TarjeiSkrede

For noen år siden gikk jeg og en venninne Hadrian’s Wall Path i England. På en av dagene var det et gufsete vær, det hadde regnet og over muren blåste det en kraftig vind fra nord. Likefullt var stemningen over landskapet atmosfærisk. Fra toppen av knausene kunne vi se muren bukte seg videre forbi et sparsommelig landskap med små gårder spredt rundt her og der. I den tause utsikten, bare avbrutt av vindens uling, kunne vi bare forestille oss hvordan det var for en romersk soldat å være utstasjonert her. Her ved Romerrikets ende, og med barbarene hylende på den andre siden av muren. Ved starten av The Pennine Way i Edale. Underveis passerte vi et enslig skilt, som sto der alene ved siden av Hadrian’s Mur og pekte ut mot et øde hei-landskap. På skiltet sto det The Pennine Way og jeg visste med en gang at en gang ville jeg begi meg ut på den enslige stien over heden. The Pennine Way er en langdistanse-rute som går fra Edale i Derbyshire til Kirk Yetholm akkurat over grensen til Skottland. Ruten var hjertebarnet til Tom Stephenson, som allerede i 1935 drømte om ‘en lang og grønn rute’, noe ala det Statene hadde i sin Appalachian Trail. Tom Stephenson var en britisk journalist som også var tilknyttet The Ramblers’ Association og en ivrig forkjemper for at vandrere skulle ha rettigheter til å kunne ferdes ute i naturen. I april 1965 ble The Pennine Way offisielt åpnet, som den første langdistanse-ruten i England. Det skulle altså ta 30 år for drømmen å bli en virkelighet. Det skulle ta seks år fra jeg sto og så ut over det tomme hei-landskapet, til jeg befant meg i Edale, klar for å gjøre alvor ut av min drøm. Foran meg lå rundt 430km og ventet. Kinder Scout. Vale of Edale er en nydelig og sjarmerende dal som ligger i midten av Peak District, en av de tre nasjonalparkene som ruten passerer gjennom. Å komme seg dit er relativt enkelt. Fra Oslo fløy jeg til Manchester, hvorfra det går et lite lokalt tog som passerer Edale på sin vei til Sheffield. Et kjent syn på The Pennine Way, broer av stein over de våteste myrene, her opp mot Black Hill. Ruten starter i Peak District, og siden det er i England, som seg hør og bør utenfor dørene til en pub, The Old Nag’s Head. Fra Edale møter vandrerne på det første hinderet omtrent med en gang, der ruten går over Kinder Scout, den tar seg opp mot det golde landskapet på en stigning kjent som Jacob’s Ladder. Kinder Scout var og åstedet for den første masse overtredelsen av privat land, i etterkant kjent som ‘the Kinder Scout mass trespass’, på veien passer jeg stedet. Dette skjedde i 1932, og de kom aldri så langt som til toppen. Tidene har forandret seg, men fortsatt er det steder og ruter som er utilgjengelige for vandrere. Vandringen over Kinder Scout er en nydelig tur, med både god utsikt og over et goldt landskap, men det er mange folk ute. Noe som skulle endre seg når jeg kom ned fra platået og bega meg over de vidstrakte myrene i retning Dark Peak, da gikk jeg helt alene. Utsikt mot Stoodley Pike fra ovenfor Hebden Bridge. På den første natten ligger jeg i telt på Bleaklow Head, en topp med et like blekt og goldt landskap som navnet tilsier. Neste morgen våkner jeg til tett tåke og mye vind, heldigvis skulle det lette når jeg begynte å gå. For overnatting på The Pennine Way hadde jeg bragt med meg et telt, men reglene for hva som er lov og hva som ikke er lov når det gjelder telting i England er ganske så diffuse. Hovedregelen er at det ikke er lov, men at hvis man gjør det litt utenom allfarvei og ikke er til sjenanse for andre, spesielt grunneierne, så sees det litt mellom øynene på. Likefullt hører jeg historier om vandrere som har blitt vekket opp av illsinte grunneiere med hagle. Det er uansett et godt tilbud med overnattingssteder underveis på ruten, det blir til at jeg veksler mellom å overnatte på ungdomsherberger, puber, gjestehus og hoteller, utenom de nettene jeg tilbringer i teltet. På toppen av Malham Cove. The Pennine Way er kjent for sine myrer. Når jeg hadde luftet mine tanker om å gå The Pennine Way med andre engelske vandrere som jeg hadde møtt på mine tidligere turer i England, hadde jeg blitt møtt med at ruten var en ‘slog’. En betegnelse på en vanskelig og slitsom vandring, ofte med en følelse av å ikke gjøre stor fremgang. Disse vandringene over myrene får ofte skylden for det. I boken ‘Walking Home’ skildrer den engelske dikteren Simon Armitage vårens imøtekomst med synet av slitne og gjørmete vandrere som kommer ned fra lyngheien, fulle av skitt etter å ha vandret med beina dypt nedi myrene på toppen. Black Hill var beryktet for sine myrer, der vandrerne fort kunne finne seg å måtte gå i myr opp til midjen. Nå ligger det store flate steiner over myrene, for å hjelpe vandrerne, men selv steinene er på vei til å synke sakte ned i torven. Hull Pot med Pen-y-Ghent i bakgrunnen. Skiftet mellom å gå på de harde flate steinene og det myke og våte underlaget til myrene gjør at jeg får problemer med føttene. I Hebden Bridge får jeg den første blodblemmen på den ene foten min, i Gargrave noen få dager senere får jeg den andre. Det gjør at jeg må ta det litt roligere på resten av turen. Denne delen av The Pennine Way, etter at Dark Peak har blitt tilbakelagt, består av et mer undulerende kulturlandskap forbi små pittoreske engelske landsbyer, men utenom det erke-engelske heilandskapet kommer jeg ikke utenom, Vandrerne møter ikke bare myrer på sin vei. England er ikke viden kjent for sine fjell, men landskapet er ikke akkurat helt flatt heller. Fra den lille landsbyen Malham går The Pennine Way opp til Malham Cove, en imponerende klippe som stiger rundt 70 meter til værs. Et flott syn å vandre opp mot, men det er toppen av Malham Cove som er det virkelig interessante. Her vandrer jeg på toppen av steiner som av utseende best kan beskrives som å se ut som toppen av jeksler, så intrikate er mønstrene som har dannet seg i de kalkrike steinene. På vei ned fra Great Shunner Fell. Vær er noe man må regne med om man vandrer i England og The Pennine Way er intet unntak. En interessant observasjon når man vandrer i England er fraværet av trær og skog, ikke det at de finnes, for det gjør de, men landskapet er merkverdig nakent. Det gjør at vind og regn får ekstra godt tak, og vinden møter da lite motstand på sin vei, det er lite som bremser den opp underveis. Våt og kald ankommer jeg The Golden Lion Hotel i Horton in Ribblesdale på den sjuende dagen, da hadde jeg vandret gjennom regn og vind over Fountains Fell og Pen-y-Ghent. Hotellet var stappfullt, puben likeså, men de hadde en ledig seng igjen på sovesalen. Det fristet ikke å overnatte i teltet på den like stappfulle campingplassen. Det var lørdag og folk hadde ankommet i hopetall for å gjennomføre The Yorkshire Three Peaks Challenge. High Force. Vær skulle også være i fokus på det som skulle bli den aller beste av dagene jeg hadde på The Pennine Way, tre dager senere. Jeg lå i telt i den lille landsbyen Hardraw, dagen før hadde jeg blitt advart av de lokale at det var uvær på vei. Grytidlig om morgenen starter jeg å gå for å unngå det meste av uværet, men lykken står meg bi. Over Great Shunner Fell går jeg med mørke skyer rundt meg, med sollys filtrert gjennom skylaget, men over meg kom det ikke noe regn. Vakkert. Når jeg ankommer Keld, etter en flott tur over Kisdon, er jeg fortsatt uberørt av uværet. Keld er en landsby med spredte hus, hvor The Pennine Way og The Coast To Coast Walk møtes, og er kjent for noen flotte fosser. Unnslippe uværet skulle jeg likevel ikke gjøre, når jeg går opp fra Keld er det en mørk vegg som baner seg frem på himmelen bak meg. Over de øde heiene setter jeg opp farten, jaget fram av uværet, men rundt en halvtime før jeg ankommer Tan Hill Inn må jeg gi tapt. Søkkvåt går jeg inn dørene til den høyestliggende puben i England. Ute regner det etterhvert så mye at en steinbro kollapser i en landsby ikke så langt unna. To motorsyklister står i baren og betaler for pilsen med gjennomvåte pund-sedler, de hadde kjørt over samme bro før den kollapset, med vann til godt over midjen. Vertinnen tørker sedlene med hårføneren. Inne spraker det fra peisen. High Cup of tea Nick. Om kvelden ved, vel, High Cup Nick. En annen tanke med The Pennine Way var at det skulle være en rute som krevde at man måtte bruke kart og kompass for å finne fram. Dette har endret seg med tiden, men da først og fremst i henhold til moderne hjelpemidler. Ruten er veimerket i begge retninger fra start til slutt, men man vil ikke finne veimerker rundt hvert hjørne for å si det sånn. Allerede på den første dagen, over Kinder Scout merket jeg fort hvor vanskelig det ville ha vært å finne rett vei hvis tåken hadde ligget lavt over terrenget, der jeg kom over flere stikryss uten noen som helst form for merking hvor ruten gikk. Glad jeg hadde med meg guideboken fra Cicerone, som i tillegg kommer med en nyttig og komprimert kartbok som inneholder alle kartene man trenger for å finne fram. Flere steder langs ruten møter jeg bare på en vag sti over enger og jorder. High Cup Nick. På den tolvte dagen setter jeg opp teltet mitt ved High Cup Nick. Det hadde vært en nydelig dag og vandring, med flere flotte fosser i fokus (Low Force, High Force og Cauldron Snout), men mest av alt det litt eiendommelige landskapet jeg går igjennom. Med alle de nakne åsryggene som stiger opp av bakken får jeg følelsen av å vandre høyt oppe i et alpint landskap, selv om en knapt holder seg rundt 500 meter over havet. Det er fraværet av trærne som fører til denne følelsen, vanligvis på denne høyden ville åsene vært dekket av trær. High Cup Nick er et annet geologisk og landskapsmessig høydepunkt på The Pennine Way. Fra der ruten går ser det ut som om noen har tatt en iskremskje og skrapet ut en del av fjellet nedenfor, igjen ligger det en symmetrisk dal med doleritt- og kalksteinsformasjoner langs sidene. På toppen av Cross Fell. Mest spenning på ruten er knyttet til turen over Cross Fell, det høyeste punktet på The Pennine Way med sine 893moh. Cross Fell innehar også rekorden for dårlig vær i England. Over her har utallige vandrere gått seg bort når vinden har blåst som verst og tåken ligget tykt om landskapet. Og det er ikke vanskelig å forstå, veimerker er det få av og stiene er av og til diffuse. Etappen fra Dufton over Cross Fell til enten Garrigil eller Alston er regnet som den hardeste og tøffeste på ruten, det er også den lengste etappen. Fra teltplassen min ved High Cup Nick hadde jeg gått ned til Dufton og derfra videre i nesten jevn stigning opp til Cross Fell, over de omtrent like høye Knock Fell og Great Dun Fell. Været var overskyet, men heldigvis var det ikke tåke. I horisonten kunne jeg se solstrålene bli filtrert over Lake District. Etter å ha gått over Cross Fell overnattet jeg i Greg’s Hut, en liten og spartansk steinbu som før ble brukt av gruvearbeiderne til å sove i når gruvene her var i drift. Jeg fikk steinbua for meg selv, om kvelden sitter jeg inne og slapper av, utenfor gløder det et varmt lys gjennom vinduene fra stearinlysene innenfor. Greg's Hut. Turen går mot slutten når jeg igjen kommer til Hadrian’s Mur. Her gjør The Pennine Way en slags ‘best of’ av Hadrian’s Wall Path, for meg er det en vandring ned memory lane. Det er lite som har endret seg siden jeg gikk her for seks år siden, bortsett fra at det er betydelig flere folk som går ruten. Etter to sløve dager langs muren står jeg igjen ved siden av skiltet og speider ut mot det øde heilandskapet, men nå virker det ikke like øde lengre, ikke etter de øde og golde områdene jeg allerede har gått igjennom. Idet jeg setter mine føtter på den enslige stien, begynner det å regne. Hadrian's Wall Path. Det siste hinderet på The Pennine Way er The Cheviots som ligger på grensen til Skottland. Fra Byrness er det om lag 45km til Kirk Yetholm og enden på ruten, det er ikke noe sted imellom. De fleste vandrerne går ned fra åsryggen til overnattingssteder som finnes i dalene nedenfor, andre telter ett sted underveis og enkelte få går hele strekningen i ett. Noen dropper kanskje også å ta turen opp til The Cheviot (815moh), selv om ruten går opp til toppen (og ned igjen). Vandringen over The Cheviots er nydelig, over et rullende grønt åslandskap. På den siste natten på ruten var planen min å telte ved siden av den lille nødbua på Auchope Rigg, men det blir til at jeg overnatter i den. En storm kommer inn fra havet og når jeg ankommer den lille bua har vinden allerede økt kraftig. Utover kvelden øker vinden i intensitet og jeg er glad for å sitte god og varm inne i den, mens det knirker og knaker rundt meg. Om natten våkner jeg opp av at vinden uler enda kraftigere, utenfor styrtregner det. Sau, The Cheviots. Siste dagen er en kald og våt affære. Jeg blir omtrent tatt av vinden idet jeg setter foten ut av døren fra nødbua og resten av turen ned til Kirk Yetholm blir en liten kamp mot elementene, da vinden og regnet konstant pisker meg i ansiktet. Fra pub til pub kan det sies, fra det ene våte elementet til det andre, endepunktet til The Pennine Way er ved The Border Hotel i Kirk Yetholm. Jeg ankommer når været endelig har lettet litt og når jeg sitter inne og slapper av etter å ha erkjent at jeg har fullført The Pennine Way, dukker til og med solen opp på himmelen. Det kaller jeg å avslutte en flott vandring i godt vær. I regnvær ned mot Kirk Yetholm. Det er mange som har påstått at det finnes penere og mer naturskjønne ruter i England enn The Pennine Way, men det er likefullt en veldig flott tur som tar deg gjennom noe av det beste av natur som England kan by på. I enhver beskrivelse av ruten burde det fremgå at den går gjennom tre nasjonalparker (Peak District, Yorkshire Dales, Northumberland), samt North Pennines Area of Outstanding Natural Beauty. For de som er ute etter litt mer utfordringer så sies det og at The Pennine Way er den hardeste og tøffeste ruten i England. Vel tilbake i Norge har jeg ikke angret et sekund på et jeg gikk ruten. For en dag for dag beskrivelse av vandringen, gå inn på bloggen min på følgende lenke (på engelsk): https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/07/the-pennine-way.html.

Bloggen er oppdatert med som skulle vise seg å være den beste dagen på turen (Der Traumpfad, fra München til Venezia). På denne dagen gikk jeg over de milde Lusner Alpene med utsikt til Alpene på den ene siden og til Dolomittene på den andre siden. En helt fantastisk dag, hvor jeg endte opp på Schlüterhütte akkurat i starten av Dolomittene. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 15: Kreuzwiesen Alm - Kreuzkofeljoch (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/kreuzwiesen-alm-kreuzkofeljoch.html) Peitlerköfel med Dolomittene bak sett fra toppen av Maurerberg.

Etter to uker med vandring, tok Der Traumpfad meg opp i de milde Lusner-Alpene. Hvis det ikke hadde vært for regnet, ville jeg ha hatt utsikt over Alpene på den ene siden og Dolomittene på den andre. Det til side, så fort jeg var oppe i de undulerende åsene i Lusner-Alpene var turen overraskende vakker. Bloggen er oppdatert med tekst og bilder. Der Traumpfad, dag 14: Pfunders - Kreuzwiesen Alm (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/pfunders-kreuzwiesen-alm.html) Pfundertal i regn.

På den trettende dagen på min vandring fra München til Venezia gikk turen til Pfunders, vandringen så meg klatre over Gliderschartl-passet etter en tur gjennom den nydelige Gliderbach-dalen. Den første fulle dagen i Italia var en flott fjelltur over høye fjellpass, gjennom alpine daler og forbi små fjellsætre. Nok en nydelig Der Traumpfad dag, og bloggen er oppdatert nå i etterkant: Der Traumpfad, dag 13: Stein - Pfunders (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/09/stein-pfunders.html) Utsikt mot Tux Crest med Olperer skjult i skyene fra litt ovenfor Gliderschartl-passet.

Min blogg på norsk har fått noen oppdateringer i det siste og, men denne skituren ønsker jeg å fremheve litt. Det har ikke blitt mange av dem i år, gitt vinteren og problemer med albue. Så da gjelder det å gripe muligheten når en kan. Men dette var en særdeles nydelig tur i Oslomarka på ski. det finnes en lenke her ---> Det gjelder å ta muligheten når en kan, en skitur i Krokskogen og Nordmarka Spålen.

Etter å ha klatret opp til toppen av Olperer hadde jeg fortsatt tid igjen av dagen, samt et stykke å gå. Fra Olpererhytten gikk ferden videre til Stein, hvor deler av ruten gikk på en helt nydelig konstruert kontur-rute som kalles for Panorama Höhenweg. Jeg krysset inn i Italia på Pfitscher Joch-passet (2251moh), før jeg etter hvert kom meg ned til Stein og en fin kveld der i et hyggelig gjestehus. En strålende drømmedag, hvis dag er oppdatert på bloggen: Der Traumpfad, dag 12. Riepenkar - Stein (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/riepenkar-stein.html) Panorama Höhenweg i Zillertal-Alpene.

En våt sti...

På dag tolv fikk en vill idé helt ut av det blå meg til å bestige Olperer, hovedtoppen i Tux Crest på 3476moh. En fantastisk klatring opp med utsøkt utsikt, men som også var litt på kanten av min egen komfortsone. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 12: Olperer (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/olperer.html) Utsikt fra toppen av Olperer i retningen jeg har kommet fra på Der Traumpfad.

Jeg er avhengig av offentlig transport for å komme meg på tur, så der setter jo situasjonen noen begrensninger for meg. Men det tar jeg greit, føler fortsatt at det viktigste er å komme seg ut, så får en bare la det være at det ikke blir de mest 'spektakulære' turene. Jeg ser meg nødt til å holde meg til nærområdene som jeg kan nå til fots hjemmefra.

Fortsetter å få bloggen oppdatert, ting tar tid, men nå er dag 11 ute. Nok en relativ kort dag på ruten, men som fristet med et opphold på en av de mest populære hyttene i Zillertal-Alpene om ettermiddagen og kvelden, Olpererhütte. Vandringen fra Tuxer Joch Haus gikk først gjennom nedslagsfeltet til et skianlegg, men med mektig natur rundt. Underveis passerte Der Traumpfad en av de mest bratte passene på ruten, Friesenbergscharte. Der Traumpfad, dag 11: Tuxer Joch - Riepenkar (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/tuxer-joch-riepenkar.html) På vei mot Olpererhütte ovenfor Friesenbergsee.

Tiende dagen på Der Traumpfad (Munchen til Venezia) er ute på bloggen. Fra Lizumer Hütte gikk jeg til Tuxer Joch Haus. En superflott tur, poengtert med synet av Junssee vannet med tronende Alper i bakgrunnen. En ellers noe merkelig dag og med et militær-helikopter flyvende over, og et besøk til en gribbe-topp, samt en hyggelig ettermiddag og kveld i en trivelig hytte. Der Traumpfad, dag 10: Wattentaler Lizum - Tuxer Joch (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/wattentaler-lizum-tuxer-joch.html) På vei ned fra Gschützspizsattel med utsikt mot Zillertal-alpene.

Har oppdatert bloggen med den niende dagen på vandringen fra München til Venezia på Der Traumpfad. Gikk fra Glungezer Hütte til Lizumer Hütte. Våknet opp til en fabelaktig brennende soloppang. Fra Glungezer går ruten over sju Tuxer-alpetopper, og holder seg hele tiden over 2000m, en fabelaktig ryggvandring med super utsikt. Og så måtte jeg plutselig vente en lang stund for å få tillatelse til å gå gjennom et militært øvelsesområde. Les og se mer bilder på: Der Traumpfad, dag 9: Glungezer - Wattentaler Lizum (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/glungezer-wattentaler-lizum.html) Soloppgang fra Glungezer Hütte.

Har oppdatert bloggen med den åttende dagen på Der Traumpfad, fra München til Venezia. Hva som går ned, må gå opp igjen? Denne dagen var mest å regne som en transportetappe for å få vandrerne opp til det som er nevnt som en av de beste etappene på ruten, turen fra Glungezer Hütte til Lizumer Hütte over sju Tuxer topper. Men for å kunne gjøre det, måtte jeg komme meg opp fra Hall in Tirol, en tur som tilbakelegger rundt 2400 høydemetere. Vandringen var en miks mellom behagelig og mindre interessant, men etter som man steg i høydene ble utsikten bedre og bedre ihvertfall. Les og se mer bilder på: Der Traumpfad, dag 8: Hall in Tirol - Glungezer (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/hall-in-tirol-glungezer.html) Utsikt mot Karwendel-alpene.

Neste dag er ute på bloggen. En halvveis hviledag. Gikk fra Hallerangerhaus til Hall in Tirol. En fin vandring, men ikke like spesiell som de forestående og jeg gjorde et valg jeg angret på etterpå. Fint i Hall in Tirol. Les mer og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 7: Halleranger - Hall in Tirol (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/halleranger-hall-in-tirol.html) Et kors med utsikt over Karwendel-alpene.

Fra Karwendelhaus gikk ruten bratt opp til Schlauchkarsattel-passet, hvorfra jeg kunne klatre opp til toppen av Birkkarspitz fra. Den sjette dagen på Der Traumpfad hadde alt av hva jeg kunne forvente av en fjelltur gjennom Alpene. Bratte fjell og flotte utsikter. Klatringen ned fra Schlauchkarsattel var særdeles bratt, men med hjelp av kabler og bolter gikk det bra. En aldeles nydelig dag, med flott vær i starten, etterfulgt av tordenvær om ettermiddagen. Vandringen endte i Hallerangerhaus, hvor vi ble beæret med en særdeles flott og fargerik solnedgang. Les og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 6: Hochalm - Halleranger (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/hochalm-halleranger.html) Solnedgang fra Hallerangerhaus.

Ny dag fra Der Traumpfad (Müncen til Venezia) er ute på bloggen. Den femte dagen tok meg fra Vorderriß til Karwendelhaus i de imponerende Karwendel-alpene. Nydelig solskinn i starten av dagen, men samtidig som at jeg gikk høyere og høyere opp, skiftet himmelen farge og ble til tordenvær. Jeg rakk akkurat fram i tide og fikk en super kveld i en hyggelig hytte. Les mer og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 5: Vorderriß - Hochalm (https://tarjeinskrede.blogspot.com/2019/08/vorderriss-hochalm.html) Tordenvær over Karwendel-alpene.

Sakte, men sikkert går det fremover (med skrivingen altså, vandringen går nesten fortere). Bloggen er oppdatert med den fjerde dagen på Der Traumpfad. Jeg gikk fra Tutzinger Hütte til Vorderriß. Høydepunktet på en dag som ellers stort sett gikk gjennom skog, var turen opp til toppen av Benediktenwand hvor en ibex omtrent stjal alt av oppmerksomheten fra utsikten. Les mer og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 4: Benediktenwand - Vorderriß Ibex på toppen av Benediktenwand med utsikt over et hav av skyer (Alpene i bakgrunnen).

Da er bloggen oppdatert med den tredje dagen på Der Traumpfad. Vandringen kom endelig til fjellene, jeg gikk fra Bad Tölz til Tutzinger Hütte under den bratte fjellsiden til Benediktenwand. En vandring i to deler. Den første halvdelen en fortsettelse av den flate vandringen fra de første dagene, med et grått og nitrist vær som slet på motivasjonen. Den andre halvdelen en fabelaktig ryggvandring over Benediktenwand, stigende opp fra havet av skyer. Les mer og se flere bilder på: Der Traumpfad, dag 3: Bad Tölz - Benediktenwand Fra ryggvandringen over Benediktenwand.

Da er bloggen oppdatert med dag nummer 2 på Der Traumpfad, hvor vandringen gikk fra Wolfratshausen til Bad Tölz. Som første dagen gikk også denne turen gjennom et flatt landskap, men som da leder mot fjellene i sør. Ikke den mest spennende turen, men ett nødvendig steg for å komme seg til Alpene, ihvertfall om man skal følge ruten uten å jukse. Bad Tölz var en nydelig liten by, hvor de første glimtene av fjellene dukket opp, som ellers hadde vært skjult av det kjedelige været. Der Traumpfad, dag 2: Wolfratshausen - Bad Tölz Utsikt mot Alpene, delvis skjult av skyene, fra Bad Tölz.

Da har man vært inaktiv ganske så lenge (til mitt lille forsvar så skal det sies at jeg og synes det er litt vel mye tråder om utstyr, som jeg egentlig ikke er så interessert i). Jeg har lenge tenkt å skrive om denne turen her, og regner med at det og vil dukke opp en rapport her etterhvert (når en bare får stablet opp alt som foregår i hodet en gang i tiden). I (fjor) høst gikk årets (andre) langtur fra München til Venezia over Alpene og Dolomittene, på en rute som er lite kjent utenfor den tysk-talende delen av verden, Der Traumpfad. Jeg har nå begynt å skrive om vandringen på bloggen min og første dag er ute. Det må benevnes at selv om denne ruten for alvor gjelder å gå i Alpene og Dolomittene, er de første få dagene helt flate. Men her er uansett lenken til første dagen, hvor jeg gikk fra München til Wolfratshausen: Der Traumpfad, dag 1: München - Wolfratshausen ' Bildet er av Isarwerkkanal.

Også fått tid til å oppdatere bloggen med en kort rapport fra Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen, hadde mest lyst til å ta vestveggen, men tiden var i veien): https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/07/romsdalsstigen-via-ferrata.html

Bloggen igjen oppdatert (etter en lang pause, har en god unnskyldning, har vært ute og gått en langtur igjen). Denne gangen fra turen over Romsdalseggen tidligere i sommer. Har lenge hatt lyst til å gå turen (og spesielt før den ville bli alt for populær og folksom, men det har den jo igrunn allerede blitt). https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/07/romsdalseggen.html

Tidligere i sommer tok jeg en fjelltur opp til flyvraket som ligger på Hestnutan i Seljord, det var en tysk junker som styrtet der under krigen. En utrolig flott tur, men hvor været viste seg fra en noe schizofren side. Mange bilder, og noe tekst på bloggen: En fabelaktig fjelltur opp til flyvraket på Hestenutan i et schizofrent vær

Hovedfokuset mitt på bloggen er 'dessverre' en annen og lengre tur, som tar opp litt mye tid å skrive om (Camino Portugues in Portugal), men innimellom får jeg tid til å skrive om de små turene her hjemme og. Som fra forrige helgs skitur i sneglefart gjennom Romeriksåsene, vet ikke hvor mange meter med snø jeg klarte å bygge opp under skiene i løpet av turen, men det var ikke få: https://tarjeiskrede.blogspot.com/2019/03/i-sneglefart-gjennom-romeriksasene.html

Er så lat at jeg ikke gidder å gi en like for hvert innlegg, så legger heller ved en felles like for alle sammen her: 👍 Artig og fin lesning.