REJOHN

Jeg vet ikke hva en slik terreng rullestol klarer, men den må klare høye trinn og bratte bakker, og selv da vil jeg tro at den må bæres over enkelte plasser. Sjekk nettet for bilder. Skulle jeg få gjette, ville jeg si at det blir litt av en ekspedisjon.

Ferie og arbeid. Det er ferietid. Bestyrerinnen har ikke fri. Og hva gjør man da? Blåfjellenden ligger nå der, og det er alltid en del ting som burde vært gjort. Som for eksempel å tømme dassen… Og når min gode venn og nabo, Kåre også vil bli med, er det ikke vanskelig å bli enig om å dra innover for noen dager. I tillegg var vi heldige med været, selv om værmeldingen ikke var for optimistisk. Dette ville ikke bli en vanlig helgetur. Vi tok nemlig ut på en tirsdag. På veien opp mot Hunnedalen hadde vi noen dråper på ruta, men uten om det var det opphold. Og litt sol innimellom. Bra vær til denne sommeren å være. Innover var det grått og skyet - litt trist. Det å kunne se fram til noen dager på hytta gjorde turen lettere. Det gjorde ikke sekken. På en så pass kort tur blir det til at jeg tar med en del “kjekt og ha”, og det veier mer enn mye annet… Mat er greit, god mat ennå bedre, men 10 egg på to mann i to dager? Det ble båret litt ned. Min venn Kåre, har ikke tråkket like mye i heia som meg. Det gjorde at vi tok det med ro. Det ble til og med tid til en liten matbit underveis. Kåre savnet termosen, men friskt fjellvann, årgang 2015, er en bra erstatning. Vi ble ikke alene på hytta første natten. Det var andre som også var på ferietur i heia. I tillegg hadde Turistforeningen sendt ut 5 ungdommer for å jobbe på hyttene. En av jobbene de skulle gjøre var nettopp å tømme do. Tenk om vi hadde tatt ut på mandag, da hadde vi antakelig alt begynt på drittjobben. Nå slapp vi det. Ungdommen tok utfordringen. Det er likevel nok å ta fatt i, så det ble tømmermannsarbeid i noen timer på onsdagen. Det passer egentlig veldig bra, da Kåre har jobbet med hammer og spiker i mange år. I tillegg ble det båret lemmer til stien mot Sandvatn. En tung jobb, men med to til å ta i, ble det gjort dobbelt så fort. Rart det der. Natt til torsdag ble vi alene på hytta. Ungdommene holdt til i annekset. Det kom et tysk par opp dalen. Slik jeg forsto det hadde de brukt over 11 timer på turen. Telt og utstyre veier en hel del. Det ble nevnt noe om hytte til hytte neste gang. Torsdagsmorgen kom det noen dråper, men før en viss menn hadde fått på seg skoene (Jeg), var det hvite ulldotter på himmelen og sola varmet. Og det var på sin plass. 6 grader er kaldt midt på sommeren. Da vi forlot hytta var den striglet og pusset. I god stand til de neste gjestene. Det ble en fin tur over heia. Sola tittet frem inne i mellom. Vinden kom bakfra, og selv om det ikke var mange gradene øverst, så gjorde den ikke mye ugagn. 24. Juli, og vi måtte gå nede i ura i stede for over ura. Stien var fortsatt dekket av snø, og den fonna var bratt. Jeg kan ikke huske at vi har gått ura så sent som i juli noen gang. Da er det bare å glede seg til neste tur…. 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Det kan muligens være miljøpåvirkning, siden @REs og jeg er vokst opp omtent samtidig og på samme plass, men REs er så avgjort inne på noe når det gjelder pølser. Jeg liker ikke fisk - har pølser i akvariet. Og de beste er Gildes middagspølser. (Var det et innlegg i pølsediskusjonen?)

Jeg kom ned fra Blåfjellenden i går. Det er fortsatt snø, men i fenner. Det er folk som har gått de fleste rutene inn til Blåfjellenden, både unge og gamle. Oppgi høyden ligger fenne som om det fortsatt var i begynnelsen av juli. Elver og bekker er fortsatt flomstore, men det er ikke så mye vann at det gir problemer. De er omtrent så store som de pleier å være etter noen dagers regn. Rundt Taumevann og Grautheller er det bart. Det er helt greit å gå opp til Storevatn. Det er brøytet inn til Øvre Moen, men det må bety at det fortsatt er en del snø i det området, selv om Stranddalen har åpnet.

Først og fremst - jeg har ingenting med eller mot hva andre har i sekken. Ta gjerne med et helt sykehus. Andres problem, ikke mitt. Det er tankegangen bak, jeg henger meg opp i. Og slik jeg forstår det: det er det som kan gjøres noe med som er viktig, ikke hva som reelt er farlig. Når det gjelder risiko for død i heia, så er det 4 ting som klart skiller seg ut. (egen teori…): 1 Snøskred 2 Fallulykker 3 Elvekryssing 4 Nedkjøling/hypotermia. (Hvilken av de to siste tingene som tar flest liv er jeg i tvil om.) Ingen av disse ulykkesårsaker kan hindres eller gjøres mindre alvorlig med mer førstehjelputstyr. Erfaring derimot…. Når det gjelder skade, så er det først og fremst beina det går ut over i heia. Knær, ankler og muskler brukes og blir utsatt for skade. Det er brudd, forstuvinger, overtråkk og slitte sener, som dominerer. Jeg har vært borte i andre skader (sett bort fra mindre alvorlige sår og småskader) der øks har vært med i bildet. Men i forhold til skadde undersåtter, er antallet svært lite. Nesten i alle de tilfellene jeg har kjennskap til, er det å få hjelp til den skadde det eneste virkelige problemet. Bandasjer og liknende, blir brukt, først og fremst for å dekke til - skjule - sår. Da blir alt så meget bedre…

Sommer ved start. Det ble ingen tur på lørdag. Jeg prøver å begrense turene, fordi legen har nevnt noe om 6 måneders opptrening for problemene med achillesen. Da må det bli tur på søndag. Men hvor? Jeg kom ned fra heia på fredag. Det er fortsatt snø - lange fenner. Og selv om en tur til Sandvatn er på planen, så er jeg ikke klar for å spasere på en masse snø. Det får vente en uke. Bynuten er en tur jeg ofte har brukt. De siste årene helst vår og høst. Før sommersesongen i heia, og etter heia har steng for vinteren. I år, på grunn av den hersens foten, har det bare blitt en tur til topps i Sandnes. Det var på tide med en ny tur. Det er sommer, og det er sol - fra morgenen av. I følge værmeldingen ville det bli dårligere vær etter hvert, med muligheter for regn. Her var det bare å komme seg av gårde. Og jeg må ha vært usedvanlig tidlig. På parkeringsplassen ved skiltet var det tomt. Ingen biler. Det sto et par biler på andre siden, men selv med disse var det nesten ingen andre før meg. Det var omtrens slik jeg venter å finne det en regnfull lørdag i november. Været var bra. Noen skyer og litt vind. Litt oppe i bakken gikk fleecen i sekken, og det ble en tur i bare blusen. Nå sto det på trening og form og acillesen. At det ikke går fullt så fort oppover bakkene som før, er en ting. At syra i beina likevel kjennes i bakkene er noe annet. Og når det i tillegg er et spørsmål om achillesen holder, så blir det litt spenning i hverdagen. Det beste hadde antakelig vært å prøve å glemme beina og bare konsentrere seg om turen. Litt vanskelig det der. Selv om det går senere, så er bakkene like tunge og like lange, men alt tar jo slutt en gang. Og varden på toppen sto som før. Det føltes litt som en seier å komme opp. Tidligere på våren lurte jeg virkelig på om det var slutt på lange turer, men klarer jeg en tur til toppen av Bynuten, bør det også være mulig med lengre turer - etter hvert. Oppover de siste stigningene mot toppen hadde det blitt en del titting ned. Det tungt å holde oppe motivasjonen. Vel oppe var det igjen tid for å se opp. Himmelen var blitt mørk. De lette hvite skyene fra tidligere hadde forsvunnet og blitt erstattet av et sammenhengende tungt skydekke. Spørsmålet var om det ville komme regne. Det begynte så smått å dryppe i det jeg kløv rundt fossen på vei nedover. Det var bare snakk om lett regn, og inne i skogen merktes det nesten ikke. Det kunne da ikke være nødvendig å ta på jakken for de få dråpene. I hvert fall ikke ennå…. Og sånn fortsatte det nedover. Skal jeg ta på jakken nå eller vente? Jakken kom aldri på. Blusen var våt da jeg kom til bilene, men eller gikk det greit. Men jeg fikk et litt annet syn på saken etter hvert. Selv om det ikke føltes kaldt der og da, og så avgjort ikke nødvendig å hive på jakken, så ble jeg gjennom kald. Det var tross alt ikke mer en 11 - 12 grader. Hjemme ble det noen minutter ekstra i dusjen før varmen kom tilbake, og da hadde jeg kjørt med varme i bilen. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En god oppsummering. Skulle jeg få anbefale utstyr i tilfelle skade eller ulykke, måtte det være sambandsutstyr - i fjellet vil det si satelittelefon. Skikkelig kommunikasjon kan gjøre forskjellen mellom liv og død. (Derfor har jeg med en slik på tur.)

Liker rapporten, men ikke at du har problemer med knærne. Håper undersåttene vet å oppføre seg fremover.

Jeg husker vinteren 62, men sommeren er glemt. Jeg gikk ikke i heia da. Det kom senere.

At den tar inn myr regn stemmer i hvertfall ikke for min sekk. Nå har jeg likevel alltid en bossekk inne i sekken, så.... Jeg har også gammel model.

Det er helt i orden at andre drar på en masse greier, men jeg er tilhenger av lett sekk.

OMG.... Og dette får dere bruk for når? (Etter nesten 30 år med tur et par dager i uka, har jeg ALDRI opplevd å ha bruk for slike greier. Og jeg har vært borte i en del ulykker og skader opp gjennom årene.)

Det må vel være Bergans Helium du mener. Riktignok 55 liter, men eller....

Med "ærend" i heia. Nok en tur til Blåfjellenden torsdag til fredag. Denne gangen på grunn av værmeldingen, og fordi jeg hadde noen småjobber som burde gjøres. Værmelding var ikke gavemild med godvær for helgen. Derimot ville det være sol og sommer både torsdag og til utpå fredagen. Og når det er mulig, så hvorfor ikke ta turen torsdag. Hva sjefen ikke vet, har han ikke vondt av… “Sommer”, må i denne forbindelsen tas i litt overført betydning. Det ble fire grader om natten, og det blåste friskt på dagen. Sol og sommer, selv i overført betydning, betyr kortbukse og lett sekk. Det har så langt i år ikke vært for mange turer i kortbukse. Til en forandring holdt værmeldingen hva de lovet. Innover heia var det finvær og tørt. Det var fortsatt snøsmelting på gang. (15. Juli, uhørt). Snøen hadde minket, og fennene er faste og fine, men kan gi en overraskelse nå og da. Jeg gikk gjennom på en plass, hvor det burde være greit. Selv om det var torsdag, var det folk i heia. Jeg møtte en del som kom fra hytta, og det var folk på nesten alle rom da jeg kom inn. Sola steikte inn vinduene. Det var unødvendig å fyre. Det tror jeg var første gang i år. Men temperaturen krøp nedover på kvelden. I firetiden på natten, viste det bare så vidt over fire grader. Da var det lyst. Himmelen var klar, uten en sky, og hadde en blek blåfarge som jeg bare ser i den lyseste tiden midtsommers. Det var ikke et vindpust. Dammen utenfor hytta var speilblank. En heller magisk natt. En slik natt burde gi en like magisk morgen, en slik som jeg bare drømmer om gjennom en lang vinter. Det blåste selvsagt opp. Men det var fortsatt klar himmel, og temperaturen føk fort over 10 grader. Det er likevel ikke ofte morgenene er så bra på Blåfjellenden, så her var det bare å nyte forholdene. På veien inn hadde jeg motvind. Det blåste opp mot 10 m/sek og det kjentes. Og da var de bare å håpe på at vinden skulle snu. Det gjorde den, slik at det ble motvind på tilbakeveien også. Det er lettere å gå når det er tørt. Kortbukse hjelper også på. Og når sekken i tillegg er lett, burde det gå fort. Så enkelt er det ikke. Nå gikk det ikke sent, men heller ikke fort, og da jeg nådde bilen ble jeg litt skuffet. Helt til jeg fikk tenkt meg om. Det hadde vært noen stopp for å snakke med folk, og slikt tar tid. Alt i alt en greit gjennomført tur, men nede på parkeringsplassen kjente jeg godt at jeg ikke burde kjøre langturer ennå. Det får vente til senere. Jeg var litt missunnlig på karen jeg traff på veien ned. Han skulle til Flørli på en dag. Og det var en skikkelig fin dag for langtur. Med vinden bakfra og tørt i bakken. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Etter mange år i heia, og mange overnattinger på selvbetjente/ubetjente hytter, hvor det ofte kommer mange i følge, kan jeg trygt si at en slik gjeng ofte, totalt, har med mer førstehjelpsutstyr enn du finner på et middels stort sykehus i andre verdensdeler. Med andre ord, alt for mye... Selv har jeg med lite. Ibux og noen få sterkere saker, plaster, pinsett og sårstrips. Gjennom mange år og mange turer er det heldigvis lite av utstyret jeg har fått bruk for, men sårstrips og pinsett har vært nyttig noen ganger. (I tillegg til Ibiux, da)

Dette er en utvidelse av den "klassiske" turen fra Haukeliseter til Lysebotn/Ådneram, med en forlengelse ut mot kysten i sør. Og den går forbi Blåfjellenden....

Det forandrer også hvor lang tid du kan bruke: For kvinner er tiden fra 5 timer 15 min til 6 timer.

Jeg vil foreslå å prøve en tur på en mølle i den farten du må holde. Og helst legge opp farten slik at du har noen minutter å gå på mot slutten. Eler blir du god på det du trener. Gå mye med sekk i den farten du må holde. For klasse M V med tid 4:50 er farten 9,7 min pr km eller 6,2 km/t (kjapt beregnet.) http://www.webstaff.no/520000%20TfF%20klasse%2043/432C.htm

Føy gjerne til "å betale 8-10.000 for en Gore-tex dress."

Jeg har aldri opplevd noe slik, men vil muligens ikke gjenkjent en rev, om den bet meg i nesa...

Vi lever muligens i forskjellig verden.

Jeg startet nok også med mye enklere utstyr enn det jeg bruker i dag, men det er så mange år siden at jeg ikke liker å tenke på det. Jeg har også tynnere og enklere jakker og bukser, men aldri på tur hvor det er kan bli dårlig vær. Jeg skal forsøker ikke å overbevise andre om at mitt utstyr er "best", men bare å gjøre oppmerksom på at det finnes folk med andre meninger/erfaringer og som ikke oppfatter det som komisk.

Det kommer vel muligen litt ann på bruken?

Du kaller din oppfatning seriøs, kan det muligens komme av at du aldri har vært ute i 2 grader, sterk vind og regn i 12-16m i sekundet? Det har jeg opplevd et par ganger, og vært sjeleglad for Gore-tex klær. Riktignok den gamle Recon jakken (og Dovre bukse). Jeg har i mange år, over 10, brukt ytreklær som koster opp mot 7000 for et sett, med god samvittighet . Buksa vare 8 måneder og jakken noe over to år, og jeg er glad for å ha råd til å fornye klærne når det er nødvendig.

kan det være at skillet gå på alder. Der vi eldre er mer liberale og forståelsesfulle for endring, mens ungdom ser mer prinsipielt og kategorisk på endringer? Vi som har overlevd noen år ser jo tydelig at det meste går greit. Tingene er sjelden så galt som de blir fremstilt i første omgang, og ting vil rette seg, med eller uten inngrep.