JohnB

De på Bjørnhollia sa at de på Nedre D var ganske strikte på måltidene, mens de på Øvre var mer fleksible og også serverte litt ekstra om man kom velig sent. Blir nok mer trening i vinteren som kommer enn det har vært i den som gikk...

Jeg hadde lenge tenkt på en tur til Rondane for å prøve meg på alle toppene der, og når jeg tirsdag morgen våknet til strålende sol var det bare å kaste seg rundt å komme seg av gårde! Buss til Ringebu og ny buss videre derfra til Straumbu før jeg tuslet inn til Bjørnhollia tirsdag ettermiddag akkurat i tiden til middagen Grunnlaget for turen var elendig da jeg ikke hadde fått trent noe i det hele tatt i vinter, men med god tru på meg selv og gammel seighet hadde jeg lagt opp til følgende plan : Onsdag : Bjørnhollia – Høgronden – Midtrondene – Digerronden – Dørålsæter Torsdag : Dørålsæter – Trolltind – Storsmeden – Veslesmeden – Rondvassbu Fredag : Rondvassbu – Storronden – Vinjeronden – Rondslottet – Straumbu og buss hjem til Oslo kl 16. Slik skulle det ikke gå… Onsdag morgen våknet jeg til tåke og lavt skydekket, som lettet raskt i det jeg la i vei mot Høgronden. I løpet av kvelden hadde jeg studert mitt nyinnkjøpte kart og oppdaget at det var lengre enn jeg trodde og dypere mellom toppene en jeg hadde håpet og allerede etter en time begynte jeg å kjenne antydningen til gangsår og måtte legge på litt beskyttelse…fryktet at dette skulle bli en lang og vond dag.. Stigningen fra elvekryssingen i Langglupdalen og opp til Høgronden var lang syntes jeg, men jeg kom meg da opp til slutt og stor var overraskelsen når jeg sjekket klokken og hadde brukt ”bare” litt over 4 timer mens DNT stipulerte tiden til 5 timer + pauser. Var jeg i bedre form enn jeg trodde? Kunne man hvile seg i form en hel vinter? Oppmuntret av tidsforbruket satte jeg i marsj ned fra Høgronden for å begi meg i kast med de andre toppene. For å gjøre en kort historie kort så gikk det veldig greit å gå hele ryggen, men for meg var tungt å gå de mange høydemeterene opp/ned pga dårlig treningsgrunnlag og ikke minst fordi det fra Midtronden øst til Midtronden vest regnet/haglet temmelig mye og gjorde steinene såpeglatte. Jeg skled/falt flere ganger selv om jeg var ytterst varsom og oppmerksom. Det deilig var dog at hver gang jeg kom opp på en topp så var sikten upåklagelig!! Til slutt var jeg kommet meg bort til Digerronden og kunne ta fatt på nedstigningen mot Dørålsæter og middagen der. På vei ned begynte jeg virkelig å kjenne gangsåret og det elendige (fraværende) treningsgrunnlaget. Det tar på å gå så mye nedover!! Lårene og leggene var så stive at jeg måtte støtte meg opp trappa når jeg endelig kom frem til Øvre Dørålsæter, hvor middagen var utsatt en halvtime i påvente av at jeg skulle komme Om kvelden regnet det temmelig mye og jeg bestemte meg for at om det fortsatt var utrygt for regn når jeg våknet så ble det ingen tur over Trolltinden/Storsmeden/Veslesmeden. Ville ikke gå over der på såpeglatte steiner. Noen som antyde tidsforbruk på denne turen med full sekk Når torsdagen kom så var valget enkelt. Skyene lå lavt over fjellene i vest og jeg bestemte meg for å gå rake veien til Rondvassbu via Rondhalsen evt med en avstikker oppom Veslesmeden om jeg orket. Turen til der hvor stigningen opp mot Rondhalsen begynner gikk greit, men når oppstigningen begynte skjønte jeg fort at det ikke var snakk om å gå fra Rondvassbu til Bjønhollia nesten dag, da såret bak på den ene foten gjorde så ufattelig vondt at her gjaldt det bare å stavre seg over og rekke bussen ned til Otta. Litt tidsforbruksinfo for de som lurer på slikt ; Bjørnhollia – Høgronden : 4 timer (inkl 3-4 mat/sårbehandlingspauser) Høgronden – Midtrondene - Digerronden : 3,5 timer (Inkl lunsj) Digerronden – Dørålsæter : 2,5 timer (på meget melkesyretunge ben…hehe) Dørålsæter – Rondvassbu : 5,5 timer (Inkl lunsj. Delen over Rondhalsen 2,5 timer) Litt synd at jeg ikke fikk gjennomført mer enn 1/3 av planen min, men jeg fikk to fine dager i fjellet og siden 2/3 av planen gjenstår så må jeg jo tilbake Til slutt : Fredrik, Yatzy seiren din over Marius på Bjørnhollia er den tredje største gjennom tidene! Du er dermed registret på listen ”All Time Top Twenty Yatzy Fri Greatest Victories”. Du står dermed med en bronsemedajle i Medaljeoversikten og 15 ”olympiske” poeng

Er det klatringen fra sør og opp mot det som er angitt som en topp V0 det er snakk her? Den klatringen som kan omgås ved å holde ut mot Gravdalen? Mayhassen, skrev du noen rapport fra den turen over sørryggen uten sikring? Mener jeg leste noe slikt ifjor, men finner den ikke igjen Har lyst til å lese hvordan du kom deg opp den pinakkelen Takk for svarene dere har gitt og takk for inntegnet rute Nils, det var der jeg mente at jeg burde gå, men jeg må si det ser ekkelt ut over det som ser ut som sva i den øverste halvdelen. Må da være småekkelt på vei ned i alle fall. Ser kanskje verre ut en det er?

Hei Har noe spørsmål vdr Austanbotntindane Har forstått det slik at det er dette punktet (Edit : når vi snakker om å gå opp/ned i vest) https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=12197 som er det mest utsatte partiet. Har lest mange av rapportene her inne, men skjønner ikke helt hvor beste/enkleste rute går? Har forstått at det er over eggen til å begynne med, men deretter faller jeg litt av. Har sett på et bilde (finner det ikke nå) en inntegnet rute ganske langt ut til høyre, men for meg virker det umulig at noe kan gå opp de..... Noen som kan forsøke seg på å tegne inn ruta? er det mye vanskeligere ned enn opp? Neste spørsmål, hvordan er dette punktet i forhold til f.eks sør-ryggen på Uranostinden? eller nordryggen til Visbratinden? Edit ----- Tilleggsspørsmål (siden jeg kanskje skal gå den andre ryggen en annen gang.. ) På den søre ryggen så snakkes det hele tiden om noen sva som må forseres https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=13111 regner med det er disse det er snakk om. Hvor går ruta her og hvor er vanskeligheten (bortsett fra at de er glatte når det er vått)? Kan man unngå svaene ved å klatre veggen opp? Evt hva slags grad kan det være?

Gikk også denne turen i fjor http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=13153 og jeg er enig med Bjarne om at det i tørt vær ikke er nødvendig med tau (om du ikke er alt for skjelven da). Hadde med meg en kompis som har høydeaversjon og når jeg først fikk overbevist han om at det var greit så gikk selv de luftigste partiene lett som en plett Hvis du vil krysse elva Uradalsvannet uten å vade så kan denne krysses uten å vades cirka....tja...300m? nedenfor vadestedet ved å hoppe fra en stor steinblokk og over på en annen. Helt umulig å ikke se det om du følger elva oppover.

Takk Bjørn Jeg sendte turrapporten min til mange kjente og kjære, som tok helt av etter å ha sett bildene (de orket vel ikke lese rapporten )....og dermed må jeg være guide neste sommer, så da blir det en tur til på meg også Da satser jeg på tur over hele ryggen og ned til en kald pils på Skogadalsbøen John Ps. hehehe...ser du fortsatt skriver Urdadalen

Gikk samme tur i juli jeg også, rapport her http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=13153 På en måte ser fjellet litt villere og skumlere ut på dine bilder! Har kanskje noe med litt skydotter og slikt å gjøre. Når jeg gikk der var det jo skyfritt og hele turen var egentlig litt for lett/risikofri Nedstigningen til Uradalsbandet som du beskriver var også slik vi gikk. Tror det er veldig fornuftig å gå mot syd der. Siden rettskrivning er tatt opp i tråden allerede vil jeg informere om at det heter URAdalen, URAdalsbandet URAdalsvatnet URAknatten osv, Dvs URA der det på kartet står URDA. Dette er jo egentlig naturlig også siden det er snakk om en UR. Han som drifter Skogadalsbøen (husker ikke navnet akkurat nå) lo av meg når jeg spurte om dette siste jeg var der, selvsagt heter det URAdalen sa han. Alt annet er feil. Etter dette mailet jeg endel frem og tilbake med Statens Kartverk og de bekreftet at det er feil på kartene og at det skal være URA. Noe som også kommer frem her : http://ngis2.statkart.no/norgesglasset/default John

Kan informere om at det er en fantastisk teltplass der hvor den lille bekken begynner like vest for høyde 1311 ved nordvestenden av Koldedalsvatnet.

Ser at jeg har klart å legge turrapporten på feil forum. Kanskje noen kan flytte rapporten og bildene til turforumet

Her kommer min første turskildring her på Fjellforum. Først litt om forutsetningen for turen slik at dere som leser dette og lurer på om dere kan gjennomføre samme tur skal vite på hvilket nivå vi ligger på når det gjelder fjellturer. Av samme grunn vil jeg også så godt jeg kan forsøke å angi litt om tidsforbruket underveis. Jeg og en kamerat bestemte oss for to år siden at vi skulle få til en fjelltur i året hvor vi skulle bestige noen topper. I fjor regnet turen bort, så dette var altså vår andre topptur. Det første året var det Tverrbotntindane og nord-ryggen på Visbreatinden som ble besteget. Ingen av oss har med andre ord gått spesielt mye i fjellet de siste årene. Han har stort sett syklet og jeg drevet litt klatring. Tidligere i år gikk jeg tre dager fra hytte til hytte, mens for min kamerat skulle dette bli første gang han tok på seg fjellskoene i år. I år bestemte vi oss for å ta turen til Koldedalsvannet, slå opp et telt der inne og bestige Uranostinden via sørryggen den ene dagen og Falketind og toppen rundt Stølsnosbreen den andre dagen. Etter hvert som avreisedagen nærmet seg så vi at vi kom til å bli kjempeheldige med været. Vår eneste bekymring var om om veien inn til Koldedalsvatnet var snøfri og om bommen var åpen. Jeg hadde vært i området 3 uker tidligere og da var det veldig mye snø i området. Dag 1, 24 juli 2008 Koldedalsvatnet Vi reiste fra Oslo/Årnes på kvelden og var fremme på parkeringsplassen ved Hydro-hytten ved enden på veien rundt midnatt. Jeg hadde fått et tips om teltplass her inne på forumet, men selv om det var stjerneklart var det for mørkt til å begynne å lete etter det stedet, så vi satte opp teltet nede på småsteinsletta nedenfor hytta. Litt hardt å få ned teltpluggene, men nok av steiner til å holde teltet på plass. Vi var slitne og spente foran neste dag hvor Uranostindens sydrygg skulle bestiges. Klokken ble satt på 0800. Dag 2, 25 juli 2008 Uranostinden via sør-ryggen og Slingsbytinden Solen sto tidlig opp og gjorde at teltet ble meget varmt, så etter en god lang frokost i klappstolene våre og litt graving med en flat stein for å få gravd ned frysebagen i en snøfonn var vi faktisk klare til avmarsj 0815. Vi skrådde rett opp i lia mot høyde 1311 og passerte på nedsiden av denne og krysset elva ca 300meter før Uradalsvatnet (Ikke URDA…som det står blant annet på mitt gamle kart) Grunnen til at vi krysset elven her var at jeg var litt redd for at det var for mye vann ved vadestedet helt oppe ved vannet. Det var nemlig det 3 uker tidligere. Kan for øvrig informere om at det er en fantastisk teltplass der hvor den lille bekken begynner like vest for høyde 1311. Stykket fra Koldedalsvatnet til Uradalsvatnet er lettgått så ganske raskt passerte vi stien som går opp til Kvitevatnet. Her tok vi for første gang frem beskrivelsen av Morten Helgesens tur over ryggen fra august 2002. Etter en kort orienteringspause satte vi i marsj, fylte alle vannflaskene i den siste bekken, og gikk på et forholdsvis markert tråkk øst for høyde 1450 og 1487 før vi gikk opp på ryggen. Fantastisk å komme opp på ryggen og se utover Uranosbreen. Vi hadde brukt ca 1t 40 min hit. Ryggen oppover mot S2 (2048) var lettgått, med noen klyvepartier men bød ikke på noen problemer. Min kamerat som har et snev av høydeaversjon hadde imidlertid bitt seg merke i at det i vår utprintede guide sto at ryggen opp mot selv Uranostinden var adskillig brattere…. Et lite stykke før toppen på Ø2 skulle det være et litt luftig/utsatt hakk ned, vi fant hakket men syntes ikke det var noe særlig skummelt. Oppe på S2 så vi for første gang ordentlig hva som ventet oss på selve Uranostinden. Den så ikke lett ut. Videre bort ned og bort mot S1 (2037) var det greit å gå uten noen problemer. På S1 tok vi en liten pause for å studere Morten H sin beskrivelse av turen opp mot Uranostinden. Etter å ha lest den sammen sa min kamerat at han ikke kom til å bli med videre. Det var særlig ordene ”med ryggen mot avgrunnen” som hadde skremt han, i tillegg så han jo at det så luftig ut. Han ble med bort til der hvor den første hammeren begynner, men var fast bestemt på ikke å bli med opp da han som han sa ”Jeg vil ikke komme meg videre når vi hadde klatret opp hammeren” Han ba meg derfor gå videre mens han selv skulle gå ned i vestsiden og traversere seg bort til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Jeg hadde ikke særlig lyst til at vi skulle skille lag så vi inngikk en avtale at jeg skulle klatre opp hammeren og sjekke forholdene videre og deretter komme tilbake og si om jeg mente han ville klare det eller ikke. Klatringen opp hammeren var ikke særlig vanskelig men jeg kan forstå at noen synes det er greit med sikring her da man jo kan falle langt om man først faller. Etter at hammeren var unnagjort så jeg bort på den skarpe eggen som ”alle” skriver og prater om. Siden jeg viste at eggen og de få meterne med klatring ”med ryggen mot avgrunnen” etter selve eggen var det min kamerat var skeptisk til tenkte jeg at jeg skulle finne en vei litt nedenfor eggen mot vest. Det gikk overraskende lett, veien sa seg selv og før jeg nesten var klar over det sto jeg og så ned på den skarpe eggen. I vått vær kan det nok være litt mer skummelt da fjellet da vil være temmelig glatt der nede hvor jeg gikk. Glad som jeg var etter å ha funnet en vei jeg mente min kamerat kunne benytte, gikk jeg den skarpe eggen tilbake til toppen av hammeren og ropte ned til han at han måtte komme opp for dette ville han klare! Hvis han allikevel ikke skulle klare det så kunne han evt gå ned i vestsiden fra toppen av hammeren. Litt løst, men helt greit så det ut til. Han klatret lett opp hammeren og mens han gikk litt ned for begynne å traversere på nedsiden av eggen gikk jeg opp på satte jeg meg på den skarpe eggen for å rettlede han. Ganske snart fant han ut han like gjerne kunne komme opp på eggen han også så da klatret han rett opp vestsiden av eggen og satte seg foran meg på eggen midt i mot meg! Vi lo, jublet og knipset noen bilder, før jeg gikk forbi han på eggen for å komme meg på andre siden av han slik at vi også fikk bilde av han ovenfra. Han som noen minutter tidligere hadde vært skikkelig skjelven snudde seg nå lekende lett på eggen slik at han endelig kom rett vei Der den skarpe eggen slutter er det en liten hammer som kan man enten kan omgå til venstre som jeg gjorde eller ut til høyre ”med ryggen mot avgrunnen” som min nå veldig ivrige kamerat gjorde. Etter dette var resten av turen opp til toppeggen og toppen lett. En liten ruglete hammer ble omgått til venstre på ttrappetrinnene som vår ”guide” også beskrev. Vi nådde toppen etter nøyaktig 4 t 30 min. Da hadde vel ”overtalelses/vurderingsprossessen” litt lengre nede tatt ca 30 min. Utsikten på Uranostinden 2157 moh er helt fantastisk! At det var skyfritt, sikkert 20 grader og vindstille gjorde det ikke akkurat verre å være der oppe!. Vi satte oss ned på toppen og spiste en god og lang lunsj mens vi tittet på et taulag langt nede på breen under oss som var på vei til skaret mellom Uranostinden og Slingsbytinden. Etter at lunsjen var unnagjort satte vi kursen nord- og nedover og ned i skaret hvor vi møtte taulaget vi hadde sett nede på breen. Turen ned dit gikk veldig fort da vi skled ned på diverse snøfelt. Nede i skaret satte vi fra oss sekkene og tok med oss en vannflaske opp på Slingsbytinden (2026). Oppe på toppen hadde vi god utsikt mot vestsiden av Uranostinden hvor vi skulle traversere oss ned til Uradalsbandet. Det lå fortsatt en del snø der som kunne hjelpe oss. Det gjaldt bare ikke å komme for langt med mot det ”stupet” som går på tvers et stykke nede i siden. Takk til de som har tipset om dette tidligere! Nede på bandet tok vi på oss sekkene og satte utfor. Turen opp/ned fra Slingsbytinden brukte vi 35 min på inkludert rekognosering på toppen. Nedstigningen mot Uradalsbandet gikk greit, vi skled mye på snøen og kun en gang kom vi for langt ned og måtte gå litt opp igjen for å komme oss over et lite stup. Ved våte forhold vil jeg tro at det er vanskeligere å gå ned her da det var ganske bratt og sva med småstein på de feltene hvor vi ikke gikk på snøen. Etter hvert kom vi frem til den røde hammeren/høyden ovenfor Uradalsbandet. Vi slet med å finne rett vei ned til bandet, men etter hvert fant vi da en vei. Litt løst og litt bratt men helt greit. Nede på bandet ble det en liten pause før vi satte i marsj rundt Uradalsvtnet og videre ned mot teltet ved Koldedalsvatnet. 9 timer etter at vi startet kunne vi endelig ta av oss fjellskoene, ta oss et lite bad og sette oss i de medbrakte klappstolene for å nyte solen over Falketind mens vi spiste noen Wienerpølser! Utpå fredagkvelden ble det temmelig folksomt rundt oss. Hamar og Hedemarkens Turistforening (HHT) arrangerte fellestur. De skulle også gå Uranostiden (ikke ryggen) og Falketind. I tillegg var det flere andre som skulle på tur neste dag. Til sammen var vi vel rundt 30 personer. Det ble fyrt opp et par bål og det ble riktig så hyggelig utover kvelden. Ett par kalde pils gjorde dagen perfekt! Dag 3, 26 juli 2008 Falketind og Stølsnostinden HHT hadde sagt de skulle gå kl 8. Siden de var såpass mange som 14 stk valgte vi å gå alene litt før de gikk av gårde. De skulle dessuten gå over Støsnosbreen mens vi skulle gå i snøkanten i sør siden vi verken hadde breutstyr eller breerfaring. Min venn hadde slitt litt med kneet på kvelden men nå var han fit for fight igjen. Turen opp til vann 1291, ”Tredje vannet” gikk greit men så begynte smertene i kneet hans å komme tilbake og vi skjønte raskt at han ikke kunne komme seg opp på Falketind i dag. Han ville dog ikke gi seg med en gang da han hadde lyst til gå forbi den store fonnen vi så i andre enden av vannet samt og se Andre vatnet som han hadde lest og hørt så mye om! På vei bort til fonnen lurte vi veldig på hvordan vi skulle komme oss forbi den, da den var ganske stor! Når vi kom bort til den så vi dog at nederste del av fonnen hadde brukket av fra fonnen og vel lå i vannet/vannkanten. Etter å ha passert bekken fra fonnen på en liten snøbru kunne vi derfor lett spasere forbi helt nede ved vannet. Etter noen hundre meter dukket Andre vatnet opp. Der tok vi en pause og overført drikke og mat fra hans sekk til min sekk. Med 2.8 liter drikke med meg følte jeg meg trygg på at jeg ikke skulle gå tom for drikke på turen. Mens vi satt der kom det store følget forbi og jeg gikk sammen med de bort til elven ned fra Stølsnosbreen. Der tok de en pause, mens jeg bare stoppet for å fylle flaskene til randen. Føreren som hadde gått her de siste 18 årene sa at det var helt greit å drikke vannet så langt nede så da stolte jeg på det. 2 timer hadde jeg brukt hit og da hadde det gått veldig sakte den stunden hvor min venn haltet seg med. Elven ble med litt besvær steinhoppet og jeg satte kursen opp mot Stølsnosbreen. Turen opp gikk overraskende lett og snart dukket breen og Støsnostinden opp. Det lå fortsatt en del snø i forkant av brevannet nedenfor breen og jeg krysset elven på en stor og god snøbru. Når jeg så opp mot Stølsnostinden så jeg spor som krysset rett over breen fra Stølsnostinden og ned mot steinuren i nedkanten av breen. Jeg har tidligere sett bilder her på Fjellforum som viste at det sannsynligvis kan bli en passasje over der hvor man ikke trenger å gå på bre. Å gå ned fra litt ovenfor skaret mellom Støsnostindene og deretter rett over breen/snøen? ville jo kunne spare meg for litt tid på returen. Jeg tenkte mye på dette resten av dagen. Etter å ha forsert den bratte bakken til høyre for der hvor breen en gang hadde strukket seg helt ned til brevannet holde jeg meg godt til høyre på breen eller gikk jeg på snø? Jeg aner egentlig ikke hva jeg gikk på siden alt så likt ut for meg. Jeg følte meg uansett trygg da det hele tiden var bare felter både til høyre og venstre for meg. Det kunne med andre ord ikke være særlig dypt der hvor jeg gikk. Føreren fra HHT hadde ved leirbålet kvelden før også sagt at Stølsnosbreen var en veldig grunn bre. Et stykke bak meg dukket det opp to yngre gutter som fulgte mine spor så ble jeg borte i snøen så kom det i alle fall noen ikke så lenge etterpå tenkte jeg og ble litt tøffere og satte kursen rett mot vesteggen hvor jeg hadde tenkt å gå opp. Like før skråningen oppe mot eggen begynner og snøen/breen slutter tok de to meg igjen. Jeg spurte om de hadde vært her før og om de eventuelt viste hvor det var lettest å gå opp på vesteggen. De hadde aldri vært her før de heller og ante ikke en gang at det var en vei opp vesteggen. De tuslet videre mens jeg tok frem kartet en gang til for å forsøke å se hvor jeg burde gå opp. Det var en stupbratt (40meter?) utstikker/stor knaus til venstre ut mot breen og jeg så på kartet at hvis jeg rundet denne kunne jeg sikkert komme meg opp på vesteggen fra nord. Akkurat da angret jeg på at jeg ikke hadde lest mer om denne eggen før jeg dro. Når jeg tittet opp fra kartet så jeg at de to guttene jaggu hadde satt kursen rett opp mot vestsiden av eggen. Det så riktignok veldig bratt ut helt på toppen, men med to stk foran meg følte jeg meg litt tryggere så jeg satte i marsj etter de opp steinura. De var nok i en del bedre form enn meg så de gikk fra meg for hvert skritt oppover. Det var løst, men mer tungt enn vanskelig å komme opp til der hvor ura slutter og fjellet begynner. Jeg fant et lite tråkk opp det første stykket, så vidt jeg kunne se så var vel dette det eneste stedet hvor det var naturlig å gå opp så det sa seg nesten selv. Midt i dette klyvepartiet på ca 5 meter hørte jeg stemmer over meg og når jeg tittet over kanten så jeg til min forundring at de to guttene sto der. De slet med å finne veien videre opp det så ut som det var det siste skikkelig bratte stykket før det virket som det ble litt flatere igjen inn mot der hvor selve ryggen startet. Der hvor de sto og vurderte var det et dieder på 3-4 meter med for så vidt gode tak så det ut til, men det var temmelig bratt så jeg gikk litt ut til høyre ut mot Morka-Koldedalen for å se om jeg kunne finne en annen vei opp. Ganske fort fant jeg et ”tråkk” som traversert seg på skrå opp mot eggen og som til slutt kom inn på vesteggen 40-50 meter nærmere Falketind enn der hvor eggen starter. Det var et par punkter der som jeg kanskje vil få litt mareritt om senere, ikke fordi klatringen i seg selv var så vanskelig, men det var et par plasser hvor jeg måtte bruke undertak for å dra meg opp og holde meg fast. Det føltes trygt der og da, men i etterkant har jeg tenkt at vi (de fulgte etter meg) burde ha nok ha forsøkt diederet. Det å gå på en liten sprekk i overkant av noen sva med påfølgende stup som ikke stoppet før Andre vatnet var nok ikke så trygt når takene var undertak. Jeg ville jo aldri klart å holde igjen min egen kroppsvekt om fotfestet hadde glippet. I vått vær vil jeg aldri i livet beveget meg bort her. Siden vi flere steder beveget oss opp på neste nivå ved å klatre rett opp en meter så vil det heller ikke være så lett å gå tilbake vil jeg tro. Men, vi kom oss opp alle tre! Oppe på eggen så jeg at om jeg hadde rundet stupet/knausen helt nede på snøen/breen så kunne jeg gått opp fra nord slik jeg hadde sett på kartet at det var mulig. Det var bratt opp der, men det gikk noen spor i snøen så mulig var det! Men, hadde jeg gjort det så hadde jeg jo aldri hatt det så spennende og luftig som det tross alt var å gå på andre siden. Det er jo godt å kjenne at blodet pumper i årene også! Ryggen videre opp mot Falketind var bred og fin med noen litt smalere punkter, men etter å ha gått på Uranoseggen dagen før var jo dette ingenting. Dessuten var det ”trygt” med snøfonnen 5-10 meter nede til høyre for meg, selv om det hadde blitt en lang rutsjetur Det gikk fort bortover ryggen og jeg var oppe på Falketind nøyaktig 4 timer etter starten fra Koldedalsvatnet. Etter en liten fotoseanse skled jeg på snøen ned nordryggen til ”bandet” for å spise lunsj sammen med HHT-gjengen som jeg så var på vei det siste stykket over breen. Under lunsjen kom føreren bort til meg og sa at jeg når jeg skulle ned igjen bare kunne følge sporene deres over breen. Jeg hadde dog fortsatt en tanke/plan om å gå rett over breen via steinfeltene fra skaret mellom Stølsnostindene. Mens HHT-gjengen fortsatt koste seg med maten før de skulle gå opp til Falketind satte jeg i marsj mot Stølsnostind. Det var meget lettgått bort til en høyde på 1960, jeg småjogget stoler deler av veien bortover ryggen. Høyden ble passert, deretter gikk det nedover litt før jeg gikk opp på Ø1 (2001). Det var greit å gå med store fine steiner. Ø1 ble passert med kun en kort fotostopp. Nedstigningen fra Ø1 mot skaret mellom Ø1 og Stølsnostinden var litt mer utfordrende enn ryggen til nå hadde vært. Et lite stykke på veien ned dukker det opp en hammer som jeg omgikk greit til venstre for jeg fortsatte nedover et ganske langt stykke med sva. Her hadde jeg nok slitt en del mer om det hadde vært vått og ikke som nå 20 grader og skyfri himmel.. På veien tilbake omgikk jeg både svaene og hammeren ved å følge et tråkk nede i siden mot Stølsnosbreen som endte opp like øst for denne hammeren. Nede i skaret tok jeg av meg sekken og tok fatt på stigningen opp mot Stølsnostinden. Veien opp dit sa seg selv og jeg kom meg greit opp selv om joggeturen litt tidligere gjorde at jeg fikk vannvittig tunge ben halveis opp i stigningen. Melkesyren gjorde at jeg hele tiden måtte snakke med meg selv for å holde meg gående ”John, opp til den steinen så en pause” det gjentok jeg til jeg var oppe på toppen. Fantastisk utsikt mot Hurrungane!! Jeg hadde brukt 1t 10 min fra lunsjstedet på bandet til toppen. I beskrivelsen jeg hadde printet ut hadde Morten H anslått at han brukte 1,5 time tur/retur på samme strekning så jeg skjønte nå at jeg ikke toppform og langt fra den formen som han var i høsten 2002. På veien ned til sekken i skaret så jeg flere steder at det var mulig å traversere seg ned til brekanten for å krysse rett over breen slik jeg hadde tenkt i hele dag. Men siden jeg følte jeg hadde tatt nok sjanser i dag valgte jeg å gå/løpe mot slutten tilbake til bandet nedenfor Falketind for å gå i sporene til HHT-gjengen ned over breen. I løpet av dagen hadde mange gått andre også gått i samme tråkket. Jeg var tilbake ved lunsjstedet 2 timer etter at jeg startet på på turen til Stølsnostind, mao gikk det fortere tilbake noe som jo også er naturlig pga høydeforskjellen. Over breen gikk det veldig lett, jeg småjogget hele veien og brukte faktisk ikke mer enn 13 minutter fra jeg forlot bandet til jeg var nede ved brevannet.. Da var jeg glad for at jeg ikke hadde traversert ned fra skaret mellom Stølsnostindene og gått over breen. Jeg ville jo uansett ikke spart så mye tid på det. Dessuten var det jo skikkelig gøy å jogge nedover over breen Ned til Andre vatnet begynte jeg å tenke på vann av to grunner. Jeg var i bunnen på den siste flasken min (2,8 liter hadde gått med) og dessuten hadde elven vokste seg større i løpet av dagen slik at jeg lurte på om jeg måtte vade for å komme meg over. Vel nede fylte jeg på med vann, tok sats fra en stor stein og hopper over uten å bli alt for våt. Bekken var krysset ca 30 minutter etter at jeg forlot brevannet oppe ved breen. Kun siste etappe hjem til teltet gjensto. Jeg begynte å tenke på snøbroen borte ved fonnen som ventet på meg borte ved Tredje vatnet.(1291). Var den fortsatt der og ville jeg tørre å gå over? Jeg var jo alene og burde ikke ta noen sjanser. Før jeg kom så langt sa imidlertid kroppen STOPP! I det jeg skulle begynne å stige opp fra Andre vatnet ble lårene helt stive og jeg klarte så vidt å komme meg opp bakken til en stor flat stein hvor jeg hadde forlatt min kamerat tidligere på dagen. Totalt utslitt la jeg meg ned på steinen og lurte på hvordan dette skulle gå. Jeg skjønte jo at jeg med mitt treningsgrunnlag nok hadde presset lårene alt for mye og at jeg nok burde tatt en lengre pause litt tidligere. Siste pause var jo før jeg satte i marsj mot Stølsnostinden. Jeg lå litt på steinen før jeg spiste resten av maten min og den sjokoladen jeg hadde spart nederst i sekken. Etter pausen begynte jeg i meget rolig tempo for ikke å stivne igjen. Borte ved fonnen så jeg hatt mange hadde testet snøbroen ved å kaste steiner på den. Siden jeg var alene tok jeg ikke sjansen på snøbroen og hoppet fra den delen av snøfonnen jeg gikk på og ned på steiene i siden. Det var 2-3 meter på skrå/ned men jeg fortrakk dette fremfor snøbroen som hadde smeltet en del. Etter dette ble formen igjen bedre, virker sjokolade på melkesyre?, og jeg kom igjen opp i vanlig marsjfart. Ved teltplassen satt min kamerat klar med en kald Pepsi som han hatt kjørt til Eidsbugarden for å kjøpe! Den smakte godt! Det siste stykket fra Andre vatnet hadde faktisk gått fortere enn jeg trodde, 1,5 time. Totalt hadde jeg brukt 9 t 15 min på hele turen. To fantastisk dager i fjellet var over PS! Klikk på bildene så blir de større og bedre!

Takk for svar! Siden jeg aldri har vært i området så er jeg litt usikker på hvor vannuttaket og den bekken er og om jeg evt finner det lett i tussmørket. Du skulle ikke ha en kartreferanse på Startens Kartverk 1:50000 kart for Jotunheimen Vest? Er det evt langt å gå fra bommen/parkeringsplassen? (Er dette samme sted?) ....forøvrig er jeg også spent på hvor langt den veien er kjørbar. Ringte Tyinholmen, men den damen som jeg fikk snakket med der sa at hun "trodde" ikke den var åpen lengre enn halveis.

Hei Planlegger noen teltovernattinger i ved Koldedalsvannet ifm turer til Falketind og Uranostindane. Ankommer litt sent på kvelden, så hvis noen kunne fortelle sånn noenlunde hvor det er best å slå opp et telt i området der hvor anleggsveien slutter hadde jeg blitt glad Er det noen som har kjørt veien innover i år som kan si hvor langt man kan kjøre? Mvh John

Vi gikk akkurat den ruten på fredag og da gikk det i alle fall greit. Faktisk veldig greit siden det var så mye snø og den bar hele tiden. Gikk jo veldig fort der hvor det var nedoverbakker Men mye kan jo forandre seg på en uke, minker det for mye så faller man gjennom og da blir det nok tyngre å gå. Det merket vi fra Langvatnet og den siste biten frem til Leirvassbu. Det var i alle fall flere rygger/topper i området som var snøfrie

Noen bilder

Har lagt ut litt om snøforhold for noen områder på Fjellvandringsforumet.

For de som er interessert så kan jeg fortelle følgende om forholdene ifm trekanten Fondsbu - Leirvassbu - Skogadalsbøen - Fondsbu (via Uradalen) gått nå i helgen Fondsbu - Leirvassbu Snødekt fra ca 1300 moh i Mjølkedalen og mer eller mindre hele veien frem til Leirvassbu. Snøen bar i helgen veldig bra og vi sank vel kanskje 10-15 cm ned, mer utover dagen. Det var MYE snø frem til vi kom ned ved Langvatnet. Der begynte det å bli litt lite noen steder slik at det ble flere gjennomtråkk. Brukte ikke noe lengre tid på turen enn om det hadde vært bart, heller tvertimot. Leirvassbu - Skogadalsbøen Gikk på veien nedover til Gravdalsvannet. Anslår at det var 50/50 med snødekket/bart. Fra demningen og nedover var det bart, fint, tørt og nydelig Skogadalsbøen - Fondsbu Bart og tørt frem til ca 300 meter før Uradalsbandet. Derfra og helt til den siste bratte nedstigningen mot Fondsbu var det mer eller mindre snødekt. Mye snø, god å gå på! Bekken/elva fra det lille vannet like øst for Kvitevannet var temmelig stor, vi steingikk den men vannet rakk oss da til midt på leggen. I morgen når jeg ikke er så trøtt så skal jeg forsøke å huske å legge ut noen bilder også.

Hvordan var isforholdene? Kunne man gå over vannene?

Er det bildet tatt fra Rauddalstindane?

Skal som sagt gå det meste av den ruten fom torsdag hvis ikke snøen blir for tung å gå i da Uansett skal jeg forsøke å huske å komme med en førerapport på mandag. John

Hei og takk for litt info om forholdene! Ble litt bekymret, men planlegger uansett å gå Fondsbu - Olavsbu - Leirvassbu - Skoagadalsbøen - Fondsbu i slutten av uken. Ser du sier det var skiføre og litt tung fra Olavsbu til Leirvassbu. 1) Hvor mye lengre tid tror du man bruker på den strekningen nå som det er snø? 2) Var det veldig dyp snø slik at man sank ned til over knærne eller? 3) Hvordan så det ut fra Fondsbu til Olavsbu? John

Hei En av de siste helgene i august planlegger jeg og en kamerat å dra til fjells. Målet er Falketind/Stølnostinden en dag og Uranostindene neste dag. I den forbindelse har jeg noen spørsmål jeg kanskje kan få litt hjelp til å få besvart av dere her inne 1. Finnes det noen gode teltplasser i området fra Tyinholmen og innover Koldedalen som vi kan benytte som base de to dagene vi skal vandre i området? 2. Jeg har lest og lest om søreggen opp mot Uranostinden og har rett og slett ikke blitt noe klokere når det gjelder hvor luftig og utsatt eggen er. Noe skriver at man MÅ sikre opp der, men andre skriver at de gikk lett opp uten sikring. Den "luftigste passasjen" (om den kan kalles det) jeg tidligere har gått er nordeggen opp til Visbreatinden. Det var vel i alle fall et par punkt der som var litt luftig Er søreggen på Uranostinden mye verre? (Forutsatt at det er tørt og fint vær) 3. Hvis vi ikke skulle tørre å gå opp sørveggen, hvor vanskelig er det å omgå i vest? Må vi lang tilbake? Må vi da omgå hele toppen og komme inn fra nord? Tidsforbruk? Mvh John Bårdset

Tror faktisk det var akkurat samme vei vi gikk opp som dere kom ned Når man kommer fra vest og går/sklir/klyver ned renna så sier det seg nesten selv hvor man kan runde hammeren Den turen over Bukkeholstindene tror jeg at jeg får prøve en gang!

Jeg er enig i at det er oppe på eggen som teller ........men uten tau til å sikre/rappelere med ble den for heftig for oss

Tenker du på den røde hammeren før (når man kommer fra vest) Tverrbytthornet V (2035)? Hvis man skal holde seg på ryggen så er det jo både klatring og rapell for å komme over denne, men den kan jo lett omgås ved å gå ned 20-30 meter ned i rennen som kommer opp fra syd. Det kan være litt løst der, men når man først kommer seg ned de meterene man skal ned så var det enkel klyveklatring rundt/opp hammeren. Man kommer da opp like øst for hammeren. Når jeg gikk der sammen med en høyderedd kamerat syntes han ikke dette punktet var spesiellt vanskelig. Det gjelder bare å finne det rette punktet i renna hvor man runde hammeren. Det første punktet vi prøvde var for langt opp (havnet i en smal glippe bak en stor stenblokk, med en meget bratt renne på baksiden). 10 meter nedenfor gikk det dog som sagt meget enkelt, og sett utifra slitasjen på stein/sand/berg så var det mange som hadde gått akkurat samme veien. Ikke så rart egentlig for det sa seg nesten selv hvor man måtte gå. God friksjon i berget. Mulig man må rappelere andre veien, selv om jeg ikke helt kan se hvor dette skulle være nødvendig(bortsett ifra hvis man går rett over hammeren), men det ser kanskje anderledes ut når man går motsatt vei Uansett så er det en flott tur!

Jøss, det var litt av en tur! Vi gikk fra Leirvassbu, og nordover til de nordligste to Tverbotttindane før vi snudde og gikk traversen/ryggen syd-sydvestover helt til Tverrbytthornet. Det var ingen steder der hvor det var nødvendig å rappelere. Kan du angi mer nøyaktig hvor på ryggen dette var nødvendig?