REJOHN

Du vil finne mange synspunkter på Gore-tex og sko. Jeg har brukt en del skopar uten, og mange par med. Da jeg startet å gå i heia, fantes ikke Gore-tex. Jeg kan ikke tenke meg å gå tilbake til sko uten membran. Jeg har for mange timer gått med våte sko til at jeg synes det er morsomt.

Mye snø og mye vann. Siden bestyrerinnen ikke er på plass, men er i sydlige og varmere strøk, kom selvfølgelig tanken på en tur til Blåfjellenden snikende. Uka hadde vært så varm at det må ha smeltet store mengder snø. Spørsmålet ble derfor om det var mye igjen og om snøen fortsatt ble gjort om til vann. Og kom i mengder ned Fossebekken. Jeg var rimelig sikker på at det fortsatt var snøsmelting på gang, men det kan jo aldri skade og forsøke å komme inn til hytta. På vei opp Øvstabødalen mot Hunnedalen ble jeg sikker. Elva gikk stor, og det rant friskt i alle bekkene som kom over brinken. Det ville bli vassing over vadet ved Fossebekken. Og antakelig gikk elva så pass stor at vannet ville gå langt over støvlene. Nede ved parkeringsplassen var forholdene som vanlig for første turen innover (At det er andre turen, får så være. Den første gikk på snø med vinterforhold.) Nesten all snøen nede i hyttebyen var borte. Det lå fortsatt en fonn her og der, og jeg måtte gå over en fonn nokså langt nede, men dette er normalt. Oppe i høyden, over første bakke, var det mer vinter. Riktig nok var det forsvunnet mye snø, men det var fortsatt nok til at store snøfelt måtte krysses. Nå var det egentlig mulig å gå på ryggen utenom stien. Der var det stort sett snøfritt. Farten er avgjort lavere når stien ikke kan nyttes. Det tar tid å krysse fenner, og jeg for min del, går på en annen måte, og bruker andre muskler enn normalt. Etter en liten time sto jeg ved Fossebekken. Det ville være mulig å passere, men da måtte jeg ut i elva, som gikk stri. Turen vider ville da gå med våte sko. Ingen ønskedrøm. Men hva med morgendagen? Det var meldt om sol og vesentlig høyere temperaturer. Og jeg ville være ved bekken rundt 11-12 i beste fall. Jeg så egentlig ikke syn på å vandre innover på snø i et par timer, med støvlene fulle av vann. Og usikkerheten rundt hvor mye vann det ville være neste dag stakk også i. Jeg fikk ta et par turer i lavlandet lørdag og søndag. Det er langhelg neste uke og da er jeg ikke i tvil om at det vil være mulig å komme innover. En liten utsettelse får jeg tåle…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Etter å ha brukt alfa walk king i en del år, har jeg samme erfaring som deg. Etter en stund (rundt et år), ryker Gore-tex'en. Da er det fortsatt litt liv igjen i skoene, men ikke mye. Skifter sko etter 15-16 måneder. Det merkelige er at det som oftest bare er den ene skoen som lekker. Det jeg alltid må skifte, er skosnorene. De holder ikke mer enn et år.

Jeg håper @esw tilgir at jeg rapper hans innlegg, men diskusjonen rundt klær og mygg fikk meg til å undres over hvorfor folk frivillig utsetter seg for mygg i slike mengder. Når det finnes andre alternativer. På mine kanter av landet finnes det aldri mygg i slike mengder. Jeg overnatter stor sett en gang iuka minimum på en hytte som ligger på (nøyaktig) 600moh og som har en liten dam rett utenfor soveværelset. Dammen er full av rumpettroll. Tregrensen her er ca 650-700moh. Og jeg kan ikke huske å ha blitt stukket av mygg en eneste gang - og jeg har alltid vinduet oppe. (Det er ikke helt riktig, jeg har lukket vinduet et par ganger, men da på vinteren med snø og kuling utenfor.)

Jeg gjør det samme, og har ofte lurt på om regntrekk virkelig holder innholdet tørt,eller om ikke - for sikkerhetsskyld - også brukes plastposer eller svart bossekk.

Jeg kan huske en gang i min tidlige barndom da bakken opp til det gamle tårnet var både lang og tung...Om noen år blir den vel det på ny.

Jeg måtte ta en runde på kartet for helt å finne ut av hvor turen hadde gått. En lang tur..... Det hadde vært fint med bilder, og gjerne en liten strek på et kart. Et spennede område, men området mellom Heiahornet og fjorden tror jeg er totalt ukjent for de fleste, ikke så underlig at du ikke så folk

17. mai tog på 18. mai. Bynuten i finvær, men ikke alene. Det har blitt en del turer til Bynuten opp gjennom årene. Sjelden helt alene, men det har forekommet. På denne turen var vi ikke alene. Normalt vil det være tre fire biler på parkeringsplassen ved Seldalsheia når vi kommer. Denne gangen var det nærmere 20. Og været får ta mye av skylda. Sol, lite vind og høy temperatur. Vi var ikke mye i tvil om at det ville bli varm i bakkene oppover. Kort ullbluse var påkrevd. Egentlig kunne vi ha tatt på kortbuksa også, men det kan være betydelig kaldere helt øverst. Så sånn for sikkerhets skyld gikk vi i langbukser. Og godt var det, for vi hadde antakelig blitt solbrent på lår og legger – det får være trøsten. For varmt var det. Vi hadde selvsagt bestemt oss for å ta det med ro opp bakkene. Og med så mange på tur var det også noen som startet rett før oss. Vi holdt nesten samme rolige fart som et par, men tok forsiktig innpå. Etter en stund var vi i ryggen på paret, og skulle normalt ha glidd forbi. Det ble ikke slik, farten ble satt opp og vi måtte da enten presse oss forbi, eller bli etter. Og ikke overraskende, vi presset på. Det fikk også innvirkning på resten av turen. Startes turen i god fart, blir det litt fart i sakene videre. Og vi for forbi en god del folk oppover mot toppen. Nå var det forhold til å gå fort. Tørt i bakken og på steinene. Øverst oppe trakk det litt, vi snakket med en kar som satt og spiste, men hev i oss saften (kald denne gangen) og snudde på hælen. Nedover møtte vi selvsagt de samme som vi hadde passert. Og vi tok også igjen noen som hadde startet på nedturen litt før vi kom ut til toppen. På nøyaktig det stedet der jeg hadde sagt vi ville ta de igjen. Litt nede i bakken gikk vi på kjentfolk, og fikk en liten prat om hei og tur. Det er alltid hyggelig å treffe fjellfolk igjen. Alt i alt var det bare hornorkesteret som manglet for at det skulle være et forsinket 17. mai tog. Alle som kom imot oss var ikke i like god form. Noen er tydelig kjørt alt før de er kommet halvveis. Mens andre bare kjører på, og helst springer opp bakkene. Og hyggelig nok. Det var mange hunder med, og de aller fleste ble holdt i band. På slutten av turen ned de siste bakkene, var ikke beina like myke som da vi startet, og det ble bare å holde jevnt tempo. Nede på veien kunne vi telle over 80 biler, det er ikke mange gangene vi har vært på tur til Bynuten i selskap med så mange folk. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Da var vi på samme plass, men vi startet turen tidligere på dagen. Rene 17. mai tog oppover, manglet bare et hornorkester. Og over 80 biler på parkeringsplassen da vi ko ned.

Så det er bare å gå litt lenger opp i ura, greit å vite. Takk. Det er ikke ofte jeg har sett så mange teltere i Fidjadalen på en gang. Rene trafikkorken... Jeg har kommet over bekken ved Litlestølene med stor vannføring, ved å krysse et stykke lengre oppe. Litt omvei.

Og så hadde du alt lagt ut en rapport. Beklager, men jeg så først og fremst mitt eget innlegg.... Og hvordan kom du over elva ved Grønatjødnå. På bildet ser det rimelig vått ut. Jeg har snudd ved slik vannføring. Og jeg ser du la teltet litt lenger oppe i forhold til hvor jeg pleier å slå opp teltet (under Månastødelen), var det andre som hadde tatt denne plassen?

Ingen staver med trinse. Stokk, som ank nedi snøen. Ja ja vi lærer så lenge vi lever. Mine truger har noen greier under som henger på skaren, men ikke på bløtsnøen.Det var greit med truger, men mye tyngre enn jeg hadde trodd. Bløte tunge sko, med truger, gir unormalt mye vekta som skal flyttes hvert skritt. Det burde se rent og ryddig, ja, men hva gjorde du, får vi en lite turrapport?

Snø og 17. mai. Denne uka MÅTTE det bli en tur til Blåfjellenden. Forrige ukes forsøk ente på parkeringsplassen i Hunnedalen. Jeg mente det måtte ha forsvunnet nok snø i løpet av uka, til at det var mulig med en tur innover. Så feil kan man ta, ikke at det var umulig med tur, men hvor mye snø som hadde forsvunnet. Nesten ingen ting, virket det som. Det var fortsatt snø nesten helt ned til veien, og bekken oppe i hyttebyen måtte forseres på snøbru. Det har hent at snøen ligger nede ved denne bekken en god stund ut over sommeren, men det er ikke ofte jeg har måttet gå på snøbru her. Jeg gikk oppover Oleskaret. Og gikk gjennom råtten snø enkelte plasser. Bare et stykke opp i skaret bestemte jeg meg for å ta på trugene. De var med bare sånn for sikkerhets skyld…. Og jeg tok ikke av trugene før helt nede på flaten ved Blåfjellenden. Nå veide sekken mer enn normalt. Jeg hadde planer om å bli til søndag, og hadde med ekstra mat. Og siden det var den 17. mai på lørdag, hadde jeg og med noen godsaker. På toppen kom trugene, som også veier. Det var snødekke nesten 100%. Og siden jeg hadde startet litt sent, var den råtten i overflaten. Det ble litt bedre lengre oppe i høyden. Selv med truger var det vanskelig å holde høyden i skrått terreng. Trugene fikk ikke skikkelig tak, og snøen bare raste vekk. Det ble tungt. Og det gikk smått. Som første delmål hadde jeg Fossebekken. Var vannføringen for stor til å krysse over, måtte det bli retur til bilen. Det var vanskelig å se hvor stor vannføring det var, for mesteparten av bekken gikk under snøen. Det ble å ta peiling på der jeg mente snøen var tykkest og spasere over. Skulle jeg gjette, vil jeg si at det var godt over en meter snø der jeg gikk, med bekken brummende under. Jeg kunne se spor i snøen. Det virket som om noen hadde gått innover. Nå er det ikke vanskelig å gå på hard snø, men denne dagen var overflaten alt annet enn hard. Det var også skispor, og de så ikke eldre ut. Egentlig hadde det vært greit med ski. Det hadde i hvert fall gått fortere. Nå gikk det smått. Ett lite stykke over Ølbakken, er det en liten dal mellom to ”topper” . Fra toppen og ned i bunnen er det i hvert fall 5 meters høydeforskjell. Uten snø. Nå gikk det litt oppover før det skrådde over. Her må fonna være over 5 meter. Det tok tid å komme opp til det høyeste punktet, men endelig begynte det å gå nedover. Og enda mer nedover. Det var ikke lett å holde balansen på trugene. Det var mye enklere å sette seg, og bare renne ned. Det ble litt merkelige spor i snøen, men siden det ikke var andre så…. Nede på hytta var det tydelig at det hadde vært folk innom etter påske. Og protokollen viste at det hadde kommet folk opp fra Mån. Og i følge hytteboka, var det mye spor av nye ras og steiner i stien oppover. Jeg har etter hvert fått litt respekt for Fidjadalen i snøsmeltinga, og venter heller litt lengre ut på året før jeg tar turen. Det var ikke veldig varmt inne i hytta, og det var nødvendig å fyre. Det tok litt tid før den gode varmen spredde seg. Det ble en vanlig kveld, med middag, peanøtter Pepsi Max og Soduko. Uten radio, den hadde tydeligvis sagt ”takk for seg”, og det kom bare støy ut av høyttaleren. Det var lyst til nesten 11, og da var det tid for køya. Jeg sto opp tidlig, og bestemte meg for å gå tilbake lørdagen og ikke ligge over til søndag. Det tror jeg var en lur beslutning, for selv om jeg ikke tenkte på det da, tror jeg forholdene ved Fossebekken søndag ikke blir bedre. Snarere umulige. Det var meldt om høyere temperatur og sol. Da kunne snøbrua forsvinne, med meg på feil side. Etter å ha vasket og ryddet hytta, var det bare å komme seg av gårde. Det var nesten 10 grader, men snøen var ikke så bløt som på veien inn – så tidlig. Det ble tungt opp bakken. Jeg gikk på beina. Jeg mente det ville være enklere å sette skoa inn i snøen enn trugene. Og et godt stykke var det greit å gå på snøen. Men i sørhellingen nedover mot Fossebekken, ble det gjennomslag og tungt. Da kom trugene til nytte - igjen. Og jeg tok de ikke av før jeg igjen var nede i hyttebyen. Det var en ny erfaring å bruke truger på en så pass lang tur. Det er greit, men tungt. Beina er i tilvendt vekta av bløte sko og truger. Det merkes etter hvert. Det er lettere å gå på snøen. Jeg holder i hvert fall høyere fart uten truger. Men med gjennomslag og bløt snø der du synker nedi, da er truger det riktige. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Her har vi nok svært forskjellige ønsker. Jeg vil stemme på et hvert parti som programfester snøfrie vintrer. Med den værmeldinge vi har for de neste 10 dagene, vil svært mye av snøen forsvinne, (Eller er det ønsketenking?)

Oppdatering på forholdene i heia. Lørdag 17, mai. At snøkartet ikke var riktig viste jeg, men at det tok feil så til de grader var greit å finne ut av. Det er ikke sommerføre, det er skiføre. Bare 50-60 meter høyere enn Høgaleitet i Hunnedalen (600moh) var det snø. Og i masser. Fra litt oppe i Oleskaret måtte trugene på, og de tok jeg ikke av før helt nede ved slettene ved Blåfjellenden. Det hadde gått folk innover – på beina, etter sporene å dømme, men det virket også som om noen av skisporene heller ikke var eldre enn en uke. Jeg hadde håpet at det minket på snøen, men oppe i høyden er det fortsatt snødekke, og enkelte fenner er mer en 5 meter dype. Det vil ta tid før all snøen er vekk, men om værmeldingen slår til vil mye være smeltet til neste helg. Det var mer enn 90% snødekke, det var enkelte strekk hvor det hadde vært mulig å gå på beina, men aldri lenger enn et par hundre meter. Enkelte plasser gikk jeg på fenner, og rett over småvann. Det var bare det at vannet ikke viste i det hele tatt. På vei inn til Blåfjellenden passeres to – tre bekker. Fossebekken som den største. Alle disse ble passert på snøbruer. Det er litt sånn passe morsomt og gå over ei elv, og høre den fosse under. Det blir litt Peter Pan – kun lette tanker…

Ja

Jeg kan også gå god for Bergans Helium. Helt grei med vekt opptil 12 kilo. Har kjøpt ny, den gamle er snart moden for utskifting. Bestyrerinnen er også fornøyd med sin helium.

Det er vanskelig å si. Vi har hatt enkelte somre med stort sett sol og fint vær, men også med regn hver dag. I løpet av en normaluke vil det komme regn minst et par dager. Vi kikker på YR.no, og melder de om stabilt høytrykk, benyttes anledningen til en lengre tur. Jeg tar alltid høyde for regn, gore-tex klær, og svart boss-sekk oppe i ryggsekken. Alt som ikke tåler fukt, i minst to lukkbare plastposer (telefon) Men så trenger vi ikke å tenke på vann, det er alltid vann i nærheten.

Det finnes ikke så mye skogsterreng på vestlandet, og derfor er det muligens ikke et "godt" råd for deg. For oss som holder til i den vestlige delen av Norge, er det stort sett Gore-tex som gjelder. Selv på sommeren, og selv om gore-tex buksene kan bli klamme. Det enten regner, har regnet eller kommer til å regne - samme dag.

Snønuten opp av Mostøl er et vanlig turmål , men på ski. Jeg har aldri gått opp, men holdt meg nede i kyrksteinsskaret.

Høgjæren 11. mai Bestyrerinnen er forståelsesfull. Selv med søndagens dagseddel full av forpliktelser overfor gamle mødre og feiring av barnebarns 8 års fødselsdag, ble det søndagstur. Det kan selvsagt skyldes at jeg blir mer en vanlig sur og grinet om det ikke blir tur lørdag og søndag. Med full dagseddel kunne ikke turen ta for lang tid. Høgjæren var et godt alternativ. Vi avtalte at vi skulle spise på Karlsbua, etter at jeg hadde gått runden. Med de sosiale forpliktelsene under kontroll, var det bare å finne fram utstyr og gjøre klar for tur. Nå var antakelig høgjæren et godt valg med tanke på været. Det var snakk om regn. Med vind fra nord blir det ofte oppklaring. Det ville uansett bli minst regn lengst i sør. Himmelen var grå og tung. Ingen høy himmel med god sikt denne dagen. Gjøken var i gang og steinskvett, heilo og heipipelerke kunne også høres. På parkeringsplassen var det ingen biler. Jeg parkerte og gikk bak i bilen for å ta fram sekken. Det ulte og pep. Ikke sterk vind, men kald. Vindfleecen ble beholdt. Det var tørt og fint. Det hadde regnet nede i lavlandet men her opp i høyden virket det som om det bare var kommet noen dråper. Stiene på høgjæren innbyr til raske turer, og med formen sånn noenlunde på plass ble det god fart oppover de slake bakkene. I de små kneikene som finnes kom nok pulsen høyt opp. Det passet for så vidt bra å ta i denne dagen. Programmet var tett nok til at det ville være en fordel å gå kjapt. Det var ikke mange andre fra morgenen av, men ut over dagen traff jeg flere, men det var først etter å ha snudd nede ved steinkjerringå. Bakkene opp mot Gauleiksvarden gir god trening. Her er det 4-5 bakker av passelig lengde med rolige partier mellom. Skikkelig naturlig intervall. Rett etter Gauleiksvarden ble det stopp, ut i terrenget og frem med fotoapparatet. Det var torvstakker ute i myra. På turen til Scotland ble vi selvsagt vist tørket torv. I Scotland blir dette brukt som brenne for tørking av kornet etter spiring. Og det er torven som gir den karakteristiske smaken av whisky fra øyene. Hos oss, ble torv brukt som brenne. Jæren var før treløs. Som det ble sagt. «Me he mange sorte træ på Jæren, men adle hette raun» (rognbær). De aller fleste bruk hadde tilgang til torvmyr, og skar torv. Inne i byen var det nok ikke så vanlig, men under krigen ble det skåret torv på Kjellandmyrå – der hvor motorveien i dag går. De lå noen rester av torv i vedbua hjemme, i mange år etter krigen. Og etter en kjapp tur ut til kjerringå gikk jeg igjen opp til Gauleiksvarden. Der traff jeg et følge, og sytes det ville være greit å gjøre oppmerksom på det sjeldne synet av tovstakker. Og mannen som var fra «Podlest» kunne fortelle at han hadde sprunget rundt beina til faren mens de skar torv. Det gikk greit oppover bakkene mot Synesvarden, og det siste stykket til bilen ble ikke for tungt. Enkelte ganger har det hendt at det blir full fart ned bakken fra Synesvarden på vei mot Tofvdal. Denne gangen ble litt mer rolig tempo. Jeg ringte bestyrerinnen og vi avtale og møtes på Karlsbua. En institusjon på Jærene. Respateks langbord, trekkspillmusikk og fullt på parkeringsplassen. Det serveres «hjemmelaget» søndagsmat. Svine, lamme eller oksestek med jordeple og grønnsaker. Sviskegrøt til dessert. Og spørsmålet fra jenta bak disken: skal det være to eller tre eple? Jeg ble mett. Og vi rakk selskapet til jentungen som fylte 8. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Fra Skaulen og mot nord øst? Her er det en god del topper, og jeg må innrømme at her er jeg ikke kjent.

http://www.fjellforum.no/topic/25782-info-til-nye-i-gruppen-bloggere/ Jeg mener det er her det er best forklart. (lesing av blogginlegg på Fjellforum vil ikke vise i bloggstatistikken.)