Fjellfilmeren

Er det slark i BC bindingen som gjør at 75mm er påstått så mye bedre? 75mm festes jo med gummi, mens BC er metall festet i metall så jeg ser ikke helt argumentene. Har ikke kjørt med 75mm siden jeg var liten pjokk, så jeg skal ikke påstå det ene eller det andre. Men jeg kjører nå Fischer E129 med BC Magnum og merker ikke noe forbedringspotensiale med tanke på bindingstabilitet ihvertfall. Skiene svinger helt magisk

Tenk nøye gjennom hvert eneste bilde du har. Hvis det ikke forteller en historie/bygger opp om en større fortelling, ta det bort. Den vanligste synden å begå er å være for slepphendt med "slett" knappen. Disse to snuttene er helt fantastiske. Legg merke til hvor lite dødtid det er, og hvordan alle bildene er flettet sammen for å fortelle en større historie.

Den blir nok omdøpt av mediene til "Vandremark" etter sin hang til å kravle rundt i våre organer... "Ekstremormen" blir nok VGs versjon. 50 personer sitter "Ormefast" på legekontoret. "Monsterorm" spiste på leveren.

Er det flyet de bruker for å lage vinden? Isåfall er det vel ikke så lett å få vitenskapelig nøyaktig vindfart.

For meg ser det ut som at det er vinden som får bardunene på Superlight til å blaffre. Det kan tyde på at de ikke er strammet godt nok. Barduner er litt fleksible. 0:15 - 0:20 er det lite bevegelse i teltstanga på Superlight, men bardunene danser som hedninger når de skrur opp styrken på maskinen. Ser man igjen på Anjan, så er de stramme og gode selv om teltstanga danser.

Ikke misforstå. Testen med Superlight er bra. Testen med Anjan er gjort annerledes. Jeg vil gjerne se Anjan bli blåst nedover på kortsiden for at sammenligningen blir korrekt. Samtidig vil jeg gjerne se Superlight bli blåst fra siden også.

Det er ikke en påstand. Det er en observasjon. Bardunene på Anjan gir stengene bra støtte mens på Superlight er bardunene strukket såpass langt ut til siden at de ikke holder igjen teltet. Se filmene om igjen, og se nøye på bardunene på Superlight. Ser du hvordan de er så slakke at de blaffrer i vinden? Se så på bardunene på Anjan. De blaffrer overhodet ikke, de er nemlig strammet skikkelig. Hvorfor viser de også såpass mye av Anjan, og pris og info om teltet, men ingenting på Superlight? For alt jeg vet er Anjan et kjempetelt, men filmen beviser det ikke pga. forskjellige testmetoder.

Anjans stenger fikk hjelp av bardunene i den blåsefilmen. Bardunfestene hindrer stengene i å bevege seg. Superlight teltet fikk vinden forfra uten at det var barduner foran som hjelpemiddel, så de to kan ikke sammenlignes. Her blir Hilleberg Rogen lagt flatt. Utrolig kult at de tester teltene slik, men jeg reagerer på at de ikke tester Anjan under samme kriteriene som konkurrentene. Om trygg søvn i stormkast er tingen, så kjøper man ikke lette telt. Dersom lett sekk over lange distanser er ønskelig, så må man bruke hodet når man slår opp teltene. Det går fint an å finne ly selv på Hardangervidda.

Så i dag at Helsport lanserer et nytt Superlight telt: Reinsfjell 2. Med to innganger, bratte vegger, tre stenger og muligheter for å ha kokeapparatet alà Ringstind ved siden av seg, så er jeg svært interessert i Reinsfjell 2+. Men det teltet veier 3.5 kg. Dette nye Superlight skal veie 2kg. Det gjør det betydelig mer akseptabelt som fjelltelt. Er det noen som vet om lanseringsdato/tilgjengelighet? Så at en utenlansk butikk har satt opp pris på ca. 550 pund. http://www.helsport.no/no/OM_HELSPORT/Qr_Koder/Reinsfjell_SuperLight Edit: http://www.outdoorfair.de/p-en-3990-reinsfjell-superlight-2.aspx?VariantID=7348 Ser at de påstår at det trolig er tilgjengelig mars 2014.

Har også glatte Besseggen. De blir glatte så fort det er vått.

Ja jeg sjekket Forollhogna i 10 år tilbake, med dato i midten av uni. Normalår er barmark i nasjonalparken. http://www.senorge.no/index.html?p=senorgeny&st=snow Fantastisk verktøy!

https://www.google.no/search?q=forollhogna&rlz=1C1KAFB_enNO548NO548&espv=210&es_sm=122&source=lnms&tbm=isch&sa=X&ei=_zjQUrPgCeKmyQP58YCYCQ&ved=0CAkQ_AUoAQ&biw=1920&bih=967 God tur

You may have luck asking in this Facebook group. Many local cabin owners participate in it, and i see they are already going into the mountain on skis in that area. https://www.facebook.com/groups/torbudalen/

Har dere hørt om isklatring i Jutulhogget? Ser for meg at det kan gi spektakulære bilder ihvertfall, om det er forhold til det.

Dette er en artikkel som opprinnelig ble trykket i Fjellsmella, Molde og Romsdals turistforenings medlemsblad i 2011. Det er en turrapport som beskriver deler av en fototur jeg hadde mellom Måsvassbu og Hoemsbu. Da jeg ikke finner så mange turrapporter fra dette området som man finner i Jotunheimen, så tenkte jeg at jeg i det minste får gjøre min del av jobben. Det blir nok flere turrapporter fremover. Fengslende landskap Da jeg for første gang satte meg i sofaen i vår nye leilighet i Molde og tok utsikten til de 222 tindene i betraktning, følte jeg meg som en innsatt på ILA kretsfengsel. I mitt tidligere jeger og fiskerliv hadde jeg vandret ubekymret over de mange små knoller og hauger som vi kaller fjell på jæren. Klatring, snøskred og lange avstander mellom fiskevannene er helt uvant for meg. Tindene rundt Molde ble som en vegg som hindret meg i å nyte det tradisjonelle friluftslivet, men det skulle ikke ta så lang tid før jeg fant mine nye omgivelser fengslende på andre måter enn som stengsler. Det var på oppdrag for MRT at jeg fikk unnskyldningen jeg trengte for å vandre hyttetraversen til Molde og Romsdal Turistforening. Hyttestien går fra Måsvassbu til Brandstadbu og inkluderer seks andre hytter, en båtoverfart og adskillige tusen høydemetrer der stien sniker seg mellom mektige tinder. Rundt Måsvassbu er terrenget mildt og begrodd slik jeg kjenner det fra hjemlige trakter. Derfor er det ingen overraskelse at det er i dette området jeg har vært aller mest det siste året jeg har bodd i Molde. Denne gang skulle jeg derimot gå videre til neste hytte, Vasstindbu, og med meg i sekken hadde jeg 10kg fotoutstyr og en velskrevet bok ført i pennen av en viss engelskmann med navnet Slingsby. Og i denne boken leste jeg ett avsnitt som skulle vise seg å bære en stor grad av sannhet allerede neste dag. Slingsby bemerket i forbifarten at fjell ofte ser ubestigelige ut når du studerer de rett forfra. Det er først når man kommer nærmere og tar fjellet i betraktning fra ulike vinkler at man får en anelse av bestigeligheten. Når jeg da rundet en liten knaus på min vei til Vasstindbu 1100 moh, ble jeg forferdet av den vegg av stein som DNT stien ifølge kartet skulle forsere. Foran meg stod det en nærmest loddrett vegg av steinur på over 200 meter fra dal til topp og jeg så ikke en god rute fra bunn til topp umiddelbart. Men med sitatet i bakhodet forserte jeg dalen raskt og gikk igang med bestigningen av denne loddrette steinur, som etterhvert slett ikke var fullt så bratt som fryktet og antatt. Jeg hopper over fortellingen om den halvslappe kondisen min og spoler frem til min ankomst på Vasstindbu. I slutten av stigningen hadde jeg merket meg noe smerter i ankelen og undret over hva det kunne være. Svaret fikk jeg da jeg tok av meg lærstøvelen min, for smerten jog i hele benet når jeg dro foten fremover for å lirke den ut av støvelen. Hva i alle dager har skjedd her? Forferdet la jeg den over en stol og tenkte meg litt godt om, og litt nykokt kaffe gjorde susen som motargument mot å ta forhastede avgjørelser. Jeg sendte melding til min frue og mine venner, og bestemte meg for å sove på saken og se hvordan det utviklet seg neste dag. Å beordre en fjellmann med lopper i blodet til å sitte på en stol inne på en turisthytte en hel dag mens solen skinner og toppene rundt kneiser seg til værs er som å si til en ulv at den ikke får spise sau. Derfor ble det da litt prøving og testing med foten min, og da det nesten ikke gjorde vondt å ta på seg lærstøvelen igjen tok jeg meg noen forsiktige toppturer for å sondere terrenget. Jeg gikk sakte og overveide hvert steg nøye, og jeg merket heldigvis lite til flere smerter. Utsikten fra 1250 moh var direkte nydelig og terrenget gjorde dype inntrykk. Jeg fikk en herlig følelse av å være på en alpin ekspedisjon, selv om jeg bare var en kilometer fra turisthytta. Dette var ulikt alt annet jeg hadde sett før, og det var herlig å klyve litt opp mot toppen. Tilbake på hytta satt jeg sulten resten av kvelden og irriterte meg over at jeg måtte ta ventedøgnet mitt ved nettopp denne hytta. Ett flott bilde sikret jeg meg allerede kvelden før, og det fantes ikke fiskevann her så den fisken som jeg hadde kalkulert inn til middag idag uteble og magen protesterte høylytt. Løsningen ble masse vann og flere kopper nypete mens jeg fordøyde litteratur. Etter en kjedelig og strevsom nedstigning i glatt steinur hadde jeg karret meg ned fra platået hvor Vasstindbu ligger. Vel var det vakkert der, men mangelen på fisk gjorde at jeg med glede forlot hytta til fordel for de lokkende vannene 300 meter under, på stien mot Svartvassbu. Jeg lusket meg frem til vannet med ferdigladet slukstang og lot sluken fly ut til midten av vannet, der jeg lot den synke til bunns og startet rykkvis innsveiving. Jeg gjentok prosessen i en time uten resultat. Slukøret gikk jeg videre. Da jeg rundet foten på Melkallen som deler dalen i to, traff jeg på en liten høl i elven som går igjennom dalen. Selv om denne hølen lå lavt i terrenget, bare 750 moh, hadde jeg en stygg følelse av at den var tom for fisk og så grunn at den er bunnfryst hver vinter. Men naiv optimist som jeg er lot jeg sluken atter en gang få luft under vingene og allerede på det første kastet dro jeg i land en deilig, rød ørret på ca. 500 gram. Herlig! Ikveld blir det en saftig middag. Jeg var blid som en lerke i vårsola, selv om det var overskyet. Ett par kast til på vei til innoset for å finne en kvist jeg kunne spikke til bærepinne, bet det på en fin 350 grammer. Jeg lot den ligge i lyngen og hentet den på tilbaketuren etter å ha funnet en passende kvist. Da jeg snudde meg for å gå videre lå vannet blikkstille og i vannspeilet så jeg de omkringliggende tindene lokke på meg. Lykkelig og atter motivert for å komme frem til neste hytte og sette igang med Brímikunstene mine tok jeg fatt på bestigningen opp til Styggeværshaugen på 1371 moh. DNT stien fulgte den noe slakere ryggen opp på nordsiden av fjellet, men jeg følte Helvetesbotn og vannet der lokket mer så jeg tok en omvei innom botnen og nøt en nydelig lunsj bestående av Reals nye kjøttsuppe og synet av store isblokker i vannet som ligger i skyggesiden mellom Helvetestind og tyggeværshaugen. Siden september var rett rundt hjørnet ble jeg imponert over tilstedeværelsen av is. Slike forhold har vi det ikke i særlig grad i ryfylkefjellene etter en lang og varm sommersesong. Da jeg var ferdig med lunsjen pakket jeg sekken og grep tak i fiskekvisten min. Etter litt fundering på mulige ruter falt valget på en svakt synlig rygg midt i steinura, retning rett opp. Navnene ”Helvetesbotn” og ”Helvetestind” ble etterhvert som bestigningen i bratt steinur skred frem, mer naturlige for meg, selv om jeg for bare en time siden ville døpe om stedet til ”vakkerbotn”. Noen regndråper gjorde at jeg la ifra meg fisken på en sten og tok av meg sekken for å bytte til jakke igjen. Da jeg omsider nådde toppen ble jeg møtt av ett formidabelt syn. På den andre siden av dalen raget Nyheitstinden over meg med sine 1598 moh og sin voksne isbre tett under toppen. Nebba 1477 moh forskrekket meg med sitt fryktinngytende utseende, og atter en gang kom sitatet til Slingsby opp i bakhodet. Fjell har en tendens til å se ubestigelige ut når du ser dem forfra. I dalen under meg lå det ett gnistrende grønt vann hvis tilsig kom fra Nyheitsbreen, og innoset var dekket med vierkratt. Ett mer idyllisk syn har jeg sjelden sett, og i løpet av noen sekunder var jeg solgt med hud og hår. Stående på toppen av Styggeværshaugen med utsikt i alle retninger, innså jeg at Moldes 222 tinder slett ikke trenger å være noe stengsel. Tvert imot, dette er fengslende topper som innbyr til en helt ny og ukjent variant av friluftsliv, og jeg gleder meg til å begynne på det alpine liv. Men det herlige øyeblikket ble snart avbrutt av en plutselig tanke: hvor langt nede i bakken la jeg ifra meg fisken min?!

http://www.fjellsport.no/produkter/turutstyr/sekker/baeremeiser/osprey-orb-12-o-s-carbon.html Det er salg på det som etter min ydmyke mening er den beste bæremeisen på markedet. Med Fjellforum rabatten blir det 1700,- av veil. 2500,- for et produkt det sjelden er salg på.

Arcteryx Tecto FL GT Active Shell som utrolig nok kjennes ut som om det faktisk puster! Første jakken jeg ikke har blitt supersvett i, ihvertfall. Rundt 300gram. Kjent og kjær Arcteryx passform og fleksibilitet. http://www.fjellsport.no/arc-teryx-tecto-fl-jacket-men-s-platinum-gra.html

http://www.fjellsport.no/arc-teryx-tecto-fl-jacket-men-s-platinum-gra.html

Har kjøpt meg lett Active Shell jakke og testet denne på noen turer i sommer. For første gang opplever jeg at goretex faktisk puster. Det er noe HELT annet enn det gamle rælet.

Helgetilbud på Fjellsport.no 40% på Kari Traa 25% på Brynje 40% på Hagløfs http://us2.campaign-archive2.com/?u=c7e95d52d5ede3f47a5bca55c&id=a16d815b70&e=0a507ca681 Ikke glem 15% Fjellforum rabatt oppå det hele

Dette er vel det samme Fjellheimen Camp som har vært "i alle år". Vektene er ihvertfall nesten uforandret fra det teltet jeg hadde for 4 år siden. Dette teltet som du har vunnet tåler nok alt av sommervær. Dersom du ikke stoler på teltet ditt uansett vindstyrke, så setter du teltet ned i terrenget. Da helst bak steiner, åsrygger, skogholt ogsåvidere. Tenk vindbremser. Om det er brukbart også under snøfall beror på lufteløsningen. På 2007 modellen som jeg hadde, så var det lufting helt nede ved bakken. Når nysnøen da la seg oppå duken ble luftingen tettet helt igjen. Men vintertelt pleier jo igjen å veie 4-6kg, så jeg og de fleste andre har konsekvent minst to telt. Ett til barmark og ett til snø Edit: Tittet nøyere på bildene og det ser ut til at luftekanalen er flyttet opp på teltet, slik at det kan brukes i snøvær. Godt valg av Helsport.

Stikkordet er "knallvarm" http://www.xcsports.com/produkter/western-mountaineering/soveposer/gore-windstopper-serie/bison-ws/

"Haudukens måne"

Jeg håper du dokumenterer dette med film!

Nei, det var drømmelett på sommeren jeg ville ha tak i http://www.klikk.no/helse/dinkropp/friluft/article234119.ece Ajungilak Eva Lux liggeunderlag veier nesten 200g mindre enn Bamse Extreme og isolerer bedre. Det er også tykkere enn Bamse.