REJOHN

Omtrent som i dag, skulle jeg tro.Det er, etter min mening, ikke fornuft og vitenskap som danner bakgrunn for standpunktene, men følelser.

Søndagstur som fortsettelse på dagen før. Samme sted, men motsatt vei. Og i et helt annet vær. Det var ikke vanskelig å bestemme søndagens turmål. Fortsatt var alt utenfor kjøkkenvinduet dekket av et tynt lag med is. Det var også kuldegrader på morgenen. Lenge før vi tok ut i halv ellevetiden, hadde det imidlertid begynt å regne. Det silte ned, mer korrekt. Og det ble ikke mindre glatt med regn oppe på isen. Men selv regn og noen få varmegrader var ikke nok til å ta knekken på isen og snøen. Da er det bra å vite at nede på Hå er det nesten ikke snø og is i det hele tatt. Vi ble to også på søndagens tur. Broderen ringte. Han kjørte. Nedover mot Hå fikk vi en skikkelig bøye, som gikk mer og mer over til slaps jo lenger sør vi kom. Skikkelig ufyselig drittvær. Vi ble fort enige om å ta turen i motsatt retning av i går. Det gjorde at det verste været var over da vi steg ut av bilen ved Varhaug gamle kirkegård. Og ikke lenge etter ble det opphold. Det kom noen dråper et par ganger på turen. På tilbakeveien, etter Grødaland, ble det mørkt. Noen skrudde av lyset inne i skogen. Det trakk stor tunge skyer inn fra havet. De la seg som et teppe over oss. Vi var litt i forkant, og fikk bare en liten bøye i hodet. På hjemveien, i bilen, ble det igjen skikkelig regn og vind. Vi sendte alle gode turguder en spesiell takk for å ha holdt en beskyttende hånd over våre hoder denne dagen. Det var ikke mange andre på tur en tidlig søndagsmorgen. Ved Kvilesteidn kom det en kar med hund i mot oss. Han tok opp på jordet, og ved hjelp av hunden fikk han samlet sammen sauene. Det er fascinerende å se en godt dressert hund i arbeid. For de som kan dette, virker det hele veldig enkelt. Første del av turen var underlaget glatt, og vi gikk svært forsiktig. Etter hvert så tinte det slik at det bare var enkelte plasser det var glatt. Ved Hå gamle prestegard var det grønt og fint. Mesteparten av hjemturen kunne vi holde vanlig tempo og ikke tenke på underlaget. Det vil si at det fortsatt var is og snø i over “dinså” som gjorde at vi gikk litt forsiktig. Jeg har en gang gått gjennom det tynne jord og gresslaget over “dinså” det virket temmelig bunnløst under- Ordet “dinså” er lånt fra Garborg, men beskriver godt en myr med et tynt lag gress og jord over. Her “dinser” (rister/sjelver) overflaten når det passerer folk. Søndagsturen ble fin den. Det så - bokstavlig talt - mørkt ut en stund. Men isen forsvant, og regnet holdt seg borte. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

　Is og snø hjemme, nesten bart på Hå. Lørdagsturen er obligatorisk. At alt er glasert utenfor kjøkkenvinduet er ekstratilbehør. Nå har det omtrent ikke vært frost så langt denne vinteren. Det har så vidt vært nødvendig å skrape bilen en gang. Så hvorfor frost etter nedbør, som gjør at alt blir dekket av en hinne med is, på en lørdag? Vi tar det vi får. Men med et såpeglatt underlag, er det ikke snakk om annet en å gå langs sjøkanten. Håpet var at det på Hå, ikke ville være fullt så vanskelige forhold. Og heldigvis så stemte det. Værmeldingen lød på fint vær, lite vind, men fortsatt frost. Denne gangen stemte det nesten 100 prosent. På parkeringsplassen på Hå gamle prestegård var det tørt og helt greit. Ute i terrenget hadde frosten gjort bakken hard. Det var is og litt snø enkelte plasser, men egentlig ikke vanskelige forhold. Som vanlig var gjerdeklyverne steinglatte, og måtte forseres med forsiktighet. Jeg hadde snakket med Bernt 2. Juledag. Vi gikk begge samme turen, men i motsatt retning, rundt Gruda, og møtte. Han ville gjerne være med på en lørdagstur. Det var bare så vidt sola viste over høyden ved Obrestad fyr da vi startet. Og den kom ikke høyt på himmelen i det hele tatt. Det ble nærmest kveldslys da vi nærmet oss bilen igjen. Hele dagen med mulighet for å ta solnedgangsbilder. Det var kjekt å gå nedover mot Varhaug. Vi fikk sola i ansiktet og det var en stund siden sola hadde vært framme på den måten. Det var også en stund siden Bernt og jeg hadde gått tur sammen. Vi hadde en del å snakke om, og tiden gikk fort. I bakken opp fra Obrestadhavn var det bart på gammel asfalt, men speilblankt på ny. Litt rart det der, men det finnes nok en naturlig forklaring. Over Komedelen og rundt Reimebukta gikk det i et greit tempo, Det var lenge siden Bernt hadde gått her nede i sjøkanten, og nybygget på Grødaland var nok mer dominerende i landskapet enn det Bernt hadde sett for seg. Halve skogen ved Grødaland var også vekk. Det er nok ikke mulig å stoppe utviklingen. Da er det godt å komme til Varhaug gamle kirkegård. Her er alt som før med gamle gravstøtter i silhuett mot havet. Vi måtte krype inn i inngangen på kapellet for å komme i le av trekken. Det trakk nok noe mer her nede i sør enn lengre oppe. På vei oppover mot Hå, fikk vi trekken og sola bakfra. Det ble varmere med trekken bakfra, og jakken måtte opp og lua kunne tas av enkelte plasser. Det var andre på tur denne dagen, men hvor folka i de tre bilene som sto parkert ved Obrestad var, fikk vi ikke noen forklaring på. Avstanden mellom Hå og Varhaug er opp mot 9-10 kilometer. Til sammen blir turen nær et par mil. Det er en lang tur. Uten bakker og på vei/god sti for det meste, så går det likevel greit. Det ble en kjekk lørdagstur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og våt ull er lett å ta knekken på. Jeg har satt fingrene gjennom noen våte trøyen opp gjennom årene.

Det er en ny form for turrapport, mens du er på tur... Jeg kunne godt tenke meg å gjøre tilsvarende turer, men det blir nok aldri med vinterforhold.

Reve stranden i selskap med bestyrerinnen. Tur er greit. Men 1. Juledag? Og hvor lang, eller tung, eller spesiell må turen være for at den kan være med i loggen? Bare lavmelt mumling om en tur fikk bestyrerinnen til å trekke øyenbrynene sammen. Det var mange på gjestelisten, og mye som skulle på plass før klokken fire. En tur langs stranden fra Reve sørover mot Orre, måtte være mulig. Og om vi gjorde turen kort og var hjemme før ett, så kunne bestyrerinnen tenke seg å være med. Det er ikke verdens lengste tur, men tar fort et par timer. Det er så avgjort ingen ekspedisjon, men løs sand kan være tungt nok. Ok, så ble det en tur langs stranden. Og som for andre turer, det som ikke er noter er glemt for alltid. En tur, i jula, langs stranden og med bestyrerinnen, skal med i loggen. Nå hadde værgudene vært nådige med oss på Jæren. Det var stødd et lett lag med snø over landskapet. Alt var hvitt og rent. Julestemningen var til å ta å føle på. En av hyttene langs stranden spedde på julestemningen med å fyre i peisen, slik at peislukt og peiskos fulgte oss et stykke over de hvite jordene. Det var ingen andre i sikte da vi tok ut, men som vanlig var det en del på tur som oss. Det er greit å brenne julefett, og gjøre plass for neste måltid på tur. Ute på Reve møtte vi en kar, godt utstyrt med store og tunge objektiver og kikkert, pluss et skarpt blikk. Reve er fuglereservat, og det er ikke uvanlig å møte folk som er spesielt interessert i å fotografere flest mulig arter. På søndagens tur så vi ørn nede ved Hå. Jeg spurte derfor karen om han hadde sett ørn her oppe ved Reve. Han kunne fortelle at ørna holdt til ved elvene om vinteren. Det var der maten fantes. Og at det derfor var sjeldent å se ørn ved Reve, hvor det jo er et stykke til en elv. Det er en forklaring på det meste, og jeg lærer stadig noe nytt, Og takk for det. Det så en stund ut som om det skulle klare opp. Sola var fremme et lite øyeblikk. Men selv om klokke var 12 så var sola bare så vidt over horisonten. Her nede i sjøkanten er det fri sikt til vindmøllene på Høgjæren, Det må være minst et par mil i luftlinje opp til Synesvarden, og ikke et fjell i sikte. Det kan ikke være mange plasser i Norge hvor det er mulig å se så langt over land og ikke ha fjell i bakgrunnen. På Revestranden fikk vi trekken i mot oss. Det kunne godt kjennes at temperaturen var under null. Og det ble fort “varmere” da vi snudde og fikk trekken bakfra. De mørke skyene i horisonten kom fort og da vi nærmet oss Revehavn, dalte det små snøkorn. Ikke regn denne dagen. Også andre ville utnytte forholdene. På Reve var det et par biler. En mann i vannet med brett og en på land en som holdt på å gjøre seg klar. Det kom et par biler til, men jeg tror ikke det blir direkte folksomt ute i vannet. Et par timer langs stranden med julestemning, nysnø på bakken og snø i lufta, jo, denne turen bør også med i loggen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hils Eders hustru og sharmante børn, med ønske om en Glædelig Jul og et velsignet godt nyt aar.

Jeg er muligens heller ikke den rette til forklare tekniske ting, men jeg har undersøkt litt rundt dette.Den største forskjellen mellom infeach og spot er hvilket satelittnett som brukes. Inreach bruker Iridiumnettet, og dette nettet er vel det beste med tanke på dekning. Spot bruker Globalstar som har hatt store problemer med sine satellitter. Jeg har selv skiftet satelittelefon fra Globalstar til Iridium pga dekning. Men selv med Iridium har jeg hatt problemer med å få kontakt når jeg befinner meg i dype daler.

Brodder på sleipt gras og våt sorpe? Jeg har aldri tenkt tanken. Vanntette klær er for min del Gore-tex. Både jakke og bukse og sko. Både sommer og vinter. Jeg bruker nå en Norrøna Dovre dress. Jakken er lang, det er mulig å ha klær under, og den har klaff over glidelåsen. En kombinasjon som er umulig å finne i dag. (Kjøpte ekstra bukser og en ekstra jakke før denne modellen forsvant.) Og den siste buksa har holdt i mer en 8-9 måneder. Noe som er rekord for Gore-Tex bukser.

Tre timers tur i regn. Det ble en tur langs stranden fra Varhaug gamle kirkegård til Hå gamle prestegård og tilbake. Reserveturen måtte tas i bruk. Egentlig så ville det vært mulig å ta en tur rundt Li denne søndagen. Men med så pass mange turer på samme sted i det siste, fristet det med tur en annen plass. Vi forsøkte først høgjæren, men der var det snø og regn. Og hverken broderen eller jeg syntes det var dagen for en tur der vi i tillegg til regnet måtte vasse i snø. Broderen var dagens sjåfør – det var fortsatt morgenlys da v i tok ut, og bestemte turmålet. Vi havnet på Varhaug gamle kirkegård. En grunn til at vi valgte å gå langs sjøkanten er at vi begge misliker is og snø. Det er glatt og vanskelig å holde seg på beina. Et fall er ikke noe å trakte etter. Denne søndagen var det like sleipt i stien langs sjøen som det antakelig hadde vært oppe i snøen. Det var omtrent umulig å få skikkelig feste utenom der stien var dekket med grus og småstein. Beina bare spolte, og det ble glipptak hele turen. Jeg tok et par uoverveide steg noen plasser, og foten bare skled videre frem. Vondt og ubehagelig. Det var omtrent ikke mulig å gå på en «normal» måte. Årsaken til det vanskelige underlaget var selvsagt regnet. Det øste ned. Hele turen. Nå var værmeldingen rimelig klar på at det ville komme regn i bøtter og spann. Og at det ikke ville holde opp så lenge vi var på tur. Jeg mente det muligens ikke ville regne like mye helt ute ved kysten. Ved returen kunne vi se at Bodlebekken hadde mye større vannføring enn da vi passerte på vei nord. Jeg mente at det måtte ha kommet mer regn lengre inne i landet for at bekken skulle ha steget så pass. På vei nordover mot Hå, var det lett regn. Og bare opp mot frisk bris. Vi fikk været inn på tvers, og kunne til en viss grad «overse» det. Der vi fikk regnet og vinden bakfra, var det mulig å ta av hette. Men ikke lenge. Med regn og vind inn fra venstre, så måtte hetta på igjen. Vi hadde ventet å kjenne vinden skikkelig over Kommedelen, men selv der var vinden grei. Ved Obrestad havn kom det en bil og vi kunne se at de tok på turklær. Det var ikke bare oss på tur denne dagen. Helt ute ved Hå gamle Kirkegård krøp vi litt i le for vinden og fikk i oss noe saft. Vi møtte de andre vi hadde sett ved Obrestad, på tilbakeveien og fikk en liten prat. «Folk fra Bryne er på tur i all slags vær»….. Det første stykket etter at vi hadde snudd gikk greit. Vind og regn kom bakfra. Det blåste opp etter hvert, og det ble mer og mer regn. Over Komedelen på tilbakeveien, var været så avgjort ikke det samme som bare 30-40 minutter tidligere. Hardt regn og vind opp mot liten kuling. Tilbakeveien ble en våt opplevelse. Som så ofte før, glemte vi vær og vind. Turen er så pass lang at den tar på. På slutten av turen kjentes det i beina og under fotsålen. Noe av dette skyldes selvsagt at vi ikke «trener» på å gå langt på hardt underlag. Det er ikke helt det samme som å gå ute i terrenget. Men turen tar selvsagt slutt. Vi krøp inn på et toalett og skiftet til tørt tøy. Det var likevel en våt affære å få av det brukte tøyet. Alt var kliss vått. Det rant av jakken og sekken. Utstyret var flere kilo tyngre enn når det er tørt. Det ble søndagstur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Snø er det nok av, men jeg er ikke sikker på om vannene er sikre. Jeg mener å ha hørt at isen ikke er særlig tykk. Men det var folk på isen på litle Sandvaten (900 vannet) i slutten av november. https://www.facebook.com/leif.r.salte/media_set?set=a.10152420784692245.1073741860.596052244&type=1#!/photo.php?fbid=10152395275492245&set=pb.596052244.-2207520000.1419233782.&type=3&theater

Jeg hadde en mistanke om noe sånt, men "turde" ikke spørre. Vi lar dette bli en hemmelighet....

ikke si det bort - plast-tre..... (Barnebarn med alergi.)

Turen fra Lortabu til Sandvatn er rimelig grei. Det går folk innover her nesten hver helg. Det er også en del som går videre til Langavatn. Det har kommet en del folk fra Sandvatn direkte til Blåfjellenden om vinteren, da over Langavatn (ikke det samme vannet som der STF hytta ligger) og Svartavatn. Her kan det være snøskredfare i en del helninger om det har blåst og snødd(spesielt fra sør). Det vanlige er at folk går stien mot Øyarvatnet/Hunnedalen og tar av ved Kringletjønn. Fra Kringletjønn og over Leitevann er den vanlige ruten om vinteren for de som går fra Hunnedalen til Blåfjellenden. Ruten blir normalt kvistet i starten av februar. Sommerstien over Stutaheia er kronglet og har en del bratte kneiker. Den er ikke spesielt lettgått på ski. Nedkjøringen fra Stutaheia er bratt. Det er i tillegg ikke mange holdepunkter å orientere etter på Stutaheia om sikten blir dårlig.

Dale/Li i stede for langs Jærstranden. Denne lørdagen, og søndag, har minst dagslys dette året. Det lysner sent, og kvelden kommer fort. Det var morgenlys til langt ut på formiddagen. Om sommeren kjører jeg ofte hjemmefra i nitiden, mens nå i den mørkeste delen av året, kan klokka bli nærmere elleve før jeg tar ut. Hvor turen skulle gå denne lørdagen var det ikke mye tvil om. For første gang noe år ser jeg mulighet til å unngå turen langs sjøen før jul. Det er litt spennende å se om det virkelig blir mulig. Søndag gjenstår. Inne i landet er det snø og is. Da må det bli så langt ut mot kysten som mulig. Rundt Dale/Li. Hjemme var det bart, og ikke antydning til frost. Gradestokken viste 3-4 grader. Værmeldingen var noe ullen, men nevnte nedbør og vind. Lifjell var hvitt øverst, men jeg mente bestemt at det ikke var frost. Og det stemte. Men vær var det. Hele spekteret. Det startet med hagel. Så et lite mellomspill, hvor solen så vidt tittet gjennom skyene. Det fortsatte med torden og lyn. Så kom regnet. Første delen av bakken opp mot toppen var uten nedbør av noe slag, men i det hårtustene stakk opp over småskogen, kom snøen. Og vinden. Hva er det med værgudene. Må de slippe det dårligste været nedover ivrige turgåere helt øverst? Det blåste og snødde skikkelig en stund. Normalt tar jeg en liten stopp for å drikke litt på toppen. Denne gangen fortsatte jeg direkte videre. Vel nede fra toppen, ble det igjen levelig, uten nedbør og vind, Turen øverst ble egentlig mer spennende enn strengt tatt nødvendig. Stien helt oppe, går en god del over bare svaberg. Snø oppe på hagel er en dårlig kombinasjon. Ikke mye hold der nei. Det ble å gå forsiktig å ikke ta noen uoverveide steg. Konsentrasjonen måtte være på topp. Som så mange ganger før, det går helst godt. Heldigvis var det ikke så mye vann i bekkene. Nedover mot Dalevann gikk jeg midt i det lille som rant. Der var det i hvert fall ikke glatt. Men vått. Det er bedre å bli våt på beina enn å havne på rompa. Inne i skogen var det bare så vidt litt snø og hagel. Det ble derfor som vanlig småspringing nedover lia. Det var bare en bil på Dale da jeg parkerte. Det var spor i mot i stien langs sjøen. Sporene kunne stamme fra joggesko, og siden folkene alt var vekk, så var sporene sannsynligvis fra noe som hadde jogget rundt. Jeg kunne også se andre spor, men så ikke en kjeft. Ute på Einerneset kjente jeg røklukt. Antakelig noen som hadde overnattet og fyrt opp et bål. Det var spor i snøen øverst. Det var med andre ord andre enn meg på tur denne dagen. Jeg møtte et hyggelig par nedunder toppen, men utenom disse traff jeg ingen. Selv på den korteste dagen i året, med dårlig vær, er det mulig med en kjekk tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg er ikke helt sikker på om lave sko holder deg tørr om det regner sammenhengende i noen dager. På mine kanter er dette ikke helt uvanlig.

Både tøft terreng og tung sekk er god grunn til å bruke solide høye sko. Det har muligens likevel noe med vann og regn å gjøre at jeg allid bruker fjellstøvler. Gore-Tex'en holder beina tørre. Kan dette også ha med geografi å gjøre. Vi i vest: høye støvler helst med Gore-Tex. I øst (i le for lavtrykkene) så spiller dette ikke så stor rolle?

Så langt ikke særlig mye is på vannene?

Rundt Dale/Li. Det var aldri tvil om hvor søndagsturen skulle gå denne dagen. Med regn og vind, det var meldt om kuling, så er en tur rundt Dale/Li et godt valg. Og det selv om jeg tok samme turen på lørdagen. Turen rundt Dale/Li går så pass «beskyttet» at vinden sjelden er en hindring. Helt øverst går stien over noen eksponerte kanter, men selv der er vinden sjelden så sterk at det medfører problemer. Nå har det hendt at jeg faktisk har krøpet for å komme fram, men det er svært sjeldent. Det er lettere å komme seg ut på tur når andre også ønsker å være med. Denne gangen ble det broderen og jeg. Det var regn på ruta innover mot Sandnes, og regn eller helst yr hele turen. Ikke mye nedbør. Det var det heller ikke meldt, men det var nok til at hetta måtte være på store deler av turen. På Dale var det få biler. Det kom en kar springende i det vi startet, og vi kunne se sporene etter ham, store deler av turen. Utenom denne karen, som sprang adskillig fortere enn det vi gikk, så møtte vi ikke mange. Det var folk på toppen da vi kom opp. De hadde kommet opp veien. Med vinden hylende rundt hjørnene, så fant vi le rett ved disse, og vi fikk en liten prat. Nede ved sjøen var vi i le for vinden, i bakken opp mot toppen kunne vi kjenne at det blåste, og helt øverst tok vinden slik at det kjentes. Men den kom aldri over stiv bris – utenom i noen skikkelige vindkast. Nedbør hele veien. Og alt vannet gjorde både steiner og røtter glatte. Broderen lånte et nesten nytt på Alfa Walk King. Og han hadde virkelig problemer enkelte ganger. Mine Walk King som er godt brukt, for ikke å si slitt, hang noe bedre. Det er underlig at ikke skofabrikanter kan få laget sko som henger på vått fjell. Jeg har prøvd mange forskjellige skopar, men ikke funnet noen som henger. Når skoene er nedslitt, og egentlig moden for utskifting, da henger de. Det gjør at jeg velger å gå med sko som lekker gjennom Gore-Texen heller enn å gå med nye tette sko. Nå har jeg gått med våte sokker i mange år, det kjennes egentlig ikke så ille ut. Alt blir en vane. Det tar selvsagt tid å gå forsiktig. Nå går det vel naturlig saktere etter hvert, men…. På vei ned bakken, nesten helt nede ved Dale, møtte vi en gammel kjenning. Jente på tur alene. Nå har vi møtt vedkommende en god del ganger, og det er alltid like hyggelig å få en prat om fjell og forhold og felles kjente. Denne dagen var det nok bare vi og hun som tok turen rundt Lifjell. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Desembertur i bra vær. Det blir normalt en del turer rundt Dale/Li i desember. Snø og is stopper ofte turer andre plasser. Reserveturen er langs sjøkanten fra Hå gamle prestegård til Varhaug kirkegård. Det har til nå , hvert år alltid blitt en tur eller flere langs sjøen, før jul. Dette året har det så langt vær mulig med en tur rundt Dale/Li - heldigvis. Det er tross alt en liten smak av fjell og hei over toppen, Og det selv om turen går “midt” i Sandnes. Så selv om det blir mye gjentakelse, så er en tur rundt Li bedre enn å vasse i snø eller gli på glattå. Værmeldingen var egentlig bra. Lite nedbør og vind, og temperatur over null. Og det var nøyaktig det som ble servert. Bedre vær enn det vanskelig å få til midt i desember. Oppklaring betyr ofte frost, og mer varme gir regn - i bøtter og spann… Med såpass bra vær, hadde jeg ventet en del folk på Dale. Det var fire biler, men jeg kunne ikke se en kjeft. Det var ikke spor av folk utover mot Einerneset. Det er med andre ord mulig å gå fjelltur midt i Sandnes uten å se særlig mange mennesker. Denne dagen møtte jeg bare et par ved Dalevann, og et annet par helt nede ved parkeringsplassen. De spurte om veien, og var antakelig på Dale for første gang. Så sent på året står sola lavt. Selv om sola kom gjennom skydekket enkelte ganger, var det ikke sol der jeg gikk. Dalsnuten sørget for det. Over fjorden lå Stavanger i solskinn inne i mellom. Og for de som ønsker Kristtorn til Jul, er det fortsatt masse bær på et par busker ute ved Eienerneset. En liten time spasertur hver vei - eller en lang halvtime - men gratis. Selv om det ikke var regn på turen, fikk jeg noen skikkelige hagelbøyer i hodet. Det smalt godt i hetta en liten stund. Det ble hvitt, men det smeltet fort nede. Oppe lå det fortsatt da jeg kom dit. Ofte får jeg det verste været øverst. Denne gangen var det motsatt. Varmen manglet. Det kan ikke ha vært mange gradene over null, men utenom det, samarbeidet været. Litt sol og tørt berg, og nesten ikke vind. I “den fordømte bakken” opp av Øksendal før bakken ned mot Dalevann, er det en liten rund pytt på et svaberg. Og til nå i år har denne pytten ikke hatt snerk. Det har rett og slett ikke vært frost nok til at isen har ligget til jeg kom der. Det blir litt spennende å se om vinteren holder seg vekk til over Jul. For første gang på minst 20 år. På veien hjem fra turen måtte jeg kjøre forsiktig et stykke veien var dekket av sludd og hagel. Jeg hadde ikke kjørt mer en noen ganske få minutter, så det var ikke langt fra at jeg hadde fått styggværet over meg. Men denne dagen kom nedbøren svært lokalt, og ikke der jeg gikk… Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Og jeg mener det ikke er belegg for en slik generell påstand. Om du sjekker regnskapene så er det få butikker eller butikk-kjeder som klarer særlig mer en 4-5 prosent i fortjeneste av salget. (Det kan være at enkelte motebutikken klarer mer enkelte år, her har jeg ikke sjekket godt nok til å være sikker.)

Det er nok ikke slik at butikkene kan legge på det de vil, konkurransen tar seg av den saken. Men det ville jo være interessant å vite hva du egentlig mener med "latterlig høye priser", (og da snakker jeg ikke om enkelt tilfeller , men generelt.)

Ikke bratt, men det er da bakke opp fra Holmavatn? Eller er vel turen inn til Taumevatn vanlig. Eventuelt over Finnvedelen på tilbakeveien.

Lukten av hegg er sommerduft for meg. Nedenfor Gjertrudjuvet i Fidjadalen blomstrer heggen normalt på første tur oppover. Det varsler starten på sommersesongen. Like kjekt hver gang.

Jeg må ta en tur i Etnefjellene, det er et helt ukjent landskap for meg.