fumigatus

Jeg tror mitt aller første innlegg på fjellforum dreide seg om forbruk, materialisme, moderasjon og moderasjon. Jeg er på den linja fortsatt. Liken til @Gittiamo er artig. Jeg har sikkert fått den på mail selv, men noen dager velger jeg å ikke åpne mailboksen. Dette er en av dem. Harvest er bra. For litt siden synes jeg det var så bra at jeg til og med betalte inn litt penger til et kontonummer fordi de ba om det. Jeg har nok brukt alt for mye penger på utstyr opp gjennom åra. Jeg gjør det kanskje enda, men forskjellen er at jeg bruker like mye penger som før på mye mindre utsyr enn før. Det er bruk-og-kast mentaliteten jeg har fått i vrangstrupen. Og lureriet om at diverse remedier er nødvendig. Ikke bare for å få maksimal glede av friluftslivet, men for å i det hele tatt kunne klare å overleve en varm sommernatt 20 minutters gange inn i Nordmarka. Jeg, vi, folk blir lurt til å tro at utstyr er nødvendig for å oppnå lykke i livet. Det er på høy tid og nekte. Og samtidig å innse at kravet om stadig økende forbruk, som visstnok er nødvendig for økonomisk vekst, selve betingelsen for lykke, er utgått på dato. Folk som tenker fremtid legger ikke vekt på utstyr. De legger vekt på opplevelse. Kjøp lite, kjøp dyrt. Slik at det vare "evig".

Tau, seler, slynger og alt av "stoff" er ferskvare. Er veldig enig med PTG, det er veldig ugreit å tvile på utstyret. 10 år er i mine øyne definitivt over grensen. Hva du kan bruke det til er det vel bare fantasien som setter begrensninger for, men jeg ville ikke brukt det til noe som kan medføre alvorlig skade dersom utstyret svikter. Mye av mitt gamle klatreutstyr brukes til alt fra å felle trær, gå på utrygg is, lage husker til ungene, taue biler etc, etc. Har opplevd at karabinere ryker under klatring, men aldri tau eller seler. Men at det har skjedd er sikkert. I hvert fall i "Cliffhanger" Var med på å hoppe fra en bro i Spania en gang. Vi rigga det til slik at det ble ca 30 meter fritt fall før tauet tok. Det er en stor belastning på tauet. At det er plass til så mange sommerfugler i magen er utrolig. Tauet holdt tre "hoppere" før vi feiga ut og tauet ble pensjonert til slepetau i crag-mobilen. Min klatrekarriære på 90-tallet endte med bakkefall fra stor høyde. Det skyldtes menneskelig svikt. Heldigvis. Men det er ikke å anbefale. Klatreutsyr er en av de tingene i livet man ikke skal spare penger på. Og er man i tvil skal man kjøpe nytt.

De siste årene har jeg vært svært mye på tur alene. Det er forskjellige grunner til det, men med en jobb som krever kontinuerlig og tildels intim kontakt med masse mennesker, og med unger hengende i buksebeina hele tiden, er tur min form for alenetid. Og meditasjon. Telt har jeg ikke brukt så mye senere tid da jeg har en liten og svært enkel koie som ofte er målet for turene. Den kan sammenlignes med et fastmontert telt/lavvo. Ofte blir jeg spurt om hva jeg gjør på disse turene, og svaret er enkelt. For det første er det en virkelig god følelse å bare være bokstavelig talt midt i skauen. Lytte, lukte, se. En følelse som kanskje ikke er så lett å kjenne igjen på første tur, men den vil komme. For de fleste. Det sies at det er en kunst å gjøre ingenting. Men på tur er det lett og samtidig givende. Så brukes mye tid på pusling. Pusle litt med ved, med mat, med bål, med bikkja. Pusling er undervurdert spør du meg. I tillegg har jeg nesten alltid med meg en kikkert og en fiskestang. Kikke litt etter fugler, ta noen kast med stanga. Eller drite i fisken og ta et bad i stedet. Og dermed har døgnet nesten ikke nok timer så de planlagte små turene i nærområdet blir ofte utsatt. Nei, gi meg et fint terreng. Det er alt jeg behøver.

Haha. Jeg kan forsikre om at både badingen og timene på trappa ble gjennomført i nettoen. Svette skjorter må også tørke. Nå er det ikke så sjelden at jeg sprader rundt i skauen kun iført Crocs og caps. Dog hender det også at en følelse av skam skyller over meg, og selv om ikke det finnes folk på mils avstand, tar jeg på meg en truse i det minste. Og ber bikkja pent om unnskyldning

I den grad det er mulig å unngå. Men jeg sørger for at bikkja mi har godt herdete poter. Masse turer på grusvei og i terreng. Progressivt lengre sykkelturer på grus på våren. Bikkja mi har løpt av seg huden på potene ved et par anledninger, men vi har generelt veldig lite poteproblemer. Er nok også viktig med kloklipp og korte nok klør slik at poten blir belastet på riktig måte.

Det er nesten ubegrenset med muligheter. På Vestvågøy er Skottind et must. Kanskje dere bor like i nærheten, fra feks Ballstad er det bare å surre på seg skoene. Men som Mandarin er inne på, jo lenger ut/vest man kommer, dess mer spektakulært blir det. Inn Kjerkfjorden fra Reine og feks over på Yttersida til Bunes som nevnt. Men turen fra Vindstad, også inne i Kjerkfjorden, over til Hermannsdalen er kanskje min favoritt. Og litt mere tur. Men det eneste rådet du egentlig trenger, er å finne en tur som tar dere ut på yttersiden av Lofoten. Stikkord; mindre folk, mindre slitt, ikke biler etc og midnattsol rett i havet (!).

Min mor er en dame som liker å gå i bruktbutikker. Mye artig man kan finne der. Jeg hadde fortalt henne at jeg ønsket meg nytt bad på hytta, i tilfelle hun skulle dumpe over noe brukanes. Kanskje særlig på hytter som domineres av menn, har jeg litt blanda opplevelser med den personlige hygienen. Ikke det at litt skitt er farlig, men stikkord: utedass, pissing i guds frie og felles mat og matlaging. Altså, vaske henda er et rimelig minimumskrav. Men det krever selvfølgelig at ressursene er tilgjengelig. Et slags bad med andre ord. Og her forleden fikk jeg det jeg trengte. Supre greier som jeg syntes passet godt med interiøret forøvrig. Min samboer forstod viktigheten av å få testet ut disse fasilitetene fort som svint, så i går ble jeg innvilget et døgn til skogs. Så med kald pils i sekken, og nytt "bad" under armen bar det inn i villmarken "Badet" ble kjapt satt opp. En liten bit av kjøkkenbenken var alt jeg måtte ofre Suksess! Da var det lett å feire med bading og en kald øl på koietrappa. Ble sittende til klærne hadde tørka.

Hei igjen. Fikk dette i mailen i går, jmf sykkeldebatten: http://harvest.as/artikkel/Urort-natur-er-ikkje-nok Greit nok innspill i debatten. Jeg hadde nok formulert meg litt annerledes, og stokka om på overskriften til: "Det er ikke nok urørt natur". Argumentene til artikkelforfatteren faller i mine øyne på stengrunn når det er turismen som skal være bestemmende for hvordan vi forvalter vår natur. Men at det er plass til alle er jeg enig i. Det er bare ikke plass til alle overalt hele tiden

Absolutt ikke å stenge. Sikre områder for etterslekten kan det kalles. At friluftsliv i ikke-tilrettelagt natur skal bli avlegs er det liten fare for. Tvert i mot. Det er dritpopulært. Om vi skal takke Lars Monsen eller ikke, er jeg usikker på. Mulig vi henger litt etter her i Norge, men se til hvilket som helst land i søreuropa. Norge har allerede rykte for å ha noe unikt. Noe det blir mindre og mindre av. Feks tyskerne har mista alt, så de strømmer hit for å gå på tur. Vi kan selge friluftsliv til desperate turister i årtier hvis vi vil. Jeg skjønner ikke at dette ikke er selv en økonoms våte drøm Et unikt område bør vernes. Det er helt avgjørende for hundrevis av arter selv i Norge. For unike lavarter, planter, insekter biomangfoldet. Og da tenker jeg ikke på at det er et rikt dyreliv i kulturlandskap. De fleste artene er domestiserte. Rev og rådyr. En haug med fugler. Rotter og mus. Det som er igjen av nasjonalparker og andre verna områder i dette landet, er ofte unike, også internasjonalt sett. Så vi må oppretteholde vernet og ganske enkelt holde fingra fra fatet. Dette er selvfølgelig emosjonelt, et spørsmål om overbevisning, men jeg er i mot enhver bestemmelse eller tiltak som i særlig grad øker vår påvirkning i urørt natur. Da tenker jeg også på verna områder i marka. De er forresten angitt på de fleste kart.

Jeg skjønner innvendingen, men kan vanskelig se det vil skje. Ingen skal stenges ute, alle er velkommen. Til fots. Sporløst, utenom hekketid/yngletid. Ihht vernebestemmelsene. Jeg tror "risikoen" for at noe så sjeldent som feks "urskog" kommer til å stige i verdi og bli svært ettertraktet er veldig stor. Tenk litt på hva som ligger i reguleringene allerede: ikke lov å plukke blomster, ikke lov å plukke stein, ikke lov med noe som helst.

Det ble litt temperatur her ja. Det er min skyld, jeg innrømmer det. For jeg leser mye og skriver litt på terrengsykkel.no, på samme vis som jeg gjør på dette forumet. Og jeg tenkte det var bedre at folk som ikke nødvendigvis er enige kan diskutere. Friluftsnissene på Fjellforum vs sykkelnissene på terrengsykkel liksom. Men det blir ofte tull uansett. Jeg synes poenget "vern" for for liten plass. For meg er det hele snakk om vern av natur for fremtiden. Det innebærer at det ikke må legges til rette for økt menneskelig aktivitet. Ingen nye installasjoner, ingen nye veier, ingen nye hytter etc etc. Heller ikke endring av gjeldende bestemmelser som potensielt kan føre til økt menneskelig aktivitet. Hurra for allemannsretten. Områder skal ikke stenges, men brukes på varsom måte, uten bruk av tekniske hjeplemidler. Vern av områder må bestå. Aller helst økes. I så måte er "fenomenet" sykling ikke interessant. Mitt syn er det samme uavhengig av hva slags menneskelig aktivitet det er snakk om. For å ta bladet fullstendig fra munnen, jeg er ekstrem i mine synspunkter vedr dette. Ja, det er basert på følelser og synsing, men da er det kanskje flaks at 100% av all eksisterende vitenskap støtter min overbevisning, nemlig at det er mennesket og dets mangel på moderasjon som er selve problemet. Natur må vernes fra menneskets påvirkning og tilstedeværelse. Det er nevnt "nasjonalparker" i feks Yosemite i tråden. Herlig eksemple på hvor tilrettelagt natur kan bli, og fortsatt oppfattes som vernet område av enkelte. Mange nasjonalparker i utlandet er som Frognerparken å regne. Og vi er ikke så dårlige her hjemme selv, da vi feks tillot at det ble bygget kiosk på toppen av Galdhøpiggen. Jeg er ekstremist. Det er tid for det nå. "Urørt" skog i Norge er snart historie:

Hei mann28. Jeg har lyst til å gi deg det jeg mener er et av de bedre turtips for folk som bor i Oslo. Av en eller annen grunn tar et massivt flertall utgangspunkt i Sognsvann eller Frognerseteren når de skal på tur i nordmarka. Alternativt inn fra Nøklevann når de skal inn i østmarka, eller Skar/Øyungen fra Maridalen. Fellesnevneren er masse folk, tildels svært velbrukte stier og leirplasser, og ymse vesener (homo sapiens) det ikke alltid er stas å omgåes når det er friluftsliv som står på agendaen. Gjøvikbanen er cluet. Fra Oslo S, vanligvis spor 16. Hopper du av på Snippen eller Movatn koster det kun trikkebillett, og mulighetene er mange for kjempefine turer uten å møte for mye folk. Kjøp deg et kart (og gjerne OFAs fiskebok) og finn feks Kalvesjøen, Gørja, Manntjern, Auretjerna etc. Både fisk og kjempefine turområder. Vil du sove i hytta, sjekk ut Tømtehytta. Og for å røpe noen "hemmligheter", det er tatt ørret på 4+ kg i Mellomkollputten (Rett øst/nordøst for toppen "Mellomkollen") for et par år siden. Og fortsetter man videre til Svartvann noen hundre meter samme retning, finner man en lett tilgjengelig men skjult perle med litt vanskelig men pen fisk. Ikke vær redd for å gå utenom stier, følg kart/kompass/GPS. God helg og god tur.

Heisan. Jeg debuterte i hengekøye i helgen. Artig det. Fant to trær som stod 7-8 meter fra hverandre i vannkanten med en liten "bukt inn imellom. Tenkte det var idyllisk å henge der med rumpa over vann og et strå i kjeften. Nå hadde jeg aldri montert opp denne hengekøya før, men det fulgte med 2 x 2 meter tynt, elastisk tau. Så jeg surra et rundt hvert sitt tre og fikk festa stroppene til køya på høvelig måte. Fin svikt blei det i opphenget, men jeg turte ikke å ligge der særlig lenge, for bakdelen min befant seg ikke mer enn noen cm over vannflaten. Og de tynne stroppene ga meg ikke akkurat den store roen. Neste gang blir det noe rester etter et gammelt klatretau. Men, jeg lurer. Hva er egentlig de tynne, elatiske tauene til? Merket er DD-etellerannet. Med myggnetting og slikt.

Du har selvfølgelig rett i en ting. Omfanget er et kjernespørsmål. Jeg er ikke i tvil om at diskusjonen hadde dreid seg om enhver aktivitet med tilsvarende påvirkning på omgivelsene, dersom omfanget og påvirkningen (les; slitasjen/ødeleggelsen) hadde vært like omfangsrik. At folk sykler (hvorsomhelst) er strålende. Resultatet av at så mange gjør det i "sårbar", ofte våt natur, er fortvilende. Nettopp det er grunnen til at min ambivalens i mange år har resultert i et ønske om en slags regulering. Sammenligningen med randooski er mindre relevant. Skispor er høyst midlertidig, sure gubber som mora di traff heldigvis likeså. "Usnuelige endringer" er et begrep som ble lansert parallelt med vår sittende regjering. @Gjellestad er inne på det i innlegg lenger opp (skogsbilveier feks). En nedkjørt sti i nordmarka er ikke en usnuelig skade. Men det tar en mannsalder å reparere resultatene av en håndfull personers rett til å gjøre som de vil. Dermed er jeg tilbake til at det ikke er greit. Hele debatten minner meg om min tid som motorsyklist. Jeg hadde MC av typen "umulig-å-kjøre-anstendig-mer-enn-to-minutter-før-det-vokste-horn-i-panna". Umulig var det. Og jeg er i utgangspunktet en fredelig, snill og på ingen måte rabiat type. Men på motorsykkelen ble det helt håpløst. Dagens syklister generelt, kanskje stisyklister spesielt, er kanskje vår tids svar på 70-80-90-årenes MC-"kriminelle". Kjønn, alder og respekt for andre brukergrupper er i hvert fall sammenlignbart. Jeg vet at det er ikke bare mulig, men faktisk veldig lett, å få maksimale naturopplevelser og fysiske utfordringer uten å sette spor etter seg i naturen. Vi mennesker sliter veldig med det. Derfor bør og må mange av våre aktiviteter reguleres. Mener jeg, som lider av en god dose økologisk sorg. Som forøvrig er et annet begrep jeg nylig er blitt introdusert for. Et for meg veldig treffende begrep

Dette er et interessant tema. Likeså håpløst og deprimerende. Jeg har selv sykla endel sti, og masse på skogsbilveier i nordmarka. Har lenge vært i tvil om jeg skal synes aktiviteten (altså stisykling) er greit eller ikke. Nå i våres har jeg vel konkludert med at det ikke er greit. Tror faktisk jeg er for et totalforbud i marka. Evt bortsett fra i definerte områder. Alle undersøkelsene gjort som konkluderer med at slitasjen ikke er større ved sykling enn annen sammenlignbar aktivitet er ikke verdt noe som helst. Forhold i USA/Australia etc kan ikke sammenlignes med norske. Ta en tur i Nordmarka å se selv. Man kan fortsette å drive selvbedrag eller innrømme at populære turstier ikke bare er betydelig nedslitt, men også nærmest okkupert av en brukergruppe på bekostning av andre. Barlindåsen er et dagsaktuelt eksempel. Østmarka og stiene rundt Sognsvann er eksempler på historie. Vedrørende klopper. Stien over Barlindåsen er i mine øyne ødelagt av ivrige og flinke syklister som har lagt metervis med klopper. Stien har fullstendig endret karakter. Er det lov, jmf markaloven? Har de tillatelse til å gjøre det? Stivettreglene til NOTS er bra. På papiret. Feks punktet om å unngå sykling i sårbart terreng under våte forhold blir ignorert av så mange at reglene er verdiløse. De har ingen effekt, folk dundrer rundt i all slags vær. Som TS er inne på, det er i dag forbudt å sykle i naturreservat. Men forbudet blir i hvert fall i bynære områder ikke overholdt. Igjen et konkret eksempel; Mellomkollen naturreservat (de såkalte "Maridalsalpene"). Joda, noen råtne egg ødelegger for resten. Men det koker dessverre ned til at en brukergruppe fortrenger eller ødelegger opplevelsen til andre brukergrupper. Det er dumt og trist at så er tilfelle. Greit er det i hvert fall ikke.

Skjønner at jeg hører til på Folkemuseum selv. Når de trenger utstillingsdukker skal jeg melde meg.

Fikk en slurk Grans Fri i vrangstrupen under kveldens NRK-nyheter. Hovinkoia på Holleia i Ringerike, bygd i 1937 og kjent som en gamle, klassisk koie. Et slags sentrum i den flotte skauen Holleia har å tilby, og lett tilgjengelig for alle som kunne tenke seg en natt eller to i skauen. At den var under restaurering var jeg kjent med. Men at hensikten med hele prosjektet var å flytte den smått historiske koia til et annet sted ante jeg ikke. Og ikke hvilket som helst sted, nei den skal flyttes til Slottsparken i Oslo. Som en slags gest fordi vår dronning, som vel alle som leser på dette forumet, har likt turer og friluftsliv mesteparten av sitt liv. Det er mulig jeg er i ferd med å forvandle meg til en gretten gubbe. Men slike steder må bevares slik at vanlige mennesker kan få gleden av å bruke dem. At DNT velger å gi koia som en gave til dronningen, dog bare midlertidig, for den skal visst på museum til høsten, er for meg ubegripelig. Er det noen her inne som er kjent med om det er planlagt noen erstatning? En ny moderne "koie" kanskje? En sånn av industrilaft fra Baltikum. Med innlagt vann og wc.

Det er nok mest snakk om friluftsliv light. En slags tilvenning for ungene som er små. Og kanoen kommer nok uansett til å ligge mest ved et lite vann og brukes til småturer. En annen ting er når far får fri og lov. Fint å ha den muligheten, uten barn og dame, til nød med en venn

Jeg skal også kjøpe meg kano nå. Til bruk på stille vann, 2 voksne og 2 barn. Men bare til korte turer, kanskje en overnatting eller to. Og jeg håper den kan fungere som et leketøy for unger som vil utforske et lite skogstjern på egen hånd. Inn dit må den bæres. Så jeg har "bestilt" meg en Ally. Som jeg både har lånt, bært, satt sammen og vært på tur med noen ganger. Venter bare på at isen skal gå.

Samme planet som Vorsteh`rn

Fortsatt på leit.... En fordel med å jobbe turnus er fridager innimellom. Jeg benyttet sjansen i går med et døgn til skogs. Nå er det ikke behov for truger lenger. Fortsatt litt snø, men såpass lite at det er best å gå til fots. Vi (jeg og bikkja) kom over litt fugl, men vi har ikke funnet noen storfuglleik enda. I går kveld var det også påfallende lite liv. Det blåste kraftig, og jeg tror ganske enkelt fuglene tok seg en pause. Alternativt druknet spillet i vindsuset. Men det er fint i skauen uansett, jeg elsker slikt terreng: Og det er alltid spennende å sjekke viltkameraet. Da jeg satt det opp var det mye storfuglspor i terrenget. Dessverre gikk batteriet ut etter ca en uke. Jeg har som prinsipp å ikke skifte før det er tomt, det er tross alt 12 stk AA batterier som skal til. Så kanskje fuggelen har trasket forbi tiden kameraet har vært tomt strøm. Eller kanskje forklaringen allerede fantes på filmen?

Aiai. Endelig et tema som fanger min interesse Etter at vi begynte å samle på egen avføring i kjelleren, har jeg fått et helt nytt forhold til dritt. Eller feces som det heter i akademiske kretser. Det er nesten så jeg begynner å tro på mine egne skrøner om trollet som bor i tanken i kjelleren. Og for å ta digresjonen først som sist, det som slenges i do blir ikke borte. Det opphører ikke å eksistere. Jeg levde i den villfarelsen i ca 40 år. Mengden avføring er det vanskelig å gjøre noe med, men mengden av alt annet vi "tror" blir til bæsj bare det blandes med det, er en annen sak. Ned å hilse på do-trollet etter en tissetur er utrolig effektiv måte å lære ungene at det holder med 2 tørk. Halve rullen er ikke nødvendig. Forhåpentligvis vil "nok-er-nok" mentaliteten sementeres som en del av personligheten. Uansett. Å grave ned papiret og dritten er akseptabel tilnærming. Men jeg har flere enn en gang ryddet plass til mine egne etterlatenskaper, bare for å finne ut at jeg har valgt nøyaktig samme fristed som en forgjenger. Det må være genetisk. Et slags kart inne i huet som til enhver tid har merket ut best egnet sted hvis behovet skulle bli akutt. Et felles, medfødt kart. Mine løsninger er avh av terrenget. 1. Ruter/løyper/trails etc (hvor mange ferdes på samme smale sti): "bæsj and carry". Feks Poop-tubes som jeg ble introdusert til under klatreturer i USA. Et rør med lokk som kan henge etter klatrelaget/festes på sekken. 2. Steinete underlag/fjell: dekke godt til med stein. Alternativt smear. Altså gni dritten godt utover, så den forsvinner i løpet av kort tid. Dopapiret? Prøver alltid å få det brent opp. 3. Skog/jordbunn: Grave ned avføringen. Dopapir igjen helst brennes. Summasumarum; jeg prøver alltid å få brent papiret. Faktisk i så stor grad at jeg forsøker å "time" dobesøket" til tilgjengelig bål. Eller samle papiret til bålet blir tilgjengelig eller pølsene ferdig grillet. Alternativt tar jeg papiret med meg. Det er tross alt bare besudlet med egen feces, og dermed ihht til moderne forskning om mikrobiomet, en viktig del av meg og min personlighet.

Nå har jeg i løpet av endel år vært på tur i skog og fjell ganske mange steder. Mitt generelle inntrykk, om det er interessant i det hele tatt, er at naturen ofte er mer slitt og tilrettelagt i utlandet. Hele utlandet. Camping og slikt på egne plasser, bilvei ofte helt frem. Via ferrata og slik vederstyggelighet. Klatreruter, trails og stier er preget av mye bruk. På mange basecamps og knutepunkter er det mye søppel. Det finnes selvfølgelig unntak, men det er mitt hovedinntrykk. At folk da får mindre erfaring med å ferdes i mer utfordrende/naturlig terreng er vel å forvente. Friluftsliv mange steder er ensbetydende med å gå på grusvei. Satt litt på spissen. Men vi følger ikke langt etter. Jeg tilhører de som synes tilretteleggingen for friluftsliv ofte går for langt. Allemannsretten har kanskje noe av skylda. Og tilgjengelig natur pr capita. Sidrumpa nordmenn har sannsynligvis også vært forsiktige med å importere adferd og vaner fra feks europeere, noe vi skal være glad for når vi ser enkelte av de latterlige nasjonalparkene som finnes i søreuropa Jeg tror også folk i for liten grad bruker den naturen de har i umiddelbar nærhet. Man blir litt blinda for det nære, og tror man må reise langt bort for å gå på tur. Eller kanskje poenget er at det ikke er noe særlig urørt natur igjen i Italia? Eller Tyskland? Turistene kommer hit for å finne det urørte og naturlige. Norge er jo så fantastisk har de lest og hørt. Men de skjønner ikke hva det innebærer og stiller i flipp-flopps og sydenskjorte. Det er forresten litt av det samme her hjemme også. De årene jeg bodde i Lofoten og Troms, hadde jeg påfallende få turvenner fra nord-norge. Lofotværingene gikk i hvert fall ikke fjelltur. De dro på havet. Eller drakk øl. Noe fjelltraverne også gjerne gjorde, men da først etter turen. Inviterte jeg noen av de innfødte på fjelltur i verdens flotteste natur, rista de bare på huet og skjønte ikke vitsen. Med et unntak. Og hun var heldigvis dame.

På leit etter leik. Og på en slags jomfrutur med truger. Nå har jeg gått på truger før. Av typen snurret-sammen-kvister-med-reimer typen. Det er noen år siden. Men nå var jeg veldig sugen på en tur til skogs, og kjøpte et par moderne truger på impuls. Jeg tenkte å ta en tur for å sjekke hva som skjer i skogsfugl-verden. Det er litt tidlig, men det nærmer seg leik. Trugene var fine de. Veien inn vil jeg bare beskrive som blytung, men det hadde sikker vært tyngre uten truger. Totalt råtten snø, sank ned 20-30 cm, måtte løfte beina for hvert skritt og blei etterhvert skikkelig sur. Men det var andre som også hadde satt spor etter seg Jeg fant ingen sikre spor etter storfugl-leik. Det er det jeg leter etter. Men jeg fant mange spor etter storfugl, på kryss og tvers over et lite tjern, langs kanten og på tilgrensende myrdrag. Sannsynligvis er det litt for tidlig, men jeg satte opp et viltkamera, så det blir spennende å se om jeg kan få tatt bilde av troll-tiuren. Målet for turen er verdt litt slit Orrfugl trenger jeg ikke å lete etter. Når jeg sitter ute på trappa eller i hytteveggen på kvelden, er det som om lufta vibrerer. Det sitter orrfugl å spiller på nesten alle kollen rundt koia, jeg trenger ikke å se dem, de er veldig tilstedeværende. Koia har forresten alle fasiliteter, så det er nesten et for lettvint friliftsliv. Jeg var redd jeg måtte bytte ut vedovnen, det ble så røykfylt når jeg fyrte. Men jeg hadde vett nok til å feie pipa før jeg bestemte meg, og den var tett som en potte. Gammal pipe i tjukke jernrør som "flakruster" på innsiden. Jeg tok ut sikkert 1/2 kg. Nå funker det helt perfekt, og det er jo noe eget med eldgamle, sprukne vedover og sprakete furuved. På hjemturen i dag fikk jeg en annen opplevelse med truger. Kuldegrader i natt ble til bærende skare i morges. Kjempefin "rusletur" hjem. Akkurat slik jeg innbilte meg en tur med truger skulle være.

*hysj ,vær stille*. Det er jo hemmelig Jeg skal bruke helgen til å lete etter leik. Men en ting kan jeg si, og det er at jeg aldri har sett så mye Rugde i nordmarka som i år. Enten må man være "liberal" med båndtvangen, eller så får man gå veldig sakte kryss-og-tvers...