Josef Mink

Jeg fikk det til. Jippi!

Denne tråden liker jeg, Miss Winther. Her er min liste fra sengekanten: Hvor langt går du per dag når du går i fjellet? Kommer veldig an på terreng, form og plan. Alt fra 0 til 30 km. Vil i hvert fall ikke stresse, men kan godt gå på litt hvis jeg har et mål om det, eller først er i siget. Hva savner du mest når du er i fjellet alene? Fint lite. Det hender jeg savner sigaretter, men jeg har sluttet å røyke. Og noen ganger angrer jeg på at jeg ikke tok med en lommelerke, siden det hadde passet så godt med en stram en i kaffen. Men ikke viktig. Foretrekker du å sove i telt eller på hytte? Ja takk, begge deler. Kan også tåle noen netter under åpen himmel. Er det ikke kjedelig å gå alene? Nei. Det er som meditasjon. Og sansene skjerpes. Hvilken type fjelltur liker du best? Helst vil jeg slå leir ved et vann hvor det vaker, og hvor bålveden ikke er altfor langt unna. Men det viktigste er at jeg kommer meg ut i naturen, og får ren luft under vingene og i kroppen. Om det er i fjellet, i skogen, i fjæra eller på havet; det som gjelder er å være der, virkelig føle at man er til stede. Er du ikke redd for å skade deg eller gå deg bort? Jeg har kjent på følelsen. Har ikke sånn gps-dings, og har virret rundt uten kart og kompass noen ganger også. Har dessuten klatret så langt oppi steinura at det har vært for sent å snu, og kjent hjertet dunke mens løse steiner har falt ned i dalbunnen. Dumdristighet er ingen god egenskap i fjellet, men man lærer så lenge man lever. Og forhåpentligvis gjør jeg det en stund til. Hva er din drømmetur? Har en drøm om å gå Norge på langs en gang, men da skal jeg ha god, god tid. Og med enda bedre tid; Norge på kryss og tvers og opp og ned. Tid er i det hele tatt et nøkkelord, så inntil videre handler vel drømmeturen om komme seg noen timers reise hjemmefra – og helst bli der et par-tre dager. Hva er den beste turen du har vært på til nå? Hadde en deilig tusletur i Sangefjell i sommer (har akkurat lagt ut turrapport), fulgt av fire dager alene i Trollheimen uka etter. Også har jeg massevis av flotte barndomsminner fra turer i Romsdalsfjella, Trollheimen, Meldalen, Rondane og Telemark. Og fra turer i robåten mellom holmene innenfor havgapet i Søre-Fræna. Er i det hele tatt takknemlig for at foreldrene mine dro meg ut før jeg skjønte at jeg kunne nekte. Hvor var du på tur sist? Jogge- og tusletur til Hattehulene i Fredrikstadmarka sammen med de to guttene mine, på søndag. Hadde egentlig tenkt planlagt fisketur i skogsvannene i Vestfjella, vest for Aremark. Men det ble ikke tid … Hvor går neste tur? Blir nok en løpetur i Fredrikstadmarka i morgen, men det teller vel ikke. Har håp om et par-tre overnattingsturer i løpet av høsten, trolig ett eller annet sted i Østmarka, Nordmarka, Vestfjella eller Ytre Hvaler Nasjonalpark. Også blir det hyttejul i Sangefjell i Ål, og dermed blir det skiturer hver dag i en hel uke. Kanskje vi prøver en natt i snøhule også. Hva er det typisk å glemme når man pakker sekken? Vannflaske. Meitemark. Reserve-sene. Nevn tre småting du absolutt ikke klarer deg uten på fjelltur! Kaffekjele (med kaffe), fyrstikker, kniv. Nevn tre litt større ting du helst vil ha med deg! Sovepose, fiskestang, vind- og vannavstøtende ytterplagg. Ditt beste tips til de som skal på langtur i fjellet? Pakk så lett du kan, men ikke la mangelen på nytt og superlett utstyr hindre deg fra å dra. Og planlegg, men ikke til minste detalj. Pust inn, pust ut. Jeg sender ballen videre: GOD TUR!

Da jeg skrev innlegget prøvde jeg å geotagge rapporten for å få lagt den inn i turkartet, men det ser ut til at jeg klønet det til. Fant riktig sted på kartet og trykket på ok-knappen. Hva er det jeg gjør feil? Nå finner jeg ikke igjen "legg til i turkart"-linken heller ...

Tusen hjertelig takk for fine tilbakemeldinger. Slikt varmer. Rayun: Det ble som du skjønner mange fiskeløse turer før ruggen beit. Men det var verdt det. Definitivt. SRM:Jeg må benytte anledningen til å gi ros tilbake for den finfine bloggen din. Det hender jeg svipper innom, så jeg vet du har fått napp før. Håper det går bra med fingeren, og lurer litt på om det kommer rapport fra serveringen av vinnermåltidet. Takk, Kjell Iver. Hjertens enig i at det er vemodig å se sommeren forsvinne. Men samtidig gleder jeg meg til vinterens skiturer, og ikke minst til å prøve isfiskeutstyret for første gang. Har null og nada erfaring med slikt fra før, men fikk fullt pikkpakk i presang i fjor. Og det er mulige jeg spenner på meg skiene og går over det samme fjellet i romjulen, på jakt etter vinterdoven storfisk.

Åh, som det synger oppå fjellet. Vinden plystrer inn i mitt sinn, og jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg. Jeg uler! Det er i slutten av juni. Regnet vil ikke gi seg helt. Vi har vært her i traktene nordvest for Ål i en ukes tid, og jeg har brutt meg ut av hytta for en tur utpå ettermiddagen. Målet er et vann jeg har sett på kartet. Det ligger på andre siden av fjellet. Jeg tror det er fisk der. Jeg ringer og bringer. Sett over poteter. Hasta la vista. Myrpyttene skvetter. Jeg klyver oppover lia, skuer mot fjellet. Myser mot sola som et øyeblikk blinker tilbake mellom skyene. Under meg ligger et landskap jeg begynner å bli kjent med: Tjernet hvor begge guttene fikk føle på fiskefeberen i går kveld, speilblankt mellom fjellbjørk og mygg, fullt av sprellende steikeørret. Noen kilometer mot sørøst; bekken vi krysset dagen i forveien. Den smakte så friskt og godt at vi måtte stoppe og slurpe flere ganger på turen oppover lia, så godt at det skumret før vi kom hjem, og da vi skimtet hytteveggen løp guttene inn til mamma for å fortelle, klissvåte av lykke. SKÅL, MIN BROR! Smårollingene klarer ikke dy seg når de ser fjellbekken sprudle nedover lia. Den smaker bedre enn brus. FISKELYKKE: Ni år gamle Ask viser stolt fram feriens første ørretfangst, tatt med mark og dupp. Denne kvelden fikk gutten to til også. Og mange, mange myggstikk. Etter en times marsj i godt driv er jeg halvveis til målet. Vinden synger enda høyere her, på toppen av Sangenuten. 1189 moh. Lett å se på lang avstand. Det ruver en mast på den høyeste knausen, en konstant ereksjon av et landemerke, og et ganske populært turmål på vinterstid. Men i dag er det bare ett menneske å se. Meg selv. Jeg tar av lua, tørker svetten. I en turbok kan jeg lese at det var noen andre her for to uker siden, et følge på fem-seks personer. En av dem har tegnet en smiley. «Ut på tur, aldri sur». Jeg ser ned på landskapet, tregrensen, vannene, åsene. Miniatyrhusene som klorer seg fast som små insekter nedover dalsiden. Og mot vest velter fjellene og bergene over skyene, opp på et digert platå. De strekker seg ut mot horisonten. Jeg sjekker med kart og kompass. Blir litt forvirret av nålens misvisning. Går noen meter bortenfor og prøver på nytt. Det funker. Der nede, en god kilometer unna i luftlinje, ligger selve Vannet. Den krokete ringen på kartet som jeg har fundert på helt siden jeg satt foran hyttepeisen på julaften. Med sviende kinn etter skituren. Jeg dagdrømte om sommer. Det knitret da jeg la på en kubbe til. PÅ TOPPEN: Telemasten på toppen av Sangenuten er ikke særlig vakker, men herifra får du et godt skue til Hallingdalen. Og snur du deg rundt, kan du speide utover både Hallingskarvet og Hardangerjøkulen. Et svupp i myr, to klakk mot stein, klyv over lyng med lange bein. Jeg er på vei, i riktig lei, pass deg nå fisken, for her kommer jeg. Fjellfantens enmannsorkester slår takten ned fjellsidene, over knasende tyrirøtter og ei irrgrønn steinrøys hvor det sikler under hellene. Pulsen driver opp tempoet idet jeg får øye på bekken som putrer ut i vannet der fremme. Jeg senker farten litt før landing. Går med rolige steg ned til bredden. Vannet ligger på 1105 moh. Det er ikke trangt om plassen her. Jeg pakker ut stanga, fester en spinner. Hører plasket. Sveiver inn. Venter på smellet. Som ikke kommer. Jeg prøver igjen. Tråler bortover hele langsiden. Krysser bekken. Kaster i vifteformasjon bortover den andre langsiden. Etter litt spaning finner jeg en gammel, gjenglemt markboks. Den har overvintret minst et par sesonger. Det er altså rimelig å anta at det finnes fisk her. Vannet kruser seg. Det blåser opp. Regnet kommer tilbake. Jeg skifter spinner. Trår varsomt. Sikter bak en stein. Drar inn, prøver igjen. På andre siden av steinen nå. Det hjelper ikke. Dette er irriterende. I sommer har jeg prøvd fiskelykken oftere enn på lenge, men på alle disse forsøkene – helt siden april og frem til nå – er det ikke rare resultatet å skryte av: Fiskepinnene vi har fått de siste dagene troner øverst på listen. For øvrig har samtlige fisketurer vært helt og totalt uten hell, vel å merke hvis man ser bort fra selve naturopplevelsen. I mai glapp en sjøørret helt innmed land i skjærgården utenfor Fredrikstad. Den prøvde i hvert fall. Og på et tilfeldig kast i slutten av april, kroket jeg en lat og diger torsk på et fergeleie oppe på Nordmøre. Den snuste på lukten over bølgene og mannet seg opp til et uinspirert plask. Det var nok til at sena sleit, og torskjævelen tok likegodt med seg Møresilda da han stakk. Og her: Ikke ett vak å se. Jeg tvinger meg selv til et par kast til, men konstaterer til slutt at vannet er dødt. Det gjør ikke så mye. Bedre lykke neste gang, ut på tur, aldri sur, osv. URTEHAGEN: Fjellet er goldt over tregrensen, men skjult i lyng og røyser finnes et mylder av fargesprakende fjellblomster. Disse to ble knipset med mobilkameraet på veien opp til Sangenuten. Planten til venstre må vel være rosenrot. En gjenganger fra fjell til fjære, og dessuten en plante som ifølge det Store Internettet har vært i folkemedisinen helt siden vikingtiden. Enkelte nettsider vil ha det til at den også har en oppkvikkende virkning på sexlivet. Planten til høyre er jeg usikker på. Har googlet litt, og ser den ligner på Skogstorknebb, men samtidig er vel denne litt mer hårete? Hårete Skogstorknebb. Jeg pakker sammen sakene. Tusler opp på en kolle. Her blir jeg sittende å speide utover fjellene og åsene nedenfor. Jeg super en kaffeskvett. Rundt omkring ligger flere vann og lokker. Heldig er den som har god tid, telt i sekken og godt, gammeldags fiskebett. Jeg drømmer. Klokka går. Telefonen ringer. Min elskede kvitrer. - Fikk du fisk? Jeg tenkte å sette over potetene. (Håp i stemmen) - Nei (litt flau). Det er helt dødt her (som alltid, fanden heller). Men det har vært en deilig tur (hør-hør, han snakker sant nå). Jeg har besteget Sangenuten (jeg er en mann, jeg kan gå, men vil helst bestige). Jeg starter hjemturen nå (tar nok litt tid, ble plutselig så slapp i skrotten). DET MAGISKE SPEILET: Ikke et menneske så langt øyet kan se. Og ingen fisk. Hvorfor ville jeg akkurat hit? Jeg vet ikke. Kroken på kartet, kanskje. Tid for retrett nå. Jeg kaster et siste blikk på Vannet idet jeg tusler forbi. Det skummer i små bølgetopper. Jeg krummer ryggen opp de første bakkene. Funderer på om jeg skal gå over det ene eller andre fjellet, eller rundt på den ene eller andre siden. Og jeg er andpusten allerede. Litt kald også. Men plutselig er det som en varm hånd stryker meg over kinnet. Solen sprekker gjennom skyene og får bølgene til å blinke der nede. Væromslag. Pokker heller, skal jeg gidde å prøve én gang til? Det tar nøyaktig null sekunder å bestemme seg. Jeg snur før jeg får tenkt tanken ferdig. Trasker nedover steinura og fisker fram fiskestanga med småfrosne fingre. Tre kast, tenker jeg, maks tre kast. Så er det stopp. Sena suser utover, men vinden tar spinneren og kaster den nesten helt inntil land. Dritt. Det var kast nummer én. Jeg sveiver inn, må tenke nytt. Jeg sikter sidelengs, og den røde prikken havner et godt stykke ute på vannet. Bedre. Sveiv rolig inn nå. Rolig, rolig. Meter for meter. Jeg følger spinneren det siste stykket inn mot land. Var det en skygge nedi mørket? Sikkert bare innbilning. Helvete heller. Ett kast igjen. Et fint kast. Et umerkelig plask mellom skumtoppene. Jeg lar den synke litt. Det gjelder å bruke tiden godt. Så sveiver jeg sakte inn og … HUGG! Den sitter! DEN SITTER! Den er stor. Å satans oldemor, det er sant, DEN ER FAKTISK STOR! På siste kastet! Det dunker i stanga. I tinningen. I hjertet. Dunk-du-dunk-dunk. Du skal ikke glippe, aldri i verden, du skal inn! Men hvorfor raser ikke sena ut? Svømmer fisken inn mot land? Rolig nå, hold snøret stramt. Ikke så travelt. Kom … Kom ... Den stiger som et hvitt spøkelse fra dypet, et sprell levende gjenferd, som river og sliter og kjemper, en gladiator i vannet. Jeg hører meg selv. Kom. Å fyttigrisen. Kom. Kom! Det er i dette øyeblikket at verden stopper helt opp. Lyden forsvinner, alt går i sakte film. Jeg løfter stanga. Fisken stritter imot. Så spruter den opp av vannet. Gjennom luften. Svever. Deiser ned på gresset. Spretter opp som en stålfjær. Og jeg kaster meg over den og hugger kniven inn i skallen på den, nådeløst. I et lite sekund rekker jeg å kjenne et snev av melankoli, for jeg elsker denne fisken. Men så bryter lurvelevenet løs; en eksplosjon av lyd og lykke. Vinden hviner i ørene, fisken banker i gresset og bølgene klukker inn mot land. Og min egen stemme stiger som et eneste langt brøl. Den gjaller gjennom fjellheimen med dette gledens budskap: Han fikk fisk. En skikkelig stor en! Han er lykkelig nå. Eufori for faen! Skjelvende av lykkerus plukker jeg opp telefonen for å forevige den historiske begivenheten. Holder fisken med én hånd, filmer med den andre. Klønete og keitete, men likevel: 13 sekunder med destillert lykke. Så sender jeg filmsnutten hjem som il-post, med beskjed fra han alle har ventet på: Det blir fisk til middag likevel. ØYEBLIKKET: Mer skal det ikke til for å vippe en mann fullstendig av pinnen. Bildene er hentet fra den lille filmsnutten. Og den kan du se her: Den blinker som et sølvsverd. Et kunststykke fra forhistorisk tid. Jeg aner ikke hvor stor den er. Noen vil sikkert mene den er helt på det jevne, men den er uansett den største fjellørreten jeg har fått. Sekken er likevel lekende lett, pakket med fisk og jubel og glede. Jeg spretter opp den tyngste veien, i rak luftlinje tilbake mot hytta. Jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg, og det blir noen harde kneiker før jeg kan starte på nedoverbakkene, for kursen legges over toppen, opp på selveste Sangefjellet, 1168 moh. Jeg viker ikke en tomme. Nå skal jeg hjem, rett hjem. SØLVSVERDET: Så havnet du i lyngen til slutt, etter alle årene i det iskalde dypet. Et riktig prakteksemplar av en norsk fjellørret, Salmo Trutta Alpinus. Kveldssola streifer hytteveggen idet jeg drar monsteret opp av sekken. Ungene stirrer med runde øyne. Vi løper inn og leter i skuffer og skap etter en vekt, forgjeves. Så legges ørreten ut på tunet, og vi måler med tommestokken: 46 centimeter fra spord til snute. Den er velfødd og feit, jeg tipper litt i underkant av 1,5 kilo. En kikk i buken viser at livretten har vært ørsmå kreps; det tyter marflo ut av magesekken. Kjøttet er dypt, dypt rødt. Endelig ligger fisken på middagsbordet. Den serveres med poteter, gressløk, gulrøtter og rømmesaus. Vi eter til vi blir sprekkmette, likevel blir det rester igjen. Så koker jeg kaffe. Tenner i peisen. Og der blir jeg sittende, salig. DET ER SERVERT: Endelig blir det mat til sultne mager. Sju år gamle Noah gleder seg. Fisken har blitt saltet og pepret og helstekt i ovnen. Duften fyller hele hytta.

Haha, nei turen gikk ikke langs bilveien. Muligens er det bedre å søke etter Harehjellhytta, evnt. Tjernetjernet, som jeg tror er navnet på det vannet jeg nevnte. Og tusen takk for svar. Dere gjør en glimrende jobb!

Er jo en stund siden denne ble lagt inn nå, og lurer bare på om det er en sjanse for at rapporten snart dukker opp på Norgeskartet? Mulig det gjøres på dugnad, og har for all del forståelse for at ting tar tid. Uansett: synes kartet er et helt fortreffelig konsept, og dess flere rapporter som ligger der, jo bedre. Regner med at det er det som meningen også.

Da har jeg endelig somlet meg til å hente skoene hos min mann på hjørnet. Har ikke prøvd dem på tur ennå, men synes resultatet ser lovende ut. Til min overraskelse har skomakeren brukt såler fra dekkprodusenten Continental. Disse er vel å merke piggfrie. Duger gummien på rallybanen, så duger den vel på fjellet også. Han skomakeren ga meg også et tips om impregnering. Han ba meg smøre dem godt inn med skikkelig lærfett først, og deretter gå over en god runde med hårføneren. Dette gjør at fettet trenger godt inn i skoene. Deretter ba han meg gå over dem igjen et par-tre ganger med god gammeldags Kiwi-skokrem. Dette ble gjort i kveld. Tenker meg en tur til Vestfjella i Østfold i morgen, og har et håp om å holde meg tørr og varm på bena, uten å skli hverken på steiner eller sleipt høstløv.

Midt på 90-tallet arvet jeg fjellstøvlene etter min gamle far, et par Crispi lærstøvler som han hadde brukt én eneste gang. Siden har det blitt mange turer med disse. De er velbrukte og slitte, men læret holder fortsatt vannet ute så lenge de blir smurt og kjælt litt med litt hyppig. Aner ikke hva de kostet i utgangspunktet, men vil si at holdbarheten vitner om kvalitet. Billig var de neppe. Problemet er bare at nå har sålene under blitt så slitte og harde og glatte, så her om dagen var det rett før jeg pælmet dem i søpla. Men så slo det meg; det finnes fortsatt skomakere, selv i 2013. Jeg dro innom han gamle fyren på hjørnet i går formiddag. Han lover nye såler i myk og god gummi, og mener fjellstøvlene vil holde i noen år til. Pris for hele operasjonen: 700 kroner. En del penger, men likevel verdt forsøket, også av rent nostalgiske grunner. Nå krysser jeg fingrene for et godt resultat. Legger ut bilder etter at jeg har hentet dem i neste uke.

Vil oppfordre alle til å lese denne saken http://manepe.no/blog/2013/loppetur-del-1/ på bloggen til @manepe. Den tjener som inspirasjon for meg i alle fall, som svært sjelden har råd til å svi av flere tusenlapper på nytt utstyr, men som dagdrømmer om det uansett. Rent prinsippielt er også gjenbruk noe å tenke på, for flere av oss på forumet. Selve tanken på forbrukersamfunnets inntog i naturen er jo egentlig ganske ironisk.

Mange bra innspill her nå. Jeg skal i alle fall sjekke med den lokale foreningen av NJFF asap, muligens driver de med ett eller annet allerede, eller kanskje de vil være med på å starte noe. Og opplegget på Sæteren gård til helga ser jo bra ut, men da er jeg dessverre bortreist på jobbseminar. Men Barnas Turlag ser jo uansett ut som en greie som kan være verdt å teste ut.

Ergo er diskusjonen om speideren egentlig en avsporing av debatten. Mitt poeng var nettopp dette; å finne en klubb hvor det å bli en dreven villmarking er selve hovedmålet.

Må absolutt presisere at jeg overhodet ikke har noen torn i siden til Speideren, sånn i utgangspunktet. Som barn var jeg var selv medlem i mange år, og hadde for det meste stor glede av det. Men jeg er altså på jakt etter en klubb som utelukkende konsentrerer seg om villmarksliv og gleden over å være i og bruke naturen. At Speideren allerede eksisterer, kan vel neppe være noe problem, så lenge man ikke har ambisjoner om seg sammen, bruke tingene deres etc.

Synes tanken din er god, Tor Magnus, så hvorfor ikke? Humanisme i denne sammenhengen må jo tolkes som at det er plass til alle, uansett religion eller etnisitet osv. Tenkte kanskje å høre med de lokale foreningene av NJFF, kanskje også DNT, om dette er et opplegg de kunne tenke seg å være med på.

Tror vi tenker ganske likt her, Ides. Jeg grunner selv på ideen om å starte opp noe på lokalnivå. Samtidig hadde det vært kult om det var en "ekte" klubb, hvis du skjønner. Helst med "ekte" Villmarksmerker på forksjellige nivåer, som barna kan strekke seg etter.

Villmarksknappen er et supert tiltak! Guttene mine har fått blod på tann, og jeg må si jeg liker de gode forslagene til nye utfordringer i denne tråden. Til dere som har barn, og som mener det samme; kult om dere også sjekker ut dette innlegget: http://www.fjellforum.no/topic/29034-villmarksklubb-for-barn/

Apropos diskusjonen i den gode tråden om Villmarksknappen (http://www.fjellforum.no/topic/28799-villmarksknappen-forslag-til-merkekrav/) her på forumet : Er det noen som vet om det finnes en skikkelig Villmarksklubb for barn? Jeg har to små gutter på sju og ni år som digger å være med på tur, og vi er på utkikk etter en eller annen klubb hvor man målet er å bli en ekte villmarking; hvor man telter, lærer navn på dyr, lærer å fiske, bruker kart og kompass osv, kort sagt; mange av de tingene som har blitt nevn i tråden om Villmarksknappen. Speideren er jo et alternativ, men min erfaring er at veldig mange lag og speiderledere legger veldig stor vekt på kristendomsopplæring, bønn, flaggbæring osv. Barnas turlag er kanskje et annet alternativ, jeg vet ikke? Begge guttene fikk blod på tann da de leste om Villmarksknappen i Donald Duck, og det hadde vært kult med en klubb hvor man hadde diverse varianter av Villmarksknappen å strekke seg etter . Vi bor selv i Fredrikstad, og hvis noen har kjennskap til interessante foreninger i nærheten, er det supert om dere roper ut. Og hvis det ikke finnes noen slik klubb: Hvorfor ikke? Kanskje det er noe vi er på Fjellforum kan gjøre noe med? For min egen del krever jobben rimelig mye i det daglige, men jeg kunne nok bidratt i et eller annet lokallag.

Noen som vet noe om faren for fiskebett i samme område og samme periode?

Kjempefin film, fine vann og finfin fisk. Og litt godt å se at jeg ikke er den eneste som noen ganger må vente på at det biter. Men desto større lykke når du først klarer å lure ruggen.

Takk for svar og for gode tips, Olemeek! Og beklager sent svar tilbake. Jeg har endelig studert kartet og søkt litt på nettet nå, og tror jeg går for rådet ditt. Trolig starter jeg turen i Vindøladalen, og målet blir først og fremst å loffe oppover og etter hvert prøve fiskelykken i Fagerlidalasvatna. Er litt usikker på om jeg skal gå langs Fagerlidalsbekken - eller via Vassdalsvatnet (hvor det visstnok skal være stor fisk). Ved det siste alternativet kan vel bli en topptur på Snota også, hvis det lar seg gjøre å gå opp fra den kanten? Er fristet av flere ruter videre etter Fagerlidalsvatna. Her er et par alternativer: 1) Innover Naustådalen - og til slutt ende opp i Todalen, 2) Fortsette inn Fagerlidalen over mot Still-Folla og Trollheimshytta, for deretter å ta turen tilbake til Vindøla via Svartvatnet og Skrøådalsvatna, 3) La turen gå rundt Vassdalsfjellet for å få med både Fagerlidalsbekken og Vassdalsvatnet. Eller - og mest trolig: 4) La mulighetene stå åpne, rett og slett la fisket, været og humøret bestemme. Til slutt: Håper akilleshælen har blitt bedre. Kanskje treffes vi over svartkjelen i Fagerlidalen i sommer.

Nydelige bilder fra et nydelig sted, men jækla skummelt da! Og godt det gikk bra. Er jo rimelig rasutsatt flere av fjellsidene i området der, men har aldri fått med meg at ruta opp til Flaggnuten er spesielt utsatt. Jeg bodde selv på Sunndalsøra i to år midt på 90-tallet, og ble veldig glad i stedet. Men det ergrer meg at jeg ikke hadde vett nok til å utnytte naturen like mye som jeg ville gjort i dag. Forresten interessant det med den plutselig høye temperaturen. Tror fenomenet skyldes en slags "kjele-effekt" som kommer av beliggenheten midt imellom de bratte fjellsidene. Dermed kan det bli veldig varmt der, andre ganger veldig kaldt. Mener å huske at det ble målt tropenatt på Sunndalsøra i oktober 1996, noe som var Norgesrekord på det tidspunktet. Jeg kjørte forresten ned dalen fra Oppdal på gjennomreise for en måneds tid siden. Holdt på å kjøre av veien fordi jeg ikke klarte å la være å kikke opp på det mektige skuet. Da lå snøen fortsatt langt nedover liene.

Tusen takk for fine tilbakemeldinger. Slikt gjør at man får lyst til å skrive mer. Og det er sant som Torø skriver; skjønnheten ligger ofte i detaljene - de små, men akk så store øyeblikkene. Frostperlene en tidlig høstmorgen. En sprellende bekkørret. Eller den første gangen man satte en pinne i en maurtue. Enkle opplevelser som får oss til å lengte ut.

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.

Coco! Coco Chanell.

Fikk endelig sett filmen. Nydelig. Og det samme gjelder bildene. Takk!