MariusRH

Nydelige bilder! Men er det ikke et lite parti med enkel klippeklatring når man går over Aiguille du Bionnassay? Vi kastet mange sultne blikk bort på den toppen da vi gikk Gouter-ruta til topps i slutten av juni, og med disse bildene vil jeg nok velge Miage-Bionnassay-ruta neste gang!

Hvordan ser den nordvendte isrenna opp mot Vestre Austabotntind ut? Er bregleppa så stor at det er umulig å komme seg forbi, og er isforholdene greie? Etter å ha kjørt den på ski får man jo lyst til å prøve den på sommeren også!

Ballerinasko og knestrømper Nei, var så greit i renna den dagen at vi traska opp i joggesko.

Flott Even! Nå kan alle se de herlige bildene

Noe rart skjedde da jeg lastet opp bildene, hvis jeg ikke får rettet det legger jeg dem ut på fjellforum i stedet

Det som så ut til å bli en vanlig, regntung og kjedelig tirsdag i byen ble til slutt en perfekt turdag med heftig skikjøring. Etter et kort planleggingsmøte over MSN ble målet satt til midtrenna på Allmannberget på Oppdal, og takket være velvillige arbeidsgivere fikk vi kjørt renna i flott kveldssol. Les mer og se bilder på ifriluft.net Marius

Dette så ut som en helt fantastisk tur! Jeg har hatt lyst til å gå den lenge, men må vel skynde meg hvis det skal være mulig i år. Takk for en flott turrapport, eaa!

Vi hadde egentlig ingen alternativ plan for returen, men vi ville nok gått skiløypa tilbake til Trockener Steg, og derfra er det kun stein og sti til Zermatt. Når det gjelder høyden var vi nok ganske godt akklimatisert, etter å ha løpt orienteringsløp på opp mot 3000 m høyde samt gått på Breithorn, men det dunket litt i hodet på slutten, og matlysten var ikke på topp. Zermatt er et utrolig godt utgangspunkt for toppturer, så dit skal vi flere ganger! -M

Hele turartikkelen med bilder kan leses på www.ifriluft.net I tur-rusen etter Breithorn valgte vi å droppe et løp i Sveitsisk Orienteering Week for å ta en litt lengre og tøffere topptur, og Castor (4228) ble valgt som mål for turen. Det innebar en 5 km lang brekryssing på 4000 meters høyde, samt lett isklatring helt oppunder toppen - med andre ord en artig utfordring for oss som ikke hadde klatret noe særlig is før. Jon Birger, Linn, Ragnar og undertegnede tok nok en gang første kabelbane til Klein Matterhorn, og var kjappe til å binde oss inn og legge av gårde. Det var tidlig på morgenen, riktignok ikke i alpesammenheng, men snøen var fremdeles god og hard på breen og snøbroene holdt godt. Da vi bikket kanten på platået mellom Klein Matterhorn og Breithorn, så vi ned på et fantastisk brelandskap, med store sprekker og brefall som delte opp det hvite teppet av snø. Langt borte så vi Castor som tronet majestetisk bak Pollux, sin mindre tvillingbror. Det var viktig å være effektive på denne turen, ettersom snøbroene ville bli svekket utover dagen. Turen var beregnet til å ta nærmere åtte timer, og siste kabelbane gikk ned klokka fem - altså hadde vi ingen tid å miste. Jeg gikk foran og testet snøbroene, Ragnar bak meg med isskruer og snøanker, deretter Linn og til slutt Jon Birger. Et godt stykke opp i den siste snøbakken mot toppen traff vi på en bratt skavl som var litt over to meter høy. Under skavlen fant vi en ishule, der Ragnar, Linn og Jon Birger satte seg for å sikre meg mens jeg begynte isklatringen opp mot toppeggen. Avstanden opp til eggen var såpass lang at avstanden vi hadde mellom oss ikke var nok, så midtveis i den bratte, avblåste snøbakken satte jeg en standplass med isøksene og sikret Ragnar opp dit på prusiken. Deretter kunne jeg klatre videre mens han sikret Linn opp, og til slutt stod vi alle godt fornøyde og tittet opp langs den bratte eggen som førte rett til himmels. Etter litt nervøs snubling i stegjernene nådde vi endelig opp, og tok en velfortjent sjokolade mens vi nøt utsikten mot Matterhorn, Breithorn, Lyskamm og langt borte i horisonten - Mont Blanc, Europas nest høyeste topp. Vi hadde krysset en del tvilsomme snøbroer på veien opp, og var forberedt på å måtte finne en annen vei tilbake, rundt de største sprekkene. På veien traff vi imidlertid mange taulag som kunne fortelle at broene fremdeles holdt godt, og med noen korte blikk konstaterte vi at de også ville holde våre spinkle o-løperkropper. Returen føltes som vanlig raskere enn turen fram, og vi nådde Klein Matterhorn rett før siste bane gikk ned.

Hele turartikkelen med bilder kan leses på www.ifriluft.net Etter noen dager med orienteringsløp rundt Zermatt var det endelig klart for hviledag, og dermed tur til den enkleste 4000-metertoppen i området. Vi var 19 personer, fordelt på tre taulag, som tok første kabelbane opp til Klein Matterhorn onsdag morgen. Der oppe ble vi møtt av sterk morgensol og nokså lav temperatur i forhold til dalen under oss, 3-4 grader i skyggen er kaldt i forhold til 15. En rask tur ut i sola gjorde imidlertid temperaturen mye bedre, og det var bare å kaste superbuksa med en gang. Vi var såpass mange og uorganiserte at innbinding og fordeling på taulag tok litt tid, men etter en snau halvtime var alle klare, og kursen ble satt mot Breithorn, som badet i sollys. Anmarsjen til Breithorn fra Klein Matterhorn går over en bre med svært utydelige sprekker. Sprekkene går stort sett parallelt med tråkket, så vi forsøkte å føle oss litt fram mens vi gikk. Helgen før hadde to personer gått gjennom og blitt trukket opp av helikopter, og med mange uerfarne i taulaget var spenningen til å ta og føle på. Midt på breen hoppet vi over noen sprekker, men dette var også de eneste mulighetene for uhell på vei opp til toppen. Vi valgte å gå til høyre opp på bandet mellom midttoppen og hovedtoppen, for deretter å traversere ryggen nordover og gå normalveien ned igjen. Eggen opp til toppen var smal og trafikkert, men med stegjern var det plankekjøring. Toppen var også svært godt befolket, og det var til tider kaotiske tilstander med taukveiler overalt. Nedturen var kort og effektiv, med passering av en diagonal bresprekk i fjellsiden som eneste kritisk punkt. Mange taulag hadde startet langt senere enn oss, så fjellsiden var som en stor maurtue. Noen hadde også valgt å ta nedturen med paraglider, og fant litt termikk i snøflanken ned mot Klein Matterhorn. Høydesyken var totalt fraværende underveis, men de fleste kjente det litt i hodet mens vi ventet på kabelbanen ned til Zermatt. Selv valgte Linn og undertegnede å gå ned fra Trockener Steg, og ta en stor og velfortjent øl på en koselig uteservering nesten nede i Zermatt.

Vanntilgang: Ikke spesielt god, ta med drikkesystem av typen Camelbak el.l. med stor blære - jeg gikk tom på Vesle Knutsholstind med et utgangspunkt på 2 liter, heldigvis var det ikke langt igjen ned til Svartdalen. Vanskeligste punkt: Et vannsig underveis i klatringen opp til Vestre Leirungstind Klatringen til Vesle: Var egentlig ikke noe vanskeligere enn klyving, maks grad 3, men nokså eksponert. Vi var dessuten forberedt på et par taulengder med grad 4, så det var aldri noe spørsmål å droppe sikringen. Man kan gå et godt stykke opp i veggen før sikring er nødvendig, hold litt høyre og begynn klatringen ved en stor blokk/fjellknaus. Skistaver: Var gode å ha i snøbakkene og i noen av nedstigningene, sparer knærne og så lenge det er teleskopstaver er de helt ok å feste bakpå sekken. Litt skummelt med tanke på klatringen. mvh, Marius

Jeg har planer om å gå ryggtraversen fra Skjorta til Ryssdalsnebba via Litlskjortene, Glennfjellet, Litlgladnebba og Staveskoren. Noen som har gått denne før, evt. kjenner til graderinger på toppene langs ruta?