Imp

Elvepadlekurs da. Det hadde vært tøft for en 70åring! (Og det har hun kanskje ikke gjort?) Ellers ville jeg foreslått en natt i tretopphytte, med hele familien. Det er relativt dyrt, men går dere sammen og sponser, går det kanskje greit, og så får dere et hyggelig døgn sammen på en spesiell hytte.

Du står på, og gir deg ikke! Ser løsninger og muligheter. Det er fantastisk! Jeg syns ideen om hest og kløv høres fantastisk ut. Det er fint å gå selv, men til hest ser du alt enda bedre, samt at den gode kontakten med et stødig dyr er der. Det blir spennende å høre hva du går for. Lykke til 😊

Har svart. 😊 har vært borti den typen spørreundersøkelser før, litt slitsomme men håper det gagner masteroppgaven din da

Du burde melde deg på symesterskapet 😊

Snøreposer 😊

Både ungene og jeg foretrekker den doble. Da kan den lukkes og er tett for mygg! Samt at det er god plass til å ligge på tvers og lese etc. Det kan også ligge to barn i den køya. Vi har også den største, og den syns jeg er sykt digg å ligge og schlafe i på sommeren og pga den lange pølsa kan barna bruke den som huske

Du er flink esw. Noen mennesker har et eget talent og du har funnet ditt. Og så er det ekstra hyggelig at du gleder dine nære med hjemmelagede gaver. 😊

Kjente jeg fikk litt klaustrofobi-noia! Det så fryktelig trangt og stikkende ut. Men helt sikkert god kunnskap å ha med seg, og jeg kan tenke meg at ungene har lyst til å prøve dette her. 😊⛄️

Aller først: min mamma. Hun dro tidlig hjemmefra, vekk fra et alkoholisert far, for å jobbe på Liseter på Hardangervidda. Der ble hun kjent en eldre kar som hun senere overvintret på Hardangervidda med, i en liten hytte langt fra folk. Med en flokk hunder livnærte de seg på syv reinsdyr den vinteren. Det er en opplevelse ikke mange jeg kjenner har hatt. Hun er et utpreget turmenneske som dro oss til skogs og fjells fra vi var veldig små. Som 22-åring hørte jeg Lars Monsen sitt foredrag fra Canada på tvers. Å se den flotte, sterke, veltrente, værbitte mannen som kom rett fra villmarka, fortelle om sitt møte med barsk natur gjorde sterkt inntrykk på en ung jente. Han inspirerte meg til å kjøpe mitt første telt. Siden er det naturdokumentarserie, bøker, blogger og historier som inspirerer meg. John Giæver har skrevet om ishavsfolk og Trygve Gulbrandsen beskriver norsk innlandsnatur mens Mikkjel Fønhus omfavner det ville, usette. Også dere her inne. Ingen nevnt, ingen glemt. Men dere er til stor inspirasjon og drivkraft, og god hjelp hver gang man lurer på noe. Takk!!

Gratulerer, Heriks! 😄⛄️🎄🎄

Julen er for meg tiden for tilbakeblikk og ettertanke. Tilbakeblikk på året som har gått, og ettertanke over hva vi har gjort. Vårt år har dessverre ikke vært preget av noen overvekt av turer. Vi har pusset opp kjøkken og det har tatt fryktelig mye tid. Likevel har vi benyttet sjansene til å stikke av, i årets fineste dager. Vi har syklet på Hurums landeveier på jakt etter flotte badeplasser; og funnet dem! Vi har tatt bussen ytterst til Tofte, badet på Skjæra og dykket etter skatter og smådyr. Vi har svalt oss i hengekøyene i kjølige skygger. På årets varmeste dag, da temperaturene oversteg 34 grader, padlet vi til Oscarsborg og fikk årets fineste tur sammen. Men like så flott som sist sommer var for oss badefolket, like flott var vinteren for skifolket. Og tidenes drømmevinter skulle by på mange flotte turer i år. Den flotteste turen hadde jeg i Nordmarka lørdag 10. mars. Jeg var ikke så vond å be da min bror spurte om jeg ville hive meg rundt og bli med på langtur i Nordmarka. Jeg har faktisk aldri vært der før, og så det også som en fin anledning til både å få litt husmorferie og tilbringe tid med en bror og svigerinne jeg ikke ser altfor ofte. Så jeg tilbragte kvelden før hos dem, overnattet og dagen etterpå var det tidlig opp for å spise og pakke før vi dro til Sognsvann, hvor vi skulle ta skibussen til Mylla. Ved Sognsvann var det mange busser, 3 av dem skulle til Mylla! Stappet med mennesker med skiklær, noen hadde med seg hund som satt på fanget og stemningen var løssluppen og glad, full av vinteryre mennesker som gledet seg til markatur! Jeg var noe betenkt over overveken av spreke kilometerjegere i ny og flott outfit, dyre felleski og Bula-luer, men lot det passere. Av og til kan det kanskje være greit å jage kilometere? Hompetitten, hompetatten går ruta til Mylla. Været er litt overskyet og grått, men yr har lovet oss sol i dag, så vi blir glads når vi ser sola bryte gjennom skydekket enkelte steder. Den lyser så flott på de snødekte graner og jeg synger inni meg...- "jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien!" Vel fremme på Mylla myldrer skimenneskene ut av bussen, vi finner frem ski og spenner dem på oss. Og så er det bare å gli innover i skogen. De aller fleste tar strake veien innover. Men min bror Espen vil at vi skal gå en annen vei, hvor vi visstnok skal få kjempeflott utsikt på toppen. Så vi går opp. Og opp. Og opp. Det er perfekt for mine nye flotte felleski, de griper tak i den glatte sneen og holder fast. Jeg kan bare la ski og staver gjøre jobben, finne et traust tempo og nyte omgivelsene. Og omgivelsene, de er flotte. Grenene henger snøtunge over løypa og rammer oss inn der vi skrider gjennom det flotte, skimrende landskapet. Jo høyere vi kommer, jo flottere blir sneen. Jo større blir sneflakene som glitrer så blidt mot meg, jo dypere bøyer trærne seg, jo lysere smiler skogen mot meg. Sne.... Finnes det noe så uskyldsrent som sne..? Det er hvitt.. Det er rent.... Det er urørt.... Det glitrer, trollbinder, fanger meg i sin uendelighet. Så vakkert at en spire av lykke fødes langt inn i sjelen...så vakkert at du ønsker ikke annet enn å gå i dette nydelige vinterlandskapet for evig og alltid. De høye trærne er tynget ned av snø, frost og kulde. De ser ut som høye kjegler, som høye vismenn som for alltid er stivnet i frostens dødsgrep. Og vi går der, i en oppoverbakke som det ikke er noen ende på. Solen vinner over tåken og strålene bryter seg gjennom og skyver tåken til side. Solstrålene smyger seg mellom de høye vismenntrærne og søker snøkrystallene som reflekterer strålene i retning oss og får det til å glitre og lyse så skjønt overalt. Hvilken fart vi holder. Denne skjønnheten trollbinder oss og vi må stoppe og ta bilder, hele tiden. Jeg tenker litt på om vi kommer til å rekke hjem i dag med denne farten, men pytt... Nå er fokuset på å nyte. Omsider kommer vi til toppen. Der ligger det et nedlagt alpinanlegg. Den beryktede utsikten er dessverre tåkelagt og vi må bare gjette oss til hvordan den navngjetne utsikten kan se ut. Men de frostdekte trærne vitner om en usett skjønnhet, og vi glir rolig gjennom den kalde skjønnheten. Og så starter nedoverbakkene!! Det starter så slakt og i urørte skiløyper kan vi nyte de tidligere nevnte vinterskjønnheter, men så må vi begynne å konsentrere oss om å ikke treffe trær og folk. Skjønt folk er det ikke noe problem å unngå. De spreke bussfraktede skimennesker har valgt andre løyper og vi har nykjørte løyper helt for oss selv. Det er bare å ploge, nyte fart og spenning, og tidvis sakte, tidvis fort, runder vi svinger og furutrær og plutselig er vi nede på et digert vann! Her går løypa tvers over vannet og her er det plutselig litt mere folk. Vi passerer en blid eldre herre med en ivrig golden retriever, og plutselig har vi passert selve vannet og er på vei oppover igjen. Opp opp. Og ned ned. En lang lang slak men fartfylt bakke! Og så er vi ved et nytt vann og her får endelig min bror sin etterlengtede vaffel! Det er tjukt av ski som vokser opp av den glitrende snøen utenfor den lille og rødmalte vaffelhytta, også kalt Sandvikshytta. Men vi får omsider kjøpt en vaffel og en kakao og omkranset av blide mennesker på den lille terrassen nyter vi maten. En dame varmer sin stakkars boxer i en Jerven Fjellduk, og vi damene får tatt en tur på det nødvendige. Det blir ikke lange pausen før vi igjen setter kursen sørover, tvers over Katnosadammen. Vi virkelig jager kilometre og finner tempoet samtstemt over vannet. Når vi vel har krysset vannet, bærer det oppover igjen, og nå begynner man å kjenne slitet i kropp og sinn. Vi er vel halvveis, og bakkene jobber med oss, opp og opp og ned og ned. Etter en god stund kan vi seile ned til Kikutstua. Her bestemmer vi oss for å ta en god pause igjen. Men det er mye folk, og vi må stille oss i kø for å få oss en legendarisk vaffel med brunost. Med fire par øyne fiksert på ledige stoler, finner vi faktisk en varm krok innerst i stua hvor vi kan sitte uforstyrret for alle passerende pausehungrige turmennesker, og den behørig nevnte vaffel med brunost kan inntas med den aller største andektighet og nytelse. Vi er slitne og slappe, men freden sitter godt i kroppen og vi koser oss der vi sitter og prater blidt om turen. Vaffel med brunost smaker bedre enn ribbe på julaften! Etter etegildet kan vi forberede oss på den siste innspurten. Nå venter en lang tur tvers over Bjørnsjøen og deretter er det bare slake bakker og stadig mer mennesker ned mot Sognsvann. Min svigerinne leder an. Jeg finner ro i å følge hennes rolige men stødige og faste rytme. Når man er sliten, er det alltid hjelp i å henge seg på noen andre. Og nå får jeg god drahjelp! I disse rolige rytmer tar jeg meg i å dagdrømme og konsentrere meg vekk. Jeg rømmer inn i meg selv, og destruktive tanker snus til noe positivt. Tanker som tidligere var så opptatt av rettferdighet og hevngjerrighet byttes ut med tanker og refleksjoner over hvem er det jeg vil være? Hvem vil jeg vise omverdenen at jeg er, hva vil jeg lære mine barn? Og fremfor alt, hvordan har jeg det best med meg selv? Jo, jeg har det best hvis jeg kan tilgi, hvis jeg kan vise mennesker storsinn og åpenhet selv om de kanskje ikke helt har fortjent det. Hvis jeg kan være den som gjør deres tilværelse mer meningsfylt, vil mitt liv også føles meningsfylt, og jeg vil få fred med meg selv. Og så sovner trollene i Nordmarka. Trollene som er tynget av sne, trollene som er tynget av vonde tanker og slitne tårer. Trollene kan få fred, de kan sove og drømme, og andre, vakre vesener kan få komme til sin rett. Og ned de lange slake bakkene mot Sognsvann puster jeg lettet ut over min nyvunne livskunnskap og visdom som nå skal settes ut i verden. Jeg skal tilgi min mor de dumme ukvemsord som ble sagt i sinne for noen år siden, jeg skal åpne mitt hjerte og gi henne og mine barn rom for deres verden igjen. Jeg skal sette min egen egoismes stolthet til side, vise mitt storsinn og glede meg over en mormors glede over sine små barnebarn. Jeg gleder meg. Jeg forundres over naturens evne til å gi et menneske evnen til ettertanke, og jeg takker moder jord for en vidunderlig tur og ny innsikt. Og jeg ønsker dere alle en riktig god jul, og hva enn du sliter med av vonde tanker, så er det å tilgi kanskje den største frelsen av alt. GOD JUL!

Jeg er enig i at spørsmålet til tshansen må besvares hvis det skal forsvares å kjempe mot vindmøller og vannkraft. Det er tross alt ren energi, og et sted må energien komme fra. Jeg vil tro at mennesket i fremtiden vil finne andre og mindre synlige måter å hente energi på, men inntil den tid må vi nok holde ut med disse upopulære løsningene...

Takk for supert julekalenderinnlegg!!

Hehe, det stemmer det...men fullt så barnlige og hvite var de ikke

Så fint å lese Terka, og morsomt å se gamle bilder av dongeribukser og glatte kinn Du er virkelig ikke lik deg selv, syns nå jeg. Takk for fint innlegg

Det så ut som en kjempeflott tur! Jeg har enda til gode å oppleve slike fjellturer, veldig inspirerende. Takk ❤️

Jeg ville nå bare brukt nål og tråd og en lapp fra et avlagt, slitesterkt tekstil, men det er meg da....

Men plast havner jo før eller siden i naturen..? All den tid det slites i små molekyler. Det som er spennende blir jo hvordan plast vil påvirke menneskekroppen og dyrelivet ellers. De fleste av oss har sikkert mikroplast i kroppen nå, og hva konsekvensen blir når tiden går og mengdene blir større, blir spennende å se.

Fælt å høre hvordan det står til i andre land...vi har fremdeles en vei å gå her også, men ikke langt på nær så ille da.. Jeg arbeider på et av Norges største omsorgssenter, og der sorteres kun mat og papir. De fæle plastbakkene med middag som kommer hver eneste dag skaper et enormt berg av søppel som ellers kunne vært gjenvunnet, eller hva med å bygge sykehjem med storkjøkken som kan lage maten selv? For ikke å snakke om de millionene som brukes på bleier hvert år. Hvis du tok de millionene og ansatte pleiere for samme summen, er jeg sikker på at bleieforbruket ville gått drastisk ned da man ville hatt tid til å følge pasientene på do... og bleier...kan ikke gjenvinnes på noen annen måte enn å bli til energi.

Teltstengene er vel det viktigste jeg har glemt. men det var i skog, så gikk fint. bare litt slapt telt

Så har du jo Fjorda her nede, perfekt for en ukestur og leirplasser overalt. Masse folk hvis fint vær, men til gjengjeld mye ender og liv. Blåbær, multer. Og helt sikkert noen Fjellforumfolk

Da flagger jeg litt for Huuuurum igjen!! Ta bilen til Røskestadvann, parkèr og gå til Langvann ved flott teltplass. Utsikt over vannet, bålplass og fiske. Dagen etter pakker du og går til Cellene , huler der milorg gjemte soldater under krigen. Sove der! Så kan du avslutte med en topptur til Stikkvannskollen, Hurums høyeste punkt med utsikt til mange fylker på en klar dag (branntårn der), og derfra er det en halvtime ned til Semsporten parkeringsplass. Ring meg og så kan jeg kjøre deg til Røskestadvannet til bilen din Kan vise på kart osv om du ønsker å ta denne turen. Her går du ikke i timesvis, men halvannen-to timer mellom hver plass.

Hun var vel med i en av de aller første Robinson-sendingene

Mye rare råd her! Jeg tror man kommer langt med vanlig sunn fornuft både angående flaskehygiene, håndvask og ikke være så fryktelig redd for bakterier...man trenger ikke pøse på med kjemikalier her og der for å holde det rent og luktfritt.

Rørende. Dette er den perfekte start på friluftsliv med ditt barn. Veldig bra jobbet! Veldig enig i at det må være kos på tur. Jeg kjøper Namdalsgomme og tar med til vafler på tur - det får de aldri ellers Lykke til videre