REJOHN

Vi hadde med barnebarn på 6, for to år siden og brukte 4 timer inn - noe mindre tilbake. Det var inklusive pauser. Avstanden mellom veien og Tomannsbu er noe kortere i tid enn inn til Blåfjellenden (etter min erfaring.), men ikke vesentlig. Det dreier seg om minutter mer enn halve timer. Jeg har ikke helt kontroll på helga, men antar jeg vil være på hytta en gang i løpet av helgen. Om dere er 4 stk, og starter tidlig lørdag, så vil jeg foreslå at dere tar et firemannsrom i den gamle hytta. Og springer det noen forbi på vei inn til hytta, så gi beskjed om at de skal holde av et rommene (det er 3.) Barnefamilier bør ha prioritet.

Takk for det, hyggelig å høre. Men jeg synes ikke det er enkelt å ta gode bilder, og det har ingen ting med kamera å gjøre. Heia er på sitt beste en slik solrik og forholdsvis varm dag i juni. Det er virkelig kjekt å være på tur da.

Frem og tilbake på dagen. Denne lørdagen ble det ikke noen egentlig tur. Selv om vi, som vanlig gikk frem og tilbake til vårt lille sted mellom Markarska og Bratus. Lørdagen ble tilbrakt på flyplass og i fly hjem. Hjemme var vi ikke før nærmere 11 om kvelden, så all pakking og klargjøring måtte skje på morgenkvisten søndag. Hvor turen skulle gå, var det ikke mye tvil om. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden. Det blir normalt en tur inn til hytta en gang i uka, og nå var det over en uke siden siste besøk. Denne gangen ble jeg alene, men på en søndag ville det være andre i heia, både på vei hjem og på dagstur. Hjemme var det vind og ned mot ti grader, men sol. Yr meldte om vind og sol for Blåfjellenden. Jeg pakket lett jakke, tynn bukse i sekken, og tok på kortbukse og kort ullbluse, men tok med vindfleece. Det viste seg å være rett denne dagen, for oppe i heia var det litt mindre vind enn ute ved havet, og temperaturen var faktisk litt høyere. Forholdene for tur i heia var ypperlige. Tørt, sol og lite snø. Det var dagen for høyt tempo. Og det er kjekt en gang i blant. De siste årene har det ikke blitt så mange ganger fram og tilbake på dagen. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå. Det er en forholdsvis «tung» tur å ta begge veier på en dag. Det hjelper selvsagt med lett sekk. Men 16 – 17 km i terreng og opp mot 1000 høydemeter opp og ned, er nå en god dagstur. Det kjekke var at det gikk greit. Ikke noe å engste seg for i det hele tatt. Selv helt på slutten av turen kjente jeg ikke noe stølhet. Det viser at sommerformen ikke kan være så langt vekke. Alt oppe i bakken rett etter start så jeg folk. Det var to jenter som ville til Sandvatn, men på returen møtte jeg de igjen og da hadde de bestemt seg for å gå mot Blåfjellenden og antakelig videre til Langavatn. Videre innover kom det folk i mot. Denne gangen var det mye ungdom og de hadde hatt et bra opphold på hytta. Ved vaet satt en gutt og tapet opp kneet. Ikke noe alvorlig, og han ville helst ikke ha noe blest om saken, og derfor nevnes det bare sånn i forbifarten… De var tre ifølge, og vi snakket litt sammen. Samtidig kom det to jenter over bekken. Det ble litt snakk om oppholdet og bloggen fra Blåfjellenden. Nede på hytta så det bra ut. Jeg spiste et par boller (kjøpt på veien opp – det var skåltomt i brødskuffa), drakk noe saft, og kom meg av gårde. Oppholdet varte antakelig ikke over 30 minutter. Ved vaet tok jeg igjen et par fra Belgia. De sto og kikket på vannet, og jeg fikk spørsmålet om det var trygt å drikke rett fra bekken. Her renner det livlig og det er en vanlig drikkeplass på varme dager. Jeg kunne bekrefte at det er helt ufarlig å drikke rett fra bekken. Noe jeg også gjorde. Etter en stund kunne jeg se folk foran. Kunne det være guttene jeg traff på veien innover? Da må kneet ha blitt verre. Jeg ga på litt, men tok ikke særlig mye innpå. Merkelig, var kneet blitt bra igjen. Men det viste seg å være folkene fra Fidjastølen som var på vei hjem. Det er alltid hyggelig å treffe kjentfolk. Det ble en hyggelig tur nedover. Og sauehundene som var med kjente meg tydeligvis igjen fra tidligere treff. Ved Tangane lå heiesjefen selv, Olav og ventet. Det ble et litt prat om forholdene og snøen på toppene. Det ligger fortsatt mye snø på Grønanuten. Jeg var nede ved bilen i god tid før klokka viste 16.00. Det er ikke ofte jeg har kommet så tidlig ned, etter en tur fram og tilbake. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Dette er innvendinger som har vært med i vurderingen av opplegget, og turistforeningen mener dette bør gå greit. (Noen utfordringer vil det selvsagt være - informasjonen på hytten er - foreløpig - bare på norsk som et eksempel.) Det er nok ikke mange av fjellhyttene som har internett eller telefonforbindelse.

Og vi går forbi en marina på veien mot Baska Voda. Mange fine båter. Men forrige uke var det vær, mye vær, og et par netter ville jeg helst ikke ha vært i båt. Krefter til en tur til Blåfjellenden og tilbake på søndag. Kroatia som ferieland er bra. Kort reis og ikke påtrengende selger. For meg som ikke liker sterk mat, så klarer jeg å spise pizza... Det er turmuligheter i fjellet bak Markarska, men pga giftslanger, så har jeg problemer å få med bestyrerinnen.

Langs kysten fra Markarska til Baska Voda. Det er etter hvert blitt en tradisjon at vi tar en lengre spasertur når vi ferierer i Kroatia. Og turen går fra hotellet til Baska Voda. Omtrent en mil en vei, og totalt blir det da en «vanlig» legde på turen. Normalt er det varmt på disse turene. Denne gangen var temperaturen bare sommerlig. Det var i tillegg stort sett overskyet. Dette ga gode forhold. Det er få bakker og slettes ikke utfordringer med stup eller ur/stein. Det vi oftest får problemer med er gnagsår. Forrige gang var det bestyrerinnen som ble plaget. Denne gangen var det jeg. Og for min del er det ikke vanlige gnagsår på hælen, men det oppstår «blører» på siden av foten. Dette skyldes at fotsålen med hard hud beveger seg i joggeskoene, men det er mer stabilt i fjellsko. Og bevegelsen gir altså «vannblører». Som gjør vondt. Og ikke forsvinner på en stund. Heldigvis kjenner jeg lite til disse «blørene» i vanlige fjellsko. De hindrer i hvert fall ikke søndagsturen etter hjemkomsten på lørdagen. Men uansett, det gir mening å gå en lengre tur. Selv i syden på sommerferie. Det blir liksom mer innhold i ferien, og det er jo morsomt å sjekke ut andre steder. Og vi finner stadig nye spiseplasser. Denne gangen besøkte vi også vårt vanlige «vannhull» i Bratus. Et knøtt lite sted, men med egen strand og egen «konoba» (bar/kneipe) og en liten dagligvarebutikk på omtrent 30-40m2. For å sammenlikne med Norge, så er Brustadbua (søndagsåpen butikk) på maks 100m2. Serveringsdamen kjente oss igjen fra tidligere besøk. Om det er bra eller negativt, er ikke helt klart… Antakelig er det ikke så mange gamle folk på tur, og i hvert fall ikke mange som i tillegg bare drikker cola light og vann. Vi bruker noen timer på turen. På hotellet blir det en rolige stund før middag. Og det blir ikke lange turen på kvelden. Men det er bra å kjenne seg litt sliten – og sår under føttene i tillegg til vannblører. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg har nettopp mottatt materiellet for booking for Blåfjellenden. Det viktigste slik jeg ser det, er at du bestiller en seng - ikke rom. Og at du må forhåndsbestille og forhåndsbetale. Og kvitteringen må medbringes. I tillegg gjelder bestillingen fram til 19:00, etter dette må du velge blandt ledige soveplasser. Sengene som kan bestilles vil bli merket med bokstav og det vil være oppslag på rommene. For bestilling: https://www.easynetbooking.com/customer/booking.php?hotel=818

Det var langt fra like mange på Blåfjellenden natt til søndag. Det så ut til å være en kjekk tur, og fortsatt noe snø i skaret. Det vil antakelig ta tid før alt er smeltet.

Ikke helt vitenskap, men for noen å siden hadde jeg store problemer med hælene..Prøvde det meste, også øvelsen som vises. Trykkbølge var helvetes vondt og dyrt, og uten virkning. Jeg syntes øvelsen som vises på filmen heller ikke virket, men fortsatte på trass... Etter mange måneder, over et halvt år, gikk det plutselig opp for meg at jeg jo ikke hadde vondt.... Jeg har holdt øvelsen vedlike, og har ikke senere hatt(store) problemer.

Jeg har Helium og et par Norrøna synkronsekker.For vekt under 10-12kilo blir det som oftest Helium, men kommer vekten over dette, velger jeg synkronsekken. Jeg synes Helium er helt ok, men merker at det går lettere med synkronsekken nå det blir litt vekt.

Det ville være kjekt om vi kunne møtes på Blåfjellenden en gang i sommer. Både fordi det vil være morsomt å fortsette praten om fjell og hei, men det ville også bety at du har kommet litt ovenpå helsemessig.Jeg håper du får en tur snart.

Jeg fikk igjen anledning til å teste buksa. På torsdagens tur innover heia, måtte en del bekker og en elv krysses. Og ved å stramme buksa over støvlene, var det mulig å komme over uten å bli for bløt beina. En gang mistet jeg balansen og måtte tråkke ut i bekken. Vannet gikk godt over støvlene, men jeg forble tørr. Kan vi si takket være Norrøna og Gore-Tex?

Onsdag til torsdag på Blåfjellenden. Både broderen og jeg er blitt pensjonister. Om ikke på fulltid, så i hvert fall hver fredag. Denne fredagen ville det passe ytterst bra om vi tok innover på torsdagen. Da ville vi være tilbake tidlig fredag. Det er ikke vanskelig å bli enige om en slik plan. God utnyttelse av både torsdag og fredag, og i tillegg hele helga til andre ting. Å gå innover heia etter jobb, er en litt annen opplevelse enn de vanlige turene. Nå har jeg tatt denne turen en del ganger i vår, men da alene. Denne gangen var vi to. Det blir liksom ikke helt ”full fart”, det blir mer sånn ”på jabnå” innover. Ikke direkte rolig, men heller aldri så fort at pulsen kommer over syreterskel. Vi kunne se spor innover. Og etter hvert som vi kom innover heia ble sporene ferskere. Det var stor vannføring i bekker og elver på grunn av snøsmelting og regn. Ved Fossebekken, var vannet så høyt at det var vanskelig å komme over uten å trø nede i vannet. Nå er vi utstyrt med Norrøna Dovre bukser. Ved å snøre godt igjen over støvlene, var det helt problemløst å komme over, selv om vi måtte trø i vannet og det kom opp godt over støvlene. Snøen hadde smeltet en god del, men det var fortsatt fenner på de vanlige plassene. Saftbekken, halvveis innover, ble passet på snøbru. Ved vaet øverst i bakken, holdt det på å gå ”galt”. Selv med stokk, mistet jeg balansen på gangsteinene og måtte tråkke ned bekken. På tross av at det ble nærmest vassing, kom det bare litt vann i skoene. På andre siden av vaet var sporene ferske. De foran hadde tydeligvis brukt tid for å komme over. Nede ved hytta traff vi på tre hyggelige jenter. De var opphavet til sporene vi hadde sett. Det ble en hyggelig kveld i selskap med jentene. Litt utpå kvelden kom det en gjeng polakker. De var på tur i Norge. Og de var ikke helt fortrolige med forholdene eller kutyme på hyttene. Sekkene var ikke helt slik jeg anbefaler for flere av disse, og de hadde heller ikke pakket ”vanntett”. Alt var vått, soveposer, sokker og sko. Og det så ut som noen av våre polske venner var bra nedkjølt da de kom inn i hytta. I løpet av kvelden kom det fram at de mente oppholdet på hyttene er gratis, og jeg mener de heller ikke betalte for besøket. Det at besøk på turistforeningshytter er gratis, har jeg fått høre fra andre polske gjester. De henviste til noen internettsider hvor dette var nevnt. Jentene og broderen spilte kort. Og det ble sent før alle hadde kommet til ro. Jentene ville til Sandvatn på lørdag. Det er vel fortsatt en god del snø oppe i høyden, og det kan være at merkingen ikke viser. Nå er jenter ofte flinkere enn gutter til å snu om det er nødvendig, så det går helt godt. Jeg har et lite veddemål med meg selv. Jeg rekner med at de blir to netter på Blåfjellenden. Fremtiden, og en liten titt i protokollen , får vise om jeg får rett. Morgenen ble som vanlig med frokost og rengjøring. Vi kom oss av gårde rundt 10, og det betød at vi ville være hjemme rundt ett, som avtalt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Ha....Det er lureri. Det står en jernstang i steinene. (Jeg ble også lurt første gang jeg så de.) Ikke så seig som det kunne se ut som,det er en skikkelig fin tur og da glemmes lett noen små plager. Og det er jo greit å få konstatert at formen er sånn noenlunde på plass.

Ny modell 2014. Jakken er uten klaff over glidelåsen, og buksa ser ut til å være en slank modell.

Jeg har gått til anskaffelse av 3 stk Norrøna Dovre bukser, og en Norrøna Dovre jakke - alt gammel modell. Det skulle det holde i to år. Så blir det å finne en erstatning for noe som har fungert greit. Det er ikke alltid like kjekt for oss som er oppe i åra. (gamle og konservative)

Søndagstur på mandag. Madlandsheiene har mange perler. Videmyr, Hanklatjørna, Vådlandsnutane, Hiadalen, Fossankrå og Tverromdalen. Smak på navnene. De smaker lyng, einer og friskt fjellvann. Sammen med blå himmel, sommertemperatur og lite vind, blir det garantert en kjempedag om turen legges innom noen av disse plassene. Med broderen på sidelinjen på grunn av en fot, ble det muligens en solotur. Bestyrerinnen mente jeg fikk snakke med Bernt. Han har fått innkalling til en større ”bypas” operasjon om noen uker, og jeg regnet med at han ville ta det med ro. Ring, sa bestyrerinnen. Bernt var så avgjort klar for en tur i heia. Vi ble enige om å forsøke Madlandsheia, og vi fikk ta en runde i toppen av Høylandsskartet på turen videre. Vi kom opp de første bakkene, passerte Fisketjønna i god fart og tok fatt på bakkene i skaret. En av mine små spesialiteter er å holde tempo på et nivå tilpasset andre. Vi kom opp til topps, med utsikt til Vådlandnutane rett fram, og stoppet ved skiltet som viste vei til Veen. Begge var klar for en tur gjennom Tverromdalen. Det var riktig mange år siden jeg hadde gått denne turen. Dalen er en ren perle. Det er en gammel stølsdal, med ruiner av høyløer. Men for øvrig helt uberørt av menneskehender. Det er vann og åpne sletter og utsikt nedover mot Gloppedalen. Stien er merket – på et vis -, men nesten usynlig i terrenget. Heldigvis viser nødlingene på avstand, så vi hadde ikke problemer med å finne fram, selv om vi var utenfor stien noen ganger. Fra toppen og ned til vannet er det åpent heielandskap. Videre nedover er det mye bjørkeskog og kratt. Stien er ikke lettgått, og det tar på beina å gå slakt nedover. (Men det er bedre enn å slite seg opp.) Nede ved stidelet mot Veen, går stien gjennom et gammelt le. Det må ha bodd folk her inn en gang. Nede ved Gloppevannet er det strand og plass for et telt. Men denne dagen fristet ikke teltlivet. Vi hadde følge med fluer, i hopetall, og de ga oss ikke mye fred. Langs vannet er det opplødd sti. Noen har brukt mye krefter på å gjøre veien innover mot Veen godt farbar for folk og fe. Det minner ikke så lite om veien mot Viglesdalen. Veien mellom Madland og Veen, gjennom Gloppedalen, var nok mye brukt i gamle dager. Det er tungt å gå på stein, spesielt på slutten av en lang tur. Denne gangen kunne vi i tillegg glede oss til en siste bakke fra Madlandsvannet og opp til parkeringsplassen. Det ble en tung tur opp bakken. Heldigvis for en stor del inne i skogen. I de åpningene vi gikk gjennom var temperaturen over 30 grader. Det er varmt. Nå har jeg aldri før funnet denne stien. Og i stedet gått opp til veien, for så å følge denne til bilene. Denne gangen ble det skikkelig sti og skikkelig bakke. Vi kom selvsagt opp. Og nådde bilen etter å ha brukt 4,5 timer på 15 km. En anstendig søndagstur en mandag. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hva i alle dager, har du lånt et bilde av meg? Bilde som viser vei til Blåfjellenden ved stidelet ned mot Fidjastølen er prikk likt mitt fra fredag. http://tilsyn.blogspot.no/2014/06/sommertur-i-sommervr.html Og jeg tok bilde for å vise hvor mye snø som er smeltet i løpet av en uke. (Se siste bilde på bloggen...) Forrige uke viste ikke skiltet i det hele tatt. Jeg gikk ned tidlig lørdag morgen, og møtte ikke så mange. Men det var et fantastisk vær.

Det er ikke kjekt å høre at du har problemer med helsa. På dagens tur hadde jeg med en kamerat som skal ha en "bypas"operasjon om en månedstid. Og vi hadde en lang tur med en skikkelig bakke på slutten.Han tenker litt påframtiden, og vil antakelig springe fra meg etter operasjonen. Jeg håper det blir slik for deg og, at du springer fra oss andre når du igjen er frisk.

Pinsetur. Pinsen er normalt ikke tiden for heieturer. Den kommer ofte så tidlig at snøen fortsatt knuger landskapet. Og er det ikke skiføre, så i hvert fall ufremkommelig på grunn av snøsmeltingen. Men noen år kommer pinsen så sent at det er mulig med en tur. Jeg har minner fra en pinsetur til Taumevatn, hvor jeg omtrent måtte sove stående etterpå, på grunn av solbrent rygg og bein. Bestyrerinnen har lagt seg til noen uvaner, og skylder på sykdom. Det ville derfor ikke bli et lengre opphold på Blåfjellenden. Men det måtte selvsagt bli i hvert fall en –alene. Jeg gjorde noen innkjøp på torsdagen, og etter en sedvanlig omgang i hjemmet, dro jeg oppover til Hunnedalen. Tørt i bakken, delvis skyet, men med god temperatur. Et særdeles bra utgangspunkt for en tur innover heia. Under 800moh er mesteparten av snøen borte. Det ligger en og annen snøflekk igjen på de vanlige plassene. De kan gås rundt eller krysses. Alt ettersom. Og jeg valgte å krysse noen. Midt utpå gikk jeg gjennom og ned i bekken under med den ene foten. Det lager litt spenning. Over 800moh er det fortsatt store flater med snø. Her er det til gjengjeld så pass mye at det ikke er noe problem å gå på snøen. Det var fortsatt så pass mye snø at bekken øverst ble krysset på snøbru. Det hadde vært folk på hytta siden forrige besøk. Det hadde kommet folk opp fra Mån og noen som hadde gått fra Vinddalen/Røssdalen. Jeg gjorde noen småjobber, men gikk egentlig og lyttet etter flere folk. Ført rundt halvti, hørte jeg noen utenfor. Det var et ungt par fra Egersund som hadde tatt turen innover. De ville videre til Flørli dagen etter. Det ble som vanlig tid til en hyggelig prat før kvelden. Men det var ikke mye kveldslys. Dagslys til rundt 11, og ikke skikkelig mørkt om natten. Våren er en fin tid slik. Bestyrerinnen hadde planer for lørdagen. Jeg måtte komme meg tidlig av gårde. Og med sol inn vinduet klokka 7, var det heller ingen grunn til å bli liggende. Frokost – egg og bacon ble nok en gang fortært i ensomhet. Paret som kom sent kvelden før, hadde trukket for gardinene og kunne ikke se den perfekte dagen utenfor. Det var sol – selvsagt, lite vind og alt varmt. Den lille pytten utenfor soveromsvinduet lå speilblank. Jeg kom meg av gårde før de andre hadde fått gnidd søvnen ut av øynene. Det var et lite problem. Kortbuksa var ikke med. Men en tidlig lørdagsmorgen, kan det ikke være svært mange andre på vei…. Jeg startet i bare boxeren. Hvor lenge tåler vinterbleke legger og lår, sol og snø før de blir solbrent? Litt spenning i livet skal vi jo ha. Nå viste det seg at det faktisk var folk i heia, tidligere enn meg. Folkene på Fidjastølen var på vei inn med sauer, men jeg så bare sporene. De hadde startet klokka 7 i Hunnedalen, var forbi stidelet da jeg kom dit. Og folkene på Blåfjellenden passerte under meg på veien innover. Det var 8-10 stk som fulgte sauene innover. Litt nærmere Hunnedalen ble det en liten stopp for å ta på Gore-texen. Det kom en del folk i mot. En del som skulle inn til hytta, men også noen på dagstur. En skikkelig fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Vi snakker nok litt forbi hverandre. Vi hadde med klær, og vi kjente det var kaldt... Vi hadde noen års erfaring.... På tross av dette ble det nedkjøling, og etter hva jeg har forstått i ettertid - en mild form for hypotermia. Det er nettopp mitt poeng. Under normale forhold betyr det lite hvilke klær eller jakke som brukes, men i ekstremvær, kan en god jakke gjøre forskjellen på å bli nedkjølt eller ikke, og selv om du da blir nedkjølt tar det en stund. (Det du sier er selvsagt helt riktig, men de gode rådene når ikke fram i en slik situasjon.)

ikke så mye nytt i den artikkelen, bortsett fra at jeg fikk en litt mer inngående beskrivelse av noen "nye" stoffer. Det hele ender opp med at det er individuelt, og kommer ann på den enkeltes ønsker, erfaring og i hvilket vær klærene vil bli brukt.

Hmmm.... Nå er resultatet av hypotermia nettopp at det blir vanskelig å ta rasjonelle valg. Og da blir det ikke bedre om de klærene som er på kroppen ikke holder mål. (Og etter min erfaring er ikke en tynn regnjakke nok. Den, i kombinasjon med ull/synt, ble prøvd ut og forlatt en gang på 80 tallet.) Det beste jeg kan si om den ene turen som jeg spesielt tenker på, er at vi lærte noe.

vi hadde klær med. - Lærdommen lå i å virkelig vite hva som skal til for å bli nedkjølt. Hypotermia (om detvar det vi hadde) kommer snikende. Poenget var at vi gikk i gode klær, selv om vi burde hatt noe under. Hva da med "lettere" klær og ikke mer i sekken?

om reduksjonen arter skyldes co2 eller andre ting har jeg ikke greie på. Jeg har heller ikke greie på hvor fort arter forsvinner (eller for den saks skyld hvor fort de forsvant tidligere, har noen det?) Jeg kan bare henvise til f. eks oson og sur nedbørdebatten, hvor det ble gjort tiltak som fikk virkning. Og tiltakene kom etter målbar skade...