Gå til innhold
  • Bli medlem

REJOHN

Blogger
  • Innlegg

    3 715
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    142

Alt skrevet av REJOHN

  1. En vanlig søndagstur med godt følge. Det må bli en søndagstur. Selv om det har blitt noen turer sist uke. Og det skjer av og til uventede ting. Min eldste sønn (ingen guttunge akkurat, men snart 40) har gitt beskjed om at han godt kunne tenke seg å være med på søndagsturene - av og til… Det er noen år siden arvingene var med på tur, og det ville selvsagt være kjekt å ha med en av guttene igjen. Nå hadde vi en liten prøvetur forrige uke. Da gikk turen til Bjørndalsnuten, ikke mer enn en god time opp og ned. Denne uka måtte det bli en litt lengre tur. Bynuten er en passe lang tur. Det tar fort mer enn tre timer fram og tilbake. Det er mange og lange bakker å bryne seg på, men utsikten på toppen er bra. La meg bare slå fast med en gang - jeg har ingen mulighet til å henge på min sønn. Han har en langt bedre kondisjon enn det jeg kan oppnå. Ikke det at han sprang fra meg oppover bakkene, han ventet høflig på opphavet. Men han kunne ha sprunget fra om han ønsket. Det burde være deprimerende, men merkelig nok, virket det bare å være i tråd med naturens orden. Det var greit å se at avkommet er i stand til å ta over… Denne dagen var vi så avgjort ikke alene om å ha Bynuten som turmål. Alt da vi kom, kunne vi se en del folk oppover veien. Ikke alle skulle til Bynuten. En del går også til Selvikstakken. Det betyr uansett mange biler på parkeringsplassen, men vi fant nå en plass. Det var ikke direkte varmt fra starten. Så snart sola tittet frem blant skyene, ble det imidlertid god temperatur. Etter en stund kom jakkene av, og vi tok meste parten av turen i bare blusen. Det er egentlig bra så sent på året. På toppen var det en del folk, antakelig skulle en del videre på andre siden for å gjøre en rundtur av det. Vi for vår del tok samme vei tilbake. Det første stykket nedover traff vi ikke en kjeft. Litt underlig. Da det først dukket opp folk, kom de i mengder. Vi møtte folk stort sett hele veien, og selv helt nede ved bilene var det noen som startet. I de siste bakkene nedover mot parkeringsplassen, kunne jeg kjenne at vi nok hadde gått litt fortere enn det jeg etter hvert anser som “normalt”. Det fikk meg til å tenke på hvordan det kjentes de første gangene jeg gikk her. Selv om jeg var adskillige år yngre var jeg vesentlig trettere enn denne søndagen. Trening i noen år, gir noen fordeler. Nede ved bilen kunne jeg konstatere at det hadde vært en grei tur. Både når det gjelder fart og når det gjelder følge. Takk for turen til min sønn. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]
      • 2
      • Liker
  2. Jeg tror du sliter med å få et skikkelig svar... det du ønsker er en jakke som skal dekke "alt", og foreløpig er vel konklusjonen at det ikke finnes en slik jakke. Og i hvert fall ikke til under 2 sterke.... sjekk hvilke jakker du kan få til den prisen, og så spør oss om den du mener er best, vil være grei, det tror jeg muligens vil være en fremgangsmåte som gir fornuftige svar.
  3. Fredag til lørdag - som vanlig. Denne gang ble det bare broderen og jeg. Til Blåfjellenden naturligvis. Det begynner å bli sent på året, og broderen avslutter sesongen i heia noe tidligere enn meg. Han hadde lyst på en overnattingstur til i år. For å si “takk for i år” og se nedover dalen med skikkelige høstfarger, og drømme om at vi igjen skal få oppleve våren med sine vare grønnfarger. Ikke noe stort ønske, og et som høyst sannsynlig vil bli oppfylt. Men i vår alder er intet sikkert, så et skikkelig farvel for dette året er likevel påkrevd. Været innover var omtrent slik det bør være i midten av oktober. Litt vind, litt regn, skyer og 4-5 grader. Varmere, så hadde det regnet skikkelig. Klart vær, så hadde det vært frost. Midt i mellom er bra. Med høstferie på gang, ville vi neppe bli alene. Det var en masse spor innover. Både etter store støvler og mindre sko. Med skolefri, ville det muligens være familier på vei. Det viste seg å stemme, men i tillegg var det to foreldrepar med hver sin lille gutt på omtrent et år. De små knøttene krøp rundt på gulvet da vi entret hytta. Det var fedrene som hadde båret ungene, mødrene tok seg av bagasjen. Som ikke var liten. Framme på Blåfjellenden ventet en overraskelse. 4 geiter. De hadde kommet fra Flørli samme dag - i følge med tre ungdommer. Opp trappene….. Det hadde gått helt greit i trappene, selv om det tok litt tid før alle dyrene ville gå på treverket enkelte steder. Ungdommen kunne fortelle at de forsøkte å trene geitene til å bære kløv. Kvelden ble kjekk. Tiden går fort i godt selskap. Morgenen gikk også greit. Alle tok i et tak med vasking og rydding. Det hadde ikke vært frost om natten, men temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi hadde på vindfleece da vi startet opp bakken, og tok den ikke av. På tilbaketuren fikk vi vinden i fleisen, og selv om den ikke var særlig sterk ble det surt - på tross av vindfleecen - over kantene. For første gang i år var vinterlua med, og ble brukt. Det var tåke på toppene, den forsvant etter hvert, men da var det noe vått i lufta. Selv om det nok var surt enkelte plasser, ble det en fin tur tilbake. Og det var masse folk i heia. Vi møtte 15 stykk på dagstur og en god del som ville inn til hytta. Turen inn gikk kjapt, returen tok litt lengre tid, men fortsatt gikk det greit. Vi ble likevel innhentet av en kar som passerte oss rett over toppen av bakken, han på vei inn. Han sprang riktignok, men brukte antakelig ikke mer enn en time hver vei.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]
      • 5
      • Liker
  4. Jeg var på Sandvatn mandag, og da møtte jeg en familie på vei inn. Ikke bra at døra vår oppe.... Turen mellom Høgaleitet og Sandvatn er normert til 4 timer, jeg mener dette er lite og at den burde være satt til 5. din rapport bekrefte for så vidt dette. det er likevel artig å lese om turen... Ledigang er roten til alt ondt, i dette tilfellet ømme muskler og ledd.... Denne sesongen har det blitt lite langturer, vi får håpe på en bedre sesong neste år...
  5.   Fin tur tidlig i oktober. Etter en kjempetur på søndagen hadde det muligens passet med en “pause”, men når værmeldingen varter opp med omtrent det samme været på mandagen - og dårligere vær utover, så får det heller være om beina kjennes litt tunge. Nå ble det egentlig meldt om mer skyer og mer vind, men håpet på godt vær er der alltid. Det måtte bli til Sandvatn. Det er ei fonn som jeg skulle ha sjekket opp. Er snøen vekk, eller ligger det fortsatt noe kaldt og hvitt i skråningen? Hukommelse er merkelige greier. Dette året må da snøen ligge lenge? Nei, jeg sjekket tilbake, og i 2012 lå den samme fonna omtrent som i år. Bildet den gangen var riktig nok fra 30. September, og vi er nesten en uke senere, men … Mine gamle tur-rapporter viser også at det ikke egentlig er spesielt sent med turer inn til Sandvatn. Det er år der jeg har gått helt i slutten av oktober. Med andre ord fortsatt håp om en tur eller to til i år. Jeg er sikker på at det å finne fjelltjæreblom i blomst i oktober, heller ikke er noen sjeldenhet. Jeg kan ikke huske å ha sett blomster så sent. Det er jo litt kjekt at det fortsatt er farger i fjellet. En mandag i oktober. Vil det være andre i heia? Det var andre. Rett oppe i bakken gikk jeg på far og sønn. Gutten var 6 år og hadde nettopp begynt på skolen, og han hadde en søster på 3 og et halvt, og hva var mitt navn? Gutten hadde gått fra hytta for tre timer siden (god fart det…) og var fortsatt i godt humør. Godt gjort. På vei tilbake møtte jeg en familie på fem. Ungene hadde knapt tid til å snakke med en gammel gubbe som kom stavrende i mot - med stokk. Foreldrene stoppet og vi fikk en liten drøs. De var vant med fjell og tur, og så ikke mørkt på om det ville blåse mer på returen dagen etter. I skolens høstferie, kan det hende at det kommer flere innover, men jeg så ingen. Det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan turen blir. Med en del timer på beina de siste dagene, burde det være tungt. Denne gangen var det greit å gå. Det var faktisk så greit at det ble litt småspringing oppover bakkene - et tydelig tegn på overskudd og god form. Det må være den lette sekken som gjorde utslaget. Uansett årsak så er det kjekt å være på tur når kroppen fungerer og ting både er lett og enkelt. Dette var en slik dag. Det ble en tur der jeg gikk og småsang for meg selv. Selv om vinden nok var oppe i 12 m.sek så måtte jeg holde igjen for å ikke presse på for mye. Bakken var tør. Det var lite sorpe. Det var mulig å stole på at skoene satt på fjell og stein. Det betød god fart begge veier. Jeg var hjemme i god tid til middag…  Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 2
      • Liker
  6. Sammen med bestyrerinnen og broderen. Det måtte bli tur til Blåfjellenden denne helga. Bestyrerinnen har ikke vært på hytta siden siste skitur i år. Så mye har kommet i veien, men denne uka stemte det meste. Og i hvert fall værmeldingen. Etter en del om og men, slo den seg endelig til ro med at det ville bli bra vær - skikkelig bra vær - både lørdag og søndag. Om ikke hele lørdagen så store deler av dagen. Det ble ingen stor diskusjon på fredagen, og ut på kvelden ga broderen beskjed om at han også kunne tenke seg å bli med. Godt selskap er halve turen. Vi regnet med at det ville bli rimelig fullt på hytta. Lørdagskveld og god værmelding og første helga i høstferien. Turen innover startet greit, men vi fikk fort melding om at det var andre på vei. 40 stykker ble nevnt. Og det skulle komme en god del folk fra Flørli… Nå viste det seg at noen av disse 40 var på dagstur, og at andre, med små unger snudde. Vi ble likevel 53 som overnattet. Nå var vi ikke spesielt bekymret om det kom mye folk. Det har vi vært før, over 60 bare på den gamle hytta. Og vi - dvs bestyrerinnen og jeg, har eget rom. Broderen fikk ta til takke med benken i stua. Vi har i høst hatt noen strålende morgener på Blåfjellenden, og denne føyde seg pent inn i rekken. Vindstille, sol og i hver fall ikke frost - det var rim på plankene. De ble spinnglatte. Etter en rolig frokost var det vask og rydding. Vi var nesten sist ut av hyttene, og da så det ikke så verst ut. Under pakkingen av sekkene kom bestyrerinnen med det revolusjonerende forslag at vi skulle ta den gamle stien tilbake. Og på den måten gjøre en rundtur ut av det. Både broderen og jeg er gamle stabeist i vår beste alder, ingen endringer i rutiner takk… Heldigvis fikk bestyrerinnen overtalt oss. (Beslutningen var tatt …) Om det ikke kommer ut: vi har aldri i løpet av 30 år tatt den veien tilbake til Hunnnedalen… Og det ble en riktig fin tur. Stor takk til bestyrerinnen som fikk oss med på dette. Det er selvsagt stigning opp til Leitesvann. Bratt til og med, men som alltid, vi kommer jo opp. Og det var jo greit å se på barmark stedene der vi har gått på ski så mange ganger. Nå ble det jo litt leting etter stien, og enkelte plasser var vi litt utenfor - opp den bratte bakken i solhålå fant vi lite spor av folk og sau. Stien på østsiden av Leitesvann går langs vannet. Her er det ingen ting som skygger for sola. Vi hadde den i ansiktet og vinden i ryggen. Da må det bli behagelig. Det var også en dag for å få med seg naturen og utsikten. Blikk stille vann med fjell og trær speilende. Nydelig, men vanskelig å fange med kamera. På dårlig merket og delvis “forsvunnet” sti ble det ikke den dagen det gikk fortest, Det var helt i orden. Dagen var så perfekt for heietur, som det går ann å få det. Det var en av de turene der det virkelig var kjekt å være på tur, hvor det ikke gjorde noe om det var bakker, sekken noen kilo tyngre enn nødvendig, glatt stein og våt myr. Og så fikk vi sett terrenget uten snø. Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på eventyret. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
  7. Som nevnt IKKE DNT, men den enkelte Turistforening....
  8. Høsttur til Tomannsbu  Hva med en tur til Tomannsbu? Egil måtte en tur innover for å prøve å ordne solstrømmen, og kunne tenke seg følge på turen. Det var snakk om en overnatting - onsdag til torsdag. Da er det greit å være pensjonist. Det er ikke noen jobb som hindrer tur. Selvsagt ville jeg være med. Det passet på mange måter greit med en tur til Tomannsbu. Ikke har jeg fått anledning til å besøke hytta dette året, og det har da ikke regnet på en stund? Det med regn eller nedbør er viktig når det gjelder tur til Tomannsbu. Jeg synes stien opp Tveidebrekka og videre innover er utrolig sorpet, og i regnvær blir sorpa bunnløs enkelte plasser. Med nesten ikke nedbør siste uke, burde det være gode forhold. Værmeldingen var i hvert fall god. Sol og tørt onsdag og overskyet på torsdag. Her var det bare å hive seg med. Så feil kan man ta. Det var sorpe. Det var bedre å gå ute i myra enn å følge stien.I Innover hadde vi et flott vær. Ikke for kaldt, og lite vind - og sol. Tilbake til bilen var det litt annerledes: litt yr, overskyet og vind i mot. Akkurat slikt vær det er vanskelig å ta ut i. Men som alltid, det blir bedre så snart varmen kommer og beina ikke er alt for stive. Egil fikk selvsagt orden på det elektriske, jeg fikk orden på gulvvask og matlaging. Det ble jobbet fra vi kom inn til middag, og fra morgen til omtrent 12. På denne turen var det to ting som virkelig skilte seg fra det ordinære. På vei innover møtte vi to karer. De hadde vært på hytta og fisket - uten å få noe, og var nå på vei tilbake. Fottøyet på den ene karen var ikke helt vanlig. Eller rettere sagt mangel på fottøy. Han gikk barbeint, og påsto at det var slik han pleide å gå. Det må jo være det helt riktige for de som mener utstyret er blitt alt for “fancy”. Vi traff tre jenter som var på dagstur, og skulle til Tomannsbu. Alle hadde hund, og alle gikk alene. Det er flere jenter som tar ut alene. Og det synes jeg er helt i orden. Å treffe tre stykker er fortsatt så uvanlig at jeg legger merke til det. At så pass mange jenter synes det er i orden å ta ut alene, at de virkelig tar på tur på tross av fjellvettregler og mulige “advarsler” er mer en greit. Det er fint. Aleneturer skal ikke bare være for oss “gutter”. Vi er kommet til oktober. Det merkes på fargene. Rødt, brunt og mørke farger dominerer over grønt. Det er fortsatt blader på bjørka, og liene begynner å få den rette høstfargen. Det mangler fortsatt frost for at trærne skal få den virkelig fine høstfargen. Kan fargen komme i helga?   Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 5
      • Liker
  9. Nå mener jeg det er den enkelte Turistforening som selv fastsetter reglene for besøk, at det er likhet mellom reglenekan jo skyldes at de forskjellige foreningene har like problemer?
  10. Jeg er litt overrasket. Er det galt å ta ut is, men riktig å ta ut malm? Er det galt å fly med helikopter over nesten tomt område, men riktig å fly over tett bebyggelse ? Jeg tror ikke at prosjektet lar seg realisere, så jeg klarer hvert ikke å hisse meg særlig opp over dette....
  11. Med god værmelding,og godt vær i forkant, vil det antakelig bli ganske livlig på Prekestolen i helga. Sesongen er nok på hell, med det vil fortsatt være mange på tur her. Om det er andre ting å se eller oppleve, kommer Ann på interessen din. Det er svært mange andre merkede løyper sør Rogaland.
  12. Jeg jobbet en del år i fotobutikk, og måtte som en del av jobben forklare hvorfor bildene av og til ikke var slik som forventet. (Kameraet kostet jo en formue...) Ut fra det jeg kan se så er det "feil fokus" eller "for liten dybdeskarphet" som er årsaken til at du ikke er fornøyd med tre av bildene. Når det gjelder det siste "nattbildet", så er jeg temmelig sikker på at det gjelder bevegelse under eksponeringen. Bildet av støvlene er jeg ikke helt sikker på hva som er årsaken, men jeg vil gjette på feil fokusering/liten dybdeskarphet pga stor blender.
  13. Litt farger, men fortsatt mildt. Det blir høst i år også. Trist men pent. Det ligger noe treverk ute i myra mot Sandvatn. Det skulle ha vært lagt på plass. Greit å ha en unnskyldning til tur innover. Og Blåfjellenden ligger jo der, klar til å ta i mot oss glade vandrere. Jeg pakket for et par dager på fredagen. Før jeg kunne ta fatt på turen opp mot Hunnedalen, var det sosiale forpliktelser. Gamle mødre må besøkes. Det er fortsatt blader på bjørka, og den er fortsatt stort sett grønn. Det har så langt i år ikke vært frost. Med blogg er det enkelt å sjekke hvordan været var de siste årene. Og noen år var det fortsatt blader på bjørka, mens i andre var trærne bare. Tidligere år har ofte hatt en frostnatt eller to i september. Jeg klager ikke, og håper vinteren holder seg vekk en stund til. Det må derimot kulde til for at bjørka skal få den riktige fine høstfargen. På denne turen var det en regnbue som sto for fargespillet. Det var meldt vekslende vær. Jeg fikk regn på meg helt i starten, men innover var det stor sett opphold og noen glimt av sol. At det regnet rundt om, viste jo regnbuen. Andre som kom innover hadde hatt dårligere vær med skikkelige bøyer. Det var ikke bare sekken som var tung denne dagen. Med masse jobbing de siste dagene + trening og tur, kjentes beina skikkelig tunge. Turen innover gikk i et rolig tempo. Det merkelige er at det ikke er større tidsforskjell på “rolig” og “full fart". Det som normalt går unna på litt over to timer, blir adskillig lettere i “rolig” tempo, og bare 5-10 minutter lengre. Inne på hytta satt det to par. De hadde gått fra Flørli tidlig - ferja går i 6 tiden. Og hadde hatt en del regn. Men syntes det likevel hadde vært en grei tur. Lørdagsmorgen ble det en del jobbing. Regnet gjorde at jeg utsatte arbeidet i myra, men etter en stund kom sola igjennom - for en stund, og jeg tok med utstyr og drill for å jobbe. Det ble gjort noe… Jeg ble ikke helt ferdig, men slik at det i hvertfall kan stå en stund. Pannekaker er grei lunsj, spesielt når gamle kjente kommer innom på tur mot Langavatn. Det ble en hyggelig time. Og hva så. Det ville komme en del folk - sengene var alle bestilt. Det var tidlig på ettermiddagen - 4. Jeg pakket og for av gårde. Det var planen og ta det med ro en dag, men turen over heia er ikke så lang. Det kom en hel gjeng danske gutter inn til hytta på dagstur. De startet en stund før meg. Jeg regnet ærlig talt med å ta disse igjen oppe i bakken. Ikke tale om. Guttene hold et godt tempo og jeg tok bare langsomt innpå. Nå ble det noen små stopp underveis for å snakke med folk som kom i mot, og slikt tar jo tid… Jeg kom meg omsider forbi men da var vi nesten helt nede i Hunnedalen. Guttene fra Danmark var i god form, Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 2
      • Liker
  14. Ettermiddagstur med bestyrerinnen Merkelige greier. I helga hadde jeg vært så heldig å få til en litt lengre tur enn det som har vært vanlig i det siste. Det merket jeg selvsagt i beina - de var ikke helt i orden mandags morgen. Det var liksom ikke en ny tur jeg gikk og tenkte på. På ettermiddagen ble det fra bestyrerinnen ymtet frampå om en liten utflukt - det var jo så bra vær…. Og det ble jeg med på. Det hadde vært godt vær på mandagen, i løpet av ettermiddagen trakk det opp noen skikkelig mørke skyer i sør. Det kunne så avgjort se ut som om det ville komme regn. Det var ikke helt i tråd med planene. Nå er erfaringen den at de skyene som ligger nede i horisonten ikke alltid gir et godt bilde av været som kommer. Både når det regner og snør og når det trekker over. Jeg blir ikke lenger lurt av noe som kan se ut som en lysning i skydekket i horisonten, og derfor bærer bud om opphold. På samme måte betyr ikke tunge skyer i horisonten nødvendigvis regn, i hvert fall ikke sånn med det samme. På vei oppover mot Holmavatn og Synesvarden, som var turmålet denne dagen, ble himmelen lysere og tur ville det bli - uten regn til å begynne med. Det var biler på parkeringsplassen, men uten om to karer som kom i mot nesten helt til å begynne med, var vi alene på hele turen. Tørt i bakken, greit å gå, litt vind, men uten nedbør. Det måtte bli en fin tur. Bare for å ha sagt det, bestyrerinnen er kommet i bra form etter hvert. Det gikk i et greit tempo oppover bakkene fra Holmavatn til Synesvarden. Selv de bratteste (ikke særlig bratte, men…) bakkene gikk greit unna. På lågheia - “den siste rest av det brune Jæren” - var det tydelig høst. Brunt var den dominerende fargen. Det var lite fugl, utenom en og annen kråke. Det var derimot sau i hopetall. De var antakelig kommet ned fra heia og fikk noen dager her ned i lavlandet. Mellom Steinkjerringå og Holmavatn var det fortsatt masser av Blåknapp i blomst. Noen planter holder ut til frosten kommer. På parkeringsplassen var det ennå færre biler enn da vi kom. Det var nok ikke mange på tur en mandagsettermiddag. Det var egentlig dagen for tur, turen ble fin den. Takk til bestyrerinnen som dro meg med.         Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 3
      • Liker
  15. Om du er redd for å bli dårlig av å drikke vann i naturen, er rådet å vaske hendene etter do besøk...
  16. Abbonementprisen er avhengig av dollarkursen. pr nå gir det en pris på omtrent 1500 pr kvartal eller 6000 pr år.(i norge...)
  17. En helt annen historie - værmessig. Lørdagskveld på Blåfjellenden er fortsatt en spesiell affæe. Det kommer som regel en god del folk, noen kjente, og noen nye bekjentskaper. Det ble slik denne gangen også. To karer var på langtur. De hadde startet i Vinddalen og gått til Skåpet og Vassleia, vider til Mikkelshytta og så ned til Blåfjellenden. Dagen etter tok de tidlig ut med retning mot Skitdalane og Røssdalen. De karene får tråkket over store deler av Frafjordheiene i løpet av to dager. Uten å se en rød T og uten å treffe et menneske. For egen del ble det litt jobbing - dassen fikk en omgang. Kommentaren fra en gjest: “jeg har aldri sett en renere do på noen turistforeningshytte…” Kjekt at noen legger merke til at det blir gjort noe. Værmeldingen for søndag var den aller beste. Ville “sjefen” holde ord? Søndagsmorgen kom fort. Det var en del som tok ut tidlig. Og for en morgen å ta ut tidlig i. Ikke et vindpust. Speilblankt vann og blå himmel. Men kaldt. På hytta var det 4 grader på morgenen. De måtte skrape bilene på Ådneram. Med finvær i sikte, er det bare å glede seg til selve turen. Som begynner med en bakke på 2-300 høydemeter. Oppe ved Jomfruvann, som lå speilblankt, var det molter umodne og noen få modne. Beiske greier. De fikk stå i fred. Denne dagen måtte jeg prøve å ta det med ro. Jeg stoppet mange ganger for bare å se og ta bilder. Helt alene, uten en kjeft, i finvær på tampen av sesongen. Sug inn inntrykkene, og spar disse til vinteren. En slik tur bør virkelig huskes. Selv om det er en lang tur - 5-6 timer normalt, gikk turen over heia for kjapt denne dagen. Jeg nådde liksom veien i Flørlidalen alt for fort. Nå er jo ikke turen ferdig oppe i dalen. Det gjenstår turen over flyene ned mot Flørlistølen og bakkene ned til kaien. Helt opp på kanten fikk jeg øye på et par skikkelser lengre framme. Jeg gikk på litt på for å ta igjen folkene, men de holdt bra fart, og jeg tok ikke innpå før ved brua. Det var to jenter som hadde kommet opp trappen og nå var på vei ned til kaien igjen. I bra tempo og i godt humør. De hadde hatt en skikkelig fin tur opp trappene, selv om de var fuktige - sola når nok ikke trappene før sent på dagen. Logistikken er ikke helt enkel for å få til for en slik dagstur. Jentene hadde fått skyss med en båt tidlig på morgenen. Det er en drøy og bratt bakke fra Flørlistølen og ned til kaien. Srien er gammel stølsvei, og det er “murt” opp trappetrinn. Disse er delvis vasket vekk. Enkelte plasser er det lite tak i grusen og det er greit med et tre og to… Jeg synes det er kjekt å gå på slike stier. Det er lagt ned utrolig mye arbeid for lettere å komme opp i heia. Det ble i hvert fall ikke gjort for å hjelpe oss vandrer, men vi har fortsatt nytte av de gamles arbeid. Jeg tenker også på de som hadde jobben med å bære opp sand og sement for å feste trallebanen. 80 kilo på ryggen og opp denne stien. For et slit. Nede i Flørli var kafeen åpen. Det ble tid til et par pølser og et par cola før ferja kom. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 5
      • Liker
  18. Endelig en lengre tur - starten. Dette året har vært spesielt. Den hersens fotene har hindret turer, kondisjonen er dårligere enn på mange år og det var snø i hauger og lass på våren. Det har blitt få langturer. Det har ikke en gang blitt anledning til å ta den tradisjonelle turen fra Lyseveien til Langavatn, Blåfjellenden og Fløyrli - før nå. Ikke uten en viss spenning. Ville foten holde, kunne jeg bli liggende oppe i heia med avrevet Akilles. Selvsagt ikke. Alt gikk helt greit. Værmeldingen tidlig i uka vartet opp med godvær. Det hold selvsagt ikke. På båten innover Lysefjorden var det regn på ruta. Det var mørke og tunge skyer over fjorden, og det så ikke greit ut for en tur i høyden. Jeg har planlagt og gjennomført denne turen mange ganger. De fleste gangene med god værmelding, og nesten alltid med regn og vind innover mot Langavatn. Og det fikk jeg denne gangen også. Hetta opp deler av turen og hansker på. Det er nå ikke lange biten å gå. Fra veien og inn til hytta tar bare noe over en time. Tilstrekkelig til å bli varm og svett, men ikke trøtt. På hytta var det 4 stk. De hadde fått en del fisk fra noen jegere. Fisken var tatt like uten for døra, og ble forrett til middagen - fersk stekt bekkerøye. Det er ikke morsomt å høre regnet sile ned, nesten hele natta… Lørdagsmorgen var det fortsatt tåke og grått. Eller var det noe lyst nede i horisonten. Et par ville til Kjerrag, og da de gikk, datt det ut av meg “det vil vel antakelig klare opp snart”. og jeg fikk rett. Det kom ikke nedbør i det hele tatt på turen ned mot Blåfjellenden. Sorpe derimot… Det var glatt og sleipt, og det krevde konsentrasjon for å unngå å falle. Det er en kjekk tur fra Langavatn til Blåfjellenden. Det er tydelig at isen har arbeidet med landskapet. Enkelte plasser er utsikten formidabel. Det er fra en plass, mulig å se langt nedover i Fidjadalen. Jeg gikk å så etter sau. Den første sankingen er over, og nå er det ettersankingen som står for tur. Det er fortsatt sau i fjellet, og på turen nedover dalen kunne jeg telle 7 dyr. Og noen mennesker. Et stykke nedenfor Blåstøl satt det et par. Behagelig på liggeunderlag med primusen i gang. Varm tomatsuppe med kokte egg på tur. Ikke dårlig forpleining det. De hadde ligget på Blåfjellenden og skulle videre til Langavatn. På en så pass kort tur er det tid til gode pauser, og her har jeg noe å lære. Tretimers turer går stor sett uten pause og stopp. Selv på turer som varer vesentlig lengre blir det sjelden til at jeg stopper for annet enn å drikke vann fra en bekk. Hva som haster har jeg aldri riktig fått tak på, men det er viktig å komme kjapt fram… Neste stopp Blåfjellenden.             Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
      • 4
      • Liker
  19. Nå har jeg etter hvert en del overnattinger på selvbetjente hytter, men har til dags dato ikke opplevd magesjau. De siste årene har jeg brukt våtserviett etter dobesøk. Funker for meg...
  20. Det er en stund siden jeg gikk opp den bakken. Slik jeg husker det, var det ikke merking, men stort sett greit å finne fram. Du skal til topps... Fra trekket og videre var det så vidt jeg husker god sti. Jeg klarte å rote det til mot toppen, og er derfor ikke helt sikker på om stien er like godt oppgått helt øverst. (Tåke...) Nå har også bestyrerinnen mumler noe om Hillenuten. Hun sammen med kolleger skal en tur til Ådneram. Du blir muligens ikke alene oppover.
  21. Om du får bikkja til å holde seg på plank, plastik eller sviller bør det gå bra. Men det er muligens vanskelig....
  22. Risa kjørte noen kjempebiler inn og ut, så bommen sto oppe. Jeg parkerte ved Holmavatn. Det tok ikke lange tiden frem og tilbake. Taumevann er vel kjent som et godt fiskevann, det hang fiskegarn i skuten, så noen har tenkt fisk.
  23. Du har selvsagt helt rett. Det må jeg huske fremover....
  24. Tidlig høst. Sjefen for været må ha fått ny assistent eller lærling. Sjefen må ha sagt noe sånt som: “Du får ta ansvaret for været i sør-Rogaland i dag. Jeg er opptatt med “Petra” på sør og Østlandet. Men hold deg vekk fra øst-agder.” På Jæren startet dagen uten en sky på himmelen. Det var mørke skyer innover. Oppe i Hunnedalen var det regn, Det var 15 grader hjemme, men bare 10 oppe i høyden. Typisk for en nybegynner å forsøke med alt vær på en gang. Assistenten var antakelig så fornøyd med jobben han hadde utført i Rogaland, at han følte at han kunne gjort mer, Hva med Sirdal? Der var det opphold, skyer og litt sol. Helt greit. Ikke for assistenten. Han forsøkte med litt nedbør - fra omtrent blå himmel. Og sendte noe vind inne i mellom. Et stykke fikk det være skikkelig varmt, men lengre inne ble det forsøkt med adskillig kaldere vær. Sjefen må ha oppdaget hva assistenten hold på med. Ut på ettermiddagen kom det vanlig vær med overskyet og litt nedbør. Inne i Flatstøldalen og på stien mot Taumevatn, var det ikke mye folk. Faktisk ingen andre. Det var spor - antakelig jegere eller bønder på sauesanking, men jeg så ikke en kjeft. Høstfargene var derimot alt kommet. En del bjørker var alt gule. Myrene hadde fått en gul-,rød farge. Ikke skikkelig høst, men helt klart en forsmak på hva som kan komme. Nå mangler det bare en frostnatt eller to, så blir det et skikkelig maleri. Selv om det er vemodig at sommeren er over og vinteren ikke langt unna, var fargene og været bra. Det ble en tur der jeg gikk og gledet meg over naturen, turen og - av og til - været. Det var kjekt å gå innover, det var helt greit med en liten pause på hytta, og det var vikelig fint å gå tilbake mot bilen. Kjenne sola i ansiktet av og til, selv om det var kaldt der vinden tok tak. Skulle jeg klage på noe, måtte det være “tilretteleggingen”. Det er brukt uhorvelig mye plank, plastmatter og jernbanesviller fra Holmavatn til Taumevatn. Alternativet til all tilretteleggingen ville antakelig være å nærmest svømme i sorpe. Kanskje det likevel er greit med plank og sviller?                                           Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden
  25. REJOHN

    Regntøy?

    Du la muligens ikke merke til at det ble nevnt 3dager med øs pøs regnvær? Da er det ikke spørsmål om det er "nødvendig"', men i bruk hele turen. Vil det endre anbefalingen din?
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.