REJOHN

Og din kommentar gir meg i hvert fall lyst til å fortsette skrivingen - takk.

Som nevnt, været var egentlig ingen hindring, men ensomt var det. Jeg hadde egentlig tenkt å ta det med ro denne helga, og bare ta to korte turer. Søndagsmorgen kunne jeg tydelig kjenne at det måtte bli tur. Det må være en eller annen sykdom.

Din kommentar gjør at jeg så avgjort får lyst til å fortsette. Mange takk.

Det blir tur hele året, men helst i lavlandet når det er snø og glatt. Nå er det ikke lenge til "heia" stenger. Ski er ikke noe jeg setter veldig pris på. Nye turer? Om helsa holder......

5E. Alltid e&b til frokost i heia. en god start, og det holder en stund utover dagen.

Jeg kan bare si "mange takk". Når det gjelder bilder, så synes jeg det er skikkelig vanskelig å ta "gode" bilder med vidvinkel. De blir mange like (og flate) bilder, så at noen synes de er fine, setter jeg pris på.

Ikke snø eller is, men regn i bøtter og spann. Som vanlig, etter en overnatting på Blåfjellenden må jeg en tur i heia. Og denne gangen valgte jeg å gå innover mot Sandvatn. Det var snakk om regn. Og det kom vann fra oven i mengder. Fra parkeringsplassen og opp Lysebrekka var det faktisk ikke regn. Ikke tørt i bakken. Myrene var søkkbløte, og bekkene gikk store. Ånå ned Lysebrekka brummet fælt, og det var mye vann i kulpene. Nå innbød ikke temperaturen til bading, så vannet fikk strømme i fred. Det var ikke mange folk i heia denne helga. En enslig bil på parkeringsplassen, og det var antakelig en jeger som forsøkte å finne ryper i Valevannterrenget. Bilen var i hvert fal borte da jeg kom ned, og jeg hadde ikke møtt sjåføren. Det ble med andre ord en ensom tur innover heia. Egentlig en vintertur. Vinter på våre kanter, men da helst nede ved sjøen, har ofte dager med regn og vind – og temperatur rundt 4-5 grader. Slik det var på søndag i heia. Nå var været så pass bra at det ikke bød på noen utfordring hverken lørdag eller søndag. Men det var ingen som hadde overnattet på hytta. Den var kald og trist. Det er likevel greit å kunne være inne under tak når matpakken skal ned. Mat må til, spesielt etter to dager med tur. En hvil og mat gjør stor forskjell. Det er adskillig lettere å gå, med noe mat innenbords. Og denne gangen trengtes det. På vei tilbake, fikk jeg været rett i fleisen til å begynne med. Det var en stund litt utrivelig. Ikke langt oppe i første bakken, med pusten på topp, kom varmen og det ble lettere å gå. Innover gikk jeg å tenkte på hvor tungt det kunne bli på tilbakeveien. Det ble aldri riktig tungt. Det ble tvert om en av de turene der det fløt. Det gikk nærmest av seg selv, og føltes ikke tungt i det hele tatt. Det regnet selvsagt, men regnet kom litt fra siden og var ikke så veldig merkbart. Etter en stund glemte jeg hele nedbøren. Da kom det skikkelig regn. Det datt ned så det slo opp fra bakken. Det rant og surklet over alt. Det var fort gjort, og nedbøren gikk igjen over til en stille sildring. Det eneste skikkelige problemet med så pass mye vann er at alt blir glatt. Det var et par plasser jeg bare skle bortover og hadde ikke styring i det hele tatt. Jeg tok det med ro ned bakken. På vei tilbake, så jeg en mann som sto ved en stein et stykke fra stien. Jeg prøvde å hilse, men fikk ikke noen reaksjon. Det så ut som om han ventet på noen. Nede ved Lortabu sto det to karer – sauegjetere. De spurte om jeg hadde sett noen innover. Jeg kunne da fortelle om denne karen jeg hadde sett inne ved Blautevann. Det viste seg at de savnet en mann. Det må ha vært litt misforståelser, for de to andre var gått ned mens en ble igjen – i regnet og vinden. De gjorde seg klar til å ta oppover, men før jeg kjørte fra parkeringsplassen kunne jeg se en skikkelse opp i stien, på vei ned. Det må ha vært den savnede tredjemannen. En vintertur, og muligens den siste innover mot Sandvatn dette året. Litt trist å tenke på, men denne sesongen har gitt meg så mange fine opplevelser og turer i bra vær at det er nok å tenke tilbake på. Det er ikke så veldig mange årene jeg har vært innover så pass sent som i midten av oktober. Værmeldingen fremover gir håp om noen flere turer i år, så da gjenstår det bare å bestemme hvor turen skal gå. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Blåfjellenden fredag til lørdag. Med bestyrerinnen vel ute av huset for helgen, var det mulig å bli over noen dager på hytta. Nå var været ikke helt medgjørlig. Det ble nevnt både ekstrem nedbør og torden. Men fredagen skulle være bra…. Og det var egentlig ikke dårlig vær, men langt fra så dårlig som meldt. Jeg hadde pakket både mat og klær for hele helga. Ut å ha noe å stelle med på hytta, vet jeg av erfaring at det lett kan bli lange timer og litt kjedelig, det kunne derfor være at jeg tok ned lørdag. Innover heia på fredagen var det tørt og fint. Et stykke opp på heia lå det is i stien. Årets første tegn på frost for meg. Vinteren kommer sent dette året. Normalt vil det ha vært både sludd og frost noen dager før det igjen tiner og kommer regn. Ved Fossebekken kom det en kar joggende imot. Han hadde vært inne på hytta en snartur. Jeg tror ikke han helt forsto mitt spørsmål om utstyr. Jeg gikk i fullt vinterutstyr og var forberedt på det meste av hva værgudene kan finne på å hive i hodet på uskyldige vandrere. Han i en tynn vindjakke. Det kan lett bli kaldt om noe skjer. Det ble en fin tur. Til å være så sent på året, var forholdene – og temperaturen, gode. På hytta hadde det ikke vært mye folk siden helga. Det var omtrent samme temperatur inne som ute. Det tok tid å få varmen i hytta. Antakelig hadde det gått fortere om jeg hadde tatt inn på annekset, men det er «gamlehytta» som har sjel. Og hvor jeg synes det er spesielt kjekt å være. Fredag fikk jeg hytta for meg selv en god stund. Jeg fant fram peanøttene, pepsi max og sudokuen. Radioen sto på, og det er faktisk bra programmer for oss «gammelpopens venner». Det var mørkt ute. Peisen begynner å sende varme ut i rommet og ikke bare rundt selve ildstedet. Det tar selvsagt litt tid å løse sudokuen. Varm te og litt skolebrød gjør godt. Plutselig hører jeg folk. Det var Far & Sønn som kom. De hadde startet fra Hunnedalen noe senere enn meg, og hadde gått med hodelykter omtrent halve veien. Det tar tid å gå i mørket selv med gode lykter. Sønn pakket ut skolebøker og begynte på matematikk-lekse. Det var snakk om en prøve om noen dager. Far begynte på middagen. Etter mat og oppvask, satte vi oss i peiskroken, og det ble en hyggelig kveld med litt raddel og utveksling av historier – som vanlig. Lørdagsmorgen gikk med til de ordinære syslene. Været var så avgjort ikke det samme som på fredagen. Fra morgenen av var det opphold, men det kunne bli mye regn og mer vind ut over dagen. Jeg tok det med ro. Rundt ett pakket jeg sekken og tok ut. Regn og vind var det som sto på menyen. Og i tillegg midt imot. Det ble litt «oppoverbakke» på flatene øverst. Det er selvsagt ubehagelig med regn. Det blir lett kaldt, og etter hvert vått, mest av svette. Gode klær er en forutsetning for å få en fin tur under slike forhold. Og som så ofte før, etter en stund glemmes regnet og vinden, og det blir en tur som vanlig. Og tur i heia er uansett kjekt. Nesten nede stoppet jeg for en liten prat med «Alf i Hunnedalen». Han hadde fått satt opp varmeovn ute under taket over terrassen. Og satt sammen med fruen og nøt livet med et lite glass og en halvliter. Jeg var så våt at det rant av klærne. Det var i hvert fall ikke snakk om å sitte ned… Nede i bilen var det å få varmen på fullt, og skifte klær. Det tok tid for å få varmen tilbake i kroppen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det blir ofte "vinterturer" til Bynuten. Med både regn og vind. Jeg kaller disse turene treningsturer, og det er tungt nok å komme seg til topps i vind og regn. Men en og annen gang - i mai - er turen helt topp, med grønne bjørker og sol. Da er Bynut-turen skikkelig bra.

Da var saken sjekket opp, og tilbakemeldingen går på at alle fullmaktene var på plass i safen.

Ja, her mangler vi de rette kontaktene.

Mye folk, mye sorpe men lite regn. Det nærmer seg vinter, og det blir ofte et par turer til Bynuten senhøstes. Denne gangen var det besøk til mødre på sykehjem som gjorde det umulig å gjennomføre en vanlig heietur. Værmeldingen kunne ikke riktig bestemme seg for hvordan søndagsværet ville bli. Det ble meldt om regn og opphold, men også gløtt av sol. Og hjemme var det nettopp det vi fikk tidlig på morgenen. Jeg hadde bestemt meg for Bynuten som mål for søndagsturen alt på lørdagen. Spørsmålet var mer hva slags klær som passet. Jeg kledde meg for regn, og det kom en del på veien mot Seldalsheia. På parkeringsplassen var det opphold og det kom faktisk ikke en dråpe på hele turen. Og da det kom regn på bilruta bare minutter etter start etter turen, synes jeg at jeg denne gangen hadde skikkelig flaks. På parkeringsplassen var det alt en del biler, og jeg kunne se folk opp over Lyseveien. Siden det var første tur etter sommeren, visste jeg at det ville bli «tungt». Jeg tok det med ro oppover de første bakkene, og passet på å ikke komme for høyt opp i puls. Likevel tok jeg igjen en del folk, og var snart alene i sporet. Det var riktignok spor oppover, men lenge før toppen kom det først en kar og så en kar til imot. Begge hadde snudd lenge før toppen. Jeg var første mann til topps denne dagen. Jeg kunne se at det var tåke på toppen. Det så ut som om den ville forsvinne. I det jeg begynte på turen utover mot det høyeste punktet, forsvant tåka og jeg fikk god sikt mot byen og innover heia. På vei nedover, møtte jeg igjen de jeg hadde gått forbi på turen opp. Jeg stoppet og vekslet noen ord med et par stykker. Ikke langt bak kom de første jeg ikke hadde gått forbi og det ble etter hvert en god del folk på vei mot toppen. Helt nede ved vannet møtte jeg mor og sønn. Med hund i bånd. Jeg ble spurt om de ikke snart var halv-veis, og måtte da fortelle at de ikke var mer enn en fjerdedel. Jeg forsto det slik at de snudde… Det var fuktig i marka. Sorpa – og steinene var usedvanlig glatte. Jeg gikk svært forsiktig, og selv da skle jeg av noen steiner. Det er lett å se at høsten er kommet. Vinden har blåst av de fleste bladene på bjørka. Eika er helt bar, og på ospen er det bare noen få blader som skjelver i frykt for den kommende vinteren. Sola står lavt og kontrastene er store. Lyset når ikke helt ned mellom steinene, og det er ikke alltid like lett å se hvor det er best å sette foten. Nede i skogen er det fortsatt enkelte fugler. Det er kjekt å høre at ikke alle småfuglene har forlatt landet. Den første turen til Bynuten er alltid slitsom. Det går liksom ikke helt av seg selv. Men så er det mange bakker opp. Etter mange år, vet jeg at det vil bli bedre etter hvert. Trening gir resultat. Denne gangen var det helt nødvendig å vaske av buksa før jeg satte meg i bilen. Det var sorpe og jord langt over knærne. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg vet ikke hvordan STF håndterer dette, men skal for sikkerhets skyld bringe ditt råd videre.

De hadde vært mye bedre enn slik det er i dag. Jeg betaler i hauger og lass for en Iridiumtelefon jeg knapt bruker.

Takk Og om det forsvinner fullmakter, så kan det ødelegge hele systemet. Og det vil virkelig lage problemer for mange. (ikke så mye for meg, for jeg glemmer som regel kortet, og må få tilsendt faktura - 50,- ekstra.)

Trær uten blader og brune heier. Det er tydelig blitt høst i heia. I løpet av en uke er mesteparten av bladene forsvunnet. Bare stammen og grenene står i kontrast mot himmelen. Og det var sørpe bløtt. Denne uka måtte det bli en vanlig tur innover heia på fredagen. Forrige uke fikk jeg ikke på plass dørhåndtaket på hovedhytta, og det ville jeg forsøke å få på plass denne helga. Det er kjekt å ha ærend. Ikke det at jeg trenger en unnskyldning for å ta en tur innover mot Blåfjellenden, men det er greit å kunne slenge fram en bemerkning om at jeg måtte ordne …. Denne fredagen var det ikke helt klart hva som var rette bekledningen. Ville det være bruk for jakke, eller ville det holde med en vindfleece. Det regnet oppover, og på parkeringsplassen var det ikke mer enn 8 grader – og litt vind. Vinterklær. Med lang under og lue/vanter – til et stykke oppe i bakken. Da ble det helst varmt, og da sola tittet frem litt lengre inne i heia, kunne jeg godt ha hatt på noe mindre klær. Lengre opp, med vinden imot og litt regn i lufta, var jeg igjen glad for alle klærne. Typisk høstvær med andre ord. Litt oppe i heia, kom en jente imot. Jeg hadde truffet henne på Blåfjellenden tidligere. Hun var rimelig oppskjørtet, og kunne fortelle at safen på Langavatn var brutt opp med spett og slegge og at det ikke så ut på hytta. Hun mente dette måtte ha skjedd omtrent samme dag som hun kom til hytta, og hun hadde ligget – alene – og lyttet om det kom «folk». Det hadde ikke vært kjekt i det hele tatt. Jeg fikk gitt beskjed til Turistforeningen, og har senere fått tilbakemelding på at det er gjort tiltak. Det vil koste mye å rydde opp etter et slik innbrudd. Prisen for å få ordnet opp, står i hvert fall ikke i forhold til utbytte. Det kan ikke ha vært større en noen få hundre kroner – i beste fall. Det var spor innover, og tydelig andre på vei mot hytta denne fredagen. Jeg var faktisk siste mann som kom. På hytta var det i alt 8 andre personer, og det er forholdsvis mange en fredag så sent i sesongen. Noen skulle nedover Fidjadalen på lørdagen. To fedre med hver sin sønn. De var opptatt av fisk, og ville bruke resten av helga til å fiske. To jenter ville over til Sandvatn. Det ble heldigvis ikke så svært dårlig vær lørdag, men noe regn kom det. Temperaturen kom aldri under null på natta. Lørdag ordnet jeg dørhåndtaket, mens de andre gjestene tok seg av renhold og rydding. Jeg kunne egentlig kommet meg avgårde tidlig, bestyrerinnen antydet at hun helst så at jeg kom hjem før ett. Turen over heia gikk greit. På vei nedover liene mot Hunnedalen tok jeg igjen Sigmund. Det var en sau som måtte ned. Den hadde brukket beinet under sankingen, og normalt ordner slike ting seg i løpet av to-tre uker, men denne sauen haltet fortsatt. Da tar det tid å få dyret til veien. Det gir ikke særlig høy timebetaling å følge en sau fra Fidjastølen til veien. Lengre nede møtte jeg flere kjente og det ble noen stopp for en liten prat noen ganger. Men det er bare hyggelig. Jeg var hjemme litt før tre…. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg hadde en tur til Børsteinen med mitt eldste barnebarn i fjor. Det var en skikkelig kjekk tur. Vi burde muligens forsøke en i år også... Og der kom tilbakemeldingen... På fredagens tur mot Blåfjellenden, møtte jeg en jente. Hun kom fra Langavatn, og var rimelig forbannet. Hun kunne fortelle at noen hadde brutt seg inn i safen, og at restene av safen og annet lå strødd på gulvet. Det var fortsatt telefonforbindelse der vi var, og jeg ringte til STF og fikk formidlet budskapet. Og da er det kjekt å få greie på at noen har reagert og tatt tak i dette.

Det hender vi blir angrepet av noen udyr i "syden". Som etterlater røde og hovne stikk, som klør noe inn i ..... Jeg skal forsøke ditt råd neste gang, og virker det, så er det fantastisk.

Jeg har hatt sekken i et par år, og brukt den omtrent som du nevner. (Ikke telttur, her bruker jeg en sekk på125liter.) Sekken er god den.

Det er jeg helt enig med deg i. (I mitt første innlegg som du grep fatt i, forsøkte jeg virkelig å få vinklet det til at jentene gjør en innsatts mens gutta lett hopper over sin del. Jeg ser at teksten lett kan misforstås.)

I nabolaget... Og jeg har faktisk vært på Tinghaug en gang.

Det er nå de som spør om de kan hjelpe....

Nå må jeg muligen få legge til at jeg alltid koster opp løst boss og støv før jeg vasker, men det du sier er faktisk det jeg ofte opplever, etter at jeg har kostet over gulvet er det en jente som sier at hun kan ta resten. Og det er vel slik det bør være.

Jeg er nok en av regelrytterne, Og hyttetilsyn/hyttevert. Og jeg vasker alltid. Er jeg alene, blir det ikke alltid vasket over alt, men på de rom jeg har brukt. Regel nummer 10: "Alle rom som har vært i bruk skal vaskes før du reiser. Dette gjelder også doen." Og bakgrunnen for "diskusjonen" for mitt vedkommende er at folk faktisk ikke vasker (men koster) selv om jeg er tilstede og selv tar fram bøtte og mopp. (Det foreløpig mest effektive tiltak er å spørre om noen andre vil bruke bøtte og mopp, eller om jeg skal tømme ut vannet? Det er få som ikke skjønner denne bemerkningen,)