REJOHN

Nevnte jeg "små teskjeer"? Hvor legger jeg inn taggen? og 9. blir selvsagt ok...(Trenger jeg å gjøre noe for å reservere?)

Jeg har da etter beste evne prøvd meg på et lite innlegg. Jeg mener å ha reservert 6. desember. Kan "noen" forklare meg hvordan jeg skal få innlegget inn på rett plass? (Med liten teskje - i små porsjoner. om mulig.) Vi har med gamle folk å gjøre...

Søndagstur på tross av været. Det blir mye snakk om vær når jeg skal på tur. Og denne høsten har vi hatt mye vær - å snakke om. Bestyrerinnen ville på tur denne søndagen også. Ute var d et vått. Det regnet og blåste. Værmeldingen snakket om stiv kuling langs kysten. Vi bor tre kilometer fra sjøkanten.... Det var ikke umiddelbart klart hvor turen eventuelt skulle gå. Høgjæren ville det blåse. Langs sjøen ville set blåse bare mer. Og det ville regne overalt. Men tur måtte det bli - sa bestyrerinnen. Broderen ringte til vanlig tid. Han nevnte Bjødnalia, som i forrige uke. Også han var skeptisk til været, og da Bestyrerinnen mente vi burde ta en litt utvidet runde rundt Gruda så ble vi alle fort enige om at det i grunnen var en god ide. Nå kan en runde rundt Gruda gjøres ganske lang. Det er mulig å ta mot Kleppeloen og mot Klepp Stasjon. Vi fikk se etter hvert. Det å gå langt i regn er ikke akkurat en fornøyelse. Regnet uteble stort sett. Vi hadde egentlig fint vær. Selv om turen går over Grudavarden, uten særlig le, var vinden nesten fraværende. Det var lett å se på elva og Grudavannet at det hadde regnet mye. Vannstanden var mye høyere enn vanlig. Det ble en hyggelig søndagstur. siden vi gikk på vei for det meste, var det greit å gå ved siden av hverandre, og vi kunne holde praten gående. Bestyrerinnen er godt kjent, og kunne fortelle en del om både folk og plasser. Vi, både broderen og jeg, er fortsatt innflyttere. selv etter mer enn 40 år. Det ble omttrent en mil, og opp mot to timer. Ikke en skikkelig søndagstur, men av og til må bare hei og terreng vike for værgudene. Les hele artikkelen

Jeg skal gå til anskaffelse av noen, og så får vi se om jeg prøver. Det er i hvert fall noe nytt.

Det har du antakelig rett i. Jeg har aldri prøvd "kjettinger" på beina, nye ting er ikke det jeg gjør mest av....

Rundt Li med hvitt på toppen. Vintertur, det betyr 3 til 5 grader hagel og regn. Og vått, over alt. ' Det blir som regel en tur eller to langs sjøkanten før jul. Om bakken er hvit, og det er kuldegrader, blir det som oftest til at turen går i lavlandet, og stort lavere enn langs nordsjøen er det vanskelig å komme. Det var hvitt i hagen på lørdagsmorgenen. Det meste var hagel. Det var ikke frost, 3-4 grader fra morgenen av. Jeg hadde planlagt en tur rundt Li. Forrige ukes tur gav mersmak. Treningsturen rundt Li er nøyaktig det jeg trenger etter to - tre måneder på lavgir. Med snø og hagel, ville det muligens bli glatt. Det er så avgjort ikke drømmeforhold for meg. Jeg skylder litt på at jeg går alene, og derfor ikke bør ta for mange sjanser. Skulle jeg ta en tur langs havet - fra Hå til Varhaug? Jeg bestemte meg for å følge planen. Inn til Dale, en runde rundt Lifjellet, med besøk på toppen. Jeg var skeptisk til hele prosjektet da jeg startet. Det var hvitt hjemme, og til og med litt snø/hagel på veien. Lengre mot Sandnes var det bart og grønne marker. Det så riktig bra ut. Det pleier å være varmere ut mot fjorden. Det ble bare mer hvitt. Og på veien helt ute mot Dale var det glatt. Jeg, med sommerdekk, tok det helt med ro. Som noen ganger før, ble det til at jeg fikk forsøke meg utover mot Eienerneset. Ble det frost og glatt, fikk jeg snu.... Nede ved fjorden var det bare litt hvitt. Det var mulig å gå uten å ta for mye hensyn til om det var glatt. Men vått var det. I bakken oppover fra Bymarka, ble det heldekkende hvitt. Selv om det ikke var frost ble det glatt. Det var liksom ikke skikkelig hold i snø/hagel over sorpe. Frem og litt tilbake, ble regelen i bakken. Det var egentlig enklest å gå der det var rennende vann i stien. På toppen var det spor av folk - en del hadde kommet opp veien, men noen ganske få hadde gått fra Dale. På toppen fikk jeg selvsagt dårlig vær. Det virker som om dette er regelen mer enn unntakene. Hagel og regn i mot. Det gikk smått ned de bratteste kneikene. Jeg satte føttene enten på toppen av steiner eller nede i mellom. På grunn av problemene med kneet, går jeg for tiden med stokk. Den kom vel med i bakkene nedover. Det er helt greit å ha ekstra støtte. Det er sjeldent jeg ikke treffer folk på turen rundt Li. Det er ikke så mange som tar hele turen rundt - nesten en mil, men på toppen og ned til Dale pleier det alltid å være folk. Denne gangen var det ingen. Det ble mer spor i snøen, men jeg verken så eller hørte en kjeft. Det var biler på parkeringsplassen og det kom folk i det jeg satte meg i bilen. Det hadde ikke gått fort rundt, omtrent tre timer, men med det føret jeg hadde denne dagen, så var jeg likevel fornøyd med farten. Jeg var ikke tørr. Jakken var på hele turen, og det blir vått under. Jeg hadde egentlig ikke lagt merke til at det vått og kaldt, men nede ved bilen kunne jeg vri underskjorta - og skjorta.Les hele artikkelen

Nesten nye.... Walk King

Bjødnali. De siste søndagene har bestyrerinnen vært med på tur. Det er helt greit å ta ut med bestyrerinnen, og vi har hatt noen fine turer de siste ukene. Broderen har ikke hatt anledning til å slå følge, så det har vært bestyrerinnen og meg. Det har egentlig vært noe mer enn bare greit. Med bakfoten i ulage, har det ikke vært mulig å holde det vanlige tempoet. Det har passet bedre med noe lavere fart og litt kortere turer. Jeg forsto på Bestyrerinnen at hun også denne søndagen godt kunne tenke seg en tur. Ikke slik at det kom opp på dagseddelen, men... Søndagsmorgen var det sol og blå himmel. Ikke tørt i bakken, for med alt regnet de siste månedene, så er naturen sørpevåt. Det er vått over alt. Spørsmålet om hvor vi skal ta ut, er ikke like enkelt å avgjøre. Bestyrerinnen nevnte stranden. Der er det i det minste ikke sorpe. Jeg nevnte Bjødnali og Urdalen. Og slik ble det. Broderen ringte på vanlig tid, og han hadde også tenk på en tur til Bjødnali. Vi ble fort enige om å treffes rundt halv elleve. Da vi kom for å plukke opp broderen, sto også Bjørg - hans kone - også klar for tur. Vi ble fire tilsammen denne dagen. Denne gangen var det en del biler før oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Forrige gang var vi først, og da var det fullt når vi kom tilbake. På vei mot turområdet hadde vi blå himmel i front. Ikke en sky å se - fremover. Fra vest, bak oss, kom det seilende noen sinte svarte skyer. Heldigvis så det ut til at disse ville passere mellom oss og sjøen. Vi fikk fint vær til vi nådde Bjødnali. Det ble akkurat så pass at vi hadde sol i pausen. Oppover langs Urånå, er det anlagt en slags vei. Store stykker av veien er bare stein, som normalt for en stølsvei i gamle dager. Problemet med slike stølsveier er at de blir sabla glatte når steinene er våte. Og det var de denne dagen. Vi gikk rolig og forsiktig oppover, og brukte tid. Vi måtte over på andre siden av Urånå. Stien går over en gjerdeklyver og over en bro av skikkelig tykke planker. Etter å ha gått forsiktig og plassert føttene ned mellom steinene tidligere, virket det som om vi nå var "over det verste". Heldigvis har broderen fortsatt balansen i orden. Det var spinnglatt på plankene. Selv om de lå omtrent vannrett seilte jeg bortover. Og det var etter at broderen hadde advart meg om at det var glatt. Vi fikk en fin kort pause ved gården. Vi måtte et stykke opp i lia for å finne sola. Den står nå så lavt nå at bygningen ligger i skyggen stort sett hele dagen. Etter pausen var det bare igjen den enkle delen av turen. Rundt Sælandsfjellet på god vei og ned til Sjelset. Det siste stykket tilbake til parkeringsplassen ble vått og sorpet. Heldigvis holder fortsatt mine sko med Gore-Tex vannet ute. Flere plasser var det enklest bare å vasse der vannet rant. Uten om det, var sorpa dyp... På parkeringsplassen traff jeg kjentfolk som hadde tatt samme tur som oss, og vi fikk en liten prat. Ellers var det ikke særlig mange biler, og heller ikke folk. En kjekk tur. Denne gangen uten å få regn i hodet. Og når vinden i tillegg holder seg borte, må det bli en skikkelig bra tur. For hele gjengen. Les hele artikkelen

. Vått, vått og vått... Uvær nå igjen. Det er ikke til å legge skjul på at turværet betyr en hel del. Spesielt etter som jeg blir eldre - og har anledning til å gå tur når været passer. Det passer sjeldent... Denne lørdagen var værmeldingen snill - en stund. Ut over uken ble det dårligere og dårligere værmelding. På fredagen, og lørdagsmorgen var det snakk om i det minste stiv kuling og regn. Nå synes jeg bakfoten hadde kommet seg så pass at det igjen var på tide å utfordre skjebnen. En tur rundt Lifjell har stått på planen en stund. Ville det være mulig å komme rundt? Turen rundt Lifjell er standardturen på vinteren. Passe lang, uten å bli for tung. Passe med bakker, i hvert fall til nå. Turen rundt er nesten 10 kilometer, og det er omtrent 400 høydemeter for de som er opptatt av tall. I mer enn 25 år har turen rundt Li vært en vanlig og mye benyttet rute. Det har liksom blitt en "treningstur" som passer selv om det både er vått og til og med snø. Om bare det ikke er for mye snø. Med foten i ulage har selv standardturen blitt tunge. Det tar tid når kroppen ikke fungerer. Det merkes på kondisjonen at jeg ikke har brukt like mye tid på trening som før. Bakkene er blitt brattere. Når tingen faller på plass, kan det jo være at det vil bli mulig å komme tilbake i god form. En tur rundt Li vil i hvert fall gi den treningen jeg trenger - en lørdag i movember. Så skulle været hindre meg i å ta turen denne lørdagen? Jeg kunne jo ta innover og satse på å komme et stykke. Det er alltid mulig å snu. Det var egentlig ikke dårlig vær innover mot Dale. Det var skikkelig mørke skyer i sør. Mot vest kom og gikk skyene, med lyse områder inne i mellom. Det kom noen dråper da jeg startet, men det ble opphold, og til og med noen solglimt. Likevel var det de mørke tunge skyen som dominerte. Hvor lenge vile det ta før jeg fikk regnet over meg. Ville det holde til jeg kom til Einerneset? Det holdt med god margin, men vel inne i skogen bråkte vinden godt. Etter hvert kom også regnet, men bare som en liten byge med hagel. Men mørkt ble det. Klokka var jo ikke ett en gang. . Jeg tok opp kameraet og sjekket bildene i ettertid. 1/15 sek f2.0 og 800 iso. Det er dårlig lys det. Omtrent det samme som på Blåfjellenden med bare stearinlys. Oppover bakken mot toppen av Lifjellet, var forholdene helt greie. Selv ute av skogen og på snaufjellet, var vinden neppe over bris. Likevel ble det ingen pause på toppen. Mørke skyer bredde seg over hele himmelen, og det ville kom "vær" om ikke lenge. Det haglet og blåste så det smalt i hetta. Det hele sto på noen minutter. Etterpå ble det igjen greit vær. Bortsett fra at det var vått - hele turen. Jeg hadde ikke regnet med å treffe mange andre denne lørdagen. Til det var værmeldingen for dårlig. Det kom likevel en kar med hund imot. Nederst, i myra, hadde noen virkelig gjort en innsats for at folk skulle kunne komme fram noenlunde tørrskodd. Det var lagt ut ganglemmer over mange meter. Denne dagen var det helt greit å gå på planker over myra. Jeg var nede på parkeringsplassen lenge før 14:00. Noe som normalt ville si at turen hadde gått greit. Denne gangen startet jeg litt tidlig så det ble nok over tre timer før jeg igjen fikk på meg tørre klær. Det positive var at kneet ikke skapte seg, og at jeg kunne gjennomføre turen uten problemer. Det gir håp om flere turer utover vinteren, for ikke å snakke om sesongen 2018. Les hele artikkelen

Regn og 2 grader er etter min mening adskillig "farligere" enn kuldegrader (i hvert fall så lenge temperaturen ikke kryper godt under - 20., Vind er et annet spørsmål.) Derfor blir valg av type ytterplagg ofte et spørsmål om geografi... På mine kanter, litt sør for Røldal, så er det Gore-Tex som gjelder også om vinteren.

Jeg kjenner til to tilfeller der det noen har strøket med nettopp slik som vist øverst. Begge klarte ikke å komme over elva som nok gikk mye striere enn den på filmen. Den ene omtrent som vist, fall og hode i en sten, og det var det...

En fin tur med Bestyrerinnen. Alt på lørdag var det klart at vi - bestyrerinnen og jeg - skulle på tur søndag. Værmeldingen var god, uten regn, og helst sol store deler av dagen. Hva som ikke var like klart, var hvor vi skulle ta ut. Oppe i høyden ville det være snø og vinter. Langs stranden var jeg på lørdagen. Vi ble enige om at det måtte være mulig å gå rundturen på høgjæren. Skulle det være for mye is og snø, kunne vi jo kjøre ned til stranden og ta en tur langs sjøen. Hvor mye is og snø er "for mye"? Det var en hel del på parkeringsplassen ved Holmavatn og så avgjort ikke mindre det første stykket mot Steinkjerringå. Nå er det egentlig ikke noe problem å komme fram selv om det er både snø og is. Det tar bare lengre tid. Denne dagen hadde vi tid. Selv om det var nesten hvitt, så var ikke myr og mark frosset. Tråkket vi feil var det langt til bunn av myra. Vi ble godt skitne oppover buksebeina. Merkelig nok, med tanke på at sola skinte, så var det ikke mange spor mot Steinkjerringå. Det er her v i som oftest treffer folk. Ofte omtrent et 17.mai tog - uten flagg og faner... Rett etter start, bare et lite stykke oppover lia, så bestyrerinnen en stor fugl, og spurte hva det var. Den flakset mot vinden og det var ikke umidelbart klart hva det var, men da den kom seilende nedover, kunne vi se at det var en ørn, mørk med litt lyst på vingene. Den seilte ned mot enda en ørn. Det er kjekt å få oppleve slike ting, selv om det er blit mer vanlig etter hvert. Vi tok igjen mor og datter på 9-10, og så ikke andre folk før helt ut mot statuen. Til gjengjeld kom det mange folk i mot på vår vei mot Synesvarden Her var det langt mer folk enn vanlig. Det blåste ganske friskt, med temperatur ned under 4-5 grader var det helt greit å ha på vinterklær. De fleste som kom i mot hadde hetta godt på og tett rundt ansiktet. Men noen hadde lave sko, joggesko. Ikke helt det rette denne dagen. Det var ganske enkelt ikke mulig å komme fram tørrskodd med lave sko... Vi stoppet opp på toppen av Synesvarden. Det var klar sikt og det var mulig å se langt innover heia, og tilsvarende langt til havs. Klar kald luft, gir gode bilder. Vi snakket med en del av de som kom mot oss. De fleste bemerket at det ville være sorpe myr og våt sti på vår vei videre. Med andre ord var det slik hele veien rundt. Noen hadde gjort forsøk på å rette på forholdene. Det var laget nye gangveier på noen av de dypeste gjørmehullene både mot Steinkjerringå og mellom Synesvarden og Holmavatn. Skikkelig greit, for det er ikke mye igjen av stien som ble anlagt for noen år siden. Det er kjekt å være med bestyrerinnen på tur. Det har etter hvert blitt en del turer sammen, og jeg håper det blir fler. Dagens tur fikk meg likevel til å tenke på hvordan tingene utvikler seg. Med kneet ute av lage, blir det kortere og færre turer. Det har ikke bestyrerinnen noe ansvar for, og det er helt greit å ta på tur selv om den ikke er like lang og tøff som tidligere. Jeg håper likevel at tingene går seg til og at det til neste år igjen blir mulig med noen "lang"turer. Jeg savner virkelig muligheten til å ta på tur når været og viljen er på plass. Les hele artikkelen

Fra Reve til Orre og tilbake. Det har skjedd noen ganger opp gjennom årene. I begynnelsen av november blir det skikkelig dårlig vær - akkurat den dagen jeg vanligvis går på tur. Dette året skjedde det igjen. Fredags kveld smalt det i bakken med haggel. Det ble hvitt i gårdsrommet, og på lørdagsmorgen var det ikke mye bedre. Nå hjelper det heller ikke at bakfoten fortsatt gjør opprør mot turer, og helst ser at jeg holder meg i ro. Likevel ingen lørdag uten tur. I tillegg til at det var hvitt på bakken, blåste det kraftig. Opp mot kuling. Som pensjonist er jeg jo ikke nødt til å gå tur de dagene det er dårlig vær. Jeg kan jo velge å gå tur på dager med bra vær. Gamle vaner er vonde og vende. Lørdag er turdag. Jeg hadde egentlig tenkt meg en tur rundt Lifjellet. En tur på (vanligvis) 2 1/2 time eller deromkring. Med foten i ulage ville det muligens gå 3 timer, men det fikk heller ta tid. Med snø og haggel og antakelig frost på toppen, virket det ikke direkte forlokkende med en tur rundt Li. Hvor skulle turen ellers gå? Vanligvis blir det en tur langs sjøen fra Hå til Varhaug om det er frost. Da jeg startet å gå flere ganger i uka, begynte jeg forsiktig. Det passet også bra å ikke dra for langt for å komme i gang med spaserturen. Fra Reve til Orre var da en grei tur. Det var grunnlag for å kikke på været. Det blåste. Det haglet. Det regnet, og sola skinte sånn inne i mellom. Kuldegradene var fraværende, men de få varmegradene som var tilstede følte seg nok ensomme... Det virket ikke som vinden skulle bli et problem da jeg kom ut på nordsjøveien. Nede ved Reve havn ble det fort klart at vind ville det bli. Nå fikk jeg heldigvis vinden mest fra siden og bakfra på veien sørover mot Friluftshuset på Orre. Enkelte plasser blåste det slik at jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Det må i hvert fall ha vært over kuling. Jeg skulle tro at det enkelte plasser blåste over 20 m/sek. Med vinden bakfra gikk det jo greit. Jeg gikk og lurte på hvordan det ville bli på tilbakeveien med vinden i fleisen. Det var noen folk ved havna på Reve. Utover mot selve Reve så jeg ikke en kjeft. Det sto en enslig mann ytterst på Reve, men utenom han traff jeg ingen. Jeg trodde det ville være en bil på parkeringsplassen, men det viste seg å være hele tre biler der. Noen må ha gjemt seg i sand-dynene. Det ble ingen pause ved Friluftshuset. Jeg snudde på hælen og tok fatt på returen omgående. Nå hadde jeg hatt "vær" på turen sydover. Med både regne og haggel og mye vind. Noen fine stunder med sol dukket også opp. Hjemover så det ut til å bli bedre. Det var blå himmel i stede for mørke skyer, og forhåpentligvis ville vinden løye litt etter hvert. Jeg fikk litt problemer det første stykket. Da var det "oppoverbakke" på flatene, og pulsen gikk fort. Etterhvert ble det roligere, og bare enkelte plasser merket jeg vinden. Med bakfoten i ulage går det ikke like fort som før. Ved hjelp av bildene, kunne jeg se at jeg hadde brukt omtrent to timer på turen. I mine "velmaktsdager" gikk denne turen unna på 1 1/2 time. Det er gått noen år siden jeg gikk fort. Årene går fortere. Jeg kan nok ikke bare skylde på kneet når jeg ser på tidsforbruket. Likevel håper jeg fortsatt at det vil gå fremover når tingene blir bedre. Les hele artikkelen

Rundt Gruda. Bestyrerinnen ville på søndagstur. Med mye regn og ikke helt god værmelding ble det et spørsmål hvor turen skulle gå. Bakfoten er heller ikke helt i orden, og liker seg best på greit underlag - om turen blir over en time. Både bestyrerinnen og jeg kikket ut vinduet noen ganger. Været så jo ikke så aller værst ut? Det var noen skyer, men også sol. Hva med en tur rundt Gruda? Det blir i så fall en tur på vei for det meste, men vi kunne legge opp til en del bakker - på flate Jæren. Det er helt greit å slippe bilkjøring for å komme på tur. For en tur rundt Gruda, er det bare å ta på skoa og tråkke i vei. en annen ting som også gjorde valget enkelt er mangel på sorpe på denne turen. Det blir noen meter på gardsvei uten asfalt, men hovedsaklig på grus og mark utenom veien. For egen del var jeg glad for å kunne ta følge med bestyrerinnen denne søndagen. Jeg var på Blåfjellenden fredag lørdag - som vanlig. Både turen inn og turen tilbake gikk sent. Bakfoten gjør opprør mot for mye harde landinger, og det blir til at jeg setter foten litt forsiktig ned. Det tar tid. En søndagstur på god vei ville passe bra. Vi trengte ikke en gang å ta ut tidlig. Selv med en tur på et par timer ville vi være tilbake lenge før ett. Været var bra da vi startet. Sol i ryggen og lite vind. Vi kunne kjenne vvarmen fra sola. Dette kunnebli en riktig fin tur. Det kom noen skyer innover. Og selv om sola skinte, plasket det i bakken. Det ble litt ubehagelig, for det dårlige været kom selvsagt i det vi var opp mot toppen av Gruda. Selv dårlig vær har sine fordeler. Vi fikk en regnbue i vest, og anledning til å ta noen bilder. Det ble selvsagt opphold, og vi gikk derfor mot Storhaug og så tilbake til Klepp før vi satte kursen mot søndagsmiddagen. Det ble en tur på opp mot to timer. Selv om tempoet ikke var høyt, så ble det så pass bakker at vi fikk testet kondisjonen. For egen del er jeg langt dårligere i form nå enn før sommeren. Det henger selvsagt sammen med at jeg bruker mindre tid på tur. både færre dager og kortere turer. Jeg lurer på om "gamle dager" var rett førsommeren 2017? Les hele artikkelen

Det ble en november tur til Blåfjellenden dette året. Vinter? Har noen sett vinteren? Det var ikke antydning til vinter i heia denne fredagen. Det var ikke varmt eller tørt, men ikke vinter heller. Ingen grunn til å sitte hjemme å se ut. Det er mye kjekkere å sitte på Blåfjellenden å se ut. I begynnelsen av november er det ikke hvert år det er mulig å komme innover heia. Dette året har det til nå omtrent ikke vært frost og kuldegrader i det hele tatt. Før vintertid er det ikke så om å gjøre å komme avgårde tidlig. Etter at vi igjen har fått vintertid, kommer mørket fort. Alt i fem-tiden er det mørkt inne i hytta. Ute er det fortsatt mulig å ta seg fram uten lykt, men så sent bør det ikke være langt igjen til hytta. Jeg var på farten rundt 12. På grunn av bakfoten - som jo er en skikkelig grei unnskyldning - så tar turen inn til hytta nesten en halv time mer enn før. Her er det bare å ta høyde for ting. Jeg regnet med å være inne før halv fem.Det ble selvsagt en del kikking på YR forut for turen. Det er været som bestemmer. Jeg tar ikke ut om det meldes vind og nedbør. Dette kombinert med lav temperatur er ikke morsomt. Det kan faktisk være farlig om noe skjer... Jeg ble selvsagt alene. Det vil si jeg så spor som forsvant omtrent der stien om østsiden av Leitevann til stølen tar av. Jeg lurte litt på hva tre stykker skulle innover heia, skulle ut på. Forklaringen kom. Rett før det ble mørkt, kom det tre karer. De hadde startet fra Hunnedalen om morgenen og gått opp på heia for å jakte på rypa. De hadde kommet ned til Langavatn - på sørsiden av Blåfjellendetoppen Her hadde de sett en stor flokk på omtrent 50 fugler og en del utenom, og fått med seg 5 stykk. Dagen etter ville de tilbake, for om mulig å skyte flere. De fikk annekset for seg selv. Jeg ble alene på hovedhytta. Det var ikke mange gradene inne da jeg kom og det tok lang tid før det ble levelig. Jeg gikk med lua godt plantet på skallen en god stund. Selv med bruk av omtrent en sekk ved steg gradestokken sent. Det ble likevel en skikkelig fint. Med beina omtrent på ovnen, varm te i koppen, skoleboller og saft, ble det en godstund for meg. Etter middag i 8 tiden ble det Soduko og pepsi max og peanøtter som avslutning på dagen. Det ble en tidlig kveld, men likevel en "sen" frokost. Jeg kom meg avgårde rundt 11. Da var det yr og tåke, men fortsatt lite vind. Oppe på heia fikk jeg vinden i ansiktet og det ble litt surt. Et stykke etter Saftbekken (litt over halvveis tilbake) går stien opp til en bergvegg. En "sommer"dag for mange år siden - antakelig på slutten av 80tallet - sto bestyrerinnen og jeg inntil veggen i forsøk på å komme litt i le for vind og regn. Den gangen hadde vi med både mat og termos på turen fra hytta til Hunnedalen. Det var nok andre klær den gangen, for jeg kan huske vi var både våte og kalde - og at varm te gjorde godt. Dagens klær - Norrøna Gore-Tex holder fuktigheten ute, og det er i hvert fall ikke snakk om bomull... Lørdagens tur var egentlig grei, selv om både jakke og bukse ble våte - utenpå. Jeg møtte ingen, og det var ikke nye biler på parkeringsplassen. Blåfjellenden ble nok stående tom natt til søndag. Og så sent på året blir det vel heller ingen som går innover i uka, om ikke Egil og jeg tar en tur. Les hele artikkelen

Værmelding med "storm i kastene" Det var en "oppgave" som måtte gjøres før vinteren setter inn for alvor på Blåfjellenden. egentlig en litt beskitten oppgave. Men som altså måtte gjøres. Luka til dassen var falt ned, og blir dassen full av snø, kunne det bli vanskelig. Oppgaven er grei, men langt fra "morsom". Den gir i hvert fall grunn god nok til å ta en tur innover. Problemeet med bakfoten har ikke gitt seg, og derfor planla jeg å bli over fra fredag til søndag. Det kunne på mange måter passe bra å ta et par netter inne på hytta. Været var en meget god grunn. Yr hadde advarsel om "mye" vind i Rogaland. Det var meldt om over 20 meter i sekundet både natt til lørdag og også senere. Søndagen skulle bli rimelig bra med mindre vind og til og med sol. Jeg tok ut tidlig på fredagen. Værmeldingen lovet mindre vind tidlig på dagen, og fikk rett. Det var helt greie forhold. Vinden var neppe mer enn en stiv bris - selv over de bratteste kantene. Det regnet egentlg ikke, men det var fuktig omtrent hele turen. Helt greit til å være i slutten av oktober. Jeg var inne på hytta i tre-fire tiden. Det tar litt tid før jeg kan sette meg og nyte det å være på Blåfjellenden. Det er alltid en del småting som krever litt tid. Vann må hentes, og denne gangen kunne jeg godt tenke meg å ha minst to bøtter stående. Det er ikke kjekt å måtte med til ånå for å hente mer vann tidlig på morgenen, om det regner og blåser. Det lovet værmeldingen... Det er også alltid en del ting som må settes på sin rette plass. Det er som regel en del ting som ligger og slenger, gjenglemte sokker, strømper og T-skjorter. Så sent på året tar det også tid å få opp varmen i stua. Det var ti grader inne da jeg kom, og selv etter et par timer var det godt under 20 grader. Nær ovnen er det varmer, og det ble skikkelig kjekt med varm te og skoleboller på bordet. Med mat innabords og varme i rommet, fantjeg roen og fikk tid til virkelig å nyte det igjen å være på Blåfjellenden. For meg er et opphold der noe i nærhet av "lykke". Turistforeningen hadde satt opp en fellestur til Blåfjellenden denne fredagen, så jeg regnet med å få besøk ut på kvelden - sent. Ut over kvelden ble jeg skeptisk til det prosjektet. Det blåste stikker og strå. Vinden var så kraftig at hele hytta ristet. Jeg håpet virkelig at fellesturen ble avlyst... Det kom ingen. Jeg vet ikke om vinden tok seg opp utover natten, men jeg var våken noen ganger og var takknemlig for at hytta er bardunert med vaier over mønet... Jobben som måtte gjøres, tok egentlig ikke lang tid. Kjapt gjort. Jeg kikket på været sånn inne i mellom, noen ganger. Det seilte en ørn over hytta så det ble noe mer enn bare å se på været. Litt kjekt å se slike ting. Litt ut på lørdagen ble det roligere og - ikke minst - litt blå himmel. Skulle jeg ta ut på lørdagen med greit vær, eller vente til søndag og stole på at værmeldrene har kontroll på greiene? Etter lunch, eller sen frokost, fant jeg ut at det ikke var mange gode grunner til å vente til søndag. Antakelig ville det ikke komme folk, værmelding var tross alt rimelig ugrei. Jeg pakket og gjorde klar til å ta ut. Med vinden bakfra ble det en tur helt uten problemer, selvsagt var ikke kneet i orden, men utenom det, var det en tur uten utfordringer. Vindstyrken, selv over kantene, var aldri over stiv bris, til nød liten kuling. Det kom folk imot. Først noen som skulle til Fidjastølen. Været er ikke noen hindring for sauefolkene. Jobbene i heia må gjøres. Det kom også tre karer som ville til hytta. De hadde hatt greit vær til jeg traff de i Ølbakken. Det kom nok noe mer nedbør og vind etter hvert. Les hele artikkelen

Jeg kom ned fra Heia i dag, etter å ha gått inn til Blåfjellenden i går. Værmelderene er ikke helt på hogget. Det var egentlig bra vær i dag - og forholdsvis bra i går. Nå var det mye vær i natt. Det ristet skikkelig i hytta en stund, så gjengen som hadde meldt ankomst på sent fredagskvelden dukket ikke opp. antakelig riktig avgjørelse...

Det kan bli en kjekk kveld på Blåfjellenden på fredag https://www.stf.no/aktiviteter/83524/839040/

Det ser ut som om det kan bli tur fredag-lørdag ut fra YR i dag. Det kan være litt is og snø øverst, men det burde kunne gå...

Tur med hyggelig overraskelse. Mitt høyre kne og jeg er for tiden ikke helt enige. Kneet mener jeg bør holde meg i ro. Jeg vil på tur. Det var fint vær på søndagen. Nesten ikke til å tenke på at det igjen skulle bli en søndag uten tur. Lørdagens tur hadde tatt på, og jeg burde nok helst ha holdt meg hjemme. Da broderen ringte - til vanlig tid - var det vanskelig, nei: umulig, å ikke si meg enig i en søndagstur. Nå var turforslaget til broderen, ikke noe i nærheten av ekstremtur. Snarere tvert i mot... Han ville ta fra Tovdal til Synesvarden og nedover mot Steinkjerringå. En tur på et par timer i terreng. Vi pleier å gå i tre timer på søndagene. Vinden tok tak i bilen på vei oppover. Det ville antakelig bare blåse mer i høyden enn lengre nede. På parkeringsplassen var det på med vindfleecen. Heldigvis var temperaturen høy, for årstiden. Det var unødvendig med jakke i tillegg til fleecen. Værmeldingen mente det burde blåse kraftig, opp mot stiv kuling, men det skulle ikke regne. Det var snakk om skyer, men de så vi lite til. Det var stort sett sol hele søndagsturen. Selv om vinden rusket og slet i jakke og bukse, var det på langt nær noen stiv kuling. På vei oppover mot Synesvarden fikk vi noen vindråser på oss som rusket godt, men på toppen var det helt greit å stå - uten å måtte ta støttesteg. Bare en stiv bris, mente jeg. Vi møtte to personer på toppen. De viste seg å være en gammel arbeidskollega fra mange år - svært mange år - tilbake. Vi fikk en hyggelig prat om "gamle dager" og om utsikten fra Synesvarden. Broderen og jeg tok mot sør og Steinkjerringå. Det gikk ikke fort nedover bakkene. Tilsynelatende er området rundt Synesvarden flatt. Det er ikke helt slik. Det er bakker, og høydeforskjellen er overraskende stor, selv om det ikke er bratte kneiker. Oroblemet er at kneet ikke liker nedoverbakker... Vi gikk forsiktig nedover. Selv om det kjentes i kneet, var det likevel kjekt å være på tur. Jeg hadde sett mørkt på å sitte hjemme. Et stykke nedover ble det til at både jeg og kneet ble enige om at vi skulle tross alt tilbake samme vei som vi hadde kommet. Og vi hadde kommet et stykke nedover. Vi var nesten nede ved Steinkjerringå, da jeg satte meg bak en stein. Broderen tok mot statuen og jeg - og foten - fikk en pause. På tilbakeveien fikk vi vinden mer i mot. Den var fortsatt ikke sterkere enn stiv bris, men den var mer merkbar. Som alltid, etter å ha gått et stykke mot Synesvarden glemte vi vinden. Sorpa var umulig å glemme. Det var sørpe vått i marka. Bekken var ikke store, men marka var gjennombløt. Ekelte plasser var det fortsatt vann i stien, men stor sett var det våt sorpe. Og denvar såpeglatt. Det var ikke mulig å unngå sopa, og vi ble etterhvert skikkelig skitne oppover buksa. Myrene var også våte. Heldigvis var det mulig å gå utenom stien, og over myrsøkken. Det var likevel en våt opplevelse. Det er ved slike forhold jeg er evig takknemlig for Gore-Tex sko. De første 10-20 årene jeg gikk på tur, var det ikke snakk om Gore-Tex. Resultatet var våte sko og sokker et er en time eller så. Og jeg brukte mye tid på å pusse og vedlikeholde skoene. Gore-Tex sko - Alfa - Walk King - holder noe mer en en sesong - uten vedlikehold. Og da er skoen så godt som utslitt. Da hender det at de trekker vann. Det forrige paret holdt bra, men på slutten kom det vann gjenneom på den venstre skoen. Etter å ha hatt en ørliten stopp på toppen, tok vi fatt på bakken nedover før vi måtte klatre 8 gjerdeklyver og ned mot parkeringsplassen. I bunn av bakken fikk vi en gledelig overraskelse. Det kom to jenter i mot oss. Barnebarn til broderen. De var sammen med sine foreldre og en venn på tur. Og hadde pause bak en stein. Det ble nok en pause. Og vi som normalt ikke tar pauser i det hele tatt. Denne gangen i selskap med datter og svigersønn av broderen og barnebarn. Det ble skikkelig hyggelig. Vi ble til og med servert kaffe og te. Som smakte god. Hele gjengen tok følge det siste stykket mot bilene. Ungene først og vi gamle i midten. De voksne helt til slutt. Det var egentlig ikke lange stykket, men like kjekt for det. Det er noe eget med det å ha unger med på tur. Og det er jo riktig lenge siden egne unger var på alder med broderens barnebarn. Her er det bare å takke for turen - til alleLes hele artikkelen

LørdagsTUR. Det er egentlig ikke noe å skrive hjem om - dagens tur. Den var verken lang eller tung, men det var en TUR. Og det var lenge siden jeg hadde vært på tur. Forrige uke ble det en tur fram og tilbake til Blåfjellenden. Det var, både lørdag og søndag, en lengre og tøffere tur enn dagens. Likevel var dagens utflukt en TUR. Til topps på Bjørndalsfjellet. Antakelig ikke stort mer enn 5 kilometer tilsammen og vanligvis bare en time til sammen. Det måtte bli en liten tur, bare en test tur. Bakfoten oppfører seg ikke slik jeg ønsker, og antakelig burde jeg ikke ta på tur i det hele tatt. Lett å si, vanskelig å følge opp. Jeg må på tur en lørdag med noenlunde bra vær - hjemme. Hadde været vært bedre, hadde det selvsagt blitt en tur opp i heia, mot Blåfjellenden. Klarte jeg å komme fram og tilbake forige uke, ville jeg vel klare det denne uken også. Denne uka ville det også være mulig å se Leonidene. I fjor var jeg på Blåfjellenden for å se astriodesvermen. Det var overskyet. I år var det snakk om både skyer og vind - sterk kuling - med mer enn 17 m/sek. Da flagrer ørene..... Ikke forhold for å sjekke nattehimmelen akkurat. Hjemme fikk det bli en kort tur for ikke å presse kneet for mye. Ikke at det har hjulpet å sitte hjemme, det virker ikke det heller... Da achillesen gjorde opprør, brukte jeg Bjørndalsfjellet som treningstur. Det fikk bli en tur opp der denne gangen også. I følge YR skulle det blåse i lavlandet. Nå ligger mesteparten av turen opp mot toppen av Bjørndalsfjellet rimelig godt i le for østavind, så jeg mente det ikke ville være problemer uansett vindstyrke, før helt mot toppen. Det er ikke så mange lørdager jeg har vært på Gramstad. Og det jeg ble overrasket over hvor mange biler det var parkert da jeg kom. Og enda flere da jeg kom ned... De aller fleste går mot Dalsnuten. Jeg traff en del mennesker på min vei opp mot toppen. Fra toppen er det mulig å se stien oppover og deler av stien mot Matisrudlå. Ikke en kjeft å se. Jeg var helt alene fra toppen og ned. Det var kjekt å gå slik - på tur. Det gikk sent nedover bakkene. Jeg kan godt kjenne det i kneet når jeg må ta i mot med venstre bakfor. Det fikk bare være, jeg måtte jo ned uansett. Det ble en del stopp, både for å se meg rundt og for å hvile foten. Det er høst, trærne var bare og marken var brun og gul. Det er lenge til bjørka igjen blir grønn. Nå gjelder det å være fornøyd med godt vær og tørr sti. Og i det hele tatt få lov til å gå tur. Jeg snakket med et par omtrent halvveis oppover. De mente det blåst så pass på toppen at det var vanskelig å puste. Jeg har vært på tur i vind før, og faktisk krøpet over kanter for å komme fram. Det ville antakelig ikke blåse verre enn det. Oppe var det ikke mer enn en stiv bris, antakelig ikke sterkere en liten kuling i akstene. Helt uproblematisk. Det viser at forholden kan skifte ganske fort. Les hele artikkelen

Bra vær og bra besøk. Et kne i ulage har hindret meg i å komme inn til Blåfjellenden. Denne uka var jeg utålmodig, og ville forsøke en tur. Det var ikke helt vellykket, men jeg kom da inn til hytta på lørdag og tilbake på søndag. Det er ikke hvert år at oktober gir opphold, litt sol, lite vind og nesten sommertemperatur. Dette var hva som møtte meg på lørdag, da jeg tok fatt på turen innover mot hytta. Jeg kunne se at jeg ikke ville bli alene, og halvveis møtte jeg kjentfolk som hadde overnattet på Blåfjellenden, og var på vei hjem. Det var hyggelig å møte kjente, men hadde vært ennå mer kjekt å vært på hytta sammen med disse fjellfolka. De hadde forsøkt å gjøre en liten jobb, men fant ikke verktøy. Etter fjorten dager uten skikkelig tur i heia, var d et bra å være i høyden igjen. Det var store endringer i forhold til forrige gang jeg gikk innover mot Blåfjellenden. Det var ikke mye igjen av sommeren. Enkelte grønne planter lyste fortsatt opp helt nede i Hunnedalen, og det var noen brune blader på bjørkene. Oppe i heia var det brunt og grått. Det er tydelig at naturen er i ferd med å forberede seg på vinteren. Igjen var det en del spor etter rev. Før noen år siden fant jeg reveskitt nesten overalt. Samtidig forsvant rypene. Nå kan det se ut som om det igjen har blitt mer rev - og mindre ryper til neste år. Jeg var langt fra sikker på om kneet ville holde en hel tur innover mot Blåfjellenden, og tilbake. Det ble til at jeg satte meg delmål. Ved Fossebekken måtte jeg bestemme meg for om jeg ville videre innover. Kunne jeg komme meg halvveis? Og var det egentlig lurt å stresse et kne i ulage? Det kjentes jo egentlig ikke spesielt galt ut. Og det ble jo ikke spesielt verre etter hvert. (Det ble det jo, men jeg valgte glatt å overse det...) Jeg ble mer og mer fokusert på "resultatet". Det igjen å få lov til å besøke Blåfjellenden - en gang til... Og det var jo skikkelig kjekt å være på tur. I finværet så sent på høsten.Det var også kjekt å være på hytta. Kjekke folk, og hyggelige timer. I syvtiden var det mørkt, stearinlysene ble tent, og i tillegg til kjekt og hyggelig, må det tilføyes "koselig" (hva nå det er?). Jeg er ikke helt sikker på hva det er som gjør at jeg finner meg vel til rettet på Blåfjellenden, men det å treffe andre folk med samme interese, og muligens også det å treffe nye, ukjente mennesker, er noe jeg finner virkelig interessant. Det kom en gjeng ungdom - rovere - fra Flørli. De fikk annekset for seg selv og trengte ikke å ta hensyn til andre. Selvsagt skulle noen bade, med 10 - 11 grader i lufta og omtrent det samme i vannet. Det skal være ro på hyttene klokka 11, og mange av gjesten var i seng i god tid før dette. Men selv om det blir tidlig kveld, kommer ikke morgenen alt for fort. Folket begynte ikke på frokosten før nærmere ni. For egen del ble det morgen som vanlig, med egg og bacon, kost og fille og litt prat med folkene på hytta. Søndagsværet var ikke like bra som på lørdagen. Et godt stykke fra det, egentlig. Det var vind, ikke sterk men rett i mot, og det for noe vått i lufte. Det var ikke skikkelig regn, men mer yr. Likevel ble det litt surt. Tre gutter gikk en halvtime før meg. Og jeg hadde for spøk sagt de fikk henge i for at jeg ikke skulle ta de igjen. Jeg hadde ikke en gang mulighet for å ta innpå. Jeg så ikke snurten av guttene i det hele tatt. Men jeg var takknemlig for staven. Den kom godt med både på turen inn og tilbake. Uavhengig av problemer med kne, så var det skikkelig kjekt å være på tur. Da fikke det heller være om jeg igjen ble "hjemmeværende" for noen uker. Det kan for bli siste tur innover for 2017, og hva med fremtiden?. Her er det bare å stå på - om mulig. Les hele artikkelen

Endelig tur. Foto: Bestyrerinnen Etter mange dager uten tur, var det nesten ikke mulig å sitte hjemme på søndag. Været var det aller beste. Det er ikke mulig å holde seg innendørs i slikt vær. Da får det heller bli noen timer med vondt kne. Hvor skulle vi ta ut. Foto: Bestyrerinnen "Vi" i denne forbindelse var Bestyrerinnen og jeg. Finværet lokket, og bestyrerinnen ville gjerne ta opp turgåing igjen. Det var en stund siden siste turen... Bakker var det ikke snakk om. Det kunne jeg greit kjenne bare ved å gå i trappene hjemme. For egen del foreslo jeg Høgjæren. Svoger og svigerinne har vært med på en del turer, og maksvær ville de også muligens ut. Bestyrerinnen sendte en sms, og fikk svar tilbake at de skulle ta turen fra Reve til Orre med venner, men vi var hjertelig velkomne om vi også kunne tenke oss den turen. Tur på stranden i sol og uten vind. Og, ikke minst, uten bakker. Det hørtes helt bra ut. Vi ble 6 stykker som startet fra Reve. Svoger, svigerinne, og venner, og bestyrerinnen i tillegg til meg selv. Vi startet ikke helt samtidig, men vi kom sammen etter hvert. Det var sabla bløtt et stykke. Jordet av opptråkket av ungdyr, og sorpa var dyp. Etter at vi kom ut på sanden, var det en grei tur. Det er kjekt å gå langs sjøkanten i godt selskap. Sandstrand er helt uten hindringer og det er mulig å konsentrere seg om andre ting. For eksempel å snakke med andre. Vi fikk en skikkelig god drøs nedover mot Reve. Nå var jeg ikke bafre ute for tur, men også for å teste om kneet kunne brukes på tur. Det gikk greit - det første stykket. Etterhvert ble det vondt. Ved Friluftshuset på Orre ble matpakket tatt fram, kaffen kom i kopper og det senket seg fred over forsamlingen - for en stund. Sola varmet, og det var skikkelig fint å sitte stille. Så bra var det at jeg bestemte meg for å gå tilbake også. Antakelig ikke helt lurt, men i det fine været var det så bra å være på tur at jeg fikk heller ta smellen. To av følget sa takk for seg ved Friluftshuset. De hadde ikke tid til å gå tilbake. Vi andre, svoger, svigerinne, bestyrerinne og jeg tok fatt på tilbaketuren. Det betød litt omvei i forhold til normalt. Det var så pass mye vann på marka at vi måtte gå rundt enkelte plasser. Ellers ble det en tur med trekken (som kom snikende ut over dagen) forfra og sola bak, og i høyere fart enn første halvpart. Sttranden er egentlig en fin plass å gå. Slik jeg følte det, ble ikke kneet presset mer enn rimelig, og det var jo aldri snakk om å gå bakker ned. Likevel var jeg glad da jeg fikk se bilene, og kunne krype inn bak rattet og slappe av. Jeg hadde med stav - vi gamle bruker det - og den kom godt med det siste stykket. Likevel hadde turen vært skikkelig fin. og det skulle jo bare mangle med det været vi hadde. Les hele artikkelen

35 kilometer på en dag er bra gjort. Det er ikke ofte jeg har gått så langt selv med dagsturssekk. Bra.

Dårlig kne - og klesvask Nå er det snart 2 uker siden siste fjelltur. Det tar på. Og kneet er ikke blitt spesielt mye bedre... Legg inn et par besøk hos tannlegen med rotfylling til underholdning, så begynner det å se heller svart ut. For å helle salt i såret, var min vanlige tannlege Øyvind Rønneberg på ferie. Fotur i Spania. Og jeg som omttrent ikke får på meg fjellskoa. Hva gjør man når det ser mørkest ut? Jeg tok en runde med vedlikehold på utstyr og klær. Jeg har brukt Norrøna klær i mange år. Dovre bukser og Trollveggen jakke. Den siste modellen av Trollveggen jeg prøvde, passet ikke. Large for stor og medium alt for smal. Det ble til at jeg kjøpte Dovre jakke også. Og nå er Dovre Gore-tex ute av sortimentet. Jeg kjøpte heldigvis tre-fire bukser og et par jakker før de forsvant fra markedet. Buksene holder bare ca 8 måneder, og jeg tok i bruk en bukse i desember. Juli var det stopp. Det kom regn gjennom på lårene og det var store huller nede ved ankelen. Spørsmålet var om jeg skulle ta en "ny" Dovre fra lager, eller om jeg skulle forsøke en Norrøna Recon. (Til 5 store sterke, kalt "laken", i gamle dager.) Jeg kjøpte en Norrøna Recon Gore-Tex bukse. Og har brukt den til nå - på tur... Erfaringen så langt er god. Passformen nesten lik Dovre. Litt mer dil-dall rundt anklene og en masse (unødvendige) glidelåser. Den store forskjellen ligger faktisk på lårlommene. På Dovre er det en utvendig lomme på høyre lår. På Recon er det innvendig lomme på begge lårene. Stoffet er annerledes. Hva som er best, har jeg ikke helt funnet ut av. Det virker som om Recon er noe med smidig. Dovre mer som "plast" og stivere. Nå har jeg ikke brukt Recon lenge nok til å si noe om slitestyrken, men det er (de kom kvikt) noen nugg nede ved ankelen som kan bli hull etterhvert. Det var altså tid for klesvask. En vindfleec, en Dovre jakke, Dovre bukse og Recon buksa. Alt inn i samme maskin på 40 grader, med spesial vaskemiddel - Toko. Jeg vasker ytterklærne sjeldent. De lukter svette - gammel svette, men det synes jeg er bedre enn å ødelegge den opprinnelige utvendige beskyttelsen. Dovre buksa - som er brukt 7 måneder - tenkte jeg å levere til Norrøna for reparasjon. Jeg er nesten sikker på at Norrøna vil klage på renholdet - vask buksa før innlevering , er beskjeden. Derfor tok jeg fram min skurekost - kjøpt for formålet - og virkelig brukte krefter på sorpeflekkene på innsiden av buksebeinet. De var fortsatt synlige etter tørk... Nå ja, Norrøna har ikke nektet å reparere buksene jeg har sendt inn, bare klaget på vasken. Det skal bli artig å se hva de gjør denne gangen. Det som også blir spennende er hvor godt Reconbuksa har "tålt" vasken, om ytterstoffet nå blir vasstrukket med en gang eller om vannet fortsatt perler seg. Den nye buksa er brukt 2-3 måneder, og jeg håper den holder minst like lenge som Dovre. Og så lurer jeg på om jeg ikke skulle kjøpe en til, bare sånn for sikkerhetes skyld. Det meste av "vanlige" fjellklær har jo forsvunnet fra Norrønas kolleksjon. Les hele artikkelen