friluftsRemi

JULEKALENDER 12. DESEMBER
TURRAPPORT FRA KENYA

 

Dette er kanskje en litt uvanlig turrapport, siden den handler om en studietur til Randago, Siaya, Kenya. Du kan lese mer detaljert om hva jeg og medstudenten gjorde på bloggen min (brukernavnet mitt dot com)

Forskjellen på det som står på bloggen min og turrapporten blir at jeg vil se mer på naturen og folket vi møtte, og mindre på hva barnehagearbeidet gikk ut på. Jeg vil også selvfølgelig ha med mange bilder, som forhåpentligvis faller i smak. Jeg kan si med en gang at det var en helt fantastisk tur, med mange nye opplevelser

Først en liten oversikt over pakklisten min:

 

1 > Sony Vaio 13" Bærbar PC. 2 > Tenaya Ra, Klatresko*. 3 > Skinnsko. 4 > Mammut, tursko. 5 > Norønna Dri1 Bitihorn Jakke + Fjellreven Greenland No.1 SE Jakke. 6 > 3 skjorter. 7 > 3 skjortser. 8 > 5 t-skjorte. 9 > 2 gensere. 10 > et silkeskjerf + to bukser. 11 > 7 boksere. 12 > En Berganslue og en Helly Hansen Fleecejakke. 13 > Fotostativ. 14 > 6 par sokker. 15 > Skinnbelte. 16 > Myggnetting. 17 > Tre bøker. 18 > To og en halv solkremflasker. 19 > Nakkepute. 20 > Water2Go drikkeflaske. 21 > Førstehjelp. 22 > Hengekøye med tarp og myggnetting. 23 > 500 mm FF objektiv. 24 > Gorillateip. 25 > To flasker Mygga. 26 > Toalettsaker. 27 > Solbriller. 28 > Mus. 29 > Olympus XZ-1. 30 > Harddisk. 31 > Nikon D90. 32 > 10 m tau. 33 > Skissebok. 34 > Kabler til kamera, lader og musikk. 35 > Suprabeam Hodelykt. 36 > Koss Hodetelefoner. 37 > Sackit Bluetooth Høytaler. 38 > Tamron 90 mm FF objektiv. 39 > Nikon SB900 Blitz. 40 > Nikon 50 mm FX objektiv. 41 > Nikon 10 mm FX fisheye objektiv. 42 > Musematte. 43 > Skrivesaker. 44 > Ekstra batteri. 45 > Kortstokk. 46 > Øretelefoner. 47 > Ørepropper.

* Etter samtale med studenter som var på samme turen året før, tok jeg ikke med klatreskoene. Oi, oi, oi som jeg kom til å angre på dette...

 

 

Ingenting spennende å rapportere frem til vi skulle ta fly fra Amsterdam til Nairobi. Nå skal det sies at jeg ikke er så fryktelig verdensvant fra før av, så dette var et vanvittig stort fly for meg. Og innsjekkingskøen var sikkert flere hundre meter lang, det så i alle fall sånn ut. Etter vi kom ombord var det bra med underholdning på underholdningssenteret hvert sete hadde. Turen fra Amsterdam til Nairobi skulle ta rundt 8 timer. Den lengste flyturen jeg noensinne har vært med på. Men etter å ha skrollet meg gjennom hvilke filmer og serier som var tilgjengelig, ble jeg beroligget. Setene var heller ikke så ukomfortable at det var klageverdig. Men jeg fant fort ut at nakkeputen kjøpt på Clas Ohlson var ubrukelig. Ventilen ville ikke være tett og luften sev ut.

 

 

Som du ser var det ganske stort fly. Og det tok lang tid å fylle opp alle setene, selv etter vi satt lenge ved innsjekkingen og ventet før vi gikk inn. Det var flyvertinner over alt, og det var ingen problemer å finne setet. Noe jeg kan innrømme jeg var bittelitt nervøs for i starten...

 

 

Vi landet heldigvis trygt i Nairobi. Men vi måtte ta buss fra flyet og til terminalen, og siden det var så mange passasjerer, måtte vi vente en stund på å få plass på en buss. Vi måtte også vente relativt lenge på å få bagasjen vår av samlebandet. Vi fikk omsider alt, og fant oss en drosje som tok oss til der vi skulle overnatte. Vi ville gjerne ha en ekstra dag i Nairobi enn det skolen hadde planlagt, men vi kunne ikke endre flybillettene våre. Løsningen ble å booke et annet fly en dag senere, og heller betale for det selv. Det er ikke så dyrt å reise innenlands i Kenya. Dagen i Nairobi brukte vi stort sett på en rundtur i byen. Det meste turistrettet er ganske dyrt for to fattige studenter.

 

 

Vi fikk likevel sett litt av hvordan lokalbefolkningen levde. Sjåføren vår var litt tilbakeholden med å ta oss til de lokale markedene, og ville heller at vi skulle holde oss til mer turistvennlige områder. Men vi insisterte og det var ganske interessant! Bildet over viser et ganske gjennomsnitlig permanent marked (det er også de som flytter seg fra sted til sted hver uke), med trange smug  og mye blikk. Det var utrolig støyete.

 

 

Dette er en annen type marked. Her leier de hver sin bod hvor de selger tingene sine fra. Disse var mye mer innpåslitne, siden de bare har råd til å leie boden en viss periode, og mange av de har reist ganske langt for å få solgt varene sine. Jeg gikk derfra uten å kjøpe noe. Eneste jeg fikk med meg var en utrolig ubehagelig følelse av for mye folk over for liten tid. Jeg er dårlig på store folkemengder, spesielt når de er så innpåslitne som det var her.

 

 

Det som var desidert mest av på alle markeder var klær. De lå strødd overalt. Og det mest overraskende var at det meste var barneklær. Etter hvert forsto vi at det mest sannsynlig er klær donert fra muligens Norge som havner på slike markeder. Vi fant beklagligvis ingen med norsk skrift.

 

 

Etter en lang og travel dag med altfor innpåslitne kenyanere, var det godt med noe kaldt å drikke!

 

 

Dagen etter dro vi med småfly til Kisumu, Kenyas nest største by, og den nærmeste der hvor vi skulle bo de neste fem ukene. Det var ganske stor forskjell på dette flyet og det forrige vi tok. Dette flyet kunne bare ta 23 passasjerer, og all bagasjen ble stuet i halen. Det var en del mer turbulens på dette flyet, men siden det fløy mye lavere enn jumbojeten fikk vi se mye mer av landet og geografien. Det var ganske stilig.

 

 

Infrastrukturen i Kenya er kanskje ikke den beste i verden. Fortau finnes ikke utenfor byene, og folk gikk langs veiene rett som det var. Det var heller ikke noe særlig til trafikkskilt eller regler generelt, som jeg kunne observere. Fartsgrensen lå på rundt hundre, men det ville vise seg senere at de fleste fartsmålere i bilene ikke fungerte. Kenya er ikke overraskende ganske nær toppen når det kommer til antallet døde på grunn av trafikkuhell.

 

 

Tidligere har Kenya bare vært flatt, men her nært Viktoriasjøen er det mer åser. Og akkurat i dette område er det en haug steiner spredd utover. Husker du at jeg ikke tok med meg klatreskoene mine? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg begynte å banne lavt.

 

 

Det var også mye fattigere her enn i storbyene. Dette er i nærheten av Siaya.

 

 

Vel fremme i hyttene vi skulle bo på var vi raske med å sette opp en slakkline. Jeg var og er veldig dårlig på dette, men utover ukene ble jeg fort bedre, og det er jo ganske gøy!

 

 

Det blir fort mørkt rundt ekvator, så vi spiste alltid middag i mørket. Men det gjorde det bare mye koseligere. Og maten var helt fantastisk! Vi hadde våre personlige kokk som lagde frokost, lunsj, snacks og middag til oss hver dag, og som var og handlet inn mat og kunne gjerne ta med seg noe drikkevarer i samme slengen. Jeg begynte å føle at vi var litt vel privligerte her, hvis en sammenligner innsiden og utsiden av område vi bodde på.

 

 

Når jeg ikke kunne klatre skikkelig på stenene som slang rundt her, måtte jeg klatre på andre ting. Vanntårnet som forsynte oss med vann var et naturlig førstevalg. Det var omtrent ti meter høyt og bevegde seg litt da vi spaserte rundt på det.

 

 

Ut på tur en ettermiddag før det ble mørkt. Vi hørte mye synging og roping, og snublet plutselig over en liten kirke. Bleke som vi er ble vi fort lagt merke til og invitert inn. Med alle advarslene om å aldri gå alene i bakhodet ble vi litt nervøse. Det viste seg å være ganske harmløst, som det også senere viste seg at det alltid var. De ville bare hilse på og vise oss den flotte kirken de hadde bygget med egne hender av materialer fra nærområdet. Skjønner det godt, og det var en ganske fin, kanskje litt simpel, kirke.

 

 

Vi hadde vanntårn, med vannpumpe fra grunnvannet. Det hadde ikke de fleste andre, og de måtte gå eller sykle ganske langt hver dag for å hente vann. Barnehagen vi jobbet hos hadde også vanntårn fra samme pumpe, og solgte vannet de ikke brukte, men ganske mange hadde dessverre ikke råd til dette. Ganske mange som bor i Randago har aldri penger, men bytter til seg råvarer alt etter hva folk trenger.

 

 

Det er litt rart å tenke på at de har vannmangel når dette er daglig to sesonger av året. Hver dag rundt klokken tre, rett etter vi var ferdig på jobb, kom det kraftlige regnskyll. Vi ble gjennomvåte på sekunder. Derfor hadde jeg alltid min trofaste Bitihorn med meg.

 

 

Noen turer er mer suksessfulle enn andre. Denne turen var litt spesiell. Vi var veldig fascinert av naturen og alle de koselige menneskene som ropte Mzungo! Noe som betyr hviting eller utlending. Alle vi møtte på var skikkelig hyggelige og synes det var helt fantastisk at lille Randago ble besøkt av folk fra Norge. Og ikke minst at en av barnehagene hadde oss som assistenter. Men det var ikke det som var spesielt. Det som var spesielt var at vi gikk oss vill... Vi spurte folk om hvor vi var, og det viste seg at vi ikke var så langt fra hovedveien. Hovedveien har alltid mye folk, og vi kunne helt sikkert få skyss der.

 

 

Og det fikk vi! Vi betalte en Boda boda til å kjøre oss til Siaya. Der handlet vi mer av de essensielle drikkevarene og tok en Matatu tilbake til hyttene vi bodde i. Alt i alt gikk det fryktelig bra. Men hadde det ikke vært fordi vi hadde noe kontanter på oss hadde vi nok hatt en litt verre situasjon. Vi hadde også våre trofaste Water2Go-flasker, med filter. Så vi hadde heller ikke problemer med å få i oss vann.

 

 

Når jeg først nevner Boda boda, kan jeg fortelle at det er navnet på disse syklene, og det er gjerne hele familier på de på én gang. Ofte er også sjåføren bare rundt seksten år gammel. En Matatu er en stasjonsvogn med plass til rundt tolv passasjerer, men har vanligvis rundt femogtyve.

 

 

Det var skuffende nok veldig lite dyreliv rundt der vi bodde. Det skulle bo noen aper i noen trær like ved, og vi hørte de ofte, men de var veldig vanskelig å få øye på. Men jeg fikk tatt noen bilder av noen insekter.

 

 

 

Vi besøkte Kit Mikayi. En stor steinformasjon hvor vi kunne klatre halveis opp til toppen, og gjennom en hulegang rundt på andre siden. Det var ganske kult. Husker du klatreskoene jeg lot være å pakke med meg? Det var omtrent på dette tidspunktet jeg bannet mindre lavlyndt.

 

 

Det var utrolig mye fin natur i dette området. Og mange morsomme steinformasjoner å tafse på. Selv uten klatreskoene klarte jeg å komme meg opp på en del av stenene. Utsikten var også helt fantastisk og vi kunne nesten se helt tilbake til hvor hyttene våre var!

 

 

Vi kom oss også ut på sjøen. Vi tok båt over til en øy, Ndere. Her gikk vi tur over flere timer, men måtte kutte den kort fordi det skulle komme et forrykende uvær, og båtene var ikke designet til tåle noe særlig bølger.

 

 

Boda boda begynte etter hvert å bli vår go-to transportmiddel. Det gikk ikke så fort, men vi skulle sjelden langt. Det var billig, og de var over alt.

 

 

I løpet av oppholdet vårt fikk vi også lov å besøke en av barnehagebarna hjemme. De bodde som folk flest i leirhytter laget av foreldrene, med stråtak som av og til holdt ute regnet. Som du ser på bildet flakker pussen av, og de må hele tiden legge på ny for at veggen skal holde. Av og til må de også rive hele hytten og bygge ny. Det er ganske mye termitter i området og de spiser opp reisverket inne i veggen. På innsiden av leirhytten er det bare et stort rom, delt med en gardin på midten.

 

 

Det er ikke bare elendighet og fattigdom i Kenya. En av dagene tok vi en utflukt til et rikmannsresort. Her kostet det fort 3-4 000 kroner per natt per person. De serverte dyr mat og var skikkelig staselige. Vi bestilte tre av den billigste kyllingen de hadde og delte denne på tre voksne og to barn. Det skal sies, det var skikkelig fint der. For å komme oss ut på øyen måtte vi ta ferge. Denne var selvfølgelig for sen, og vi måtte vente en time på den. Vi hadde etter hvert blitt vant med at alt var for sent og med all ventingen.

 

 

På vei hjemmover tok vi også en dag i Nairobi. Her besøkte vi et barnehjem for elefanter og andre foreldreløse dyr. Parken tok inn dyr som hadde mistet flokken sin og som ikke ville ha klart seg på egenhånd. David Shadrack Wildlife Trust.

 

Tusen takk for at du leste rapporten min!
Det er bare å stille spørsmål om det er noe du lurer på!

Ha en helt fantastisk fin jul alle sammen!!