Skred handler like mye om psykologi som om kunnskap om terreng og snø. I en gruppe på tur, er det ikke sikkert alle deltakerne har samme forhold til risiko. De som går på de heftigste turene, går som regel sammen med noen de kjenner godt turmessig, for at det ikke skal oppstå situasjoner hvor man ikke er enig om risikoen, og dermed ender opp med å gjøre dårlige valg. Tilreisende som bare har noen dager som tidsvindu, har kanskje en annen risikoterskel enn noen som kan velge akkurat den dagen hvor forholdene er best. Teknisk utrustning som skredsekk ol. gjør gjerne at man endrer syn på risiko.
Har du tatt en vurdering, god eller dårlig og du får kjørt der du ønsker, og det går bra fordi det ikke gikk skred. Så vet du ikke om du tok en riktig vurdering, eller om du hadde flaks.. Sånn sett er skred en vanskelig vitenskap, fordi du egentlig ikke hver gang får konkret tilbakemelding på valgene du tar. Det gikk bare bra (eller veldig dårlig).
De som skal eksponere seg for skredterreng spør gjerne seg selv: Er det trygt? Ved å i stedet spørre seg selv: Hvorfor er det trygt? Så vil det kanskje gi et litt annet tankesett i forhold til risiko.
Det sikreste valget man kan ta, er å lære seg å gjenkjenne skredterreng, og så holde seg unna dette. Så kan man søke nok kunnskap for siden å lære seg å oppsøke det.