Okv

Åja, nå husker jeg - tau kommer ferdig tvinnet fra butikken.

Bare å larve gjennom en gang, så blir det så rett som det kan bli.

Tenkte bare det hadde vært svært om noen hadde en slik mirakelmetode som unngår tvinn i tauet, også ved bruk senere.

Det viktigste med et nytt tau er uansett hvordan du pakker det ut, viktig å pakke det ut riktig for å ungå at tauet tvinner seg, noe du vil slite med resten av tauets levetid...!

Jeg vil gjerne høre hvordan du gjør dette?

Er dem så...

I og med at man holder på oppe i slike fjell fordi de byr på sportslige utfordringer, så må jo også vanskelighetsgraden beskrives i forhold til dette.

Og da er alle disse fjellene å betrakte som ganske lette.

Kort avstand, ingen farlige ("farleg..") brepasseringer der en må springe forbi under brefall, ingen høyde som gir pusteproblemer utenom det som må påregnes pga motbakke, ikke spesielt utsatt værmessig.

Ypperlige fjell for å lære seg fjellsportteknikker i, men også fine for å bare ta seg en grei tur oppi, i spektakulære omgivelser, uten å måte bekymre seg om en rekker siste gondolen ned igjen eller eventuelt middagen før de tømmer gryta.

Breene her rundt er små og oversiktlige, men kan være bratte, og i perioder med nedsmelting er det digre og mange sprekker.

Breene burde ikke by på vanskeligheter for en som er vant med ferdsel på bre og is og snø i bratt terreng.

Slik som i år, så kan nok Brekketindbreen krysses alene uten tau, en vet jo stort sett hvor sprekkene bruker å være også, og passerer man blåis så er det jo greit - der ser en jo hvordan det er.

Så, vanskegraden avhenger stort sett av klatringen siste biten opp.

Med forbehold om mulige feilvurderinger - her er en oversikt for de mest interessante fjellene rundt Patchellhytta:

Store Brekketind:

Normalveien via breen og skaret til nordsida, opp skaret et par klyveopptak (grad 2 max), nordsida Grad 2, 1 tl.

Trynet Direkte rett opp fra breen i senter av klossen - 1 tl 4, 1 tl 4/5-, 2 tl 2.

Varianter lenger mot venstre (vest) er sannsynligvis vesentlig lettere, antatt 3-4.

Lille Brekketind:

Sydsvaet fra breen, grad 2, 2 tl.

Nordsida 2-3 tl grad 3, varianter ca 4.

Søre Brekketind:

Sørsida og opp renne utfor konten mot øst, 1 tl grad 2.

Smørskredtind - Store:

Vestegga, flere hundre utsatte høydemeter klyveterreng, max grad 2.

Smørskredtind - Nordre:

Opp renna mellom Store og Nordre og over bre på baksiden, renna er vel 40 grader på det bratteste, helt grei på årssnø, forferdelig på blåis og med sprekker.

(Store kan også nås fra toppen av snørenna ved å gå ned sørover og så klyve opp på sørsida).

Variant langs svaene på sørsida av egga, så ned mot breen, opp renneformasjon mot topen, grad 2.

Opp renne til venstre for snørenna, lett klyving, noe løsmasse kan forekomme i renna.

Det er vanlig å gå ned sida mot Patchellhytta, først mot øst langs ryggen, så ned sida.

Pass på gunstig veivalg forbi hamrene med svartsva.

Til sammenligning så oppleves ikke dette som vanskeligere enn fx Skagastølsryggen, men det tar mye mindre tid fordi avstanden er mye kortere.

Til slutt så må det jo påpekes at fjellene her oppe på Det Sorte Fastland er best om vinteren, for da har all løsmassen frosset fast, og nedturen på ski blir jo høydepunktet.

Brekketinden om vinteren er svært.

Hvor vanskelig det er, og om det i det hele tatt går, er da avhengig av forholdene.

Sunnmøres beste fjell

Brekketinden er et ideelt fjell;
Lett tilgjengelig, kort vei opp (fra Patchellhytta, red. anm.), bre som ofte har morsomme bresprekker og blåis, flere korte klyve og klatreruter til topps.

Det er flere topper oppe i Brekketindmassivet, som omkranser den lille breen.
Søre, som sees fra Patchellhytta (noe over 1400 moh?), Lille (1550 moh) i nordvestre hjørne, og Store (1578) som er den firkanta klossen midt på.

Dette er et av Sunnmøres desidert beste fjell.



Store Brekketind

Denne turen blir det greieste og raskeste vei opp til Store, det er via breen, opp skaret til norsida og så lett opp vel 1 tl til toppen.

Breen er skuffende grei i år, med årssnø omtrent hele veien.
Breene har smeltet ned grusomt de siste årene, og digre, åpne bresprekker og blåis har gjort breen til en arti opplevelse.
Denne morroa har gått på bekostning av mulige veivalg også, fordi breen har minket såpass mye.
Sist gang jeg var her måtte vi klatre opp egga vest for Store, og rappellere ned i skaret, fordi det ikke var mulig å komme i land fra breen på vanlig sted.

I år så er det ingen åpne sprekker av betydning, og breen har fått et sårt tiltrengt påfyll.

Det er noen snøklosser og smeltesprekker i nedre del av renna opp mot skaret.
Snøen kan passeres enten oppå (anbefalt), eller på siden mot øst, mellom snø og fjell, opp sva belagt med løsmasse og grus og stein.

Det er et par klyveopptak mot toppen av renna.
Så runder man ut i nordsida, og klatrer opp vel 1 tl grad 2, langs hylleformasjoner.


Jeg nevnte for de andre at jeg nettopp hadde vært en tur på Hauktjern - arti å se igjen plasser der en har vært før.
Der var det satt opp skilt for "Farleg terreng", slik at ingen skal være i tvil om at her er det absolutt ikke på noen måte trygt.
Jeg påpeker at her oppe, så er det heldigvis ingen slike skilt.
"Tja", sier en av de andre, "Det spørs om de ikke ville gått tom for skilt da.."


Lille brekketind - vestegga

Klatret variant av Vestegga på Lille Brekketind på lørdag 13092008, på søndag gikk vi
oss en tur på Søre Brekketind, og fikk dermed en kanonhelg på Patchellhytta.
Telt, tau og utstyr og en som kan være i andre enden av tauet er et must for
suksess på Patchellhytta om sommeren.

Vestegga er stor, så her er veivalg og tidsbruk viktig for å unngå å mørtne
ute på en bad ledge.
Her viser det seg at det går greit å følge hyllesystemer på nordsida av
egga (langt, gåing, noen opptak grad 2), og så ta oppover nær toppen.
Da går det ganske raskt, og klatringen på slutten er veldig fin, med mye
fast fjell også.

Spesielt nordøsthjørnet, rett oppunder toppen på Lille, er spektakulært, med
flott klatring i fast fjell og tildels eksponert (2-3 tl grad 3).
Flott og luftig.
På nordøsthjørnet har jeg vært før, klatret da rett opp den bratte veggen,
greit med gode tak, kort bratt passasje rett etter stand.
Nå valgte vi en annen variant, ut mot breen, helt utpå hjørnet.

Dette er kanonterreng som bare må oppleves.


Søre Brekketind

På søndag var vi egentlig godt fornøyd, men vi tok en tur på Søre
likevel.
Søre er også et skikkelig fjell, med 1 tl klatring grad 2 på slutten.
Det er opp ryggen mot Søre i høyrekant, så er det et hakk der eggen og
sydsvaet reiser seg og blir mer som klatreterreng.
Der tar man ut til høyre ned og bortover eksponert hylleformasjon i løsmasse
til man når den faste renna som leder til toppen.
Klatringen er grad 2, ikke bratt, men oppleves som vanskeligere enn fx
nordsida på Store.
(Sydsvaet direkte er om lag 3, men "farleg" fordi det består av digre løse
skiver. Finest er det muligens langs eggen rett opp fra hakket, men den har
jeg aldri klatret.)


Fjellsport og morro

Det er lite fjellsportsfolk å se nå om dagen, det var, så vidt vi kunne se,
ingen andre som var eller hadde vært oppe i Brekketindmassivet.
Jeg så sporene mine fra sist helg over breen, men ingen andre spor.
Så ingen på Smørskredtinden heller.

Det er tydelig at man ikke holder på med så mye sommeraktiviteter lenger,
for grommskoa er totalt matraktert og klær måtte tapes sammen før avreise.
Så lite som dette blir brukt nå om dagen, så er det lite poeng i å kjøpe
nytt.
Denne turen er vel godt over det jeg hadde forventet å få til av arti, etter
at skia ble parkert i juli.
Rart med det, men kommer man seg avgårde, så viser det seg alltid at klatring også byr på mye morro og store opplevelser.

Det var utrolig givende å holde bortover egga der - jo lenger vi kom, jo
bedre, og det gir en spesiell følelse å være ute i et slikt spektakulært
terreng, der det ukjente dukker opp rundt neste nabbe.
Og så er det noe med dette å hive inn en prefekt friend inn i fast fjell når
en innimellom treffer på det.
Til slutt får vi klatre nordøsthjørnet, det var virkelig flott.
Kort, lett, eksponert og fast fjell.
Perfekt.

MEN:

Det hadde i grunnen vært veldig tøfft om noen kunne gått alle de norske 2000 metringene men stoppet 5 meter under alle toppene og sagt "Det var ikke toppen som var målet - men turen!"

Før noen gjør slik så kan det lønne seg å avklare dette med eventuelle andre turdeltagere på forhånd.

Ellers kan det vel lett oppstå en viss grad av misnøye.

Vi nisser har også tradisjon for dette, "veien er målet", osv.

Gir man seg til å snu rett oppunder toppen så blir det bare dumt, spesielt når andre som er med gjerne vil sette beina sine på toppen.

Ref. nilsianere i Himalaya, husker ikke hvor det var, når eller hvem som var med.

Her også er det mye rart å lese.

Hvis det allerede ligger en vei der, så kan den likeså godt brukes.

Inngrepet er allerede fullendt.

Veien bør da selvsagt være bomvei, slik at alle som ønsker kan bruke den, og samtidig gi et bidrag til vedlikeholdet.

Alternativt så kan veien saneres, og stenges av for godt.

..mens vi to andre ville ha med oss Smørskredtind før vi dro ned.

Kommentar som jeg la ut på Fjellinordvest:

Foruten at det selvfølgelig går an å klatre sørsida av egga, så er det to klyvbare varianter av denne.

Begge følger nordsida (venstre sett nedenfra) av egga opp.

Ene muligheten er å runde i nedkant av nederste håmmårn, og så ta oppover.

Andre muligheten er å fortsette et stykke opp sørsida, klyve opp på eggen der den har et hakk, og klyve ned en kort kamin.

Fra kaminen er det spasering innpå stien på nordsida av egga, som herfra er felles for begge varianter.

Ellers så kan det vel forekomme at det blir diverse varianter oppover her, det avhenger i hovedsak av snøforhold i forhold til valgt utstyr; har man stegjern og øks velges snøen - ellers så må man jo klyve innpå fjellet utenom.

Smørskredtinden er et skikkelig fjell, og må behandles med den respekt et slikt fortjener.

Vestegga er i praksis flere hundre høydemeter i utsatt terreng som grenser til lett klatring.

En sammenligning med Slogen blir som å sammenligne en SUV med en Cayman S.

Så, selv om dette er en "lett" rute, aldri over grad 2, så er det utsatt, langt og veivalg er avgjørende for at det skal være lett.

Og, som flere andre påpeker - er det vått så kan friksjonen bli redusert, og marginen forsvinner, selv om det egntlig er en slags spasertur i en dårlig trapp uten rekkverk, med potensiale for å trille 200 - 800 høydemeter.

Løsningen er også lett - det er jo bare å gå på løpende hele sida opp.

Nesten... Bildet er tatt fra Vellesæterhornet.

Men da har du kanskje slike gode zoombilder av vestegga på Lille også?

Jeg tok noen bilder fra Brunstadhornet nå i sommer, men de har for dårlig oppløsning.

Det er ikke for bruk i noen artikkel eller bok, det er for å studere egga og muligens se hvor vi gikk opp, og muligens se hvilke andre alternativer som finnes der.

Legger ved bilder av Brekketindene

Og der er dere på tur

Ja, sannelig, der er vi.

Hvor var du, da?

Med skikkelig kamerautstyr kan det sikkert være tatt fra lang avstand, men vinkelen burde avsløre fotografens lokasjon.

Skal vi se.. det er ikke Brunstadhornet, muligens Gullmorhornet, og vinkelen er for rett på til at det kan være fra nedpå breen - jeg tipper på Gullmorhornet?

Da blir det nok artikkel etterhvert, skal samle noen flere bilder fra de andre som har vært med først.

Ellers så trenger man ikke drive enkeltmannsforetak for å gjøre disse turene, i hvertfall ikke om en bor her oppe, for alt er gjort i helgene.

Skal du derimot få en slik skisesong som jeg hadde i år, så er det nok en fordel å være ansatt i Kvålsvoll Invest..

Arti at det er noen som er oppe de skikkelige fjellene også; så ingen der hverken denne helga eller sist søndag.

Smørskredtinden er et flott fjell.

Når det gjelder hvor mange turer som er gjort opp dit så er nok det vanskelig å finne ut av.

Jeg kan aldri huske å ha skrevet i noen bok, og jeg har vært der flere ganger, både alene og med forskjellige folk.

Dessuten så er bok ofte vanskelig å finne om vinteren, et godt eksempel på dette er Jønshornet, der toppen er en massiv isklosse i februar, og kommer man opp senere utpå sommeren kan en lese om "årets første bestigning" av noen som har vært der utpå våren.

Jeg har nettopp vært og herjet oppe i Brekketindene, kanskje jeg skulle legge ut en artikkel om dette.

Lørdag så så jeg spor over breene også - mine egne, fra helga før..

Så det er ikke mye brukt dette området nå om dagen, selv med veldig gode værforhold og enkle forhold på breen nå i år.

Området rundt Patchellhytta er utrolig flott, med mange lett tilgjengelige fine ruter.

Særlig Brekketindmassivet er fint, med kort vei å gå, bre med sprekker og blåis, og forskjellige varianter av klatring og klyving.

Jeg flytter innlegget mitt til denne nye tråden - opprinnelig postet noe OT i en annen tråd:

Det er opptil flere figurer her som spør hvordan den og den passasjen er, om den kan klatres uten tau, trenger man rappellere ned fra Storen.

Å klatre uten tau - frisoloering - praktiseres tilsynelatende oftest av to typer, som forøvrig har få andre fellestrekk:

1. De som har klatret ganske mye, og derfor vet grensen for hva de driver på med.

Få Nisser (det er oss nordmenn, ja) som driver seriøst med dette.

De vet for eksempel at de ikke ramler på 7+, og kan da klatre en 5-er taulengde eller to med rimelig margin.

En annen greier ofte 9, og satser på at tre taulender 6+ og to 7 går greit.

Forskjellig person - forskjellig evne, risikovurdering og krav til margin.

Det er vel også veldig vanlig å ha klatret ruten på vanlig vis først.

Eksempel på ruter som er frisoloert er rutene opp El Capitan i Yosemite, opp Druen, og sikker en haug lignende prosjekter som absolutt ikke frister, hverken med eller uten tau.

Hvorfor noen gjør dette kan en spørre seg om.

Det kan for eksempel være en måte å skaffe seg et navn på, og dermed ha mulighet til å skaffe seg sponsorer.

Eller det er rett og slett dette som skal til for å gi et kick.

2. De som klyver mye i fjell og skal opp på topper, men har aldri klatret med tau og utstyr.

Selv har jeg vært på forskjellig rart med mye morro før jeg begynte med klatring, slikt som Brekketinden og Astabotntind.

Og det gikk jo greit.

Men det er mye morsommere å ha med seg utstyr, og vite mer om det man holder på med, det åpner seg plutselig andre og interessante muligheter også.

Og ikke minst det å vite hvor fort ting kan gå galt, er nyttig.

Alltid se ned når man ferdes i utsatt og bratt terreng, for å se hva konsekvensen kan bli - er det risiko for å reise i vei, så er det jo bare å sikre, så er det jo ikke noe problem.

Slipper å lure på om det går bra, og kan heller ha det morro og være komfortabel med det man holder på med.

Etter å ha funnet ut at jeg ikke var noen spesielt god klatrer, jeg ble riktignok bedre - øvelse gjør en jo, om ikke til mester, så i hvertfall bedre - så har jeg vært på mange fjell og ruter, både med og uten tau.

Klatreerfaring gjør også at man automatisk velger sikrere ferdsel, for eksempel heller en kort bratt hammer i fast fjell i stedet for å runde utpå et utsatt, sleipt sva.

Jeg synes det er arti å kunne å bruke utstyr også, og å kunne bevege seg effektivt og samtidig sikkert.

En gang var jeg på tur alene, men utstyr var med.

Jeg sikret en kort passasje over et sleipt sva, noen få meter.

Det hadde kanskje gått bra uten tau, det var jo bare så vidt at det glei littegrann bare.

Med tau så var turen en stor suksess - jeg kom ned igjen like hel som da jeg startet, og det var ingen utrivelige episoder.

Her oppe på Det Sorte Fastland så er det nærmest høykultur i å snåve seg opp på "klyvefjell", der det gjerne er utsatt, løst, sleipt, eller en kombinasjon av alt dette.

Rutebeskrivelser er gjerne "og så kjem du åt ein hammar, men der kjøme du rundt utpå eit noko sleipt svartsva. Ver forsiktig så går det som regel greit. "

Jeg fant en gang en som ikke hadde vært forsiktig nok på Vestegga på Smørskredtinden.

Det var ikke nødvendig med noen større medisinsk undersøkelse for å skjønne at han var fint ferdig, for å si det sånn.

Poenget:

Er dette noe å lure på.

Er det ukjent terreng, er man i tvil om det går an å gå ned igjen, ser det for eksempel ut som det er veldig vanlig å rappellere ned igjen?

Det er jo bare å ta med seg et kilesett, kanskje et par andre remedier også, gjerne for syns skyld, og tau.

Men hva om man kommer opp, og konstaterer at det hadde jo gått greit uten tau?

Det er mange andre som går uten tau her?

Brulte bruker jo aldri tau?

Det gjør aldri noe å bruke tau når det egentlig ikke trengs.

Får praktisert bruk av utstyret i det minste.

Og Brulte er et dyr som lever på Trollstigen som ingen har sett, så det er ikke sikkert at den klatrer i det hele tatt.

Hvis man ikke har utstyr eller ikke kan å bruke det, så er det noe man kan lære seg.

Utstyr får man i butikken i bytte for penger.

(Om du har dårlig råd så trenger du sikkert ikke rappellslynge på Storen, for det henger så mange der fra før at det skal godt gjøres at alle ryker; spar deg 100 kroner og få litt ekstra spenning på kjøpet.)

Når det gjelder Patchell's sva, så er dette statistisk sett alltid utstyrt med et tau (veldig dårlig størrelse på utvalget i statistikken min, da..) som kan brukes som pendel, og ellers langt mindre utrivelig enn å stå oppå storen og lure på hvordan i svarte man skal komme seg ned uten tau i snødrevet som nettopp kom.

Skulle jeg klatret Storen solo skulle jeg i hvertfall hatt med meg tau og utstyr, det er bra sikkert.

Og jeg ville gått en rute jeg kjenner fra før.

Rent klatreteknisk er ikke dette hverken spesielt vanskelig, barskt, oppsiktsvekkende, spennende.

Men det er potensielt fatalt farlig, så vært sikker på at dette gir deg en opplevelse du søker, ellers er det ikke sikkert det er verdt det.

Jeg laget en ny tråd og flyttet innlegget mitt dit:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13676&highlight=

Det går sikkert an å finne en lang bakke, men det spørs om den blir så interessant.

Sjelden en finner noe som er skapelig noe særlig over 1000 hm i Nisse.

Da er det også ofte slik, at snøen er alt annet enn "løs" nederst, for der er det for varmt.

Skal en absolutt ha en slik nissetrekord, så er jo Skåla ganske lang, de dagene det er snø til bunns.

Men er det ikke lengre nedkjøringer i Lyngen, for eksempel?

Nede i landa er det ikke noe problem å finne nedkjøringer på over 2000 hm, ofte kjører man slike som er rundt 1500 hm.

Og de er fine også, og ender som regel opp i byen, ved siden av en Gasthof der de selger Weissbier.

Dette er tull.

Urørt natur har stor verdi, og må tas vare på, men da må en begynne i en annen ende.

En kan begynne med helikoptertrafikk, som foregår i stadig større omfang.

Så kan en se på hva som kan gjøres for å begrense utbygging av veier og hus og hytter ute i områder som til nå har vært forholdsvis urørt natur.

Jeg merker jeg blir irritert av dette.

Ja, jeg merker det jeg også.

Bør antageligvis ikke engasjere meg for mye i dette temaet.

Det er nemlig ikke nødvendig for alle og enhver å ferdes overalt.

Det er jo også slik, at en må begynne i en ende med ting, slik er det med fjell også.

Enkle og greie først, så vanskeligere.

Det er opplevelse og eventyr i det å omgå hindringer underveis; fjernes disse så forsvinner jo det som gjør turen spesiell og spennende.

Denne trenden med vi alltid må passes på er en uting.

Og la det være igjen noen utfordringer til kommende generasjoner også.

Dette med overdreven tilrettelegging er en ugunstig trend.

Det er meningen at det skal være vanskelig og trasig å komme fram enkelte plasser.

Det er noen av oss faktisk gjør turer nettopp fordi det kan være en utfordring i vente der.

Hvis man ikke kommer opp en dag, så har man et mål, for den dagen da en har trent mere, blitt flinkere eller forholdene er bedre.

Hvis fjellet tilrettelegges med faste installasjoner er det ødelagt.

Klatrerene har vært oppmerksom på dette lenge.

Derfor er det ikke aksept for å bolte eller sette igjen andre faste installasjoner i fjellet når man klatrer.

Hva som gjøres på Knutshøe eller hva det var, eller Trysil, er totalt uintressant for meg personlig, men det kan jo være at de som bor i nærheten og bruker disse områdene jevnlig er av en annen oppfatning.

Men kommer det bolter og trapper på Brekketinden, ja, da blir det bråk.

Jeg var en tur på Skåla i fjor sommer, var i Loen på Porschetreff.

Sommerski på Lodalskåpa utgikk med regn og muligens sludd på toppen, så da ble det Skåla.

(Ref. det jeg sa over - jeg kan komme tilbake og gjøre denne skituren senere, fordi det ikke var bygd tak opp på Lodalskåpa).

Dette er verdens kjedeligste motbakke, totalt bortkastet å gå en gang til i hvertfall.

Autostradasti hele veien, ingen klyving noen steder, ingen interessante vurderingar av veivalg.

Og siste meterene opp mot toppen var det forsyne meg noen klovner som hadde murt opp trapp.

Skåla på ski om vinteren derimot, er sikkert flott.

Helsport er bra, topp service.

Det blåste i stykker ei teltstang for meg, ikke noe problem - de sendte ny stang, jeg fikk også med rørbiter for nødreparasjon i tilfelle dette skulle skje igjen på neste extremekspedisjon 50 m fra hotellet.

Skal jeg kjøpe telt igjen, så blir det Helsport.

(Delen var ikke gratis, skulle bare mangle på et flott brukt telt der garantien har gått ut for flere år siden - poenget er at det må gå an å få deler når noe går i stykker.)

Dette er en uting.

Hvor vidt det er lov eller ikke, så er det neppe moralsk forsvarlig å ta seg betalt for tilgang til disse områdene.

Dette er et resultat av "sosialist-kapitalismen" i Den Siste Sovjetstaten.

Sist gang jeg var på Vestkapp var det enda ikke noen betaling for å kjøre opp, men da var jo også huset stengt.

En annen gang fikk de betalingen sin da de solgte meg en utmerket middag.

Da betaler man for en vare, og den kan gjerne koste litt mere siden det nå er på en såpass forblåst og utrivelig plass, sikkert vanskelig å få folk til å jobbe der.

Hadde jeg kommet der og sett dette, hadde jeg neppe betalt.

Kanskje hadde jeg rett og slett snudd, det er tross alt ikke så fryktelig mye å se der oppe, bare en kafe der en kan få kjøpt seg noe mat, hvis den er åpen da.

Og om betalingen gjelder for å gå på veien også, så kan en jo gå ute i terrenget ved siden av.

Nisser (det er oss nordmenn, det..) har vært pionerer på Trango, og da snakker jeg ikke bare om 1984-ekspedisjonen.

Flinke og entusiastiske nisser har gjerne en tendens til å velge gjøremål etter kriterier som er enkle og jordnære.

Da havner de gjerne på plasser som er totalt ukjent og uinteressant for andre enn en snever krets som holder på med de samme tingene.

De søker ikke de store overskriftene ("Den Store Udødeligheten"), de vil heller ha anerkjennelse blant sine likemenn ("Den Lille Udødeligheten").

Hvis du bruker løsningen jeg har på de nye skia mina, så kan du ha klister på midten, fellen er delt på midten, slik at de kan monteres langs kanten der de trengs:

Og da er det på tide å hente fram igjen denne, det er tydeligvis ikke alle som har lest på fjellforum om Trolltinden.

Gode grunner for å gå ryggen opp:

1. Etikk: Unngår å rasere sida der DU og de fleste andre skal kjøre ned igjen.

2. Sikkerhet 1: Unngår å oppholde seg midt i et heng der det potensielt kan komme skikjørere ned, sammen med en del snø, av og til MYE snø.

3. Sikkerhet 2: Unngår å utsette seg for unødig risiko for ras (nå har vel denne sida aldri gått ut etter det jeg vet, i hvertfall ikke delen som er lengst mot vest); ved å gå opp sida med hellingsvinkel 30+ grader og kappe hele henget flere ganger så maksimerer man risikoen for at noe skal skje.

Gode grunner for å gå rett opp sida og rasere hele henget:

1. Finner ingen gode grunner for å gjøre noe slikt, så lenge alternativ, tryggere oppgang finnes.

2. Får mest mulig spenning i hverdagen ved å traversere et 30+ grader heng flest mulig ganger på vei opp?

Det var litt irriterende dette.

Men, alle må få gjøre slik de sjøl mener er best, så lenge de ikke ødelegger for andre.

Og dette ødela ingenting for meg, for jeg kjørte ned sørvestsida i stedet..

"Multiplo frakturas. "

Ikke å anbefale.

Nærmeste skogfrie kolle er vel Norefjell, med Høgevarde og den hytta og en topp/kolle til jeg ikke husker navnet på.

Brukte å dra dit, husker jeg.

Kan få til overraskende mye morro der oppe, det er til og med ei slags renne langs en kant der.

Ellers så bor du vel på feil plass.

Jeg tror gi mente godt skiføre utover i juni-juli-august-sept osv

Ja, men først har vi vårsesongen, mars-april-mai.

Så kommer sommeren, og den blir uansett bra, bare det blir myyyyye snø!

Men jeg har enda tilgode å oppleve stor morro lenger enn ut i juli..

(Hilser fra Andermatt, er nå i Verbier, drar muligens til Engelberg i morgen..)