Bakgrunn:
Som del av 50-års gave til min svoger, inviterte jeg på 5 dagers tur i Indre Troms, siste helga i april. All overnatting på DNT-hytter. Planlagt rute: Rostadalen – Rostahytta - Dærtahytta – Dividalshytta – Voumahytta – Gaskashytta – Altevann. Håpet om sol fra skyfri himmel, ble mer og mer fjernt jo mer vi nærmet oss avgang.
Forberedelser:
Det er dessverre lite informasjon å finne på nettet. Ringte Troms Turlag og Fjelltjenesten i Statskog. Vi brukte kartene Skibotndalen og Dividalen. Selv om ingen av oss hadde erfaring på flere dagers hytte-til-hytte tur utenfor kvistet løype, mangler det ikke på tur- og skierfaring. Godt utstyr var også en forutsetning.
Jeg ankom Bardufoss Lufthavn og en time senere sto vi med sekker og pulk klar i Rostadalen. Første etappe til Rostahytta er 12-13 km grei gange. Starten går på skogsbilvei i ca 6 km. Vi kom til en hengebru over Rostaelva som ikke var merket på kartet, men vi vurderte det slik at det så minst like greit og holde vestsiden opp og heller krysse på bro ved hytta. Bortsett fra et par bekkefar så var dette helt uproblematisk. Rostahytta er ei ny og flott hytte! Sommerruta fra Rostahytta til Dærta går over Gassavággi , men med pulk ønsket vi ikke å ta disse høydemeterne. Valget var da heller å gå via Store Rostavatnet (Rostajávri). Startet ut i greit vær, etter ca 1 times gange kom snøbyger, tåke/lavt skydekke og økt vind som kasta på oss. Det som til da hadde vært en tur uten særlig fokus på navigering, ble plutselig svært forandret. Det var overhodet ingen holdepunkter, ingen konturer - intet! Uerfarne som vi var gjorde vi ingen umiddelbare endringer og gikk videre. Etter noen minutter innså vi at vi ikke hadde kontroll. Da jeg så tok frem gpsen så vi at vi hadde laget en pen sirkel og et nytt kapittel i ”en skiløper krysser sitt spor”. Posisjon ble bestemt og vi kunne igjen komme oss ”back on track”. Med kompasskurs, kartkontroll og gps så ruslet vi sakte og sikkert mot Store Rostavatnet. Kuling og snøbyger gjorde det naturlig å gå innom Statskogs hytte ved Store Rostavatnet for klesskift, varm lunsj og pause fra vinden. Ei riktig så trivelig hytte som jeg gjerne besøker igjen. Kryssingen av Store Rostavatnet var uproblematisk. Ved utoset var det begynt å bli overvann, men lengre ned var det fine forhold. Opp dalen til Dærta fikk vi kulingen midt i mot og det ble en tung etappe der det også var en del gjennomslag på rabbene hvor det hadde begynt å smelte. Dærtahytta er helt ny og ei riktig så staselig hytte, mye vinduer som sikkert gir flott utsikt til fjellene rundt. Vi så bare hvitt. (ca 30 km)
Neste dag startet vi med tett snødrev og lavt skydekke, vi rundet Hárvvesoavi og kom inn i Dáccávaggi og val valgte å gå på vestsiden av Bumannsfjellet. Her fikk vi turens eneste solgløtt J. Opp rundt Jerta og over Beassetjávri vannet gjorde vi en grov feilvurdering, vi valgte å følge vestsiden av Joulsvággi. Jo, lengre ned vi kom så vi at kyssing av elva var håpløst siden elveløpet var en ravine. Snøen var også nå blitt så råtten at det var mye gjennomslag og svært tungt. Valget var nå enten å returnere opp til Beassetjávri og velge andre siden eller gå videre vestover (opp) Dividalen til den åpne koia Havgas. Vi vurderte det slik at Havgas var det beste alternativ siden vi skulle videre og snøen lengre inn i dalen muligens var bedre enn nede ved Dividalshytta og Anjavasshytta.
Havgas var ei trivelig koie med 2 senger, vedovn og et bord – alt hva vi trengte. Med en del roting ble det ca 30 km. Natta kom dessverre ikke med så mye frost som vi hadde håpet slik at starten neste dag, ble like slitsom som forrige dag endte. Igjen gjorde vi vurderingen om å snu og ta oss til Dividalshytta og å avbryte turen. Vi gjorde et forsøk mot Vouma, og etter vi hadde kommet over Dividalen ble det et helt annet føre. Hardt og godt underlag. Videre til Vouma gikk det helt fint. (drøye 20 km). Voumahytta ligger fint til på en høyde over Voumajávri og jeg tror jeg må tilbake for å prøve fiskelykken. Hang et bilde der av ei Røye tatt på isen på 5,7 kg. Fra Vouma til Gaskas fulgte vi sommerruta (ca 20 km) og hadde en grei tur til tross for at 5-6 km foregikk uten et fnugg av sikt. Nå var vi derimot bedre forberedt og navigerte sakte men sikkert oss under skydekket. Vi valgte å krysse Gaskasjokka på snøbru, da vi var usikker på mulighetene for kryssing ved sommerruta. Vi fikk en litt tung li å gå i med pulk og vi oppdaget at det var en fin hengebru ved hytta. Fra Gaskas til Altevann er det ca 12 km, så etter å ha spist og slappet av et par timers tid, så valgte vi å ta siste etappe. Gjennomslagsføre ned til vannet, tett snødrev, tungt føre og vind over vannet gjorde dette til en drøy etappe. Ved Persenbukta var det presset opp en del is og trolig åpent vann, vi valgte da å følge scooterløypa inn til parkeringsplassen der bilskyssen ventet.
Alt i alt en fantastisk tur. Det er alltid godt å kjenne at utstyr, ferdigheter og fysisk form er tilstede for å gjennomføre denne typen turer. Vi fikk en god leksjon i presisjon i vinternavigering og veivalg. Det er bare en liten hake - slike turer gjør bare at turbasillen får stadig større tak i kroppen.
Dessverre ble kamera ikke med på turen... men om du tar et hvitt ark og stirrer på det, så ser du mye av det vi opplevde