REJOHN

Jeg antar at det var den nye modellen av Recon hvor glidelåsen gikk istykker? (Jeg har selv en gammel jakke recon - hvor glidelåsen er svært grov, men hvor det er klaff foran.) Og om dette virkelig gjelder den nye modellen, så gjorde jeg altså rett i å gå til innkjøp av både ekstra jakke og bukser av Norrøna "Dovre" i gore-tex med klaff.

Og da har jeg tatt en runde og rensket ut i utstyret. I herrens navn for utstyr....... Jeg fant 12 - tolv - ryggsekker (alle på over 55 l) og har lagt 5 av disse i haugen. Hvordan i granskauen har jeg klart å samle opp hele 12 store ryggsekker. (Den ene var en stor Norrøna sekk av gammel modell, kjøpt på salg og ALDRI blitt brukt - tung som bare fy.)

Jeg holder til på Klepp. Det bør være mulig å få levert "greier" til dere på en eller annen måte. (Noen som bor ute hos oss, hos dere?) Og bestyrerinnen vil antakelig bli svært glad om det forsvinner noe utstyr. Jeg har alt for mye, og strever med å kaste gamle "gode" ting.

Jeg har egentlig dårlig samvittighet. Har tenkt lenge på å finne fram en del gamle greie og levere vider, men ... (En ting er at jeg ikke helt synes det er helt OK å gi til andre det jeg ikke synes er "brukbart" til meg selv, men i tillegg må det gjøres en jobb.... Jeg har neppe bruk for 9 soveposer f. eks.) Etter alle glade meldinger om mye utstyr, så kan det muligens passe å ta opp tråden - hva er det nå dere trenger

Det er dessverre noen av oss som ikke helt har fått tak på det å være pensjonist ennå... I det fine været, hadde det vært greit med en tur til Bynuten. Men jeg er redd det vil bli å gå på snø.

Nå var min kommentar ikke rettet mot "båndtvang", men mot din forståelse av regler for båndtvang. Det er i dag ikke anledning til å innføre en type regler som «i denne kommunen gjelder helårs båndtvang», og andre til dels meningsløse regler. Min kommune fikk "smikk på fingen" og "FY i fjeset" da de forsøkte seg på en slik variant. (Brev fra politimesteren som gjorde oppmerksom på at vedtaket var ulovlig.) Men hvor kom henvisningen til katt fra?

Jeg tror ikke du helt har satt deg inn i reglene som gjelder for båndtvang. Og slik jeg leser innlegget, så virker det ikke som om du egentlig er spesielt interessert i å følge regeler uansett?

Egentlig nøyaktig hva jeg tenkte da vi på tilbakeveien passerte en gjeng som holdt på å berge båten. Med maskinhjelp. Kjølen hadde skåret en 50 cm dyp fure i jorden. Den må ha veid en masse.

Med livbåt i fjæresteinene. Denne søndagen var det mulig å velge hvor turen skulle gå. Det ville være mulig å komme fram litt oppe i høyden. Høgjæren var det lenge siden vi hadde vært, og selv med litt snø på bakken, var det et alternativ. Langs stranden fra Hå til Varhaug (og tilbake) regner jeg som en «reservetur», som brukes når forholdene ikke tillater å gå andre steder. Søndags morgen ble broderen og jeg fort enige om at stranden ville være et utmerket valg. Værmeldingen var raus med sol. Meldte om bare flau vind, og temperatur et par grader over null, mens andre plasser ville ha frost. Sol, lite vind og temperatur over null, gir skikkelig bra turvær nede langs sjøen. Vanligvis er det omtrent ikke biler på når vi kommer. Denne søndagen sto det en hel rekke biler parkert, og vi kunne se spor av folk utover. Det var andre enn oss som var på tur i finværet. Bare et par uker ut i det nye året, er det mulig å se at sola alt kommer høyere på himmelen. Den var alt over kanten ved fyret da vi startet, og vi hadde sol det meste av turen nedover mot Varhaug. Rett etter fyret, i det vi kom rundt en liten odde, kunne vi se en stor livbåt i fjæresteinene. Stien går like forbi, og da vi kom bort til «vraket» kunne vi se at den var slått i stykker både i baugen og bak. En livbåt i fjæresteinene er ikke akkurat det vi ønsker å se. Siden vi ikke hadde hørt om båter i nød, eller om folk som hadde gått i livbåtene, antok vi at båten hadde blitt vasket over bord fra et større skip, og at det ikke hadde vært folk om bord. Ved hjemkomsten ble dette sjekket, og det viste seg at livbåten tilhørte en dansk båt, og at den var mistet i stormen. Og av alle ting så begynte vi å lure på hvem som har eiendomsretten til vrak og vrakgods, (Behandles som hittegods, eller etter «vrakloven» fra 1893, og som antakelig har aner fra både Harald Hårfagre, gulatingsloven og Magnus lagabøters lov fra sent på 1200 tallet.) I det fine været traff vi en del folk. Fra Komedelen kunne vi se en del personer, både noen som gikk «med» oss og noen som kom mot oss. Ved Reimebukta kom det en masse (voksne) folk imot. Og det viste seg å være en fellestur som hadde startet fra Hå. Og det var forklaringen på alle bilene. Det er en lang tur. Opp mot 18-19 kilometer. Vi tok en kort pause på Varhaug Gamle Kirkegård, men startet kjapt på tilbaketuren. Det så et lite øyeblikk ut som om det skulle trekke over, men de sorte skyene for forbi og videre inn i landet, og sola dukket frem og badet landskapet i et gyldent lys. Det dukker opp noen fine naturopplevelser nede ved stranden også. En så pass lang tur tar etter hvert på. Det merkes på at praten stilner og at vi konsentrerer oss om å gå. Og helst holde farten oppe. Jakken var av stort sett hele turen. Det var så vidt litt trekk, og selv om temperaturen var ned mot 2-3 grader, ble det ikke kaldt. Selvfølgelig forsvant sola bak skyene i det vi skulle ta pause. Da måtte jakken på. I bukta ved Obrestad havn ble det skikkelig varmt. Sola «steikte» og minnet oss om vår og lysere tider som kommer. Det var ikke noe problem å skifte til tørt tøy ved bilen. En skikkelig fin tur i nesten vårvær. Ikke dårlig i midten av januar. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En kjapp fredagstur. Denne lørdagen var avsatt til møte på Prekestolen hytta, hvor Stavanger Turistforening skulle ha samling av dugnadsgjengen, tilsynsfolk og hyttefadre. Det var lagt opp til tur på lørdagen, men en kjapp titt på værmeldingen fortalte at det for vår del ville være nok så optimistisk å satse på en tur lørdag. Nysnø og kuldegrader er ikke bra – vi holder oss helst på barmark. Derfor en rask tur fredag. Og den turen gikk gjennom gammel skog. Her hadde stormene herjet fælt. Store trær var veltet overende. Det var bare stammer som strebet mot himmelen, og toppen lå langs stien. Og fredagsturen gikk fort. Det er en stund siden runden rundt Gruda gikk på under en time og 15 minutter. Kan det være at formen omsider – etter mange år, endelig er på plass? Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Så da så.... Jeg treffer forholdsvis ofte folk som skal på tur eller er på tur, og som vanskelig kan nå "frem" før mørket kommer, og som blir litt fornærmet når jeg spør om de har med lykt. Men det går jo bra.

Det viktigste er at det gikk godt med deg. Når det gjelder forsikringserstatning, er det en ting som gjelder: les vilkårene FØR skade (ev. før du kjøper forsikringen.) (Det er en del forsikringer som jeg mener koster alt for mye i forhold til den risiko de virkelig dekker.)

Og på Dale møtte vi @REs.

En god gammeldags søndagstur. Det opplest og vedtatt at søndag er turdag. Det skal mye til før søndagsturen avlyses. En storm er i hvert fall ingen unnskyldning. Og når det var helt greit på lørdagen, må det også være mulig å komme frem på søndagen. Værmeldingen var i hvert fall grei nok. Det blåste selvsagt fortsatt, men ikke så mye at det gjorde noe. Det var mørke skyer, og noen dråper på bilruta innover mot Sandnes. Men til å være i januar, var temperaturen ok, godt over null. Det lå en del sludd og hagel rundt om, ikke helt greit for oss som liker barmark. Det var spor av folk utover mot Einerneset. Det var også andre på tur denne dage. Det var ikke noen merker etter stormen før helt ute ved Einerneset. Her lå det en bjørk på tvers av stien som vi måtte stige over. Det gir grunn til å spørre om hvem som har ansvaret for å rydde opp i slike ting…. Noen må da ha ansvaret? Og siden turen tross alt går midtvinters, så er det grunn til å nevne at vi tok av jakkene og gikk i bare trøye og bluse. Det er alltid greit å få av «panseret» og lufte skikkelig ut. De mørke skyene ble avløst av sol, og vi fikk en kjekk tur gjennom skogen og opp mot toppen. Greit tempo og gode forhold gir ofte en fin tur. Øverst tok vi på jakkene. Vinden som kom fra nordvest var kald, men ikke sterk. Det var ikke langt fra frost øverst. Snø og hagel som lå på småpyttene frøs sammen, og berget var glatt enkelte steder. Selvsagt bare for å minne oss på at det tross alt er vinter. Det kom en del folk imot oss etter hvert. Nede ved Dalevann var det en hel familie. Og i lia nedover ble vi forbigått av en kar. Han hadde gått samme tur som oss, og – skrekk og gru – gjort unna turen på kortere tid enn det vi klarte. Det må bli samling i bunn og et krafttak for å få opp fart og kondisjon. Neste mandag. Helt på slutten av turen kom sola gjennom og lyste opp landskapet. Sol og lys er alltid kjekt og i midten av januar, er det ekstra velkomment. Nede ved bilene støtte vi på en gammel kjenning. Han var klar for tur, og ville forsøke seg på samme rundtur som oss. Vi fikk en kjekk liten «raddel» før han tok nedover stien. En skikkelig søndagstur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Kjekt å treffe deg på Dale. Det må ha blitt temmelig mørkt før du kom ned? Og som du sier, akkurat passe lang.

Det var ikke mye fart i "Nina" i går, og jeg håper på en oppfølger av gårsdagens tur i dag. Kan bildene være tatt ved Obrestad? Det blåste nok adskillig mer der enn i Sandnes.

Det ble adskillig dårligere vær utover dagen. Men overnatte... Der slår du meg ned i skoene. Skulle av og til ønske at jeg også kunne gjøre noen slike turer, men jeg venter til det er fint vær og sommer....

Vind uten regn er greit. Det måtte bli en lørdagstur rundt Dale/Li denne gangen. Det til tross for advarsler om ekstremvær og vind opp mot orkan. Dale er en grei plass i vind, godt beskyttet for det meste. Kjekk dame denne “Nina”, hun gjorde ikke noen alvorlige forsøk på å hindre lørdagsturen. Jeg burde egentlig ha kommet meg av gårde mot Dale tidlig, men det kom en telefon, og jeg ble opptatt en stund. Noe over 11 var jeg på Dale. Og jeg var ikke alene. Det var en masse biler. Jeg tror det var Redningshundene med eiere som igjen har tatt i bruk området til trening. Utover mot Einerneset var det i hvert fall ikke andre spor å se. På tross av at både radio og fjernsyn hadde advart mot ekstremvær og greier, så var det neppe mer enn en stiv bris ved starten. Jeg kunne høre rautingen av innflygingsradaren en kort periode. Den lyden pleier å komme når vinden er nær kuling. Ett stykke utover hørte jeg ikke mer fra toppen, det ble lysere og helt ute ved Einernestet kom sola gjennom en kort periode. Jeg vurderte å ta av jakken, men gadd ikke stoppe. Det ble en kjekk tur - en stund. Nesten sol, nesten ikke vind, nesten varmt, bedre blir det ikke i midten av januar. Utover mot Lihalsen hørte jeg igjen lyden fra innflygingsradaren på toppen. Og vinden tok godt i trærne. En grein var nylig brukket av vinden. Med ørene fulle av snakk om ekstremvær og vind og advarsler, ble det litt kikking opp mot toppen, og jeg gikk og fabulerte om hva jeg skulle gjøre om det virkelig blåste så pass at det ikke ville være forsvarlig å gå utover flyene fra toppen. Lyden av innflygingsradaren ble kraftigere oppover…. Det var først da jeg kom over småskogen og ut på snaue heia at jeg for alvor kunne kjenne vinden. I kastene var det nok godt over kuling - opp mot stiv kuling, men det var ingen skikkelig hindring for fremdriften. Over de siste småtoppene øverst, var det vind, men det var mulig å komme frem om jeg bare krøket meg sammen litt. Her har jeg et par ganger krøpet for å komme over. På toppen var det folk som hadde kommet opp veie. Litt under toppen, traff jeg en som jogget. Vi vekslet noen ord, og vi var enige om at det blåste - og at det var litt stas med tur i sterk vind. Det var også kjentfolk på tur. Nede i Øksendalen gikk jeg på Ola. Han hadde med både gammel og ny hund. Vi snakket litt sammen, og da jeg fortalte at det nok blåste opp mot stiv kuling på toppen (vinden hadde tatt seg opp den korte stunden jeg hadde gått nedover), så la han om planene og tok ned bakken i stede for å gå mot toppen, Nedover liene fra Dalevann, var det tydelig at jeg hadde “Nina” i hælene, og hun blåste seg opp etter hvert. På vei hjem kunne jeg se på sjøen, at vinden var adskillig sterkere enn da jeg kjørte mot Dale. Alt i alt en fin tur, uten egentlig for sterk vind. Med andre ord ingen ting å engste seg over. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg har ikke noe imot – eller med – hva andre bruker penger og tid på, men…. Det er litt underlig at du er usikker på om noen tomme plastflasker utgjør et miljøproblem når du først kjøper inn en masse utstyr, og så reiser halve jorden rundt. Jeg antar at ditt personlige avfall, utgjør et adskillig større miljøproblem enn noen flasker. Igjen ingen kritikk, hva og hvordan du innretter deg, er helt din egen sak. Men jeg synes din vektlegging når det gjelder miljø var noe sær.

Fra Hå til Varhaug – og tilbake. Lørdagens snø la seg som et teppe over landet. Det ble ikke mye av det, men hjemme ble småveier som skøytebaner. Ute ved sjøkanten er det ofte både mindre snø og is og høyere temperatur. Det kan noen ganger være forholdsvis tørt selv om det kommer nedbør lengre inne i landet. Og på Hå, 2-3 mil lengre sør for oss, er det også ofte mindre snø om været kommer vestfra. Broderen var svært skeptisk til en runde rundt Dale/Li. Han mente det lett kunne våre både is og snø, og derfor fare for skade. Ingen av oss liker å utfordre skjebnen. Det er mye bedre å holde seg på den smale sti. Det måtte bli en tur langs sjøen. Det var håp om litt finvær fra morgenen av. Senere på dagen kunne det komme en og annen bøye, men vinden – som kan være en utfordring – skulle ikke bli sterkere enn en bris. Det var små brøytekanter og snø/slaps på veiene hjemme. Bare et stykke sør for Bryne ble det grønne marker og helst lite snø. På Hå gamle prestegård var det kommet noen biler, vi var ikke nede der før nærmere 11. Men ingen på tur. Vi så ikke ferske spor før nede ved Reime. Og denne dagen var det rett både å gå nede ved sjøen, og å starte fra Hå og gå sørover. Vi fikk sola i ansiktet, og trekken bakfra. Det har vært fint vær noen turer i det siste, men inne i skogen rundt Li, merkes ikke sola på samme måte som ved sjøkanten. Søndagsmorgenen hadde høy himmel, lange skygger og skarp sol. Det er mye god helse i å kjenne sola i ansiktet. Det var varmegrader ved sjøen. Snøen smeltet sakte, men det var ikke is. Selv om det var sleipt og glatt, var det greit å gå. Det er en fordel med frost, myrsøkkene blir harde. Det er litt nifst å gå over «dinså» å kjenne at det er rett før føttene forsvinner ned i dypet. Og jeg undres på hvor dypt det er? Jeg har gått gjennom en gang, og kan ikke huske at jeg var i bunn. Jeg la meg fremover og inn på fast grunn. Det kom en del folk imot da vi nærmet oss Varhaug. Det fine været hadde lokket flere enn oss til Kongeveien. Ute i horisonten mot vest, bygget det seg opp noen mørke skyer som trakk mot land. Ikke lenge etter at vi tok fatt på tilbakeveien, fikk vi noen dråper i ansiktet. Med regn og trekken imot ble det kaldt. De truende skyende kom innover land, men slapp nok mesteparten av innholdet lenge inne i landet. Vi fikk en grei tur tilbake til bilen, selv om det blåste på toppen av Kommedelen. Som så mange ganger før. Det blir tungt på slutten. Turen langs sjøen er enkel, men lang. Opp mot et par mil om alt tas med. Det er lett å få gnagsår, eller i det minste bli varm under foten. Og det er ikke langt og flatt vi trener mest på. Det var kjekt å kikke på klokka da vi satte oss i bilen. Vi hadde brukt mindre tid enn forrige gang. Ting blir lettere med trening. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Lørdagstur rundt Li. Enten vet ikke værgudene hva de holder på med, eller så er det et alvorlig brudd i kommunikasjonen mellom værgudene og metrologene. Lørdag var det meldt om regn. Og hva får vi servert? Snø… Uten noen forklaring og forvarsel. Fredagskveld og natt til lørdag blåste det skikkelig. Opp mot liten storm rett ute i havet. Det ristet i huset og klapret i takpanner. Jeg fant en takhatt som hadde blåst av et eller annet tak. Det var ikke vanskelig å bestemme nok en tur rundt Dale/Li. I regn og vind, så er denne turen det beste alternativet på vinteren. Lørdagens værmelding lød på bra vær, men også noe regn og bare litt vind. Ikke umulig vær for en lørdagstur. Det ble en sen start. Morgenen ville liksom ikke helt gå over i dag. Det var grått, trist og kaldt. Men ikke mye nedbør. På Dale var det ikke en eneste bil uten om min. Ikke mye folk på tur med andre ord. Det var opphold ved start, men over Stavanger lå det et lokk av tunge mørke skyer. Og de kom i retning meg… At jeg ville få nedbør i hodet, var helt sikkert. Spørsmålet var når og hvor mye. Utover langs sjøen var det egentlig greie forhold. Som normalt for januar, det vil si vått og fuktig. Det var faktisk så greit at jeg hev av jakken. Jeg ble nok litt fuktig av vann fra busker og trær, men ikke mer enn jeg hadde blitt av svette under jakken. Det er kjekkere og lettere å gå uten jakke. Det kom noen små spredde forsøk på nedbør, men ikke noe å bry seg om, før et stykke oppe i bakken fra Bymarka. Litt lengre nede i bakken traff jeg på to karer som kom fra veien. Ikke helt vanlige turfolk. Det viste seg å være den siste bonden på Lihalsen som var ute og inspiserte gamle tomter. Driften og garden var lagt ned for mange år siden, men de var ute for å gå gjengrodde stier, og friske opp bekjentskapet med utmakra som han hadde hatt sauene i. Som så mange ganger før, i det jeg kommer ut av småskogen og opp på snaue heia, fikk jeg været på meg. Det både blåste og snødde. Øverst var det så avgjort en vintertur. Helt øverst begynte det så vidt å fryse på, men berget og steinene var aldri glatte. Ikke langt nede i bakken lysnet det i vest. Snøværet ga seg og det ble igjen lyst. Nede ved Dalevann var det igjen normale forhold. Fredagen hadde det ikke vært tur eller trening. Det kunne merkes på både tempo og pust. Denne lørdagsturen gikk kjappere en de fleste turene denne vinteren, selv om været ikke var noe spesielt bedre. Nå er det ikke store forskjellen, men det er mer oppmuntrende og føle at det går greit enn å stresse med tunge turer. Det var andre på tur denne dagen, men jeg traff bare noen få. Da jeg kom ned til parkeringsplassen, var det en fire, fem biler. En kjekk tur, på tross av snø. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg har brukt Norrøna Dovre i mange år. Den siste utgaven (nå utgått) var slitasjemessig den beste. De buksene varer i hvertfall 20-30 prosent lenger en den gamle. Før jeg tok i bruk Dovre, forsøkte jeg en del andre merker, men havnet på Norrøna. Den siste utgaven virker tynnere enn de gamle, men tåler omtrent det samme. Bruker buksa både sommer og vinter. Kan du fortsatt få tak på denne modellen, så løp og kjøp.

"– Fra 2015 får alle høydebærende data i Norge nye høyder. Rundt 150 kommuner har allerede tatt løftet." Antakelig også forklaringen på hvorfor Hålandsvannet har to høyder? Som vanlig kommer det en forklaring på det meste, om jeg bare venter lenge nok.

Fjord og hei. Nytt år og nye turer. Årets første tur kunne gå på bar bakke, med fjellsko og ikke ski. Det var ikke en gang nødvendig med brodder. Ikke hverken is eller snø og se. Det var egentlig det beste vinterværet, som kan bestilles. Det var varmt. Opp mot 9 grader. Det var overskyet. Jeg fikk noen svært få dråper i hodet helt først og helt sist, men uten at det var nødvendig å ha på jakken. Det var vind. Men bare helt øverst, og selv der bare så vidt opp mot bris. Det er skikkelig vintervær. Ikke Regn eller frost. Eneste problemet er at det selvsagt er fuktig på bakken. Jeg gikk forsiktig nede ved sjøen. Det var mulig å gå oppe i henget i stede for nede i skogen. Det er ikke alltid det er mulig midtvinters. Jeg syntes at støvlene hang godt, men jo høyere jeg kom jo mer bakglatt ble det. Selvsagt skjedde det ingen ting så lenge jeg konsentrerte meg og passet på. Ett stykke fra toppen over noen flyer - en plass hvor det ikke er bratt eller vanskelig forsvant foten under meg og jeg lå langflat på svaberget. Heldigvis ble det ingen skader, ut over noen blå merker. Men slike hendelser gjør det klart for meg at det ikke finnes noen garanti. Det ble tungt en stund, lettere skjelven fortsatte jeg nedover. Første nyttårsdag er helligdag og derfor offisiell turdag. I følge min logg er Dale/Lifjell den turen jeg oftest tar denne dagen. Med snø og is siden julaften, var det langt fra sikker at det ville bli mulig å ta turen rundt denne første nyttårsdag. Det ordnet seg i siste liten. Godt og varmt i været etter hvert ,og is og snø forsvant. Som oftest blir det en sen kveld/natt på nyttårsaften, men denne gangen var det mulig å komme av gårde omtrent på vanlig tid. Til min stor overraskelse var det en del biler på Dale. Jeg så et parti på vei opp mot toppen fra stidelet. Fra der og til jeg var omtrent nede ved Dalevann, så jeg ikke andre. Stien rundt var som vanlig våt og fuktig. Kristtornen hadde fortsatt røde bær. Det har så langt ikke vært nødvendig for fuglene å ty til disse. Vanligvis er det mulig å se at folk har vårt på toppen nyttårsaften. Det har alltid tidligere vært rester etter raketter og det har ofte vært tomgods slengt rundt om. Denne dagen var det kun et enkelt plastglass som kunne minne om festligheter. Det hadde vært mulig å gå uten jakke nede i skogen, opp mot toppen var det vind og tåke. Det ble betydelig kaldere et stykke. Som vanlig ble det greit igjen nede i skogen, og de siste bakkene går i springfart. Denne dagen var det greit å skifte til tørt tøy ved bilen. Termometeret viste ni grader et øyeblikk. 2-3 timer fjelltur midt i Sandnes uten å treffe et eneste menneske - nesten. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Dale/Li for meg, men det var ikke mye vind på toppen da jeg var der.