REJOHN

Kjerrag: Øygardsstølen (parkeringsplassen) ligger opp av Lysebotn på sørsiden. På veien mellom Sirdal og Lysebotn - umulig å overse... Veien mellom Lysebotn og Sirdal er merket og bare tar av fra "hovedveien" bare et kort stykke fra der veien mellom Valle i Setesdal og Sirdal komme ned fra heia. Og det er jo ikke lange stykket mellom Valle og Nissedal - om jeg tenker på rette stedet. Begge disse fjellovergangene blir brøytet i disse dager, og vil være åpne når dere er på tur. Se https://www.nrk.no/rogaland/se-video_-veien-mot-lysebotn-1.13509163 Det er mindre snø enn vanlig i heia, men mai er ikke måneden for fjellturer. Likevel vil det være folk på vei mot Kjerrag, bare været er bra. Prekestolen er i dag et helårs turmål, og ligger på 600 moh mot 1000 moh for Kjerrag. Grunn til at jeg anbefaler å bruke STFs ubetjente hytter - Langavatn og Blåfjellenden, er at det på hyttene er et helt spesielt og hyggelig miljø. For min del synes jeg det er mye mer interessant å vise fram selv- og ubetjente hytter til utenlandske gjester. Disse hytten er basert på dugnad og felleskap og har et nok så spesielt miljø. Og så er jo turen fra Øygardsstølen til Flørli om Blåfjellenden en skikkelig fjelltur i tillegg.

Det går muligens tre dager for å få med seg Prekestolen og Kjerrag, avhengig av hvor du kommer fra og hvor du skal etterpå.. Det er omtrent 4-5 timers kjøring mellom de to parkeringsplassene, og tiden du bruker er også avhengig av hvor og hvordan du har tenkt å overnatte, Når det gjelder tidsbruken for å komme fram og tilbake til Prekestolen og Kjerrag, så er den avhengig av form og vekt på sekk.... Det regnes med to timer hver vei til Prekestolen og 5 timer totalt til Kjerrag. (Noe som betinger lett sekk og god form, eller regn med 6-7 timer.) Er din venn (og du) vant med fjell og fottur, så kan jeg anbefale å ta turen til Kjerrag som en fjelltur. Båt til Lysebotn, drosje opp til Øygardsstølen gå til Kjerrag og videre til STF hytte - Langavatn (5-6 timer), Dagen etter ned til STF hytte Blåfjellenden med ny overnatting (3-4 timer) og så tilbake til Flørli (5-6 timer) (og eventuelt trappene - 4444 trappetrinn til Fjorden) og båt tilbake til bilene.

Nesten all behandlet mat vil vel holde i 3-4 dager, pølser stekt kjøtt og liknende. (Kylling og fisk vil jeg holde meg unna) Og om det ikke er bra, så vil nesa fortelle det rimelig kjapt... Jeg har selv hatt Fjordland i sekken i 3 dager, med opp mot 25 grader i lufta.

Sammen med den gode gjengen. Denne dagen var det svoger, svigerinne, bestyrerinne og - meg, som skulle på tur. Tidlig søndags morgen, spurte Svoger og det ville være mulig å bli med på søndagsturen. Det var ikke bare mulig men svært kjekt at svoger og svigerinne ville være med. Vi skal sammen til alpene en uke i sommer. I følge Helge - reiseleder, bør vi være i grei form for å ha virkelig glede av oppholdet i alpene. Det betyr treningsturer. Siden bestyrerinnen fortsatt er i "fast arbeid" og ikke pensjonist, så må turene helst gå på søndagene. Det har blitt noen turer så langt denne våren. Alt lørdagskveld, etter en sjekk av værmeldingen, ble det kart at Vådlansnuten ville bli søndagens turmål. Værmeldingen var klar på at det ville bli en fin dag. På morgenen hjemme var det ikke like sikkert. Overskyet eller tåke var det som vi ble servert. Med bakgrunn i erfaring, mente vi alle at det ville være blå himmel i heia. Og det var vi fikk. På parkeringsplassen var det varmt og ikke en sky på himmelen. På grunn av andre forpliktelser, måtte vi avgårde tidlig. Svoger og frue stilte velvillig opp - tidlig. Tørt i bakken og lite vind, gjorde i hvert fall starten på dagen til omtrent perfekt. Det er kjekt å gå når alt stemmer. Fredelig, nesten bare lyd fra småfugler og bekken. Ingen andre, selv om det var en del biler på parkeringsplassen. Godt turfølge og passe fart. Det gir en god start. Nå er ikke turen opp til Vådlandsnuten av de lengste eller tyngste, men så avgjort en "søndagstur" på oppmot 4 timer. Det g ir ikke mye mer enn 2,5 kilometer i timen, men her er terrenget så pass "tungt" at det er greit nok. Første turen oppover, gir som regel en liten overraskelse når det gjelder snø. Nesten alltid på første turen, og gjerne på andre turen også, ligger det snø i stien. Spesielt øverst. Toppen er jo tross alt på 802 meter over havet. Slik var det også i år. Den øverst fonna, i den lille dalen mellom Vådlandsnutene, var på plass. Bratt som vanlig.... Det var ikke mange utenom oss denne dagen på tur mot toppen. Vi møtte en håndfull - nok så nøyaktig. en av de vi traff, ansatt i Klepp Kommune, vår kommune, må være i mer enn bra form. Han hadde startet ved Madlandsvannet, og gått opp Tverromdalen, og da vi møtte ham ovenfor inndra Fisketjønn, hadde han ikke gått mer enn ca 3 - 4 timer. Sprekt gjort. Det skyet til utover dagen, og det kom noen små svarte skyer innover heia. Vi lurte på om det ville komme regn, men turen gikk uten nedbør. Det var noen øyeblikk med sol, hvor det var sommer, og hvor jeg savnet kortbuksa. Tidlig på 70 tallet tok jeg noen bilder fra en tur i samme området. Jeg tok noen nye bilder for sammenlikning. Den største endringen er selvsagt Fisketjønnbu som nå er vekk. Dette var en mye benyttet hytte på 50 og 60 tallet. Det var kø utenfor Turistforeningen for å sikre billetter til hytta i helgene. Om vinteren var det snø i Madland. Det var utfartsområdet for store deler av regionen. Folksomt var bare fornavnet. Det var kø av biler ned til gårdene på Madland. Bare historie i dag, men det er håp om at Madlandsheia igjen blir et utfartssted. I hvert fall virker det som om det blir mer og mer folk. Og flere tar turen rundt Rolighetsdalen og Hanklatjørna enn før. Det hjelper å T-merke stiene ser det ut til. Les hele artikkelen

Tradisjonstur til Huldrehaugane. Sommer i lavlandet og fortsatt vinter i fjellet. Hva gjør man da? Fidjadalen ligger jo der. Ikke høyt over havet, men så avgjort "fjell". Det har jo også blitt en tradisjon med en overnattingstur på våren inne ved Huldrehaugene. Med det fine været vi har vært velsignet med, kunne det passe med den tradisjonelle turen. Nå er vi pensjonister ikke bundet av dag og tid. Jeg har riktignok en del "plikter", men det mulig å omgå disse til en viss grad. Planlegging er ikke min styrke. Jeg gikk og tenkte at det på mange måter kunne passe bra å ta turen fra fredag til lørdag. Helt til jeg tilfeldig kom til å kikke på kjøleskapsdøra. Invitasjon til konfirmasjon på lørdag - tidlig.... Med obligatorisk oppmøte. Der røk den turen - men kunne den gjennomføres torsdag - fredag? Det var ikke noe i veien for det, bortsett fra at jeg alt hadde holdt på et par timer med styrkettrening. Og at min mor venter besøk fra meg, slik at jeg ikke kunne starte før nærmere 4. Fortsatt var værmeldingen den aller beste. Sol, lite vind og varmt. Det med varme. må tas med en klype salt inne i Fidjadalen. Her kommer "kaldraset" fra den snødekkede heia om kvelden, og temperaturen detter ofte ganske mange grader. Jeg pakket det meste før jeg reiste innover mot opphavet, og handlet på veien. Klokka 4 var jeg i gang. Med erfaring fra noen overnattinger gjennom en del år, har jeg anskaffet en sovepose som tåler noen kuldegrader. Dunpose - på grunn av vekt. Og vekt er et problem. Jeg er ikke sikker på hvor mange kilo Para Rangeren veier til slutt, men det må bli godt over 15 kilo. Det merket jeg da jeg endelig satte sekken fra meg inne i dalen. Da manglet overskuddet, og etter å ha sittet sammenkrøket og spist, var det vanskelig å få rettet opp ryggen... Da lurte jeg på hvor mange ganger til, jeg skal få oppleve Fidjadalen på våren.D Det ble en rolig kveld - uten mange lyder og uten andre. Det er helt greit å bare være i eget selskap. Dessverre er nettene ofte lange. Det er alltid en stein eller rot på feil plass. Og selv med godt underlag, blir det hardt. enne gangen var det en opplevelse. Innover i kveldslys var skikkelig kjekt. Våren var ikke kommet spesielt langt, men småfuglene kvitret og det var så vidt grønt på noen trær. I varmen og uten vind, ble det - en opplevelse. Nesten frost på morgenen. Te og litt mat laget fra soveposen. Et par timer med søvn inne i mellom. Pakking og avgang... Det går smått med tung sekk. Jeg setter føttene forsiktig for ikke å tråkke over eller gli ut. Spesielt ura under Månvann tar tid. Også på returen fikk jeg noen fine opplevelser. Det er greit - kjekt - å gå slik alene i finværet. Og naturen rundt Mån er jo også noe å ta med seg. Ved garden traff jeg to karer som jobbet med hytta på Mån. De satt i sola og spiste. Det er slik heia er når alt stemmer. Sol, blå himmel, så stille at elva nedforbi bråker. Da er det mulig å finne roen. Jeg har jogget nedover bakkene mot parkeringsplassen. Ikke denne gangen. Med tung sekk, ble det å plassere beina forsiktig. Vi fikk noen hyggelige minutter. Vi hadde, selvsagt, felles kjente. Tiden i hyggelig selskap gikk fort. Jeg heiv sekken i bilen. men stoppet opp et øyeblikk og kikket meg rundt. Denne turen hadde virkelig vært en fin opplevelse. Jeg håper også å få tilsvarende turer i fremtiden.Les hele artikkelen

For Pictures from Kjerrag:

Fin tur i fint vær i fint selskap. 1. mai, fint vær og gode greier. Det må jo bli en tur. Nå har det blitt mange timer med fjellsko på beina de siste dagene. Ikke helt i full fart, men likevel mange turer. Ståle Pollestad inviterte til en tur til Bynuten, jeg var selvsagt interessert, men usikker på om det var et riktig valg å gå sammen med mange andre. Det var snakk om å bruke 4 timer på turen. Selv om det går senere enn før fram og tilbake til Bynuten, så ville 4 timer bety nok en tur i rolig tempo. Jeg så helst for meg en tur i bra fart... Det ville jo uansett være kjekt å treffe Ståle, som jeg jo har fulgt på Facebook en stund. Jeg kunne jo møte opp klokka 10:30 snakke med folka og ta avgårde på egenhånd. Kjekt med planer. Jeg traff folka, og snakket med flere. Og startet oppover bakken - med gjengen etter. Det var jo ikke meningen at jeg skulle dra opp tempoet. Det ble heller litt annerledes opp mot toppen - de dro rett fra meg. Mn kondisjon holler ikke i det hele tatt mot disse folka. Gjengen hadde ikke problemer i det hele tatt med å holde følge, selv om det nok for noen var litt hurtigere enn det de haddde tenkt. Og vi holdt tempoet. I bakken opp mot fossen var det ikke jeg som bestemte tempoet - for å si det sånn. Bortover flyene gikk det adskillig bedre, her kom jeg meg i front og holdt et bra, men ikke helt topptempo. Det ville fortsatt holde til omtrent tre timer - i stede for fire timer - fram og tilbake. En liten pause under fossen gjorde nok at de fleste så på fortsettelsen med godt mot. Innover Svartedalen gikk deet greit. Litt spesielt at det ikke lå en fonn i søre enden av vannet. Det var spor av s nø, men det var snø og haggel som var kommet siste uke. Med en så pass stor gjeng som vi var, er det lett å høre om farten er høyere en den bør være. Når det blir taust bak, går det for fort. Opp mot toppen gikk praten, selv om farten ikke var merkbart dårligere enn tidligere. På toppen var det på tide å si takk for følget. Gjengen ville mot Selvikstakken, jeg tilbake samme vei som vi kom. Jeg håper de fikk en grei tur nedover og mot Selvikstakken. Ett stykke nede i bakken møtte jeg min bror og hans kone. De går en god del, og på lørdag var de på Preketolen. En fin tur uten for mye folk mente min bror. Til Bynuten går det antakelig bare en brøkdel av folkene sammenliknet med Prekestolen, men denne dagen var det mange som ville til topps. Jeg møtte mange nedover. Det må også ha vært en hel del folk innover mot Selvikstakken, for nede ved veien talte jeg over 80 biler. Det var fullt på parkeringsplassen, og det sto biler nedover veien. Jeg kan ikke huske at det har vært flere biler noen gang. Nedover Lyseveien var det tid for å tenke igjenom turen. Oppover hadde vi gått fortere enn det jeg vanlig vis bruker. Med noen små pauser og litt "svinn", var vi likevel oppe på 1 time og 38 minutter i følge de som holdt greie på tiden. Nedover gikk det litt raskere, men ikke mye. Selv med en stopp for å snakke med bror og svigerinne, brukte jeg så vidt halvannen time. Nå burde muligens Sandnes kommune vurdere å utvide parkeringsplassen. Etter mange dager på tur, var musklene i beina noe stive. Det var ikke like lett å komme ned bakkene. Det manglet liksom noe av kontrollen jeg vanligvis har. Oppover bakkene gikk det bedre enn ventet. Selv helt nede ved Lyseveien var det krefter og pust til å ta en siste liten spurt opp den siste bakken. Jeg har gått fortere, men det tror jeg var noen år siden. En kjekk tur, både opp og ned. Turen i selskap med gjengen til Ståle, var litt spesiell. Jeg har skjelden gått så fort i selskap med mange andre. Med mange i følge tar det vanligvis lengre tid enn det denne gjengen fikk til. Les hele artikkelen

En skikkelig fin tur på Høgjæren. Dagseddelen for søndag var satt opp med tur - sammen med bestyrerinnen. Det burde være en tur på minst to timer og litt stigning... Bestyrerinnen trener fortsatt til sommerens turer i alpene. Jeg har ingen ting i mot å være med bestyrerinnen på tur. Det er faktisk kjekt. Vi klarer sammen holde et tempo som begge er fornøyd med, og det er jo greit å ha noen som setter pris på å bli vist utsikten av og til. Spesielt i bratte bakker... Ulvarudlå er en av de mer markerte toppene på høgjæren, over 400 moh. Utsikten en klar dag i mai, er ganske spesiell. Det er lite mellom toppen og horisonten ett stykke ute i havet. Og i mellom ligger hele flate Jæren. I tillegg betyr rundturen en hel del bakker opp - og ned, og mye tur i høghei terreng. Grass, stein og myr. I solskinn er dette terrenget en ønskeplass for meg. Det er kjekt å gå å stige mellom steiner og myr. Det var en bil i tillegg til vår på Tjåland. Og det blåste litt, en kald vind før vi fikk opp varmen. Siden det går greit oppover om trent fra start, så blir i hvert fall jeg varm temmelig fort. Etter å ha gått her et par ganger, kjenner vi veien, og det går mindre tid til å finne fram. Både bestyrerinnen og jeg følte at det gikk greit og fort å komme opp i høyden. For så å ta fatt på noen ganske bratte bakker... Denne søndagen ville det bare være oss to på tur. Helt greit, da får vi bestemme det meste... Slike bakker blir lettere å gå jo fler ganger jeg bruker de. Bakkene opp mot Ulvarudlå er egentlig helt greie, bortsett fra for de som ikke helt er venner med stup og ufser... Denne gangen klarte vi å holde et tempo som brakte oss opp med pulsen under kontroll. Det er enklere å fortsette å gå oppover om pulsen holder seg på et rimelig nivå. På toppen skrev bestyrerinnen oss inn i boka, og hun fikk stemplet boka, som bevis på at vi hadde vært der. Litt under toppen er det en mur, antakelig rester av en høyløe, eller en inngjeding for å holde dyr sammen om natta. Det var rovdyr i disse heiene i gamle dager. Vi trengte ikke beskyttelse mot rovdyr, men vinden var kald. Vi satte oss til i sola med te og kjeks. Jeg pleier ikke å ta pauser, men det er kjekt å sitte slik sammen med bestyrerinnen. Nedover mot Aurenes er det greit å gå så lenge det er sånn noenkunde tørt, men her er det en god del myrhull som kan være dype. Lengre nede begynner veien, og herfra og tilbake til bilene går stien gjennom gårdstun og langs Tjålandsvannet på gammel gårdsvei. Helt greit å gå, selv om en del grantrær har vokst nesten over veien. Tilbake til bilen var vi etter ca 2 1/2 time med grei fart. Det hadde vært en skikkelig fin tur. Det burde liksom ha vært mange flere på en så fin dag. Les hele artikkelen

Broderen på tur rundt Li igjen. Broderen mener han trenger trening. Rundt Li er en skikkelig treningstur. Så avgjort ingen lett tur. Den krever god kondisjon og gode bein. Det mener broderen han mangler, og har derfor ligget unna "langturer" på mer enn 2 timer. Det har helst blitt nok så enkle turer på høgjæren. Broderen mente det var en god stund siden vi hadde tatt turen rundt Li sammen. Et dykk i arkivet ga kjapt svaret. November, 5 måneder siden, var siste gang vi gikk turen sammen. Ikke rart broderen har litt problemer med både lengden på turen - og kondisjonen. Hvor tørt det egentlig var, gjensto og se... Broderen hadde et hallingkast oppe i henget tidligere. Han ble skeptisk til hele turen. Noe han egentlig ikke er alene om. Bestyrerinnen har heller ikke særlig lyst til å være med her. Hun hadde også en episode ned en trestige... Det var likevel dagen for en tur langs fjorden og over toppen på Lifjellet. Været var meldt strålende. Sol og noe varme, og helst lite vind. Perfekte forhold for en lørdagstur. Det gikk nå godt med begge, men skepsisen henger igjen. Det var en fin dag for tur, og siden vi alt hadde bestemt hvor turen skulle gå, var det bare å komme i gang. På Dale var gjengen med hunder i full gang, med prat og kaffe. De pleier å være på parkeringsplassen minst til vi er tilbake. Vi får se om det stemmer denne gangen. Det var også andre folk på tur denne dagen. Vi hadde et par foran oss omtrent hele veien. Og det kom noen som for forbi. Vi tok det med ro... Sol og varme gir tørre svaberg, og da er det er egentlig greit å komme fram den vanlige stien langs fjorden. Det var oppe i henget broderen hadde sin traumatisk opplevelse, og det var med en viss spenning vi tok oss over berget og ned langs hjelpeståltråden. Selvsagt uten det minste uhell. Det gikk likevel forsiktig nedover mot Revesdal og vidre utover mot Einerneset. Vi hadde hatt skyer tidlig på dagen. Ikke mldt av yr, men... Det klaret opp da vi startet på bakken opp mot toppen, og de plassene sola kom igjennom varmte den godt. Den måtte av igjen ikke langt under toppen. Da steikte sola... Over skogen overtok vinden, heldigvis kom den bakfra. Det ble ikke kaldt, men da vi tok en liten pause øverst, kom jakken på. Det var kjekt å være med broderen på tur rundt Li igjen. Selv om dette er en tung tur, blir det tid til litt prat. Og i godt vær, er det egentlig helt greit å ta det med ro. Nå syntes muligens broderen at vi ikke tok det med ro. Det er forskjellen på å trene og å gå tur 5 ganger i uka mot en. Det blir litt forskjell på kondisjonen. Nedover bakkene gikk det greit. Broderen var ikke sikker på om han var i stand til å "jogge" ned siste bakken. Selvsagt gikk det greit - vi kom ned i god stil. Til en parkeeringsplasse omtrent full - en lørdag. Les hele artikkelen

Not so easy... You have to have a "spesial" driverslisence to transport people...

It is easy to rent å minibus with driver, but expensiv....

Og været ble ikke helt som bestilt. Turen til Vårlivarden var en vanlig tur for meg for 20 år siden. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg ikke har vært der siden. Det kan ha noe med lengden på turen. Under to timer fra Øvre Hetland, og når jeg bare fikk en par turer i uka, ønsket jeg litt lengre tur når jeg først var i gang. Som pensjonist med mulighet for tur når som helst, blir det ofte "når som helst". Denne uka blir det antakelig minst 4 turer. Til nå har jeg vært på to turer, og fortsatt har vi lørdag og søndag med god værmelding. Mandag 1. mai er selvsagt også "turdag", men det blir neste uke... Men det kan ikke bli skikkelig lange turer hver gang. Det blir rett og slett for mye. Med to treningsdager i tillegg, blir det lett for lite tid til restitusjon. Onsdag var det litt under to timer, og jeg mente det ville passe med en tilsvarende lengde på turen på fredagen. Og med værmeldingen Yr vartet opp med, var det ingen grunn til å sitte hjemme. Sol, lite vind og ikke nedbør, men som nevnt noen ganger, yr er ikke feilfri. Vårlivarden var en "glemt" tur. Det tror jeg muligens henger sammen med en utglidning en vinterdag med frost og is - og stup til venstre.... På tørt føre og med sol, burde det være greit å gjenoppdage denne turen. På parkeringsplassen på øvre Hetland, var det bare en bil utenom min. Jeg traff likevel noen folk - heldigvis. På vei oppover kom det en kar springende oppover. I god fart. Litt lengre oppe stoppet jeg for å ta bilde.... Kamera var vekk - tapt, mistet...Jeg var godt over halvveis oppe, og vurderte om jeg skulle snu for å lete. Med så pass få folk, var muligheten liten for at noen stakk av med kameraet, om de altså fant det. Jeg fortsatte. Karen som jogget forbi, kom i mot. Jeg nevnte at jeg hadde mistet kamera, og vi ble enige om han skulle legge det under bilen om det dukket opp. For å si det enkelt. Det siste stykket opp over mot toppen hadde jeg andre ting å tenke på enn kamera. Det var blitt adskillig brattere på 20-25 år. Jeg husket bakkene, men ikke at de var så bratte, og så mange. Jeg gikk og gruet meg for nedturen. Det er som regel enklere og gå opp bratte bakker enn ned. I øst var det noen mørke skyer - og de kom nærmere. Jeg gikk og lurte på om det ville komme noe regn. Det så slik ut. Yr hadde med andre ord litt feil denne dagen også. Det kom ikke regn, sånn til å begynne med. Det kom snø. Hvite filler dalte ned fra himmelen. Helt greit det, for da er det ikke nødvendig med jakke... Men snø? Bakkene nedover var bratte, men merkelig nok var det egentlig greit å komme seg ned. Det var noen steg der jeg gikk svært forsiktig, og noen plasser brukte jeg buksebaken, men alt i alt, omtrent problemfritt. Jeg tror fortsatt det hadde vært vanskeligere om det hadde vært vått. Og vått ble det - lengre nede. Snøen gikk over til regn. Ikke mye, og ikke lenge, men nok til at steinene i stien ble sleipe og glatte. Fra der jeg oppdaget at kamera var vekk og nedover gikk det rolig for seg. Jeg sjekket om noen hadde hengt kameraet oppi trærne, og sjekke bakken for å se om det lå der. Ikke noe kamera å se. Og hva gjør jeg da - kamera må jeg jo ha. Under bilen lå kameraet...... Les hele artikkelen

The route thru Gloppedalen is 155 km and 3 1/2 hours.

Not the only problem. The road thru Dirdal is closed - an a detour to Vikeså and tru Gloppedalen is the rout to Sirdal and the Lyseroad.

Why use guide at all? The trail is well marked With red "T", and you can`t miss the parkingplace. The start of the trail is 2 1/2 hour from Stavanger. With 8 people you can rent two cars and drive there yourself. The problem might be the wether. If you are unlucy it mihgt snow...or you might have a temperature of 25 c. and sun. The tripp takes at least 5 hour, so you have to bring Food. There are a few small rivers, where you can get drinkingwater. (In ordinary wether, you can`t miss the direktion - the fjord on one side - 1000 meter down.)

Onsdagstur i finværet. Det har blitt vanlig med en onsdagstur, og om ikke broderen er opptatt, har vi tatt turen sammen. Det har blitt en del turer rundt på høgjæren. Forrige uke ble det en tur i vind og vær. Denne onsdagen var det sol og blå himmel som sto på menyen. Da måtte det bli en tur. og helst litt lenggre enn bare rundt på høgjæren. Broderen er skeptisk til langturer. Han mener han både mangler kondisjon og styrke i beina for turer på mer en et par timer. (Han tar selvsagt feil, men det er jo ikke helt nødvendig å gå "over sjø og land"... en vanlig onsdag.) Vi har tatt turen opp og ned til Bjørndalsfjellet - vel en time fra parkeringsplassen ved Gramstad og tilbake. Jeg hadde snakket om å forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Et par tre kilometer ekstra og antakelig ikke fullt to timer totalt. Det var ikke vanskelig å bli enige om en tur til Bjørndalsfjellet og rundt Fjogstadnuten. I det fine været var det bare kjekt, mente jeg. Broderen var noe med tilbakeholden.... På parkeringsplassen ved Gramstad var det biler, mer enn vanlig. Det fine været dro nok folk på tur. Oppover mot Bjørndalsfjellet traff vi en del folk. Som vanlig - etter hvert - en god del enslige jenter. Også denne gangen flere enslige jenter enn gutter - vi var jo to i følge. På spørsmål til to kjekke jenter vi traff, om andre enn pensjonister hadde anledning til tur en vanlig onsdag, var svaret at de var sykepleiere med vakter. Vi traff også en yngre mann med en liten jente - rundt et år - rett etter vi hadde passert Fjogstadnuten. Han var lærer og hadde fri denne dagen. Det var kjekt å være på tur med broderen. Han har nok noe dårligere kondisjon enn meg, derfor blir det rolige bakker for meg. Og det er jo helt greit. Det er ikke alltid like kjekt og halse opp bakkene med blodpumpa i 5. gir. Øverst på Bjørndalsfjellet traff vi to karer, De gikk vesentlig fortere enn oss nedover bakkene, men vi klarte så vidt å holde følge på flatene. Vår alder tilsier større forsiktighet enn for de som ennå ikke har levd 30 vintrer. Nede på veien fortsatte karene mot Gramstad og vi tok over veien opp mot Fjogstadnuten. Fortsatt med rolige, forsiktige steg oppover bakkene - for meg. Øverst fikk vi noe vind på oss, men det var aldti snakk om å ta på jekken. En tur i "sommerklær". Nedover mot Revholstjørnet kunne vi høre unger ved vannet. En hel barnehage hadde slått seg ned i sola. Og ungene så ut til å storkose seg. For oss, som ikke er unge, ble det en kort tur tilbake til parkeeringsplassen. I sol og ly for vinden ga de siste metrene en smak av varme dager. En fin og kjekk tur var over. Les hele artikkelen

Problemet på Turistforeningshytter er kaldt rennende vann på sommeren...

Dette har vi diskutert noen ganger, og jeg påstår fortsatt at en gjeng på tur har med mer enn det du finner i et middels stor sykehus i utviklingsland... Hva jeg har hatt bruk for er, pinsett, sårstrips og gnagsårplaster og selvsagt smertestillende (ibux). Det hender jeg savner noe til å ha på brannsår. Jeg kommer ofte borti ovnen, stekepanner, gryter og liknende som er brennvarme. finnes det noe som virker ?

Det finnes et flott turområde rett nord for Lillesand/Kristiansand. DNT Sør som er den lokale turistforeningen vil kunne gi opplysninger om ruter og liknende. I "heiene" er det lite trær og lite ly, de fleste bruker derfor hyttene til Turistforeningen. Noen bruker telt - tungt og de kommer ikke alltid like langt.... Hyttene er ikke lik betjente hytter i Sverige (har aldri vært der...) eller i Jotunheimen i Norge. Hytten er ubetjente (uten tilgang til mat) Andre betegnes som selvbetjente - med tilgang til mat. Du steller deg selv, lager mat, vasker opp, vasker hytta og rydder etter deg. (Oftest i sammen med kjekke folk du møtte på hytta.) Når det gjelder priser så betaler en voksen (Siden du alt er medlem) ca 250,- pr natt. Unger under 12 går gratis. En del av rutene til Stavanger turistforening er nettopp lagt opp for familie, med bare tre timer mellom hyttene. Se kartet over Frafjordheiene for eksempel. Om 250 (ca) er dyrt for en overnatting, er et spørsmål, som jeg nok ikke er den rette til å svare på, men for egen del er jeg ikke i tvil om at ungene som kommer til hyttene og treffer andre unger, stortrives. Hytter blir for mange (Norske og danske som har vært i Norge på tur noen ganger) det enkle og naturlige valget.

Det er mye snakk om støvler og sko, men jeg har "nesten" tatt på hoggorm noen ganger. Opp ura på våren kan gi noen overraskelser.... (Og jeg må legge til at i løpet av de over 30 årene jeg har gått i heia og i nærområdet - minst to ganger i uka, så har jeg aldri vært i nærheten av å bli bitt i foten.)

Snø hjemme, sol på Dale. Nå må noen ta ansvar. Det går ikke lenger. Værmeldingen følger ikke med på været.... Hvem bestilte snø levert på søndags morgen? Noen overstyrte værmelingen jeg leste på lørdagskvelden. Ikke et ord om snø. Regn, ja vel, men snø? Plenen var hvit. Hvor i all verden går søndagsturen når bakken er dekket med snø? Det måtte bli en treningstur rundt Li. En mil, mye opp og ned og tungt å gå. Treningstur. Jeg regnet egentlig ikke med at det ville være snø innover mot Sandnes og rundt Li. Det viste seg å stemme. Og nedbøren som ble meldt på lørdagskveld var erstattet med sol. Om ikke fra blå himmel, så i hvert fall inne i mellom hvite skyer - sånn i starten. Det var en del biler på Dale, og masse spor utover mot Bymarka. Jeg var litt tidligere ute enn vanlig, men en god del folk må ha stått opp med småfuglene. Noen som antakelig hadde vekket fuglene, var paret jeg traff ved Dalebukta. De hadde ligget i telt oppe ved senderen og var nå på vei mot bussen. Det hadde vært en natt med sludd, men i teltet hadde de hatt det helt greit. Utover langs fjorden og videre rundt Einerneset gikk jeg forbi en del folk. Det gikk helt greit - syntes jeg. Opp bakken går nok ikke like fort som for 20 år siden, men det går fortsatt å komme opp. Øverst var det omtrent ikke folk. Over skulderen fikk jeg øye på svarte og tunge skyer. Her var det bare å komme seg nedover mot skogen og bak fjellet før jeg fikk været over meg. Så langt rakk jeg ikke. Det begynte å hagle. Ikke nok til at jeg trengte jakken, men nok til at det svei i kjakene av og til. Det dårlige været varte bare minutter, så tittet sola atter fram. Midt i "den fordømte bakken" ble jeg raskt forbigått av et par. Det dårlige humøret ved å bli forbigått, varte lengre enn det dårlige været, nesten til jeg igjen tok innpå paret. Nedover kunne jeg, med god kjennskap til stien, holde høyere fart enn paret, men på flaten og på god sti holdt de høyere fart. Og sånn holdt vi på til parkeringsplassen.... Det artige var at det tross alt gikk greit unna. Da jeg kikket på klokka i bilene, var det f ortsatt noen minutter til ett. Det er ikke så veldig ofte jeg ser "12 et eller annet", på klokka etter en tur rundt Li. Det hjalp jo å ha pes fra toppen og ned, men for å komme ned før ett, må hele turen gå unna. I finvær og nesten god sti, var det helt greit med en kjapp tur. Les hele artikkelen

Våt jeans gir gnagsår på plasser som det i hvert fall ikke snakkes om i pent selskap....

En fin dag for tur. Værmeldingen var klar på at lørdagen ville det være sol og blå himmel, men vind. Ikke spesielt sterk vind, men nok til at det ville kjennes. Ikke helt innertier, nesten skivebom - sånn helt på slutten av turen. På bakgrunn av værmeldingen tok jeg kontakt med broderen, for å høre om vi ikke skulle ta en lørdagstur i stede for søndag... Værmeldingen var mye bedre for lørdagen enn for søndagen. Det syntes broderen var en god ide, men var usikker på om han ville kunne følge meg på en av mine lengre lørdagsturer. Han syntes en enkel tur på høgjæren ville være passe. Det er ingen dm ide å gå på høgjæren i godt vær. Høy himmel og vid utsikt er fordelene. Vinden kan være lei, om den blir strerk. Nå har vi gått rundturen en del ganger og i mer vind enn meldt. Det vil helst gå bra. Det var vår i lavlandet. Våren var Ikke fullt så langt kommet oppe i Topdal. Det var sol og vind på parkeringsplassen, og vi diskuterte hva vi skulle ha på av klær. Vi startet med ullbol under vindfleece. Det holdt så vidt opp første bakken. Vinden kom inn fra siden. Svinkald. Jeg måtte ta ned klaffene på lua for å holde høyre øre noenlunde varmt. Som vanlig - etter en stund kom varmen og det ble helt greit å gå, selv om det fortsatt blåste kaldt. Vi kom oss greit opp til Synesvarden. Vinden tok selvsagt godt over toppen, minst kuling. Og vinden hadde blåst bort alle andre. Ikke en kjeft å se. Det pleier da å være noen på tur en lørdag i bra vær - vinden var da ikke så ikke?. Vi fortsatte nedover mot Holmavatn. Selv helt nede ved parkeringsplassen var det ikke folk. Vi kunne se en kar langt forran, det var alt. Først helt ute ved Steinkjerringå var det folk. en hel familie med far, mor og unger. Vi tok en kjapp pitstopp for påfyll av veske, og fortsatte mot Synesvarden. På denne delen av turen fikk vi vinden inn fra venstre. Da vi svingte opp mot toppen kunne vi se at himmelen var dekket av mørke skyer. Nedbør i sikte. Det var bare et spørsmål om når vi ville få "greiene" i hodet. Vi kom greit over toppen og et godt stykke nedover bakken mot topdal før vi måtte ta på jakken. Eller mer korrekt, hetta. Haggel.. Så det sang i hetta... Det sto ikke lenge på. Bare etter noen minutter skinte sola... Den siste bakken med 8-10 gjerdeklyvere, er tung. Heldigvis er det nedoverbakke det siste stykket mot bilen. Nede ved bilen kunne vi se at vi hadde brukt nesten 2 1/2 time, og hadde i snitt hatt en fart av 4-5 kilometer i timen. Egentlig ikke så galt, selv om broderen mener han fortsatt ttrenger en del trening for å kmme tilbake i form. Les hele artikkelen

Et par bilder fra Jotunheimen, tatt i 1972.

En lang rundtur i Sandnes. Etter at værmeldingen lurte oss trill rundt på 1. påskedag, var jeg skeptisk til hvilket vær jeg ville få 2. påskedag. Det var meldt finvær og kaldt. Kunne jeg stole på det, og hvor kaldt? Det var i hvert fall ikke mange skyer på himmelen da jeg våknet, Kulden hadde for så vidt holdt seg vekk, men det hadde vært ned mot null. Temperaturen steg imidlertid ganske raskt. Søndagskveld meldte broderen at han helst så for seg en kjapp og kort tur. Jeg hadde ikke hatt noen skikkelig tur i påsken, og mente dagen burde brukes på en lengre tur. Jeg kunne tenke meg å prøve på en tur som for to år siden endte med achillesproblemer ... Det har etter hvert blitt en tradisjon med en tur rundt Resasteinen, Li, Bymarka og til Dale i begynnelsen av april. Det er en skikkelig grei tur for å teste formen på langtur. I avstand er nok turen ikke mer enn 13-14 kilometer, men i tid må den være tilsvarende 6-7 "normale" STF timer. Hva nå det er. Jeg snakket med en som ventet på turfølget. De kom - to damer. alle tre ville ta turen rund Lifjellet. Jeg ønsket de god tur, og mente jeg ville treffe de igjen. Jeg startet opp mot Dalsnuten og Resasteinen. Det var både folk og biler på Dale. Mange biler, og det er jo ikke underlig med det fine været. Det var spor oppover, og det kom en del folk i mot. Ikke så rart med alle bilene på Dale. Og det var sorpe. Stien var tydelig mer brukt enn den rundt Li. Den er jo noe kortere, og har Resasteinen som noe å gå til. Jeg tok runden rundt Jødestadfjellet i stede for rett over toppen. Det ble noen minutter gjennom tett granskog. Det ser ut som om jeg nesten aldri finner stien rundt. På toppen av bakken over Dalevann traff jeg en familie med en liten jente. Hun ville til toppen, ingen tvil om det. Godt gjort av jentungen. På toppen av Lifjellet, traff jeg to par som var sammen på tur. Et par fra Sandnes og et fra Bjerkreim. De lurte påom det var mulig å se Folgefonna fra Lifjellet. Nede i bakken traff jeg igjen de tre fra parkeringsplassen. Og litt lengre ute på Einerneset gikk jeg på Petter og Hilde. De var og på påsketur, og skulle gå runden rundt Li. En god plan i det fine været. Det så ut som de hadde god fart. Det gikk greit rundt Einerneset, og langs sjøen fikk jeg sola i ansiktet. Den varmet. Jeg stoppet og kikket meg rundt og oppe i lia var det grønne bjørker. Den bjørka som hadde museører forige uke var grønn, men ikke mer. Det var uansett skikkelig vår i sola.... Det var masse folk nede ved sjøen. Jeg kunne kjenne lukta av bål lenge før jeg så folkene - både unger og voksne. På Dale var det nesten kaos. Det sto biler over alt, og det kom og gikk folk. En fin gjennomkjøring, og helt i tråd med mine egne tradisjon - rundt Resasteinen , Li og Bymarka, tidlig i april. Oppsummert: Det var en alle tiders tur, og langturformen kan ikke være så aller verst. Det gikk helt greit. Jeg kan godt huske at jeg har vært mer sliten etter samme turen tidligere, muligens ikke skitnere, men ...Les hele artikkelen