en kano. Siden den lett svinger rundt sin egen akse, var det bare å snu båten mot strømmen og traversere for å finne neste mulige kanal som var djup nok til å padles, og slik sikk-sakke seg nedover. Det var også greit å ”parkere” inntil steiner for å kjøpe seg tid til å studere veivalg. Kollisjoner med stein og tverrstillinger i strømmen opplevdes sjelden dramatiske, i motsetning til med kano, der frykten for at den skal fylles med vann og ”wrappe” alltid er tilstede. Bekvemmelighet: Jeg har en Youkon Jak, og er 178 høy. Likevel syns jeg det er trangt, spesielt for føttene. De første dagene brukte jeg en 2/3 lang luftmadrass i bunnen. Følte da at jeg måtte bruke my krefter på å sitte oppreist, og at plassen til føttene under sekken ble veldig begrenset. Etter hvert har jeg kuttet ut madrassen, og stapper i stedet et 2/3 lang 10mm cellfoam liggeunderlag brettet sammen 4 ganger inn under setet for å løfte dette. Dette fungerer for meg, men jeg må likevel veksle mellom sittestillinger som rette bein, bøyde knær, fremmoverlent og bakoverlent hvert 30. min for å unngå at føttene dovner bort. Tilsvarende veksling mellom sittestillingen må jeg dog også gjøre i kano og havkajakk. Det verste problemet er å få plass til full strekk (strak arm) framover i åretaket. Med stor sekk er det nødvendig å plassere denne så langt framme på baugen som overhodet mulig, og samtidig plassere seg selv så langt bak som mulig. Dette medfører at når du går ut av båten, tipper den forover og ruller rundt sekken. Spesielt i grunn elv med vading og fløting er dette irriterende. Jeg løste dette ved å plassere sekken lenger bak på bekostning av padleteknikk når jeg forventet mye av og på stigning. For mitt bruk ville sannsynligvis en Denali Lama fungert bedre enn en Youkon Jak. Det er ikke alltid enkelt å komme seg tørrskodd om bord i en Alpacka. På den første turen brukte jeg lave fjellstøvler og knehøye overtrekkstøvler, og var stort sett våt på beina hele tiden. På den andre turen brukte jeg vadebukse, og var tørr på beina. Jeg har svømt med vadebukse en gang, og den opplevelsen gjør at jeg holder meg klistret til land og unngår store elver med slik bekledning. Konklusjon: Jeg er meget fornøyd med min Alpacka. Jeg kommer fortsatt til å dra på kanoturer og vanlige fotturer, men Alpackaen har utvidet turmulighetene enormt, slik at jeg kommer til å studere kart på en ny måte heretter. Harald

Jeg brukte rundt 2 timer på en Ally som hadde ”wrappet” rundt en stein øverst i Storfossen i Karasjokka, inkludert arbeidet med å få den løs fra steinen. Kanoen måtte delvis demonteres for å minske vanntrykket slik at den løsnet, noe som ville vært vanskelig med en royalexkano. 4 langsgående spant knakk, disse ble spjelket med ei aluminiumstang og tomme ølbokser. Duken fikk ingen skade. Merket ikke noen forringelse av padleegenskapene, resten av Karasjokka unntatt selve fallet i Storfossen ble padlet etterpå.

Jeg lagde kjøl til min første Ally, en 15DR, siden jeg syntes den var vanskelig å kontrollere alene på flatt vann. Kjøpte en ekstra kjøl (4 eller 5 ledd med aluminiumstang), et reparasjonssett + en ekstra rull med reparasjonsduk. Sydde og limte den ene stripen med reparasjonsduk oppå den andre med en lomme til å tre kjølen inn i, dette limte jeg så under kanoen. Hadde åpning ei ene (akter)enden slik at kjølen kunne tres inn. Pga springet i kanoen måtte kjølen tres før kanoen spentes opp. Springet gjorde også at kjølen ble spent opp og stod stødig. Brukte kjølen på turer på flatvann, og lot lomma være "tom" på turer som innebar mest elvepadling. Dette fungerte bra, merket ikke noe påviselig motstand når jeg padlet uten kjøl. Etter hvert som padleteknikken bedret seg, brukte jeg kjølen mindre og mindre, og etter en 3-4 år skar jeg av lomma, som da begynte å bli temmelig slitt. Resultatet ble at jeg satt igjen med en kano med ekstra forsterkning under kjøllinja.

Jeg syns det høres ut som et vågalt prosjekt. Du bør ikke knytte deg fast i tauet. Hvis strømmen er stri, og du mister fotfestet, risikerer du å bli dratt under når tauet strammes. Du må altså ha mulighet til å slippe tauet hvis alt går galt. I tillegg må sikkert tauet være mye lengre enn 10 m dobbelt for å rekke over elvene i finnmark, og det spørs om ikke håndering av et langt tau faktisk ville utgjøre en heving av risikoen. Dette må du i så fall vurdere før hver enkel vading. Harald

Bruker av og til Trangia 2,5 l aluminium gryte. Drysser litt røykspon (fra Abu-røyken) i bunnen, og så nedenfra og opp: fersk lyng/kvist som rist, aluminiumsfolie, litt mere kvist for luft rundt fisken, fisk, lokk på gryta. Aluminiumsgrytene er ikke laget for denne bruken, blir lett bulket i bunnen ved for sterk varme, bruk derfor, som runegutt påpeker, så lite varme som mulig. Røykeprosessen tar derfor lenger tid enn med en dedikert røyker, opptil en time. Harald

Klarte ikke å dy meg, måtte ta en liten prøvetur selv om jeg egentlig ikke har tid. Prøvde den på sjøen, det var nesten vindstille, bare en liten ”gråe” på vannet. Oppumping av båt og liggeunderlag tok ca 5 min. Spente en sekk fylt med vannkanner, 16 liter, fast på baugen. Med lett padling, uten kraft i takene, dreide båten ca. 15 grader for hvert tak. Regner det som sannsynlig at retningsstabiliteten øker med tyngre sekk. Marsjfart mot vinden var 4 km/t, med vinden 4,6 – 4,7 km/t, målt med GPS. Klarte å presse farten opp i 5,5 km/t, men det virker som om skrogfarten (heter det det? ”hullspeed”) ligger på ca 4,5 km/t. Dette syns jeg er bra, tror ikke det er mer fart å hent ved å lage et skeg. Det føltes selvfølgelig ut som om farta var som ”lus på tjærekost” sammenlignet med havkajakk, der regner jeg med marsjfart på 6 – 8 km/t. Jeg har en Ally 17 fot flatvannskano og en 15 fots ”gammel type” elvekano. I 17 foteren er målt marsjfart 4,5 km/t når jeg padler alene. Jeg har ikke målt i 15-foteren, men farten der er garantert lavere. Jeg var i utgangspunktet mest skeptisk til Alpackaens egenskaper på flatvann, men syns at dette var oppløftende. Jeg regner med at den er mer vindutsatt enn en Ally kano med motvind og sidevind, med medvind tåler den sikkert minst like mye. Sideveis dratak og bakover ”sculling” gikk som en lek, den er sikkert artig å padle stryk med. Jeg har kjøpte en båt uten spray-cover, og det drypper en del fra åra, ble våt på lårene. Standardbekledning på kanotur de siste åra har vært vadebukse, og det har jeg tenkt å bruke i Alpackaen også, slik at jeg regner med at dette ikke blir et stort problem. Importøren sier at det er mulig å få sveisa/vulkanisert fast et spraycover i ettertid, får heller vurdere det etter hvert. Ville også spare noen gram på det, spraycoveret veier 300 g mens vadebuksa veier 880 g. Harald

Jeg har litt erfaring med transport av Ally-kano på taket. Jeg legger kanoen med bunnen i været, og bruker 2 reimer over kanoen på takgrinda, og et tau fra begge ender og til slepepunktene på bilen. Da ligger den støtt både i 80 og 90 km/t. Kjørte en gang foran en kamerat som fraktet en 18 fots Ally DR liggende med bunnen ned på taket. Når hastigheten økte, løftet baugen seg, for meg så det ut som opptil en meter. Det gikk bra i 45 mil, men så stygt ut. Derfor, bruk et minutt eller to til å feste endene også, i hvert fall hvis du skal kjøre i mer enn 50 - 60 km/t. Et annet forhold er at diselforbruket på min bil øker fra 0.45 til 0.7 - 0.8 l/pr. mil i 80 km/t med en kano på taket. I disse CO2-kvote tider er det enda et godt argument for å kjøpe sammenleggbar kano! Derfor er det en god ide å gjøre slik som du tenker, å bare kjøre kortere strekninger med kanoen oppslått på taket.

Har akkurat kjøpt en alpakka. Vekt båt, åre og flytevest er 3,5 kg. Den ser ut til å være solid nok, se linkene under. Har tenkt å bruke den som erstatning for kano på turer som krever mye bæring, men ser også at det byr seg mange nye muligheter for fotturer kombinert med padling. Den synes å være grei til å padle elver med, men jeg er usikker på hvordan den er på flatvann. Er det noen som har erfaring, evt. har laget skeg eller finne til en packraft? Jeg padler ellers både havkajakk og allykano. Kanoturene har de siste åra utviklet seg til motstrøms padling, staking og vading, med påfølgende retur i samme vassdrag eller bæring over til et nytt, derfor investeringen i alpackaraften. Blir opptatt med skole og utenlandstur de nest månedene, men kan komme tilbake med tilbakemelding på ettersommeren. Noen flere linker relatert til alpacka raft: http://www.alpackaraft.com http://www.aktrekking.com/Packrafts/index.html http://tom.grundy.tripod.com/basedir/cirque1.html http://tom.grundy.tripod.com/basedir/nahanni.html

Anbefaler å ta turen i motsatt retning, dvs bære opp fra Storbukta som ligger 1/3 vei inn Altevann. Tok denne turen et par ganger på begynnelsen av 90-tallet, da tidlig på sommeren. Sideelva opp mot Coarddajavri kan brukes til fløting hvis høy vannstand, slik at total lengde på bæringa bare blir en drøy kilometer. Deretter 2 (3?) korte lempinger, fløting (også litt avhengig av vannstand øverst) og padling ned mot Geavdnjajavri.. Gulmmaeatnu har et stygt stryk ca. midtveis ned mot Leina (klasse 3-4?) som ikke kan padles, 100 – 150 m. bæring, ellers kan alt padles evt. fløtes. Å dra kanoen opp Gulmmaeatnu kan kanskje gjøres, men det er bare nederste 3. del som har glattstrøm. Her er det mange terskler/strømnakker som er vanskelig å dra kanoen imot. Øverste 2/3 deler er mer eller mindre sammenhengende stryk klasse 1 til 2. Det er sikkert mye folk her i begynnelsen av august, i Geavdnjajavri er det plassert ut minst 100 båter i Statsskog sine oppsett, i Leina sikkert over 200 båter.