Geir A

Når det gjelder LANGE turer, så har GoPro-kameraene, og sikkert alle andre av denne typen også, ganske stusselig batterilevetid. Jeg lånte sønnen min sitt i sommer, og opplevde dessuten tomt batteri allerede på starten av turen fordi jeg tydeligvis ikke hatt klart å slå av kameraet ordentlig kvelden før, etter opplading... Bortsett fra det regnes vel fortsatt GoPro som action-kameratet med best bildekvalitet tror jeg. Nå vet ikke jeg hva du tenker deg å filme, men nå er det jo også sånn at disse action-kameraene egner seg dårlig til "vanlig" filming, ettersom de har objektiver med fast brennvidde (uten zoom m.a.o.), som er ekstremt vidvinklet, og derfor gir veldig mye fortegning. Mange har heller ikke søker, så du ser ikke hva du får med deg på filmen. Til "action"-bruk, f.eks. å ha kameraet på hodet når du kjører på ski, så gir de flotte og effektfulle filmklipp, men til alt annet bruk ville jeg nok heller hatt et vanlig videokamera. Disse har etter hvert blitt veldig små, veldig billige, og med god bildekvalitet! I tillegg har jo stort sett alt av stillbildekameraer fått muligheten til å filme, med god kvalitet, og her er speilreflekskameraer med større sensorer helt i toppen, men de som ikke har vippbar/utsvingbar skjerm er nokså krøkkete å filme med! PS. Når det gjelder videoformat så er det ikke noe problem å handle i utlandet. Du bare velger PAL i stedet for NTSC i innstillingene. Skjønt egentlig spiller det ikke så stor rolle for digital HD-video, videoredigeringsprogrammene og moderne flatskjermer takler alt av formater.

Takk for hyggelige tilbakemeldinger folkens! Jeg må nesten få takke tilbake til de som har lagt inn bekrivelser og tips her inne tidligere, for de er til stor nytte når man planlegger turer selv! Jeg ville ikke ha visst hvordan man kommer seg opp på dette fjellet f.eks. uten å ha lest om det her.

Har ikke rukket å lese gjennom hele teksten ennå, men jeg legger merke til at det er veldig flotte bilder!

Dato for turen: 10 aug 14 For en som foreløpig har nokså grunnleggende ferdigheter og erfaring innenfor klatring, og som derfor ikke er kompetent til å gi seg i kast med led-klatring og flertaulengders ruter på egenhånd, men som likevel hadde lyst til å gå på en topp som krever litt mer enn en spasertur, fant jeg ut at en passende utfordring på Dovrefjell, hvor familien som vanlig skulle tilbringe litt av sommerferien, måtte være Larstind! Et fjell som nok ikke er så mye besøkt, i hvert fall ikke sammenlignet med hordene som går på Snøhetta, men det har vel kanskje sammenheng med at de fleste har hørt at man må bruke tau en kort bit for å komme opp, og så er det jo en lang anmarsj i tillegg. Nå har jeg riktignok sett rapporter fra folk som har gått opp uten sikringsmidler i det hele tatt, men for min egen del ville jeg ha vært nokså ukomfortabel med det. Turbeskrivelser på nettet, både her og andre steder, ble studert nøye, og var til stor hjelp. Jeg skjønte at turen Snøheim – Larstind – Snøheim var lang, og at det kunne bli vanskelig å rekke mellom første skyttelbuss opp til Snøheim og siste ned, så en overnatting enten inne i fjellet eller på Snøheim syntes å være nødvendig for å slippe tidspress når man skulle fikle med tau og slynger underveis. Når yngstemann Jon på 16, etter å ha stått på Vesttoppen av Snøhetta noen dager tidligere og bemerket hvor «sykt langt» det så ut å gå inn til Larstind, likevel sa seg villig til å bli med, falt valget på det første, for da ble vi to til å bære på telt og utstyr. Og med bare dagsturer i fjellet på merrittlisten de siste årene, passet det jo også bra å prøve ut konseptet med å bære tungt, overleve på frysetørret mat og oppholde seg utenfor mobildekning et døgn! Vi tok første bussen fra Hjerkinnhus opp til Snøheim, fylte drikkeblærene med vann, og la i vei på den T-merkede stien som går rundt Snøhetta på vestsiden mot Åmotdalshytta. En del vind fra sør denne dagen, og den ble ikke mindre da vi rundet hjørnet og kom inn i dalen mellom Snøhetta og Svånåtindene, som visstnok heter Storstyggsvånådalen (selv om Kartverket tilsynelatende mener at denne dalen ikke fortjener å hete noe som helst). Venturi-effekten, som opptrer fordi eneste måten å få presset masse luft gjennom en trang passasje på er å øke farten på lufta, er merkbar og beryktet inne i denne dalen. Litt forbi det første vannet fant vi en plass hvor bakken så ut til å være egnet som teltplass, og som lå bak en stor stein som vi tenkte kanskje ville gi litt le (noe den selvsagt ikke gjorde, spesielt ikke neste morgen da vinden hadde snudd...), Vi satte opp teltet, laget en liten «grunnmur» med steiner oppå teltduken langs bakken i håp om at teltet ikke ville blåse bort, hev inn alt fra sekkene som ikke var nødvendig for toppstøtet, og trasket videre innover dalen, som bare blir mer og mer «urete» og vanskelig å gå jo lenger inn man kommer. P.g.a. vinden og usikkerhet m.h.t. til om skyene ville holde seg over toppene, hadde vi egentlig ikke tatt den endelige avgjørelsen om å bestige Larstind ennå, eller kanskje en av de andre toppene der inne i stedet, men da vi var midtveis langs det siste vannet og det fortsatt var lettskyet med en del sol, og junior mente at når han først hadde gått så langt så skulle han jaggu opp på toppen, så tok vi av stien i enden av det siste vannet og begynte klyvingen i den grove ura oppover mot Larstind. Gamlefar trodde han var i relativt god form etter å ha trent i motbakker hele våren og sommeren, men ble fullstendig most av junior på vei opp. Etter å ha nådd opp på eggen på Nordre Larstind, tok vi relativt tidlig av ned på høyresiden (vestsiden), ettersom vi hadde lest at det var noen utfordringer underveis oppe på eggen bortover, og at vestflanken var veien å satse på. Jeg syntes vi havnet litt vel langt ned inne i mellom, og det fortonte seg tidvis litt småskummelt, men da vi nærmet oss kløften mellom Nordre Larstind og hovedtoppen, arbeidet vi oss opp på eggen igjen. Oppe på platået over kløften ble vi stående og klø oss i hodet, for det så ut til å være alt for langt ned for å henge 30-meterstauet vårt dobbelt, og man måtte dessuten over en avsats på vei ned, som tauet ville ha blitt liggende å gnage mot når vi skulle klatre opp igjen. Men etterhvert fant vi ut at man kunne klyve forsiktig ned litt til høyre (sett med nesa i retning hovedtoppen) til en avsats hvorfra veggen gikk loddrett ned i kløften, og hvor tauet vårt åpenbart ville være langt nok. Sekkene la vi igjen oppe på toppen. Junior var ytterst skeptisk til opphavets kompetanse med hensyn til å lage standplass, men etter å ha lagt tre slynger rundt hver sin forskjellige steinblokk, og to karabinere liggende med åpningen hver sin vei i senterpunktet, ble forankringen godkjent, og vi rappellerte ned i kløften. Vi hadde lest at vi ikke trengte noe tau for å komme videre opp til toppen, og lot det derfor henge. Vel nede i kløften stod vi rett ved Larstind’s attraksjon, den berømte toetasjers tunellen man må gjennom for å komme videre. I nordenden er det høyt opp til det øverste tunell-løpet, mens det nederste bare er å spasere inn i, og har full ståhøyde og vel så det. Litt smal, men ellers helt uproblematisk å gå gjennom, selv med undertegnedes anlegg for klaustrofobi. Videre oppstigning til Larstind starter umiddelbart etter å ha kommet ut på den andre siden, og i begynnelsen innebærer det bratt og litt utsatt klyving oppover en smal rygg. Det er imidlertid ikke vanskelig klatring på noen måte, og gode tak finnes hele veien. Etter hvert blir det både bredere og slakere, til man til slutt kommer opp på den forholdsvis flate og store toppen. Her blåste det faktisk mindre enn nede i dalen, som en bekreftelse på den omtalte venturi-effekten gjennom Storstyggsvånådalen (vi hørte seinere at det hadde vært vindstille på Snøhetta på samme tid!). Og en fantastisk utsikt! Etter obligatoriske selfies, bilder i alle himmelretninger og av bein dinglende utfor kanten, gikk vi ned samme vei som vi kom. Veldig forsiktig etterhvert som vi kom ned på de bratte partiene, men uten noen vesentlige problemer. Rett før vi var nede ved steinblokken med tunellene, kunne vi se ned i renna som går ned på vestsiden mellom hovedtoppen og nordtoppen, og alle tanker om kanskje å kunne ta snarveien ned gjennom denne ble umiddelbart forkastet. Det er snø øverst i renna, sannsynligvis mye mindre enn vanlig etter den varme sommeren riktignok, men fortsatt slik at man sikkert ville trenge både stegjern, isøks og tau, det er svært bratt, og rasfarlig hele året. Det var en skredulykke med fatalt utfall her en vinter på 90-tallet, og i tillegg har vi lest om folk som har opplevd store steinblokker komme dundrende nedover renna midt på sommeren. Tilbake i kløften så det veldig greit ut å klatre opp igjen et par meter til høyre (øst) for der vi kom ned i rappellen, for deretter å traversere bort til standplassen, og med tauet allerede hengende der ble det jo enkel topptauing. Jeg klatret opp først, mens junior sikret nedenfra, bandt meg inn i standplassen, og sikret deretter junior opp. Veldig greit (ikke noe behov for klatresko), og med veldig gode tak langs den lille traversen. Klatregraden kan vel neppe være mer enn 3. Så var det bare å samle sammen utstyr og sekker, og gå stort sett akkurat den samme veien ned. Men neste gang kunne jeg tenkt meg å prøve oppe på eggen på tilbakeveien, for det kunne det se ut til at man da for det meste skulle opp for å forsere de små stupene på et par meter, og ikke ned, og da virker det jo ikke så skummelt (om man skulle få behov for å sikre litt underveis, er det vel mulig man trenger noen kiler, noe vi ikke hadde med). Ned den grove ura mot dalen er det mye løs stein, og den mer forsiktige eldre ble igjen hengende etter den yngre. Turen nedover dalen er seig, ettersom «stien» består av veldig mye steinur også på flat mark, og etterhvert som vi nærmet oss leirplassen var vi litt spente på om en moskusflokk kanskje kunne ha funnet ut at nettopp dette var et fint sted å tilbringe natta. Det var det heldigvis ikke, og det var utrolig godt å ha et telt som stod ferdig oppslått – uten å ha blåst bort! Neste morgen var det like mye vind, men den andre veien, og i tillegg tåke og skyer som drev forbi, og derved et vær som ville ha gjort det helt uaktuelt å bestige noen topp, så vi hadde tross litt vind vært heldige med forholdene dagen før. Vi pakket sammen sakene, gikk tilbake til Snøheim, og kom frem rett før regnværet startet. For seint til å få noen frokost, men en kaffekopp og Kvikk-Lunsj smakte fortreffelig det og! Oppsummert ble det en fantastisk tur i et spektakulært landskap, og Larstind viste seg å være et akkurat passe prosjekt for oss med bare grunnleggende klatrekunnskaper, og som ikke krevde et halvt tonn med sikringsutstyr. Utstyr: Jeg har gått mye på fjellet i lave hiking-sko, og syntes det har fungert bra, men på denne turen er jeg glad for at jeg hadde anskaffet et par halvhøye og lette topptur-støvler! Den ekstra støtten for anklene kommer godt med i alle de grove urene som må forseres. Av klatreutstyr hadde vi hver vår sele, taubrems, klemknute og to skrukarabinere. I tillegg et 30-meters tau, samt noen slynger og karabinere for å lage standplass. Hadde det vært vått, ville jeg nok ha hatt med litt mer utstyr (bl.a. kiler), for å kunne gå på løpende sikringer langs noen av de mer utsatte partiene. Total distanse: 25,2 km Tidsforbruk: 10:20 gåing, klatring og småpauser

Ja, det har min også (Garmin GPSmap 62s), og jeg pleier å kalibrere den før en tur når jeg vet høyden på utgangspunktet, men det kan se ut til at den underveis lar seg påvirke av GPS-høyden likevel. Har ikke funnet noen eventuell innstilling for dette. En barometrisk høydemåler er faktisk ganske nøyaktig, men siden lufttrykket er forskjellig fra dag til dag, MÅ man stille inn kjent høyde når man starter for at den barometriske høyden skal være korrekt. 1 millibar tilsvarer ca. 10 meter, så det er snakk om mange meters forskjell fra lavtrykk til høytrykk! (Hvis det er et kraftig lavtrykk på vei inn, kan det jo bli en del feil i løpet av turen også da...)

Som nevnt over er høydemålingene i GPS-systemet unøyaktig og upålitelig. I dagens rutefly brukes GPS for navigering i horisontalplanet med stor nøyaktighet, men i vertikalplanet er det helt uaktuelt - der er det fortsatt den gamle gode barometriske høydemåleren som gjelder! I tillegg har jeg sett at både posisjon og høyde kan bli ganske mye feil på GPS'en når man befinner seg i svært bratt terreng / nær fjellvegger (for ikke å snakke om i et juv med fjellvegger på begge sider), noe jeg regner med skyldes at de svake radiosignalene fra satellittene blir utsatt for refleksjon, som igjen gjør at distansen mellom satellitten og mottageren (som hele systemet baserer seg på) blir feil.

Vi er 4 stykker som skal ha noen dager med Via Ferrata-klatring i Dolomittene nå i begynnelsen av september. En av turene som er foreslått er Marmolada. Via Ferrata av varierende vanskelighetsgrader i Dolomittene har vi erfaring med fra før, men på vei opp og ned til Marmolada er det et par partier med bre som må forseres, og der er jeg redd erfaringsgrunnlaget er noe spinkelt... Er det noen som har erfaring med denne turen, og kan si noe om vanskelighetsgraden? Så vidt jeg vet er dette en av de mest populære turene i Dolomittene, slik at det er hundrevis av folk på vei opp og ned hver dag i sesongen, og det er vel kanskje forholdsvis trygt så lenge man går der alle andre går? Jeg er klar over at hvis dette blir aktuelt, så må vi ta med stegjern (eller solide brodder), breøks og tau (og kanskje et par isskruer?). Er forøvrig et dynamisk heltau på 60 meter passende for 4 mann? Takknemlig for innspill, og eventuelle frarådninger vil bli tatt seriøst! Mvh Geir