REJOHN

Jeg har brukt billigste sort fra IKEA. Tror den kostet 19,90....

Jeg tror du skal være temmelig glad du ikke lever slik folk levde før i hverdagen. Det var et slit, med små og få gleder, og masse tungt kroppsarbeid. Gutter på 11 12 år ble satt til å passe dyr en uke alene i heia. Uten noe særlig utstyr, uten kart og kompass. Og de var ikke i heia for "moro" skyld.

Og siden denne artikkelen er diskutert tidligere, passer det å kopiere inn et svar fra forrige gang. Det dekker mitt syn, og får sagt det på en mye bedre måte enn det jeg vil klare....

Jeg har ikke tatt turen til Tomannsbu så langt i år. Det er helt sikkert en god del som likevel har tatt turen. Forrige uke sto det en god del biler på parkeringsplassen. Det vil antakelig fortsatt være en fonn eller to som må forseres. Jeg tror det ligger litt snø i bunn av de to bakkene opp av Øyarvannet på vei inn. (Det gjør det hvert år...) Men lite utenom det.

Det var ikke meningen å kritisere de som spiser Real. All mat er mat, og det er i stor utstrekning det samme hva som inntas. (Det skal mye til at "vanlig mat" er "feil". Det jeg ikke forstår er prioriteringen, 20 kilo og bare real. Det burde liksom være noe som - tross alt - smaker bedre.

Jeg har ikke noe i mot Real. Men dette er 3 timer inn i heia, og de skal ligge på en ubetjent hytte og det er samme vei tilbake.

Det der har aldri sluttet å forundre meg. På Blåfjellenden kommer det folk som har gått fra Hunnedalen. Med omtrent 20 kilo i sekken, og det er Real som kommer fram til middag. Nå har jeg etter hvert forenklet matlagingen på soloturer. Det går mye i Fjordland. Litt lite kalorier, men cola og peanøtter hjelper godt på.

@REs det er derfor Turistforeningen har laget hyttenettet. For at vi gamlinger fortsatt skal kunne komme ut på tur. 30 kilo i dagesvis vil ødelegge mer en knær og det gode humør. Som du sier: det er grenser for hva kroppen tåler. (i min alder...)

Det er fullt mulig å få til en tur i det terrenget som trådstarter har beveget seg i på oppmot 200 km - forutsatt at det innebærer å gå litt på kryss og tvers. Og å kunne krysse merkede stier et par tre ganger. (Da mener jeg terrenget mellom Frafjord og Lyseveien og Lysefjorden/Hunnedalen.) Kommer du utenom i sauesankingen vil jeg være svært overrasket om du treffer mer enn en person. Jeg tror også jeg vil bli likeså overrasket om dere virkelig klarer å gå 200 km i løpet av 10 dager med full oppakning i det terrenget. Jeg tror også jeg sterkt ville anbefale å ha med kommunikasjonsutstyr (lite dekning.) 500 meter fra merket sti, er det ødemark. Det tror jeg gjelder for store deler av Norge - muligens med unntak av Hardangervidda, hvor du ser flere kilometer.

På ukjente stier langs sjøen. Overkomandoen (dvs bestyrerinnen) meldte tidlig at det ville bli en familietur på søndag. Hun har i det siste daglig gått turer i nærområdet, og var nå klar for en lengre utfordring. Jeg foreslo å ta kontakt med svoger og svigerinne for å høre om flere ville være med. Svaret var at de godt kunne tenke seg en tur, og om ikke en tur langs kysten nede i Hellvik ville passe. Det var et tur terreng jeg aldri har vært i nærheten v å vurdere, men sikker kjekt. En tur langs sjøen kan da vanskelig bli like utfordrende som den vi hadde på Stord?. Ikke like utfordrende, men heller ingen spasertur uten høydeforskjell og bratte kneiker. Hiv inn et par tauer og noen stiger, så blir det sa avgjort ingen A4 tur. Men dette visste vi ikke noe om før start. Som gikk fra en parkeringsplass litt innenfor Hellvik stasjon. Første kilometeren var fin. Gammel kjørevei, med stabbestein og grus. Det varte ikke lenge før det bar ut i terrenget og det ble å gå på skrå over bratte svaberg, opp og ned haug og hammer for å komme fra strand til strand. Det var gamle grunnmurer og brygger bortover, men lite skikkelig sti. Den krøllet seg gjennom skogen slik at det omtrent var mulig å håndhilse på de som kom etter. Det kom folk etter. Rett etter vi gikk inn i terrenget så vi spor av folk og nede i første viken traff vi på folk. Fra Klepp. Og disse holdt vi følge med, eller de holdt følge med oss resten av turen. Turen gikk fra bukt til bukt og strand til strand. Flere plasser var det lagt godt til rette for båtfolket. Både med brygger og toalett. Og siden dette var midt i fellesferien, var båtfolket på plass. Vi hilste pent på en del, på vår vei langs sjøen. Nå innbød ikke temperaturen til badeliv, men sol og lite vind gjorde at det likevel ble en fin dag. Egentlig kortbuksevær, men stien var så pass overgrodd inne i skogen at det passet best med langbukser. Svette ble vi uansett. Bakkene var ikke lange, men ofte bratte. Det gikk opp og ned og opp og ned. Det tar litt på å gå slik. Før turen fant vi ut at den var på 9 kilometer, og at den var beregnet til 4 timer. Det blir bare så vidt over 2 kilometer i timen. Det virket som et labert tempo. Vi går da normalt fortere? Vi trengte tiden. Det sier noe om hvor «tungt» terrenget egentlig er. Men kjekt. Så avgjort ikke ensformig. Jeg var aldri sikker på hva som dukket opp. Ble det en bratt eller grei bakke? Må det klatring til, eller er det tau eller stige? Eller er det planker i myra og helt flatt? Vi fikk alt dette servert på et fat. Og hele tiden kunne vi høre båter ute på sjøen. Litt uvanlig akkurat det. Turen ble avsluttet med et par kilometer gjennom skogsterreng. Fortsatt i selskap med den andre gjengen fra Klepp. Selvsagt fant vi både felles kjente og felles interesser. En kjekk gjeng å ha følge med Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Startet dere ved Øygardstølen og gikk sørsiden til Fossan og så til Prekestolen? (Jeg antar det, fordi Øygadstølen til Prekestolen via Lysebotn virker litt ulogisk.) Hvor overnattet dere i så fall og hvor mange timer brukte dere på de forskjellige strekningene? Jeg er spesielt interessert i hvor lang tid dere brukte mellom Langavatn eller Kjerrag og til Flørli - Flørlistølen. Denne ruta er spesielt lang og selv med lett sekk kan den fort ta 9-10 timer. Og hvor lang tid brukes da med full sekk?

Trailrunning i Fidjadalen. Onsdagsmorgen ble det frokost som vanlig. Broderen måtte ta ut mot Hunnedalen, mens jeg ville bli igjen for å jobbe. Jobbing i heia? Det er faktisk greit å ha noe å gjøre. Og det gir en egen god følelse å se at ting blir “på stell”, klar til nye gjester. Timene gikk fort. Ut over ettermiddagen kom det folk. De fleste fra Hunnedalen og mange skulle til Sandvatn dagen etter. Blåfjellenden er ofte den første hytta folk drar til. Denne gangen hadde de fleste vært her før. Ut på ettermiddagen kom det en enslig jente ruslende fra Hunnedalen. Med stor sekk og masse utstyr. Det var telt og sovepose. “Gammel heiatraver” selv om det ikke er så mange år siden hun gikk på skole… Jeg tror det er få som har så pass mange og lange turer som hun. Hun er turleder, i Jotunheimen og rundt om, og tar turer på egenhånd. Både med ski på beina og med fjellsko. Denne gangen var det “Trailrunning” som sto på planen. Fra Blåfjellenden til Mån og tilbake. Ca 30 kilometer i tøft terreng med en god del stigning i bratte bakker. Jeg var så ubetenksom at jeg nevnte min bestetid - nedover - dalen. Og det ble kjapt svart at da ble det tiden hun tok sikte på. Det er jeg ikke det minste i tvil om at hun klarer nedover. Tilbake tror jeg det vil bli noe tøffere. (men antakelig går det akkurat.) Alene, ned og opp Fidjadalen på en dag. Det tror jeg er første gang. Værmeldingen hadde egentlig regn på menyen for torsdagen. Det ble helt feil. Morgenen kom med sol inn vinduet. Pytten uten for hytta lå speilblank. Sommertemperaturen manglet, men det ble en ønskemorgen. Her var det bare å komme seg ut. Og det gjorde de fleste. Hytta var tom fra 10-tiden. For egen del var det bare den enkle og korte turen tilbake til Hunnedalen som ventet. Bakken opp er lang og tung, men i rett tempo og med lettere sekk enn på vei inn, går det greit. Oppe på heia fikk jeg sola i ansiktet og vinden, som frisket på etter hvert, bakfra. Det ble en fin tur - som vanlig. På returen var det kjekt å kunne fastslå at det endelig er sommertilstander. Snøfennene er vekk. Kun en gjenstridig fonn å krysse. Fossebekken og de andre bekkene er enkle å komme over. Og det er folk på vei innover selv om det er torsdag. Jeg møtte både folk på dagstur, telt-tur og en del som skulle inn til hytta. Da er det bare å glede seg til neste tur innover. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

1987 Vi var der året etter, rundt 1. August

Dette var da antakelig før hytta kom? Skikkelig kjekt å høre om slike opplevelser (kjekt så mange år etter). Det minner på mange måter mye om min egen første tur til Blåfjellenden omtrent på samme tiden. Med unger fra 7 til 10 år. Minneverdig, men det var en stri tørn. Jeg husker fortsatt lykkefølelsen i dusjen da jeg endelig var hjemme. For min del ble det starten på turlivet etter ett opphold pga barn og jobb.

Til Blåfjellenden. Forrige uke var det Kåre, denne uka var det broderen. Værmeldingen var ikke snill. Det var snakk om regn både onsdag og torsdag. Nå måtte broderen ta sin hatt å gå tilbake - på onsdag, slik at tilbaketuren torsdag ville bli en solotur. Nåja - litt regn har aldri skadet…. Innover på onsdagen var det overskyet. Truende skyer hang over oss, men behold sitt våte innhold. Vi fikk en fin tur over heia. I passe pratetempo. Selv om det nok tar noe lengre tid enn før i bakkene, kom likevel den gode turfølelsen etter at vi hadde gjort unna de første bratte kneikene. Passe tørt, passe fart, passe temperatur og godt selskap, hva mer skal til for å få en fin tur? Sekken kunne muligens gjerne være noe lettere, eller hva? Det er aldri vanskelig å finne noe som burde vært annerledes. Men turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden er den samme som alltid. Det er kjente - og kjære - steder langs stien. Skiltene som måtte ordnes i vår. Merkingen som ble gjort for mange år siden - vi merket selvsagt mye bedre og riktigere enn dagens merking. Ølbakken og saftbekken. Snøbrua som nå er vekk. Her hadde jeg pause med min datter for en evighet siden. Og en plass blåste lua av hodet. Den gang var det bare min yngste og jeg som var på tur. Mange gode minner. Og som kronen på verket dukker hytta ved Blåfjellenden opp over kanten. Lav og trygg og innbydende for trette vandrere med Fidjadalen som et blikkfang i bakgrunnen. For meg som har vært her inne utallige ganger, er det likevel en kjempefin opplevelse, nok en gang å få besøke hytta. Det er alltid en viss spenning ved ankomst. Er det mye folk på hytta.? Hva slags mennesker vil vi få treffe denne gangen? Gamle, unge, fjellvante eller folk på sin første tur? Par eller enslige. Det vi ikke lurer på, er om folkene vi vil treffe er greie, og kjekke. Så godt som alle vi treffer på hytta er kjekke, omtenksomme og tar hensyn til andre. Det har hent at noen, spesielt etter en lang tur i kulde og regn, oppfører seg litt ugreit, men det tar seg ofte fort inn. Denne gangen var det ingen på hytta. Vi ble alene. Hyggelig det og, Vi fikk en skikkelig prat ut over kvelden mens skumringen senket seg. Det ble aldri tent lys den kvelden. Det blir garantert en av de kveldene på Blåfjellenden som vil bli husket. 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Jeg tror at mange på forumet lett vil være enige om at når det gjelder fottøy, så må de prøves. Føttene er så pass forskjellige at det som passer en, muligens ikke vil passe andre. Vanntetthet ved hjelp av Gore-tex eller liknende, er også diskutert opp ad vegger og ned staur. Noen mener det er nødvendig, andre mener produsenten lurer kunden. Skotøy må prøves på foten. Jeg mener vanntette sko er verdt prisen - uansett. (Men jeg holder til der det regner mye...)

Søndagstur med bestyrerinnen og broderen. Bestyrerinnen har den siste tiden gjort en innsats for å komme i bedre form. Det begynte med at vi gikk et par timer eller mer i ferien. De første 14 dagene la et godt grunnlag, og i ukene etter har hun fortsatt å gå litt lengre turer. Og helst hver dag. Det har gitt resultater. Broderen kom fra sin ferie i syden på lørdag. Da måtte det selvsagt bli en vanlig søndagstur. Bestyrerinnen var også klar for en søndagstur i selskap med oss gamle gubber. Det kunne ikke bli oppe i heia. Det passet ikke meg og heller ikke for broderen, som hadde sosiale forpliktelser. Værmeldingen var sånn passe. Overskyet og vind opp mot 10m/sek. Vinden ville kjennes på Høgjæren, men ellers passet den turen - denne gangen. Vi var på Holmavatn rundt 11. Det var nesten ikke bil. Hvor var turfolkene? Vi valgte å ta mot steinkjerringa først. Og det gjorde vi lurt i. Ikke langt opp i bakken fikk vi litt regn, og etter en stund ble det skikkelig slagregn som trommet på jakken. Værmeldingen hadde ikke sagt et pip om regn på formiddagen, skulle det bli regn hele runden? Før vi nådde ned til stidelet ved Steinkjeringa hadde regnet stoppet, og det klaret litt opp. Skodda lettet litt, og det ble mulig å se ut over landskapet. Bestyrerinnen fulgte godt opp. Vi gikk forholdsvis fort, og hun hadde ikke problemer med å holde følge. Takket være treningen, ble det heller ikke tyngre på slutten av turen. Med trening går alt så meget bedre. Til å begynne med så vi ikke mange andre. Vi traff hyttefolket som var på vei hjem, og litt etter dukket det opp en gammel kjenning fra turene på høgjæren. Vi fikk en liten drøs, før vi gikk videre. Ved synesvarden fant vi le bak selve varden. Her oppe blåste det adskillig sterkere enn hva værmeldingen hadde nevnt. Det var opp mot 14-15 m/sek etter min mening. Broderen tittet nedover mot Holmavatn og oppdaget et helt 17. Mai tog på vei oppover. En masse ungdom på tur. Ikke alle så ut til å ha gått like mye på tur. Nedover mot bilen var det greit. Selv om vinden tok skikkelig i over kantene nedover, så er det greit å gå. Nede ved bilen kunne vi konstatere at turen hadde gått i et bra tempo, og det var godt under to timer siden vi startet. Nå bør søndagsturen være på minst to timer, men det får gå for denne gang. En hyggelig tur i selskap med både regn og vind. 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

25. Juli og fortsatt is og snø. Det var tid for - egentlig langt over tiden - en tur til Sandvatn. Dette er en av de faste turene. Forholdsvis lang, men i et svært greit terreng. Denne våren/sommeren har både snøen og foten hindret turen. Jeg har ikke tatt ut på langturer fordi legen var klar på at achillesproblemer tar tid - 6 måneder eller mer. Værmeldingen for lørdagen var ikke helt overbevisende, men søndagen skulle bli verre. For lørdagen ble det nevnt noe om regn fra ettermiddagen av. Og det betød at jeg burde komme meg av gårde litt tidlig. Og heldigvis, jeg klarte å være i bilene en halv time før vanlig tid. På parkeringsplassen var det et par biler. Det var ferske spor innover. Det kan ikke ha vært mange folk på hytta den natten. Det ble litt mer forståelig, etter som jeg kom opp i høyden. Snøfennene lå tett. Nå er det vanskelig å sammenligne direkte år for år, men den første turen til Sandvatn går normalt i midten av juni. I 2014 ble det slutten av juni før jeg tok første turen og det syntes jeg den gangen var sent. I 2015 ble det 25. juli før forholdene lå til rette for en tur innover. Og ut fra en sammenlikning av bildene fra turen i 2014 mot 2015, var det omtent like mye snø da som nå. En måned senere. En gang for lenge siden - i forrige århundre - tidlig på 90 tallet, var jeg, sammen med bestyrerinnen og venner innover mot Sandvatn. Datoen var 1. Juli. Da gikk vi på isen over Mohidlertjørn for å komme til Mohidler. Det har liksom vært en historie og dato for å vise hvor sent sommeren egentlig kan komme oppe i heia. I år ligger det antakelig fortsatt is på samme plassen, og vi er omtrent i august. Det var sauer på Mangædne. Over brua og videre oppover, var det brunt og nesten ikke grønne flekker. Ikke mye mat for dyra, og det så helst vinterlig ut. Om ikke vinter, så i hvert fall høst. En sur vind fra øst, overskyet med mørke skyer i horisonten, og bare 5-6 grader, sørget for det.  Her står jeg etpar meter over bekken. Et par plasser går stien over bekker/elver. Over den største - fra Øyarvatnet ned til Mangædne, er det bru. Her lå fonna opp til brua, men ikke over elva. For to andre bekker, var det fortsatt snøbruer. Begge plasser lå snøen tykk - forhåpentligvis. Det er litt spesielt å gå på snøbreer omtrent i august - de forsvinner ikke i løpet av første uka. På den ene var det minst et par meter ned til vannet - med snø? På hytta var det varme. Det gjorde godt å få sitte inne en stund. Etter en matbit og pause, tok jeg ut. På tilbakeveien møtte jeg en kar, og stoppet for en liten prat. Det viste seg at han var bror av en bekjent. Men bodde i Molde - og var på tur hos oss. Ellers var det folk på dagstur. Jeg møtte ingen som skulle innover for overnatting. Med foten litt i ulage, har det gått litt tregt i vår. Denne gangen ble det god fart, selv om klokka sier det tok lengre tid enn i mine velmaktsdager. Og i det jeg kom ned til bilen kom det noen dråper. 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Nå finnes det heldigvis ikke noe forbud mot generalisering, og alle (jeg tror dette Ikke er en generalisering, men mer basert på undersøkelser.) generaliserer. Det er en måte å gjøre verden mer forståelig på. Det finnes derimot en regel om hund på hyttene....

Skistaver.... Rasshøl.... Hva i alle dager.... Nå var min opprinnelige kommentar skrevet som svar på et innlegg som nok ikke burde oppfattes bokstavlig. Da burde muligens svaret også tas med en liten smule salt..... Bortsett fra det, finner jeg det ikke så lite underlig, at når jeg tillater meg å fremsette noen kritiske kommentarer til hundeeierene gjøren og laden, så blir det fort slått ned på, om jeg altså kommer med noen unøyaktigheter. Hva med å kritisere de hundeeierene som virkelig foretar seg kritikkverdige ting.

Du har selvsagt rett i at "alle" i en slik sammenheng blir feil. Og at vi som er skeptiske til hundeiere lett drar alle over en kam. (Vi ser bare de som ikke oppfører seg.) Men slik er det i mange sammenhenger, og så lenge jeg synes hunde-eiere generelt tar mindre og mindre hensyn, så mener jeg at en generalisering kan forsvares.

Jeg gikk til Sandvatn i går, og kikket så vidt oppover bakkene mot Stutaheia, Det var fortsatt mye snø, i fennene. Nede på 900 vannet (litla Sandvatn) lå det rester av is, og det kan ikke være svært lenge siden isen forsvant. Nilsebu, Stakken og Storådalen ligger en del lavere enn 900moh, så jeg tror deter nok så bart her. Ned fra Heiafjellet til Nilsebu, ligger nok den vanlige fonna. Og den ligger antakelig langt ned også.

Det var det første jeg gjorde - antakelig litt på kanten... (Jeg ble temmelig skuffet av å se bildet.) Jeg tror innlegget ble slettet...... men ikke før jeg hadde lagret en kopi på min PG.

Rogalendinger generelt - nei. Hunde-eiere - ja.

Som en liten "oppfølging" til turrapporten, så sjekket jeg "Fjesboka" etter jeg kom hjem. Og hva finner jeg. Så avgjort ikke morsomt å se at noen hadde gjort plass til to store bikkjer inne i hytta. Hvor det er forbudt med hunder..... For oss som legger ned en del arbeid med renhold og vedlikehold så gir slikt så avgjort ikke motivasjon til å fortsette innsatsen-