REJOHN

Her er jeg enig med @Bjørn J. Jakkene (og buksene) holder ikke helt hva produsentene lover, men vil få lov til å legge til at Gore-Tex (og antakelig andre membraner) er vesentlig bedre enn det vi brukte før. Regntøy (100% vanntett, og holdt på all svette.) Nå holder jeg meg tørr i hvert fall den første timen, og om aktivitetsnivået er lavt, så gjerne behagelig neste timen også. Jevnt silregn, som vi av og til har hos oss på sørvestlandet gjør meg gjennombløt etter et par tre timer selv med ytterklær til 8.000,- (Norrøna Dovre Gore-Tex.)

Spor av snø, men ikke av folk. Kan virkelig en konfirmasjon hindre lørdagsturen? Ikke helt, men den ble noe amputert. Av en eller annen grunn forlanger bestyrerinnen at jeg skal være med på slike familiesammenkomster. Noe av grunnen kan være at det gjelder min familie… Det blir egentlig ikke bedre av den grunn, men vi får ta det positive. Tidligere var konfirmasjoner på søndag, varte hele dagen, og det var alltid – alltid – strålende maivær. Det var maivær denne lørdagen. 3 – 4 grader, vind og regn. Riktig surt. Og det var hjemme på flate Jæren. Jeg lurte lenge på hvor jeg skulle ta turen. Det kunne ikke bli for lang tur. Selskapet begynte tidlig. Det kunne ikke bli for lang kjøring, bestyrerinnen var klar på at jeg måtte være hjemme i god tid. En tur på høgjæren måtte kunne gå greit. Ikke den lange, men sånn halvannen time. Det betydde tur fra Holmavatn og rundt «trekanten» med besøk hos Steinkjerringå. Det betyr også en biltur over Jæren, med grønne marker og nypløyde jorder. Et virkelig vårtegn er selvsagt også sauene med lam på kjelvene. Opp mot høgjæren ble kjelver og utmark byttet ut med lyngmark og myr. Været ble ikke bedre oppover bakkene fra Varhaug. Snarer tvert i mot. Det ble heller hvitere. Det lå snø bortetter søkkene. På parkeringsplassen var det ikke mange bilene utenom min – det var en kar som gjorde seg klar til å springe rundt. Han ristet på hode av været – sludd og vind, men ville ta turen uansett. Jeg tok turen mot Steinkjerringå, han mot Synesvarden. Og jeg så ikke et spor foran i sorpa. Alene fra Holmavatn til Steinkjerringå? Selv om det var lørdag, så pleier det å være andre. Hjemme lette jeg etter en caps. Det ble til at jeg tok med vinterlue. Heldigvis. Det var så avgjort greit å ha på vinterklær denne dagen. Et stykke – med vinden rett i mot – var det rett før jeg tok ned kaffene på lua og riktig krøp inn i jakken. Det holdt – så vidt – med bare å dra glidelåsen opp under haka. Som vanlig ble det bedre etter hvert, og det var jo egentlig ikke så ille. Det var ikke mye vann i myrer og bekkene. Det var helt greit å komme fram. Men ingen andre – utenom karen jeg traff på parkeringsplassen. Han kom imot på veien fra Steinkjerringå til Synesvarden. Sludd gikk over til regn. Det ble, inne i mellom, så vidt opphold. Sola kom igjennom noen korte øyeblikk. Regnet var ikke lengre vekke enn at det var regnbue i vest. Det gikk greit å gå med hetta nede. Etter Synesvarden, med vinden i ryggen, ble det behagelig. Men ingen andre – utenom karen jeg traff på parkeringsplassen. Han tok en ekstra runde opp mot Synesvarden og tilbake til bilene. På parkeringsplassen var det fortsatt få biler. Bare min og han andre karen. Det ble en ensom tur denne gangen, og en kjapp en i tillegg. Les hele artikkelen

Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men for noen år siden hadde spørsmål som det over gitt 99 svar, og hvor noen av forummedlemmene i detalj hadde diskutert enkelte ruter. Jeg har ikke allverdens erfaring fra Jotunheimen, men litt. Alle rutene du spør om er beskrevet på nettet UT.no og opplysningene her er greie å få med seg. For egen del, er det nettopp at det "spørres" som jeg vil kommentere. Ur fra dette. kan det virke (korriger meg gjerne om jeg tar feil) som dere (du) ikke har veldig mye erfaring. Overnatting ved Rusvannet betyr - vanligvis - telt. Ruten Gjendebu til Spiterstulen er lang - 9(-10 timer?) Det kan lett bli en utfordring uten trening i nettopp å bære tung sekk langt. Nå håper jeg andre kan komme med opplysninger om rutene - det må jo fortsatt finnes en del Jotunheimentusiaster her på nettet?

Jeg har slitt ut noen par Walk King siden de kom på markedet - midt nittitall om jeg husker rett. Jeg har også forsøkt andre merker inne i mellom. Det er ikke stor forskjell på slitestyrke. Et par crispi støvler var ekstremt glatte på vått fjell. Gore-texen holder. (ikke de første årene.) Det er, uavhengig av pris, kun støvler som passer du bør kjøpe....

Is og snø var ingen hindring. Med snø på toppene og is i stien, unngår jeg helst å gå i høyden, men med værmelding som lover gull og grønne skoger – sol og vår – så er det fristende. Bynuten er en av turene som det virkelig smaker vår av. Jeg har vært på toppen i snø, og en gang snudde jeg rett før toppen i snøstorm. Snøstorm var ikke på kartet denne søndagen, snarere tvert om, det ble lovet bra vær, om enn litt kaldt. Jeg synes likevel det var vel optimistisk av karen som gikk oppover i korte bukser… Jeg er sjelden alene opp mot Bynuten eller Selvikstakke på en søndag, og aldri i fint vær. Her går det masse folk. Og denne søndagsmorgenen var det mer enn vanlig. En fellestur fra Turistforeningen startet samtidig med meg. De skulle til Selvikstakken og jeg til Bynuten. Turlederen var ikke helt oppdatert når det gjelder skytefeltet som lå på siden av Lyseveien. Jeg har selv ligget i 16 mannstelt en vinter med minus 20 og skutt. Det er mange år siden forsvaret ryddet og erklærte området åpent for ferdsel. Eller møtte jeg is i stien bare et lite stykke opp i veien. Og lengre oppe ble det hvitt inne i skogen i tillegg. I skyggesiden var det fortsatt snø på bakken, men den forsvant i sola. Det var likevel skil at jeg gikk litt forsiktig. Når sorpa tiner blir det øverste laget skikkelig glatt. Jeg sikret heller en gang for mye. Det var uansett greit å komme seg opp over når steinene er tørre. Et tynt lag med snø gjorde det enkelt å sjekke spor. Først så jeg antakelig 3 spor, men etter en stund ble det adskillig flere. Og mysteriet fikk sin oppklaring rett før toppen da jeg tok igjen et følge – to fedre med hver sin unge. De hadde ligget i telt nede ved vannet, og tatt oppover på morgenen. Ungene var ikke gamle, og det var godt gjort å komme til topps – uavhengig av om det ble med en overnatting underveis. Rett før toppen traff jeg en dame som nok hadde brukt lengre tid enn meg – i hvert fall på kjøringen til Seldalsheia. Hunn hadde startet fra Sokendal den morgenen. Det er en lang kjøretur for å gå til topps i Sandnes. Heldigvis var dette en av de dagene med god sikt. Det var mulig å se store deler av Jæren, med Feistein og vindmøllene på høgjæren. Like enkelt var det å se øyene ute i fjorden med Boken, og Haugalandet bak. Toppene innover i Ryfylkeheia viste også godt, men her er jeg ikke helt sikker på hva som egentlig syntes. Jeg er ikke i tvil om hva som er Vådlandsnutene. De var fortsatt snødekket og fortsatt «stengt» for vanlig fottur. På toppen satt det to jenter. De hadde funnet en riktig solhylle, og tok det med ro. Det gjorde de rett i, for snøen og isen ville bare smelte mer etter hvert. For egen del snudde jeg ganske kjapt og tok fatt på nedturen. Samme vei som opp. Utenom at jeg fortsatt sikret på grunn av glatt sorpe, gikk det greit. Siden jeg var omtrent første mann nedover, fikk jeg det sedvanlige spørsmålet et par ganger: «er det langt igjen?» Turen til Bynuten tar tid, men det er en skikkelig fin tur i vakkert vårvær, og verdt turen når sikten er som denne dagen. Les hele artikkelen

Rundt Li i snø og sol. Været i april er ikke til å stole på. Det er ikke en gang mulig å ta værmeldingen på alvor – i april. Frost er ikke en uvanlig ting, og det kommer da snø år om annet. Men ikke i slutten av april, da skal det være varmt, med sol og greier. Lørdagsmorgen var det mørke sinte skyer. Det var snø på toppene. Noen ganske få grader følte seg ensomme i bunn av termometeret. Det var vinter – igjen. Da måtte det bli en vinter tur. Rundt Lifjell. Det var heldigvis ikke frost og is, selv om det lyste hvitt på toppene. Innover mot Dale var det mørkt og det sluddet. Ikke det beste grunnlaget for en hyggelig tur. På Dale var det nærmest snø som kom ned. Jeg tok på jakke og vinterutstyr. Det var kaldt selv inne i skogen – til jeg fikk opp dampen og ble varm i de første bakkene. Nå hadde værmeldingen advart mot muligheter for fint vær med sol utover dagen. Fint å være forberedt. Det tok ikke lang tid før jakken måtte av. Sola kom igjennom og det ble riktig fint. Selvsagt ble jeg våt – busker og trær delte villig av alt det våte som hadde lagt seg på greiner og blader. Noen ganske få grønne sådanne. Eineren holder på mye vann og deler gjerne. Dette ble en tur med snø og grønne bjørker. Enkelte av bjørkene bortetter sjøkanten var helt grønne, andre sto fortsatt bare. Et stykke utover tok jeg en liten stopp og fikk tatt bilde av Dalsnuten med snø, forhåpentligvis for siste gang denne vinteren. Det var ikke antydning til frost, selv på nordsiden i skyggen. Ikke langt opp i bakken mot toppen lå de første spor av vinter, og lengre opp var det enkelte plasser helt hvitt. Det kunne virke som om alle andre hadde sjekket værmeldingen. Det var i hvert fall ingen andre på tur denne dagen. Jeg så ikke folk før helt opp på toppen, og traff ingen andre før i bakken ned mot Dale vann. Det ble en tur der jeg gikk å lette etter tegn på vår og fant vinter. Nede ved sjøen dominerte vårtegnene. Grønne trær, grønt på marka og vårlys. Oppe i høyden var det fortsatt brunfargen som dominerte. Det var is og snø i søkk og myra var så vidt frosset. Selv med vinter på toppen, ble det en skikkelig fin tur, etter som sola skinte og varmen kom. Det var egentlig litt rart å gå alene i slikt fint vær. Det burde egentlig ha vært et helt 17. mai tog rundt Li. For å feire at monstermastene ikke kommer. Da får vi heller bære over med nedhogde trær og pinner med rødt på toppen et par plasser helt ute ved Bymarka. En liten pris å betale for å slippe ødeleggelse av den flotte rundturen. Les hele artikkelen

Nå er "Ryfylkeheane" et stort område, og det kan være litt uklart hva du mener, men det er uansett snø i høyden. Nysnø de siste dagene. snøgrensen ligge vel på omtrent 500 meter. Er det egentlig et spørsmål når heia blir snøfri og klar for fottur, så er svaret mer usikkert. I Suldalsheia, starter sesongen rundt 1. Juli, i Frafjordheia er det ofte forhold for tur i begynnelsen av juni.

Jeg ser for meg (gjerne meg selv) komme inn på ei selvbetjent hytte, etter 5-6 timer i heia, med regn og sorpe, skitten til over knærne, våt helt inn til bokseren, svett og grimet så det holder, og utbryter "damebukse?".

Sikvalandakulå i godvær. Som onsdagstur burde det vel gå greit. Det er i hvert fall ikke en lang tur. Forrige gang gikk vi en rundtur og brukte tid. Denne gangen planla jeg bare en tur opp og ned. Antakelig noe over en time eller en og en halv time. Selvsagt ingen andre biler på parkeringsplassen uten om min, men det var spor. De må ha vært dagsferske. Med andre ord andre enn meg som tar kjappe onsdagsturer. Nå er det ikke vanskelig å finne fram mot Sikvalandskulå. Det er omtrent rett fram opp. Likevel var det greit med nødlinger pent på rekke bortetter myrene. Det er fint med veivisere, selv om det egentlig er «rett fram». Stien vil som oftest slynge seg rundt, eller opp og ned forskjellige hindringer, og det er ikke alltid opplagt hva som er beste vei. For egen del ble det litt kikking etter nødlingene. Å gå sånn alene, selv om retningen er klar, og det omtrent er umulig å gå seg bort – med sol og vann til å peile etter, så sitter det i en følelse av at «det er best å være sikker». Jeg tok det med ro, så meg ofte tilbake (et triks for å finne rett vei på returen) og hadde god peiling på retningen fremover. Og det gikk fremover et godt stykke, til det begynte å gå opp. Bratt opp. Mye av høyden tas i den siste bakken opp mot toppen. Helt øverst er det litt mindre stigning, men det går fortsatt oppover. Problemet er å treffe rett skar ned. Slike bakker og skar likner litt på hverandre, og her lå de tett innpå. Jeg gikk feil i første omgang, og måtte komme meg over en liten kant før jeg kunne ta brattbakken ned. Fortsatt med god styring på beina. Jeg så ikke for meg å komme på gli eller stupe utfor akkurat her. Nesten alle andre synes nok at slike bakker er helt greie og er ikke noen hindring eller utfordring. Det er heldigvis ikke likt for alle. Nede på flaten var det bare å sette opp farten for å komme tilbake til bilen. Nødlingene viste trofast vei, over noen myrstrekk var det greit å kunne ta peiling på neste varde for å komme videre. Nede ved bilen kunne jeg konstatere at jeg ikke hadde brukt allverdens tid. En grei tur på en onsdag. Les hele artikkelen

litt underlig dette her. Sitatet i forrige post er ikke mitt, men @elgen. Ikke noe galt med innholdet i sitatet.

Jeg er ikke sikker på om vi er blitt så mye mer jålete. At disse jenten viste at de tok seg godt ut, tror jeg ikke det er tvil om. (og de ser virkelig fine ut...) Når det gjelder tur, så vet jeg ikke noe spesielt, men soveposene er pakket for regnvær. Og jenten skal nesten sikkert ikke til en seter - vi har ikke sætrer på mine kanter av landet. En støl muligens...

Fra min svigermors gamle album dukket det opp et bilde, jeg syntes burde dels med andre. Jeg har ikke peiling på hvem som er på bildet, og etter 80 år omtrent, vil vel ingen gjenkjenne noen heller. Men det viser i hvertfall bekledning og sko. Antakelig beksomsko og - selvsagt - ragger brettet ned over kanten. (Det brukte vi også i min "ungdom". "Alle" gikk slik. Og jenten tok ut den gangen også.

Diskusjonen er skilt ut fra en annen tråd. Jeg har bare kommentert bildene. @HegeJohnsen er den som har tatt bildene.

Sporet er ulikt det jeg vanligvis finner av rev. Det kan være hund, men de sporene er ofte som store revespor, og mye "rundere" enn det som vises ved siden av staven, (og ofte mindre.) men siden jerv ikke er vanlig, så er det mest sannsynlig noe annet. Og helt til sist - dette har jeg egentlig ikke greie på...

Med utsikt over Jæren. Hvordan kan jeg ta så feil? Hele søndagsturen ble egentlig ødelagt… Bare snaut to timer på beina. Alt for lite til å bli kalt en skikkelig søndagstur. Hvordan havnet vi i en slik suppedass? Ved å «huske»… Og det gjør ikke gamle folk. I fjor, omtrent på denne tida – i begynnelsen av mai den gangen. Da var våren ikke kommet til jæren. Det var kaldt og lite grønt litt oppe i høyden, omtrent som nå. Med tanke på achillesproblemer fant jeg i min visdom ut at vi – den gang – skulle ta en tur som jeg mente var «lang», men som broderen ikke hadde gått før. Det var sol og fint vær, så hvorfor ikke? Og vi gikk – lenge. Det ble både en «lang» tur, og vonde bein – spesielt achillesen. Det gikk seint, både nedoverbakker, hvor jeg var ekstra forsiktig og i de siste oppoverbakkene. Det var tungt. Ny vår og det var på tide og prøve turen nok engang. Turen til Tjåland gikk mistenkelig kjapt. Var det ikke lengre til krysset der vi tok av, og var ikke den smale veien innover mot parkeringsplassen lengre? Vi var klar for tur lenge før beregnet – mindre kjøring enn det vi bruker til de fleste turmål. Vi vandret med freidig mot opp bakken som forrige gang tok tid. Ut i terrenget, og videre opp mot toppen. Denne gangen var vi klar over at den første toppen ikke var det egentlige målet, men at Ulvarudlå lå litt lengre inne. Det gikk greit opp bakkene mot toppen. Vel var de fortsatt bratte, og det tok tid, men ikke mer enn at vi syntes det gikk kjapt. Oppe tok vi oss tid til de obligatoriske bildene, men ingen pause. Vi var jo nettopp kommet godt i gang. Dessuten blåste det stikker og strå på toppen, ingen plass for et lengre opphold. Denne gangen gikk vi ikke å lette etter stien. Den var klart merket med «fyrstikker» og det var ikke mulig å gå feil. Var det her vi brukte tid forrige gang? Det gikk uansett svært greit å komme seg over noen kanter og ned i lavere terreng. Til mindre vind og varme i sola. Selv om det jo hadde gått greit og kjapt, var det kjekt å være på tur i finvær. Ned tørre myrer og lite sorpe gikk det sikkert også fortere enn forrige gang, og normalt vil vi jo aldri klage på at ting går fortere. Vi klagde vel egentlig ikke heller, vi bare syntes det gikk kjapt og at det så ut som vi hadde feilberegnet tiden vi ville bruke. Det tok ikke så lang tid før vi kom ned på traktorveien som førte ned til garden. Vi kunne også se hovedveien på andre siden og grønne marker. Turen ute i terrenget er ikke veldig lang. Det er noen høydemeter til sammen – rundt 470 i følge broderens telefon. Førstedelen av turen går med god utsikt mot havet og utover Jæren. Det er ikke lange strekket med skikkelig hei. Men her inne i «heia» er det tydelige spor av gamle dager. Rester av høyløer og uthus, fra den gangen det meste ble utnyttet. Ikke mindre enn tre murer gikk vi forbi, i det som må ha vært ett godt stykke inn i heia før i tiden. Den ene muren lå under en liten kant, god i le for vesta og nordavinden, og må ha vært en grei plass å ta inn i dårlig vær. Men den lå nesten opp mot toppen. Hva ble bygget brukt til? Fra garden på Aurnes og til bilen er det et par kilometer. Forrige gang strevde jeg med å holde farten opp og siste bakken var tung. Vi landet ved bilen før det var gått to timer. I det fine været kunne turen godt ha vært lengre – vi skulle ha gått saktere… Les hele artikkelen

Det lignet muligens på jerv, men jeg er ikke helt sikker. Det er ikke så mange andre dyr som ha spor med en slik størrelse...

Tre timers trav. En tur på høgjæren kan neppe beskrives som klatring. Det er forholdsvis flatt. Det er god sti, og det godt merket. Selv om det ikke er merkbart mye bratte bakker, er det noen kneiker som får pumpa i sving og pusten på topp, - om du tar i aldri så lite. Jeg tar i aldri så lite, og får systemet i gang for det. Etter som det er blitt mer riktig med oppslag i historiebøker enn å kikke på kalenderen, trenger kroppen tid – lengre tid – for å bli varm. Det er god anledning til å bli varm, opp første bakke fra parkeringsplassen ved veien. Denne dagen var det ikke regn, lite vind og nesten sol. Helt forskjellig i forhold til forrige tur på samme sti. Gode forhold gir ofte anledning til sette opp farten. Og med litt overskudd (ingen tur på fredagen) blir det greit. Bakkene var egentlig ikke en utfordring, det gikk i dansesteg oppover. Et tydelig tegn på «overskudd». I elendig vær forrige lørdag, traff jeg folk hele veien nedover mot Holmavatn. I et skikkelig godt turvær – ikke for kaldt, ikke for varmt, tørt, nesten sol, var det ikke en kjeft før nesten helt nede ved misjonssenteret. Da ble det til gjengjeld folksomt. Det var en masse ungdom på tur, med sekk og utstyr. Det så nesten ut som om de fleste var på en heldagstur. Nedover fra Synesvarden mot Holmavatn hadde det gått i et bra tempo. Med folk foran og noen jeg nettopp hadde gått forbi, var det heller ikke mulig å holde igjen mot Steinkjerringå. Det var bare å stå på. Ved gangsteinene over myra på vei mot Kjerringå, ble jeg «hindret» av en storfamilie. Det var unger, foreldre og antakelig besteforeldre. Den minste ungen bestemte farten over gangsteinene. Det gikk selvsagt, og fullt forklarlig, sakte. Alt for sakte, for en utålmodig pensjonist. Det ble hopp og sprett fra stein til stein i myra. Det må ha vært et underlig syn å se gamle folk jumpe rundt på den måten. Pensjonister skal vandre sakte på god sti, med stokk, til nød i følge med andre, med stokk… Det står antakelig i fjellvettreglene, men jeg har aldri sjekket. Innerst inne er det vanskelig å forstå at årene har gått – så fort. Det er i hvert fall umulig å godta at kropp og krefter ikke er som i ungdommen. Heldigvis. For i tyve og tredeveårene, var jeg ikke i samme form som jeg er i dag. Det kan nok være at kondisjonen er noe dårligere, men når det kommer til utholdenhet, er det stor forskjell. Jeg vet helt bestemt at jeg i gamle dager, var temmelig «kjørt» etter en langtur på 3-4 timer. Og det gikk noen år før jeg kunne ta ut både lørdag og søndag – uten å kjenne det godt på mandagen. Og jeg nådde steinkjerringå i fin form. Litt saft og noen bilder, og så var det bare returen igjen. Det ble fort klart at den gode følelsen jeg hadde hatt på vei ned, skyldes vinden, som jeg hadde hatt i ryggen. Med sol i ansiktet bør det jo bli en god tur. Vind i mot, sol bakfra, gir ikke helt de samme. Det gikk uansett greit å komme tilbake. Fra Synesvarden og mot parkeringsplassen er det en lang slak bakke ned – før den siste bakken opp. Det har ofte blitt småspringing nedover her. Slik var det også denne gangen. Selv om det ble tung pust og høy puls i siste bakken, var det ikke vanskelig å si at turen hadde gått greit… Les hele artikkelen

Uten at jeg skal skyte å meg noe særlig med erfaring fra Frankrike, så har jeg vandret rundt Mont Blanch en gang i tiden. Midt i juli, men fortsatt. med "vinterutstyr", som vi fikk bruk for ved faktisk to anledninger, (Snø og vind.) Øverst i Bonhommepasset, gikk vi forbi en gjeng fransk ungdom, antakelig på klassetur . Vi i vinterutstyret, de med bomulls-tskjorte og tynn regnjakke, og - selvsagt - korte bukser. Nå var dette egentlig ikke langt fra "folk", men det må ha vært temmelig ubehagelig, og farlig om noe skjedde. Scottland har mange fine ruter og topper, og jeg har vært på noen. Her er det mye "forskjellig". Noen har utstyr som muligegns hadde passet på en ekspedisjon, men andre kommer i søndagsklær. Jeg tror det, både for franskmenn og skotter, må bero på "erfaring". Noen har, andre ikke... (Det blir i hvert fall litt feil å vurdere andre ut fra "eget ståsted" med 20-30 år på tur.)

Prisliste for STF: prisliste.pdf

Listen til DNT Oslo og omegn er omfattende. Ikke alle turistforeninger har like mye på hyttene sine. For STF (Stavanger Turistforening) er det spesielt "små"tingene som har forsvunnet. Bixit, rosiner "rett i koppen" (omtalt som rett i lommen), og liknende har et for stort svinn. Skal du spise av "lageret" i mange dager, er jeg redd det vil bli mye gjentakelse og mye pannekaker og knekkebrød. Nå er det erter og gulerøtter, fersken eller annen frukt på boks, og i tillegg fruktsuppe (normalt også tomatsuppe, men det spiser ikke jeg....), men selv med slike ting, har jeg problemer med å forstå hvordan du klarer å få i deg 3-4000 kalorier pr dag. (For meg er det dessverre ikke noe problem å ta noen tusen kalorier fra fettlagrene)

En rundtur i Klepp. Hevdakjerrene dure jamnt langs vegen. Luktå ligge tjukt øve kjelvene. Den snige seg inn gjønå ståvevindu og fylle ståve og kammers. Småfuglene plystre og synge i gardhål og kratt. Vibå e` komen for lenge siden. Kvide lam har hopt rundt på markå lenge. Det bløme. Knoppane e klar til å spretta. Snøklokker og krokkus e` avblomstra, og det e` påske og pinseliljeg som helst lyse opp langs veien. Eplene he kome i jordå. Det e vår. Dagens tur rundt Gruda, over Grudavarden og til Klepp, krever en liten oppmerksomhet. Varme og sol har fått fram så mange vårtegn på en gang, at det må noteres. Og denne gangen på halvslarve Jærdialekt. Å skive på bokmål ble helt feil… Det er skikkelig kjekt å høre småfuglene, se knopper på trær og busker, se pløyde jorder og at alt blir grønt, og igjen vite at sommeren med lange turer ikke er langt unna. Det er varme i lufta, sola brenner om den bare får mulighet til det. Det er på tide å ta noen lengre turer for skikkelig å komme i form. Da teller neppe turen rundt Gruda. Den går unna på mindre enn 1 ½ time selv med en svipptur oppom Grudavarden. Noe skal en fylle pensjonisttilværelsen med, for meg blir det å gå tur. Det er jeg ikke alene om. På dagens tur traff jeg barnehage barn og andre pensjonister. Det er vi som kan ha det gøy midt på dagen. Les hele artikkelen

Hevdakjerrene dure jamnt langs vegen. Luktå ligge tjukt øve kjelvene. Den snige seg inn gjønå ståvevindu og fylle ståve og kammers. Småfuglene plystre og synge i gardhål og kratt. Vibå e` komen for lenge siden. Kvide lam har hopt rundt på markå lenge. Det bløme. Knoppene e klar til å spretta. Snøklokker og krokkus e` avblomstra, og det e` påske og pinseliljer som helst lyse opp langs vegen Eplene he kome i jordå. Det e vår. Dagens tur rundt Gruda, over Grudavarden og til Klepp, krever en liten oppmerksomhet. Varme og sol har fått fram så mange vårtegn på en gang, at det må noteres. Og denne gangen på halvslarve Jærdialekt. Å skive på bokmål ble helt feil… Det er skikkelig kjekt å høre småfuglene, se knopper på trær og busker, se pløyde jorder og at alt blir grønt, og igjen vite at sommeren med lange turer ikke er langt unna. Det er varme i lufta, sola brenner om den bare får mulighet til det. Det er på tide å ta noen lengre turer for skikkelig å komme i form. Da teller neppe turen rundt Gruda. Den går unna på mindre enn 1 ½ time selv med en svipptur oppom Grudavarden. Noe skal en fylle pensjonisttilværelsen med, for meg blir det å gå tur. Det er jeg ikke alene om. På dagens tur traff jeg barnehage barn og andre pensjonister. Det er vi som kan ha det gøy midt på dagen.

"Treningstur" Det har vært mye turer på mellom to og tre timer i vinter. Sommerturene er normalt noe mer «krevende» på opp mot 4 timer eller mer. Broderen mente det var på tide med litt lengre turer, og forrige ukes tur til Bynuten var en god treningstur. Han mente vi burde gjenta. Søndagsmorgen ble vi fort enige om nok en tur til Bynuten. Vi hadde følge med en god gjeng forrige tur, og regnet ikke med å være alene denne dagen heller. Det var alt en god del bil da vi kom til Seldalsheia og parkeringsplassen. Vi kunne se en del folk oppover Lyseveien. Erfaringen har etter hvert vist oss at det gjelder å ta det med ro – i hvert fall i de første brekkene. Vi gikk forsiktig oppover – uten å ta i for mye. Det er jo litt trist å ikke suse forbi folk i bakkene, men kondisjonen når du nærmer deg 70 er ikke hva den en gang var – noe den da aldri heller egentlig har vært… Det var folk foran, og det kom et par springende forbi (Hekkan – tenk å ha en slik kondisjon). Etter hvert fikk vi «kontroll» på de som var foran, og det var ikke så mange. En enslig mann som vi møtte nesten ved varden og et par. Vi lå med andre ord nesten først… (De fleste startet etter oss.) Fra toppen kunne vi se at snøen på Vådlandsnutene hadde minket, men at det fortsatt var en stund til det ble aktuelt med tur i de traktene. Innover lyste det hvitt – nysnø, men det var også svarte flekker nesten helt opp mot toppene. Våren kan komme tidlig i heia. Det er slutt på de lange pausene på toppen. Denne gangen hadde vi «tatt det med ro» nesten hele veien – uten at det hadde gitt utslag i lengre tid enn forrige gang. Vi hadde brukt nesten nøyaktig like lang tid opp. Med helsa i behold var det heller ingen grunn til å ta en lang pause. Vi fortsatte turen i motsatt retning. Vi hadde sett folk på veien oppover, vi hadde gått forbi en del, blant annet en familie med barn. Disse traff vi igjen ikke lenge etter at vi snudde. Bra fart oppover for disse. Utenom disse og noen få til – og de som sprang forbi, ga ikke akkurat trengsel. Nedover ble noe ganske annet. Jeg har av og til brukt uttrykket «17. mai tog» når jeg har møtt mye folk. Denne gangen var det mer folk, men med avstand mellom gruppene. Vi møtte folk hele veien. Det satt folk rundt om kring også. Vi lurte på om vi ikke skulle begynne å ta betaling - det hadde gitt god inntekt. Eller som vi sa til en del vi traff – kun ståplass på toppen. Det var tydelig at Bynuten hadde lokket mange folk på tur denne dagen. Til og med vår yngste bror og frue. Disse traff vi omtrent halvveis tilbake mot bilen. De var på vei oppover i godt driv. Vi fikk en hyggelig prat, og ønsket de god tur videre oppover. Det ble en tur i fint vårvær sammen med mange andre. Været får ta skylda for oppmøtet, men egentlig er det bare hyggelig å treffe folk. Alle er blide og greie. Været gjorde dette til en grei opplevelse – sol, lite vind, tørt og fint. Vi får håpe på mange slike opplevelser denne sesongen – når vi har fått trent noe flere ganger. Les hele artikkelen

Gamle ALFA Walk King, har slitt ut noen par av samme modell. Helt greie, men på dagens Walk King holder Gore-texen lengre.

Det ligger jo mot sør, så det burde gå, men det var -5 grader på Øvstabø natt til lørdag, og jeg hadde spinnglatte steiner i ura under Månvannet på lørdagsmorgen. (Sola tinte fort isen på steinene.)