REJOHN

Jeg er ikke helt sikker på om vi er på samme jorde.. Muligens jeg som er på feil jordet, men når 6 kilo gjør en forskjell for hester (som veier noe mer en meg) burde 7 kilo gjøre det for "oss".

7 kilo er etter min mening ganske mye. Det er stor forskjell på 13 kilo og 20 kilo. For å sammenlikne med noe helt annet.... Handycaping av hester (som antakelig veier 500 kg) er maks 6 kilo.

@Martin Gjellestad har gjort meg oppmerksom på en bok jeg ikke hadde hørt om eller lest, og som jeg nok kommer til å lese. Forfatteren Jenny K. Blake skriver også dikt. Et av disse fortjener å bli gjenngitt på Fjellforum: «Please my dear Norwegians, care for the land in which you hike, for it's unique and beautiful & majestic, nowhere will you find any alike.» Har noen synspunkter på dette? Her er vi vel enige?

Det er ikke ofte jeg finner bøker som er "nye", men du kom med et godt tips. Takk.

Det er også min erfaring i liknende situasjoner. At vedkommende selv innser at slike turer er for anstrengende er regelen. Og at de ikke vil på en ny tur med det første. Og når det gjelder å overta vekt, så har jeg båret 6 flasker øl - i glassflasker i 6 timer, under liknende omstendigheter. Det var for noen år siden, og jeg hadde ikke gjort det i dag. 3-4 kilo på toppen av 12-13 i egen sekk, blir uansett for mye.

Søndagstur til Blåfjellenden. Teller en og en halv times sakte spasertur langs Akerselva som tur? Fredag og lørdag ble tilbrakt i hovedstaden. Noe friluftsliv ble det ikke. Operaen er dårlig på det. Det å holde seg på beina en hel kveld tar likevel på. Slike turer gjør ofte at jeg til trøst får «skue» ut over heia fra flyvinduet. Selv det fikk jeg ikke med meg denne gangen. Det var skyet på hjemturen på lørdagen. Siden sosiale forpliktelser hindret en tur til Blåfjellenden fredag og lørdag, måtte det bli en søndagstur frem og tilbake. Det er ikke så mange gangene vi har gjort dette de siste årene. Det blir som oftest en overnatting, og bare en kort tur. Det passer på mange måter bra. Tre lange turer i heia i løpet av helgen kan bli noe i meste laget. To korte og så en lang på søndagen går derimot helt greit. Denne dagen fikk vi igjen prøve Blåfjellenden frem og tilbake på dagen. Som vanlig var det lagt opp til et eller annet på søndagsettermiddag, slik at vi hadde det travelt. Vi kom av gårde til vanlig tid, og var på parkeringsplassen rundt 11. Og der var det en masse biler. Det er ikke helt vanlig så sent i sesongen. Været var ikke helt medgjørlig. Det var overskyet og det så ut som om det kunne være noe regn innover heia. Men det var ikke særlig med vind og temperaturen var rundt ti grader. Ikke dårlig til å være i slutten av september. Regnet fredag lørdag hadde gjort heia bløt. Det var likevel ikke mye vann i Fossebekken. Og oppover var det tørt på berget. Helt øverst fikk vi yr i mot. Da kom vi antakelig inn i skydekket, for lengre nede mot Blåfjellenden var det igjen nesten tørt. Det var spor i sorpa innover. På brinken mot det høyeste punktet kunne vi se folk. Det var to jenter som kom imot, men også en kar som var ute i samme ærend som oss – dagstur til Blåfjellenden. Vi vekslet noen ord nede ved hytta, han på vei tilbake, og vi nettopp ankommet. Det er helt klart høst i heia. Det må ha vært en frostnatt eller to i det siste. Bjørka hadde fått høstfarger og sto gul og fin enkelte steder. Rognbærtreet utenfor vinduet på hytta hadde fortsatt blader og bæra hang på treet. Det var en masse revelort på steinene bortetter stien. Den var nesten blå, reven må forsyne seg av blåbærene nå på høsten. Det ble en kort stopp på hytta. Det var så pass mildt ute, og varmt inne at vi ikke skiftet til tørt tøy. Det tok litt tid oppover bakken før vi igjen var varme. Selv med ull, våt ull, kryper kulden inn på kroppen ved en stopp. Hjemturen gikk i et greit tempo. Med en tidsfrist, blir det ofte til at vi tar ut litt ekstra. Nedover bakkene ble etter hvert så sleipe at vi måtte skru ned tempoet og sikre. Sakte i bakken ble mer enn et ordtak. Og det er antakelig fornuftig. Det er på slutten av en tur, når musklene og kroppen har fått kjørt seg, at ulykker skjer. Vi nådde hjem med noen minutter til overs. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Fra samme sted som stien til Prekestolen starter, går det også en sti opp til Moslivarden. Turen opp der er egentlig,like fin som ut til Prekestolen, og utsikten er god, men utover mot havet. Og nesten ikke et menneske. Det samme gjelder i ennå større grad utenfor merket sti, her er det bare ihuga friluftsmennesker som beveger seg, og det ikke ofte.

Her er jeg enig med deg, og tenkte å skrive noe tilsvarende,men jeg syntes det ble litt negativt. Fyren forsøkte. Jeg tror svært mange av oss her inne har hatt en eller flere turer hvor vi har vært i kjelleren. Hvor det å spise blir et ork og alt verker. For egen del, er det ikke snakk om å gjennomføre slikt nå. Det sliter for mye på kroppen og faren for skader og sykdom er for stor. Skader og sykdom kan ødelegge for turlivet i måneder, og det er noe jeg personlig vil unngå for en hver pris. Du nevner at du ble syk og at du ikke fikk spist. Dette er tydelige signaler på at kroppen ikke tåler påkjenningen. Mer trening kan hjelpe. Men det største ankepunktet mitt, er: Det er i slike situasjoner det blir gjort feil, som får fatale konsekvenser. Derfor bør de unngås.

Dette stemmer meget bra med mine erfaringer også. Og når det i en del innlegg blir nevnt orkan, så må jeg innrømme at jeg ikke alltid tror at de som nevner det,helt vet hvor sterk vinden er i en orkan. På den annen side, så tror jeg på historien til @Dag-G-Evje Dag. Det vil altid være mulig å bevege seg - sakte. (Beskrivelsen av hvordan de må gjøre det for å få på tøy, i le bak en sten, forteller sitt.) Og tilsvarende for historien til @Chalshus som nevner 3 kilometer på to timer. De forteller begge noe om hvor hardt det kan være å bevege seg i sterk vind

Det er en annen side ved vind og kulde, som ikke så mange har greie på, selv om jeg er sikker på at mange har hatt en mild form for hypotermia. Min erfaring er at vind regn og temperatur ned mot null egentlig er farligere. (Jeg har på kjent -36 grader og litt vind. Pokker så kaldt, og vi ble hvite på kinn og ører, men ikke særlig nedkjølt ellers.)

Dette var produkter som solgtes i Meny/spar, men Eldorado turmat er gått ut av sortimentet.

Det kommer opprinnelig fra en annen tråd, der det i hvert fall ikke passet med en diskusjon rund klima.... Og som @Dag G - Evje nevner vi, oldiser er ikke helt så nøye med formene (og muligens da spesielt oss i mellom). Men når det gjelder oppsummering av sommeren 2014, så kommer den - forhåpentligvis - ikke før i november en gang. Jeg håper på noen turer til i heia før vinteren.

I løpet av de årene jeg har gått turer i heia, er endringene ikke svært merkbare. Muligens med unntak av tilgroingen. Endringene har ikke vært til det verre. Men i prinsippet har du selvsagt rett. Vi må tilpasse oss.

Får vi lov til å "herje" bare bitte litt med de som hevder at klimaendringene er menneskapt, om tråden flyttes til"samfunnsdebat"?

@Dag G - Evje sa: Vi det si at du tviler på den globale oppvarmingen. Nå som vi endelig ser resultater? Jeg håper virkelig at vi får en tilsvarende sommer. Spesielt de siste månedene ha været vært bra. Det har blitt vanskelig å ta ut i dårlig vær. Regn er noe herk. Nå ja, jeg tror vi fort kommer til å bli vant med det igjen.

Nå finnes det alternativer som smaker noe bedre. Jeg bruker en Fjordland pakke til middag. Omtrent like enkel å tilberede, Omtrent like mye oppvask, omtren like mye vekt (ikke helt sant men... nesten 600g) og noe mer kalorier (630kcal). Jeg har oppbevart fjordland pakker i sekken i godt tre døgn.

Eh... Det er sannsynlig at mageproblemer oppstår fordi folk ikke vasker hendene etter dobesøk. Og så skylder de på vannet....

Jeg kjenner meg ikke helt igjen i dette, og har brukt Gore-Tex i mange år. Hvor har du disse fakta fra. Om jeg sitter i en dam (med Gore-Tex bukse på) vil det trenge inn vann, men gjennom jakken, ved "vanlig" bruk og før membranen blir slitt, har jeg aldri opplevd vanngjennomtrenging. (Jeg blir våt av svette, men det er en annen historie.) Dette stemmer helt med min egen erfaring gjennom mange års bruk av Gore-Tex bekledning. Jeg bruker Norrøna Dovre bukse på nøyaktig samme måte som det du beskriver, og har vadet noen ganger - uten å bli våt. At buksa ikke holder særlig lenge, er en annen diskusjon.

Måtte jo sjekke dette.... Bra filming. Stranddalen er jo en fin plass, men jeg savnet bilder av plantene og av Smørslago/Strandalsgubben. Bra.

Det er ikke alltid det klaffer med været nei.. Nå så ikke jeg hvem det var, det var damene som mente fyren hadde et etternavn likt med vår store matematiker Nils Henrik...

Høsttur Det begynner å bli sent på året for turer i heia. Fortsatt vil det forhåpentlig være en god måned igjen før snøen laver ned og gjør det vanskelig. I fjor var det mulig med tur til ute i november, året før ble det bråstopp 19. oktober. De siste turene blir ofte overnattingsturer til Blåfjellenden. Broderen var klar for en tradisjonell søndagstur til Sandvatn. Det er en tur som går i høyden. Store deler av stien ligger på opp mot 900moh, og her kan det bli både kaldt og vindhardt så sent på året. Det ble en tur innover samme veien 30. september i 2012, men det var en tur i svært dårlig vær. Nå viser kalenderen 21 september. Hjemme har det vært sommertemperaturer den siste tiden. På parkeringsplassen var det bare 8-9 grader og en kald vind. I ganske stor kontrast til gårsdagen. Dette var ikke dagen for tur i bare bluse – jakken kom på fra start. Oppover Lysebrekka kommer selvsagt svetten fram. Det er så pass bratt og bakken så pass lang, at det er umulig å komme opp uten å bli varm. Det kom noen folk imot, men det hadde ikke vært så veldig mange på hytta denne natten. Mesteparten av turen gikk uten at vi så særlig mange folk. Det var svært lenge siden det hadde vært kaldt på tur. Denne høsten har den globale oppvarmingen virkelig gitt flotte forhold. Men med sola i ryggen og vinden imot ble det så avgjort høstfølelse. Og heia har også tatt på høstkappen. Det er gråfargen med brune og røde toner inne i mellom som dominerer. Oppe i et skar ligger det fortsatt en fonn og lyser hvitt. Selv en varm sommer og høst har ikke klart å smelte all snøen fra i vinter. Det ble en tur innover heia der vi kjempet litt med vinden. Etter pause på hytta ble det betydelig lettere. Turen tilbake til bilen gikk i godt tempo – med vinden i ryggen. Etter tur midt i uka, ble helga som i gamle dager – for fem seks år siden. Da var det tur lørdag inn til en av hyttene med retur samme dag. Og det samme opplegget søndagen. To lange turer kjents godt i beina på mandagen, og det tok noen dager før det igjen var mulig å ta ut. Nå, noen år sener, og med innlagt trening i uka, kjenner jeg selvsagt at jeg har vært på tur, men ikke mer enn før. Nå går nok turene noe saktere enn før, og sekken er antakelig litt lettere. Det kan gjøre en forskjell. Nå gjenstår bare at værgudene er medgjørlige ut over høsten og gir oss anledning til noen turer. I hvert fall noen uker til… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Fortsatt varmt og litt sol - men regn på vei. Fredag var avsatt til sosiale forpliktelser. Selv om værmeldingen snakket om siste sommerdag og værskifte, måtte jeg holde meg hjemme. Lørdagsmorgen var det bare snakk omm hvor turen skulle gå. Jeg kjørte oppover mot Hunnedalene. Det måtte i hvert fall bli en tur i heia. Og selv om det ble nevnt regn utover dagen, så var det nesten sol oppe i høyden. Det fristet med en tur inn mot Tomannsbu. Stien innover mot Skreå og Tomannsbu er et sorpehull om det er fuktig. Tveidebrekkå må gåes forsiktig ned, og svabergene ned mot Olabu blir såpeglatte i regn. Turen er best i tørt vær. Nå hadde det vært tørt en stund. Det var tydelig et værskifte på gang. I horisonten mot vest var skyene stålgrå og lovet nedbør i løpet av noen timer, men vinden sto fra sør og det var fortsatt litt sol. Spørsmålet var, når regnet ville komme. Inn til hytta ville det være tørt, og jeg regnet med at jeg ville komme halveis tilbake før jeg fikk nedbøren i hodet. Det var ikke helt tørt. Enkelte plasser var sorpa dyp, men fjellet var til å gå på, og det gjør det enkelt ned bakkene. Det var ikke mer enn 5 biler på parkeringsplassen. Og jeg kunne se to partier på vei oppover lia. Det kunne ikke være mange på hytta. Nesten helt inne, møtte jeg to damer som var på vei ut. De hadde gått inn sent fredag, og hadde gått i mørket den siste halve timen. En litt nifs historie forsto jeg. Hytta var tom, men noen rom var opptatt. Folkene hadde tatt ut på dagstur. Inne på hytta var det ikke lett å finne roen. Skyene i vest la en viss demper på humøret, og jeg gjorde pausen kort. Det var fortsatt litt sollys gjennom skyene, og det kunne se ut som om regnet ville komme senere enn jeg trodde. Ikke så veldig mye å gjøre med akkuratt været da, så det var bare å komme i gang. Det kom en gjeng i mot i den første bratte bakken nedover. En liten hund bjeffet opphisset og for rundt meg. Antakelig for å "advare" flokken bak, mot meg som kom dundrene nedover. Masse bjeffing og sjau.Jeg spurte eieren om han trodde bikkja ville roe seg ute om natta. Han mente det burde gå, men det virket ikke som han helt forsto spørsmålet. Nede ved Olabu, traff jeg igjen på damene. De hadde pause, og var kommet omtrent halveis tilbake. Jeg vekslet noen ord med de. Og de spurte om jeg kjente igjen eieren av hunden. I følge damene var dette en av de mest kjente poppersonlighetene i distriktet. Jeg hadde vært så opptatt av bikkja at jeg ikke hadde sett på fyren engang. Det kom en hel del folk i mot omtrent samtidig, og ikke noen lengre nede. Alt i alt ville det bli noe over 20 stk på hytta- om det ikke kom mange innover senere. Jeg var på parkringsplassen rundt 15:00, og da er d et fortsatt god tid til å komme inn før mørket- Over slettene før Tveidebrekka, ble det skikkelig overskyet og mørkt, og det "luktet" regn. Jeg mente jeg kunne kjenne noe fuktighet, men det kan skyldes innbildning. Uansett så var det tørt på steinene og på berget nedover bakken. Noe som gjør det enklere å komme ned. Nede på parkeringsplassen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt lange tiden hverken inn eller ut, og at jeg ville være hjemme i god tid før middag. Og etter bare et par kilometer - to tre minutter etter start - kom det regn på ruta. Lenge før jeg kom ned til Byrkedalen, høljregnet det. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg svarer, og håper på tilgivelse fra @Dal-z. Langavatn er en selvbetjente hytte tilhørende STF. Hytta ligger like innenfor Kjerrag ved Lysefjorden. Det er bare vel en times spasertur på vei og langs Langavaten inn til hytta. Veien er en liten stikkvei fra sommerveien mellom Lysebotn og Ådneram. Hytta blir mye brukt av folk som vil besøke Kjerrag og Kjerragbolten.

Gamle folk på bratte tak. Avtalen var at Egil skulle ta kontakt når han var klar for en tur til Blåfjellenden.Planen var å få til noe mer permanent på taket. Tak som lekker er ikke kjekt. Tirsdag ringte telefonen. Om det var mulig å ta turen denne uka? En liten titt ut vinduet på jobben, og litt fikling med YR.no ga kjapt svaret. Skulle det bli tur denne høsten, burde det bli nå. Vi avtalen å gå innover onsdag med retur torsdag. En lite "egenmelding" på jobb ordnet fri. Onsdagsmorgen hentet jeg Egil, og vi handlet inn nødvendig verktøy og proviant for turen, før kursen ble satt opp i heia. Det er vel unødvendig å si at været var det aller beste. Varmt, sol og lite vind. Det var nærmest sommer i sola i le for trekken. Heia viste seg fra sin beste side. Så sent på året er det bare å bukke og takke når naturen slår til på den måten. Det var et tydelig høstpreg. Bakken er brun og gul. Bjørka begynner å bli gul. Bladene dekker stien under trærene. Sist men ikke minst det er ikke sau. Det er alt 14 dager siden de ble sanket. Det som muligens er den største forskjellen i forhold til midt på sommeren, er fuglene. Så sent på året er det ikke mange småfugler igjen i heia, og det er heller skjelden vi hører fuglelyder. Vi pleier å skremme opp noen rypeflokker, men de siste årene har det vært dårlig. Den hese skrikingen til en ravn er den eneste lyden som virkelig høres over heia. Det kom i mot en hel skoleklasse som hadde overnattet på hytta. De kunne fortelle at det også var en klasse på vei innover. Vi ville ikke bli alene på hytta. Med over 30 på hytta, ville det bli vanskelig å få lakket gulv. Vi fikk finne på noe annet i tillegg til takene som måtte fikses. Det er alltid noe som kan ordnes eller gjøres bedre på hytta. Inne på hyttene rådet litt kaos. 30 elever har utrolig mange sekker sko og andre ting. Som blir lagt på første tilgjengelig sted. Det er ikke noe problem, bare de finner fram selv. Vi måtte foreta en liten om rokkering før alle hadde fått sengeplass. Vi inn på rom og elever opp på hemsen. Hardt og brutalt. Egil fikk ordnet det meste på både annekstaket og på uthustaket. Om det holder vil tiden vise.Vi fikk gjort en hel del annet arbeid. Alle lemmene som kom inn i vinter ligger nå på plass. Egil har jobbet omtrent fulltid dugnad for turistforeningen siden han ble pensjonist. Og nå er han over 70 - still going strong.. Og vi hadde det selvsagt ikke travelt om morgenen torsdag. Det ble jobbet noen timer før vi pakket og tok ut. Ungdommen skulle ned Fidjadalen. Første stopp ville være enten ved Stølavik eller under Månastølen, på min spesielle teltplass. Og ungdommen var ikke klar over hvor heldig de i grunnen var. Været var det aller beste. Det kunne ha vært 2 grader vind og regn. Været så ikke ut til å bekymre noen, og det var det heller ingen grunn for. Vi fikk en grei tur over heia mot Hunnedalen, men med en stopp i toppen av bakken for å jobbe litt. Ved Saftbekken satt en ny klasse. De var ikke på vei mot hytta, men var på lavotur. Og hadde en natt til ute før turen var slutt. Utrolig heldige med været, de og. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det er mulig å telte helt oppe ved Månvannet. Tar du turen over ura, er det vanskelig å finne en skikkelig plass før under Månastølen. Det er fort mer enn en to timers tur, en vei. Fisk i vannet, men jeg har aldri hørt om noen som har fått i elva. Forrige uke var det fullt av telt på sletta. God tur.