knutis

Fjellsjøkampen, kommune (hurdal) og fylkestopp (Akershus), har tårn. Ikke laget for overnatting, men fullt mulig lell. Mistberget i Eidsvoll har også tårn.

Når du først skal kjøpe hagle er det viktig å få tak i ei som passer. Du kan ha flaks med den du har tilbud på. Om det ikke er utskiftbare choker ville jeg ikke kjøpt hvis det er trange løp. Maks 1/2 boring. Finnes ellers mye brukte hagler hos diverse våpenbutikker. Der kan du gjøre gode kjøp. Google litt på brukte våpen e.l. så finner du mye. Da får du også en anelse om pris.

Precision har også bra stenger. Har en 9 foter 2-15g jeg er veldig godt fornøyd med.

Østvidda er vel kjent fra gammelt av for små tjønner med stor fisk. Det kjente storfiskvannet Skjerja ligger vel også i øst. Men vil nok tro storfisken er lettere i finne i vest. Der er det jo flere større velkjente vann med storfisk. Men også vann med masse medium og småfisk. Boka til Tore Qvenild kan anbefales for de som er ute etter å finne ut mer. Skikkelig gromfisk det der tjernivar!

En litt mer detaljert beskrivelse av turen er vel på sin plass. Kan jo hende noen er sære nok til å ha lyst til å prøve! Første mål var Nordliskampen. Sykla hjemmefra 07.40. Første delen var asfalt med litt stigning innimellom. Fra Rogllisaga til Snultra er det bratt grusvei. Hovedfokus her lå på å ikke sykle for fort. Har en tendens til å skulle ta i litt ekstra i motbakkene. Ved Snultra svingte jeg til høyre og sykla nesten til enden av veien. Herfra er det en enkel rusletur til topps. Videre ble det lett sykling til der stien mot Fjellsjøkampe starter. Her måtte det trilles. Stitrilling med sykkel har en stygg ulempe i tillegg til å være kjedelig. Pedalen har en tendens til å treffe leggene innimellom. 40 minutter med trilling og noen småsår senere var turens høyeste punkt nådd. Nå kom turens første regndråper, og regnet gjorde det for en stor del resten av dagen. Turen nedover ble slitsom på glatt underlag og sykkelen som måtte holdes igjen. Hardt for knærne. Muligens denne bakken som la grunnlag for problemene senere på turen. Nede var det deilig å sitte på sykkelen igjen. Turen til Svartungen gikk greit. Formen var fin. Korpehaugen og Toppåsen ligger såpass tett, på hver sin side av et dalsøkk, at det ikke ble noe sykling mellom disse. Korpehaugen var grei. Sleipt, glatt og vått, men ellers helt ok. Sti det meste av veien. Toppåsen ble verre. Ingen sti, kronglete terreng og tåke. Ettersom jeg har vært her før og så på det som enkelt å finne veien hadde jeg ikke med kart over akkurat dette området. Opp gikk det greit, men ned oppdaget jeg pluttselig at vinden kom fra feil kant og deretter at jeg var tilbake ved tjønna jeg akkurat hadde vært ved... Nytt forsøk og nå gikk det greit. Men det tok nok 10 minutter ekstra. Uabhengig av denne feilen begynte jeg nå å skjønne at dette kom til å ta tid! Ny sykkeletappe og rundt 1,5km trilling på den relativt nye dnt-stien Totenåsstien. Og deretter noe så behagelig som nedoverbakksykling noen kilometer. Deretter opp på Hagatjennhaugen. En grei tur på våt, gjørmete sti. Måtte bare dytte unna et par kyr som gikk der! Oppover her begynte jeg å kjenne litt rusk i kneet.. Stien ned til Helegdalen innebar en ny trilleetappe, men krydret med noen artige biter terrengsykling. Helgedalen var det tungt. Lang motbakke på våt, myk grus. Nå begynte jeg å kjenne at jeg hadde vært på tur noen timer. Kort asfaltbit med nedoverbakke og så grusvei opp mot Lushaugen. Denne veien hadde heldigvis grovere grus og var adskillig lettere enn den fra Helgedalen. Oppe ved hytta der stien starter studerte jeg kartet grundig. Et skilt viste vei mot lushaughytta, men ut fra kartet mitt skulle stien gå knappe hundre meter lengre bort. Sikkert vintermerking tenkte jeg og fortsatte og fant en sti jeg fulgte. I det jeg begynte å gå oppover stakk det godt i kneet. Ikke helt bra... Etter få minutter skjønte jeg at dette var feil sti og gikk over til å gå i terrenget i nesten riktig retning. Det endte med litt visming rundt oppe på åsen før jeg omsider fant den merka stien jeg burde gått hele veien. Gikk nok med en halvtime ekstra her. Eneste positive var synet av et bra storfuglkull! I bunnen av utforkjøringa ned mot Skrukkelia hadde jeg avtalt at familien skulle ha matsstsjon. Cola og fyrstekake ble både fortært på stedet og puttet i sekken. Supertrøya ble byttet med ulltrøye for å være sikker på ikke å bli nedkjølt. Veien over åsen i retning mot Jeppedalen ble akkurat så tung som forventa. Et minutts pustepause innimellom hjalp godt på. Rognhaugen var neste mål. Valgte her å gå den kjente veien opp til midten av Hekkentjern. Til høyre og rundt og deretter rett opp lia. Bratt! Og vondt. Tempoet begynte nå å bli ganske redusert av det vonde kneet. Antydning til krampe begynte også å dukke opp. Men opp kom jeg på et vis. Knakk av en stav som hjalp godt i bratta. Ned igjen bestemte jeg meg for å prøve å gå på andre siden av tjernet. Dette mente jeg skulle bli kortere. Det viste seg å være et dumt valg. Små stup gjorde det uframkommelig og tette kratt gjorde det umulig å få oversikt over hvor det var ok å gå. Måtte dreie tilbake til der jeg kom opp. Beina begynte nå å bli tvilsomme redskap å gå bratte, steinete, sleipe utforbakker med.. Men kreka meg ned på et vis. Syklinga videre i retning Marifjell gikk overraskende greit. Mulig at det lave tempoet på fotturen sammen med inntak av kake og cola hadde en viss virkning? Men begynte å kjenne det godt i kneet under syklinga også nå. Det bekymret meg. En annen sak var at jeg hadde brukt så lang tid at det ville bli nesten mørkt før jeg var hjemme. Men valgte å fortsette. I det jeg begynte å gå i retning Marifjell gjorde kneet så vondt at jeg nesten ikke klarte å bruke det. Fikk faktisk skjeveanfall og hakket tenner! Lurte en liten stund på om jeg hadde blitt nedkjølt pga alt regnet og klissvåte klær. Konkluderte med at det var kneet. Vurderte seriøst å avbryte og så på det alternativet som det klart mest fornuftige. Men fortærende å gi seg så nært målet. Fortsatta derfor i lusetempo. Først langs en bekk opp til ei myr. Deretter på kompasskurs i tåka. Følte mange ganger at jeg gikk fulstendig i feil retning. Stedssansen var visst ute av funksjon. Denne etappen ble en test på hvor mye jeg kan tåle... Vel oppe ringte jeg hjem og bestilte henting på Rustad. Nå var klokka ca 20.30. Tett tåke og regn gjorde det halvmørkt og kroppen var ganske så utslitt. Et uhell kan fort oppstå i ulendt terreng og da ville jeg ha problemer. Var derfor meget forsiktig på vei ned og det gikk bra. Herfra var det sykling, stort sett deilig nedoverbakke. I de små motbakkene som var fungerte nå stort sett bare høyrebeinet. Venstrebeinet gjorde rett og slett for vondt når jeg skulle ta litt skikkelig i. Det var godt å sette seg i bilen. Klissvåt og ganske kald etter nedoverbakkene. Hjemme fikk jeg kraftig skjelveanfall. Hakka tenner så det skrangla. Rett i varm dusj! Masse mat og i seng. Følte jeg hadde feber. Tydelig at kroppen var tøyd langt nok! Nå i ettertid tror jeg kanskje jeg vil si at dette opplegget på slutten ikke var det mest fornuftige jeg har gjort. Å tyne seg grundig kan være en nyttig opplevelse å ha med seg. Men å gjøre det alene og under forhold hvor et uhell, som fort kan skje, fort kan få alvorlige konsekvenser er nok ikke å anbefale.

Kjøpte et spant til min for noen år siden. Husker ikke prisen, men det var ikke avskrekkende. Send dem en mail og spør!

Gratulerer x2

Dette er et prosjekt jeg har nevnt på forumet tidligere. Gårdsdagen var satt av til turen, men værmeldinga ville vært en god unnskyldning for å utsette. Jeg valgte å prøve. Det viste seg å bli tyngre, våtere, ta lengre tid og etterhvert være vondere enn jeg trodde på forhånd. Tett, ulendt skog tar tid når alt er glatt og sleipt og tåke stedvis er tett. Grus veier blir også tunge når de er våte. Og etterhvert begynte ene kneet å gjøre vondt i motbakker til fots, etterhvert det meste av tida. Såpass vondt at jeg seriøst vurderte å gi meg på vei mot siste toppen. Da gikk det sakte! Planen var å sykle helt hjem igjen slik at det ble en rundtur, men jeg valgte fornuftig nok å bli henta når jeg kom ned til riksveien. Gikk glipp av 15km asfalt sykling i pøsregn og med vondt kne. Har aldri vært så sliten og har vel aldri heller ikke presset smerteterskelen så mye. Var ute i 13,5 timer. Den halve timen skyldes slurvete orientering.. I dag er det restitusjon. Veide ca 3kg mindre nå enn for noen dager siden. Mat og drikke skal lempes innpå i store mengder. Rute: Hurdal Verk - Rognlisaga - Snultra - Nordliskampen Snultra - Fjellsjøkampen (sykkeltrilling over)- Fjellsjøen - Svartungen - Korpehaugen - Toppåsen - Svartungen Flårudsætra (Totenåsstien) - Brennelvhytta - Hagatjennhaugen - Helgedalen - Lushaugen Skrukkelia - Hekkentjern - Rognhaugen - Øyangen - Marifjell - Øyangen - Rustad Primærfaktor på toppene 50m. Var spent på forhånd hvordan det ville fungere med inntak av mat og drikke underveis. Synes det gikk greit, følte ikke at jeg gikk tom. Brukte kjeks, hjemmelagde energibarer, brødskiver med nugatti, marsipan, litt potetgull og på slutten fyrsttekake og cola. Drikke tidligere var saft og vann.

Sto en artikkel i julinr av villmarksliv om området du har tenkt deg til. Vet ikke om du har sett den? Litt nyttig informasjon der. Ellers er sjefstipset at de vanna du får tips om sjelden er de beste...

Andre Brun sin er vel bundet av hjortehår. Man kan også lage en imitasjon av polygarn. Fordelen med denne er at den er lettere å kaste ettersom poly ikke trekker vann. Fluer for stor fisk og mørke kvelder!

Kompisen fikk denne i en bekk et sted i trøndelag forrige uke. Mageinnholdet besto av 4 mus! (Bare 3 på bildet). Vi droppa fisk til kveldsmat den kvelden... Fikk også en del fisk i diverse fjellvann, disse med mer normalt mageinnhold. Totalt ca 15 stk. 2 - 900g. + 10-15 stk på under 100g i bekken. Turens yngstemann persa med denne 700-grammern:

Prøv på kammeret.no om du ikke har gjort det allerede. Litt flere jegere der!

Flott rapport!

Instruktør inne omfatter ikke rapellering, så det er vel god grunn til å spørre. En backup kan være flere ting. Det vanligste ved rapell er vel klemknuteslynge på rapelltauet. Men til det opplegget du skal ha vil et separat sikringstau gjøre det rimelig idiotsikkert. Noe som jo er akkurat det vi ønsker. Å rappelere på dobbelt tau er også lurt, det gjør rapellen enklere for nybegynnere. Det separate sikringstauet kan med fordel brukes ovenfra. Mye enklere å kommunisere med den som skal rappelere da. Starten pleier å være verst. Sikringstauet bør gå fra bremsen, opp til et feste med skrukarabin og så ned den klatreren. Klatrer rett i bremsen kan være vanskelig å kontrollere. Du som skal stå på toppen å instruere og kanskje også sikre hvis du ikke har en hjelper, bør selvsagt ha forankring. Du bør også ha klare regler for hvor de som ikke er i aksjon er. Det skumleste på slike arrangement er etter min erfaring de som springer rundt på kanten for å ta bilder etc.

Ingen kan hindre deg i å gjøre dette, så slik sett er det bare å kjøre i gang. Sørg for backupsikring! Og promille i forbindelse med slike aktiviteter vil selvsagt være ugunstig....

Om sommeren kan såkalt markdarg funke bra. Dette er ei tynn wire med 4-5 spinnerblad etter hverandre. Bak denne henger en krok man agner med mark. Dette lokker ofte fisk opp fra dypere vann. Det kan også festes et søkke foran for å få den dypere. Blir ofte større fisk da. Ulempen med dette oppsettet er stor motstand i vannet slik at man må bruke kraftigere utstyr en normalt. Markdrag skal forørvig fiskes ganske sakte sammenlignet med vanlige sluker. Noe som er bra for det blir klart tyngre å padle med et slikt på slep. Skal man fiske med spinner / sluk om sommeren kan det være en ide å feste et søkke foran for å få redskapen dypere ned.

Ser ut som ei flott rute. Nydelig linje!

God erfaring spiller liten rolle hvis man dropper basic rutiner som synfaring av elva... Tragisk at det skal få en slik utgang. Norge er et paradis for elvepadling. Skal alt som er farlig og ikke padlbart merkes er det en gigantisk jobb. Og hvis man først begynner å merke noe slik at folk blir vant til det må alt merkes, ettersom folk da regner med at alle farlige strekninger er merket. Et annet problem er at graden av fare varierer mye. Ei elv som er helt kurant den ene dagen kan være livsfarlig ei uke etterpå pga endring i vannstand. Sjoa er vel en av elvene i Norge det er lettest å få informasjon om. Det er blant annet 5 firma som driver kommersiell rafting der. Og det er i tillegg en av elvene som blir mye padlet med kajakk. Tror mye av grunnen til at det skjer såpass mange ulykker med utenlandske grupper er ulik kultur med tanke på akseptert risiko under ekstremsport.

Tanken på denne turen er tenkt ja. Men det er så alt for mange turer man skulle gjort! Bæringer må man regne med ja. Hele strekningen fra Sølenstua ned til Sennsjøen er padla med kano. Men for enkelte stryk de siste km før elvbrua er det for de få og uten bagasje i kanoen. Fra Elvbrua til Sennsjøen kan alt padles med bagasjen i kanoen, men du bør synfare enkelte stryk og bør ha erfaring med kano og elv. Den bratte strekningen nedenfor Sennsjøen er nok verst. Det aller flotteste ville vært å brukt en fløterbåt av den typen som ble brukt av tømmerfløterne.

Det er utrolig hva som går med kano. Avhengig av typen kano og ikke minst padleren. Men det er klart, å synfare ut fra et dårlig foto og norgeibilder er et ganske usikkert grunnlag! Så jeg vil absolutt ikke anbefale å prøve hverken dette stryket eller noen stryk i større elver uten grundig synfaring. Her et stryk som har blitt padlet med åpen kano en rekke ganger. (Ikke av meg, men en gang skal det prøves!) Det går forutsatt at kano og padler er i stand til det og vannstanden ikke er ugunstig. Men ikke prøv dette uten å ha peiling på hva du driver med! http://www.waterweb.de/wiki/Trysilelva

Minst tre personer har omkommet i en ulykke i Sjoa. Ukrainere på egen hånd. Har inntrykk av at en del østeuropeiske grupper rafter uten å ha nok kunnskap om det de driver med. Ikke første gangen ulykker skjer med slike grupper! http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10035131

Er det "fossen" her det er snakk om? http://figen.com/fiske/pix/big_980705-Isterfossen-galtstrommen.html I så fall bør den da absolutt kunne padles i kano, men du bør så definitivt vite hva du driver med!

Vanlig problem på teleskopstenger. Får satse på at du vinner frem med klagen, men det vil ikke forundre meg om det defineres som brukerfeil. Drar du hardt nok setter stort sett alle teleskopstenger seg fast på denne måten. Forslag om flerdelt i stedet for teleskop støttes. I alle fall om du er ute etter ei stang med gode egenskaper! Telestengene fungerer helt ok, men flerdelte kan være mye bedre.

Det blir litt feil å snakke om at den ene er bedre enn den andre, for det er to kanoer med veldig ulike bruksområder. Jeg har 15 fot selv. Glimrende der stor manøvreringsevne er viktig. I steinete elver f.eks. Men til padling på stille vann er 15,5 mye bedre. Mer retningsstabil og kjappere. Er bruksområdet elv ville jeg nok valgt 15 fotern.

Synes det var en grei nok pris på den allyen. Har sett adskillig verre prisforlangende, men også adskillig billigere! For noen år siden var det så vanskelig å få tak i ny ally at en pent brukt en kunne selges omtrent til nypris. "Alle" skulle jo ha ally etter all reklamen Monsen bidrog med. Nå begynner vel bruktprisen å bli mer normal, selv om det er noen som prøver seg. Allyen er glimrende hvis du skal ha en kano som skal kunne pakkes bort, bæres langt eller være lett. Slitestyrken er imidlertid mye dårligere enn for kanoer i f.eks. royalex. når det er sagt vil man kunne ha en ally i mange år hvis man tar vare på den. Min funker fortsatt etter 15 år til tross for røff behandling. Sjekket på finn nå og det er faktisk en god del brukte kanoer til salgs. Bl.a. Brukt ally til 11500... og en til 9500 (brukt på sjøen = rustfare i wirene som holder stengene sammen). Var også mange andre typer, så det er fullt mulig å få tak i bruktkano.