REJOHN

Søndagstur på kjente trakter. Etter en lang tur ned Fidjadalen på lørdagen, var nok beina ikke helt klar for en ny langtur.Men været var fortsatt fantastisk, og søndag uten tur noe utenkelig. Broderen hadde tatt turen inn til Blåfjellenden, og møtt bestyrerinnen på veien. Hun hadde løselig nevn noe om at jeg nok kom innover søndag. Og det kunne være et greit alternativ. Riktignok med en god del kjøring, men det får gå. Og sekken ble pakket - lett - og jeg satte kursen opp mot Hunnedalen. På parkeringsplassen var det bil i mengder. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange biler her utenom i påsken. Og noen måtte det ha vært på hytta den natten. Opp de første bakkene satt syra i beina, men som så mange ganger før, etter en stund forsvant følesen av tunge bein, og det ble tur. Innover heia var det egentlig sol og sommer. I ly for den lille trekken som kom fra sør, skinte sola, og det ble så pass varm at det ville blitt en tung tur om den temperaturen hadde holdt seg. Mot normalt måtte jeg drikke et par plasser oppover. Et lite stykke innover heia kom den første som hadde overnattet på hytta. En jente på tur. Det er vanlig at en del tar ut tidlig når hytta er full. De spiser heller frokost ute. Videre innover kom det en god del folk i mot. Jeg så en hel gjeng i toppen av Ølbakken. Var det fire eller fem. Det var fem og ble fire. Broderen var en av guttene jeg så. Han kunne fortelle at Willy hadde bestemt seg for å springe til Flørli. Først godt over halv-veis mot Hunnedalen og så tilbake og videre ned til båten som ventet. Jeg har truffer Willy i kortbukse, joggende i god fart over heia et par ganger. Det hadde vært omtrent 50 stk på hytta denne natten, men det hadde gått helt fint. Det var ro i begge hytten ikke mye over 11. og alle hadde fått sengeplass - madrass på gulvet for mange. Inntil Ølbakken og tilbake, er en litt kort tur. Jeg bestemte meg for å fortsette. Tanken slo meg plutselig at jeg jo godt kunne gå inn til toppen av bakken over hytta og jobbe. Som tenkt, jeg tok turen inn, og fant fram spade og øks. Det ble graving i en liten time, og noen lemmer ble lagt på plass i myra. Alt hjelper. I det jeg holdt på å avslutte kom det et par opp bakken, de fikk ta innvielsen av de nye lemmene. Tilbaketuren ble som en vanlig tur fra Blåfjellenden, bortsett fra at jeg ikke hadde gått opp bakken.Lett sekk, fint vær, og uten bakke, gir fin tur. Jeg tok selvsagt igjen en del av de jeg hadde passert på vei innover, men det var helst familier. Nede på parkeringsplassen, møtte jeg en hel gjeng fra gjeterhytta på Blåfjellenden. Der hadde det vært 11 stk og fire hunder den nattgen. Og de hadde vært ute hele helga på ettersanking. Det betyr lange dager over store avstander. Og alt de hadde funnet var 4 sauer. Men folkene var blide og godt fornøyd. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Dette oppsummerer greit mitt eget syn på saken. Forøvrig er enkelte innlegg på denne tråden av en slik art og har en slik tone at de bekrefter min oppfatning av enkelte hundeeiere. Jeg velger å ikke svare på slike. Å jobbe for bedre tilgang for hunder på hyttene er greit, men det bør gjøres med respekt for andres synspunk.

Et godt forslag, men noe vanskelig å følge opp. (Og det vil helt sikkert bli bråk, noe ingen egentlig er tjent med.)

Med hunder på hyttene, vil det kunne bli bedre besøk, jeg ser det. Likevel vil jeg ikke gå inn for en slik endring. Men min stemme teller i en slik sammenheng ikke mye.Skulle STF bestemme seg for å tilrettelegge for hund (Gud forbyde) vil jeg selvsagt lojalt følge opp dette.

På tross av alle gode ønsker fra hundeeiere om nye regler, så er mitt spørsmål hvordan vi skal få overholdt dagens regler. Spørsmålet om nye regler er egentlig en avsporing.

Bedre informasjon på nettsidene er alt tatt opp med Stavanger Turistforening. Og jeg rekner med at det vil bli gjort tiltak fremover. Når det gjelder tilrettelegging for hund i hyttene til STF, så mener jeg det er avhengig av en vedtektsendring (jeg kan huske feil...) og det er ikke enkelt å få til. Hold ikke pusten i påvente av en endring her.

Det har jeg ikke mulighet for å si noe fornuftig om. Jeg er meget skjelden på andre turistforeningers hytter. Hva jeg har hør er at problemet er vel kjent.

Resultatet av ditt søk på nettet var interessant. Jeg sjekker normalt ikke hva som står her. (Det meste er vel kjent.) Dette er et forslag jeg vil ta videre inn i foreningen. Det er for så vidt nevnt av andre lengre oppe i tråden også. Det må i det minste være en klar henvisning til Hyttereglene. https://www2.turistforeningen.no/article.php?ar_id=7021&fo_id=3591 Dette kaller jeg "brukererfaring" og bør føre til noen små endringer. Jeg tror det er så pass vanskelig å få folk til å stille opp som hyttevakt at "kravene" til nå ikke er diskutert skikkelig. Og uansett, selv med mange års erfaring, både som hyttevakt og med å tråkke i bedene så det synger, så hindrer ikke det nye blemmer. Det vil alltid oppstå situasjoner som kunne vært håndtert annerledes.

Jeg håper moderator klarer å skille ut disse innleggene i en egen tråd... Renholdet på hyttene er min kjepphest. STF har i de siste årene sendt ut flere og flere ungdommer for å ta hovedrengjøring på de mest brukte hyttene. Det blir fokusert på problemet internt. Regelen er at gjestene selv skal stå for renholdet. Min klare oppfatning er at det er færre og færre som gjør noe annet enn å feie over gulvet. (Og snaut nok det.) Do, uthus, skut og gang, får meget skjelden en omgang med såpevann. (Rene folk og røvere det der...) Bakgrunnen for påstanden er 25 år som tilsyn og 20-30 overnattinger på hyttene i året. På Blåfjellenden er det tatt i bruk mopp i stede for gammeldags gulvfille. Noe som kan være enklere å bruke, og muligens mer kjent? Det er i tillegg kommet på plass støvsuger og aggregat. Hytta blir grundig støvsugt i påsken, samtidig med en hovedrengjøring. På tross av alle disse tiltakene, så kommer det jevnlig klage på renholdet. Jeg husker spesielt en gang da jeg forlot hytta som sistemann søndag, og alt tirsdag kom det klage på at hytta så forferdelig ut. I protokollen var det ingen som hadde skrevet seg inn mandag.

Det jeg oppfatter du sier er at "vi" får endre "oss", for hunde-eiere kommer ikke til oppføre seg annerledes.

Utenom de grunnene som STF gir for å beholde hundeforbudet - allergi og redsel for hunder, så har jeg personlige grunner. Mitt arbeid som hyttetilsyn betyr mye arbeid med renhold. De siste årene har det blitt færre og færre som vasker etter seg. (Dette gjelder selvsagt både hundeeier og for andre.) Men min erfaringen med hundeiere, som tar hunden inn i hytta, er dårligere enn snittet. Og det er vel ikke særlig uenighet om at bikkjer rent generelt skitner til og røyter. Hyttene vil bli skitnere, og vedlikeholdet mer arbeidskrevende. Jeg ønsker selvsagt ikke mer arbeid på hytta enn nødvendig.

Jeg er muligens litt naiv, men jeg hadde håpet at en diskusjon ville gitt som resultat at hundeiere hold seg til reglene. Ditt forsalg er at jeg bør forsøke å få endret reglene, som jeg av mange grunner IKKE ønsker å endre. Det mener du er et konstruktivt innspill for å redusere problemet? Det kaller jeg lite imøtekommende og så avgjort ikke løsningsorientert. Det er ansvarsfraskriving.

Jeg ser du mener jeg kunne være noe mer imøtekommende og løsningsorientert. Jeg representerer ikke STF på den måten at jeg lager regler, min jobb som hyttevakt er å sørge for at gjestene følger regler som alt er laget. Og hvordan mener du jeg burde være imøtekommende når regelen lyder :det er forbudt med hund inne på hytta?

Det er ytregangen ja. Før du kommer inn i selve hytta. (På Langavatn er det ikke noen "skut",)

Mitt innlegg, og tidligere liknende innlegg, var nok et resultat av en viss frustrasjon. Men også med håp om å sette forbudet litt på dagsorden. (I den tro at "alt" hjelper....) Det står skilt på veggen ved inngangen til hytta, inne i skuten. Jeg mener det er satt opp her for nettopp å gi hundeieere mulighet til å legge hunden inne i skuten. Å legge hunden i skuten er det jeg foreslår når en hundeier spør. For egen del vil jeg innføre noen enkle regler OM hunden skal ligge i skuten: 1. Den skal være bundet, uten mulighet til å bevege seg til området der folk går. (To årsaker til dette : folk som er redd for hund skal slippe å stige over, og hunden skal ikke kunne gå i veien ved brann.) 2 Ligger bikkja å "syter", er alternativet å sette hunden i eget rom på uthuset. 3 Settes hunden utenfor, og den lager lyd, skal den i hvertfall stå så nær vinduet til eieren som mulig. Jeg tror også det er en god ide å ta med et teppe eller liknende som hunden kjenner for å få den til å roe seg.

Jeg er ikke sikker på om jeg husker rett, men mener at hundeforbudet er tatt med i vedtektene til foreningen. (Jeg fant ikke disse på nettet...) Endring av vedtekter er litt mer omstendelig enn å endre regler

Det er ofte over 20 personer som overnatter på Langavatn. Så her var det langt fra fullt. Sengene er 1 1/2 pluss en seng, og det er vanskelig å finne to personer som vil dele en seng, samtidig med at det ligger en tredje person på rommet.

Det første forslaget har jeg problemer med å vurdere. Dette er totalt ukjent for meg. Når det gjelder informasjon på hver enkelt hytteside, så er det en god ide. Den skal jeg ta med videre. Takk.

Jeg er i grunnen enig i dine synspunkter. Hund er greit. Hunde-eier derimot.... Jeg vil legge til en ting. Eiere av store hunder, har stort sett greie på hva de holder på med. Som en av disse en gang sa. "Jeg har aldri problem med hunden. Det er kjetting som gjelder." Og denne bikkja bet tauverk tvert av.

Jeg trenger ikke å forsvare/forklare STF's hundeforbudet. Det er foreningens årsmøte som har bestemt reglene, og så lenge disse gjelder må jeg som hyttevakt prøve å sørge for at de blir fulgt. Uten å gå i dybden,kan jeg si at en oppheving av hundeforbudet kan bety at hytter må stenges.

Det er som sagt gode grunner til hundeforbudet.Skal dette endres, må det et vedtak pårsmøtet, og det krever medlemskap i STF.

Fidjadalen lørdag 13. september Natt til fredag ble tilbrakt på Blåfjellenden i godt selskap med kjekke kolleger av bestyrerinnen. Lørdagsmorgen var akkurat slik jeg av og til tenker meg en perfekt morgen på Blåfjellenden skal være. September med sol, uten vind og temperatur over 10 grader alt fra morgenen av. Solen sto lavt og farger gress og bjørk gyldent. Lufta var klar og det var mulig å se mange kilometer nedover dalen. Og lyden av… Nei den manglet. Det var stillhet. Alt i alt en strålende begynnelse på en fin dag. Planen var å gå over til Hunnedalen. En tur jeg har gjort mange ganger i år. Hva jeg ikke har klart å få til, er en tur ned Fidjadalen. Bestyrerinnen lot seg greit overtale til å følge gjengen tilbake til parkeringsplassen og senere plukke meg opp på Eikeskog. En perfekt løsning på en perfekt dag. Sekken ble pakket på noen minutter. Det ble smørt litt niste, og jeg tok med en flaske saft. Det tok ikke lange stunden før jeg var klar. Og for en gangs skyld kunne jeg la være å tenke på renhold. Bestyrerinnen med arbeidskolleger tok ansvaret for det. Og ifølge senere rapporter, ble dette arbeidet utført på beste måte. Selv om det ikke hadde regnet på noen dager var det vått i bakken ned mot myrene ved Fidjastølen Og jeg gikk litt forsiktig. Jeg har hatt et uhell her for mange år siden og ønsker ikke nok en helikoptertur på statens regning. Myrene suger, men tidlig på dagen er dette ikke noe problem. Det tar ikke lang tid før jeg når de første oppoverbakkene. Det er faktisk noen bakker på veien mot Mån og Eikeskog. Og de første får pulsen i været og svetten fram i pannen. Det var ikke direkte sommer i skyggen av Hjortahommen, jeg gikk i kortarmet ull. Svabergene nedover mot Litlestølen var tørre og det var ikke problem og gå rett ned. Det sparte noen uviktige sekunder. Litlestølsbekken var så lav at det bare var å gå rett over. Her var det noen som hadde problemer tidligere i sommer. Bakken under Fidjafossen er adskillig enklere å gå ned enn opp, Nedenunder bakken åpner dalen seg. Slettene ved Feed var nesten ikke til å kjenne igjen. Bonden på Feed ville ikke ha vært fornøyd med vinterens herjinger. Det hadde gått mange store snø og steinras dette året. Det lå stein og grus over stien mange plasser. Store blokker sperret stien og trær var revet opp og lå strødd. Andre trær var brukket tvert av. Fjellsidene var bare for trær enkelte plasser. Det var ikke vanskelig å finne fram. Det hadde alt dannet seg en ny sti som var mulig å følge, men rødmerkene som ble fornyet i fjor er forsvunnet flere plasser. I skyggen av fjellene, langs slettene ved Feed er det lettgått. Her er det enkelt å drømme seg vekk i selskap med natur og stillhet. Det hviler en egen ro over landskapet. Nordsiden, opplyst av sola, speiler seg i Fidjavannet. Det sto et telt nede ved Stølavik. Jeg var ikke alene i dalen den morgenen. Jeg traff karen litt lengre nede. Han hadde fisket og fått en liten aure på første kastet. Siden var det ikke noe. Ned bakkene fra Gjertrudjuvet kommer endelig sola fram over kanten og det blir varmt. Her har det igjen gått et ras som har visket ut stien et godt stykke. Det er andre gangen jeg har opplevd ras på denne plassen, og det tar noen år før stien igjen vil viser godt i terrenget. Terrenget mellom Fidjavannet og Månvannet kan kun beskrives som vilt. Det er bratte bakker, stein og ur, stup til høyre og til venstre. Stien slår omtrent krøll på seg. Men den ender ut på en liten slette under Månastølen. Her pleier jeg å ligge i telt en gang i året. Et kjekt og gledelig gjensyn på en perfekt dag i september. Stien over Månvannet er tung-gått. Det tar tid å komme ned til ura, og det tar tid å komme over ura. Slettene ved Mån gir en grei avslutning på den tunge delen av turen. Her var det masse telt og mye folk. Og det er litt stas å komme svett og skitten nedover stien med søndagsturister i mot. Jeg ble spurt av en kar, hvor langt jeg hadde gått. Og når han fikk høre det var fra Blåfjellenden, ble jeg også spurt om det hadde vært mange folk den natten. Siste bakken ned mot parkeringsplassen var en liten utfordring. Føttene hadde fått litt juling. Vel nede ringte jeg bestyrerinnen. Hun hadde akkurat kommet ned på parkeringsplassen i Hunnedalen. Det ble nesten en times venting før Pepsien kunne sprettes. Det var herlig å ligge strekk ut i gresset i sola. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det kan nok være riktig det at STF er mer restriktive enn andre foreninger. Det er grunner for dette. Rogaland er et sauefylke.

Et forslag jeg skal ta med videre,men til nå har svaret vært at vi skal være diplomatiske. Og det svaret gir liten hjelp.

Jeg forstår at hundeeiere gjerne vil ha endret regelen.Men inntil da? Hundene er aldri gærne, det er eierene som ikke kan eller vil forstå.