TarjeiSkrede

Mælefjell. I alle årene jeg har vært i Seljord har dette fjellet ligget der uten at jeg har vært på toppen av det. Jeg har vært på Skorve (Gøysen), Ordalssåta, Hattefjell, Seljordsheiene, Bjørgefjellet, Lifjell, Skuggelinuten, Ubyfjell og Hestnutane. Men aldri Mælefjell. Det har ligget der, defiant, ubeseiret, i alle disse årene. Stirret ned på meg, nesten litt hånende. Det har lokket meg nesten så lenge jeg vet, men aldri har jeg kommet meg dit. Inntil jeg og fetteren min, Kjetil, gjør et forsøk på å komme oss opp til toppen denne sommerdagen (22. juli). Det skal være en krevende tur opp til toppen av fjellet, ihvertfall hvis man skal gå ut ifra turforslaget som ligger på ut.no. En trenger ikke lese turforslaget for å forstå at det kan bli en krevende tur, det holder å se på topografien til fjellet på avstand. Det går bratt oppover, og en vet at sidene av fjellet består av store stein en må forsere. De fleste ser ut til å ta turen opp til Mælefjell fra Grunningsdalen eller Slåka, også ut.no sitt turforslag angir den ruten (og de innleggene jeg har lest her på fjellforum.no), men jeg og Kjetil kjører istedet inn til Natadal og derfra inn på en skogsvei som snirkler seg sakte bratt oppover og innover fjellet fra nordvest. Vi kjører så langt vi kan før skogsbilveien blir for bratt. Herfra kan vi følge skogsveien litt videre, til vi kommer til Sundbø og Mælestaul, liggende tett under fjellet. Følger vi sporene av skogsdrift oppover finner vi fort en sti som bærer oss opp til fjellet. Vi kommer opp til Rustjønnan, som ligger som to øyner som titter opp mot himmelen. Fra øynene er det en grei stigning og tur for å komme opp til den golde steinørkenen som Mælefjell består av. For dine egne øyne, er det heller ikke noe å klage på, de to tjernene er hyggelige og når man går oppover blir utsikten enda bedre. Skorve viser seg nå fra en annen side enn jeg har sett før. Fargen og underlaget på fjellet er grønt i det vi begir oss videre oppover Mælefjell mot toppen, forbi Langetjønnan, men etter en stund begynner underlaget å anta en annen form. Toppen av Mælefjell er som en annen planet å regne. Her tynnes grønnfargen kraftig ut og erstattes av en solid gråfarge, hvor grønnfargen holdes i live av all kartlaven som vokser på steinene. Mælefjell er en steinørken, men fra avstand ser toppen grønn ut, nesten selvlysende (men bare nesten). Over alt ligger det stein i forskjellige størrelser og former, hulter til bulter. Karrig og goldt. Over meg speiles det golde månelandskapet seg på himmelen, det er like grått der som på bakken, men ingen grønnfarge. Skyene driver sakte inn over fjellene. Små vann krydrer opp i steinlandskapet. La gå at det ikke er blå himmel og en lysende sol over oss, dette er tøft uansett. Hadde det derimot regnet, hadde nok saken vært annerledes, da blir uren under føttene våre forrædersk og sleip. Nå, har vi ikke problemer med å gå over steinene, men i lengden ville det blitt slitsomt. Mellom to små tjern uten navn starter vi på den siste stigningen opp mot toppen av Mælefjell, samtidig med skyene. Det ligger an til å bli et lite race til toppen, men jeg vet at skylaget ikke vil forbli på toppen, det er tynt. Jeg når akkurat toppen med varden på 1413moh akkurat før skyene, denne gangen vinner jeg racet til toppen. I bakhodet minnes jeg kappløpet mot skyene opp mot Pic du Canigou når jeg gikk GR10, den gangen gikk jeg på et forsmedelig tap og måtte se utsikten forsvinne før jeg nådde toppen. Det ville ikke føltes så ille nå, men det gjorde det den gangen. Det tar ikke så lang tid før omverdenen kommer fram igjen her. Vi spiser lunsj ved toppen, i ly for vinden. Nedover tar vi så kursen i retning Steinfjellet, ett passende navn, skjønt noe ironisk all den tid det er snakk om et fjell uansett. I horisonten kan vi etterhvert se ned mot Seljord og teltene på Korsvei-festivalen (nei, det er ikke en rockefestival). Og etterhvert blir det til og med blå himmel over oss. Fargen på steinørkenen lyser opp. Vi passerer en liten oase i miniatyr på veien, en liten busk som speiler seg i en vanndamn midt blant alle steinene. Forbi Langetjønnan fra en annen vinkel, tilbake fra den andre planeten på toppen. Og så en bratt nedstigning mot Rustjønnan igjen, med Skorve majestetisk på andre siden av dalen under dramatiske skyer, de to øynene i tjernene skuende opp på oss. Det vaker fra flere fisk på det ene tjernet, men hvor stor fisken er der vet vi ikke. Vi må ha en pause for å nyte utsikten før vi begir oss ned mot bilen igjen, da på samme vei som vi kom opp. Skulle det være noen tvil, så er det vel verdt (og mer til) å ta turen opp til Mælefjell. Det karrige steinlandskapet på toppen er litt som å være på en annen planet. Jeg tror ruten vi tok opp på fjellet er enklere enn ruten opp fra Grunningsdalen eller Slåka, selv om man ikke får muligheten til å kjøre like langt inn som vi gjorde (det er en bom ved inngangen til grusveien som kan bli lukket uten varsel). Turrapporten er en omtrent direkte avskrivning av innlegget jeg har skrevet på bloggen min: Seljordsommer: Mælefjell. Går du inn på blogginnlegget vil du i tillegg få se flere bilder fra turen.

Sen oppdatering av turene i sommer rundt Seljord fortsetter, nå fra en fin tur opp til Ordsalssåta og videre over til Hattefjell i et kronglete terreng, hvor det er få stier å følge. Seljordsommer: Opp Ordalssåta og videre over Ubyfjell til Hattefjell

Dagen etter at jeg tok turen opp til Skorve med flyvraket og utsikten der, gikk jeg, min bror og far opp til Skorvestaul eller Høna som det kalles der: Seljordsommer: Finndalen, Skorvestaul eller Høna som det kalles

Med mange planer og mange turer, korte og lange, blir det ikke så mye tid til å oppdatere bloggen, men nå har jeg fått stablet sammen noen raske ord om (nok) en tur til flyvraket på Gøysen, Skorve og Gøysen. Skorve er et flott fjell og de to vrakene på fjellet gjør det ikke mindre interessant. Seljordsommer: Flyvraket på Gøyse, Skorve, Gøysen

Jeg har en Garmin Foretrex 401 GPS, som jeg igrunn stort sett bare bruker for sikkerhet, men den er nyttig i så måte. Nå skulle jeg laste opp noen nye gpx-spor til enheten, men etter å ha gjort det så fungerer den ikke. Den skrur seg bare av en kort stund etter at jeg skrur den på. Jeg kommer da altså ikke inn på menyen på den og får med andre ord ikke brukt den, jeg får heller ikke kontakt med den via pc'n lengre heller. Har skiftet batterier på den for å være sikker på at det ikke var tomme batterier som forårsaket feilen. Dette er rimelig frustrerende. Noen andre som har erfart samme problem og vet hvordan man kan løse det?

Ennå ikke påbegynt ferien, hvor mer fjell (forhåpentligvis) venter meg. Men imellomtiden får jeg nyte turer i skog og mark. Som lørdagens lange vandring gjennom Østmarka fra Enebakk til Skullerudstua. Det var en tur som startet i grått og dystert regnvær, men som endte opp i et nydelig sommervær. Tarjei's Villmark: Kjentmannsmerket: Borkedammen Nord I Søndre Krokvannet og Karen Cudrios Ridevei, Syd For Skjelbreia og Dølerudbakken, I Enden Av 'Sletta' På Den Gamle Skibakken

GR1 var en lang tur, men det har tatt lengre tid mellom jobb og alt annet å gjøre seg ferdig med beretningen om den. Men nå har jeg endelig skrevet om den siste dagen på turen, dag 49, fra Orriols til Sant Martí d'Empúries. Den siste dagen ble en fin tur i et nydelig vær, og en betydelig bedre tur enn forrige dag. Å komme fram til Middelhavet var en spesiell opplevelse, også spesiell siden faren min ventet på meg der. Det er noe eget ved å gå i 49 dager og over 1400km for å bade i Middelhavet. Sletter med hvite blomster med Pyreneene i bakgrunnen. GR1 Sendero Histórico dag 49, fra Orriols til Sant Martí d'Empúries: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/orriols-sant-marti-de-empuries.html.

Jeg bruker også den Sea to Summit sekken som Thomas E lenker til og den fungerer utmerket til sitt formål. Noe mer vekt fra en ekstra sekk enn det den veier har jeg ikke lyst til å bære med meg. Den gir såklart ikke samme komfort som litt større og mer 'vanligere' sekker, men med litt enkle grep kan komforten bedres, som også nevnt ved å ha sitteunderlaget innerst i sekken.

Lørdag var det en fantastisk dag i marka, med stort sett strålende vær. Og en fin og lang tur gjennom Nordmarka fra Grua til Sognsvann, hvor det var en fabelaktig himmel over vannet (dessverre noe mer bråkete rundt). Jeg har skrevet to ord om turen på bloggen: Kjentmannsmerket: Snøploghøgda og Katnosa Syd, Ved Den Vestre Av To Atthaldsdammer

Nest siste dag på turen ble en lang, kjedelig og vond affære. Fra flotte Besalu gikk jeg til Orriols, en tur som ble preget av lite spennende natur og dårlig veimerking. Når føttene gjorde vondt mesteparten av turen, bidro ikke det til en nevneverdig opplevelse. Om morgenen, ut ifra Besalu. GR1 Sendero Historico dag 48, fra Besalu til Orriols: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/besalu-orriols.html

For dag 47 på turen bega jeg med ned fra fjellene til lavlandet rundt kyst-slettene før Middelhavet, et stort tegn på at vandringen gikk mot slutten. Første del av turen var en melankolsk vandring ned fra Oix, forbi den flotte broen Pont del Llierca (bildet nedenfor), som dannet en markant skille mellom fjellene og lavlandet. Etter Tortella forsvant ruten ned i ett villniss av dårlig terreng og dårlig merking og jeg ble nødt til å ta en omvei rundt for å finne fram. Belønningen kom i form av Besalu, som er en vannvittig flott by med utrolig mange gjenstående bygninger fra Middelalderen. Pont del Llierca. GR1 Sendero Historico dag 47, fra Oix til Besalu: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/oix-besalu.html

I beretningen om min vandring gjennom Nord-Spania på GR1 har jeg nå kommet til dag 46, hvor jeg gikk inn i L'Alta Garrotxa naturpark som er kjent for sine kjegleformede fjell, rester av eldgamle volkanoer, og fikk et ublidt møte med et elektrisk gjerde. Turen ellers var fin, men som ble litt ødelagt av mine egne store forventninger til dagen. Pont Roma d'Oix. GR1 Sendero Historico dag 46, fra Sant Joan de les Abadesses til Oix: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/sant-joan-de-les-abadesses-oix.html

Skrevet noen ord om gårsdagens rundtur i Nordmarka i ett vått vær og terreng. Kjentmannsmerket: Sognsvannsverket.

På den 45. dagen bestemte jeg meg for å gjøre litt mer 'kulturelle' aktiviteter enn vandringsmessige. Siden jeg var i Ripoll og ville få med meg klosteret i byen. Kort sagt endte jeg opp med å gå fra et kloster til et annet, det i Sant Joan de les Abadesses. Det ble en kortere tur enn ellers, noe som kanskje var greit for føttene mine sin del ihvertfall. Ingenting spektakulært eller noe med turen, men etter en litt kjedelig utfart fra Ripoll, ble det en behagelig vandring når ruten trakk opp i åsene opp mot fjellene ovenfor, selv om den aldri nådde så langt opp som til dem. I Sant Joan de les Abadesses var et for øvrig en gresskar-festival.... Oppe i åsene mellom Ripoll og Sant Joan de les Abadesses. GR1 Sendero Historico dag 45, fra Ripoll til Sant Joan de les Abadesses: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/ripoll-sant-joan-de-les-abadesses.html

Oppdatert bloggen med søndagens våte tur i Vestmarka, på kjentmannspostjakt etter Eikestøa i Store Sandungen, Tanumvollen og Urselva: Kjentmannsmerket: Eikestøa I Store Sandungen og Tanumvollen, Også Kalt Billingstadvollen og Urselva

1. Pinsedag bar det ut i Vestmarka på kjentmannspostjakt. Været var særdeles innbydende denne dagen, med grå og tunge skyer som veide ned landskapet det la seg over. Jeg startet fra Vøyen og kjempet meg gjennom skyene rundt Semsvannet før jeg tok fatt på stigningen opp i marka. Det fine med sånt vær er dog at landskapet blir melankolsk, trollsk, stemningsfullt.....og vått. Heldigvis vekslet været hele tiden, slik at jeg kunne se fram til tider med opphold hvor jeg kunne gå meg varm igjen, tider med regnskyll som kjølte meg ned igjen. Jeg avsluttet turen med å klatre opp i toppen av tårnet til Skuibakken, men siden det ikke var noe snø igjen ble det dårlig med skihopping på meg. En fin tur. Ved Store Sandungen. Over Haveråsen. Mellom Butterudbonn og Grønland. Landskap i tåke ved Grønland. Ned Urdsdalen. Skuibakken.

Fra Lluçà gikk jeg til Ripoll, tok to etapper i henhold til guideboken i ett, og fikk meg en fin tur i et landskap preget av mystikken som tåke og tunge skyer etterlater seg. Førsteinntrykket av Ripoll var av en noen sliten og litt fattigslig by, men etterhvert ble jeg mer og mer finstemt til stedet og trivdes bedre. Vandringen bar meg høyere opp i skylaget og tåken, forbi kirker som ligger langt unna allfarvei, og små grender og gårder. Santa Margarida de Vinyoles GR1 Sendero Historico dag 44, fra Lluçà til Ripoll: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/lluca-ripoll.html.

Har nå skrevet om dag 43 på vandringen, som igrunn ble en ren transport-etappe. Gikk fra Gironella til Lluçà. I Lluçà derimot ble det en fantastisk flott kveld, da jeg var så heldig å ankomme på samme dag som det ble holdt en jazz-konsert i det lille, men veldig trivelige overnattingsstedet der. Grått og trist der jeg går etter Gironella, men i horisonten kan jeg se at solen skinner på fjellene. GR1 Sendero Historico dag 43, fra Gironella til Lluçà: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/gironella-lluca.html.

På Himmelspretten ble det en tur opp i Romeriksåsene på kjentmannspostjakt. Jeg fikk en fin tur i fint vær når jeg gikk på jakt etter Rolighøgda. Søndre Klopptjern. Kjentmannsmerket: Rolighøgda 561

På vandringens 42. dag gikk jeg til ett større sted, Gironella. Det ble en todelt affære, hvor første del var en flott tur over en rygg og andre del var en kjedelig tur gjennom skog og dyrket mark. Utsikt fra vei opp fra Sant Lleïr de la Vall d'Ora. GR1 Sendero Historico dag 42, fra Sant Lleïr de la Vall d'Ora til Gironella: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/sant-lleir-de-vall-de-ora-gironella.html.

Dag 41 var en opptur i forhold til dag 40 (som jo egentlig ikke var ille). En tredelt dag, hvor første delen besto av en klatring opp til noen klipper med god utsikt, så en påfølgende vandring på vei, men som ikke var så veldig ille, den tredje og siste delen av dagen gikk gjennom en avsidesliggende dal hvor noen i gamle dager fant det for godt å bygge ett nydelig kloster, men som nå bare kirken står igjen av. Kirken er nå et nasjonalmonument, Sant Pere de Graudescales. Stående på en tynn klipperygg, seende ned på Sant Pere de Graudescales. GR1 Sendero Historico dag 41, fra Sant Llorenç de Morunys til Sant Lleïr de la Vall d'Ora: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/sant-llorenc-de-morunys-sant-lleir-de.html

Den førtiende dagen på vandringen ble en fin, men ikke like spennende dag på turen, selv om jeg aner at det var fordi jeg merket gårsdagens lange dag at jeg ikke var like fornøyd som jeg burde. Vandringen bød på nok en ruin av en borg, noen gedigne fuglebur og vandring under klipper. Og endte opp i en hyggelig småby med en fin gammelby. Castell d'Oden. GR1 Sendero Historic dag 40, fra Cambrils til Sant Llorenç de Morunys: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/cambrils-sant-llorenc-de-morunys.html

Etter adskillige dager på tur, er det ikke rart at man føler seg sliten etterhvert. Men på denne dagen, følte jeg at kreftene hadde kommet tilbake. Det gjorde at jeg gikk vesentlig lengre enn det jeg hadde tenkt, men belønningen ble en fantastisk flott vandring opp langs en rygg med tiltagende økende utsikt. Utsikt fra Pla de les Guardies. GR1 Sendero Historico dag 39, fra Massanés til Cambrils: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2016/10/massanes-cambrils.html

17. mai ble behørig feiret på ski og da i rett antrekk som det sømmer seg, med dress og flagg. Lå over på Smedmyrkoia og på nasjonaldagen tok jeg beina fatt opp til Kjagdalskrysset hvor jeg kunne spenne på meg skiene. Gikk over til Gagnumsætra og tilbake, bare et lite stykke på rundt 150m hvor jeg trengte å bære skiene, men noe elv-dannelse på toppen førte til at jeg måtte ut i bushen enkelte ganger for å komme rundt. Snøen ligger alltid sent rundt Oppkuven. Trollsk stemning i skogen og over N. Heggelivann. Er man skidiot, så er man skidiot.

Bloggen fikk ikke være i fred etter gårsdagen tur på ski i nærmarka den 11. mai: På ski i Oslomarka 11. mai 2017