REJOHN

På telt, klær og utstyrsfronten har det skjedd en god del ting. (Gore-tex f. eks). Når det gjelder Selvbetjente/ubetjente hytter - som jeg besøker mest, er endringen mye mindre. Det er skjedd en del "forbedringer", men de fleste er mer eller mindre kosmetiske. Det er fortsatt stearinlys som gjelder - selv om det er bedre "dekning" av solsellestrøm. Det vann fra bekk eller elv i stålbøtter, og gass til koking. Dassen er fortatt helt enkel, og vask foregår i vaskevannsfat. Alt som før. (Endringene går på oppgradering av brannvarslere, og lys i boder og på dass - ledlys krever mindre strøm. Det er innført sortering av bosset, og jeg skifter i hvert fall sengetøyet oftere enn før. Madrassen skiftes fortere - Olav Thon har et eget fond for dette. Det er også en negativ utvikling. Renholdet er blitt vanskeligere. Flere og flere lar være å vaske etter seg. Det er færre som tar i et tak med rydding og enkelt vedlikehold. Og kravene som stilles er høyere. Det klages lettere (min personlige oppfatning) For egen del vil jeg også legge til at det ikke så lett blir tatt hensyn til andre - f. eks ved ikke å ta med hund inn i hytta og liknende. Men det "festes" mindre og alkoholbruken er gått ned.)

Bratt søndagstur med flott følge. Med en achilles i ulage, og beskjed fra legen om at slike ting tar tid – 6 måneder eller mer, ville det være på sin plass med en rolig helg etter tur torsdag/fredag. En hyttetur i Tysvær, og en rolig søndagstur, ville kunne være greit. Min svigerinne er velsignet med mange kjekke turinteresserte søsken. Og de har en årlig tur til topper på Stord, sammen med ektefeller. Årets tur gikk av stabelen denne helga. Og det ville være mulig å henge seg på for oss. «Oss» i denne forbindelse var bestyrerinnen og meg. Årets turmål var «Stovegolvet». Riktignok var toppen 704 moh og turen ble beskrevet som «bratt». Det var hengt ut tau og kjetting enkelte plasser, men det har vi jo vært borte i andre plasser. Det burde gå greit…. 7,5 kilometer – 3-4 timer. Hmm Søndags morgen var det en optimistisk gjeng som samlet seg. Værmeldingen var ikke den beste, men det så da ikke så galt ut, eller hva. Det startet oppover, ganske bratt. Og fortsatte oppover, brattere, før det ble skikkelig bratt. Vi måtte ta i bruk tau som var lagt ut, og det ble klatring enkelte plasser. For egen del (jeg sliter litt i høyden) var det et godt stykke utenfor komfortsonen. I hvert fall en del plasser. Det gikk bedre etter hvert. Jeg fant jo ut at fjell ikke lett gir etter, og at det faktisk er forholdsvis greit å holde fast med nevene mens føttene finner nytt feste. Jeg blir aldri noen fjellklatrer, men muligens mindre nervøs for enkle klatrepartier. Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hvordan andre taklet de bratte partiene på vei oppover. Jeg hadde så avgjort nok med meg selv. Alle kom greit opp ingen skader, men tungt var det. Det ble en del pusting og pesing oppover – minst 500 høydemeter bratt opp. Øverst skrev vi oss inn i protokollen og fortsatte bort til selve Stovegolvet, som var flatt som et… Det ble surt etter hvert. Tåka og regnskodde kom sigende. Sikten ble heller dårlig. På toppen så vi ikke stort. Stord Fitjar Turlag har innredet en gammel trafostasjon nesten på toppen. Her var det sitteplasser og ovn – med fyr. En skikkelig fin plass å ha pause – med drittvær på utsiden. Det var ikke så veldig god plass, men vi fikk da klemt oss inn. En hyggelig pause med kaffe og prat. Før det igjen bar ut i regn og tåke. Nedturen ble – nedtur. Jeg er sikker på at både utsikt og natur er mer enn bra, men det fikk vi ikke sett. Tåka var for tett og regnet gjorde at hetta var på nesten hele tiden nedover. Og nedover bar det. En lang li, uten noen egentlige bratte partier, men med sleipe steiner og vått grass, så det måtte gås forsiktig. For egen del gikk det greit å få sorpa av buksesbaken. Det er ikke ofte jeg har gått nedover en sammenhengende li så lenge, men vi kom da ned. Våte og fornøyd. Både med at vi endelig var ned, og med turen. Selv om det var bratt oppover, og regn og langt nedover, så fikk vi en opplevelse. Og de skal vi jo ta vare på. Takk for turen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En vanlig tur, for siste gang? I enda noen uker vil det være mulig å stikke tidlig fra jobben for å ta til Blåfjellenden. Det å få godt betalt for å gå tur, er kjekt. Det å slippe å sitte foran PC’en er ennå bedre. Vanligvis har broderen deltatt på disse utfluktene tordagsettermiddag. Denne gangen gjorde ferieforberedelser dette vanskelig. Jeg ville bli alene innover. Nå er ikke det noe nytt. Det har skjedd noen ganger de siste 20.25 årene. Selv bestyrerinnen har gått mellom Blåfjellenden og Hunnedalene alene noen ganger. Det gir selvsagt også grunnlag for ettertanke når det bare er uker før livet igjen tar et hallingkast og river opp mye av det etablerte. Vi heldige, som lever lenge nok, blir jo pensjonister - en eller annen gang. Og for meg er det bare få arbeidsdager om å gjøre. Så det var “viktig” å utnytte de få mulighetene til å “snyte” arbeidsgiver for en time… Værmeldingen advarte mot vind. Det ville blåse opp mot kuling. Det gikk skikkelig hvitt på Høgsfjorden, og lovet ikke godt for turen. Vinden ville komme rett i mot. På parkeringsplassen var det rolig, men kjente. Jeg traff Olav, heiesjef på Fidjastølen. Han ventet på å få levert nøklene til stølen til andre. Det ville med andre ord være folk på Fidjastølen den kvelden. Nå kunne Olav fortelle at det var folk på vei innover, så jeg ville heller ikke bli alene på Blåfjellenden. Snøen er nesten forsvunnet, det er bare noen flekker på de vanlige plassene. Lengre opp er det imidlertid fortsatt noen lange snøfelter. Rett etter Saftbekken er det en bratt fonn. Den ligger over en ur, og jeg passerer heller i ura - tre minutter ekstra, enn å gå i snøen oppe på ura. Vinden var sterk oppe i høyden. Det var et herrens bråk rundt ørene, men ellers helt uproblematisk. Jeg tror ikke vindstyrken var over 12-13m/sek. Litt mer overraskende var temperaturen, som ikke var stort over 5 grader. Med liten kuling gir det en slik kombinasjon antakelig en følt temperatur på under null. Det var vanter og luevær - i midten av juli. Ikke ukjent, men uvanlig. Helt greit egentlig, så lenge det ikke regner. Ungdommen hadde installert seg på annekset. Det kom en hel del andre utover kvelden, og det ble som vanlig en hyggelig kveld og morgen. Morgenen gikk som vanlig med rydding, vask og noen små “oppdrag”. Jeg var nesten først ut dørene, heldigvis hadde det gått et par før meg. Det er lettere å gå i spor av andre oppover snøfennene. Turen over heia tilbake til Hunnedalen, ble en god opplevelse. Skyene trakk unna, sola kom fram. Det var forholdsvis tørt i bakken, og bekkene hadde sunket så pass i løpet av natten, at de ikke ga noen overraskelser. Selv for meg som gikk på lave sko. Med vinden bakfra, og sola i ansiktet ble det en kjekk tur. En godbit å ta med. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Min Bergans Helium veier faktisk mindre, men den er jo noe større da....

Norrøna har i hvert fall ikke lenger klær for hei og fjell , bare en masse "friske farger". Når det gjelder hva som er "best" av Norrøna, er jeg ikke helt enig, Med personlig erfaring fra 4 eller 5 generasjoner av "gamle"Trollveggenjakker, kommer denne høyt opp. Og både Trollveggen bukse og ikke minst "gamle" Dovre bukser, vil jeg ha hatt med på en slik liste. For ikke å glemme "gamle" Recon jakken. Brukes fortsatt etter en god del år... Og siden vi er inne på recon, Burde ikke Reconpack sekken være med? Jeg har brukt Norrøna i opp mot 20 år, og helt til nå vært strålende fornøyd, men med med det nye konseptet, blir det å finne et annet merke.

Med 4 hunder kan det vanskelig bli tur til Stavanger Turistforeningshytter, så da må det bli telt eller dagsturer. Her er det mange plasser som er brukbare. hva mediene tur opp mot Frafjord hatten?

Det første jeg tenker på er opp mot et av Mosvatnene i Suldal - enten ved Mostøl opp av Bråtveit, eller Mosvatnet ved Gullingen. Skulle du ønske en liten tur så er det greit å gå innover mot Stranddalen fra Kvilldal/Saurdal. Det er også en grei tur innover mot Viglesdalen i Årdal. Her vil det nesten garantert være andre på samme alder i helgene.

Mine brukererfaringer. Jeg har i noen år brukt en gammel Bergans Hugger sekk til å ha treningstøyet i, og som «håndbagasje»/tursekk i «syden» Denne sekken er etter hvert blitt slitt, og den manglet jo et bæresystem. Det var på tide å se på andre alternativer. Jeg har brukt Bergans Helium 55 liter som tursekk i noen år, og har gode erfaringer med denne lette sekken. Det var derfor enkelt å velge en lett sekk til erstatning for den gamle. Prisen var riktignok noe stiv: ca 1198,- etter hva jeg husker. Jeg har god erfaring med mye tøy og utstyr fra Norrøna. (Familien påstår at jeg er merkebevist….) Etter å ha brukt sekken en tid for å transportere treningstøyet, uten egentlig å ha testet sekken, ble den med til «syden». Der ble den brukt hver dag i 14 dager. Og jeg hadde sekken på ryggen minst et par timer hver dag. Vekten på innholdet i sekken varierte – vi tok med vann for dagen, og mengden var avhengig av varmen. Jeg vurderte vekten til å være mellom 5 og 9 kilo. (Håndkle, ekstra tøy, foto, telefon, badesko, vann og annet rask for to personer.) For å si det som det er: Sekken er knapt brukbar som «gymbag». Det er i prinsippet ikke noe bæresystem. Stroppene er bredere og bedre enn på andre småsekker, men det er skuldrene som får tyngden. Det er en skumgummiplate i ryggen. Den hindret ikke at jeg omtrent hver gang det ble hevet noen vannflasker i sekken, måtte justere innholdet etter en tid. En av flaskene kom feil og gjorde det vondt å bære. Sekken kan ikke stå oppreist. Den synker sammen som en, ja nettopp, sekk. Når det i tillegg er noen detaljer som ergrer i hvert fall meg, faller gleden med ny sekk fort. Sekken lukkes med en krok som skal inn i en stoff-hempe. Etter litt bruk krøllet stoffet i hempen seg og det ble litt fomling for å få opp og igjen sekken. Det er gode kompresjonsmuligheter, men ikke noen lomme til drikkeflaske på utsiden. Den skal være klar for drikkesystem – dette består, så vidt jeg forstår det, av et lite hull der slangen kan tres gjennom når sekken er lukket. Masse reimer og dill dall trekker også ned. Sammenliknet med min - etter hvert – trofaste Bergans Helium, så er dette skuffende. Norrøna må kunne gjøre det bedre enn dette. Jeg fant en test av sekken på nettet som kom med følgende konklusjon: Meget god bærekomfort, grei egenvekt og generelt solide og enkle løsninger gjør dette til et sikkert og godt valg for deg som ønsker en solid, praktisk og tøff sekk. Vår karakter en «femmer» (Prisen i testen er oppgitt til 1495,-. Den finnes på nettet til 990,-) Ut fra bildene kan det se ut som det er flere typer av denne sekken på markedet. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg så mørkt på å hjelpemidler en fyr med bare en brukbar fot. Det hadde tatt tid. Heldigvis løste det seg.

Det blir påsker uten radio og værmelding på Blåfjellenden. Ingen dekning for telefon.... 5 dager uten værmelding inne på vinterfjellet ser jeg mørkt på

Tur med forviklinger og kontakt med AMK. Etter 14 dager i «syden» var jeg klar for tur i heia. Det måtte bli en tur innover mot Blåfjellenden. Jeg hadde jo ikke slitt den stien på lenge. Broderen var i utgangspunktet skeptisk til en litt lengre tur enn vanlig. Og de siste måneden har det «vanlige» jo omtrent bare vært småturer. Jeg ville uansett opp for å sjekke forholdene. Hvor mye av snøen er vekk, og hvor store er bekker og elver? Heldigvis ble broderen med. Mye av snøen er vekk. Det er egentlig greie forhold, selv om fenene er adskillig større/lengre enn til vanlig på denne tiden. Men – tross alt – det er håp om sommertilstander i nær fremtid. Det er lite snø å se fra veien i Hunnedalen, og først over 700-750moh ble det igjen vinterlig. Med hard og fin snø er det likevel greit å gå innover. Ikke for alle. På lørdag var det en kar som tråkket gjennom og traff en spiss stein med foten. Han fikk en flenge i foten, og det ble tatt kontakt med AMK. Vi fikk de første fortellinger om ulykken, alt av de første som kom i mot oss. Lengre inne traff vi på kjente og stoppet. Det ble igjenn snakket om ulykken. De vi traff hadde nettopp snakket med AMK og etterlyst helikopteret. Broderen (som da heldigvis var med) tok for sikkerhets skyld kontakt med AMK for en oppdatering. Vi var omtrent på den siste plassen med telefonforbindelse…. Og fikk opplyst at det så langt ikke var planlagt noen flytur inn. Det skyldes delvis at det ikke var helikopter tilgjengelig og at været ikke var bra. (Redningshelikopter hadde avgjort at de ikke ville ta turen – skaden var ikke alvorlig nok. En avgjørelse basert på opplysningene de fikk, sammen med bilder av skaden.) Dette kunne vi ikke slå oss til ro med, fyren som var skadd satt en god time unna og viste ingen ting om situasjonen. Det ble en del samtaler og oppdateringer før vi fikk beskjed om at nå ville helikoptert forsøke å ta seg inn til den skadde. Nå løste dette seg antakelig. AMK overtok problemet og ville hente vedkommende. Men jeg sitter igjen med en følese av at vi (broderen) i denne saken faktisk gjorde vårt til at det ble tatt en avgjørelse og at den skadde fikk hjelp. Så rådet må bli å alltid dobbeltkontrollere hvilke tiltak som vil bli iversatt. Ikke bare rapporter, men også kontroller at saken er rett oppfattet og at tiltak vil bli gjort. Etter en lengre pause på grunn av denne saken, kunne vi snu nesa mot sør og Hunnedalen. Det ble en fin tur nedover. Sola kom igjennom og det ble skikkelig varmt enkelte plasser. Fossebekken hadde tydelig steget i løpet av det få timene vi hadde vært innover. Det ble noen hopp og sprett for å komme tørrskodd over – på lave sko. Vi km oss ikke helt inn til hytta, men det var egentlig heller ikke planen. Det får bli litt senere på året… Om nå bare sommeren virkelig kommer. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hunnedalen – Blåfjellenden. Det er fortsatt en god del snø øverst, og fenne var fortsatt lange, men snøsmeltingen er godt i gang, og fenne vil minke fort. Selv om det er mye snø, så er det greit å gå, og det er heller ikke særlig problem med å finne veien. Vardene viser, men enkelte plasser er det langt mellom de. Det var en god del som tok turen denne helga. Fossebekken kan nok fortsatt by på problemer for noen. Spesielt om kravet er å komme over uten å bli våt på beina… Søndag kom jeg tørr over på lave sko, men da med litt hopp og spett. Jeg tror ikke Fossebekken kommer til å bli svært mye større om det ikke blir regn og varme samtidig. Flørli – Blåfjellenden. Det har gått folk denne veien. Jeg møtte folk søndag som hadde tatt turen dagen før. De kunne fortelle at det også hadde gått en familie med unger på omtrent 10 år. De hadde brukt 10-11 timer. Det er fortsatt mye snø på heia, og spesielt et stykke høyest oppe hvor stien går i en skråning som ender i Øvre Flørlivann og et indre tjønn, var vanskelig. Her tok gjengen jeg snakket med opp på heia og så ned til stien litt nærmere Blåfjellenden. Et fornuftig valg spør du meg. Ellers kunne de melde om at det var litt utfordrende å finne stien. Det var lite av merker som viste øverst, så det var nødvendig å bruke kartet, og holde seg oppdatert hvor de befant seg. Mån/Eikeskog – Blåfjellenden. Det har kommet folk opp dalen i flere uker. Snøen er ikke noe problem, men snøsmeltingen gir utfordringer. På lørdag hadde to turgåere problemer med å komme over elva ved Grønatjødnå – omtrent halvveis mellom Månvann og Fidjavannet. Her gikk elva så pass stor at de hadde vansker med en hund de hadde med. I tillegg var vannet så pass høyt, at de vasset langs fjellveggen ved Fidjafossen. Det skal ikke mye mer vann til før det blir vanskelig og farlig å gå dalen. Med varme og regn de nærmeste dagene, vil jeg anbefale at turen utsettes. Det var ellers ingen nye store ras som laget problemer, og karene hadde sett mye fisk i Fidjavannet. Med tunge sekker hadde det tatt tid. Røssdalen/Vindalen – Blåfjellenden. Disse rutene er ikke merket. Fra Vinddalen til Fossejuvet er det god sti, og sauene blir drevet fra Vinddalen og ned mot Korvabu, så her bør stien være lett å finne. Videre er tråkket forholdsvis greit å følge, men det forsvinner delvis helt øverst. Ned mot Blåfjellenden kan det være vanskelig å følge stien (som går på sør/vest siden av elva, men målet er klart i sikte. Røssdalen kan være en utfordring, enten ved at elva krysses i ura med store steiner og vanskelige passasjer eller ved at elva krysses ved parken på et lite trinn. Her kan vannet være så høyt at det kan være vanskelig. I følge folk som har tatt turen fra Vinddalen til Blåfjellenden er det bart. Problemet her er elva som i snøsmeltingen kan være utfordrende. Den vanligste måten å komme fra nordsiden og over til stien fra Mån, er å først krysse Blåstølånå, og så krysse Leitesånå omtrent der disse møtes. (Det var her det skjedde en dødsulykke for mange år siden.) Ved stor vannføring krysses elva litt ovenfor Fidjstølen, der elva er bredest. Her har jeg sett folk komme over selv om vannet har gått omtrent til livet. Alternativet er å gå opp til Jomfruvannet, krysse Nordånå, og ta stien ned til den nye brua. Dette har blitt gjort et par ganger som jeg vet om. Det er en omvei på nesten et par timer i dårlig vær. Sandvatn og Langavatn – Blåfjellenden. Jeg har ikke fått ferske opplysninger om hvordan forholdene er pr i dag. Ut fra erfaring kan jeg si at det vil være snøbart til oppe i Blåstøldalen på veien mot Langvatn, men at det fortsatt er nærmest skiføre fra Rundevatn og til hytta. Over Stutaheia er det mye snø, og merker og varder vil være under snøen. For å gå denne ruta, kreves det kunnskap om kart og kompass, og helst bra vær. Jeg anbefaler å vente med turen over heia en stund til.

Det kan lønne seg å sjekke fakta før påstandene blir alt for ville... Når det gjelder Prekestolen er det Stavanger Turistforening som eier området. Og her har,DNT fint lite med saken å gjøre. Når det i tillegg er Lysefjorden Utvikling som står for arbeidene og tilretteleggingen i området blir det ikke bedre. Lysefjorden Utvikling er i hovedsak eid av fylkeskommunen. STF eier 1,6%.(DNT er ikke med på laget i det hele tatt.)

Fast utstyr på overnattingsturer på selvbetjente hytter. Greie å bruke etter besøk på dass. Og i forbindelse med matlaging.

Dette stemmer helt med mitt syn. De som bruker fjellet og som husker "gamle dager", er egentlig glade for at turistforeningen merker stier. Merkede stier er de eneste som blir brukt, og alle andre gamle stier forsvinner. Og om noen tror at stier før i tiden ikke viste igjen i terrenget, så tenk på at det ofte var med både hest og fe.

Det er i hvertfall stor uenighet om hva som er latskap eller ikke. Til de som måtte mene at verden i sin alminnelighet går lukt til helvete, kan jeg øse av min "erfaring": Alle endringer er vanskelige og vonde, selv de som er til det bedre. Dette gir at vi i nåtid alltid har et romantisk syn på fortiden, og et alt for pessimistisk syn på fremtiden. Så det er egentlig håp for oss og verden. For å illustrere dette kan vi tenke oss tilbake 150 år. Da var avskogingen godt i gang, det var setrer, buer, støler, løer og legder på nesten hver haug. Det ble laget stølveier fra gard til seter/støl/løe over alt. Fjell og hei ble hardt utnyttet. Da var det så avgjort ikke snakk om vern. Men det synes vi i dag bare var romantisk, og ønsker oss tilbake til den gang. Alle endringer er vonde og vanskelige.

Det du kaller latskap kaller jeg ferie. Litt forskjell muligens. Når det gjelder brukere av Stavanger turistforenigs hytter (hvor bare en del er medlem av STF), så er det riktig at de svakest stilte i samfunnet er underrepresentert . Jeg er litt usikker på hva du mener som bør gjøres med det, eller hva STF burde ha gjort.

Var det enkelt å finne stien mellom Flørli og Blåfjellenden med så mye snø?

Det er mulig å klatre rundt. Folkene på Fidjastølen sier det "går greit". Om de sier "det går greit", er det for bratt for meg. Det er mye stein opp i Blåstøldalen, det er muligens best å ligge nede ved Leitesånå.

Og er det så pass med vann ved Grønatjødnå, så ken det være vanskelig å komme forbi Fidjafossen uten å bli våt på beina. (Og er det så pass høy vann føring,ved Fidjafossen ,så stiger i hvert fall min puls - fossen er bare meter unna,)

Jeg mener å huske at det er et vann inne i heia mellom Suldal og Agder som heter Krokvann. Og mener du dette, så er nok ski rett. Det er fortsatt store snømengder inne i heia. stranddalen er fortsatt nedsnødd. Det var is på Leitevann mellom Hunnedalen og Lysefjorden sist helg, og det er både langt ute mot havet, og ikke veldig høyt

Jeg har gjort noe tilsvarende på sykkeltur i utlandet, så det passer muligens ikke å klage når noen gjør likt her hjemme?

Kjenner igjen den følelsen. Jeg kom på min første tur på et par måneder forrige uke..

Jeg har kun et batteri, og har aldri opplevd å gå tom for strøm, men bruken er jo minimal . Telefonen går tom i løpet av vinteren, så jeg må lade før påske, men det er muligens normalt. Lader alltid før tur.

Jeg sjekket ikke opp, men det lå snø in ovennevnte skråningen lengre nede, og det var snø helt ned til Blåfjellenden (noen fenner) Jeg må innrømme at jeg tenkte på din historie, og lurte på om det kunne være deg. De må uansett hatt en stri tørn, men siden vi ikke har hørt noe, så gikk det godt. (Eller de tok bare en rundtur.)