REJOHN

På gamle tomter. For mange år siden – riktig mange år siden – var bestyrerinnen, arvinger og jeg på tur i Ryfylkeheia, og innom Sandsa. Da Egil spurte om jeg kunne tenke meg en tur innover, riktignok for å jobbe, var det ikke vanskelig å svare ja. Det var i utgangspunktet ikke helt klart hva det ville si «å jobbe», men det ville i hvert fall ikke bety mye gåing i terrenget. Båt på vannet og bare noen få hundre meter fra stranden og til hytta. Egil sin spesialitet på disse turene våre, er solselleanlegget. Min styrke ligger mer i matlaging, kost og klut… Vi var egentlig et fremskutt forparti for en dugnad i helga. Vi skulle ta rede på hva som fantes av maling og koster og telle gassflasker og ved og slikt. Som vanlig ble det ganske fort klart at jeg også var med for å hjelpe til med «muskler» der det trengtes. Og det trengtes. Båt og motor kommer ikke på vannet av seg selv. Lasten, bestående av en masse sekker med sengetøy, kommer hverken i båten eller opp av båten og i hus, av seg selv. Det som skulle være en kjekk liten spasertur fra båten og til hytta, ble – som vanlig – en mer strabasiøs affære en forutsatt. Det var kjekt å være tilbake på Sandsa. Hytta er stor. Jeg fikk anledning til å stifte bekjentskap med alle 41 senger i hytta – det brukte sengetøyet kom av. Egil strevde med å finne ut av hvorfor solselleanlegget ikke fikk tilstrekkelig strøm fra panelene. Som vanlig fant han, etter en del målinger og funderinger, feilen. Bygget i 1936 tror jeg, stor og mørk innvendig. Opprinnelig brukt som betjent turistforeningshytte, men i dag som ubetjent. Besøket er, ujevnt. Noen år er det riktig mange innom, andre år heller få. Med bare oss to som gjester, ble det en del «tomrom» og tomme rom. Spisesalen forble ubrukt, og vi fikk hver vår etasje til rådighet. Det spesielle med Sandsa er egentlig plassen. Her har flere garder i Suldal støl. Det er friskt og frodig. Og utsikten over Sandsavannet er finfin. Fra å være en av Stavanger turistforenings «flaggskip» til å havne litt i bakleksa, fortjener hverken plassen eller hytta. Det er spennende turer fra hytta, til både Suldal, men ikke minst til Stranddalen. Med Napen som det store turmålet. Napens karakteristiske profil kan sees fra store deler av heia – og fra Stavanger. Alt dette får bli til en annen gang. Denne gangen var vi der for å jobbe. Det ble tatt i et tak på onsdagen også. Hytta, var da vi forlot den, i god stand til dugnadsgjengen kommer på fredag. Og etter denne gjengen har jobbet et par dager, vil Sandsahytta være i god stand for alle gjestene som stikker innom i 2016. De vil eventuelt få et fint opphold i en kjempefin hytte. Les hele artikkelen

Det vil bety en hel skog om de skal legge plank i ale myrsøkk.

Fint innlegg, men det vil antakelig ikke overraske noen at jeg muligens ikke er helt enig i hvilken hytte som er finest....

En kort tur innover heia. Sandvatn 12. juni, på beina – litt tidlig muligens? Etter tur på onsdag, fredag og lørdag, var det ikke akkurat en langtur jeg så fram til. Men hvor skulle jeg ta søndagsturen? Det ligger en stolpe og noen skilt i carporten som skulle ha vært båret opp i Madlandsheia? Bynuten er en annen mulighet. Men hva med en tur innover mot Sandvatn for å sjekke forholdene. Glimrende plan. Men en god del kjøring. Ned lørdag og tilbake opp i Hunnedalen på søndagen. Det var sol, sommer og blå himmel hjemme – ut stuevinduet. Det var vel egentlig det som lokket meg opp i heia. Himmelen var ikke like blå og klar inne i landet, og oppover ble det mer og mer skyet. Var dette egentlig kortbuksevær? Det fikk stå til. Jeg tok på jakken, men ikke langt opp i Lysebrekka, måtte den av. Det ble varmt, - og sommerlig de øyeblikkene sola kom igjennom. Spørsmålet som jeg ønsket å få svar på, hvor mye snø er det egentlig på 1000moh. Det ligger normalt en fonn i lysebrekka de første gangene jeg tar turen innover. Dette året var det ikke nødvendig å tråkke på snø før nesten helt oppe. Det lå snøflekker på siden av stien, så det var ikke lenge siden snøen forsvant fra stien, men for meg var det vanlig sommersti. Innover flatene mot Blautevann, var det heller ikke mye snø. Det lå fenner i de vanlig søkkene, og fonna som lå til oktober i fjor, var fortsatt stor. Stort sett var det likevel lite snø i forhold til hvordan det normalt er – rundt St. Hans. Blautevann var fortsatt delvis isdekket, og det ble mer og mer snø jo lengre opp i høyden jeg kom. Matiasbekken var åpen, og grei og komme over. Det er et av de «vanskelige» punktene på de første turene. Her må bekken ofte krysses på snøbru. Og med snøsmeltingen i gang, er det etter min mening «risikosport», det er tross alt en meter ned – om noen går igjennom. Denne gangen, helt uproblematisk, som sagt. Ett stykke oppe i bakken over Blautevann, traff jeg på den første fonna. Men det er halvveis inn til Sandvatnhytta. Med andre ord sommer forhold til halvveis… Resten mer vinterlig. Langs Blautevannbekken og ned til Mangædne, var det store fenner. Og nede på Mangædne var bakken delvis dekket med snø. Nå er det sommer, værmeldingen er fortsatt god, med varme og sol – disse fennene er ikke dypere enn at de kjapt vil forsvinne. Mesteparten av snødekket på flatene vil antakelig være vekke i løpet av en uke… Det var ikke mange folk innover i førstningen. Jeg møtte en jente som hadde overnattet på hytta. En stund etter kom «storfamilien». Ungdommen et godt stykke foran de voksne. Omtrent som når sauene tas ned på høsten, noen langt foran de andre… De hadde alle sammen vært innom Mohidler, og kunne melde at den var enkel å finne. Fonna foran inngangen nesten vekk. På vei tilbake møtte jeg en familie som nettopp var på tur for å finne Mohidler. Turistforeningen hadde sagt det var sommerforhold. Der vi sto – nede mot Mangædne, stemte det så avgjort ikke. Nesten nede ved bilen, i Lysebrekka, møtte jeg en familie med små unger. Tydelig fjellvant og kjent i området. De var bare på søndagstur, og skulle ikke så langt opp. Det er alltid kjekt å se unger på tur. Et hyggelig møte. For mange år siden møtte jeg et eldre ektepar på omtrent samme plassen. Gubben godt over 80. Kona bak og mente «gamlingen» var litt forstyrret som absolutt skulle opp i heia. De kom opp. Kommer noen av ungene til å huske meg som en «gal» gamling på tur? Les hele artikkelen

Sesongåpning for broderen. Vi ble to på fredagens tur innover til Blåfjellenden. Broderen er ikke like ivrig som meg når det gjelder fjell og hei. Han har – til tross for alder, fortsatt en jobb og ivareta. For egen del er det ikke annet enn hus og hjem (bestyrerinnen) – og ikke minst form, som avgjør hvor mange turer det skal bli. Broderen var oppsatt på å komme seg oppover. Han, som meg, ser fram til den første turen til Blåfjellenden. Det er liksom starten på en ny sesong, og så er det jo kjekt å være på hytta. Det er liksom en ekstra bonus. Og årene fremover vil bli bonusår, om helsa holder. Og det håper vi den gjør… Det er faktisk ikke alle i vår alder som kan suse rundt i heia to tre ganger i uka. Bruke en halv dag på å komme inn i heia. Vi besøker ofte en hytte, hvor det er greit å ta pause innendørs. Og så bruke den siste halvparten av dagen på å komme seg hjem…. Sekken er nok blitt lettere med årene. Jeg tenker i hvert fall mer nøye på hva jeg hiver opp i. Og det går vel noe senere – gamlingene blir forbigått av ungdommen av og til. Men kjekt er det, og spesielt kjekt å gå til Blåfjellenden som starten på en ny sesong – i finvær. Godværet som nå har vart en stund fortsatte på fredagen, men det kunne komme noen ettermiddagsbøyer. Vi ville være på hytta lenge før disse, håpet vi. Det viste seg å stemme, og de neste som kom var like heldig. De nådde hytta i det regnet kom. De siste var litt uheldige – det lå klær til tørk over hele stua på annekset morgenen etter…. Så pass tidlig i sesongen er det alltid snakk om snø og snømengder. Det kommer jo snø hver vinter, og den ligger jo normalt en stund ut over sommeren som fenner. Dette året kom snøsmeltingen fort i gang, og det har vært mange varme dager. Det er litt uvanlig. Stien inn til Blåfjellenden er grei nå. Snøfennene er borte på alle «vanskelige» plasser. Den snøen som er igjen ligger der det nesten alltid ligger snø – hvert fall til St. Hans. Det er for eksempel ikke mulig å gå ned «rennå» på snø. «Rennå» er en snarvei, som kan nyttes så lenge det er snø. Det går antakelig ca et minutt raskere enn den vanlige stien, men så er det til gjengjeld kjekkere – om baken tas i bruk. Det ble litt jobbing på fredagskvelden, men det vanlige ritualet med egg og bacon til frokost, og vask og rydding etter på. Vi var klar for retur til rimelig tid. Eller var vi det? I sør tårnet det opp mørke skyer. Himmelen var svart og skyene lå lavt. Og vinden kom imot – fra sør. Ville vi nå Hunnedalen før regnet. Jeg gikk fortsatt i kortbukser, og opp bakken i le for vinden, også uten jakke. Oppe i høyden var det ikke lenge før jakken kom på, men det var ikke nødvendig å skifte til lang bukse. Det gikk greit bortover flyene. Farten var, mente vi, høyere enn på vei inn. Og jo, klokka fortalte at vi hadde gått fortere – nesten 7 hele minutter. Det er «mye» på en to timers tur…. Selv om vi fikk noen dråper på oss enkelte ganger, holdt regnet seg stor sett borte. Vi fikk faktisk skiftet nede ved bilen uten regn. Ikke lenge etter at vi hadde startet bilen måtte vindusviskerne på og et stykke lengre ned ble det regn, og hagel og kaldt. Skikkelig ufyselig, men vi var i bilene på vei hjem… Les hele artikkelen

Det er helt riktig at snøfennene er fine å gå på, men ulempen er at de dekker merker og varder og at det lett krever kunnskap om kart og kompass for å finne fram.

Det vil være helt greit å gå Mellom STFs hytter Kvitlen, Støle, Tomannsbu (Hunnedalen) til Blåfjellenden og retur til vei i Hunnedalen, eller til ferje på Flørli. Det er fortsatt snø på over 900 m og det betyr at å fortsette til Langavatn - Kjerrag vil medføre å passere en del snøfenner. problemet er å komme til et startpunkt i Bjordal eller austdalbrekka. korte dagsetapper for det meste. Ubetjente og selvbetjente hytter, antakelig omtrent uten folk i ukene.

Onsdagstur, og ikke alene. Det er så avgjort ikke hvert år at jeg tar turen innover mot Tomannsbu så tidlig i juni. Jeg hadde hørt rykter om lite snø og farbar sti. Og det stemte. Stien innover var stort sett snøfri, selv om jeg måtte gå rundt en og annen snøfonn. Og tråkke over et par. Kun en plass var det litt «problematisk». Rett før den første hytta oppe på sletta over Tveidebrekka, er det en liten kant. Her lå det en fonn over bekken. Jeg var litt usikker på om snøen ville tåle vekten - alle kiloene… Det gikk selvsagt godt. Det var tørt. Stien inn til Tomannsbu er ikke helt grei i regn. Det blir utrolig mye sorpe. Nå er det lagt ut lemmer enkelte plasser, men skal det bli en tur uten sorpe, så må det mye treverk til. Det var været som avgjorde dagens turmål. Det var meldt om sol og sommer. Det hadde ikke regnet på en god stund. Stien innover ville være tørr. Men ville det være andre på tur en onsdag tidlig i juni? Jeg var ikke alene. Inne på hytta var det ingen, men ikke lenge etter at jeg hadde lagt meg ned for en liten kvil, kom det et par på stien fra Støle. Det viste seg at de hadde ligget på hytta den natta, tatt turen mot Støle, men ombestemt seg etter en liten stund. De fortsatt mot Hunnedalen og ville avslutte turen der. Vi tok følge et lite stykke på veg mot parkeringsplassen. I bakkene ned mot Olabu, gikk jeg på nok et følge. Far og datter på ni. Og de var spesielt oppsatt på å se Tomannsbu. Som er oppkalt etter Per Thomsens hytte, som ble bygget for - nettopp - to. Det viste seg at den lille jenta var oldebarn til Per Thomsen. Og som derfor selvsagt ville se hytta som var oppkalt etter oldefarens – nå familiens hytte. Far og datter var fjellvante, og det så ikke ut som de ville få problemer innover i heia. Det var skikkelig kjekt å treffe folk med en slik tilknytning til en av STF’s hytter. Like etter traff jeg også en annen familie far, mor og to små unger. De hadde gått minst et par timer innover i heia. Det var ikke mulig å få til noen samtale. De forsto øyensynlig ikke noe av det jeg sa. På parkeringsplassen sto en russisk registrert bil. Jeg skulle gjerne ha vist hva de fikk ut av en tur innover i heia. Hva de synes om å gå slik i utmarka. Det får jeg nok ikke greie på. Nå var vi alle usedvanlig heldige med være. Sol og nesten ikke skyer. Det blåste litt. Noe som bare var en fordel. I søkkene, der det var nesten vindstille, svermet det med mygg. Ikke av den stikkende sorten, men i så store mengder at det var ubehagelig. Jeg spyttet ut noen eksemplarer. En dagstur til Tomannsbu er egentlig en 6 timers tur. Jeg har ikke hatt for mange langturer så langt i år, og var litt spent på hvordan det ville bli. Ned Tvedebrekka gikk greit, og jeg har vært adskillig trettere i beina etter en slik tur enn det jeg var denne gangen. Kan jeg ha et greit grunnlag for slike langturer? Les hele artikkelen

Nesten alene i finværet. Med bestyrerinnen på tur til hovedstaden, var det ingen hindringer for en langhelg på hytta. Men hindringer oppstår uansett, muligens. Torsdag regnet det hjemme, men i mengder oppe i fjellet. Veien til Hunnedalen ble sperret av jord og steinras. Mulig omkjøring – Sirdal – minst en time ekstra. Jeg tanket bilen hos GP`en på Sinnes. Det ble senere enn normalt før jeg var klar til å ta fatt på turen innover heia. Jeg slo også av en prat med en gjeng som nettopp hadde kommet ned fra heia og Blåfjellenden. De hadde først fått beskjed om ras og sperret vei på parkeringsplassen, og hadde et par timer å vente på transport. Noen ord om været. Sommer og sol. Flere ord om været. Det var et fantastisk vær hele helga. Sydentemperatur på dagtid, litt kjølig på morgenkvisten. Speilblankt på tjernet utenfor hytta om natten. Men noe vind om dagen– heldigvis, og bare noen få skyer. Hva med snø? Fortsatt fenner, men de hadde minket betraktelig i løpet av en uke. Nå er det bare noen litt lengre snøpartier helt øverst. Selv om Saftbekken fortsatt forseres på snøbru, er det bare dager før denne bekken kan steingås nede ved vannet. Ura rett etter Saftbekken er nok noe mer utsatt. Her ligger det fortsatt en god del snø, men det er greit å komme fram i ura. Jeg gjenoppdager den nødla stien hver vår her. Inne på hytta var det ikke folk i det hele tatt. Tomt. Og det kom ingen så lenge jeg var våken. Morgenen etter var det et telt rett utenfor hytta. Et par, nylig flyttet til Stavanger, og på oppdagelsesferd i våre heier. Været var i hvert fall innen hindring. Det ble litt jobbing, men rundt lunch kom det to karer som hadde startet på Flørli den dagen. De ville ned Fidjadalen. Det var nettopp Fidjadalen som var i skuddet denne helga. Alle som var innom hytta, kom enten opp dalen eller skulle ned dalen – utenom to jenter. Det tok turen opp på lørdagen for å gå tilbake søndag. Jeg trodde lenge jeg skulle bli alene på hytta natt til søndag også. Helt greit det – å være alene på hytta. I finværet skulle flere ha vært på tur. For fint vær? Det kom en gjeng nederlandske gutter – ungdom på rundt 20 skulle jeg tro. Ikke spesielt turvant og ikke kjent med ubetjente turistforeningshytter. Det kom omsider et par fra Hunnedalen. De kunne fortelle at veien gjennom Øvstebødalen var åpen, og at det ikke var nødvendig med omkjøring. Litt for sent til at jeg kunne ta ut – det fikk bli en natt til på Blåfjellenden. Sent på kvelden kom det to jenter opp dalen. Det hadde brukt mange timer i det fine været. Litt usikre på om det var mulig å gå over til Brådlandsdalen og ned. Det ble til at de tok samme vei tilbake. Det ble et par hyggelige timer i selskap med jentene. Det var litt mindre varmt på søndagsmorgenen. Jeg var oppe tidlig og fikk spist frokost, vasket og ryddet før andre sto opp. Før 10 var sekken på ryggen og jeg klar til å ta ut. Helt greit å gå. Merkbart mindre snø enn da jeg gikk inn. Ikke en kjeft å se, men sauene og sauefolkene på Fidjastølen var på vei inn. Sporene var tydelige. Det var antakelig uvandt å gå i varme – jeg glemte å drikke, og nesten nede kjente jeg at kreftene liksom manglet. En kald pepsi max i bilen ordnet den saken. En kjekk og fin helg var over – i strålende vær - hele tiden. Les hele artikkelen

There shuld not be any problems if it will be late in July.. The trip from Gjendebu to Leirvasbu and to Spiterstulen is a long one. 9-10 houers. Too long trip for me....

Ønsker du innspill på dette, er en ny tråd muligens det rette. Det kan kanskje holde "blodtrykket" på et normalt nivå hos de moralsk opprørte....

En gang i løpet av mine 30 år i heia, har jeg opplevd "skikkelig" tordenvær. Da lå jeg flat i en pytt (fremdeles det høyeste punktet rundt om), men 3. verdenskrig dundret over hodet. Jeg må innrømme at det var, - skal vi si - ytterst ubehagelig....

You can contact a sportshop in Åndalsnes, Make sure they have the right Box, pay for it by banktransfer, and ask them to leav it at a gastation marked by Your name to be collecteted later. This will normaly work.....

Du får en lang dags ferd mot kveld første dagen. Veldig fort og muligens galt, vil jeg regne med at dere er tilbake i Stavanger rundt 7-8 om kvelden, første dag. Prekestolen er et par timer hver vei, og går du feil her, så er det mørkt... God opparbeidet sti og mye - mye - folk. Jeg tror også du vil ha problemer med ferje til Skudeneshavn, mener den er innstilt. Trolltunga har jeg ikke vært på (ennå), såher må andre svare

Søndagstur i godt selskap. Bestyrerinnen synes Madland med Vådlandsnutene er et skikkelig fint turmål. Og selv om jeg hadde vært en runde i området på onsdag, var det ikke vanskelig å bli enige om nok en tur til Madland – om hun ble med. Bestyrerinnen ble med. Broderen slang seg også på som turfølge. Begge med middelhavs-støv på beina – hjemkommet fra utlandet fredag og lørdag. Madland i finvær er skikkelig greit. Søndagsmorgen var bedre enn lørdagen hvor det regnet, og værmeldingen meldte om sol, men med mulighet for ettermiddagsbyger. Jeg trakk på meg kortbukser og kortarmet bluse. Sommertøy for varme dager. Bestyrerinnen og broderen valgte mer vinterlig bekledning. Jeg fikk rett…. Det var litt «gufse» på parkeringsplassen. Ikke langt oppe i bakken var det behagelig – i kortbukse og bluse. Vi var ikke helt alene i Madlandsheia denne søndagsmorgenen. KFUK/KFUM speiderne hadde tur i området og mange foreldre med andre unger var møtt opp for å hente arvinger. Vi gikk et stykke fra speiderhytta, men kunne høre lyden av festlighetene og kjenne lukta av grillmat. Men det var ikke mye å se. Småskogen har vokst opp i løpet av de siste 10-15 årene. I min ungdom var dette skiterreng, og det var mulig å gå over alt. Nå er det tett bjørkeskog i hele området. Ikke langt oppe i Høylandsskaret kommer vi over småskogen og krattet, og får igjen oversikt over landskapet. Det er god utsikt nedover mot Fisketjønnene, men Fisketjønnbu mangle – nedbrent for flere år siden. Det er en del drøye bakker oppover mot toppen. I ungdommen – for 10 år siden tok vi rett opp flere plasser i stedt for «rundt». Årene som går endrer på mye. Det er greiere å gå rundt, og da får vi også med utsikten nedover Rolighetsdalen og Vådlandsvannet. Vel verdt å ta med. På toppen ble det – for en gangs skyld – stopp og tepause. Det var så pass varmt i sola at det ikke var nødvendig med mer klær. Jeg satt i ullblusen. Vi kunne se flere på vei oppover, og traff to partier da vi kom ned undertoppen. Vi fikk en liten prat med noen, og viste de stien rundt Rolighetsdalen, Hanklatjønnå og Maribakken. Vi ble senere tatt igjen av rask ungdom, som kunne fortelle at «folket» hadde tatt den lange veien hjem. For oss ble det en grei tur nedover bakkene mot Fisketjønnå. Vi møtte en del folk på vei opp, enslige damer, følge med flere hunder, men ikke familier. Jeg lurer på om familiene var på 7 nuts marsjen i Sandnes? Det burde liksom ha vært mer folk på tur en så fin søndag. Vi var fornøyd da vi kom ned til bilene. Med truende skyer i vest, og regn på ruta hjemmover…. Les hele artikkelen

Fredag til lørdag på Blåfjellenden. Så var det endelig mulig for overnattingstur til Blåfjellenden. At det ville bli tur denne helga, var egentlig klar alt etter forrige ukes prøvetur innover heia. Værmeldingen var også med på laget, og meldte om finvær og varme. Det kom litt andre meldinger for lørdagen etter hvert, men ikke noe som kunne hindre tur. Det var ingen tvil om at det måtte bli kortbukse innover på fredagen. Sol og lite vind, temperatur opp mot sommer. Skikkelig bra forhold. Nå var det smeltevann i Fossebekken, men ikke noe som hindret. Det virket som om de skikkelig varme dagene før 17. mai hadde smeltet vekk mye av snøen. Nå lå det fenner i stien, men det var enkelt å gå rundt nede. Lengre oppe ble det, som vanlig, større felter med snø, og disse var greie å gå over. Saftbekken ble krysset på snøbru. Som vanlig, de første turene på sommeren. Men vaet øverst i bakken, gikk greit å krysse på gangsteinene. I bakken ned mot blåfjellenden, var det fenner. Jeg valgte å gå «renna» ned, og det var helt greit. På hytta var det alt kommet en kar opp fra Mån. Sola skinte inn vinduet. Det var sommervarme i stua. Og temperaturen inne krevde gjennomtrekk for ikke å bli trykkende. Jeg hentet vann og laget te og fant fram mat, og satte meg ut i sola. Og ble der til omtrent sola gikk ned. Det var heller for varmt i solsteiken enn kaldt. Sydentemperatur og soling – i mai på fjellet. Ren bonus. Det ble bare karen fra Mån og meg på hytta denne natta, men vi fikk en hyggelig kveld med prat og sudoku. Frokosten lørdagsmorgen, ble som vanlig. Egg og bacon – med utsikt nedover dalen. Det tok tid. Frokosten er spesiell. Å kunne sitte i ro – med egg og bacon – og bare se nedover dalen, er verdt turen. En halv time for meg selv…. Det var en del småting å ordne, og jeg tok også litt grundigere på rydding og renhold. Gledelig nok hadde det faktisk vært en del besøkende fra påske til nå, men mange gjester krever normalt også litt arbeid. (Hvordan så få kan ta i bruk så mange tørkehåndklær er fortsatt et mysterie…) Været lørdagsmorgen var ikke «sommer». 10 grader, litt vind og etter hvert regn. Det ble ikke mindre regn utover morgenen, bare mer. Jeg fant fram gore-tex’en og labbet ut i regnet – og snøen i bakken opp. Vi tok følge mot Hunnedalen, karen fra Mån og jeg. Det gikk greit, men det kunne tydelig merkes at han var i midten av tyveårene og jeg snart 70. Han kunne nok holdt høyere tempo enn det vi hadde. Likevel mente han at vi kom fortere fram enn han hadde klart alene. Det har sine fordeler å kjenne terrenget. Vi traff på ferske spor imot. Sigmund på Fidjastølen mente jeg. Og det viste seg å være riktig. Bilen til Sigmund sto i Hunnedalen. Nesten nede, kom det et stort følge i mot. Det var unger og voksne – 16 stykker så vidt jeg fikk med meg. På vei mot Blåfjellenden i på beina i mai. De hadde lest på bloggen at det var mulig å gå innover. Jeg håper det gikk greit. Les hele artikkelen

Jeg mener beskjeden var at nede til venstre (i forhold til døra) skulle være seng A. (Det er i hvert fall slik på Blåfjellenden.)

Røssdalen er et bra sted å telte med barn. I helgene kan det bli vel mange, men ellers er det greit. (Det er dass og bålplasser-) Røssdalen ligger i Fossan kommune og i nærheten av både prekestolen og Landa. Tur til Prekestolen er ikke luftig - unntatt helt ute på selve platået, men det er til gjengjeld ganske stort. Til Prekestolen går du i selskap med mange andre - som i et 17. mai tog egentlig... Jærstrendene er en opplevelse, kjør til Borestranden f. eks, mye mindre folk enn på Sola og Ølberg. Turen til steinkjerringå (fra Holmavatn) går på opparbeidet sti, og det er ofte mye folk. Fra Samme sted (Holmavatn) går det også sti mot Synesvarden - ikke så mye folk, og er sti fra Synesvarden til Steinkjerringa og tilbake til bilen. (3-4 timer i "familietempo")

Gjøk, Grepplyng i blomst – og meg. Værgudene, eller hvem som nå bestemmer været, er ikke alltid like enkle å forstå. Søndag var det grisevær. Onsdag, sommer og sol – i mai. Uavhengig av forpliktelser – sosiale eller andre, med et oppsett som denne onsdagen, måtte det bli tur. Sol fra skyfrihimmel, god temperatur og lite vind. Så nær det perfekte som det er mulig å komme. Og en rundtur i Madland hadde en stund stått på ønskelisten. Jeg var så heldig å få til en tur i fjor, i omtrent samme været og med omtrent de samme forholdene. Det fristet sterkt til gjentakelse. Selv med 10 grader fra morgenen av, var det bare å finne fram sommertøy. Kortbukse, lett ullbluse med korte armer. Etter å ha vært innlåst i Gore-Tex hele vinteren er det mer enn greit å få på andre filler. Og det går faktisk fortere med kortbukse og bluse i fint vær… Jeg var tidlig oppe, og ute av huset før ni. Bare litt over halv ti, hadde jeg sekken på ryggen og var klar til å ta fatt på bakkene opp mot Vådlandsnuten. Det gikk greit i bakkene. Det er ikke alltid like enkelt å holde en fart som gjør at det «bare» går passe fort, men det er ofte «passe» fart er det greieste. Det var kjekt å være på tur i Madland. Et stykke langs Fisketjønn, gol gjøken. For første gang i år - for meg. Det er sommer….. Det lå riktignok noen fenner i nordhellingene, rester av vinter, men jeg krysset bare en fonn på hele turen. I le for vinden ble det varmt. Selv helt oppe på toppen av Vådlandsnuten var det ikke nødvendig med ekstra tøy. En behagelig nedkjøling. Og helt på toppen kom dagens andre sommertegn. Jeg fant Grepplyng blomster. Nå må det innrømmes at jeg leter hvert år etter denne spesielle planten, som for meg er sommertegnet. Den finner jeg bare oppe i høyden – i heia. Med grepplyng i blomst, har sommersesongen startet. Den første kilometeren nedover mor Rolighetsdalen er ikke helt grei. Det er merket, men ikke særlig oppgått sti. Ved Rolighetsvannet og videre mot Hanklatjønnå, kommer stien inn på en gammel driftevei. Her gikk sauedrifta i gamle dager. Og det merkes, svært greit å gå, og jeg er i hvert fall aldri i tvil om at stien går på rett plass. Det kan se ut som om den går unødig rundt et par plasser, men jeg ville i hvert fall ikke forsøke å korte ned ruta. De neste kilometerene går i vekslende heiaterreng. Nettopp slik jeg liker det. Fjell rundt, knauser og bakker, vann og myr. Med blå himmel og grei temperatur, ble turen over denne heia, skikkelig fin. Det er nesten synd å forlate heia i slikt vær, men for å nå bilen må jeg ned Maribakken og over flyene mot Fisketjønn. Det ble etter hvert merkbart at jeg hadde vært på vei i opp mot tre timer. Det var fortsatt noen kilometer igjen, og jeg lurte på om jeg skulle ta en pause. Det ble det ikke noe av – det er helt greit å gå videre når bilen ikke er mer vel en halvtime vekk. Det siste stykket langs Fossebekken går på godt opparbeidet drifteveg. Det er en del slike «kulturminner» rundt om, og jeg synes personlig at det er greit å bli minnet på slitet i gamle dager. Vi har det greit, og i hvert fall på en dag som denne – sol sommer og skikkelig gode forhold for tur. Les hele artikkelen

Nei det var ikke trivelig med regn hele turen på søndag. Selv om jeg jo glemte forholdene etter hvert. I slikt vær er det bedre å gå i heia. Selv med vind og regn blir det liksom ikke så "guffent".

Du kan meget vel ha rett i det du skiver, og at din kombinasjon er god (bedre enn min). Jeg lurer likevel på om forskjellen kan ligge på hvor vi befinner oss i verden? Sørvestlandet, og spesielt litt inn i landet har litt nedbør i året....

Rudturen er fin den. gir passe trening. Men jeg kan ikke huske å ha truffet den hinden...

Jeg må tilstå at denne gangen gikk jeg for det enkle og ukompliserte, men jeg burde ha valgt det åpne landskap... Det er egentlig ikke så galt, når jeg først er kommet i gang.

Søndagstur i regnvær. Våt til skinnet – en oppsummering av dagens tur. Ellers ble det selvsagt også i dag et spørsmål om hvor turen skulle gå. Jeg måtte i hvert fall ta hensyn til minst tre ting: 1 Gamle mødre må besøkes 2 Det blir antakelig langtur på tirsdag. 3 Sist men så avgjort ikke minst – det var meldt regn hele dagen. Og værmeldingen fikk rett – det pisseregnet hele turen. Vann i bøtter og spann. Det er ikke kjekt å dra på tur i dårlig vær. Dørstokkmila blir både høy og lang. Det kjent blir ofte det enkleste. Og hva er mer enkelt enn en tur rundt Dale – Bynarka – Lifjell? Og hva er mer kjent? At det likevel ble feil, er en annen sak. Eieneren inneholder litervis med vann i regnvær, og deler velvillig ut til passerende turgåere. Planleggingen denne gang gikk ut på hva jeg skulle ha på av klær. Med regn, pleier jeg å ha noe under Gore-tex buksa, men ville det bli for varmt, og var det strengt tatt nødvendig for en 2-3 timers tur. Jeg valgte å ta lang ullbluse + en svært tynn fleece og jakke på overkroppen. Alt for varmt. I første bakken gikk fleecen av. Selv om det ble litt kaldt over toppen, så var det bedre å gå uten fleece. Og når ble jeg våt – til skinnet? Etter bare en halvtime. Skog, kratt og regn er noe herk. Jeg burde ha valgt en tur oppe på Høgjæren i åpent landskap…. Skal jeg nevne noe positivt, må det være at skoen, velbrukte ALFA Walk King, holdt sånn noenlunde tett. Ellers var det vått – og ubehagelig. Alt blir en vane, selv regn og våte klær. Det kunne godt ha holdt opp å regne, bare en liten stund. Det gjorde det ikke. Regn fra jeg startet til jeg igjen sto ved bilen. Jeg pleier ikke å ta denne turen på sommeren. Da er det så mange andre turer som frister mer. Men, som sagt i regnvær og med gode grunner for å gjøre søndagsturen kort… Det var en ny opplevelse å se terrenget i «sommerklær». Grønt og fint, med hvitveis, skogsfiol og blåbærblomster, med fuglesang og grønt gras. Det var selvsagt løv på trærne, men det stengte jo for utsikten store deler av turen. Det var selvsagt ingen andre ute og gikk denne søndagen. Ikke en kjeft. I hvert fall ikke før jeg traff to jenter helt nede ved Dalevann. Da var jeg omtrent ferdig med rundturen. Ikke nok med det, litt lengre nede i bakken mot Dale, traff jeg en enslig jente. Dette var dagen da jentene var på tur…. Til alle som ønsker en tur i ensomhet, gå rundt Lifjellet i regnvær. Selv midt på vinteren, med både snø og is i stien, treffer jeg oftest mer folk. Været var da ikke så ille. Jeg var jo bare gjennombløt – store deler av tiden. Innderst er vi jo alle vanntette? Selv med mange gode grunner for en kort tur med lite transport, føltes søndagens tur feil, kan det være at jeg etter hvert setter for stort pris på et behagelig liv? Les hele artikkelen

Søndagstur i regnvær. Våt til skinnet – en oppsummering av dagens tur. Ellers ble det selvsagt også i dag et spørsmål om hvor turen skulle gå. Jeg måtte i hvert fall ta hensyn til minst tre ting: 1 Gamle mødre må besøkes 2 Det blir antakelig langtur på tirsdag. 3 Sist men så avgjort ikke minst – det var meldt regn hele dagen. Og værmeldingen fikk rett – det pisseregnet hele turen. Vann i bøtter og spann. Det er ikke kjekt å dra på tur i dårlig vær. Dørstokkmila blir både høy og lang. Det kjent blir ofte det enkleste. Og hva er mer enkelt enn en tur rundt Dale – Bynarka – Lifjell? Og hva er mer kjent? At det likevel ble feil, er en annen sak. Eieneren inneholder litervis med vann i regnvær, og deler velvillig ut til passerende turgåere. Planleggingen denne gang gikk ut på hva jeg skulle ha på av klær. Med regn, pleier jeg å ha noe under Gore-tex buksa, men ville det bli for varmt, og var det strengt tatt nødvendig for en 2-3 timers tur. Jeg valgte å ta lang ullbluse + en svært tynn fleece og jakke på overkroppen. Alt for varmt. I første bakken gikk fleecen av. Selv om det ble litt kaldt over toppen, så var det bedre å gå uten fleece. Og når ble jeg vår – til skinnet? Etter bare en halvtime. Skog, kratt og regn er noe herk. Jeg burde ha valgt en tur oppe på Høgjæren i åpent landskap…. Skal jeg nevne noe positivt, må det være at skoen, velbrukte ALFA Walk King, holdt sånn noenlunde tett. Ellers var det vått – og ubehagelig. Alt blir en vane, selv regn og våte klær. Det kunne godt ha holdt opp å regne, bare en liten stund. Det gjorde det ikke. Regn fra jeg startet til jeg igjen sto ved bilen. Jeg pleier ikke å ta denne turen på sommeren. Da er det så mange andre turer som frister mer. Men, som sagt i regnvær og med gode grunner for å gjøre søndagsturen kort… Det var en ny opplevelse å se terrenget i «sommerklær». Grønt og fint, med hvitveis, skogsfiol og blåbærblomster, med fuglesang og grønt gras. Det var selvsagt løv på trærne, men det stengte jo for utsikten store deler av turen. Det var selvsagt ingen andre ute og gikk denne søndagen. Ikke en kjeft. I hvert fall ikke før jeg traff to jenter helt nede ved Dalevann. Da var jeg omtrent ferdig med rundturen. Ikke nok med det, litt lengre nede i bakken mot Dale, traff jeg en enslig jente. Dette var dagen da jentene var på tur…. Til alle som ønsker en tur i ensomhet, gå rundt Lifjellet i regnvær. Selv midt på vinteren, med både snø og is i stien, treffer jeg oftest mer folk. Været var da ikke så ille. Jeg var jo bare gjennombløt – store deler av tiden. Innderst er vi jo alle vanntette? Selv med mange gode grunner for en kort tur med lite transport, føltes søndagens tur feil, kan det være at jeg etter hvert setter for stort pris på et behagelig liv?