REJOHN

Gratulerer med både de 60 og med de 200,

Du har helt sikkert rett, det er bare litt uvanlig hos oss med slikt vær...

Og takk for det. Jeg husker fortsatt alle årene med ALFA marka, skikkelig gode sko (som Forsvarets), men våt på beina i regnvær.

Ja størrelse 42 er akkurat litt for små....

Flott tur i flott vær. Det merkes ganske fort på formen om treningen ikke holdes vedlike. En av fordelene ved å gå på jobb var regelmessigheten. Tirsdag var trening, onsdag fridag, torsdag trening igjen og lørdag-søndag var turdager. Alt i alt et program med faste tider for det meste, og det ga meg etter hvert et godt grunnlag for turer i heia i sommerhalvåret. Til sammen ble det 2-3 timer kondisjonstrening og 1-2 timer styrketrening i uka. Så kom turene i tillegg - om disse teller som trening. Som pensjonist har det ikke vært like enkelt å legge opp et regelmessig program. Jeg har selvsagt bedre tid, og flere muligheter, men det er forbasket enkelt å tenke at “det kan jeg ta i morgen…”. Nå ser jeg etter hvert konturene av et “program”. Styrketrening 1,5 time tirsdag og torsdag. Kort tur onsdag og fredag, Og tur som vanlig lørdag og søndag. Problemet er at dette gir glatt en total treningsmengde på 12-15 timer i uka og en hviledag mindre. - Om turene teller som trening. Det tilsvarer omtrent tidsbruken på sommerstid, og vinteren burde vel helst bety litt “hviletid”? Med tanke på turene rundt Gruda, kommer spørsmålet på spissen. Er dette trening? Eller hva er egentlig “trening”. Turen tar godt over en time, og det er lite bakker. Jeg må ta skikkelig i, for å få pulsen på topp i de få stigningene som finnes. Jeg vet godt at intervall-trening vil kunne gi bedre kondisjon med mindre tidsbruk. Intervall-trening betyr imidlertid høy puls, og for meg (dette er sikkert individuelt) har restitusjonstiden gått kraftig opp de siste årene - om jeg altså tar meg skikkelig ut. Og lang restitusjonstid vil bety at jeg antakelig ikke kan gjennomføre alle turene. Og hva er det jeg egentlig trener for? - nettopp. Turene. Jeg kjenner folk, nesten på min alder, som drar på dekk. Som trening til vinterens pulkturer. Overhendig profesjonelt med dekk og drag på stranden - i sommerhalvåret, men neppe noe for enhver. Tredemølle er for egen del i bruk, både til oppvarming, og av og til som erstatning for tur om forholdene (Les: været) er helt på styr. Dørgende kjedelig…. For meg blir det derfor tur rundt Gruda. Om det altså er trening. Men kjekt er det, og kan gjennomføres uten lang kjøring til og fra. Dagens tur gikk i fint vær med sol og nesten uten vind. Temperaturen godt over 10 grader. Det var grønt på markene, men YR melder om frost og kulde fremover, så dette kan lett bli siste høst tur. Som et lite apropos til de tankene jeg gjorde meg om turen og trening, dagens tur gikk kjappere enn tidligere.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

På høgjæren. En kjekk søndagstur sammen med min eldste sønn og broderen. De siste ukene har min sønn ønsket å bli med på våre søndagsutflukter. Nå er gutten ingen ungdom akkurat. Men fortsatt i 30 årene. Det er så avgjort greit å ha med arvinger på tur. Det eneste er at vi, det vil si broderen og jeg, fort blir minnet om at årene har gått, og at det er forskjell på oss og de som ikke har levd så mange år. Det er en klar forskjell på kondisjon mellom oss og han som er en god del yngre. For egen del må alder og resultater av mange års vandring tas i betraktning når ungdommen spaserer opp bakkene der vi må pese og puste. Likevel er det greit å ha med neste generasjon. Det er hyggelig å få anledning til å snakke med den oppvoksende slekt. Synspunkter og holdninger kan nok avvike, men for egen del synes jeg å likevel gjenkjenne meg selv og mine foreldre i mangt. Denne gangen ble det en liten diskusjon på hvor ferden skulle gå. Broderen har den siste tiden hatt et hytteprosjekt gående. Det har tatt mye av den tilgjengelige tiden og hindret treningen. Og trening er nødvendig for å beholde kondisjonen… Han så derfor helst at vi tok en tur uten de lange og bratte bakkene. En tur på høgjæren er nettopp slik. Vi ble fort enige om å starte litt senere enn vanlig. YR mente det ville bli til dels bra vær en stund midt på dagen. Og for en gang skyld fik YR rett. Det var riktignok kaldt og litt trekk ved start, men ikke langt oppe i bakken fikk vi sol og kunne kjenne varmen i ansiktet. Oppover mot Synesvarden gikk det greit. Bakken er ikke bratt, men lang nok til at vi alle ble varme i trøya. Nedover mot Holmavatn ble det litt forsiktig tråkking mellom steiner og over pytter. Steinene var glatte og sorpa var ikke til å stole på. I le av skogen nede ved Holmavatn og med sola i ansiktet ble det nesten sommerlig. Sola var likevel så pass lav at den skinte rett i fleisen og det ble vanskelig å se. Vi var ikke alene. Det var godt med biler på parkeringsplassen ved Holmavatn, men vi så i grunnen få folk. Vi snudde ved Steinkjerringå, og kunne da se en regnbue opp mot Synesvarden der vi kom fra. Det regnet der oppe. Det var også mørke skyer i vest, og de kom rullende innover mot oss. Vi fikk ikke regn på oss før et godt stykke opp mot Synesvarden, og da bare en hissig byge. På slutten av bygen kom sola igjen gjennom og folk ved Steinkjerringå kunne antakelig se en ny regnbue. Denne søndagsturen er godt over to mil tråkking, og selv om vi har gjort turen ganske mange ganger, blir det tungt på slutten. Den siste bakken opp, før vi igjen ser bilen, får pulsen opp of for egen del kunne jeg kjenne melkesyra. Det er kjekt å stå ved bilen å se opp stien vi kom fra, og etter tre timer tenke på hvor neste tur skal gå. Trøtt og tilfreds.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Lifjellet i Sandnes. Broderen hadde kalt inn til en innsats på hytta. Begivenheten skulle finne sted på lørdag, og det ville gjøre en normal lørdagstur vanskelig. Det måtte derfor bli en fredagstur i stede. Nå antydet “YR” at det ville være både vindfullt og snø i heia, så det ser ut som om vinteren endelig har kommet, I hvert fall opp i heia. Det var fortsatt godt med varmegrader i lavlandet, og fredagen skulle ikke bli så ille - sånn rent værmessig. Det finnes en del turmuligheter, men jeg liker godt å gjenta samme tur. Det er forskjellige årsaker til dette, men det betyr ikke mye hvor turen går, mer å være på tur. Denne gangen ble det en tur rundt Lifjell i Sandnes. Det er kort kjøring, og turen har til nå, stor sett kunnet gjøres på mellom to og tre timer. Tidsbruken er avhengig av forholdene og formen. For tiden er formen elendig. Og forholden heller ikke bra… På Dale var det noen biler. Muligens lokket været andre på tur. Det var snakk om minimalt med regn og lite vind. Utover langs sjøen var det greit, men det var for det meste fuktig på berget. Det gjorde at jeg gikk forsiktig og sikret nesten hele veien. Det hjelper heller ikke at det er lenge siden jeg hadde tatt denne turen. I skogen var det bløtt. Sorpa var dyp og det tok litt tid å komme fram. Hele området hadde fått nye skilter som viste vei. Opplysningene på skiltene er etter ny standard. Og oppgir avstanden i kilometer og ikke timer. Turen rundt Li er så vidt under en mil. Det gir, sammenliknet med andre turer, en noe lavere hastighet selv under gode forhold. Årsaken er selvsagt at turen er “tung”. Det er mye småbakker opp og ned, og det er lite “god” sti. Selv om værmeldingen var brukbar, var det mørke skyer rundt om kring, og ute ved Einerneset var det regn ikke langt ute i sjøen. Det startet tre stykker nesten samtidig med meg. De tok opp den bratte men korte stien mot toppen. Jeg fortsatte rundt til Bymarka. Jeg antar det var denne gjengen jeg tok igjen nede ved Dalevann på veien ned. Ute ved Bymarka ble det et surt gjensyn med forberedelsene til “monstermastene”. Det sto fortsatt merkepinner med rødt på toppen. Oppe i bakken så jeg nok en slik “prøveplass”. Disse merkene sto et godt stykke fra turstien, og her vil antakelig ikke “monstermastene” merkes på samme måte - spesielt ikke om sommeren med blader på trærne og busker langs bakken. Det er alltid litt kjekt å sjekke kristtorn buskene langs stien. Denne gangen var det en busk i en liten dal før Bymarka som hadde mest bær. Det hang rødt i rødt. Jeg lurer på om det er et tegn på mye eller lite snø. Omtrent som rognebær? Alt i alt en grei tur, selv om det tok lengre tid en det jeg hadde håpet. Da er det bare å ønske at holder seg vekk og det blir anledning til flere turer - rundt Lifjellet. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Dette har vi diskutert noen ganger, og som tidligere er valget også avhengig av hvor du holder til. Vestlandet: Gore-tex. Innlandsklima, gjerne bomull.

Det gjelder å holde vinteren på avstand. Dette er innlegg nummer 400 på bloggen. Ingen grunn til å feire begivenheten, men etter som innleggene baller på seg, seg jeg mer og mer nytten av å ha notert ned noen glimt fra min turene. Det er komplett umulig å skille alle turene fra hverandre, for ikke å snakke om å huske når turen gikk. Tur nummer 400 ble bare en kort tur. Dette er den vanlige turen om det bare kan bli en time eller så. Det blir uansett trening av det, og denne gangen ble det slik at jeg kunne holde godt tempo hele veien rundt. Derfor en “treningsrunde”. Det har, på grunn av den forbaskede bakfoten; vært problemer med å få til kondisjonstrening. Det begynner nå å komme seg. En annen grunn til å notere ned denne turen, er at det til nå ikke har vært så mange turer rundt Gruda i beste arbeidstid. Denne gangen - en onsdag midt i november. Og at det er gjennomførbart skyldes selvsagt at jeg ikke lenger er på jobb…. Hvem andre enn pensjonister er ute å går midt på dagen? Barnehager selvsagt. Jeg møtte to gjenger med unger, som alle så ut til å ha det kjekt. Det er med andre ord pensjonister og barnehage unger som er på tur midt i uka. Noe å se fram til for alle som fortsatt er i fast arbeid. Oppe i heia er det fortsatt ikke snø, men regn og sterk kuling, gjør det ikke spesielt enkelt å velge tur der. Nede i lavlandet, er det så avgjort ikke vinter. Det er grønt på markene, enkelte trær har fortsatt blader, selv om de ikke akkurat er grønne. Langs veien er det fortatt blomster, prestekrager, hestehov og rødkløver i hvert fall. Småfuglene kvitrer ivrig og det er mengder av ender og svaner på Grudavannet. Jeg håper vinteren holder seg borte i mange uker. 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det er skikkelig kjekt å lese om andre som også gjør en innsats på "sin" turistforeiningshytte. Det du forteller bekrefter også egentlig min egen holdning til "dugnad". Det er ikke først og fremst for andre besøkende, men for egen del. Det er kjekt å få anledning til å ønske folk velkommen til en godt vedlikeholdt hytte. Det er stort sett bare hyggelige og kjekke folk som stikker innom, og det er alltid interessant å høre om andres erfaringer, ikke bare fra turlivet, men også mer generelt. "Min hytte" (Blåfjellenden) er noe større, med 28 sengeplasser og med sånn ca 1300 overnattinger i året. Jeg har hatt mange kjekke dager og kvelder her. Det er vel verdt arbeidet som jeg legger ned, for å få lov til å kalle hytta "min".

Kondisjonstest for broderen. Vi diskuterte hvor søndagsturen skulle gå på lørdagskvelden. Broderen ønsket en litt lengre tur for å teste formen, og jeg ville helst et stykke opp i høyden. Vi ble eninge om å prøve Bynuten. Det viste seg at vi ikke mente helt det samme med å “prøve”. Broderen har, på grunn av en hytte på Stavtjørn, ikke fått gått noe særlig det siste halve året. Det har blitt en god del turer rundt på høgjæren, men ikke mange “langturer” Han ville derfor sjekke om formen fortsatt var god. Jeg mente å sjekke om forholdene var slik at vi kom til topps…. Værmeldingen var ikke helt gal. Litt sol, ikke regn og lite vind. På parkeringsplassen var det likevel så pass kaldt at vi hadde på fleecen. Det ble selvsagt varmt i bakkene oppover, men aldri så varmt at vi vurderte å gå i ullblusene. Oppe i høyden var det flott. Småtjernene lå speilblanke. Men over kantene trakk det kaldt. Det var vått på berget, slik at vi måtte sikre hele tiden for å unngå fall. I tillegg var sorpa - som vanlig - en utfordring. Det ble litt forsiktig gåing utover og oppover. Et stykke ute langs Trodlabærtjønnet traff vi to stykker som ville fiske. De hadde rigget seg til med bål og greier, og skulle bruke dagen. Vi traff karene igjen på vår vei nedover, bålet var nedbrent, men de fisket fortsatt. Resultat: to fisker… Det var andre som ville til topps som oss. Vi så og passerte - så vidt - en gjeng og holdt følge med et par. På vei nedover ble det til at vi sikret ennå mer. Stien var oppgått og det var omtrent ikke hold i sorpa overhodet. Det ble litt lavere tempo enn “normalt” etter en stund. Broderen fikk problemer med tempoet i bakkene, og vi måtte ta det litt roligere. Men vi kom opp. Slik jeg forsto broderen, hadde han ikke vært helt sikker på det ved start. Kondisjonen forsvinner fort om den ikke holdes vedlike. Oppover hadde vi noen solglimt, på toppen kunne vi se mørke skyer som rullet innover. De var så pass mørke at jeg trodde vi ville få regn på oss, men vi kom ned uten å ha kjent dråpen. Det må jo egentlig noteres som en grei søndagstur i november, når vi ikke får regn på oss overhode. Som vanlig møtte vi far og mor og unger på tur. Omtrent halvveis. De på vei opp og vi på vei ned. Da var klokka rundt to og det ville bli mørkt rundt fem. Antakelig ikke nok tid til å komme helt opp og ned før mørket. Vi forsøkte å vaske buksene i bekken ved parkeringsplassen. De var helt svarte med et tykt lag sorpe omtrent til knærne. Og litt over viste det seg. Vi fikk bare av det verste, det var nok igjen til at det laget merker på bilsete. Vi kom opp - og ned… [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Sent i sesongen, men fortsatt tur i heia. Vinter? Om noen nevnte at november er vintermåned? Snø? Is? Temperaturen fredagsmorgen var 7 grader. Hjemover viste termometeret i bilen 14 grader. Det minner lite om vinter, men mer om sommer… Det føles ekstra godt å få en tur inn til Blåfjellenden i november. Nesten som om jeg skulle ha lurt naturen og fått noe ekstra. Været er selvsagt avgjørende. Tidligere var turen også bundet til helgene. Av en eller annen grunn mente arbeidsgiveren at jeg burde møte på jobben i arbeidstiden. Her er NAV adskillig mer medgjørlig. Denne uka ville det være brukbart heiavær torsdag og fredag. Hvorfor ikke utnytte været og dra på tur? På parkeringsplassen i Hunnedalen var det ikke andre biler enn min. Og jeg trodde heller ikke det ville være andre innover så sent på året. Det var spor i sorpa - både inn og ut. Antakelig en gjeng som hadde vært på dagstur. Det spesielle med novemberturer er lyset. Det blir liksom ikke skikkelig dagslys, og med start i tre-tiden ble det kveldslys hele veien innover. Denne gangen gjorde skodde og litt yr det skikkelig mørkt. Jeg gikk og tenkete på når mørket kommer. Jeg mente det ville være lyst nok til å gå, til rundt 5. Etter hvert som jeg kom innover i heia, sjekket jeg oftere og oftere klokke. Jeg vet hvor lang tid denne turen tar, men likevel…. Jeg fikk vann og ved på plass i hytta før mørket kom, men jeg måtte tenne stearinlys for å se hva jeg holdt på med, da ovnen skulle fyres opp. Da var klokka ikke mye over 5. Når dagslyset forsvinner så pass tidlig blir det en lang kveld. Alene på hytta. Det er godt selskap i en radio, og lesestoff og soduku gjør også at tiden rusler av gårde mot sengetid. Det lysner i 7-8 tiden på morgenen. Frokost og rengjøring tar tid, men denne gangen tok jeg det litt med ro. Jeg synes det er greit å ha hytta for meg selv. Tiden ble også benyttet til å fundere over om dette ble siste gangen i år. Og til å ta farvel med Blåfjellenden for i år, for sikkerhets skyld. Høytidlig selvsagt, med lua i hånden og et stille øyeblikk for meg selv.. Det hadde blåst litt opp i løpet av natten. Selvsagt sto vinden rett i mot. Det var i tillegg litt yr i lufta, som gjorde det litt utrivelig sånn helt i starten. Egentlig var turen tilbake helt grei. Mer enn grei til å være i november. Litt yr og vind er sjelden noe problem. Det viste seg at jeg ikke var alene i heia. Halvveis tilbake kom det tre gutter friskt joggende. De var på dagstur og skulle inn til hytta. De hadde tenkt seg rundt litla Fidjadalen og til Brådlansdalen på tilbakevei. Med tåke på toppen og uten merking, syntes jeg det ville være litt på kanten. Jeg tror de tok samme vei tilbake. Som om ikke det var nok, møtte jeg 8 ungdommer på parkeringsplassen som ville innover. Utlendinger - de har ikke helt samme forhold til kalenderen som “oss”. Denne gangen ville det ikke være problem å komme frem og tilbake. Det er jo nesten sommerforhold.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Trøsten får være at det du investerer i tenner er en av de få tingene du får med deg....

November tur i tåke. Noen burde ha advart meg. En eller annen kunne godt ha nevnt at en topptur muligens ikke er lurt etter å ha båret tung sekk i bratte bakker dagen før. Og i hvert fall ikke etter en uke med mye tur i tillegg. Det ble tungt…. Bynuten er en vanlig tur tidlig vår og sen høst. Det er liksom den turen som oftest står på programmet om det ikke er forhold til en heiatur, men fortsatt greit ute langs kysten. November er måneden for slike turer. Til nå har det jo ikke vært snøfilla, heller ikke frost. Det har så vidt vært nødvendig å skrape vinduene på bilen en eller to morgener. Normalt ville det ha vært en periode med kulde. Vi hadde en periode med fint vær, men også god temperatur. Global oppvarming .. Skikkelig bra… Søndag i november, godkjent værmelding, Bynuten, Enkelt….. Ikke helt. Det begynte bra. Det startet en del folk foran meg, og oppover Lyseveien gikk det greit, og jeg tok igjen et par stykker. Videre innover var det liksom noe som ikke var helt vanlig. Lårmusklene ville liksom ikke helt samarbeide. Hva i alle dager… Musklene sa fra at det egentlig var nok å bære opp gulvplater til broderens hytte på lørdagen. Det var ikke pusten som streiket, men rett og slett beina. Hadde jeg vett nok til å kjenne etter og snu? Selvfølgelig ikke.. Tempoet ble deretter. (Men ingen jeg hadde gått forbi tok meg igjen - heldigvis….) Jeg satte delmål. Bare opp til fossen. Det gikk greit. Opp til toppen av brekke. Jeg kom opp. Ut til varden . Også det var mulig. Nedover var enklere. Etter hver ble det også tungt, og jeg måtte sikre selv i små bakker. Nå var det usedvanlig sleipt, og det gjorde det også nødvendig å gå forsiktig. Det kom to karer oppover, de gikk på bare berget. En av karene skled og måtte ta seg for. Det var ikke bare meg som syntes det var glatt. Ellers var det jo andre enn meg og disse to karene på tur denne dagen. To godt voksne karer ville ta rundturen Bynuten og Selvikstakken. En 7 timers tur. Det holdt vel antakelig akkurat med dagslyset….. Og selvsagt var også “pater familias” med kone og unger på tur. Med sen start. Håper at disse også fant veien tilbake før mørket. Jeg pleier å ta en liten “spurt” opp den siste lille bakken før Lyseveien. Det var ikke snakk om noen spurt denne gangen. Selv med vanlig tempo opp bakken kom pulsen nesten helt opp. Det var godt å sette føttene på Lyseveien og vite at det bare var nedoverbakke på godt underlag før jeg igjen står ved bilen.. Ned kom jeg - i fin form…. 　 　 　 　 　 　 　 [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Brannalarmen må ordnes. Med langtur (6 timer-tur) på tirsdag var jeg klar for ny tur onsdag. Slikt er mulig for oss pensjonister, så lenge helsa holder. Med dobbelt så mange turer i uka, kan det nok ta på etter hvert… Det får så være - tur er kjekt og i tillegg stenger snart heia. Vinteren kommer nærmere. Denne gangen hadde jeg i tillegg viktig ærend. Brannalarmen på Blåfjellenden var i ustand, og Egil hadde sagt seg villig - nok en gang - til å se på saken. Grunn til å ta ut alt på onsdagen, var at YR vartet opp med godvær i heia. Nå viste det seg ikke å stemme helt, men det ble helt greie forhold. Vi tok ut rundt 11. Da ville vi være på hytta en stund før 3, og det ville fortatt være dagslys noen timer. Det er greiest å fikse anlegget i dagslys. Det ville antakelig ikke være andre på tur enn oss, det er jo pensjonister utenom oss som går i heia, men ikke veldig mange… Vi så en jeger på vår vei innover, eller var det smått med liv. Litt oppe i bakken var det snø/hagel i søkkene og mer i nordhellingene enn mot sør. Det var tinvær, men ikke mange gradene over null. Steiner og berg var tørre. Det ble enkelt å gå innover. Og vi hadde vinden i ryggen. Nettopp vinden var litt overraskende. Yr hadde så vidt nevnt vind da vi sjekket værmeldingen tidligere. Onsdagsmorgen var det kuling - opp mot sterk kuling - på menyen. Den vinden vi hadde i ryggen var ikke på langt nær av kulings styrke. Sterk bris muligens. Og en slik vind lager ikke kvalm for to erfarne fjellfolk. Og de erfarne fjellfolkene fikk erfare sterkere vind utover kvelden og natten. Det blåste så hytta ristet. Det er vanskelig å bedømme vindstyrke innen fra hytta, men jeg er rimelig sikker på at vinden var oppe i sterk kuling. Det løyet litt til vi skulle gå, morgenen etter. Det tok ikke lang tid for Egil å få skikk på det elektriske anlegget og å få på plass brannalarmen igjen. Det er kjekt å vite at slike ting fungerer. Som vanlig tok det tid å få varmen i hytta. Antakelig på grunn av den sterke vinden ville temperaturen ikke stor over 20 grader, selv om vi bålfyrte. Ute var det 2 grader. Og på morgenen var det is og myrene var harde - men termometeret viste fortsatt 2 grader. Så pass kaldt i kombinasjon med sterk vind gir en virkelig temperatur på langt under 0. Vi var begge kledd for vinter. Det var fortsatt tørt, og selv om det var is enkelte plasser i stien, var det greit å gå. Vinden gjorde det litt tungt akkurat over kantene, men det helsikes bråket rundt ørene var egentlig verst. Uansett tok vi oss greit ned til Hunnedale, og klokka viste at vi hadde gjort unna turen på grei tid. Med tidlig start fra [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Tirsdagstur til Sandvatn. Litt snø/ hagel på bakken, men ellers bart. Ikke frost, denne dagen, men det har vært frost i løpet av helga. Skiene kan fortsatt stå ubrukt. Det er så avgjort ikke nødvendig å pakke ut trugene… Det ligger fortsatt fenner fra vinteren en del plasser, og selv om de er blitt betydelig mindre i løpet av de siste ukene, kommer de ikke til å forsvinne før ny snø legger seg. Helga hadde gitt noe frost og litt snø/hagel. Mandagen kom med tinvær og “varme” i heia. “Varme” i den forbindelse er lik temperaturer noe over null. Tirsdag ble det lovet sol og fortsatt ikke frost. Det fine været burde utnyttes til en tur i heia. Kunne det la seg gjøre å få en siste tur inn til Sandvatn? Søndagskvelden ble dette nevnt for min svoger, som også hadde planer om en tur for å utnytte godværet. Han kunne godt tenke seg en heiatur sent i oktober. Og min svoger er en grei mann å ha med seg. Han har trent i svært mange år, og har gjennom årene vært på tur i heia et utall ganger. Han forstår godt at dagene er korte, og at det kan være kald og glatt . Han foreslo at vi skulle starte tidlig. (Med klokka stilt tilbake på grunn av sommertid, ville ikke dette være noe problem .) Vi kom oss greit av gårde, og hadde dagen for oss. På parkeringsplassen ved Lortabu, var det 4-5 grader og en litt gufsen trekk. Solen som var lovet, holdt seg godt gjemt i tåka. Den så ut til å være tykkere lengre opp, men vi hadde selvsagt ikke kjørt en time for å se på naturen nedenfra… Bakken opp Lysebrekka gikk i et greit tempo. Helt øverst i bakken fikk vi plutselig øye på noe hvitt kaldt stoff. Og det ble mer av “greiene” jo lengre opp vi kom. Det ble aldri så pass med snø og hagel at det ble noe problem. Det var mer overraskelsen over å se årets første faste nedbør. Det er bare å fastslå: vinteren er ikke langt unna. Og som om ikke det var nok med snø og hagel i søkkene bortetter, så fikk vi også øye på en større hvit flekk borte under en hammer. Snø fra vinteren. Forrige vinter var heller ikke langt unna. Men sorpa var glatt. Det ble litt forsiktig fremmarsj enkelte plasser. Det var - selvsagt - ikke andre i heia. Ville vi treffe andre? Det kom et par i mot på tilbaketuren - på vei mot hytta og en overnattein. De ville mest sannsynlig bli alene. Tåka slapp litt taket etter hvert som vi kom innover og litt høyere, men det ble ikke helt klar himmel. På vei tilbake kunne vi se at sola kom igjennom rundt oss, og at det ble blå himmel over oss. Finværet som var lovet kom litt for sent til at vi fikk nytte av det. Uansett var berget så pass tørt at det gikk greit nedover flyene mot bilen. Tilbaketuren gikk en del raskere en turen inn, og på parkeringsplassen var vi begge godt fornøyd med en bra [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Jeg sparker som regel ned på fjell, og det får som oftest steinene til å forsvinne. men det er skikkelig irriterende med småstein fast under skoen.....

Søndagstur eller treningstur? Hvor lang må en tur være for at det skal regnes som en tur? Må det være bakker? Eller er det termos og sekk som avgjør? Det siste halve året har det vært hindringer for langturer - achillesen har skapt vansker… Det er på tide å utfordre situasjonen - etter et halvt år. Nå har det blitt en god del turer. Spesielt i det siste. Fint høstvær får ta en del av skylden. Det har på mange måter godt greit. Det virker som om treningen har gitt resultater, og at foten endelig begynner å bli i god gammel form. Jeg har til nå ikke lagt ut på de lange slake turene der det er mer snakk om å gå enn å komme seg opp og ned. På høgjæren har jeg kortet ned den vanlige turen, ofte i god selskap med andre, men - kortere. Etter en tur i heia fredag-lørdag ble det spørsmål om hvor søndagsturen burde gå. Værmeldingen bød på vind og mulighet for regn, Ikke mye regn og ikke sterk vind, men… Tre timer på god sti i bra fart? Det passet både for broderen og for meg. Nok en tur på høgjæren. Denne gang med start fra Tovfdal, til Synesvarden, videre til Holmavatn og så til Steinkjerringå. Og så samme vei tilbake. Uten å ha målt avstanden spesielt nøye og uten å ha kikket for ivrig på klokken, så er dette en tur på 15 kilometer og den tar rundt tre timer. Det vil si 5 kilometer i timen i terreng - så avgjort ikke helt samme farten som på vei, men heller ikke farten i heia. På vei blir det (kravet til marsjmerke) 7 kilometer i timen, og i terreng ofte ikke mer enn 3 kilometer. Avhengig av sekk og bakker - selvsagt. Så turen går i bra tempo og den er lang nok. På parkeringsplassen kledde vi oss for regn. Det kom noen skikkelige byger tidligere på dagen og i vest var det mørke tunge skyer. Etter hvert som vi kom inn i terrenget fikk vi skyene nord for oss og i sør/vest ble det lysere. Vinden var imidlertid så pass sterk at det ble kaldt om ikke jakken var lukket. Nede ved Steinkjerringå tittet sola fram og på vei tilbake med sol og vind i ryggen ble det varmt - med for mye klær. Det kom folk i mot, godt tilkneppet med hetta opp, så det var tydelig forskjell på å ha vinden i mot eller i ryggen. Det er ikke mange skikkelige bakker på denne turen, men det er en jevn stigning på til sammen litt over 100 høydemeter mellom Holmavatn og Synesvarden. Etter to timer i bra fart krever dette sitt, og oppe ved Synesvarden går pusten tungt. Da er det fortsatt en bakke ned og opp før vi kan se bilen. Denne gangen gikk den siste bakken i jevnt tempo - det vil si at vi fortsatt hadde pust igjen på toppen. Nede ved bilen kunne jeg for min del konstatere at foten hadde oppført seg eksemplarisk og at det igjen vil være mulig med langturer… [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Fredag til lørdag på Blåfjellenden. Vi er i slutten av oktober. Det er fortsatt mulig med tur i heia. I fjor fikk jeg siste tur i midten av november, i 2013 var siste turen i midten av oktober. Fredagstur med en overnating går fortsatt greit. Det har så langt ikke vært snø. Det var frost i bakken tidligere, den forsvant fort i regnværet. I fjor kom snøen før frosten, bekker og vann var ikke sikre før langt ut på våren… Vi får håpe at det blir is på vannene før snøen kommer dette året. Værmeldingen var grei. Vind - opp mot stiv bris, temperatur rundt 5 grader, men lite nedbør. Det var til og med snakk om solgløtt på vei innover (men til gjengjeld regn på lørdagen.) Det var ingen andre på parkeringsplassen, Selv om det var spor innover, forsvant de ved Fossebekken. Muligens jegere som ville forsøke seg på rypene. Fra Fossebekken og innover var det ensomt… Det er i grunnen greit. Det er ofte så pass med folk i stien at d et ikke helt føles som “villmark”, men så sent i sesongen kommer den gode følelsen av å være på tur - alene. Det hadde tydelig regnet en god del tidligere i uka. Fossebekken gikk stri, Det har den for så vidt gjort omtrent hele sesongen. Bare i de siste ukene med sol og tørke har den vært liten. Siste ukes vind og regn, har gjort at busker og trær står bare. I stien ligger bladene som bare for en uke siden fortsatt hang på trærne. Marka er brun, og graset gulbrunt. Det er plutselig senhøst. På hytta var det tydelig tegn på uvær. Det lå vann på gulvet i stua. Det må ha kommet inn gjennom vinduskarmen. Når vind og regn står på her, blir vann presset gjennom. Det tok tid å få den gode varmen. En sekk ved for opp pipa, men litt utpå kvelden krøp termometeret over 20 grader og det ble mulig å ta av lua. Med en liten radio, soduko og lesestoff går tiden fort. Det ble en tidlig kveld og en tidlig morgen. Egg og bacon ble fortært i lyset fra stearinlys. Det tar likevel tid før alt er klar og hytta fremstår slik jeg ønsker å finne den. I 10 tiden, sto jeg på terrassen og kikket nedover dalen, og lurte på om det var for siste gang i år. Jeg håper det blir anledning til flere turer innover heia. Innover var det noen solgløtt. Tilbaketuren ble mer grå. Det var yr gjennom natten, men det var ikke mye vann som havnet i bekkene. Vaet øverst, var enklere å passere enn på veien inn. Litt underlig å se den lille pytten der isen lå tykk i forrige uke. Når kommer vinteren på alvor? Som dagen før dukket det opp spor i sorpa ved Fossebekkene. En eller annen gang får jeg vel en forklaring… Opp av Hunnedalen kom det et par i mot. De ville inn til hytta. Det er fortsatt folk i heia.　 [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Litt det samme på de selvbetjente hyttene. Det kommer folk som bruker en halv time på å forberede en kopp kaffe... De aller fleste drikker mer enn gjerne den kaffen jeg serverer - kokt på kjele av kokmalt Evergood. Etter øyemål både for vann og bønner. Og posene blir brakt inn med scooter til påske. (Holdbarheten er sånn ca 3 måneder i følge posen,) (Reklame - reklame - 2 kartonger kokmalt kaffe blir sponset av Norgesgruppene, de varer en sesong.)

Med Egil på jobb. Det er egentlig sent i sesongen. Høsten har vært skikkelig bra. Og det har blitt noen turer i finværet. Egil ringte og spurte om jeg hadde anledning til å bli med til Kvitlen. Han ville opp for å få på plass en del lamper og lys - på dassen. Det var snakk om to overnattinger. Finværet må jo ta slutt en gang, og værmeldingen mente at vi ville få en fin dag opp, men tirsdag og onsdag ville bli mer grå - med nedbør. Det eneste positive med væromslaget ville være at frosten i bakken ville bli borte. Avtalen var at vi skulle ta av gårde rundt 9 på mandagsmorgen. Heldigvis ble det en liten utsettelse - veien ville være stengt i timer av gangen, og med start 11, ville vi komme greit igjennom. Det var en kar på parkeringsplassen ved Bjordal. Han kunne fortelle at det i tillegg til ham, hadde vært to andre på hytta den natten. Det er med andre ord fortsatt folk i heia. Bakken opp fra Bjordal til Brattabø ser enkel ut på kartet. Ikke mer enn et par - tre hundre meter stigning, og forholdsvis greit. Mellom kotene på kartet gjemmer det seg en del bratte kneiker og kanter som jeg synes er litt “utsatt”. Oppover og på tørt fjell, er det selvsagt helt geit, men nedover med regn - en helt annen historie. Vi hadde fint vær oppover. Det var sol og siden dalsiden vender mot sør, tørr bakke. Det eneste vi slet med var tunge sekker. Egil bar en god del utstyr. Høstsola var skarp, og kontrasten mellom lys og skygge, stor. Fargene var likevel slik at det måtte tas noen bilder. Hytta ligger på en kolle med utsikt nedover dalen. Den er utstyr med noen stor panoramavinduer, og det må bli et standardbilde å fotografere utsikten innenfra hytta og nedover. (Men hvem pusser vinduene?) Det er sent i sesongen men det var folk utenom oss - midt i uka. Vi var 5-6 stykker begge nettene. Og vi var ikke de eldste på tur. Mandag fikk vi besøk av en eldre kar - 78 år, som var på tur for sjekke opp den nye hytta. Egil fikk gjort det meste at det som var planlagt. Onsdagen sto det bare igjen noen timers arbeid. Helt i tråd med værmeldingen slo været om i løpet av natten. Morgenen var våt. Bakken var bløt, steinene glatte og sorpa var det heller ikke hold i. Og høsten var på hell. Bladene var mer eller mindre havnet på bakken, men fortsatt var det enkelte trær med blader i gule og røde farger. Regnet gjorde lyset mye bløtere, og det ble enklere å få fram høstfargene. Det er, for meg, ikke enkelt å komme seg ned bakken til Bjordal. Egil, - “bare” 4-5 år eldre enn meg, for nedover som det ikke fantes glatte steiner og bratte bakker. Jeg kom forsiktig etter - som en 80 åring. Vi kom ned, og nådde, med god margin, å komme gjennom tunnelen en god timer før vi hadde planlagt.[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Vådlandsnuten i godt vær og godt følge. Det gode været fortsetter. Sol fra blå himmel, kun en liten trekk, og varmt - i sola. Om morgenen er det frost og kaldt. I skyggen er det frost og kald. Bestyrerinnen ville og være med. Det ble litt frem og tilbake, hvem som ellers ville være med. Det endte med at det ble bestyrerinnen, broderen og meg. Og hvor skulle vi ta turen?. Jeg tror vi alle hadde Madlandheia i tankene. Jeg hadde i hvert fall tenkt på forskjellige turer her. Kunne det la seg gjøre å komme rundt Vådlandsnuten, Hanklatjørna, Maribakken og ned? Fornuften sa at det ville bli for mye på for kort tid, og det ville bli tungt på mandag med ny avtalt tur. Fornuften seiret, men ikke helt uten “kamp”. Et fantastisk vær betyr også at andre ville ta en tur i denne perlen. Vi var ikke alene oppover, og på toppen var det en del folk da vi omsider nådde opp. Vi stoppet en god stund på toppen, både for å nyte utsikten, og for å prate med andre. Svært mange av de vi snakket med, både øverst og som vi traff på vår vei nedover, ville ta rundturen. Det vil si opp til Vådlandsnuten, videre til Rolighetsvatn, Hannklatjørnå, Maribakken og ned Fossebekken til parkeringsplassen. En tur på i hvert fall 5 timer. Det dukket opp flere gamle kjente etter hvert. Alle på langtur - utenom meg. Vi stoppet selvsagt og vekslet noen ord. Et par karer hadde tatt turen gjennom Tverromdalen, en skikkelig dagstur i nesten villmark. Normalt går det greit nedover, denne gangen gikk det ikke fortere enn opp. I skyggen var det fortsatt frost, og mye tråkk hadde gjort enkelte steiner spinnglatte. Vi var nedpå alle tre, heldigvis uten stor problemer. Med fortsatt sol og lite vind, ble det en del stopp for å ta bilder. Noen nesten vinterbilder, med rim på bakken, andre høstbilder, med farge på trærene, men alle i skarpt lys. Det er ikke enkelt å få med seg skikkelige bilder fra alle de nydelige motivene vi så. Nede på parkeringsplassen tok vi en opptelling av bilene. Det er skikkelig mange år siden det har vært så mange biler her. Kan det være at Madlandsheia igjen er i ferd med å bli et populært turområdet. Det er i så fall fullt fortjent. [url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Det hender jeg blir spurt om hva som egentlig er så bra med Blåfjellenden. Og det er et spørsmål som ikke er så lett å svare på. Kan det være turen inn? Eller utsikten? Muligens hytta, som er usedvanlig koselig? Kan det være menneskene som jeg møte? Turen inn er ikke spesiell, og i hvert fall ikke etter 100 vis av ganger på samme sti. Utsikten er formidabel, men det finnes også andre hytter med god beliggenhet og utsikt. Hytta er spesiell, kan det være årsaken? Menneskene da? Det er jo stort sett samme sort mennesker på alle hyttene. Jeg har, etter en grundig overveielse, kommet til at det er totalen. Pakken…. Turen inn, sammen med koselig hytte, med fantastisk utsikt, men først og fremt menneskene jeg treffer. Denne fredagen tok jeg turen inn til hytta i selskap med Bengt. Vi fikk en svært hyggelig tur innover, og på hytta kom - og var det, et knippe med kjekke folk. Noen kjente fra tidligere besøk, en gammel skolekamerat og en som kjente min yngste bror. Ut på kvelden, mens mørket snek seg inn i kriker og kroker, og stearinlysene ble tent, satte vi oss ved det runde bordet. Lyset forsvinner sist her og utsikten bør tas med og samtidig med at mørket senket seg ute, kom “den gode samtalen” i gang. Det ble pratet om løst og fast - stor ting og mindre saker. Ikke så mye for å finne løsninger eller gi gode råd. Helst fortellinger og historier fra forskjellige turer eller hytter. Selv gamle Lysebu, som ble brent i 75, ble nevnt. En slik kveld knytter oss sammen på en forunderlig måte. Det blir nesten som å ta farvel med venner når de forlater hytta om morgenen. Underlig tomt etter at folkene er gått.

For 2. gang denne uka. Vi har vært velsignet med et fantastisk vær den siste tiden. Sol, blå himmel. Lite vind eller vindstille og varmt hjemme, med frost i heia. Utfordringen er å finne turer som kan gjennomføres uten å bli helt gjennom sliten. Det ble tur tidlig i uka, og når Bengt tar kontakt og spør om jeg kan bli med, så må svaret være ja. Han ville en tur til Blåfjellenden og kunne tenke seg følge. Tur tirsdag til onsdag. Og nå Fredag til lørdag… Og torsdagen var ikke akkurat hviledag, med styrketrening og jobbing hjemme. Men det blir antakelig tid til å ta seg inn gjennom vinteren - her må de gode dagene utnyttes så godt som mulig. Vi skulle treffes på parkeringsplassen klokka tre, men på grunn av trafikken, ble det avgang først en halv time senere. Heia innover lå uendelig vakker - sol og lite vind, men med mørke farger og høst i sjela. Med et fantastisk vær, blir turen uansett fin. Det gikk i et greit tempo - vi hadde en del ting å prate om. Småstopp for å ta bilder og for å riktig nyte synet. Selvsagt går tankene til vinteren - det kan ikke være lenge til snøen legger seg. Bengt ser fram til vinteren. Han går faktisk så langt som å dra på bildekk om høsten som forberedelse til pulk-sesongen. For egen del, betyr vinteren overgang til turer i lavlandet. Jeg liker meg ikke på ski. På hytta ble vi i alt 7. To kom rett etter oss fra Hunnedalen. To karer kom fra Flørli. De kunne fortelle om ryper i hopetall i heia mellom Flørlidalen og Jomfruvannet. De snakket om hundrevis av ryper. I forhold til det jeg har hørt om fra andre, så må alle rypene i nærheten ha samlet seg der oppe. Det ble en kjekk kveld, der alle satt rundt bordet og pratet og fortalte, Nå viste det seg at jeg kjente tre av karene fra før. En hadde jeg gått sammen med på folkeskolen for lenge siden…. Det var hyggelig å treffe gamle kjente, spesielt når de også har vært en del i heia, og kunne fortelle om sine turer. Morgenen kom med sol fra blå himmel. Det var omtrent vindstille. Hjemover kommer sola i ansiktet og turen blir lett ennå bedre enn den inn. Med nok en frostnatt, hadde isen lagt seg og i smådalene uten sol gjennom dagen, var isen så tykk at det var mulig å gå ut på. Ikke jeg men Bengt, han måtte bare teste - uten å bli våt på beina. Leitesvann lå speilblankt. Det er ikke ofte, og det ble en liten stopp for å ta bilder. Vi møtte mye folk. To jenter ville ned til Mån på dagen. Andre var på dagstur, og vi møtte noen gjenger dom ville til hytta. Så mye folk i heia så sent er ikke vanlig. Det fantastiske været får ta skylda… 　 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]

Stillhet inn, sol og skarp luft på returen. Det ble en tur til Blåfjellenden midt i uka. Det er egentlig ikke noe til hinder for å ta turer på sparket. Tid er det som trengs, og der er jo lett å prioritere egne interesser? Når værgudene - og værmeldingen - er enige om finvær er det bare å pakke sekken og komme seg av gårde. Jeg regnet med å bli alene, og hadde det derfor ikke travelt. Det var meldt sol, men oppe i heia var det overskyet, varmegrader og lite vind. Perfekt for en tur i midten av oktober. Hva som slo meg på turen innover, var stillheten. Ikke var det småfugler - selv kråka var fraværende. Ikke en rype og lite insekter. Uten vind var det stillhet. Ikke en lyd… Jeg tok det med ro. Ingen grunn til å stresse. På hytta ville det ikke være noen, og forberedelser til kvelden går fort. Hytta badet i de siste solstrålene i det jeg kom over kanten. Ikke røk fra pipene, og bare 10 grader inne på gamlehytta. Det å få fyr på ovnen, sette på tevann, finne fram litt å spise er kjapt gjort. Jeg satte meg på min vanlige plass, kikket inn i flammene, drakk varm te og hadde det aldeles storartet. Jeg kan ikke si at dette burde mange andre forsøke, for da fikk jeg ikke beholde disse øyeblikkene for meg selv, men det er slik stunder jeg opplever som skikkelig bra. Det er godt å være på Blåfjellenden, både i selskap med andre, men også alene. Ut på kvelden klaret det opp, og det ble frost. For første gang denne vinteren så jeg is på pytten utenfor. Og denne gangen vartet naturen opp med mer. Jeg våknet i halv-fem tiden. Det var lyst…. Det var selvsagt en masse stjerner å se, men antakelig “druknet” mange i lyset fra venus, som lyste skikkelig sterkt i sørøst. Jeg har aldri (utenom i nordnorge med snø på bakken) opplevd en så lys natt - uten måne. Det var mulig å bevege seg uten lykt. Det tok en stund før jeg sovnet. Morgenen kom sent, Det blir ikke skikkelig dagslys før nærmere 9. Selv om jeg er alene på hytta, må det tas en runde med kost og fille. Det ville ikke passe seg å forlate hytta uten å ha gjort rent. Turen over heia tilbake til Hunnedalen ble litt annerledes enn turen inn. Det var sol fra klar himmel. Det kvitret noen småfugler borte i lia, og det blåste - kaldt - over kantene. Det er likevel fint å se bjørka gul og mørkrød. Det er fint å se myrene brunrøde og det er fint å se knall røde blåbærblader. Den klare lufta gjør alt skarpt, men det er litt for stor kontrast mellom lys og skygge til at mitt lille kamera klarer brasene. Jeg stoppet likevel mange ganger på veien tilbake for å ta bilder. Skap klar luft, skarp sol og frost i bakken gir forhold som bare må nytes lengst mulig og da er det å ta bilder en god unnskyldning. 　 　 　 　 　[url={url}]Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden[/url]