-st.

Dessverre, tampen brenner nok litt mindre intenst nå. Jeg hadde slett ikke tenkt å hjelpe noen her, men det bør kanskje erkjennes at oppgaven er temmelig vanskelig, fotovinkelen tatt i betraktning. Det underbygges vel av det faktum at jeg var der oppe på vårens aller fineste skiettermiddag uten å se et eneste skispor. Men like fullt: Toppene i bildet er meget lett synlige fra sentrum av en norsk universitetsby...

gi: Tampen brenner! Men så langt er du på feil øy...

På tide å komme seg litt bort fra navleloet igjen. Hvor er vi?

Det er mulig vi misforstår hverandre her, men hvis du leser innlegget mitt grundig ser du forhåpentligvis at jeg ikke gir menneskene skylden for noe mer enn et akselererende bidrag til den oppvarmingen vi har sett det siste hundreåret, og spesielt de siste 20. Det er her det ikke finnes skygge av tvil - verken om oppvarmingen i seg selv eller om at vi har et kraftig, menneskelig påskyv. Noe annet som det ikke er tvil om, er at det menneskelige bidraget vil influere på tilbakekoplingsmekanismene og annet i de naturlige systemene - og at vi ikke vet hvordan dette vil slå ut. Vi vet at det skjer endringer i prosessene i Nord-Atlanteren, men vi vet ikke hva de vil føre til, verken på kort eller lang sikt. Det er her jeg synes en lystig "tut-og-kjør"-holdning kanskje blir i enkleste laget.

Jeg blir nesten fristet til å forklare meg her. For å gå tilbake til Langeruds innlegg i TU, har han ganske rett i påstander som at vanndamp er en viktigere klimagass enn CO2, at menneskelige utslipp av CO2 er lite i forhold til naturens eget, at bar bakke og åpent hav absorberer mer solvarme enn is, at ismengden i Antarktis kan være i ferd med å øke, at astronomiske sykler influerer sterkt på klimaet og flere andre ting. Det han derimot misforstår, bortsett fra enkelte fysiske sammenhenger, er først og fremst to ting: 1) Den lille forskjellen kan være viktigere enn den store totalen, og 2) klimaendringer som kommer om 10-50 år bør bekymre menneskene mer enn de som kommer om 10.000 år. "Den store totalen" er f.eks. at de klimagassene som naturen tilfører atmosfæren - 98% eller hva det er - inngår i et naturlig kretsløp der det stort sett går like mye inn som ut. "Den lille forskjellen" kom etter starten på den industrielle revolusjon, da menneskene begynte å legge på et lite tilskudd av CO2 fra kull, olje, avskoging etc. Tilskuddet er bittelite, men stort nok til at CO2-konsentrasjonen i atmosfæren har økt med 30% fra 1750 til i dag. Det er dette tilskuddet til drivhuseffekten som kan gi oss grunn til å bli litt bekymret, vi som bare lever her noen få tiår til. Men kloden går jo ikke under, og om 1000 år er vi sikkert trygt tilbake på den smale sti mot en ny istid. Ellers er mye av dette ganske greit forklart hos Cicero, på http://www.cicero.uio.no/abc/klimaendringer.asp. Kommentaren om Golfstrømmen og tidligere tiders plutselige oppvarminger og like plutselige nedkjølinger er interessant. Disse svingningene har vært godt kjent en 10 års tid, og er nå en av de viktigste grunnene til at ymse forskningsråd pumper en stri strøm av glasiologer inn i Antarktis og det indre av Grønland. Iskjernedata derfra forteller at slike svingninger har foregått opp til og med siste istid, og til dels har vært voldsomme - kanskje med over 5 graders endring i gjennomsnittstemperaturen over bare noen få tiår (sammenlikn dette med den halve graden vi erfarer nå). Vi kan nesten si det slik at de store svingningene er normalen, og at klimaet de siste 10.000 årene har vært et unntak med ekstremt stabile temperaturer. Tilfeldigvis er det den samme perioden hvor den menneskelige sivilisasjonen har fått mulighet til å utvikle seg. Det globale klimasystemet er ufattelig komplekst, så det er mange mysterier og mye som ikke er forklart ennå (nettopp derfor er klimaforskning spennende). En del ting er likevel ganske uomtvistelige. Ett er at den globale oppvarmingen vi er inne i nå er sterkt akselerert av menneskelige CO2-utslipp. Her er det ingen tvil. Et annet er følgende: Helt nye iskjernedata viser at klimaet i Dronning Maud Land (Antarktis) og på Grønland har svingt i motfase, altså slik at det har vært varmt i sør når det har vært kaldt i nord og omvendt. Dette betyr at de nevnte klimasvingningene bare kan forklares med endringer i varmetransportsystemet internt på kloden, altså havstrømmene. Det store mysteriet nå er hvorfor vi hadde disse store og brå endringene - og ikke minst, hvilke og hvor store klimaendringer som kan bringe oss over terskelen og sette i sving hele galeien på nytt. Det er fristende å trekke en enkel konklusjon: Ikke kødd med klimaet!

Det mest interessante ved innlegget til Langerud er å se hvor lett og greit det går an å bringe sammen et bredt utvalg av stort sett korrekte fakta, og likevel misforstå sammenhengene fullstendig.

Nils Faarlund har nok en og annen mening som mange er uenige i, men han er også en polemiker som ofte sier og skriver ting for å provosere oss andre til å tenke. Det har han lyktes med. Det har alltid blåst rundt Nils, som det gjerne gjør rundt folk som står for noe. Det har blåst helt fra han for bortimot 50 år siden dro igang tindegruppistene ved NTH med å bruke fysikk som verktøy for å analysere sikringsmetodene. Det blåste da han startet Høgfjellskolen og begynte å predike økologi, og det blåser ennå når han hiver seg inn i diskusjoner om f.eks. utstyr eller instruktørutdanning. Gjennom to mannsaldre har han foret klatrere og fjellfolk med stoff for tanker - noe av det provoserende, annet manende til ettertanke, og selvsagt noe i "ja, ja"-kategorien. Men hele vegen har han tvunget oss til å tenke over det vi driver med. Han har gitt oss åndelig ballast, og svært mye av det han står for er ennå et viktig korrektiv. Det er kanskje få i våre dager som følger Nils i ett og alt, men like fullt er han en av dem som har sørget for at etisk bevissthet og gjennomtenkte holdninger er noe vi ennå kan finne spor av på tvers av hele det norske klatre- og fjellsportmiljøet. I tillegg har han selvsagt klatret litt, og stått for og levd ut en ekte naturglede som i seg selv er respektabel. Gratulerer med dagen til en gammel hedersmann!

Se ozzis bemerkning høyere opp; episoden er fra Numburekspedisjonen rundt 1980 og sikkert kjent mest fordi Ralph Høibakk skrev en god og kontroversiell artikkel derfra i Norsk fjellsport 1983 (NTK-årboka).

Det stemmer IKKE for Stetind, noe Parbats bilde på forrige side burde vise med tydelighet. Denne lille traversen er ikke så vanskelig reint klatreteknisk, men det er definitivt klatring - og passasjen er så utsatt som du får dem. Uten denne ville verken fjellet eller fjellets historie vært så unike.

Fulltreffer! Og ja - lett og fin tur; selve toppeggen (i bildet) er 4 taulengder. Den øverste er en fin 4 +, resten er mye 2 og 3. Selve klatringa er ikke egentlig noe man tar turen for, men posisjon og eksponering tatt i betraktning må det være en av landets flotteste 4'er-ruter.

Da er det bare drøye 50 mil igjen å gafle inn

Her var det mange grusdunger. La oss heller se på en fjelltopp.

Jeg ser ingen grunn til å anerkjenne grunnlovsforsamlingens autoritet i nasjonalfjellspørsmål. Som kjent trodde den gjengen at Snøhetta er Norges høyeste fjell, og som like kjent var ikke nordlendingene i stand til å opplyse debatten siden de ikke rakk ned til flatbygdene i tide. For øvrig ser jeg vel heller ingen grunn til å holde seg med verken globalfjell, nasjonalfjell, fylkesfjell, kommunefjell eller byfjell. Fjellfjell er muligens en annen sak

Tillat en gammel grinebiter å vifte litt med pekefingeren Etter det meget gode rådet fra Odin følger en påstand som ikke stemmer helt med mine erfaringer. De forteller at av alle klatreres ulike måter å bringe seg selv i ulykka på, er det tre som spesielt har sammenheng med lite øvelse: Steinsprang (selvutløst), bruk av taubrems og plassering av naturlige sikringer. Altså: Gjør som Odin sier, og gjør det på ruter der du har meget god margin klatremessig - så skal du få klatre lenge i landet

Litt andre varianter...

Lyngve: Du har selvsagt fjernet all tvil her, men for ordens skyld: Fulltreffer! Jeg høyner om litt....

Med alle bønnehjulene i forgrunnen var vel ikke Tibet noen stor sensasjon, og passhøyden er ikke mindre enn 5100 m (spennende nok med avreise fra 1200 m dagen i forvegen). Men det er ikke Cho Oyu.

Vær så god neste! Denne er muligens litt vanskelig til å være såpass lett...

Lapporten, Abisko - med Konsum i forgrunnen. Men det foregående bildet var verre!

Eller for å sitere originaltraversør Frode Guldal (ca 1980): "Eg brukte ikkje taug, men ein må ha det med". Det vanligste er å kjøre ut til Rekvika, skjene opp over vestveggen på Skamtind og så gå selve traversen mot øst, over Storstolpan, Store Hollendaren, Brattbergtind, Revbergtind og Melketind. Fra Melketind går det to varianter videre, en over Rautind og Buren til Susannajord eller Ersfjordbotn, og en annen over Styrmannstind, Zapffetoppen (Hollenderan) og Blåmannen til Lille Blåmannsvika. Vanligvis blir det en rappell ned fra toppen av Skamtind og litt sikring opp på Zapffetoppen - og ellers litt taubruk undervegs som er mer avhengig av legning og ambisjoner. Flere småtopper og "panikler" undervegs er såpass at mange vil ønske litt sikring om man skal oppå dem, men de fleste av disse kan også omgås uten taubruk. Turen tar vanligvis ca 3 dager på vinterstid. På sommerstid går den på en laaaaaaang dag om man er vant og i god form. Uoffisiell rekord Rekvika - Hollenderhytta er 8 t 02 min, med alle pinakler innlagt. Fra Hollenderhytta går det ytterligere 2-5 timer over Zapffe + Blåmannen og ned (eventuelt rundt mellom Baugen og Masta om man vil spare seg for litt klatring).

Oops - den siste var til Julia.

Betyr det at du var der i sommer? Jeg var nede i november, men dette bildet er tatt på veg hjem fra jobben et år tidligere. Selve Fenriskjeften har jeg dessverre ikke vært inne i Og dermed er vel både arbeidsgiveren og oppgaven min ringet inn ganske tydelig...

Denne er nok bare kvartparten av Ulvetanna i størrelse - men et landemerke like fullt. Henger på et bilde av Ulvetanna til sammenlikning.

Her har du ikke vært på sykkeltur, Lyngve. Men noen hint burde ikke være nødvendige