addey

Det får'n si er et bra initiativ av arbeidsgiver!

Rosiner er bra.

Vet ikke om ungdommen vet hva en rosin er i dag men det er en brun-svart, skrukkete tørket drue, full av antioksidanter og uten E-er.

Vi barskinger som leser Kvinner og Klær kan plukke opp mye info der:

 

http://www.kk.no/kosthold/en-h%C3%A5ndfull-rosiner-er-alt-du-trenger-21541

 

Ehh... Sitat fra artikkelen: "En liten boks med rosiner inneholder vitamin C, K og B-6. I tillegg er det en god kilde til kalsium, jern, magnesium, fosfor og kobber." Vitamin C er E100, E470 er magnesiumsalt, E172 er jernoksyd, jeg tror det er noe sånt som 60 e-stoffer som har kalsium i seg. De fleste antioksidanter har E-numre (E300-321 pluss en del andre i 300-serien er antioksidanter). Et (usprøytet) eple rett fra treet inneholder E306, E101, E300, E570 og E296, samt andre "skumle" stoffer som nikotinamid, folatsyre, biotin og fargestoffer. Jeg synes denne redselen for E-stoffer godt kan dempes litt. E-en betyr ikke annet enn at det er et godt kjent stoff som er godkjent for bruk innenfor visse mengder.

 

Når det gjelder godt på tur på bål så er pinnebrød vinneren her (i ymse varianter), så da har jeg nok ingen grensesprengende nyheter å komme med

Når det gjelder begrepene jente/kvinne så har jeg den oppfatning at "jente" gjerne blir brukt om de under 25-30-års alderen mens "kvinne" blir brukt om de over 30? Litt OT men jeg har også lagt merke til at det i avisene ofte står "kvinnelig bilfører" ved ulykker/uhell mens det ikke blir referert til kjønn når det er menn som kjører. 

 

For hankjønn som omtales i media så er det i stor grad avhengig av rollen, har jeg observert. En 18-åring som er beskrevet som overgriper omtales som "mann", mens en 18-åring som omtales som offer omtales som "gutt"...

   

Eg trur mykje ligg i dette. Og ein variant av det samme er korleis guttar og jenter høyrer advarslar og spørsmål. Når jentene oppfattar ei kritisk røyst i spørsmålet om det ikkje er farleg å gå åleine, oppfattar gjerne gutane ei oppmuntring og annerkjenning i akurat det same spørsmålet, stilt på akkurat same måte frå akkurat same personane. Den som kjem med desse spørsmåla og advarslane har gjerne tenkt det ein plass midt i mellom.

Det skal de jenter vite, at sjølv om eg er gutt har eg har i alle høgste grad vorte stilt dei same spørsmåla om det ikkje er farleg, einsamt, skummelt, kjedeleg osv å vera aleine på tur. Og det er særleg gamle tanter som stiller meg slike spørsmål.

 

Eller dansker... Jeg har opplevd å være på vei opp i fjellet en dag med litt dårlig vær, hvor jeg (og min bror) møter en gjeng på vei nedover. Disse går i joggesko og treningsdress, og et par av dem har tredd søplesekker og bæreposer over seg selv som regntøy... De roper på ganske langt hold at vi "ikke må finne på" å gå opp i fjellet nå, det er så forferdelig vær. Fjelltips fra dansker med søplesekkregndress med andre ord... Vi svarer at det nok går bra, at vi er godt utstyrt og godt vant, og snur hvis vi må. Svaret tilbake? "Åja, dere er norske ja, ja da går det vel bra"   

 

(og bare for ordens skyld: været var ikke så veldig ille. Det regnet en del, men sikten var god og det blåste ikke mye. Sikkert forferdelig kaldt og frustrerende når man er fullstendig gjennomvåt og ikke har med mer enn en søkkvåt kjekspakke, men det var langt unna "må ikke finne på å gå opp dit"-vær)

Veldig mye fornuft i det du sier, men akkurat det med leder er en myte som ikke stemmer. Hunder ser ikke på mennesker eller andre arter som en del av flokken. Den vil ikke prøve å bli lederen. Lederen er den som i størst grad tar initiativ. I en relasjon mellom hund og menneske så er det mennesket som tar de viktigste initiativene, Hunden bestemmer ikke på samme måte om den vil velge å følge våre initiativer som vi velger om vi vil følge dens. En trassig hund er ikke det samme som en leder. Kan sammenlignes med barn. Selvom ungen er en skikkelig drittunge så er det ikke den som har makten hjemme, selvom det tilsynelatende kan virke sånn. Hundeeiere generelt bør heller lære seg å forstå hundens signaler istedefor å tolke all utagering som dominant og aggresiv adferd I de aller fleste tilfeller er det et misforstått forsvar. Men dette var way off topic

Hehe, regnet med litt kommentar på akkurat den Mine hunder har tilhørt én flokk, familien, fra sånn ca fylte åtte uker. Jeg har hatt hund hele livet, dvs nå over førti år. Samtlige hunder har hatt én klar og tydelig sjef de har forholdt seg til, først min far og så meg selv, etter at jeg flyttet hjemmefra (forskjellige hunder altså, hver enkelt har hatt én). Det har altså aldri vært tvil om lederrollen. Jeg er fullt klar over at det strider mot dagens hundeforståsegpåere, men hver bidige gang jeg ser hundeeiere som har adferdsproblemer med sin hund er det samtidig også et uklart lederforhold. Er man ikke konsekvent leder, og konsekvent som leder, så gjør hunden det den selv finner for godt. Eller det den tolker eiernes utydelige signaler til å bety. Alle mine hunder har vært langt over gjennomsnittet lydige, og jeg er en hundeeier som mye heller vil ha en hund som gjør som jeg sier fordi den virkelig ønsker å gjøre det (snarere enn fordi den frykter hva som kan skje hvis den ikke gjør det... Jeg har vært på kurs hos folk som har frontet slik metodikk også, og forlatt kurset midt i timen med klar beskjed om hvorfor...).

Men du har rett, dette er off topic. Det er dog et tema som engasjerer meg, så beklager til folk som har tvunget seg gjennom denne teksten som egentlig ikke handler om riktig tema

Morsom tråd. .... selv om jeg ikke skjønner så mye av felt grå, Ludvik og Anna, selegru og flo; fulgte det med egen ordbok også?

Jeg har (hadde) også to bokser med kryptisk hermetikk som heter RSP og var merket 1976 (78?). Etter hjelp fra forumet for litt siden ble luriumet identifisert som spisbar materie og jeg måtte bare smake...

Joda, innholdet var nok for spesielt interesserte, men jeg ser absolutt potensialet på tur uten alternativer eller i krig når alt (og alle) ellers er spist. Men nå er altså den ene boksen smakt opp og den andre skal gå inn i kriselageret mitt eller følge arverekka videre, hva som enn kommer først

 

Hehe, en boks RSP (Reserve StridsProviant), også kalt død mann på boks, har ligget i nødproviantlageret mitt siden jeg var ferdig i forsvaret for to tiår siden. Som hos deg vil det kun åpnes i ytterste nødsfall, og hvis ikke det blir spist opp så går boksen definitivt i arv!!

 

Når det gjelder forsvarets betegnelser på alt mulig så tror jeg ikke det er mulig for en utenforstående å gjøre mer enn å skrape i overflaten. Det er så mange ord og koder at man trenger et års tid før man er noenlunde komfortabel med alt... jeg tror også det kun er i forsvaret at man forkorter forkortelser... (OK uttales "okk" i stedet for "o kå" for eksempel)

De fleste uvaner er noe som kan læres bort. Eller læres inn, uten at det nødvendigvis var tanken eller meningen... I min bok er det aller, aller viktigste å lære en hund innkalling. Roper jeg skal den komme, umiddelbart. Det vil si at min hund bråbremser på alle fire i fullt firsprang etter nabokatta så snart jeg roper, og kommer løpende tilbake til meg selv om hun da fremdeles har høy pels og puls etter bråtrigging av jaktinstinktet. Hos noen er dette instinktet såpass innarbeidet at det nok vil være vanskeligere, og kanskje til og med umulig å trene inn på denne måten, men jeg tror helt ærlig at veldig mange hundeeiere rett og slett ikke er villige til å sette av den tiden det faktisk tar å trene hunden skikkelig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har møtt andre hunder og -eiere på tur, hvor jeg har bedt min hund om å stå rolig til jeg har hilst (hvert møte er en god treningsmulighet) hvorpå eier har bemerket at "jeg skulle ønske min hund var så lydig"... Min hund er ikke ekstremt lydig (jeg ville aldri vunnet lydighetskonkurranser med henne, men hun har det absolutt i seg hvis jeg hadde lagt inn nødvendig trening), men veldig godt over snittet, og da spesielt i ting jeg synes er viktig, som er nettopp i situasjoner hvor hunder ofte er litt vimsete i hodet sitt, som når jaktinstinktet trigges, eller de "bare må" hilse på den bikkja på andre siden av gaten. Så snart en hund lærer (og med "lærer" så betyr ikke det at den gjør det av og til, men at den gjør det hver gang det kreves) at andre hunder hilses på når eier gir lov, og ikke før, så gjør det selve hilsesituasjonen mye enklere. Min hund går også stort sett løs (noe jeg også mener er det aller beste for å hilse på andre hunder), men det er ganske mange som ikke er komfortable med at hunden deres møter andre hunder. Derfor spør jeg alltid først, og da er det greit at hunden da ikke allerede har hilst i mellomtiden.

 

Så enig med nest siste taler. Finn ut hva som er viktig for deg når du velger hund. Noen hunder har trekk det er vanskelig eller umulig å kvitte seg helt med, og står dette på "fy-lista" di, så velg bort rasen. Og legg for guds skyld ned nok treningstimer, de aller, aller fleste hunder trives definitivt best med en eier som også er flokkleder (hvis du er i tvil om hvem som er lederen i huset, så betyr det at hunden ikke er i tvil, da ser den på seg selv som leder...), og god lydighetstrening er en ekstremt fin måte å bygge opp og forsterke dette forholdet mellom dere. La gjerne andre i familien være med på treningen etter hvert også, det er like viktig at hunden hører på hva ungene sier.

Mye gode kommentarer her. Hund er bra turkamerat nesten uansett rase. Selv de bitte små veskehundene, som stort sett er helt ubrukelige, kan være fine turkamerater hvis de er vant til å gå litt. Mange av dem vil kunne overraske eiere av "ordentlige" hunder (selv har jeg kun hatt hunder over 20kg forresten...). Men det var et sidespor, litt mer om mine egne erfaringer. Jeg har hatt irsk setter, border collie, tervuren og min nåværende, som er en blanding av flat og border collie. Som ren turkamerat var setteren overlegen. Rolig og bedagelig hjemme, helt tullerusk så snart ordet "tur" ble nevnt. Energi uten like, men måtte stort sett gå i bånd, da vi aldri klarte å få trent bort at den stakk av. Siden den stort sett gikk i trekksele på tur var den også forferdelig sterk, og hadde lår som en skøyteløper. Dro kontinuerlig når den hadde på sele, nesten uansett hvor lenge turen varte. Først etter 5-6 timer begynte den å roe seg litt.

 

Så border collie ble anbefalt over her. Dette er hund for spesielt interesserte, og har man ikke mulighet til å gi den jobb, så vil jeg absolutt ikke anbefale hunden. Ekstremt lettlært, men det går begge veier. Det vil si at den lærer seg uvaner ganske raskt, og dersom den finner ut at "jobben" dens er å grave hull i hagen din, så vil den grave hull i hagen din til både du og bikkja ser mannen med ljåen. Min bc fant seg også en jobb, nemlig å jage skygger. Morsomt av og til, andre ganger ekstremt irriterende, og for ikke å snakke om til tider veldig stressende for bikkja selv. Ekstremt gjeterinstinkt, så bikkja burde absolutt hatt en saueflokk å passe på, eller løpt et par timer agility om dagen. Det er første og siste border collie for meg i hvert fall, det er helt sikkert.

 

Tervuren var en bra bikkje, noe nervøs, men fint driv og en hund som holder seg i nærheten uansett. Min var dessverre litt psykisk ustabil (overtok den som treåring, hadde et ekstremt dårlig opphold på en kennel bak seg) og sint på alt som beveget seg, men tror ikke dette er et vanlig problem for rasen.

 

Hunden jeg har i dag, flat/border mix, er uten tvil den beste hunden jeg har hatt, rent bortsett fra at hun nekter å trekke noe som helst. Ekstremt lettlært, og har det beste av begge raser, uten å få noen av ulempene. Både flat og bc er ganske hypre hunder, mens denne er verdens roligste hund. Veldig glad i å gå tur, går helt fint med kløv, men trekker som sagt ingen ting. Får hun på seg trekksele så ser hun bare dumt på meg og spør "forventer du å få hjelp av meg nå liksom?" med ansiktet, etterfulgt av en "det gidder jeg i hvert fall ikke, klar deg sjæl..."! Var derfor også litt slit å få henne til å være med på skitur, siden hun helst skulle gå rett ved siden av meg, noe som er knotete med tre-fire meters bånd mellom meg og bikkja. Ikke pokker om hun ville gå så langt foran at båndet var stramt. Da var det å lære bikkja forskjell på høyre og venstre, og la henne gå fri og heller kommandere henne til siden når det kommer folk imot. Funker som bare det.

En venninne av meg sier at så snart gutter føler de kan en ting sånn ca 50%, så er det mer enn nok til å si at de synes de kan noe godt nok til å sette i gang. En jente som kan noe 90% derimot, vil fremdeles føle at hun mangler de nødvendige kunnskaper. Tror denne undervurderingen av seg selv er en viktig faktor. For min del så er det sjelden jeg går mutters alene, har som oftest med bikkja. Mer enn godt nok selskap, og ingen sutring heller