REJOHN

En tur med vind, sol og blå himmel. Det kan av og til være litt vanskelig å finne en tur jeg kan tenke meg å gå. De fleste «vanlige» turene har jeg tross alt gått noen ganger, og vinterturene langs sjøen, frister ikke. Nå var det en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren. En liten titt på værmeldingen, viste at det ville blåse en del, men antakelig ikke mer enn at det ville være mulig med en tur. Nå er det ganske mange muligheter for tur oppe i terrenget rundt Synesvarden og Steinkjerringå. Fra en kjapp rundtur på 7-8 kilometer til en langt mer krevende tur på 15 kilometer, men begge disse turen går på stier jeg har tråkket ganske mange ganger. Jeg snakket med Sigbjørn for en stund siden, og han fortalte at de hadde gått turen om Vandavatnet. Det var for meg en nesten «glemt» tur. Om jeg ønsket en virkelig langtur, kunne jeg jo starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Da kunne turen bli på opp mot 18-19 kilometer. Den turen har jeg gått en gang, men jeg var ikke helt klar for en så pass lang tur denne dagen. Det ville passe bedre om jeg startet fra Holmavatn, og tok en rundtur der i fra. Jeg mente det burde bli en tur fra Holmavatn til Synesvarden, ned til Steinkjerringå. Videre til Vandavatn og parkeringsplassen der. Traktorvei og sti tilbake til Gauleiksvarden på stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå, og så tilbake til bilen. For en del, ville det bli den vanlige, og kjappe turen fra Holmavatn, men med en tilleggstur rundt Vandavatnet. Jeg var ikke sikker på hvor lang tid jeg ville bruke, eller hvor lang tur det egentlig ville bli. Jeg ble overrasket over vinden da jeg sto på parkeringsplassen ved Holmavatn. Det blåste noe mer enn det værmeldingen hadde ment det skulle. På Holmavatn gikk det hvitt. Det blåste fra vest, og oppover mot Synesvarden ville jeg få vinden i ryggen. Sola skinte, vinden kom bakfra, og det gikk lett oppover bakkene mot Synesvarden. Kan det tenkes at jeg har formen inne, eller var det vinden som hjalp denne gangen. Det ble ingen stopp på toppen. Jeg kom meg nedover bakkene mot Steinkjerringå, bare avbrutt av en liten stopp ved bekken under ganglemmene for å få med meg bekkeblommen – dette året også. Det var ikke mye folk ute og gikk denne dagen. Muligens var det vinden som fikk folk til å holde seg hjemme. Jeg traff et par, antakelig utlendinger, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, godt innpakket. Jeg stoppet heller ikke ved Steinkjerringå. Det ble motevind på vei mot Vandavatnet. Det ser rimelig flatt ut fra Steinkjerringå, men det er noen lange og litt seige bakker, som faktisk krever litt. Eller kunne det igjen være vinden. Mellom store og litle Vandavatnet ligger det en flat myr. Her er det tydelig tegn til at det har blitt skåret torv. Jeg har snakket med folk som har vært med på dette litt tunge arbeidet, så det kan ikke ha vært så veldig lenge siden. Antakelig ble det skåret torv her til et godt stykke ut på femtitallet. Vandavatnet gikk virkelig hvitt. Heldigvis var det skog et godt stykke. Selv om det var lagt ned mye ganglemmer, så er det fortsatt mye myr og sorpe, når det er bløtt. Dette er en tur jeg helst vil anbefale på tørre dager. Det er et litt kjedelig og åpent stykke fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og til skogen ved Podholen. Det er stor sett vei, bare det siste stykket er veien nærmest grodd igjen. Hele tiden er det påler med blå maling på toppen som viser vei. Det er ganske enkelt å følge stien. Over myrsøkkene og ryggene mot Gauleiksvarden, følger stien rådet fra heia – følg rygg vær trygg. Bortsett fra at «trygg» burde skiftes ut med «tørr», men det rimer ikke like bra. Stien gå i hvertfall mye lengre mot sør enn det som er den beine veien mot Gauleiksvarden. Fra Gauleiksvarden er det «den brede sti» tilbake til Holmavatn. Den velbrukte og opparbeidete stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Det hadde vært en flott tur, på tross av ganske kraftig vind. Sol og blå himmel gjorde det likevel til en kjekk tur på omtrent 13 kilometer. Turen tok meg denne dagen omtrent tre timer.

Mye snø og store bekker, som alltid første turen. Første turen innover til Blåfjellenden for sommeren, blir aldri helt rutine. Selv om jeg hadde en liten tur innover i forrige uke, kan det likevel være overraskelser. Snøen ligger aldri helt likt fra år til år. Noen ganger er det enkelt å komme innover, litt avhengig av hvor mye snø det har kommet i løpet av vinteren. Et år var det omtrent barfrost, og selv om det var mye is, forsvant snøen tidlig i mai. Dette vinteren kom det mer snø en vanlig. Ikke mye mer, men nok til at snøen ligger tykk i fennene. Jeg var usikker på hvor mye snø det var igjen oppover. Det var så pass spennende å komme på tur til Blåfjellenden, at jeg sto opp tidlig, og begynte å pakke. Jeg var – som vanlig – usikker på om detter ville gå greit. Noe det alltid har gjort til nå.... Planen var å bli i to netter, og det medførte en litt tyngre sekk enn det jeg vanligvis bærer på. En sekk som veier mer enn vanlig og løs snø gir tunge forhold. Det kan lett gå mye lengre tid en normalt. Jeg skulle ikke langt opp i lia før jeg møtte den første fonna. Selv om jeg gikk forsiktig tråkket jeg gjennom, og etter det gikk jeg heller rundt snøen enn å tråkke rett over. Etter å ha tatt turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden tidlig på sommeren noen ganger opp gjennom årene, vet jeg hvor det er mulig å gå for å komme rundt fennene som ligger over stien. Det tar litt tid, og er litt mer krevende for omveien ligger ofte noe høyere enn stien. Jeg synes likevel det er greit. Å få en skade oppe i heia, alene på tur er ikke helt det jeg ønsker, og jeg er blitt mye mer forsiktig etter som årene går. Det var mye snø igjen dette året. Det ble mer snø og lengre fenner jo høyere opp jeg kom. Øverst, opp mot 900 moh, var det lange sammenhengende snøfelter. Som vanlig lå det en fonn over stien og ura ved Saftbekktjønnet. Det er ikke greit for meg gå over ura der stien går. Jeg har ikke lyst å skli ned i steinene. Nå har ingen noen gang gjort nettopp dette, men det er ikke spesielt betryggende for oss med et snev av «Ludvig fra Flåklypa» i oss. Det går et tråkk gjennom ura, men så pass tidlig er den dekket av snø, og i ura er det lett å tråkke gjennom. Jeg velger å gå helt nede ved vannet, og håper at snøen der bærer. Noe den har gjort til nå. Det var to personer som gikk foran meg, og et lite stykke var det mulig å gå i sporene. De var tydeligvis ikke kjent, og vandret ganske mye ut av stien, som jo var dekket av snø, sammen med de røde merkene. Været var virkelig flott, Det var blå himmel og lite vind. Jeg beholdt vindfleecen på hele turen, men i le av vinden og i sola ble det varmt. Oppe i høyden hørte jeg en rype, og den dukket opp på en stein ikke langt fra meg. Den kan umulig ha reir med egg så pass tidlig, men den holdt seg rett til siden, og enset egentlig ikke meg. Det er et lite vad rett før bakken ned til Blåfjellenden. Her har det blitt vassing i iskaldt vann noen ganger, og det har hent at fonna har vært så høy at vi ikke har kunnet klatre opp. Denne gang var det så vidt jeg kom tørrskodd over, og fonna var ikke høyere enn at det – så vidt – gikk å komme opp. Det gikk helt greit å komme inn til Blåfjellenden, som så mange ganger før. Det var fortsatt en god del snø, men med det varme været som er meldt, så vil snøen forsvinne ganske kjapt. Å komme til Blåfjellenden for første gang på sommeren er virkelig kjekt. Denne gang ville jeg bli i to dager, og værmeldingen var mer en gavemild med godt vær og sol. Jeg så fram til to fantastiske dager på hytta.

Alle fem toppene inngår i 7-nuts turen 4. juni. Etter mange og ofte ganske lange turer, er det ikke lett å finne en tur som frister. Det har lett for å bli turer jeg nettopp har gått. Valget blir mellom Gramstad og Sælandsskogen. Jeg var egentlig ikke klar for en langtur. Kroppen kjentes tung ut. Det var liksom ikke overskudd, og selv om det hadde blitt en hviledag inne i mellom, så hadde «hviledagen» ofte blitt brukt til å arbeide hjemme. Det var en disig og litt vindfull dag. Gradestokken viste bare 10 grader, og det var nesten snakk om vinter. Jeg hadde på vindfleece og fikk bruk for vantene – en liten stund. Gramstad er en grei plass både for lange turer, men også for turer der jeg er usikker på hvor langt jeg egentlig skal, eller bør, gå. Som vanlig ble det først en tur opp veien til stien mot Bjørndalsfjellet. Oppe ved Bjørndalsmyra ble det også – som vanlig – til at jeg tok innover Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå. Oppe i høyden manglet mye av utsikten. Det var dis og lave skyer som stengte. Med vinden i ryggen var det en grei tur videre mot Bjørndalsfjellet, og toppen der. STF har gjort en stor jobb med å tilrettelegge for 7-nuts turen som skal gå 4. juni. Det var lagt ut en god del nye ganglemmer, både oppe i høyden og nede på myrene. Nedover mot veien igjen, begynte jeg å tenke på hvor jeg skulle gå videre. Opp bakken hadde det gått trått. Det løsnet liksom litt bortover mot Bjørndalsfjellet, og nedover bakken mot veien gikk det greit. Spørsmålet var om jeg skulle ta ut på en lengre tur som rundt Dalevaten og Dale – og Dalsnuten. På vei mot stidelet til Resasteinen, ble det til at jeg satte kursen mot Dalsnuten, uten en tur over myra og mot Skjørestadfjellet. Det fikk bli en kort og kjapp tur denne dagen. På vei nedover de første bakkene mot Kvitemyr og stien mot Dalsnuten, fikk jeg se ganglemmene og stien som går over Kjørkjerringå og bort til stien som går mot Dale eller Resasteinen. Jeg valgte å følge denne i stede for å ta ned til myra. Selv om det var en bakke og over en topp, så var det – muligens – en liten «snarvei» mot Dalsnuten, siden jeg også kunne ta den umerkede stien oppover. Oppe i høyden, på vei mot toppen, kunne jeg se folk nede på myra. Også de på vei mot Dalsnuten. Litt bortenfor kunne jeg også se Øvre Eikenuten. Der var det en stund siden jeg hadde vært. I fjor gikk jeg for første gang innom, eller like i nærheten av alle det 5 høyeste toppene rundt Gramstad. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og altså Øvre Eikenuten. Dette mente jeg den gang, var en skikkelig langtur, og syntes det var en tur som tok på både bein og kropp. Hva om jeg tok bortom Øvre Eikenuten? Det ble en kjapp runde rundt toppen av Dalsnuten og selv om det ble en liten stopp for å snakke med to kjekke damer, så tok det ikke lange tiden før jeg var i bunn av trappene, kikket bortover mot Øvre Eikenuten. Beina kjentes greie ut, kroppen fungerte fint, det var ikke snakk om vonde og såre bein. Her var det bare å labbe avgårde mot den siste toppen for dagen. Det er ikke lange omveien å ta til Øvre Eikenuten og så ned til Gramstad. Jeg mener å huske at den lille baken opp fra myra undere Øvre Eikenuten på vei mot Gramstad, har vært tung å komme opp. Denne gang var det helt greit. Jeg fikk opp pulsen, men ikke mer enn at jeg kunne fortsette nedover bakkene mot Gramstad i godt tempo. Selv om jeg altså er blitt et år eldre, så har jeg klart å komme i bedre form, slik at det som for bare et år siden var en langtur, nå nærmest blir en «unnskyldning» for en kapp tur. Det er virkelig kjekt å kjenne at kroppen fungerer bedre med årene. Det ble en tre-timers tur denne dagen.

Dette året blir det for min del åpning av sesongen i begynnelsen av Juni. På våren, etter bare å ha holdt meg i lavlandet i mange måneder, hender det jeg kjører den lange veien opp til Hunnedalen bare for å sjekke forholdene innover mot Blåfjellenden. Etter å ha travet stien mellom hytta og Hunnedalen i mer enn 35 år, (og sjekket webkameraene i nærheten...), er jeg ganske sikker på hvor mye snø det vil være innover. Likevel synes jeg det er greit å ta en tur. Flere ganger har turen blitt kort, bare et lite stykke oppe i Oleskaret har snøen ligget, og det har vært alt for tungt til å fortsette. Som oftest har det ikke vært snøen som stopper meg, men vannet i Fossebekken. Alene og med stri strøm i bekken, har jeg latt være å krysse over og heller snu. En gang jeg kom opp til parkeringsplassen, ble det ikke tur i det hele tatt. Snøen lå helt ned til veien. Jeg var ganske sikker på at det ikke var slik på denne turen – før jeg startet. Det var faktisk spor i stien oppover da jeg startet. Noen hadde tatt turen innover i heia. Det lå også en liten snøflekk omtrent rett inn av veien. Det var ikke helt ventet. Det var tydelig at snøen hadde forsvunnet for bare noen dager siden, selv nesten nede ved veien. Ikke langt oppe i skaret lå det skikkelig med snø. Litt mer enn det pleier å være – på første turen innover for året, og der jeg planlegger å snu. Etter å tråkket i snøen innover i mange år, vet jeg hvor det vanligvis vil være bart, og for meg, litt lettere å gå. Det er en liten omvei hvor jeg unngår den bratte kneika rett over Oleskaret, og det er vanligvis bart oppe i høyden mellom Fossetjødnå. Snøen nede ved Fossetjødnet, er ofte ikke så fast som lengre oppe, og jeg unngår så langt som mulig å gå på snøen, for ikke å tråkke gjennom – og muligens ødelegge en fot. Det går smått å gå utenom stien, men det er sikrere, og for min del som går alene, betyr sikkerheten litt. Jeg prøver å unngå å tråkke gjennom. Jeg gikk ikke lengre enn inn til Fosselegå. Fra der og videre ville det være mye kryssing på snøfenner og oppe i høyden ville det omtrent være dekkende snø. Det hadde vært mulig å komme inn til hytta, men det hadde tatt tid. For meg som kjenner veien innover,så vet jeg hvor stien går, og hvor det er mulig å ta noen «snarveier». For andre kan det være et problem å finne fram, merkene er stort sett under snøen. Jeg hadde halvt om halvt ventet å treffe folk som ville innover mot hytta. Værmeldingen var så pass bra et det antakelig ville friste noen med en fjelltur. Bare rett etter jeg hadde snudd, kunne jeg se en hel gjeng ett stykke mot Hunnedalen. Det viste seg å være 8 stykker som ville inn til hytta. Med 8 stykker i følge kan det ikke skje mye galt – som de ikke klarer å ordne opp i. De ville likevel få en ganske stri tur innover med skikkelig mye snø. Turen innover ville ta tid. Med bra vær ville det likevel bli en grei tur. Det er fortsatt mye snø, og de som tar turen innover bør enten være kjent eller ha med kart. Det er fortsatt is på vannene, og snøen vil bli liggende noen uker til. Det vil likevel være mulig med en tur i månedskiftet mai/juni – som vanlig. Da vil snøen ha minket så pass at det i hvert falle ikke er folk på ski. Denne dagen var folk på ski innover.

Nytt besøk på en flott topp. For en stund siden tok jeg meg endelig sammen og kom meg opp på Bursfjellet. Det krever litt å gå nye veier og å finne nye stier. Det kan jo skje så mye rart på ukjente plasser. Siden det egentlig gikk greit både å komme opp på toppen av Bursfjellet og komme seg ned, var det muligens på tide å sjekke hvor tung turen virkelig er. Første gang jeg går nye plasser, blir det mye styr med å holde meg orientert om hvor jeg befinner meg, og sjekke bakover for å finne fram på tilbakeveien. Turen til toppen av Bursfjellet var så pass flott, at det fristet med en gjentakelse. Øverst var det et stykke med skikkelig hei uten trær eller busker og med fri sikt hele veien rundt. Det er slike plasser jeg synes fet er kjekt å gå. Forrige gang gikk jeg opp Urådalen, og var ikke oppe om Håfjell. Det gjorde nok turen litt lettere, i hvert fall med mindre stigning – og bakke nedover. Denne gangen var planen å ta med Håfjell på turen. Nå er det flere veier mot denne toppen. Den vanligste og som jeg har brukt ganske ofte, går om stølssletta og opp til Vindskaret og videre mot toppen. For ikke så lenge siden ble jeg med Sigbjørn og Anne Lise opp til Håfjell på en sti som går mer rett opp og nesten om Blåfjell. (Som er toppen nedenunder Håfjell - som det nok så tydelig går fram av kartet...) Denne stien går gjennom skog og er en skikkelig flott tur oppover. Det er noen gode kneiker som nesten må klatres, men egentlig er det en mer utfordrende og flottere tur enn den om Stølsletta. På vei fra parkeringsplass og innovere skogen, bestemte jeg meg for å ta rett opp mot toppen. Det ble en kjekk tur oppover «den hemra lia». Stien er i grunnen grei å følge og selv om det må litt klyving til så, er det en grei rute mot toppen. Fra toppen og ned til Urdådalen og vider til Bjødnali, har jeg gått så pass mange ganger at det egentlig er lite nytt å se. I flott være er det likevel lett å komme nedover. Det er litt ugriet der skogen har blitt hogger ut. Stien der er ikke helt god. Det ble den vanlige veien fra Bjødnali til Skogen og Breilia. Dette stykket gå på vei og det er egentlig kjapt gjort. Selv om det er vei, så er naturen rundt vel verd å få med seg. Spesielt nå på våren viser eiketrærne godt igjen. Stien fra Engjanemyra og opp til «den søta hålå» var som før, og selv om det var en liten omvei valgte jeg å følge stien opp til sletta, i stede for å gå dirkete over myra. Fra sletta ved «den søta hålå», så er det traktor vei nesten helt til topps. Dette gjør det i hvert fall enkelt å finne fram. I høyden det siste stykket opp mot varden er det flott utsikt i alle retninger. Denne dagen var det litt vind, men i le, og med sol i ansiktet var det greit å sitte ned. Det ble en pause under toppen. Været og utsikten var så pass flott at jeg glemte tiden. Det var kjekt med pause, og jeg hadde antakelig godt av en stopp – og litt å drikke. Avstikkeren til toppen av Bursfjellet tar nok litt over en time fra jeg begynner nede ved Engjanemyrane til jeg igjen står på traktorveien som tar meg opp mot Jærbuskaret. Fra Jærbuskaret er det 3 kilometer til bilene. Hele tiden på god vei. Den første kilometeren er bakken ned til Sjelset. Og den går ofte fort. Med god vei og nesten uten bakker, er det også lett å holde farten oppe det siste stykket tilbake til bilen. Som så mange ganer før var jeg skikkelig svett, da jeg var ferdig med turen. Det hadde vært en flott tur, og ikke så «tung» at jeg hadde hatt noen problemer. Formen må være ganske bra.

Mange takk for en kjekk tilbakemelding.

Jeg har hatt besøk av hester på Blåfjellenden også. og forstår ikke helt at det går ann.

Så snart snøen er for det meste vekk i heia, vil det være sauer på beite - og båndtvang. (For noen år siden tok løshunder livet av 13 sauer opp i heia. ) Det vil være mulig å dra på telt-tur flere plasser, men på de mest tilgjengelige vil det være folk - og andre hunder - i tillegg til sauene. Nesten alle plasse vil det være en drøy bakke opp først, Det er bare å finne en fjellside og begynne å gå, etter å ha kommet vekk fra veien, vil du stor sett være alene - om du holder deg vekk fra de merkede stiene.

En vanlig tur tidlig i sesongen. I noen år har det blitt en vår eller tidlig sommertur til Viglesdalen. Turistforeningens hytte som ligger på sletta innenfor Viglesdalsvatnet, er «snøfri» temmelig tidlig. Den ligger ikke mer enn litt over 400 meter over havet, og vinteren er kort. For egen del synes jeg det er kjekt å komme i gang med sommersesongen så tidlig som mulig, og en tur til Viglesdalen kan jeg ta uker før jeg kan gå til Blåfjellenden. Nå er eget ønske om å komme igang med å gå tur i heia, ikke den eneste grunn til å besøke Viglesdalen. Turen oppover dalen går på gammel opparbeidet driftevei. Ikke traktorvei, men driftevei, som er laget av svenske slusker en gang tidlig i forrige århundre. Veien er laget for å kunne få sauene til fjells. Med dagens priser på transport, både bil og ferge, blir det for dyrt å frakte sauene til Nilsebuområdet med bil, så de ble siste året drevet opp den gamle drifteveien. Jeg mente det ville være en lang kjøretur for meg. Det viste seg at det var omtrent 8 mil og bare litt over en times kjøring, før jeg sto på parkeringsplassen og gjorde meg klar til turen. Denne dagen var jeg usikker på bekledningen. Hjemme var det tåke og kaldt, og tåka lå over Nes, men det glimtet av sol oppe i høyden. Værmeldingen mente det skulle bli en flott dag. Jeg kunne ha brukt kortbuksa denne dagen. Det var andre enn meg på tur denne dagen. Det var en del biler på parkeringsplassen, og det kom en del folk oppover etter meg. De første bare på dagstur – som meg, men på vei nedover møtte jeg folk som ville overnatte. De første bakkene oppover dalen er ganske bratte. Nederst er veien godt steinsatt, men et stykke oppover lia, er steinsettingen vasket ut, og det minner mer om en ur. Det var folk i gang med å utbedre veien på dugnad, ett stykke oppe i lia. Oppover dalen er det fosser, flere fosser, og nå i snøsmeltingen, var de imponerende. En del folk går oppover dalen bare for å se fossene. Dette var dagen for en slik tur. Oppover dalen går veien på høyre side, ved Viglesdalsvatnet går veien over på venstre side. Det er en flott opparbeidet steinbru over elva. Riktig en bru for de tre bukkene bruse. Ett stykke etter brua, er det et le som antakelig skiller mellom to saueflokker. Grinda har faktisk et eget navn: Kjeagardsgrinda. Den må ha stått noen år for å få eget navn. Innover langs vannet åpner dalen seg og det er mulig å se hyttene fra ganske lang avstand. Hele slette inne i Viglesdalen ligger åpent til med bratte fjell på begge sider. Denne dagen var det fortsatt snø på toppene og det var virkelig et flott syn. Det var folk som hadde forsøkt å nå Stakken over på andre siden av Klinkerhorten. De hadde mistet merkene i snøen, og hadde snudd, og kommet ned til hytta i to tiden – på natten. Det hadde vært mulig å finne fram nedover Benkene i mørket. Jeg hadde tatt med pølser, og det tok tid å steike og spise maten. Noe som også var planen. Jeg mente det ville passe med en skikkelig pause. Det var helt greit å ta fatt på veien tilbake, men nedover bakkene tilbake mot Nes, ble det etter hvert tunge bein. Nede ved bilen kunne jeg vri blusen. Det var virkelig sommertemperatur i sola, i le av vinden. Det hadde tatt meg omtrent 4 timer – inklusiv pause – å komme opp og ned. Hele turen var på omtrent 14 kilometer.

Mange takk. skikkelig hyggelig å høre. Turen inn til Huldrehaugene er flott, men det er også mulig å gå fra Hunnedalen og ned til Eikeskog. Dalen er flott hele veien.

20 år gir mange muligheter for flotte turer -'.det er bare å stå på.

Det er virkelig en flott plass, og litt senere trekker de underjordiske lengre inn i fjellet....

Jeg fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo. Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen. Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt. Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke. Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted. Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt. Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen. Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen. Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund. På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva. Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under. Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet. Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen. Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder. Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta. I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet... En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen. Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten. Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn. Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.

Her har vi virkelig noe felles. Jeg går greit opp fra Paradisskaret, men har ikke gått ned på noen år.... (Jeg bruker å gå inn Bjørndalsmyra for å slippe å gå opp den bakken når jeg skal mot Mattirudlå) De jeg snakket med på toppen av Bjørndalsfjellet skulle ned den ruta. De hadde gått bakken ned flere ganger og mente bakken ikke var bratt - at det gikk greit. Jeg vurderte å gå den veien, men vil først gå opp fra Fjogstadvatnet. (Har startet nede ved vannet et par ganger uten å finne stien - det er nå merket.)

En langtur i flott vær. For oss som bor i Stavanger og Sandnes området, er det lett å ty til Gramstad som utgangspunkt for tur. Det er mulig å gå mange kjekke og flotte ture med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Jeg har muligens gått de fleste etter hvert. Mange er merket og satt på kartet, men noen er fortsatt bare en utydelig sti. Den siste tiden er det gjort mye for å merke flere stier, og ikke minst å legge til rette for å krysse myrene. For egen del blir det fortsatt en god del turer delvis utenom merket sti. For en stund siden «merket» jeg en del av en rute som startet ved flyvraket på Skjørestadfjellet og går fra Midtskar ned Trongedal mot Dalevatn og den T-merkede stien mellom Dalevatn og Resasteinen. Jeg har lenge syntes at ruten ned fra det som Turistforeningen kaller Jødestadfjellet (Det heter egentlig Kjerdalsfjellet) er litt for bratt, og har lett etter en «erstatning». Jeg kunne tenke meg å sjekke opp denne ruta. Nå var forrige tur, ganske lang, med både Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Dalsnuten, i tillegg til Skjørestadfjellet og Resasteinen. Jeg hadde brukt noen timer på ture, men det var jo mulig å korte ned noe. På Gramstad var det bra vær, og da jeg startet oppover veien med tanke på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen, syntes jeg dagen var for fin til en kort tur. Det ble til at jeg la ruta om både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. På toppen av Bjørndalsfjellet snakket jeg med et par som også var på en litt lengre tur. De ville også til Resasteinen, men om Fjogstadvannet og mot «Skaret». Jeg lurte på om jeg ville treffe de igjen, og eventuelt hvor. Det tok ikke lang tid før jeg sto på veien igjen, og gikk videre oppover mot Fjogstadnuten. Det går en umerket sti mot Resasteinen over Løemyr mot Sørdalsbakken. Jeg har gått denne stien en del ganger, og denne gangen klarte jeg å rote meg bort, og måtte ty til den merkede stien. Oppe i bakken traff jeg på en kar, og vi fant fort felles kjente, og fikk en hyggelig prat. Litt forbi Resasteinen og flyvraket, møtte jeg paret fra Bjørndalsfjellet. Det tok omtrent like lang tid begge veier mot Resasteinen. Etter å ha fulgt vardene over småtoppene og videre rund skogsveien til Midtskar og skogsveien nedover mot Dalevatn, krysset grøfta på planken og klatret gjerdet, så kunne jeg se den første merkingen fra forrige gang jeg gikk her. Jeg trodde at jeg ville huske nøyaktig hvor jeg hadde merket, men da jeg kom til lia nedover, var jeg glad for å kunne følge de røde merkene til den T-merkede stien. Etter å ha gått her noen ganger, mener jeg å kunne si at «omveien» om flyvraket og skogsveiene ned mot Dalevatn, ikke tar spesielt mye lengre tid enn om turen gå ned den vanlige veien. Etter å ha gått forsiktig nedover, og brukt tid, ble det hele for enkelt og beina stokket seg, og plutselig lå jeg langflat i steinhaugen. Noen skrammer her og der, men ikke noe alvorlig. Det kunne lett ha gått skikkelig galt. Nedover mot Dale begynte jeg å lure på om Dalsnuten også skulle med på dagens tur. Det var egentlig ikke meningen det kulle bli en lang og tøff tur denne dagen. Jeg hadde sett for meg en noe roligere dag. Det ble selvsagt til at jeg tok oppom Dalsnuten. Fra Dale og til toppen av Dalsnuten er det nesen 300 høydemeter. Etter å ha vært på tur 3-4 timer er det ikke helt greit å holde høyt tempo opp bakken. Jeg tror det henger litt sammen med at mesteparten av «lagrene» er tomme, og det må fettforbrenning til for å holde koken. Uansett, så kom jeg opp, selv om det ikke gikk kjapt. Det hadde vært en flott dag, med mye godt vær, regnet dagen før hadde gjort bakken våt – og sleip, noe jeg fant ut ved Dalevatn. Likevel var jeg godt fornøyd med igjen å ha gjennomført en tur på 14-15 kilometer og med antakelig opp mot 1000 høydemeter opp og ned. Det var ikke mye overskudd da jeg sto ved bilen.

Jeg har noen års erfaring med å gå i fjellet tidlig i sesongen. Det vil si, jeg forsøker å komme innover til Blåfjellenden. Vanligvis blir det til at jeg kommer inn til hytta omtrent 1. juni. Det har hent at jeg har kommet inn så tidlig som 19. mai - men og så sent som 19. juni.... I år ser det ut til at månedskiftet mai/juni betyr sesongstart. Det er ikke snøen først og fremst som stopper meg fra å gå innover, selv om det er skikkelig tungt å gå i snø som ikke er fast - noe den ikke blir før det blir varme dager og snøen faller sammen. Det som stopper turen, er vann - i store mengder - under snøsmeltingen. Kommer det regn i tillegg, blir en helt vanlig bekk en frådende elv, som det kan være -er - farlig å krysse.

Du har egentlig rett i det du sier, men... For å kunne bruke ordet "garanti" må det inneholde mer enn de rettighetene du har som en vanlig reklamasjon. Produksjonsfeil og materialfeil er nettopp slike ting som går inn under reklamasjpnsretten

Jeg kranglet med ALFA, men de hevdet at slitasje ikke er grunnlag for reklamasjon (eller grunnlag for krav under garantien) og jeg orket ikke å ta saken videre - selv om jeg mente det samme som deg. en slik garanti som ALFA har fitt bør bety noe...

En lang men grei tur. Tiden fra vinter til grønne trær og varmere dager, kan være kort. Plutselig er bjørkene grønne og det er skikkelig vår. Dette året har det blitt en del turer der jeg har fått med meg bjørker med den sarte grønnfargen som bare viser noen ganske få dager. Det startet, som vanlig, med å sjekker hvor langt våren var kommet på en tur rund Lifjellet. Det ble også en slik opplevelse på min tur til Vårlivarden, og ikke minst på siste turen fra Gramstad. Jeg gikk en tur fra Sælandsskogen til Ristøl og «Skogen» tidligere, men da var det fortsatt nesten vinter, med lite grønt å se, bortsett fra på jordene ved «Skogen». Værmeldingen var ganske gavemild med sol og litt skyer. Det skulle i tillegg være bra temperatur. Det var på tide å sjekke hvor langt våren var kommet litt i høyden og lengre inne i landet. Det kunne på mange måter passe bra med en tur til Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Skogen. En flott tur med noen bakker og litt skikkelig «hei» - vann, myr og fjell. Det gode været manglet. Det var overskyet, og det så ut som om det kunne komme noen nedbør. Jeg mente det var noen dråper på ruta oppover, De viste bare så vidt. Det var i hvert fall så pass kaldt at jeg hadde på både lue og vanter til å begynne med da jeg startet fra parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gang valgte jeg å ta opp stølsveien mot Stølssletta og videre oppover mot Vindskaret. Det ble også til at jeg tok turen oppom toppen på Håfjellet. En ekstratur på bare noen hundre meter, men det blir litt flere høydemeter. Nedover mot Bjødnali, traff jeg på et par som også var ute på tur. Vi stoppet, og fikk en kjekk prat. De var de eneste jeg møtte på hele turen, til jeg nesten var tilbake til bilene. Det ble også til at jeg tok turen oppom til gården på Bjødnali før jeg begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Jeg var langt fra sikker på om jeg ville gå runden om Ristøl og Lauvlia, selv om det egentlig var planen. Bakken opp mot toppen, gikk så pass greit at på tilbakeveien mot gjerdeklyveren, fant ut at det kunne passe med en rundtur. Jeg har etter hvert funnet en lett vei ned den bratte bakken til Ristøl, og det tok ikke lang tid før jeg sto nede ved traktorveien. Som vanlig tok jeg over myra mot Lauvlia, og gikk ikke om veien. Det ble også til at jeg gikk nedenom selve gården. Også det en liten omvei i forhold til å ta direkte mot Skogen. Det er alltid litt spennende å se hvor høylandsfeet står nede ved Skogen. Også denne gangen var de heldigvis ute på jordet, og ikke i stien der jeg tenkte meg. Jeg tok turen rundt Engjavatnet. En flott tur gjennom skogen og over Skogsånå og videre bort til bakken opp mot Jærbuskaret. Det hadde ikke blitt noen pause på vei over heia, men rett ved Skogsånå ble det stopp for drikke og litt kjeks. Antakelig var det greit, det gikk i hvert fall lettere opp bakken mot veien. Her «nede» ved veien, var det sauer med lam på marka. De små hvite lammene, kan ikke ha vært mer en noen dager – muligens en uke gamle. Det var virkelig kjekt å se sauene med lam. Da er det skikkelig vår. De siste to tre kilometerne fra Jærbuskaret til parkeringsplassen, er kjedelige, selv om det var kjekt å se knopper på buskene nede ved elva. Det er ikke lenge ril lukten av hegg, kommer til å ligge over stien som en sky.

Denne gang med merketape i lomma. Det var ikke så lenge siden jeg hadde gått den lange runden fra Gramstad, om Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet til Dalevatn og til slutt Dalsnuten og tilbake til Gramstad. En ganske drøy runde på 14 kilometer. Jeg mente jeg endelig hadde funnet den enkleste veien fra Skjørestadfjellet og ned til Dalevatn – uten å klatre over Kjerdalsfjellet (Jødestadsfjellet som STF kaller det.). Denne bakken er for meg litt bratt og spesielt på vinterføre velger jeg å gå om Jupemyr og skaret mot Jødestad. Det var muligens på tide å merke de 5-600 meterne mellom veien og til den T-merkede stien. Nå tar denne «omveien» muligens et par, kanskje tre minutter mer en den merkede stien, men det er i hvert fall mye enklere å komme til Dalevatn den veien. Yr hadde ikke værmeldingen helt på stell. De mente det skulle bli en tør og ganske solrik dag. Værgudene var ikke enige, og serverte noe regn og litt vind på morgenen. Nå gjorde ikke det så mye, bakken var tørr og det kom ikke mer regn enn at stien ble bare så vidt våt. Som vanlig tok jeg mot Bjørndalsfjellet, og innover Bjørndalsmyra og opp til Mattisrudlå. Det var folk i bakken oppover, men så snart jeg stakk ansiktet innover myra ble jeg ganske alene. Selv oppe mot Mattisrudlå traff jeg ikke folk. Her pleier det som regel å være noen på vei opp bakken fra Paradisskaret, eller på vei ned, denne gang var det ingen andre. På toppen av Bjørndalsfjellet traff jeg på noen av de samme jeg hadde gått forbi på vei oppover. Nede på Fjogstadveien igjen tok jeg direkte mot Fjogstadnuten og fortsatte videre nedover mot Løemyr og Sørdalsbakken, og videre opp til Resasteinen. Det så ikke ut som om det var folk ved steinen da jeg klatret oppover, men da jeg kom opp, satt det et par i le av steinen. Oppover bakken mot Skjørestadfjellet og flyvraket, mente jeg å kunne kjenne at beina ikke var helt gode, og lurte på om ikke bakken opp fra Dale mot Revholstjørn ville bli for drøyt. Dalsnuten kunne jeg jo hoppe over denne gangen. Bortover småtoppene på østsiden, med gode og store varder som viser vei mot skogsveien på andre siden av Djupemyr, gikk alt så meget bedre. Nedover mot Dalevatn glemte jeg hele greia. Etter jeg kom meg over grøfta i bunn av veien og over gjerdet og ned til skogen, begynte jeg å merke «stien» - et litt utydelig dyretråkk nedover den ganske bratte bakken. Jeg merket bare med noe rød elektrikertape, og med gode mellomrom. Lett å fjerne. Et stykke nede i bakken dukker det opp en gammel vei, og denne går over i sti, som ender ut ved den T-merkede stien. Nede ved Dalevatn, ble det denne gang en stopp for både saft og noe kjeks. Skulle jeg oppom Dalsnuten var det nok helt greit med påfyll. Jeg kom opp på Dalsnuten. Bakken ned til Kjerdal er grei og det er lett å gå veien bort til Dale. Opp bakken mot Dalsnuten, er ikke like enkelt. For min del går det «sakte i bakken» - oppover i et jevnt tempo, helst uten for mange lange og høye steg, men jeg kommer jo opp. Som vanlig fusket jeg, og gikk over sletta og til stien i sør oppover mot toppen. Det er enklere å komme opp denne veien, og krever ikke noe «klatring». Det ble bare en kjapp runde rundt varden før jeg tok ned mot Revholstjørn. Det var helt greit med vei det siste stykket. Etter fire og en halv time på tur, og med noen ganske drøye oppoverbakker, var det kjekt å se bilen. Telefonen mener turen er på 14 kilometer, og det er for meg en skikkelig langtur, men kjekt var det.

(Jeg la inn en kommentar på ditt innlegg...) Jeg skal forøke å legge ut kart med rute, men når jeg går vanlig merket sti, blir det litt "overkill". Jeg har sett på dine ruter, og vil nok se hva som er mulig å gå av turer ut fra Eikeland, men nå er det snart sesong for turer inne i heia - forhåpentligvis.

Den enkleste turen til Lauvlia går fra Snorestad (omttrent fra der du tar av veien til Tjårland for å gå til Ulvarudlå), men det er en lang og kjedelig tur på traktorvei - frem og tilbake. Det er en sti (merket og med skilt) fra Skogen ved Engjavatnet og opp til Dabelen og videre ned til Lauvlia. (mindre enn to lilometer fra Skogen). Som du kan se på min blogg, så pleier jeg å ta turen fra Sælandsskogen og opp til Bjødnali over til Ristøl og videre over myra til Lauvlia, og ned til Skogen og tilbake til Sælandsskogen. En virkelig flott rundtur, men det går lett over tre timer.

Det er omtrent snøfritt inn til Viglesdalen, men Klinkerhorten ligger mer enn 500 høydemeter over, og jeg kan ikke tenke meg at det vil bli snøfritt til midten av mai. Jeg holder til på blåfjellenden, (i mer enn 30 år) og første turen innover går normalt i månedsskiftet mai/juni. Her er det da selvsagt da snøfritt nede ved hytta (600moh), men fortsatt lange fenner på 7-800 moh. Problemet er at været bestyr alt, kommer det varme regn og vind, blir snøen kjapt borte, men da er også heia "stengt" en stund på grunn av store elver og bekker og løs snø. Foreløpig ser det ut til at snøen vil forsvinne i slutten av mai med sesongstart på normal tid. Det vil alltid være mulig for eksempel å gå til Blåfjellenden opp Fidjadalen, men - igjen - det er nettopp i snøsmeltingen det kommer snø og steinras. Noe som skjer hvert år i Fidjadalen.

Sol, snø, sludd, hagel og en ny topp. Det er en stund siden jeg bestemte meg for å legge turen opp om Bursfjellet. Det har liksom aldri blitt anledning til å ta den turen. På et eller annet tidspunkt må det bli noe av denne toppturen. En grunn til at jeg har latt være å gå til denne toppe, er at det står 3 kilometer oppi Jærbuskaret, og at aldri har besøkt parkeringsplassen ved Eikeland skole, og vet ikke noe om veien mot toppen der i fra. 6 kilometer i tillegg til 7 kilometer rundt Bjødnali fra Sælandsskogen, virket langt da jeg sjekket turen på kartet. Etter hvert fant jeg en sti fra Engjamyra til «Den søta hålå» og den flotte marka. På kartet så det ut som om det «bare» ville være litt over en kilometer til toppen. Det viste seg å være nesten to. Det måtte være mulig å ta til toppen av Bursfjellet fra Engjamyra. Yr var ganske optimistisk når det gjaldt været. De mente det ville bli opphold og noe sol. Litt vind, men ikke for mye, var også med i varselet. La oss si at de fikk rett – en liten stund. Det var været som gjorde mye av turen spesiell. På en vanlig ukedag er det ikke ofte mye folk på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gangen var det bare et par biler utenom min – og ingen folk. På vei innover skogen fikk jeg den første overraskelsen denne dagen. Det kom hagel, så det ble hvitt på bakken. Like etter skinte sola, før den ganske kjapt forsvant bak skyene. Det er mulig å komme opp til Bjødnali over Håfjellet eller opp Urdådalen. Jeg, og sammen med broderen velger oftest å gå over Håfjell, denne gangen ble det opp den gode stien i Urdådalen. Noe som var en flott tur, med bjørker som så vidt hadde fått grønne blader, elva som bruste på siden av stien, og småfugler som hadde det travelt. Det ble også en liten tur opp til Bjødnali, før jeg fortsatte mot Engjavatnet og rundt dette. Heldigvis var høylandsfeet ute på jordet ved «Skogen», så jeg slapp å ta hensyn til dyra. Litt opp av Engjanemyra, tok jeg opp den lille dalen mot «den søta hålå» en flott slette under Bursfjellet. Fra denne sletta går det god traktorvei omtrent helt opp mot toppen av Bursfjellet. Stedvis ganske bratt bakker, men helt grei å gå – bortsett fra at kondisen blir satt på prøve. De siste 5-600 meterne mot toppen var på god sti, men her var det noen ganske bratte kneiker, hvor jeg uten problemer kom greit opp. Hele turen fra sletta under toppen og opp var merket med «fyrstikker» og det var helt uproblematisk å finne fram. Det var bare å følge sti og vei. På toppen fik jeg igjen dårlig vær. Det ble skikkelig vinter med snø på bakken og vind så det holdt. Det ble ikke noe langt opphold øverst. Bakken ned var grei, og nede på sletta igjen gikk jeg litt lengre enn der jeg kom opp og tok en vei tilbake til den vanlige traktorveien. Av alle ting, så møtte jeg først en kar da jeg gikk nedover bakken fra toppen, og i tillegg kom det et par i mot da jeg kom ned på slette. Resten av turen hadde gått uten å se folk i det hele tatt. Bursfjellet må være et populært turmål. Resten av turen ble som vanlig på en tur fra Sælandsskogen. Ned bakken fra Jærbuskaret, videre langs ånå til skogen og tilbake til bilen. Det hadde vært en innholdsrik tur værmessig, og en turtopp å kunne gå til er også bra. Tilsammen ble det ikke mer enn 12 kilometer, og jeg gikk turen på tre og en halv time. En flott tur i flott vær, sånn inne i mellom.

Både Bjørndalfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten på en dag. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg første gang gikk til toppen av Bjørndalsfjellet og ned igjen til bilen. Den lille utflukten var et resultat av vonde achilleser. Etter det har turen til Bjørndalsfjellet og videre, blitt en standardtur. Den har blitt mer vanlig enn turen rundt Lifjellet. Når ble turen ganske fort utvidet til også å ta med Fjogstadnuten, og etter hvert også Mattisrudlå. De to siste årene har det blitt vanlig å gå opp Dalsnuten i tillegg. Noe som gjør turen – omtrent - like lang som turen rundt Li. Tidligere i år fant jeg på å ta over til Resasteinen og videre opp Skjørestadfjellet, før jeg tok ned om Skaret og tilbake til Revholstjørn og Gramstad. Det gjorde turen til en nesten tre-timers tur, med en god del høydemeter. Jeg mente dette lett kunne bli en ny «standard»tur, og det var på tide å ta en ny runde. Jeg pakket sekken og dro til Gramstad. Selv om det var søndag, var det langt mindre biler og folk på Gramsad enn jeg hadde ventet. Det så ut som om det var mindre folk på tur denne dagen enn lørdag. Godværet hadde tatt slutt. Det var en grå og litt trist dag, og temperaturen hadde sunket, slik at det også var kaldt. Det ble ingen tur i kortbukse og ullbluse denne dagen. Som vanlig tok jeg opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet, men inn Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå først. Til å være søndag, var det ganske ensomt. Oppe på Mattisrudlå fant jeg det første lille røde flagget, som markerte ruta for ultraløpet. Det viste vei mot Bjørndalsfjellet, men tok av nede i bakken mot veien, og dukket ikke opp igjen før jeg var på vei oppover mot Fjogstadnuten. Da jeg tok mot Resasteinen, forsvant flaggene, og de var ikke tilbake før jeg kom til østsiden av Skjørestadfjellet. Som vanlig gikk det ikke fort opp bakkene, men etter å ha klatret opp mot Resasteinen noen ganger i det siste, så har den bakken blitt mye enklere å komme opp. Nedover mot Skaret, hadde jeg igjen følge av røde små flagg. Nede ved Restene av garden, tok jeg opp bakken og mot Sørdalsbakken og stidelet der. Det er ikke merket sti ned til stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men greit å finne fram. Rett før stidelet, satt det en mann og kikket mot Fjogstad og lurte på om det var mulig å komme over myra. Der har jeg gått et par ganger, og kunne fortelle at det gikk en sti fra myrkanten til veien. På vei mot Revholstjern kunne jeg se Dalsnuten foran meg. Skulle jeg prøve meg på den toppen denne gangen. Jeg var langt fra sikker på om det ville være lurt. Det hadde alt vært noen bakker både opp og ned. Det ble til at jeg tok med Dalsnuten også. Det gjorde turen til en ganske tung og lang tur på omtrent 12 kilometer og det tok meg tre og en halv time. Tilbake ved bilen, kunne jeg kjenne at det hadde vært mange timer på tur. Likevel var jeg overrasket over hvor lett det egentlig hadde gått. Bakkene gikk sent, men jeg hadde tross alt vært innom fem topper. En flott tur, men jeg er ikke sikker på om Dalsnuten blir tatt med hver gang jeg tar ut på denne rundturen.