Okv

For lonkekjøring ned artie plasser kan det sikkert fungere med fangreimer, men skal du ha noe som ligner på fart på skia så er dette livsfarlig.

Ja, det er for lite.

Men, som andre her påpeker, din definisjon av hva som er en 'tur' kan bli noe snever, og passer kanskje ikke for alle.

For min del, her oppe på Det Sorte Fastland, så blir det veldig få overnattingsturer, men det betyr ikke at jeg ikke er på tur.

På en normalsesong blir det nå rundt en 20-talls skikkelige turdager (i skisesongen, vel å merke..), mens det ofte er bare noen få helger med overnatting.

Hva som er en 'tur' blir veldig individuelt.

Og hvor mange turer som må til for at det skal bli bra, ja, det er vel egentlig bare opp til en sjøl å avgjøre.

Jeg regner det ikke som en tur når det blir på Sula eller Hogsvoren, to lokale fjell som er godt egnet for styggværsturer.

Personlig er jeg lite fornøyd med sesongen så langt, til tross for flere artipeer-linjer som er kjørt.

Det er rett og slett ikke nok.

Ja, Svein, det bli i hvertfal ikke bunad på 17. mai, det kan jeg love deg.

Snøgrensa er vel midt på treet, men det er ikke veldig mye snø i lvere strøk under 1000 - 1200 m.

Muligens en del mer enn i fjor, spesielt oppi høyden.

Forsåvidt første turen min på Høgstolen der vi kunne gå på ski hele veien fra bilen uten å ta av skia bortover den flate seterveien.

Men nå smelter det fort i lavlandet, og snøen nedi skogen forsvinner raskt.

Med brøkkjebil kunne man kjørt til setra, vært på tur, ventet til sommeren når snøen hadde smeltet, og kjørt hjem.

Den snøen som kommer nå vil dessverre bare ødelegge føret og mulighetene.

Den gjør at brattere sider ikke kan kjøres fordi de blir for løse og trasige når varmen kommer på.

Nå er det Stryn som gjelder, og Trollstigen når veien straks åpner.

Bare så synd med alle bobilene og turistbussene på veien, som Haien neppe liker når det blir for mange av dem.

Her på Det Sorte Fastland er det ganske horribelt med flått, har riktignok ikke sett noen enda, men det har vel med valget av aktiviteter å gjøre.

Typisk så er det trasig på strandtur, spesielt områder der man må gjennom noe skog eller kratt, eller rett og slett springer stien tilbake.

Store flått ser man lett, mens de minste, kanskje ned mot 1 mm, er veldig vanskelig å oppdage på sokker og klær ellers.

I strandkanten, på fjell, ser det ut til å berge unna, har heller ikke sett flått i fjellet.

Friluftsliv skal jo være sunt, er dette naturens måte å opprettholde balanse på, slik at soffasliterne ikke blir liggende for mye etter?

Det hadde vært fint å få redusert denne plagen, ser ikke umiddelbart hva slags fordel det er med flått.

Ideer mottas gjerne.

Amerikanerne hadde jo noen vellykkede forøk med napalm for noen tiår siden, da kunne vi bli kvitt en del brysom vegetasjon med det samme, kanskje ville det da bli fint å klatre på sunnmøre.

Og ellers så er det mer enn nok insekter her oppe, nedi landa der har jeg aldri vært plaget av hverken mygg eller knott eller fluer.

I går var vi på Høgstolen.

Perfekt vær, med en flott kuldegufs i fra nord som ga tørr snø i høyden.
Jeg hadde tenkt litt på muligheten for å kjøre en artipeer også, om det går er veldig avhengig av forholdene.
Og nå viser det seg at det ikke ser håpløst ut, nesten nok snø, men sannsynligvis ganske hardt, og det er egentlig ikke noen trivelig nedkjøring.

Opp over kanten mot breplatået ser jeg da andre siden av breen, den har jeg aldri kjørt før, og her er det absolutt mulighet for en stor linje, og trivelig er det også ut til å være.
Linjen studeres nedenfra og på kartet, slik at det er mulig å treffe rett.

Over kanten (900 moh) er det tørrsnø, et lite, tynt lag oppå noe hardere underlag.

Fra toppen er det totalt 1300 hm nedkjøring, hvorav 800 hm er overfor kanten.
Føret er greit nok, veldig sikre forhold egentlig, men jeg trives ikke med høy fart når det er slik, det har lett for å huke og dra i vei.

Starter fra toppen, mot nord, for å finne plassen der man kan tippe ned henget mot breen.
Kjører dette, konstaterer at det er fint og krevende føre der det er brattere.
Dundrer på over flata, holde høyden mot ryggen mot venstre, og så begynner den store morroa.
Her gjelder det å navigere rett, for fra toppen så ser man ikke sida før man tipper nedi, en ser bare rett ned i dalen 600 høydemeter lenger ned.
Jeg stoler på kart og observasjoner nedenfra, og kjører en travers rett over henget oppunder toppen, helt til jeg ser kanten og området nedover der det flater litt ut.
Og det stemmer, slik er det, jeg treffer rett.
Så er det å kjøre nedover, tar det rolig, og sjøl med såpass faste forhold så driver snøbitene rundt øra nedover.
Dette er skikjøring på høyt plan.

Stopper midtveis og tar noen bilder, blant annet mot der vi kom opp, som også er en vanlig og fin vei ned.
Dette er et spesielt sted å være, en føler seg ganske priviligert her, med slike spektakulære omgivelser, det perfekte været, og eventyret med å finne en god linje.
Det fine med å kjøre slike ting, i motsetning til renner, er at det er så mange valgmuligheter underveis, avhengig av preferanser og forhold og ferdigheter så kan man gjøre så mye forskjellig, for det er åpne flater og terrengformasjoner og hamrer, det går an å variere.
Det går også helt fint an å stoppe her, det kommer ingen farlige dyr, for jerven som hadde laget spor over breflata er ikke her nedi, og det kommer ingen dansker ovenfra og kjører deg ned.

Linjen Høgstolen NE er fra 33 til 38 grader bratt, gjennomsnitt 37 grader over 500 hm.


På vei forbi Gudbrandjuvet konstaterer vi at det er nå ødelagt.
De holder på å bygge en slags 'severdighet' av det hele, med gangbro over juvet med glassvegger, slik at turistene kan se på juvet uten å bli våte om det skulle regne.
Dessverre, folkens, Gudbrandsjuvet er ikke Grand Canyon.

Det er derimot en morsom ting å studere og vurdere for muligheten for å sette utfor i noe slags farkost, dette gjør man typisk etter en dag på ski på Trollstigen, da bor man gjerne på campingen her.
Og dette kunne man trygt gjøre med den strukturen som allerede var oppmontert, i form av gjerder og gangsti.


-------------
Om..

Høgstolen er et fjell øverst oppe i Valldalen på Sunnmøre.
Fjellet er et veldig bra skifjell om våren, før veien over Trollstigen har åpnet.
Toppen er 1739 moh, og man starter på om lag 450 moh.
Spesielt den siste biten oppå breplatået er veldig fint, med vidt utsyn og fine, snille omgivelser.
Nedkjøringen langs høyrekanten (øst) av breen er ikke krevende, og byr ofte på gode forhold.

For å komme opp passerer man den rasutsatte nordvendte sida inni dalen etter Nedstestølen, snøen er som regel råtten utpå våren her, og avhengig av temperatur og forhold generelt så bør man ikke somle forbi her.
-------------

Det er heldigvis ikke fartsgrense i fjellet enda.

Fjellet er fremdeles fristed for oss som ønsker å utfolde oss uten dumme restriksjoner.

Det er opp til hver enkelt å gjøre vurderinger og handle deretter.

Fartsmåling høres arti ut, men det må være ganske trasig å holde en gps i hånda når du skal kjøre på med ski.

Mange vil nok også bli ganske så overrasket når de ser hvor fort det kan gå.

Øyaværinger er slike som er fra Holmelandet eller et annet sted som krever ferge.

Brett fungerer overraskende bra, det såg jeg sjøl når det var med en brettkjører på tur en gang.

Men han var nok god, også.

Brett kjøres på litt annet vis enn ski; på ski kjører en gjerne kortsvinger, selv når man slipper på så kjøres det gjerne svinger, bare litt lengre men gjerne med samme frekvens tidsmessig.

På brett så kjører de gjerne mye lengre og større svinger, og kan også sleide sideveis for å ta ned fart uten å svinge.

Det er vel forsåvidt brettene som har gjort at vi nå har fått en renessanse for ski med fete, digre planker, som kan kjøres mer som et brett, med lengre og større svinger og større fart enn før.

Nei, det kan vel kalles avansert sporetikk, eller hva sier du Okv ?

Helt rett, det er sporetikk for viderekomne.

Sporetikk er noe som stort sett mangler helt hos nordboere, dette er noe de kan nedi landa.

Der kjører de gjerne parallelle spor over hele fjellsider, med knappe halvmeteren mellomrom mellom sporene.

Da blir det plass til mange.

Ulempen er at alle må kjøre samme svinglengde, og det passer meg veldig dårlig.

Det eneste jeg har stor aversjon mot er traverskjørere som kapper hele sider i to, dette er både etisk forkastelig og potensielt farlig, fordi man kapper snødekket og kan løse ut hele spetakkelet og utgjør en fare for seg selv og den som kommer dundrenede ovenfra.

Ellers så synes jeg alle skal få kjøre akkurat som de sjøl vil, og kjører noen over sporet mitt så har det jo ingenting å si.

Hvis det passer seg slik så kjører jeg gjerne over et spor eller to sjøl også.

Spor er i alle tilfelle ferskvare med kort holdbarhet her oppe på Det Sorte Fastland.

Jeg har sett noen ganske rå spor ned fra Saudehornet

Man kan av og til komme over interessante spor oppi der, så det er helt klart at det er folk her oppe som kan kjøre på ski.

På sunnmøre så er det nok helst ørstingene og voldingene som er råe på ski.

Kanskje en og annen på sykkylvssida også.

Jeg bor i Ålesund, og har lite kontakt med disse miljøene, selv om jeg fremdeles er medlem i SKK.

Jammen er vi er forsjellige gitt! Men det er vel kanskje bare bra?

Ja, det er bra.

For da blir det bedre plass, i og med at ikke alle bruker fjellet på samme måte og sted, og så kan man få inspirasjon og ideer til ting en sjøl kanskje kan begynne med også.

En topp er noe man gjerne skal oppå, men på slike turer som dette så er det nedkjøringen som er i fokus.

Og da er det ikke nødvendigvis slik at man i det hele tatt kommer forbi det høyeste punktet, hvis det ikke er derfra man skal kjøre.

Har jeg vært på et fjell x antall ganger før så er det ikke nødvendig å gå helt på toppen.

Gode eksempler på slike fjell:

- Svinetinden, fordi de siste 4 meterene egentlig krever isøks og stegjern, dessuten så er føret sikkert på vei til å forsvinne så man har det travelt,

- Nordre, når man kommer opp fra Kvanndalen (feil side..),

- Kolåstinden, fordi det er veldig trang og folksomt oppå toppen og som oftest sundtrakka og umulig å kjøre på ski derfra likevel.

På Trolltinden kommer jeg på toppen hvis jeg går opp toppryggen, for det er god plass til å ordne ski og utstyr der, og så får man flest mulig flate høydemeter å kjøre seg inn på før man bikker kanten.

Men jeg sitter ikke oppå der og studerer på tilværelsen, det er mye bedre å ta seg en pause lenger nede, der det er le og behagelig temperatur.

...Fineste nedkjøringen tror jeg likevel må være litt lenger mot Sunnmøre, der kan en kjøre bratt helt ned til vatnet.

Ja, der er det fint å kjøre, bare å bikke ned kanten og kjøre ned til vatnet.

Kjørte en fin linje direkte ned mot botnen mot Trolltinden sist jeg var der, skikkelig halvbratt når man bikker kanten, den var veldig fin og arti.

Den starter helt utpå enden av Meddagsfjellet, mot Trolltinden.

Først rett ned langs kanten i retning vatnet, så bikke til venstre, utfor, på rett sted, så gir det seg sjøl resten.

Etterpå kjørte jeg sørvestsida på Trolltinden, da var jeg ikke oppå toppen engang, gikk bare til oppå der det flata ut.

Litt i tvil om jeg skulle poste dette, men bildene er nå der, og det er et par poenger også.
For Trolltinden har vært vist før her, men vi tåler vel noen nye bilder, dessuten så er det jo slik, at alle turer er unike.

Denne siste dagen i påska var det bra vær, og jeg dro på Trolltinden, nokså sent på dagen.  

Det er fint å surre rundt nedpå sletta gjennom skogen på vei opp, det danner en slags kontrast til det forblåste terrenget lenger oppe på ryggen mot toppen.
Man får med andre ord med seg det som er fint med pinnskitur, og samtidig et bra fjell med fine nedkjøringsmuligheter.
Jeg hadde regnet med å se mange spor ned sida denne dagen, men det ble bare mitt spor i dag.
De senere årene har det blitt mye mer populært med toppturer og folk har feitere ski og det er mange som kjører bra, så det er ofte tildels oppkjørt ned fra de mest populære fjellene.

På vei tilbake over sletta gjennom skogen, etter nedkjøring og pause i skogkanten, blir fristelsen for stor.
Noen har gått opp langs nordsida på en kolle, og laget et nydelig spor ned igjen, akkurat der snøen er skjermet for solstek og enda tørr og fin.
På med feller igjen og opp, for dette blir bra.
En kort, grei og arti nedkjøring ned gjennom skog som er åpen nok for god skikjøring, på nydelig føre, ser jeg for meg.
Og akkurat slik blir det.
Korte linjer, særlig etter å ha kjørt noen høydemeter først, blir ofte bra, for da har man kjørt seg varm og blir heller ikke sliten før man er nede.
Legger sporet ved siden av det andre i toppen, respekt for andres verk, og blåse videre gjennom skogen, der bestemmer trær og slikt hvor man kan kjøre.
Stor moro og bra.

Det er ingen bilder fra toppen.
For den er ikke så interessant, det er bare et sted der man snur, som regel kaldt og forblåst.

Hehe, husker jeg såg den på kino da den var fersk. Filma på New Zealand ?

Jeg husker også at jeg så den på kino, såg biter av den nå også, må vel sies å være noe av det verre som er laget av film; dårlig plott, middelmådige skuespillere, totalt urealistiske scener som selv en ikke-alpinist skjønner er bare tull, og så det viktigste, greier overhodet ikke å formidle noe av atmosfæren og opplevelsen ved det å være tilstede oppe i fjellet.

Det er fortsatt skiføre i Nordmarka, om enn ikke i de sørlige delene.

Joda, jeg husker hvordan det var der nede, lite ski etter påske, for å si det slik.

Nå er det snart midt i sesongen her oppe, venter bare på at det skal legge seg noe mere snø nå og så må den få roe seg litt, så ligger det klart for neste herjerunde..

Mye bra nede i Oslo, men det er fryktelig usentralt i forhold til fjell og spektakulære ting.

Ser ut som Det Moderne Samfunn har gått over til å bruke kalenderen og klokka i stedet for fornuft og vurdering.

En ser det samme på flere områder, for eksempel snø på veier som tydeligvis er mye glattere nå enn før om åra.

Før måtte folk tilpasse sine gjøremål og aktiviteter i forhold til naturen; skal man gå tur, så venter man på vær, er det snø på veien, ja, da tar kjøreturen litt lenger tid.

Men når tiden er oppbrukt og alt må skje etter planen for at det skal gå opp, da skjærer det seg når uforutsette ting dukker opp, slik som for eksempel snø i februar i norge.

Og nå er det jo påske, og da skal man jo på tur. Tydeligvis uansett forhold.

I Mai må du gå sjøl.

Mai er sesongtopp her, og nå kommer det mere snø også.

Dukker stadig opp nye "prosjekt"

Får vel finne fram kartet, ser jeg.

Ellers så avventer jeg været inntil videre, det er jo håp om mere snø, og forhåpentligvis finvær etterpå.

Det er i hvertfall fint å se at det snør, om ikke annet.

Har du noen rygg-turer på tapetet?

Forslag?

Du er syk.

Jeg drar aldri på skitur med deg.

Husk på, at ting ofte oppleves annerledes når man står midt oppi det.

Dette er en av de store på Sunnmøre, og oppleves ikke som forferdelig eller trasig under gode forhold, det største problemet er å finne den rette dagen, for dette er ikke noe man gjør 'hver dag' for å si det slik.

Og om andre vil gjøre denne turen, så værsågod, jeg hverken anbefaler eller fraråder det, men min turbeskrivelse må ikke brukes som noen guidebok, for det er det ikke.

Med utgangspunkt i observasjoner av rute og snøforhold, så vurderte jeg det slik, at denne turen kan jeg gjøre nå.

Det er ikke sikkert vurderingen var rett, uansett så hadde forholdene vært bedre på lørdag.

Hvis du noen gang har vært eller skal til Chamonix, så ser det jo ikke ut til å være noe IQ-prosjekt å kjøre nordsida ned fra Midien, men noen gjør faktisk det, selv synes jeg det ser ut som godt over middels trasig bare å klatre opp der.

Så alt er relativt.

Jeg har beskrevet min tur, og jeg håper noen finner det interessant å lese om det, helt uavhengig av om en selv kunne tenkt seg å gjøre denne turen.

Selv synes jeg det er arti på lese andres historier, selv om det ikke er noe jeg selv vil eller kan gjøre.

Det er også viktig for utviklingen at det fortelles om hva som skjer.

Uansett så liker jeg å finne på nye ting, utforske, være på eventyr.

Og det er mange muligheter for moro i fjella rundt her.

Det største problemet er vel at etterhvert som man holder på, så flyttes egne grenser nærmere det som er fysisk mulig.

Og da øker risikoen, og det er ikke bra.

På lørdag var jeg på Kolåstinden og i Kvanndalen sammen med tre andre, i morgen skal jeg på Hogsvoren.

Variasjon er fint.

Jeg husker artikkelen til Stein P. fordi det for en gangs skyld sto noe Fjell & Nikkers som var interessant, morsomt og i tillegg har en undertone. Ganske utrolig at noen mistolker artikkelen så til de grader at de blir provosert.

Mon tru om dette er spora vi såg vinteren 2005, tror du var der et par dager før.

Østsida er flott, og der er det også god plass.

Man trenger ikke kjøre øverste del av ryggen, lenger ned i sida er det ikke så horribelt, under gode forhold er det ei grei og fin linje.

Når blir du med på tur?

Blir mye morro fremover nå, det er også 3 personer hos oss her som nettopp har kjøpt skiutstyr, så det blir sikkert mye variert også.

Nå har jeg nettopp krysset av to renner fra lista mi, og har egentlig ikke lyst til å kjøre trangt og trasig mere på en stund.

Åpnere flater, gjerne langs ryggformasjoner, med litt terrengformasjoner og slikt og muligheter for åpne linjevalg lokker..

Jeg kjørte Sydcouloiren på Romedalstinden i dag.

Denne har jeg ventet på siden i 2005 da jeg kjørte forbi i toppen og lurte på om det går å kjøre ned her, for det såg utrolig arti ut med pinakler og formasjoner i kantene nedover.

En slik tur krever rette forhold, så det ble ikke i fjor, og det var heller knapt så det kunne gå i dag også.

Det er rett og slett for varmt.

Tur ble det, med Bamseski i dag, for det kan hende det er greit å ha noe man kan blåse på med hvis det trengs.

Da går det jo ikke så fort oppover, og slik som snøen var oppover så var det antageligvis et blodslit uten like, for jeg konstaterte at jeg var skikkelig sliten når jeg kom på toppen.

Slik som forholda var i dag, og med såpass utsatt terreng, så var det mye annet å ta seg til enn å kjenne så nøye etter hvor sliten man var.

Allerede opp første henget så er det trasig varm og bløt snø, så dette lover jo ikke bra.

Men det er bare å fortsette oppover, det kan jo bli bedre.

Det ble det ikke.

Turen opp Sydcouloiren går opp tre bratte heng før den avsluttes opp ei renne som ender opp ved toppen.

Over nederste og midtre heng er det store flate partier, selve hengene er korte og bratte (faktisk ekte halvbratt og vel så det) og artie å kjøre.

I bunnen av renna er det noen hamrer og en pinakkel med ei alternativ renne på innsida.

Der alt dette møtes er det for trangt, slik at terrenget blir ganske trasig.

Det er et par plasser der det er fatalt å reise i vei, fordi man reiser utfor ting rett nedfor.

På det smaleste er det bare en smal snøegg, med for bratt på begge sider når snøen er så bløt.

Det er partier i og omkring denne passasjen som bikker 45 grader og vel så det (altså halvbratt).

Renna i toppen er knapt 40 grader og romslig og grei, fin og arti å kjøre, hadde det bare ikke vært for exiten som er svinaktig utsatt og grusomt sidebratt og small, helt ut på kanten mot Romedalen.

Forbi det trasige partiet tipper jeg ned øverste henget, forbi en smeltesprekk, etter denne er det trygt.

Det er fremdeles bratt nok, så flater det litt ut, og jeg velger å hoppe neste smeltesprekk, da brukes resten av henget ned mot flata til å ta ned farta slik at jeg greier å stoppe på flata for å ta bilder og konstatere at det gikk i grunnen ganske bra.

Neste henget er lite, men har også en arti smeltesprekk i toppen.

Siste henget har et par rennelignende formasjoner som er fine, også her er det ganske bratt ned.

Føret var egentlig ikke så bra, tungkjørt og trasig i brattene, og tildels et slags hekteføre der det flata ut, noe som betydde at det ikke fristet å slippe på mye fart ned henga.

Jeg tror østsida er bedre å kjøre, fordi den er sannsyligvis ikke så varm, og den er heller ikke like utsatt.

Her er det stort sett å holde seg på beina og passe seg for smeltesprekka i enden av bratta, og ikke utfor hamrene midt nedi bunnen av sida, så går det greit.

Bildene viser ikke så mye spor, for snøen reiste der det var litt bratt.

Men det gjør ikke så mye, for spora var ikke fine uansett.

--------------------

Om Romedalstinden:

Romedalstinden er et av de fineste og mere alpine fjell i Sunnmørsfjella, alle sider er høvelig bratte og særlig vinterturer er spektakulære prosjekter.

Den ligger mellom Kolåstinden og Molladalen, på vestsiden av Hjørundfjorden.

Her oppe går man stort sett i fred, det er sjelden man møter folk her og om vinteren er det omtrent førstesporgaranti uansett linjevalg.

En vanlig vei opp er fra nord, opp ryggen før pinnakkelen, over i østsida og så opp på ryggen som følges til topps.

Ryggen er som regel mye breiere om vinteren, helt til man trakker gjennom skavelen.

--------------------

Min observasjon, som ikke må brukes som grunnlag for vurdering om hvorvidt Søre fra øst er 'trygt':

Stabil snø, tildels hard i skyggesidene, men det er litt varmt enda, og den har ikke satt seg helt.

Ting, slik som is og snøskavler, kommer ned når sola tar utover dagen.

Dette skulle ikke være noe større problem opp mot ryggen på søre fra Flatdalen.

Hadde tenkt meg på tur i dag, men slo det fra meg pga for varmt i været i går kveld.

Denne turen går i øst og sørvendt terreng, og jeg vil ikke risikere for varm snø som ikke har sunket sammen skikkelig enda.

Kanskje er det bedre til i morgen.

I går vart det WC på Nordre Sætretind.

Den kan absolutt anbefales.

Etter en uskapelig forvinter med håpløse forhold ble det nå mulighet til å gjøre forskjellig moro.

Rekognosering på lørdag, med to 'artipeerer', viste stort sett stabil, men varm snø, kjøreforholdene var dog ikke de beste.

Med andre ord tid for noe mer alpint.

Nordre har ei flott renne på vestsida, Vestrenna, som går fra toppen (rett sør for søre toppunkt) og 500 hm ned sida mot Kvanndalen.

Renna har en trang exit nederst nede, ellers er den veldig bred og fin.

Renna er vestvendt og skjermet av en fjellvegg på sørsida, slik at selve renna ikke får sol før sent på dagen.

Imidlertid så vender høyresida (skiers right) mot sola og kan bli noe varm, spesielt i toppen, derfor må man likevel være passende tidlig ute, i hvertfall ute av renna rundt 1300 - 1400 på denne tida av året, avhengig av forhold og sol og temperatur selvsagt.

Renna er 38 grader over 500 hm i følge kartet, noe brattere nederst, slakkere i midten, ned mot 30 grader, siste biten mot kanten i toppen er det skikkelig halvbratt.

Jeg tok de små, korte skia, regnet med at manøvrerbarhet, og ikke minst fart oppover, var bedre å ha enn mulighet for å bli tatt i radar på vei ned i renna (..'hei, du der, inn her.. gjekk noke fort ditta.. verte dyrt..' - vet jo aldri hvor de kan stå og lure..).

Så det bærer i vei, ganske seint på formiddagen, men med god fart oppover.

Snøen var en del mer gjørmete enn antatt, derfor ble det tildels strevsomt opp renna.

Starta nedi exiten med å trampe nedi til knes, men regner jo med at det blir bedre oppover.

Regner også med å være oppe ganske snart.

På det tidspunktet jeg hadde tenkt å være på toppen stod jeg midtveis nedi renna med snø opp på låra.

Skulle hatt Bjørn Sande foran til å trampe spor.

Så ille var det ikke hele veien, og jeg kom opp til slutt.

Renna er brei og fin å kjøre, det er bare exiten som er noe smal og trasig.

Jeg la linja for det meste oppi høyresida, der var det jevn snø, dessverre noe tung.

Nedi bunnen av renna er det som vanlig ikke kjørbart, der ser det ut som er arktisk Irak.

Hadde nok vært bedre med Bamseski ned på dette føret, men det gjør ikke så mye.

Kan ligge og kjøre oppi sida, og passe på at snøen som når meg igjen reiser ned exiten mens jeg får en kort pause.

Nedenfor exiten er snøen fin og jamn ned til bunnen av dalen, der det passer med en pause med utsikt til dagens herjing.

Denne turen er overraskende grei, renna er ikke så bratt, det verste er snø og is som kommer ned fra toppen og sidene, spesielt fjellveggen mot sør.

Så man må passe sola og klokka.

Selv om det er god plass oppe i renna så er det neppe noen fordel å være for mange på tur her, det blir fort trangt på vei ned når både skikjørere og snøen som løses ut skal være der samtidig.

Nedi exiten kan ingen være når det kjøres i renna lenger opp, og det er vanskelig å se hele renna fra toppen.

Men man kan jo kjøre en og en fra toppen og ned på flata i dalen.

Bildene fra oppi er ekstremt dårlige fordi jeg glemte kameraet i bilen.

Det er forsåvidt ingen krise, dere skjønner at det skal forestille fjell likevel.

--------------------

Om 'Nordre':

Nordre Sætretind er et flott, alpint fjell i Sunnmørsfjella, mellom Standalseidet og Hjørundfjorden.

Nordre ligger rett over for Kolåstinden, på begge fjellene har man god utsikt til det andre.

Det er mange veier opp på Nordre, slik som Vestryggen, fra nord, gjerne via Insterenna, fra Flatdalen, og Vestrenna.

--------------------