TarjeiSkrede

Dag 11: Bezirgan - Gökçeören: Utsikt over Bezirgan om morgenen, regnbue over fjellene bak. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/bezirgan-gokceoren.html Hvor ruten etter en fomlende start returnerer til det storartede. Dag 12: Gökçeören - Gedikefe Ovası: Akdag, det hvite fjellet. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/gokceoren-gedikefe-ovasi.html Hvor ruten ikke følger opp gårsdagens storhet, men avsluttes med en etterlengtet knitring fra et bål. Dag 13: Gedikefe Ovası - Kaş: Utsikt over Kaş fra klippene ovenfor byen. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/gedikefe-ovasi-kas.html Hvor man tar seg en halv hviledag og bare går en kort tur, som leder en forbi ett klippeparti med imponerende utsikt. Innlegget inneholder også en video fra turen (gjort av en annen vandrer på ruten). Dag 14: Kaş - Boğazcık: Nedstigningen mot Limanagzi forbi graver hogget ut i fjellet. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/kas-bogazcik.html Hvor man finner ut at et parti som nesten er beskrevet som en 'death defying experience' ikke er det og ruten går ned fra fjellet og fortsetter videre langs kysten. Dag 15: Boğazcık - Kaleköy: Det overgrodde amfiteateret i ruinene av Apollonia. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/bogazcik-kalekoy.html Hvor man beveger seg fra ruin til ruin.

Isen på vannet ved Haukeliseter holder ihvertfall 15cm med stålis og er offisielt trygg, ifølge en oppdatering fra Ut.no på Facebook idag. Ellers er det vel bare å kontakte hyttene (hvis de er åpne) og høre.

Sov meg over opprinnelig plan som trengte litt mer tilgjengelig tid til å kunne gjennomføres, så det ble en sporadisk tur ut i Nordmarka fra Sognsvann istedet. Om morgenen kunne jeg høre regn på vinduene, men når jeg kom meg avgårde var de grå skyene på retrett. I sør var det lys og siden jeg hadde tenkt meg i retning av Rishøgda tenkte jeg at å besøke Vettakollen ville være en bra rute dit. Ett godt valg, ikke det at jeg ikke har vært på Vettakollen før (skal man ha utsikt i Oslo, så er dette virkelig blant de beste stedene for det), men lyset under skyene gjorde ekstra ut av utsikten idag. Grunnen til at Rishøgda ligger på ruten min, det eneste planlaget elementet igrunn, er at det er en kjentmannspost der. Når Fridtjof Nansen var på sin ekspedisjon over Polhavet var det noen friluftsinteresserte gutter som bygget en hytte som de kalte for 'Polen' for å hedre Nansen. Hytta ble innviet julaften 1895 og nå er det ikke akkurat så mye igjen av den. Det er ingen polferd å gå videre til Skjennungsstua, selv om det er vått og til tider isete på stien dit. En god del besøkende på stua og. Jeg har sikkert nevnt det før, men den fineste skogsbilvei-traséen i Marka er og blir veien ned fra Skjennungen mot Ullevålseter. Så også idag, som før, og senere... Tar stien om Lynhytta ned mot Sognsvann og krysser over for å gå der skisporene tar en gjennom skogen siste strekket ned, unngår skogsbilveien ned. Bånntjern. Bånntjern, en tynn hinne av is har lagt seg nede i vannet. Utsikt fra Vettakollen. Sollys over Maridalen, utsikt fra Skjennungsåsen. Fra myren nedenfor Lynhytta ved Store Åklungen.

I Romeriksåsene er det ihvertfall satt opp to gapahuker ved Gjerdrumsgjermenningen: http://www.skiforeningen.no/marka/steder/?id=883&new=1 Ellers er det jo gapahuker ved både Kobberhaugshytta og Sæteren gård.

Dag 6: Pydnai - Xanthos: Fra ruinene av Xanthos. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/pydnai-xanthos.html Hvor man vandrer gjennom pregløse sanddyner og drivhus, men med lyspunkter i form av ruinene av Letoon og Xanthos. Dag 7: Xanthos - Üzümlü: Utsikt over Patara-stranden etter at tordenværet har passert forbi. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/xanthos-uzumlu.html Hvor gleden av å gå kommer tilbake, vandring i tordenvær og på antikke akvedukter. Dag 8: Üzümlü - Gelemiş: Delikkemer, ett 2000 år gammelt hevert-system. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/uzumlu-gelemis.html Hvor guideboken fører en på avveier, man passerer et 2000 år gammelt ingeniør-mesterverk og uvær på nytt truer fra havdypet. Dag 9: Gelemiş - Kalkan: Utsikt fra Yali Burun mot de to tvillingøyene utenfor, mørkt i horisonten. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/gelemis-kalkan.html Hvor man løper om kapp med klokken for å rekke fram til Kalkan i tide før stormen. Dag 10: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/kalkan-bezirgan.html: Våt vandrer på vei mot Bezirgan med utsikt tilbake mot Kalkan. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/kalkan-bezirgan.html Hvor værgudene er usikre på hva slags vær de vil ha, ruten begir seg opp i fjellene og nok en tysker med en ødelagt sko.

Dag 1: Fethiye - Ovacık: Karmylassos, en spøkelsesby. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/fethiye-ovacik.html Første dag på ruten er en rolig start, hvor undertegnede får føle på varmen og besøker en spøkelsesby som høydepunkt på vandringen. Dag 2: Ovacık - Faralya: Baba Dagi, Pappa-fjellet. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/ovacik-faralya.html Offisielt så starter ruten fra Ovacık, så dette var den egentlige første dagen på den lykiske veien, det var og den desidert fineste dagen, hvor ruten gikk oppover mot Baba Dagi med fantastisk utsikt over Middelhavet og kysten rundt Olüdeniz. Dag 3: Faralya - Alınca: Utsikt ned mot Yedi Burun fra Alınca, teltplassen min nedenfor. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/faralya-alinca.html En dag som startet rolig, men var veldig varm. Etter en svømmetur i vannet ved Kabak, var det en hard, men flott, klatretur opp til Alınca. Dag 4: Alınca - Bel: Utsikt fra den lykiske veien der den går bratt ovenfor Middelhavet, her nedenfor Alınca. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/alinca-bel.html Nok en veldig flott dag, men med noen problemer med veimerkingen. Passerte ruinene av Sidyma og endte opp i en liten fjellandsby hvor det var bekmørkt om kvelden, bare noen lys her og der kunne sees i mørket, ingenting annet. Dag 5: Bel - Pydnai: Utsikt over Patara-stranden med ruinene av Pydnai i forgrunnen. http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/09/bel-pydnai.html Den første dagen hvor vandringen ikke var av det store, lite søvn, vondt i magen og varmt, men gjestehuset jeg kom til var fantastisk.

Først ut. Med meg på reisen hadde jeg en liten Legomann, som fort fikk navnet Lycia-Bill. Lycia-Bill gikk jo ruten han og, så godt som noen, og her er hans fortelling fra turen: Lycia-Bill's Adventure On The Lycian Way: http://legowalks.blogspot.no/2015/11/lyciabill.html inne på siden, trykk på bildet for å starte slideshow. (en feil på siden gjør at jeg ikke får lagt til lenken på bildet).

Det har omtrent gått ett år siden jeg dro til Sør-Korea og gikk Baekdudaegan. Det betyr at høsten har kommet igjen og en ny langtur står for døren. I år reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way. For de som har lest 'Gå, Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv', så er det deler av denne ruten Tomas Espedal gikk på i boken. Jeg fant ut om ruten i et fly-magasin på flyturen tilbake fra Seoul av alle steder. Lovnadene var fjell, strender, blått hav, natur og antikke ruiner. Offisielt så starter ruten fra Ovacık, men jeg valgte å gå fra Fethiye. Ruten følger så Tekke-halvøyen til Geyikbayırı ikke så langt unna Antalya, og er 540km lang ifølge guideboken (det er veldig motstridene informasjon rundt dette omkring). Jeg brukte 31 dager på ruten. Det ble ikke til at jeg gikk de lengste dagsetappene denne gangen. Ruten i seg selv er ikke så vanskelig, selv om den innehar sin del av bratt opp- og nedstigninger, samt deler med vondt underlag og gå på (i tillegg til dårlig merking som ofte førte en på villspor). Jeg hadde nok valgt å starte for tidlig på året og ble straffet for det, varmen ble til tider veldig høy og jeg slet med å tilpasse meg å gå i den. Spesielt å få sove skikkelig. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte mer, men det ble for varmt i teltet mitt og jeg så raskt at jeg måtte belage meg på å overnatte på gjestehusene man kommer til langs ruten. Jeg møtte få andre som gikk hele ruten, men flere grupper som gikk utvalgte deler av ruten. En litt morsom observasjon er at på den vestlige delen av ruten møtte jeg på flere tyskere, noen engelskmenn og franskmenn, europeere med andre ord. Mens på den østlige delen møtte jeg på definitivt flest russere, samtidig som at de gikk i motsatt vei. I forhold til forventningene mine holdt ikke ruten helt mål, men jeg får legge godviljen til og si at noen av årsakene til at alt ikke helt føltes så bra var at jeg sleit med varmen og ikke sov så godt i starten pga det, i tillegg til at jeg hadde noen mageproblemer. Når jeg ser tilbake på turen, er jeg mer fornøyd. Av høydepunkter var de første dagene og spesielt den første 'offisielle' dagen på ruten mellom Ovacık og Faralya, overnatting ved fyrtårnet på Gelidonya med solnedgang og soloppgang der, ruinene av en gammel kirke høyt oppe i fjellene (Alakilise) og klatringen opp til og overnattingen på Tahtali Dagi / Mt. Olympos (2365moh). Den verste dagen på turen var da jeg gikk fra ruinene av Sura til ruinene av Myra, og møtet med en veldig aggresiv hund hvor jeg måtte gå ut av mitt vanlige sinn og skrike høyt til for å holde den på avstand, med påfølgende tur der ruten gikk gjennom en lang strekning med tornekratt. Merkingen på ruten er ett kapittel for seg selv, den veksler fra god til helt håpløs. Og det var omtrent minst en gang om dagen hvor jeg fant ut at jeg hadde gått feil og måtte gå tilbake for å finne ruten igjen. Merkingen kunne fint peke til venstre, mens ruten gikk til høyre. Stort sett greit nok, når det ikke var snakk om lange avstandene. Men når jeg var på etappen høyt oppe i fjellene hvor det ikke er noe sted å overnatte eller å få mat og usikkerhet rundt tilgang til vann, var det noe annet. Bærende på fem liter med vann ble det frustrerende å måtte klatre opp igjen, etter å ha begitt seg ett stykke nedover på feil grunnlag. I etterkant vil jeg faktisk anbefale folk som tenker å gå ruten og ta med seg en GPS med ruten lagt inn på. Likevel, så er jeg fornøyd med ruten. For de som er interessert så vil jeg legge ut dagsrapporter på bloggen min, oversiktssiden min finner dere her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/the-lycian-way.html (legger nok ut info om ny dagsrapport på forumet og). Bilder finner dere her: https://picasaweb.google.com/tarjei.skrede/TheLycianWayTeaser?authkey=Gv1sRgCNrrwLjfq5botgE. Noen utvalgte bilder: Fra andre dagen på ruten (offisielt første dag) mellom Ovacık og Faralya, gående nedenfor Baba Dagi med utsikt over Middelhavet og kysten og stranden ved Olüdeniz. Mens jeg spiste frokost på bryggen i Simena svømte denne caretta caretta skilpadden forbi. I ruinene av Myra utenfor Demre. Man får sin dose ruiner i løpet av vandringen. Soloppgang fra fyrtårnet ved Gelidonya, det sydligste punktet på kysten til Tyrkia. Teltplassen nedenfor toppen av Tahtali Dagi / Mount Olympos. Jeg og en til campet her, før vi tidlig neste morgen klatret opp til toppen av fjellet.

Kort rapport fra igår, veldig kort. Ny kjentmannspostjakt i Nordmarka, gikk til hengebroen over Fyllingsdalen (ukjent for meg) og til Lukasvika ved Hakkloa. Mer detaljert rapport kan leses her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/11/kjentmannsmerket-hengebroen-over.html. Fagervann.

Tåken ligger tungt utenfor vinduene, men likevel må en ut. Å vandre, selv om en ikke kan se. Jeg legger turen opp mot stødige Hattefjell, i Seljord, og forsvinner inn i skyene. Før skyene omslynger meg for godt kan jeg fra stien se skyene som river gjennom trærne og fjellsidene. Så dempes lydene, ting blir og så dempet i tåken. Som landskapet dukker de først fram igjen når de sakte kommer til syne igjen. Oppe på Hattefjell er alt grått, jeg kan se lydene nedenfra bare. Noen har hengt opp bønneflagg på toppen, de henger der våte av dugg, små perler. Intet å se. Jeg går videre til Hattfjelltjørn, velger rent tilfeldig å gå videre dit. Det er helt stille, ikke noe vind. Skodden ligger tett. Jeg kan ikke skille vannet fra skyene, de glir i ett, glir sammen. Man kunne like gjerne ha gått ut i et tåkehav, som i vann. Når jeg nærmet meg vannet så det ut som kanten på en klippe. Neste dag ligger det fortsatt et tykt lag med skyer over Seljord og vannet til Ørmen. Jeg og min far kjører opp i Kivledalen, ved Heimkleiv kommer vi over skyene og solen skinner. Vi skal gå til Høna ved inngangen til Finndalen, opp dit er det en nydelig sti. Høyt oppe kan vi se skyhavet som strekker seg så langt vi kan se i horisonten, Lifjell stiger bratt opp av havet. Ved Høna blåser det friskt. Nede gjør skyene et forsøk på å flykte, men blir raskt blåst ned på plass igjen. Finndalen ligger der, nå i høstdrakt. Landskap i tåke... På toppen av Hattefjell, ikke mye utsikt. Hattfjelltjørn, vannet og tåken går i ett. Skyene ligger lavt om morgenen. Utsikt over Seljordsvann som ligger skjult under ett hav av skyer. Skyene strekker seg langt bak i horisonten. Surrealistisk landskap...

Knall rapport og bilder. Litt nysgjerrig på hva slags fotoutstyr du brukte, siden du og hører til lettpakkerunionen ?

Anmeldt til jantelovspolitiet for for fine bilder.

Det er vel ikke for sent til at du ikke kan lære deg det?

Etter å ha kommet hjem fra Caminoen i Spania hadde jeg lyst til å få meg en tur i fjellene her hjemme, men hadde ikke all verdens tid til planlegging og forberedelser. Så valget falt på Langsua, eller tidligere Huldreheimen (jeg liker igrunn det navnet best), etter at jeg i flere år hadde ment at det ville være et fint område å gå i for foreldrene mine. Det skulle være kortere avstander mellom hyttene der og lettgått terreng. Det slo liksom aldri helt an, så jeg måtte gå der selv. For kort tid til å planlegge en skikkelig telttur og, så det ble fra hytte til hytte (igjen). Jeg startet turen med å gå fra Espedalen Fjellhotell til Storhøliseter, en kort tur bare. En kort tur i mye regn, men jeg liker av og til å gå i skikkelig rufsevær. Les mer om dag en på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/fjellhopping-i-langsua-nasjonalpark-dag.html. Siden det er korte avstander mellom hyttene i Langsua, planla jeg med å gå dobble 'etapper'. Fra Storhøliseter valgte jeg å gå til Liomseter. Jeg likte meg godt på stien mellom disse to hyttene. Litt mer fjell i starten, så mer vidde mot slutten, variasjon. Hadde en liten avvik fra vanlig t-merket rute i starten da jeg ville gå en rute mellom Storhøpiggen og Storhøa, hvor jeg endte opp med å ta feil av stien jeg fulgte (umerket) og ett mer tydeligere sauetråkk. Jeg endte opp i tåken, og måtte sette kompasskurs mot vest for å komme tilbake på rett kjøl igjen. I starten var det overskyet, tåkete, grått og vekselsvis regn, men mot slutten lettet været og det ble fint. Les mer om dag to på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/storhliseter-liomseter.html. I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å gå om Storeskag, men kartet sa jo ikke noe om at hytta der var nedlagt. Etter litt revurdering fant jeg ut at det var greiest å gå tilbake igjen til Storhøliseter for å nå min tanke om å komme meg til Gjendesheim på lørdag. Det går heldigvis flere ruter til Storhøliseter, så tilbake gikk jeg om Skriurusten. En fin vandring med god utsikt mot fjelltoppene til jotnene, men det var vått å gå det siste stykket tilbake til Storhøliseter. Les mer om dag tre på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/liomseter-storhliseter.html. Fjerde dagen føltes mer som en transportetappe etterhvert, da stien gikk en liten stund på en grusvei langs Øyangen. Jeg gikk mot Sikkilsdalsseter, og nok engang luksus i fjellheimen. Været var stort sett fint. Høydepunktet var Vangstulkampen og utsikten fra toppen. Les mer om dag fire på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/storhliseter-sikkilsdalsseter.html. Siste dagen på turen gikk mot dørene til Jotunheimen, og var den flotteste på turen. Går sikkert ut på tynn is her for noen, men drister meg til å si at turen over Sikkilsdalshøa ikke står noe tilbake for folkevandringen over Besseggen. Fra toppen får man og en nydelig utsikt over hele Jotunheimen. Og man får relativt gå i fred her, i forhold til naboen. Folkehav på Gjendesheim. Les mer om dag fem på turen her: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2015/08/sikkilsdalsseter-gjendesheim.html. Jeg var godt nok fornøyd med turen min i Langsua, den ble gjort litt på sparket. Hadde egentlig mest lyst på en skikkelig telttur, men fant ut at jeg hadde litt for lite tid til å gjennomføre det (jeg liker nok å være litt mer nøye før en sånn tur). (Dette innlegget kommer lovlig sent, men tiden har vært kort etter sommerferien, så har ikke fått gjort så mye skriving for denne turen før nå.)

Camino Finisterre Dag 16: Santiago de Compostela - Negreira: Dag 17: Negreira - Logoso: Dag 18: Logoso - Finisterre: Dag 19: Finisterre - Muxia:

Bare å høre navnet Tufsingdal får en til å høre Dueling Banjos i bakgrunnen...

Camino Primitivo Dag 11: Padron - Castroverde: Dag 12: Castroverde - San Roman da Retorta: Dag 13: San Roman da Retorta - Melide: Dag 14: Melide - Arca O Pino: Dag 15: Arca O Pino - Santiago de Compostela:

Det er vel slik at det kan fortsatt være snø på Mt. Katahdin ett godt stykke ut i året, slik at ruten opp til fjellet først ikke åpner før i slutten av mai. Slik at de fleste starter å gå fra nord til sør i juni-juli.

Camino Primitivo Dag 6: Bodenaya - Tineo: Dag 7: Tineo - Campiello: Dag 8: Campiello - Berducedo: Dag 9: Berducedo - Grandas de Salime: Dag 10: Grandas de Salime - Padron:

Leste ferdig A Walk In The Woods av Bill Bryson, noe som ikke gjorde meg noe mindre lysten på å gå AT (måtte begynne å lese Awol On The AT igjen, så grillene er vel satt i hodet). Det lurer noen (en god del faktisk) tanker om å gå den til neste år. Scott Jurek har for øvrig satt ny rekord på AT med 46 dager, 8 timer og 7 minutter: http://www.runnersworld.com/trail-racing/scott-jurek-celebrates-a-new-appalachian-trail-thru-hike-speed-record. Ellers ser jeg jo at A Walk In The Woods har blitt til en film med Robert Redford og Nick Nolte i hovedrollene, http://www.imdb.com/title/tt1178665. Så traileren og vet ikke helt hva jeg synes. Boken har jo mange underfundige og artige observasjoner av ting, men her virker det til å dras litt for mye mot komedien. Og kan egentlig ikke helt se for meg Robert Redford i rollen som Bill Bryson. Er det pga Wild at denne filmen kommer nå? AT sin motvekt til PCT? Denne artikkelen setter for øvrig en del bøker om vandringer på ruter i en interessant lys: http://www.newyorker.com/books/page-turner/why-the-most-popular-hiking-memoirs-dont-go-the-distance.

Camino Primitivo Dag 1: Sebrayo - Villaviciosa: Dag 2: Villaviciosa - Pola de Siero: ' Dag 3: Pola de Siero - Oviedo: Dag 4: Oviedo - San Juan de Villapanada: Dag 5: San Juan de Villapanada - Bodenaya:

Antallet som går er økende for hvert år, spesielt på Camino Frances. Det var likevel ikke noe jeg merket noe spesielt til, siden jeg gikk en av de rutene som de færreste går. For øvrig så var det merkbart flere idet jeg kom til Melide og fulgte Camino Frances den siste strekningen til Santiago, etter det så jeg flere folk på en time enn jeg så på en dag på Camino Primitivo. Det er jo og så at siden antallet som går øker, så øker også antallet steder man kan overnatte på og. Som jo kanskje ikke er så ekstremt positivt heller, siden det jo og øker kommersaliseringen av ruten.

Camino Primitivo / Camino Finisterre: Sommerferien sto plutselig foran meg uten at jeg hadde noen konkrete planer om hva jeg skulle finne på. Fjellet lokker alltid, men samtidig så lå jo landet dekket under et snøteppe visstnok. Så slo et lite lys opp i meg, det har alltid brent en liten flamme hos meg om å returnere til Caminoen i Spania. Hva om jeg kunne gå en litt kortere rute, enn litt mindre trafikkert rute enn Camino Frances og en litt mindre varm? Fantes det? Øynene mine ble rettet mot Camino Primitivo som går gjennom det nordlige Spania og ikke så langt fra kysten, det betyr mer vær og større mulighet for å unngå de varmeste områdene som den franske veien tar en gjennom. I tillegg er den regnet som å være hardere enn de vanlige caminoene, så færre folk. Midt i blinken, primitivt og enkelt. Planen var satt, jeg tok fly til Bilbao hvor jeg overnattet en natt (med et obligatorisk besøk i Guggenheim-museet). Neste dag tok jeg buss til Oviedo og videre til Villaviciosa. Ikke så mye tid igjen på dagen ved ankomst, men jeg tok en taxi til et knøttlite sted som heter Sebrayo (på Camino del Norte) hvor jeg sto og hoppet opp og ned av glede av å være tilbake på Caminoen igjen. Jeg kunne se de gule pilene peke veien videre. Min første dag på caminoen var dog bare 6km rolige kilometre lang. Offisielt så starter Camino Primitivo fra Oviedo, og er den første og eldste av pilgrimsrutene til Santiago de Compostela. Den er noe over 300km lang (fra Oviedo), beveger seg mer over et undulerende landskap enn blant annet Camino Frances. Høyeste punktet er på rundt 1140moh. Det er litt lengre strekninger mellom pilgrimsherbergene her, noe som nok også gjør at færre velger å gå denne ruten. Den kommer inn på Camino Frances i Melide. Inkludert den korte dagen fra Sebrayo til Villaviciosa brukte jeg femten dager på å krysse gjennom Astoria og Galicia. Det er en flott vandring gjennom et nydelig landskap. Noen av høydepunktene var dagen mellom Campiello og Berducedo hvor jeg gikk Hospitales-ruten som går opp i fjellene forbi tre pilgrimsherberger fra middelalderen (ruiner) og fantastisk utsikt, vandringen med utsikt over den oppdemmede innsjøen Embalse de Salime, tapas-festen i A Foncegrada og selvsagt møtet med alle de andre pilgrimene på turen. Den største nedturen på turen var da linsen på kameraet mitt røyk om morgenen på dag seks og jeg måtte bruke mitt noe dårlige backupkamera etterpå (og jeg måtte bære de 2.5 kiloene med ubrukelig kamera på ryggen resten av turen). Noe som gjorde at jeg også måtte se en del av de pilgrimene jeg hadde blitt kjent med fortsette videre uten meg (da jeg måtte prøve å få fikset kameraet, til ingen nytte). I tillegg til at jeg for første gang fikk vannblemmer på noen av turene mine, da jeg valgte feil sko denne gangen. I Santiago de Compostela ble det en fin feiring med de av oss som var kommet i havn, før jeg neste dag dro videre på Camino Finisterre. Veimerking utenfor Oviedo på vei mot San Juan de Villapanada på dag 4. Fra dag 6 mellom Bodenaya og Tineo, hyggelig vandring med fin utsikt mot fjellene i sør. Fanfaron hospital, et gammelt pilsgrimsherberge oppe i fjellene, fra dag 8 mellom Campiello og Berducedo. Utsikt mot Embalse de Salime fra dag 9 (Berducedo til Grandas de Salime). Framme ved katedralen i Santiago de Compostela, føttene må luftes. Camino Finisterre er en tre dagers utvidelse som går fra Santiago de Compostela til Finisterre, eller verdens ende. Jeg fikk ikke gått denne når jeg gikk Camino Frances, så nå var det på høy tid. I tillegg gikk jeg videre til Muxia som markerte slutten på min vandring for denne gang, omtrent 470km og 19 dager etter at jeg satte ut fra Sebrayo. Fra Ponte Maceira, på dag 1 av Camino Finisterre (Santiago de Compostela til Negreira). Framme i Finisterre (dag 3 fra Logoso) og ved steinen som markerer at det er 0.00km igjen å gå. Helt ute ved fyrtårnet ved verdens ende. Enden på vandringen min gjennom Spania for denne gangen. Kirken ved klippene utenfor Muxia. Jeg vil som før fortløpende skrive om vandringen på bloggen min: http://tarjeiskrede.blogspot.no/p/camino-primitivo-camino-finisterre.html.

Nå har det jo bare vært en glede å dele opplevelsen min med andre, og hvis mine rapporter inspirerer andre til å ønske å gå ruten så er det jo bare enda bedre. Da må jeg ihvertfall ha klart å formidle noe på en god måte. Tanken er å reise til Tyrkia for å gå den lykiske veien (the lycian way). Tomas Espedal har for øvrig gått deler av ruten og skrev om det i Gå. Eller Kunsten Å Leve Et Vilt Og Poetisk Liv. Det er derimot ikke grunnen til at jeg tenker å gå der.

Du finner noen flere bilder fra Lifjell her fra en tur jeg gikk ifjor: http://tarjeiskrede.blogspot.no/2014/07/fjellhopping-i-seljord-lifjell-og-over.html