TarjeiSkrede

Da har man omsider fått begynt å skrive om turen på bloggen, den jobben ble ytterligere utsatt da maskinen min avgikk med døden etter en diskkræsj. Var og usikker på om jeg skulle legge ut oppdateringen av bloggen her eller i den sedvanlige oppdaterings-tråden, men valgte her. Den første dagen på turen var ikke den mest minnesverdige når det gjaldt naturopplevelser, men siden templene kom på rekke og rad ble det en fin tur likevel. Jeg besøkte seks av templene allerede den første dagen, de kommer tett i starten av ruten, så vil de etterhvert skifte mellom å ligge tett og ligge langt unna andre. Jeg overnattet første natten på det siste tempelet for dagen, Anrakuji, en annerledes overnattingsopplevelse. Fra Gokurakuji, det andre tempelet på ruten. (Shikoku Henro) Dag 1: Ryōzenji - Anrakuji

Dagens tur var en planlagt tur som hadde blitt utsatt alt for lenge. Det medførte at forholdene var langt fra optimale, men ut måtte man. Jeg pakket sekken og satte i vei. Det ble fort klart at det ble en kamp mot elementene. Likevel så kom jeg meg fram til første plass på turen, og videre. Etterhvert ble det mer og mer klart at føret ikke var optimalt, jeg sleit til og med å finne et sted for å spise lunsj. Til slutt fant jeg en lun plass, akkurat stor nok til å kunne sitte meg ned. Så måtte jeg videre, jeg kavet meg framover i motvinden, det gikk trått. Men slitet ga meg de resultatene jeg trengte. Etter langt om lenge kunne jeg sette kursen hjemover igjen, sliten. Phew, det er tung å være på julegaveshopping i hovedstaden.

Jeg har kommet meg til enden av The Ridgeway, men resten av dagen ble en slags epilog til vandringen, hvor jeg gikk til Aldbury. Ikke en så lang tur, men når man fikk oppleve en nydelig trippel regnbue underveis, så ble det en fin opplevelse. Pitstone Windmill utenfor Ivinghoe, med Ivinghoe Beacon (slutten på The Ridgeway) der regnbuen ender. (The Ridgeway) Epilog: Ivinghoe Beacon - Aldbury

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Når jeg er på tur her til lands, pleier jeg ikke å skrive turdagbok underveis, men når jeg er på langturene mine så pleier jeg alltid å sette av en tid om kvelden til å gjøre dette. Ikke bare blir dette da en måte å huske på ting for senere, men det blir også en del av å reflektere hva jeg har opplevd og sett i løpet av dagen der og da. Jeg prøver som regel å skrive ned ting jeg følte i løpet av dagen og hva jeg føler i etterkant, og spesielt ting jeg vet jeg ikke har 'fanget' med kameraet (siden jeg tar for mange bilder). Navn på hvem jeg møter prøver jeg også å holde styr på her. Noen ganger går det i stikkordsform, andre ganger litt større avhandlinger. Nyttige observasjoner som andre kan ha bruk for hender det og jeg skriver ned. Største problemet er at jeg skriver som en gris og at skriften bare blir verre og verre etterhvert som jeg blir slitnere av å skrive. Så noen ganger er ikke det jeg har skrevet så veldig gjenkjennelig når jeg leser det etter å ha kommet hjem, selv om det er min egen håndskrift. Jeg skriver for hånd i en liten notisbok.

Siste dagen gikk til Ivinghoe Beacon. Vel, strengt tatt gikk jeg siste dagen til Aldbury, men Harry Potter-filmatiseringen tro så deler jeg opp denne i to blogg-innlegg. Siden enden på The Ridgeway er Ivinghoe Beacon og ikke Aldbury (dit gikk jeg bare for stedet jeg skulle overnatte). Dette var dagen det regnet som mest i løpet av turen, hele femten minutter med plaskende regn, og det kan man igrunn ikke klage mye over. I alt var været adskillig bedre enn hva det var meldt (værmeldingen hjemmefra viste regn hele uken). Men det var ikke regnet eller de hyggelige skogene jeg gikk gjennom i starten av dagen som jeg minnes best fra denne delen, men den fine siste ryggvandringen fra Pitstone Hill over Steps Hill til Ivinghoe Beacon. Utsikt fra Pitstone Hill over Steps Hill til Ivinghoe Beacon. (The Ridgeway) Dag 6: Wendover - Ivinghoe Beacon

Femte og nest siste dag på The Ridgeway bød på den lengste dagen så langt, grunnet noen lange avstikker jeg fant det for godt å gjøre. Den bød også på et relativt skiftende landskap og muligheten for å bli fanget opp av sikkerhetskameraer og havne på en overvåkningsliste. Høydepunktet for turen var når jeg kom til Coombe Hill og istedet for å få den blå himmelen over monumentet der som jeg hadde håpet på, fikk jeg en flott dramatisk himmel med fokuserte solstråler som slapp gjennom skylaget og belyste deler av landskapet rundt. Coombe Hill med monumentet på toppen under en dramatisk himmel. (The Ridgeway) Dag 5: Watlington - Wendover

Jeg har ikke gått i Lake District National Park, men har gått andre turer i England, Hadrian's Wall Path og The Ridgeway National Trail (se innleggene i 'jeg har oppdatert bloggen min'-tråden). Dette er begge to behagelige ruter hvor jeg har overnattet på engelske vertshus langs veien. Det er langt fra fjell på samme måte som i områdene du nevner, men er man åpen for litt annet så er det mye å hente, det er ikke alltid gitt at man får den beste opplevelsen i det bratteste fjellet heller (men det er mer fjell i Lake District NP enn på de to rutene). Ved å bo på vertshus eller Bed&Breakfast istedet for i telt eller hytter på fjellet får man jo og oppleve litt engelsk kultur i tillegg. Og jeg kan selv tenke meg å besøke Lake District National Park, det er flott område gitt bildene jeg har sett derfra.

Den fjerde dagen på min behagelige pub til pub vandring på The Ridgeway i England ble en opptur fra forrige dag. Høydepunktet for dagen var vandringen gjennom Grim's Ditch, hvor ruten var som å gå inne i en egen verden for seg selv, skjult for omverdenen utenfor veggene til vegetasjonen som omslukket stien. Grim's Ditch. (The Ridgeway) Dag 4: Goring on Thames - Watlington

Tredje dagen var en litt mindre spennende affære, men inneholdt nok av artige engelske navn. Som The Devil's Punchbowl, Rubblebit Plantation. I tillegg ble lunsjen kjeks, øl og potetgull da jeg glemte tiden helt og ankom puben jeg hadde tenkt å spise lunsj i for sent. Jeg gikk til Goring on Thames. Hvor George Michael faktisk bodde, noe jeg ikke visste, inntil jeg så antallet personlige minnesmerker for ham i en liten gate der. Bodde i et fint og knirkende gammelt ølhus, The John Barleycorn. Men fjernt fra fjellet det her. Ruten krysser Themsen på sin vei inn til Goring on thames. (The Ridgeway) Dag 3: Sparsholt - Goring on Thames

Den andre dagen på The Ridgeway bød på enda mer av den behagelige vandringen gjennom et engelsk landskap. I tillegg var det et utall av historiske steder langs ruten. Alt pakket inn i et atmosfærisk landskap. Strip lynchets. (The Ridgeway) Dag 2: Ogbourne St George - Sparsholt

Bloggen er oppdatert med den delen av første dag som gikk fra den offisielle starten på The Ridgeway på Overton Hill til mitt første overnattingssted på turen i Ogbourne St George. En behagelig vandring i et åpent landskap med noe utsikt (men såklart ikke som vi er vant med fra her hjemme) og forbi en del historiske severdigheter. En behagelig tur. Den hvite hesten på Hackpen Hill, som er kuttet ut i åsen som består av hvit kalkstein. (The Ridgeway) Dag 1: Overton Hill - Ogbourne St George

Bedre sent, enn aldri sa dem. Men først nå har jeg fått tid til å begynne å skrive om sensommerens vandring i England. For de som forventer høye fjell og forblåste vidder, så må de se et annet sted. I midten av august tok jeg et fly til London, tog til Swindon og buss derfra til Avebury for å gå The Ridgewalk National Trail. Ruten starter egentlig fra Overton Hill, men dit går det ingen offentlig transport, så valget ble å starte fra Avebury, men det gjorde at jeg kunne få med meg en god del historiske steder på det som ble en prolog til turen, som jeg har skrevet om på bloggen. Som blant annet den gamle steinsirkelen i Avebury, en fjern slektning av den mer kjente Stonehenge. Min forventning til turen var en behagelig vandring hvor jeg overnattet på engelske vertshus underveis, det var akkurat det jeg fikk. Deler av den neolittiske steinsirkelen i Avebury. (The Ridgeway) Prolog: Avebury - Overton Hill

Den siste dagen på Massiv for denne gangen, jeg nådde ikke målet mitt å komme meg hele veien til Sota Sæter, tok meg til Sognefjellshytta siden det var da det greieste stedet å komme seg hjem fra. Ikke den mest spennende dagen på turen, gitt at den var ganske så kort. På veien møtte jeg en tidligere kollega, som jeg visste at også gikk Massiv. Utsikt mot Fannaråken fra Rundhaugan 1480moh. (Massiv) Dag 17: Kongsdøla - Sognefjellshytta

Når jeg sto opp til vanlig tid var igjen Fannaråken innhyllet av skyer. Turen nå gikk ned i retning Turtagrø, men så over og tilbake til Skogadalsbøen igjen, før jeg fortsatte videre til Kongsdøla. En fin nok dag, hvor starten ned fra Fannaråken var det beste, men også den siste turen alene opp til Kongsdøla i et lett regnvær. Bare meg, alene, og fjellene rundt. Ruten ned fra Fannaråken. (Massiv) Dag 16: Fannaråken - Kongsdøla

Jeg hadde ingen tro eller håp om å få oppleve soloppgangen fra Fannaråken når jeg gikk opp eller befant meg på toppen, men om morgenen etter våknet jeg tilfeldig opp tidlig om morgenen. Jeg bare måtte ut. For ute var det fantastisk, med en klar blåfarget himmel og få skyer. Jeg la meg litt igjen og sto så opp til soloppgangen, da hadde det kommet flere skyer på himmelen, men du verden for en flott soloppgang det ble likevel. Bloggen er oppdatert med bilder jeg tok fra når solen sto opp fra sin seng bak fjellene i øst. Soloppgang fra Fannaråken. (Massiv) Dag 16: Soloppgang på Fannaråken

På den femtende dagen gikk turen opp til Norges høyestliggende 'hotell', Fannaråken. En vannvittig flott tur opp, selv om jeg en kort stund slet med humøret da nok en regnbøtte ble helt ned over meg. Men etter det gikk alt bare oppover. Ingen blå himmel på vei opp med andre ord, men en tøff tur likevel. Toppen sto til ryktet sitt, der ble jeg møtt av tåke og snø. Tøff utsikt ned mot Keisarpasset og resten av fjellene som skyene river og sliter i, på vei opp til Fannaråken. (Massiv) Dag 15: Skogadalsbøen - Fannaråken

Jeg venter fortsatt på den første dagen med sol og blå himmel, nå har jeg riktignok hatt perioder hvor det har eksistert en blå himmel over meg, men så langt har det stort sett vært grått vær alle dagene. Ikke det at det fører til en dårlig tur. Noen ganger er det riktig så tøft. Fra Sløtatjernet gikk jeg over til Skogadalsbøen under en himmel som var like mektig som fjellene rundt. Kvitevatnet. (Massiv) Dag 14: Sløtatjernet - Skogadalsbøen

Challenge accepted.....lagt inn 8. desember.

Massiv nærmer seg hjertet av Jotunheimen med stormfart, ihvertfall med mørke skyer som inneholder sporadiske regnskurer. På den trettende dagen (eller den sjette alt ettersom) gikk jeg fra Slettningsbu til Fondsbu, hvor jeg tok meg en lengre pause før jeg fortsatte videre til Sløtatjernet hvor jeg slo opp teltet. Ikke den mest spennende dagen, hvor det gikk litt tid gjennom et hyttefelt og langs Tyin på en fryktelig våt og myrete sti. Turen forbi Trollsjøen (bildet nedenfor) var dermed fin. Og nå venter Jotunheimen... På vei ned til Trollsjøen. (Massiv) Dag 13: Slettningsbu - Sløtatjernet

Første dag på turen hvor det ikke kom noe regn mens jeg brukte beina til å forflytte meg fra et sted til annet, det kom såklart om kvelden når jeg var ferdig. Ikke en dag uten regn på denne turen, men heldigvis uten noen dråper på ferden fra Nedre Skavlegiltjernet til Slettningsbu. Etter de to lange og harde dagene tidligere så jeg behovet for å roe meg ned og gikk derfor en vesentlig roligere dag denne gangen, kanskje litt for rolig. Oppholdet på Slettningsbu gjorde at jeg fikk vasket noe klær og spist yndlingsretten min av det man finner på proviantlageret på en DNT-hytte, bacalao. Flott utsikt over toppene til Jotunheimen fra passet ovenfor Øvre Årdalsvatnet, med Slettningsbu på andre sidene. Skyene kutter av toppene på fjellene i horisonten. (Massiv) Dag 12: Nedre Skavlegiltjernet - Slettningsbu

"Hva vil et dyrere telt gi meg?" Litt slankere lommebok?

Fra Breistølen går Massiv videre til Sulebu, en hyggelig hytte, men jeg gikk litt videre å fant meg en teltplass ved Nedre Skavlegiltjernet. Som igår klarte ikke været helt å bestemme seg for hva det skulle bli, så det skiftet hele dagen. En fin dag, men ikke den som utpreget seg mest på turen. Jeg fikk også mulighet til å 'syte' litt over at ruten først ville ha meg til å vade over elven nedenfor Masseringstjørni, for så å ville ha meg til å vade tilbake over elven rett ovenfor vannet igjen (til samme side som jeg kom fra). Utsikt fra en liten topp uten navn rett før Sulebu. (Massiv) Dag 11: Breistølen - Nedre Skavlegiltjernet

Fra Iungsdalshytta endte jeg opp med å gå til Breistølen på min tiende etappe av Massiv. En fin tur over fjellet, til tross for en lang strekning på våt ur i regn. Regnet og de mørke skyene førte uansett med seg noen fantastiske kontraster i fjellheimen. Kontrastfullt over Øvre Bjordalsvatnet. (Massiv) Dag 10: Iungsdalshytta - Breistølen

I sommer fortsatte jeg videre på Massiv fra Finse, første dag på denne siden av Massiv gikk til Geitryggvatnet i ett ganske så grått vær, turen var likevel fin og jeg fikk meg en liten varm pause inne i Klemsbu der en gjeng med utlendinger som jobber på Finse 1222 skulle overnatte: Utsikt fra Sankt Pål ned mot Klemsbu og videre over mot Hardangerjøkulen. (Massiv) Dag 8: Finse - Geitryggvatnet Andre dag (eller niende alt ettersom) ble en våt, sur og kald tur til Iungsdalshytta, planen var ikke å gå dit, men det dårlige været og det faktum at jeg kom tidligere til mitt planlagte teltsted ved Austre Volavatnet gjorde at det ble en overnatting på hytte istedet: Mørke skyer over Iungsdalen. (Massiv) Dag 9: Geitryggvatnet - Iungsdalshytta