Hei igjen. Er ganske enig med Vegar i forrige innlegg, og jeg har filosofert litt rundt relevante temaer.
For meg er en av grunnpilarene ved friluftsliv og nærhet med naturen vært en slags flukt. En flukt fra materialisme og ønske om økonomisk vekst, vekk fra handlegatene i byen og kravet om vellykkethet og status. Slik har det vært hele mitt liv. Samtidig har jeg utviklet en sterk trang til å ta vare på naturen som omgir oss, redusere de avtrykk vi setter og derfor valgt et liv som i så liten grad som mulig forer forbruksspiralen med næring. Friluftsliv som interesse innebærer automatisk et økologisk ansvar og for å strekke strikken langt, et ansvar for å vise moderasjon. Moderasjon, vår tids største mangelvare.
Dersom interesse for utstyr og stæsj betyr stadig innkjøp av nye mer eller mindre nødvendige artikler, savner jeg miljøsammvittighet.
En sammenligning: ved siden av de største avfallsstasjonene i Oslo er det plassert flere butikker av typen Clas Olson ol. Folk svinger innom Brobekk og kaster alt mulig ræl og duppeditter ofte av dårlig kvalitet. Stopper innom alt-mulig-butikken og fyller lageret igjen. Konsumentpolitikken er dermed vellykket og man er plutselig blitt en aktør for bruk og kast-samfunnet, uten ide om hva som egentlig skjer med dritten man kanskje aldri har hatt bruk for. Derfor min filosofi, kjøp gjerne det dyreste/beste som finnes. Som varer lenge eller helst er uslitelig. Og som gjør at man kan klare seg med så lite utstyr som mulig.
Når jeg leser følgende: http://www.nrk.no/ytring/er-jegeren-den-nye-hipsteren_-1.10900407 blir jeg litt bekymret for hvordan friluftslivet vil utvikle seg. Da særlig for mine barn som jeg har strebet etter å lære hva kantarell var før de ble kjent med mobiltelefoner.