REJOHN

Bestyrerinnen i front - i full fart. Regn? Ingen hadde nevnt et ord om regn. Værmeldingen var klar på det. Ingen nedbør. Og hva var det som møtte oss på Reve denne søndagen. Det var bare hive på jakken, dra opp hetta og tråkke ut i - regnet. Som vanlig skulle jeg ut på søndagstur. Etter å ha tråkket i is og sørpe langs sjøen ved Hå, var jeg langt fra sikker på hvor turen skulle gå. Nå var mye av snøen og isen tint vekk på tilbaketuren, men likevel. Jeg hadde egentlig ikke fått noen beskjed fra Bestyrerinnen. Ville hun bli med på tur denne søndagen, eller skulle hun sitte hjemme og se på sport? Broderen ringte i hvert fall til vanlig tid, og vi avtalte at han skulle komme opp. I løpet av samtalen bestemte bestyrerinnen oss. Det ville bli en tur langs havet også på søndagen. Denne gangen i omtrent nærområdet. Vi satset på en tur fra Reve havn. Nå har vi jo etter hvert funnet ut at det er mulig å gå både sørover og nordover fra Reve havn. Denne gangen var det været som avgjorde retningen. Vi valgte å ha regnet bakfra og gikk sørover mot Orre. Broderen har etterhvert mistet litt av toppformen, han mente vi burde ta det med ro. Det første s tykket gikk i greit tempo. Bortsett ffra at jeg gikk først, og når jeg er kald ved s tart, så hender det at jeg tar ut litt. Det første stykket av Revestranden var rullestein. For å unngå vonde ankler valgte vi å ta mot sand-dynene. Og denne gangen inne mot "land". Bestyrerinnen først. Om noen innbiller seg at det er flatt langs havet, så skulle de bli med bestyrerinnen. Sand-dynene er mange og bratte, og hun satte en fart som fikk blodpumpa i gang. Det bar opp og ned. Ikke mange metrene hver gang, men mange nok bakker til at det ble tunge bein etter hvert. Og slik gikk nå turen - et stykke... Vi tok ut på sttranden og gikk mot Orre og Friluftshuset. De serverer kaffe - av og til. Bestyrerinnen kunne kjenne kaffelukta.... Det skjer mye på sandstrendene. Havet skyller ut sanden og avdekker rullestein. Noen uker etter er sanden tilbake. Av og til går sjøen så høyt at marehalmen blir vasket ut, og kommer tilbake noen år senere. Bredden på stranden varierer etter som sanden vaskes ut eller blir lagt opp. Det var stengt på Friluftshuset. Ingen kaffeduft, og ingen pause. Bestyrerinnen fikk klare seg med saft fra sekken. Vi forsøkte å ta en kjapp vei tilbake. Det var ikke lett å komme fram. Alt regnet og snøsmeltingen hadde laget flere atlanterhav inne på land, og vi måtte snu og ta en "tørrere" vei mot Reve. Broderen har i det siste slitt med achillesproblemer. På tilbakeveien ble det ille, og vi måtte ta det med ro. Regnet vi hadde til å begynne med forsvant og sola tittet i mellom skyene av og til. Det ble lyst. Og vårlig... Litt innenfor sjøkanten i dynene, blir det fort varmt i sola. Her finner jeg ofte blomste selv midt på vinteren. Nå var det bare grønnfargen som ga håp om varmere tider. Grønne bakker og sol er jo kjekt.... Det ble ikke en langtur denne søndagen. Likevel over en mil og litt over to timer. For bestyrerinnen og broderen var dette nok. De ga begge uttrykk for at det hadde vært en fin tur, men den trengte ikke å være lengre. Les hele artikkelen

Når disse tingene er så farlige burde det ikke være historier opp avis-sider og ned sider i "Se & Hør"? Jeg finner adskillig flere advarsler enn historier om dødsfall... Kan det ligge en overdrivelse her?

En snuoperasjon. Forskjellen er stor. I forige uke var det kortbukse og varme, denne lørdagen bød værgudene på noen få grader og snø på bakken. I tillegg hadde sola gjemt seg bak noen skikkelig mørke skyer. Valget var ikke helt enkelt. skulle jeg ta til Brekkå eller skulle jeg gå tur langs sjøkanten. Varmegrader og ski, fristet ikke. Jeg valgte strandkanten. Hjemme var det snø på bakken, ute ved havet burde det være mye mindre snø? Det var ikke helt rett. Parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård var bare delvis brøytet. Med høye brøytekanter. Det var like mye snø i stien som hjemme. I tillegg var det snerk på noen pytter. Det hadde vært frost om natten. Snøen var jo ikke dyp, men det var sorpe og myra under snøen. Det første stykket var det "vassing" i snø og sorpe. Tungt.... Det er i slike situasjoner jeg eer glad for Gore-Tex. Jeg var i hvert fall tørr på beina, selv om jeg vasset i fuktighet. Under fyret forsvant snøen, men bakken var bløt. Jeg kan ikke huske å ha vært borte i like mye fuktighet på bakken. Det surklet og randt over alt. Og jeg gikk i vann stort sset hele tiden. Det var selvsagt snøen som tinte på frosset jord som gjorde at vannet lå på overflaten. Det kom 4 jenter i mot. De hadde delt lag i forsøk på å komme over myra sånn noenlunde tørskodd. Jeg gikk rundt... Heldigvis går stien på vei et stykke. Der skulle det være mulig å puste litt ut. Det kom ikke på tale. Vinden traff meg midt i fleisen. Ikke så veldig kraftig, men nok til at det ble tungt opp den lille bakken fra Obrestad havn. Midt i bakken holdt jeg på å gå en bilskjerm i baken. Jeg hørte ikke bilen før den var på siden av meg. Det bråkte skikkelig rundt ørene. Videre oppover mot Komedelen, var det ikke et spor. Dette var ikke dagen der det var menge på tur. Jeg gikk forsiktig over myra. Det var fortsatt frost i bakken, men noen plasser var det bunnløst... Mot Grødaland, samarbeidet kneet dårlig. Det er tungt å gå i snø og sorpe. Videre mot Bodle ble det ikke bedre, og jeg husket hvor "galt" det ble etter en langtur i "syden" Skulle jeg ta en "snuoperasjon" før kirkegården? Veien mellom destruksjonsanlegget og Bodle var snødekket, med mye snø i sporet. Med snerk. Det gikk jo greit mot Bodle, men når først tanken om vondt kne hadde sneket seg inn, ble det vanskelig å overse at det faktisk gjorde vondt. Vinden gjorde det ikke enklere å holde farten oppe. Det ble til at jeg snudde, selv om det er et nederlag. Og selvsagt var mye av snøen smeltet på tilbakeveien. I tillegg kom vinden bakfra. Og det hadde blitt tørrere i stien noen plasser. De siste kilometerene pleier normalt å være tunge. Denne gangen var jeg ikke i nærheten av å være tom. Hadde jeg bare "holdt ut" så kunne jeg helt sikkert ha gått til Varhaug gamle kirkegård før jeg snudde. Bort sett fra en "liten" detalj. Det blåste opp utover dagen. Det hadde bare blitt tyngre og tyngre videre sørover. Da var det bedre å komme til bilen i god form. Og det hadde jo blitt omtrent tre timer på tur. Det eneste jeg manglet på denne turen, var nedbør, De mørke skyene fra morgenen hang på himmelen hele turen , med noe solglimt inne i mellom. Så lenge nedbøren holder seg vekk, så blir det en fin tur. Med sorpe og vind.Les hele artikkelen

Det kan variere med opp til en måned. Normalt vil vel jeg si at snøen er vekk rundt 1. juli så langt inne. Nede hos (6-800moh) meg forsvinner snøen normalt i begynnelsen av juni. Det vil fortsatt være mye fenner så pass tidlig, nesten uansett.,.. (Og til nå i år har det kommet store mengder snø, men det sier ikke så mye om når snøen forsvinner, selv om store mengder ofte forsvinner senere.) Sidebar

etter egne opplevelser er det to ting som teller ved vanskelige og farlige situasjoner: flaks og erfaring. Og med erfaring mener jeg erfaring med den type "vanskelig situasjon" som du er oppe i. Flaks: Å se snøscooteren helt uanmeldt komme, langt inne på fjellet med ansvar for en skadd person. Erfaring - to -tre timer i regn, vind og to grader - husk ta på mer tøy.... Jeg hevder å være en rimelig "rasjonell" person, hva gjorde da ryggsekken på ryggen da jeg skulle opp 5-600 meter med brukket fot? Og i situasjonen med regn, vind og 2 grader, vet jeg med meg selv at jeg ikke var "rasjonell".

Siste turen - Sigbjørn, Edvin og meg. Det var klar for siste turen - denne gangen. 14 dager i "Syden". Med tur nesten hver dag. Bare en halvtime på solsenga - tilsammen. Været får ta skylda for manglende brunfarge, men siden brunfarge ikke var høyt på prioriteringslista, hadde det til nå vært et helt greit opphold. På tross av regn og vind. Værmeldingen var mye bedre for fredagen. Det var ikke meldt regn, selv om det lå noen truende skyer ute i havet fra morgenen av. Vi hadde lenge planlagt en ny tur til Veneguera. Denne gangen skulle vi ikke bare gå fram og tilbake, men også ta en 5 kilometers rundtur før lunch. Som vi skulle ta i landsbyen. Ikke alle i gjengen hadde like bra føtter og bein etter 14 dager. Noen slet med gnagsår, og for egen del hadde langturen tatt på et dårlig kne. Selv med bra vær og fine forhold, var det noen som meldte avbud - hele den kvinnelig del av selskapet. Det ble bare Sigbjørn, Edvin og meg som sto tidlig opp for å ta bussen til Porto de Mogan. Derfra går det buss til Mogan hver time - ti over halv. Med god trening idet å nå denne bussen, nådde vi den med god margin. Første gang jeg så bakken opp mot skaret over Veneguera, syntes jeg den så både bratt og luftig ut. Den er blitt mye bedre etter et par år... Det hjelper å vite hvor bratt og lang bakker er. Vi kom opp i et helt greit tempo, uten å ta i for mye. Nedover mot Veneguera, som vi kunne se foran oss, gikk det mer enn greit. Nedoverbakker er ikke problemet. Vi hadde tatt bussen 09:40, og var fremme en stund over 11. Alt for tidlig til lunch. Og planen var jo å ta en rundtur på 5 kilometer. Av en eller annen grunn, fikk jeg det for meg at den rundturen ville være både luftig og bratt. Og jeg hadde fått nok av luftige og bratte turer. Selvsagt var turen ikke så luftig og bratt at jeg ikke kunne ha gått. Sigbjørn og Edvin tok turen, og den var så godt som "grei". Vi var enige om å møtes klokka halv ett. Det ville gi karene litt over en og en halv time på 5 kilometer. Det viste seg at turen er litt over 5 kilometer. Jeg kunne vente nede i Veneguera, eller følge med et stykke og så snu. Å sitte og vente er mindre kjekt enn å gå. jeg tok følge oppover mot Tasarte. Første del av rundturen følger den gamle stien mellom de to landsbyene og var egentlig vei. Av alle ting gikk veien over en bekk - med vann. Vi måtte trå på gangsteiner over bekken. En ny opplevelse for meg på Gran Canary. Litt oppe i dalen sa vi farvel til veien som gikk over til sti - en gammel "camino" og bare noen meter lengre opp sa jeg farvel til de to andre. De fortsatte på rundturen, og jeg videre oppover langs caminoen. Det var mye mer "grønt" her enn ellers. Til og med grass i stien enkelte plasset. I tillegg dukket det opp blomster, både gule og blå. Når det også landskapet rundt var verdt å se på, med bratte fjell og til og med en foss, ble det hele en skikkelig fin tur. Selv om jeg gikk fram og tilbake samme sti. I følge kartet snudde jeg bare noen få meter fra bilveien og nesten på toppen av stien. Jeg var antakelig kommet et par kilometer fra stidelet. Uten klokke var det vanskelig å vite nå jeg burde snu - for å nå tilbake til avtalt tidspunkt. Det går fortere nedover. Nesten nede gikk jeg forbi et par, og spurte (på norsk - selvfølgelig) om klokken. Noen minutter på halv ett, var svaret. Det ble noen kjappe trinn ned til møtestedet. Hvor Sigbjørn og Edvin akkurat hadde kommet. Det ble en kjekk og lang lunch på plazzaen i Veneguera. Noe av grunnen til at vi tar turen. Og noen syntes "gratisdrinken" etter måltidet var utmerket, selv etter tre glass.... Tilbaketuren gikk i rolig tempo, selv om det kom nesten 20 norske bak oss. Og vi nådde bussen i Mogan klokka 3 med god margin. En skikkelig fin avslutning på 14 dager med tur i "syden".Les hele artikkelen

En kort tur for meg - lang for de andre. Det nærmet seg slutten på "ferien" i Puerto Rico. Bare to dager igjen. Nå hadde noen av turgjengen hatt noen dager med bare korte turer og de ville gjerne på en litt lengre tur. Planene for torsdagen ble lagt på onsdags kveld. Vi skulle - selvsagt - først til Norskeplassen og så videre til Eivinds plass. videre der i fra var ikke helt avgjort. Værmeldingen var ikke helt på topp. Det var fortsatt snakk om regn, som omtrent hver dag vi hadde værrt her nede. Om vi startet tidlig, kunne vi muligens unngå det meldte været. Og det er jo ikke noe i veien for å starte tidlig? Klokka halv ti sto vi klar for å ta ut på en av de siste turene denne gangen. Deet begynner å bli en vane å ta opp den bratte bakken omtrent fra hotelinngangen. Jeg kan fortsatt huske at jeg syntes den bakken var bratt og luftig. Og var glad for å komme opp på "flaten". Jeg er f ortsatt glad for å komme opp, men det er mer på grunn av pust og puls. Bakken er fortsatt bratt, men langt fra så "utsatt" som i de første årene. Det hjelper å ha gått opp noen ganger - og ned.... På en eller annen måte har vi kommet i noe bedre form enn da vi kom ned. Den slake bakken oppover går nå i "prate" tempo. før hadde noen av oss nok med å holde følge. Det hjelper å gå hver dag. Vi hadde startet tidlig. Norskeplassen lå øde og tom da vi kom. Bakken opp mot Sukkertoppen er lang, og over 100 høydemeter. Fra toppen kunne vi se bortover mot Eivinds plass, men vår plan var å gå opp veien mot stidelet til "Våres plass" og Eivinds plass. Nå er stien mellom veien og Eivinds plass bra merket, men det er lett å gå feil ut av veien. Stien går tilbake - litt sørover - og følger ikke bilsporene nordover. Vi hadde vært her før og havnet selvsagt på rett vei. Det er kjekkere å gå ute i terrenget enn på veien, eller for den saks skyld på stien opp mot Norskeplassen. Det er mer busker og planter. Stien går forbi rester av hus. Det må ha bodd folk her en eller annen gang.Eivinds plass er egentlig en fin "plass". Det er god utsikt og en fin benk å sitte på. Boka er gjemt bak i benken og ikke i varden. Vi har oppdaget en sti som går fra veien rett ved "Dusjen" og ned til Eivinds plass. Selv om denne turen er en av de siste denne gangen, så planlegger vi å ta den nye stien neste gang vi er nedover. Det skal bli spennende å se hvor denne stien tar oss, og hvor lang tid det vil ta. Etter en god pause bar det videre - mot Sukkeertoppen, men først nedover før bakken opp. Det er ikke lange strekket fra Eivinds plass til Sukkertoppen den veien. Nede ved Norgesplassen var mye mer folk enn da vi gikk oppover. Gjengen syntes det var alt for kort tur å "bare" gå til Eivinds plass. Det hadde jo "bare" tatt vel et par timer.... De besluttet å ta hjemturen om miljøstien og Arguineguin og opp Balitobakken. For egen del var det var det ikke snakk om noen langtur denne dagen. 25 kilometeer på beina tidligere i uka hadde ikke gjort kneet bra - snarere tvert om. Jeg fikk ta en "rolig" dag, og heller satse på o kunne bli med på fredagens tur. Norgesplassen er likevel ikke slutten på turen. Jeg måtte jo ned til hotellet også. Jeg valgte å gå "Dalen" nedover. Det ble en fin tur. Jeg Har ikke hatt for mange turer alene her nede,og det var helt greit å kunne gå for meg selv. Det kjedelige var jo selvsagt at de andre fikk en mye lengre tur enn meg den dagen. Det får jeg bare leve med.Les hele artikkelen

En skikkelig langtur med mye stigning. Fra "hylla" over Mølla - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen Edvin var klar. Været var greit. Turmål var greit, men spørsmålet var om jeg var klar. Klar for en langtur. Fra mølla ved Mogan til Puerto Rico. En tur Edvin regnet med ville ta omtrent 6 timer - uten pausene. Nå er lengden på turen i sammenheng med et kne som ikke oppfører seg som det bør, bare en ting. Noe annet er bakken opp fra mølla, og ikke minst "hylla" bortover mot brinken. Smal sti, er en ting. Smal sti og stup til høyre, noe helt annet. For oss med et snev av høydeskrekk. Jeg sa i utgangspunktet at jeg ville stå over. Så kom Alf og spurte om å få være med. I tillegg ville min yngste bror og Hilde slå følge. Det ble vanskelig å bakke ut... Øverst i pinjeskogen - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen En annen sak er jo at om jeg sier stopp nå, har jeg høyst sannsynlig gått denne turen for siste gang - forrige gang vi var her nede. Det ble en urolig natt - tanken på om kneet ville holde, og hvordan det ville gå op bakken og over "hylla" gjorde sitt. Vi var tre stykke som startet fra hotellet - Alf, nytt hyggelig bekjentskap, Edvin, turleder og kjentmann, og - meg. Yngste bror, Petter og Hilde ville møte oss ved mølla. Vi tok buss rundt 9 fra Puerto Rico og nådde bussen til Mogan 09:40 med god margin. Bakken opp fra mølla, ovenfra - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen Petter og Hilde ventet på oss, og hadde alt startet på bakken. 700 høydemeter omtrent rett opp. Uavhengig av høydeskrekk, så er det en imponerende bakke. Ovenfra virker det stupbratt, og nedenfra omtrent umulig å komme opp. Stien gå likevel rimelig greit oppover, og det er bare noen små felter med løs grus som må forseret - oppover. Hylla er noe helt annet. Smal sti (nå ja - omtrent en meter bred) langs fjellveggen med stup på andre siden. Helt greit for de fleste, men for egen del var jeg glad for omtrent å tråkke på skoa til Petter. Oppe, går det fortsatt oppover, men betydelig mindre bratt enn i bakken. Stien går opp til om trent 1000moh rett før "To rom og kjøkken". Landskapet er først litt øde med bare noen busker, men jo nærmere To rom og Kjøkken du kommer jo mer pinjer blir det. Ved "to rom og kjøkken" begynner pinjeskogen. Et lite stykke nedenfor "to rom og kjøkken" deler stien seg. Vi, det vil si Edvin, Alf og jeg ville nedover mot Cortadores, men Petter og Hilde ville til Tauro. På vei mot "To rom og kjøkken" - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen I følge Petter er stien ned til Tauro helt grei. Den gå litt opp og ned 5-6 kilometer før den går over i traktorvei som følges helt ned til Tauro Grill. 20 kilometer totalt fra Mølla. Det var tid for en liten pause, og en liten oppsummering. Bakken opp hadde tatt omtrent en time - videre til "To rom og kjøkken" en ny time. Vi lå godt ann i forhold til oppsatt skjema. Og fra "To rom og kjøkken" går veien videre på godt opparbeidet sti gjennom pinjeskog. Utsikten ut over mot Tauro og de andre smådalene, er imponerende, og bare det er belønning god nok for å ta denne turen. Med bare tre i følge ble det lite stopp og få pauser. Noen små pauser, bare for å beundre utsikten, som er skikkelig fin, hadde vi likevel. I bakken - foto Petter og Hilde Bloch Johnsen Oppe i høyden hadde vi lett regn. Det ga seg etter hvert, og sola tittet gjennom. Nedover, inne i skogen ble det derfor så pass varmt at jakken måtte av. Ute av skogen ved Cortadores kunne vi se den stor pinjen og veien. Vi skulle følge denne noen kilometer nedover mor Norskeplassen. Det hadde blåst opp. Vi fikk skikkelig medvind nedover, og kilometrene trillet unna. Ved "dusjen" sa vi farvel til veien og fulgte et tråkk et stykke. Det gikk imidlertid snart over i traktorvei, og ved "Karpedammen" var vi tilbake på veien, som vi fulgte til Norskeplassen. Som lå helt øde da vi kom. Ikke en kjeft. Vi satte oss ned og tok en skikkelig pause. Det kjentes godt å sitte ned etter 22 kilometer og nesten 5 timer på beina. I god fart. hylla - foto Hilde Bloch Johnsen De siste 3 kilometrene til Natural Park, var ikke udelt behagelige. Stive bein, vonde føtter og en bratt bakke ned er ingen god kombinasjon. Men ned kom vi alle tre. Til og med i godt humør... Det hadde vært en skikkelig fin tur. Bakken opp er jo en opplevelse, og naturen oppe i pinjeskogen bør folk få med seg - minst en gang. Når også det lange strekket fra Cortadores til Norskeplassen går unna i god fart (og i godt humør) ble det hele en skikkelig godtur. Totalt ble det 25 respektable kilometer på litt over fem en halv time med omtrent 1000 høydemeter. Godkjent på alle måter. Les hele artikkelen

Rundtur til "Våres plass", Karpedammen og Eivinds plass. Da var det klart for en litt lengre tur med hele gjengen. Og i tillegg Kjell. Vi var med andre ord ni stykker som gjorde oss klare for tur denne mandagen. Selv etter en tur på søndagen sammen med Norskeklubben, var samtlige ivrige etter en ny tur mandags morgen. Selv om en del av oss alt hadde gått turen gjennom Champanjedalen til "Våres plass", var champanjen kjøpt inn og den måtte jo brukes. Vi startet opp den bratte bakken fra hotellet. Det er korteste vei til Norskeplassen. Selv om det er korteste vei, så er det 3 kilometer. Mye slakt oppover, og i sola blir det varmt. På denne turen var det sola som dominerte. Det hang noen skyer på himmelen, men for en gangs skyld kjentes det ut som "sommer". Det er hyggelig å gå i lag med venner - i godt humør - i godt vær, og med god drikke i sekken. Det ble en del historier og snakk om de forskjellige turene som det er mulig å ta ut fra Norskeplassen. Over i Champanjedalen, ble det snakk om trær og fugl. Det står noen store pinjer i dalen, og lenger opp er det noen tørre bare trær. Her har noen sett ørn, og det kan være fiskeørn med tilhold i Norge på sommeren. Det hadde jo vært kjekt om så var tilfelle, men for vår del så vi ikke fuglen i det hele tatt. Bakken ned til champanjedalen er bratt. Den går ut til høyre og følger ikke sykkelløypa. Nede i dalen går stien over et elveleie, og i noen busker ligger det et par flasker - champanjeflasker - selvsagt. I følge Edvin er stien "åpnet" av Narvaseter og vi undres på om hun hadde med flaskene. Vi sparte flasken (i entall) til "Våres plass". Det var folksomt på "Våres plass". Det satt folk rundt omkring, og det både kom og gikk folk mens vi var der. Det flotte været hadde lokket flere enn oss ut på tur. Litt i kontrast til forige gang, men det var i regn og vind.... Etter en god stopp - noen påstår champanje er godt - ble det til at vi tok mot Karpedammen. For å gjøre en skikkelig langtur ut av det. Vi kom til dammen nesten samtidig med et par andre. De holdt på å mate fiskene - med pizza. For å kunne se fiskene, var det egentlig en god ide. De svermet rundt pizzastykket som fløt på overflaten. Ved stidelet til "Våres plass" og Eyvindsplass, delte gjengen seg i to. Jentene ville ta den korte veien mot Norskeplassen og videre mot solsenga. Vi, det vil si, Sigbjørn, Edvin, Kjell og jeg tok mot Eivinds plass. Noe som ikke er en lang tur. Stort sett en kilometer bort og en kilometer tilbake opp bakken mot Sukkertoppen. Det ble Dalen hjem fra Norskeplassen. Et stykke nedover mot "Dalen" svinger stien tilbake og ned mot "hylla" i dalen. Her går det en sti rett fram, som ender ut i en vei, som igjen ender ut nede i Balito. Raskeste vei (tror jeg) ned til stranden fra Norskeplassen. Her delte vi oss, slik at jeg gikk Dalen alene tilbake. En fin tur i fint vær.Les hele artikkelen

Fra Norskeplassen via miljøruta. Søndag har Norskeklubben tur fra Puerto Rico og Arguineguin til Norskeplassen og tilbake til en av stedene. Annen hver søndag Puerto Rico og Arguineguin. Denne søndagen ville turen fra Norskeplassen gå til Arguineguin via miljøruta. Gjengen pleier å være med på disse turene, For noen av oss, som har vært her nede noen år, så er en slik tur en anledning til å friske opp gamle bekjentskap. Søndag var det med andre ord ingen diskusjon hvor turen skulle gå. Fra Norskeplassen. Det ble en runde på hvem som ville være med ned til senteret i Puerto Rico for å gå opp til Norskeplassen. Av vår gjeng var det bare Edvin og Anne Margrete som tok turen nedover bakken fra Natural Park. Vi andre ventet og startet senere opp bakken mot Norskeplassen. Vi manglet derfor både turleder og assisterende turleder fra start. Nå har vi etter hvert gått bakken opp fra hotellet og mot Norskeplassen, så mange ganger, at vi vanskelig kan rote oss bort. Vi var ikke alene på tur mot Norskeplassen denne morgenen. Etter en uke med dårlig vær, var det endelig vanlig tur vær igjen. Det vil si sol - 14-15 grader oppe og en liten trekk. Så nær perfekt turvær som det er mulig å komme. Det var på tide at været ble bra. Jeg begynte slippe opp for ull. Denne dagen var det standard "utrustning": kortbukse og tynn kortarmet treningsbluse. De fleste veteranene her nede går stort sett uten noe på overkroppen. Det er heller ikke mange som har vært her nede før, som bruker ryggsekk. Det er "rompetasker" med plass til vannflaska som dominerer. Det er ikke vanskelig å se hvem som er "fersk i heia" og hvem som er på lantidsferie. Brunfargen er temmelig avslørende. For vår del mangler fargen litt - vi skylder på det dårlige været vi har hatt... DEt var skikkelg mye folk på Norskeplassen. Langt fra alle skulle med Norskeklubben til Arguineguin. Vi ble 40 stykker som tok mot miljøruta. Vi gikk miljøruta for bare noen dager siden. Det burde jo være mindre interessant å gå den igjen, men den gangen gikk vi i regn. Det ble jo en helt annen tur i sol og sommer. Med 40 stykker på tur, blir det en lang rekke. Ikke alle er i like god stand til å gå fort over hindringer og ned bratte kneiker. Det ble noen små stopp underveis. Ikke så rart, en dame vi snakket med var 84... Selv med så mange. holdt vi greit følge og i et greit tempo. Her har Norskeklubben virkelig samlet noen dyktige turledere. Jeg vet av egen erfaring hvor vanskelig det er å finne et tempo som passe "alle". Jeg tror de aller fleste var godt førnøyd med turen denne søndagen. Det manglet i hvert fall ikke på entusiasme i allsangen under møtet i Arguineguin. For vår del gjensto turen langs stranden fra Arguineguin til Balito og ikke minst bakken opp til hotellet. Ikke langt i seg selv, men etter 7-8 kilometer på tur, ble det jo noen kilometer ekstra - med innlagt stopp for forfriskninger... Det ble hele dagen på tur, og det er jo meningen. Les hele artikkelen

Endelig en litt lengre tur - i finvær. Endelig langtur. Endelig finvær. Endelig fungerte foten en stund. Det var lenge siden vi hadde svettet skikkelig i oppoverbakken fra Natural Park. Omtrent et år, og det til tross for at vi alt har vært innover noen ganger i år. Sol i bakker, gir svette. Planleggingen manglet, men endelig var Edvin på plass som turleder, og det kunne i tillegg se ut som om han var klar for en litt lengre tur. Alt fredags kveld ble det klart at det ikke ville bli mange på lørdagstur. Selv om værmeldingen var fin. Den kvinnelige del av følget ville hvile beina. Bestyrerinnen skulle passe barnebarn og jeg var satt opp som avløser for bestyrerinnen. Edvin møtte opp på appellplassen klokka 10, og bare Sigbjørn kom etter. Planen var å gå til Norskeplassen og så sjekke form og føre. Sigbjørn hadde skumle planer om en langtur. Det hadde blitt mange korte turer til nå denne turen. I det de var klar til avgang, kom beskjeden fra HK at jeg ikke trengtes som avløser, og kunne stille til start. Det ble noen hektiske minutter, før alt var på plass og skoene knyttet. Vi ble tre på tur denne lørdagen, og vi ble enkelt enige om å ta den bratteste bakken opp fra Natural Park. Den starter til venstre for inngangen. Og bakken tar omtrent hele stigningen i en jafs. Pulsen kom kjapt opp. Innover motNorskeplassen gikk det greit unna. På plassen var det hektisk aktivitet. Politiet var observert på vei opp og alle spor av salgsvirksomhet måtte vekk. Vi satt og så på skuespillet. Det fungerte greit for alle tre. Denne dagen måtte det bli en litt lengre tur. Vi ble eninge om å ta opp til "Våres plass" gjennom Champanjedalen. Vi møtte en del syklister som brukte deler av stien. Fra toppen over Champanjedalen var sykkelsporene vekk. Det er en drøy og bratt bakke ned i til bunn og en ennå drøyere og brattere bakke opp på andre siden. Regnværet siste uke hadde gjort at bakken var hard som betong. Enkel å gå på, og null fare for utgliding i løsgrus. Det gikk fort ned og ikke fullt så fort opp bakken. På "Våres Plass" traff vi kjente. Her møttes ungdom på 70 og deromkring til prat om maraton og slike utskeielser. Vi fortsatte mot Karpedammen. Det var helt greit å komme opp i høyden og få noe trekk i ansiktet. Nede i dalen hadde det vært hett... I Karpedammen var det - fisk. Nede ved stidelet mot "Våres Plass" - Eivindsplass på veien mellom Norskeplassen og Contadores, ble det nødvendig med en sjefsbeslutning. For egen del mente jeg at kneet hadde fått nok denne dagen, mens Sigbjørn og Edvin var klar til å forlenge turen. De tok innover mot Eivinds plass, mens jeg tok sikte på Sukkertoppen og Norskeplassen. Foten var litt stiv og vond et stykke. Bakkene fra Sukkertoppen og ned til Norskeplassen ordnet den saken. Nede på Norskeplassen var jeg klar - for en kjapp tur i "Dalen". Endelig fikk jeg en tur - som i gamle dager - i full fart. Det var heldigvis ikke mange folk på vei gjennom "dalen" denne dagen. De få jeg passerte må ha lurt på hva i alle dager jeg sprang etter. Jeg har nå gått "Dalen" noen ganger, og husker fortsatt første gang. Da syntes jeg den var både bratt og at det var skumle plasser med stup på siden. Denne gangen gikk det i full fart uten merke noe til slike ting. Les hele artikkelen

Den korte men kjekke turen. Det er en tur på Kanarieøyene jeg gleder meg spesielt til. Den går fra Mogan og over fjellet til Venguera. Dette er ikke en lang tur bare tre fire kilometer hver vei, men her er det opplevelsene som gjelder og ikke lengden. Denne gangen gikk turen på en torsdag og det var en god gjeng som hadde meldt seg på turen. Heldigvis var turleder Edvin på plass, og kunne lede oss ned bakken til buss-stasjonen i Puerto Rico. Tidlig.... For å komme til Mogan gjelder det å nå bussen i Porto de Mogan klokka 10:40. (Bussen går hver time - ti over halv.) Vi var en time for tidlig og kunne ha tatt bussen 09:40, men gruppa manglet et nytt medlem som skulle komme med en senere buss. Tilsammen ble vi ni stykker på tur denne dagen. Turleder og assisterende turleder var med. Sigbjørn og Anne Lise pluss venner fra nordfylket, Kjell, Bestyrerinnen og jeg utgjorde resten. Det ble folksomt på bussen oppover mot Mogan. Vi reiste fra regnet i Puerto de Mogan og opp mot mørke og truende skyer. Heldigvis var det opphold i det vi startet på stien oppover mot skaret mellom Mogan og Venguera. Det ble faktisk sol og varme oppover et stykke. Nå blåste det ganske kraftig på toppen, så her ble det ikke den vanlige stoppen. Vi skynte oss videre... Det som møtte oss over kanten var Venguera i sol med regnbue over. Og igjen vil jeg påstå at vi egentlig ikke har bruk for regnbuer på tur i syden. Som nevnt er turen frem og tilbake ikke lang bare 7-8 kilometer tilsammen. Det hjelper på med en stigning på 400 høydemeter i tillegg. Likevel er dette en kjekk tur. Stien følger en gammel "camino" - sti - vei, som ble brukt i gamle dager, før bilveiene kom. Mogan er en gammel by, og Venguera er en gammel liten landsby. Bare det å komme til et sted som ikke er preget av turisme, og få et glimt av "gamle dager" gjør turen verd å gå. Fra passet ser Venguera ut som en oase i fjellet med grønne planter, palmer og bananer og sitroner. Stien nedover slynger seg greit langs fjellet. Det er aldri bratt, og fortsatt er det mye igjen av den gamle "caminoen", Med en liten vegg på den åpne siden og nærmest brostein i stien. For min del er det kjekt å gå slik på gamle stier. Det er temmelig ulikt andre plasser jeg har gått. Og det gjør det interessant. Nesten nede ved Venguera, fikk vi regn på oss. Det ble opphold i det vi nådde Plazaen og stedet hvor vi hadde tenkt å spise lunch. En temmelig våt gjeng, og stedet hadde ikke plass innendørs. Vi måtte finne en annen plass til lunchen. 9 stykker som spiser pizza og prater kan antakelig høres lang vei. Vi gikk samme vei tilbake. Det blir likevel en annen tur. Det oppdaget de tre karene som gikk feil... Det blåste fortatt friskt, men regnet holdt seg borte og vi fikk tid til en liten Underberger under toppen. Nesten nede kunne vi se klokka tre bussen kjøre. Det ville derfor bli tid for en stopp i Mogan, før vår buss gikk klokka 4. Selvsagt fikk vi regn nesten nede, og nok en gang var det en våt gjeng som inntok spisestedet. Nok en skikkelig fin tur til Venguera, selv om det både regnet og blåste. Dette er en så pass kjekk tur at vi muligens tar den en gang til før vi reiser fra øya. Forhåpentligvis da i sol og med mer sommertemperatur. Les hele artikkelen

Dårlig vær og kort tur. Det blir liksom ikke orden på noe som helst. Ikke på været. Det er fortsatt dårlig. Ikke på værmeldingen, som melder mer regn. Ikke på syke turdeltakere, som fortsatt ikke kan være med på tur. Ikke på turmål, og ikke på turdeltakere. Når det gjelder det siste, så er heldigvis ikke alle ting negative. Denne dagen ringte datter og ville være med på tur. Det er skikkelig kjekt. Det må innrømmes at ledelsen av turgjengen ikke har fått gjennomført alle planlagte turer etter programmet. (Et program som ikke finnes, men det er ingen unnskyldning?) Været får ta skylden for manglende gjennomføring. Turleder og assisterende turleder har i hvert fall gjort sitt for å legge opp skikkelige turer. Turleder Edvin er fortsatt "sykemeldt" og assisterende turleder måtte igjen overta. Sigbjørn kom med forslag om vidunderlige langturer, som inn til "Våres plass" via Champanjestien, videre til Karpedammen, muligens om Eyvinds plass, før retur til hotellet. Eller kanskje opp mot Ivars plass? Vi ble i hvertfall enige om å ta til Norskeplassen, og så fikk vi se... Det ble en god gjeng som tok opp bakken fra Natural Park. Sigbjørn, Anne Lise, Anne Margrete, bestyrerinnen, Datter og jeg. Ikke langt oppe i bakken var det for en gangs skyld stopp for regulering av antrekk. Det var sol og varme. Og det var adskillig flere folk på Norskeplassen enn dagen før. Datter hadde dessverre ikke tid til en dagstur, og ville måtte snu forholdsvis snart. Vi ble enige om å ta til Sukkertoppen - og se ann forholdene. Det var mørke skyer i nord, og det hadde blåst opp. På sukkertoppen ulte det rundt ørene og det kom noe lett nedbør. Mer regn og vind var liksom ikke det de fleste av oss ønsket seg. Det ble litt surt, og de fleste av gjengen ville følge Datter ned "lavlandet!. Det var snakk om å bare ta "Dalen" tilbake til hotellet. Datter, som var uten regntøy ønsket å komme ned i le av vinden og regnet. Jeg må innrømme å ha liten lyst til å ta lengre innover i det været vi hadde akkurat da. Vi snudde nesa mot Norskeplassen. Der traff Datter kjente, som var ute på joggetur, og hadde omtrent vært rund den runden vi hadde sett for oss. Datter ville også jogge siste stykket, og fikk følge av Sigbjørn. De sprang lekende og lett fra oss andre over markene mot "Dalen". Vi kom etter i et mer bedagelig tempo. Nå er "Dalen" egentlig en fin tur. Nedover i det minste. Og nede i "Dalen" er det grei sti og temmelig flatt. Det er utsikt utover mot sjøen, og det er i hvert fall "finere" natur enn oppe på toppen i grushaugen. Flat og svinget vei gjør at turen ut mot hotellet virker lang - i forhold til å ta stien ut og bakken rett ned... Når alt kommer til alt, er det egentlig ikke store forskjellen i lengde på de to stiene, tror jeg. Først stakk Sigbjørn og Datter bokstavlig nedover, så mistet vi Anne Margrete, hun stoppet for å snakke med kjente. Da ble det bare oss - den harde kjerne - Bestyrerinnen, Anne Lise og meg som fullførte sammen. Dagens tur ble sterk amputert i forhold til "planen". Været får ta skylden. Likevel ble det en kjekk tur mot Norskeplassen og Sukkertoppen. Tilsammen 9 kilometer og litt over to timer. Bra på en onsdag.Les hele artikkelen

Fra Natural Park om Norskeplassen til Arguineguin. Regn var det vi fikk servert til frokost. Og det så heller ikke bra ut i for dagen videre. Tunge truende skyer med noen små glimt av blå himmel. Ute i sjøen var det blåfargen som dominerte. Håpet lå i at finværet ville komme inn over landet etterhvert. Med dårlige værutsikter, ble det ganske kjapt besluttet å stå over en langtur. Hvor turen ellers skulle gå, ble ikke diskutert. Turgruppa lider under mangel på lederskap. Edvin, som har tittel av turleder og organisator (med god hjelp av Anne Margrete - selvfølgelig), har holdt sengen med feber de siste dagene. Assisterende turleder Anne Margrete kom kjapt opp med forslaget om å gå Miljøløypa. Det betydde - selvsagt - først en tur inn til Norskeplassen. Vår gruppe velger korteste og bratteste vei fra Natural Park. Rett opp fra hotellet og rett mot delmålet - Norskeplassen. Selv om vi startet i oppholdsvær, varte det ikke lenge før vi fikk lett regn på oss. Heldigvis var det minimalt med vind denne dagen. Det gjorde at det føltes varmere og bedre enn under gårsdagens tur. Da var det kaldt en stund.... Vi kom til en nesten tom Norgesplass. Bare noen trøndere satt rundt et av bordene, og de inviterte oss bort. Det ble ikke lange stoppen før vi gikk ut gjennom porten og opp bakken mot Miljøløypa. I regn. Løypa går ut mot brinken over Arguineguin dalen og følger denne på nedsiden av en "plantasje" - et langt stykke, Med regn var deler av stien noe sleip, og det var langt ned enkelte plasser. Selvsagt helt ufarlig, men med "god utsikt" ned i dalen. Turgjengen diskuterte hva som ble dyrket. Det var helt klart flerårige planter. De var egentlig busker og hadde store fine blomster. Vi kunne se noen som jobbet med plantene. Og for oss så det ut som de "høstet" blomster. Blomster med lange stilker. Ingen av oss kjente igjen blomsten, selv om vi ganske nær, og kunne studere den. På hotellet kom Olav (som ikke var med på dagens tur) med svaret: Protea. Nettopp en skikkelig fin blomst som står seg lenge. Det gikk helt greit nedover mot Arguineguin. Så vidt høydeforskjell - nedover, gjorde det enkelt. Og kilometrene forsvant fort. Det som ikke forsvant var regnet, Vi hadde ikke regn hele tiden, men det ville liksom ikke bli tørt. Nesten nede måtte vi over motorveien, og det er ikke til å legge sjul på at biler og motorstøy ikke helt går sammen med fjelltur. Assisterende turleder Anne Margrete hadde klart jobben fint. Vi kom ned på en parkeringsplass, mens stien egentlig skulle komme ned et lite stykke lengre borte. Det var egentlig greit, for den andre stien ned skal være brattere. Stien var delvis merket met hvite T-er, og stykkevis med varder . Noe som gjorde det enkelt å finne fram. Bak oss ble himmelen blå, og sola tittet så vidt gjennom et par ganger. Vi måtte ned i Arguineguin for å komme til hotellet. Det ble diskutert hvor lunhen skulle inntas og om vi skulle ta bussen - i stede for å gå.... Plutselig var vi ved kirken, som serverte smørbrød og vafler. Det ble ikke diskutert noe særlig- utenom hvor vi skulle sitte. I sjøkanten var det sol og sommer. Vi fant en plass ute og kunne tørke klær og varme kroppen. Etter pause og lunch fortsatte vi mot Balito og bakken opp. For vår del ble det en tur til den norske skolen for å besøke datter og Thor, før vi også tok opp bakken til Natural Park. Dagens tur ble på omtrent 14 kilometer - inklusive turen fra Sjømannskirka og opp til Natural Park. En våt opplevelse. Les hele artikkelen

Klabbeføre på tilbakeveien. Hvem skulle tro at det skulle bli dårlig vær. Det skal være bra vær når vi skal ut på tur, i hvert fall med utgangspunkt i Puerto Rico. Det startet med kommunikasjonsproblmer. Datter skulle egentlig ha blitt med på dagens tur, men måtte melde avbud. Problemet var å melde avbud. Alt ordnet seg etter hvert, og bestyrerinnen og jeg satte farten opp bakken fra Natural Park for å ta igjen de andre som hadde startet før oss. Opp bakken gikk greit. Litt lengre innover flaten mot Norskeplassen fikk vi dagens første dråper på oss, og en nydelig regnbue over. Hvem trenger regnbue på Kanarieøyene? Litt lengre innover gikk dråpene over i regn. ikke mye. men nok til at regntøyet kom på. Det var andre på vei innover mot Norskepålassen. Mange uten regntøy og en del uten noe på overkroppen i det hele tatt, andre med sommerturklær, og noen (som også antakelig hadde kikket opp) med regnklær. Turgjengen var sørgelig liten denne dagen. Alt før vi reiste nedover var det noen som fikk helseproblemer. Vel framme, så måtte Edvin innse at feber og tur ikke går bra sammen. Det var den harde kjerne igjen: bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise. Planen var å ta til "Våres plass" og så bestemme tilbaketuren. Vi nådde Norgesplassen i fin stil. Det var andre der, men på langt nær så mange som vanlig. Turen opp til "Sukkertoppen" gikk greit. Det var opphold. Videre innover kom regnet. Videre mot "Våres plass" ble det både regn og vind. Skikkelig ufyselig en liten stund helt ytterst, hvor vinden tok ekstra opp fra dalen. Det ble et kort opphold ved varden. Alle planer om å gå Champanjestien, eller mot Karpedammen, ble utsatt til en annen dag. Vi ble fort eninge om å ta kjappeste vei tilbake - samme vei som vi kom. På vei tilbake fikk vi klabbeføre. Regnet gjorde at det fine støvet som terrengbilene hadde laget, festet seg under skoene. Klabbene hang skikkelig...Regnet tok omsider slutt. I ruinene av et gammelt hus sto det en gjeng - uten regntøy. Også de hadde tenkt seg til "Våres plass" og videre ned til Arquinequin dalen. Også de snudde. Nede på Norskeplassen var det tomt. Nesten ikke folk. Det tror jeg ikke er vanlig. Vi bestemte oss for å ta "dalen" til bake til Natural Park. Det betød holde til venstre utover langs brinken og så gå langs god sti tilbake. Naturligvis ble det sol og sommer. Men "dalen" er en fin plass i sol og sommer, så vi fikk en skikkelig grei tur utover mot kysten. Nede ved hotellet snakket vi med folk, som kunne opplyse at det hadde snødd - snø .... høyere opp. Ikke rart det hadde vært surt et stykke. Det ble likevel en smak av sommer siste delen. Det ble 12-13 kilometer og tre timer denne dagen. En fin tur i kortbukse med både sol og regn - i januar.Les hele artikkelen

Med bestyrerinne, datter og Thor på tur. På en øy langt ute i Atlanteren? Sammen med Thor? Det var ikke helt det jeg trodde skulle bli mulig første dagen på "ferie" eller som jeg liker å kalle det - "firmatur med NAV". Vi er i Puerto Rico. Min datter og yngste barnebarn Thor er på skolen litt lengre nede mot Arquinequin. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli mulig å dra på tur med både datter og barnebarn. Det var en gledelig overraskelse. Vi det vil si : først og fremst Bestyrerinnen, men også gode turvenner som Sigbjørn og Anne Lise, og i tillegg sterke representanter for nordfylket: Edvin og Ann Margrethe. Det var kaldt på søndagsmorgenen. Bare så vidt 13-14 grader. Det ble heldigvis bedre da sola kom over kanten. Men 15 grader sol og sommer, er jo egentlig perfekt gåvær, og det var været vi fikk servert.... Det ble klart fra morgenen av at Datter og Thor ville komme opp - for å gå tur. Gutten er "bare" 6 år. Jeg var litt i tvil om hvor langt det ville være greit å gå med guttungen. Inn til Norskeplassen. Så fikk vi se hvordan form og føre er. Det ble Bestyrerinnen (mormor), datter, Thor og meg i følget fra start. Vi startet fra hotellet "Natural Park" øverst i Nydalen, og tok rett opp mot Norskeplassen. Gutten i front og han hadde ingen problemer selv om bakken er både lang og bratt. Det var andre i følget som pustet mer... Et stykke opp mot Norskeplassen ble det nødvendig med "bensin", men vi kom fram i god stil. Sigbjørn og Anne Lise hadde startet før oss, men ventet til vi kom fram til Norskeplassen. Sammen ble vi enige om å ta Lavendelstien mot Krossen for så å gå mot skolen. Vi var ikke alene. Det var folk på vei både mot og fra Norskeplassen. Stiene er ofte smale, så flere plasser måtte vi opp i bakken for å slippe fol fram. Det har ikke regnet på riktig lenge, Vi kunne se rester av lavendel. men av grønt var det stor sett bare kaktus igjen. Stien gjennom Lavendeldalen starter rett bak porten på Norskeplassen, ned bakken i gjelet nedenfor plassen. Den når en vei et stykke lenge nede, og veien følges bare et lite stykke nedover, før det igjen er ut i terrenget. Oppe på "brinken" følger stien en vei mot Korset, som lett kan sees mot himmel og sjøen. Vi møtte Norskeklubben på den vanlige søndagstur. Gjengen hadde startet i Arquinequin, og skulle til Norskeplassen, for så å gå til Puerto Rico. Fra Korset gikk vi rett ned mot skolen. En både bratt sti og med løs grus. Vi gikk forsiktig. Datter mener det går på 20 minutter både opp fra skolen til korset og tilbake. Vi brukte mer, - og det var IKKE Thor som holdt igjen. Det var kjekt endelig å komme ned til lavlandet. Thor - 6 år, hadde gått mesteparten i bra tempo. På slutten gikk det litt på viljen, men nede på skolen - etter en is, var humøret igjen på topp. Etter noen timer på beina, og nesten en mil i terrenget var turen over. En skikkelig fin tur i skikkelig fint selskap. Det lover godt for fortsettelsen de neste dagene fremover.Les hele artikkelen

Finvær i januar må utnyttes. Av forskjellige årsaker, blir det ikke tur på lørdag. En årsak - som ikke har noe som helst med meg å gjøre, var værmeldingen. Lørdag skal det regne og blåse. For broderen betød dette at han godt kunne tenke seg en fredagstur. For egen del blir lørdagen tilbrakt i fly... Nå var værmeldingen bra for fredagen. En kikk ut vinduet på morgenen gjorde det klart at værmeldingen hadde helt rett. Det så ut til å bli en fin dag. For tur. En telefonsamtale med broderen gjorde det også klart at vi ville komme oss på tur. Det vanlige spørsmålet ble hvor? Han så for seg en litt lengre tur enn det vi hadde hatt i det siste. Jeg kunne godt tenke meg en tur rundt Lifjell. Det er en passe tur på en passe fin dag. Broderen er skeptisk til hele stedet og hele turen. Han hadde et hallingkast oppe i lia i fjor, og har ikke helt kommet over den hendelsen. Han trillet helt rundt. Mistet både briller og balanse og retning. Stup til venstre, uten briller og balanse, har gjort at han foretrekker mer flate turer. Det var ikke mer enn 2-3 gradet på Dale. i startet i skjortearmene. Og sluttet i skjortearmene. Det var med andre ord ikke behov for å ha på mer klær den dagen. Det er kjekt å gå tur i januar i bare skjortearmene. Det minner litt om "bedre" dager og forhåpentlig turer i sommer og sol. Det var ikke tørt ..... Vi tok stien "nede". Den vanlige stien går "oppe" i høyden og det var her broderen gikk overende. Nede langs sjøen er det mindre bratt, og trær å holde i. det gikk likevel ikke spesielt fort denne dagen. Med fuktighet i bakken var røtten spinnglatte. Vi måtte trø forsiktig. Ute av skogen kunne vi se over fjorden og mot Stavanger, som badet i sol. Det var så vidt bølger på sjøen, og vi hørte og så en del fritidsbåter. Ute ved Bjorhabn lå det en kajakk. Eieren satte på land og hadde kaffepause. Vi stoppet og fikk en liten prat. Med fint vær og bra forhold hadde jeg ventet å treffe folk. Vi så ikke en kjeft før helt opp i henget. Da kom det en kar i mot. Han var på sin månedlige tur rundt Li. Han nevnte at det var helsa som gjorde at han gikk tur. Det er det jo for oss og. Å gå tur hjelper mot det meste. Oppe på toppen var det tre stykke. De hadde nok kommet opp veien. Vi satte oss ned for en liten pause før vi fortsatte nedover mot Dale. Ikke lang etter toppen kom det en kar farende forbi. Full fart. Ok noen kommer fortere frem enn oss. Det ble også en liten stopp ved Dalevann. Det lå speilblankt i sollyset. Det er ikke ofte jeg har sett dette vannet så stille. Broderen var glad da vi tok fatt på den siste bakken ned mot Dale. Alt hadde jo gått greit. Ingen ulykker og det hadde jo vært en fin tur med sol og uten trekk. Det er jo ikke så ofte vi får en tur i bare skjortearmene i januar. Selv om turen bare er 10 kilometer, så går det så pass mye opp og ned at den tar både krefter og tid. Vi kom til bilen og var glade for å være fremme, men takknemlige for en sikkelig fin tur. Les hele artikkelen

Søndagstur langs Orrestranden. Av og til, litt sjeldent, holder værmeldingen hva den har lovet. Denne søndagen ble været bedre enn meldt. Skikkelig fint vintervær. Selvsagt måtte det bli en søndagstur. Og bestyrerinnen ville være med. Det har etter hvert blitt det vanlige. At vi tar på tur søndag. Noen ganger alene, men ofte i selskap med andre. Denne gangen var det spørsmål om Sigbjørn og Anne Lise muligens ville slå følge med oss. Broderen var opptatt med hytta på Stavtjørn, så han ble ikke med. Det var snakk om et innbruddsraid i nærheten av hytta til Sigbjørn og Bestyrerinnen. Dette måtte sjekkes, og Sigbjørn ville også bli opptatt. Anne Lise derimot ville gjerne slå følge med oss denne søndagen. Vi ble med andre ord tre på tur. Hvor turen skulle gå var ikke helt klart. Med 10 cm snø på bakken og frost, er en del av de "vanlige" vinterturene en for stor utfordring. Noen av turen er også en liten tanke lange. Bestyrerinnen mener det bør holde med en totimers tur - sånn omtrent. Det måtte bli langs stranden. Kort kjøretur, flatt og uten is og glatte partier. Selv om både jeg og bestyrerinnen fikk "pigger" til Jul, så er disse foreløpig ubrukt. (Og det kommer de antakelig til å være fremover.) Forige uke fant vi en "ny" tur. Denne uka, ble det en utflukt på Orre - Reve stranden. Vi startet ved Friluftshuset. Med sola i øyene, den står fortsatt lavt, gikk vi mot Orre-elva på innsiden av sanddynene. Det knirket i snøen. Trekken kom i mot. Det var kaldt. Sola gjorde det likevel kjekt å gå på tur. Bestyrerinnen og Anne Lise lå i front, og satte opp et skikkelig bra tempo. Det passet på mange måter bra. Jeg ble i hvert fall varm. Ved elva satte vi kursen mot nord, og fikk sola - og trekken - i ryggen. Et par plasser kom vi i le for den lille vinden vi hadde den dagen, og da varmet sola. Det går i hvert fall mot lysere og varmere tider. Det første stykket på stranden, var sanden frosset. Det var som å gå på asfalt - flat asfalt. Det gikk fortsatt fort... Vi var ikke alene på stranden denne dagen. Det var folk på vei mot oss, og mange på vei nordover som oss. Familie med unger holdt seg nær Friluftshuset, men mange andre var på tur. Sanden ble myk der sjø og sol hadde fått tak. Det ble vesentlig tyngre å ta seg fram. God trening mente Bestyrerinnen. Det var likevel kjekt å være på tur i fint vær. etter h vert kom jentene bakerst. De hadde som vanlig en del å snakke om. Vi nådde enden av Orresanden, fortsatte videre forbi Reve og til enden av Revesanden. Som igjen var blitt - nesten - sandstrand. De forrige gangene har det vært rullestein i nordre enden av Revestranden. Nå var det - igjen - nesten sandstrand. Det skifter med strøm og vind. Vi tok opp i sandynene på tilbakeveien. Det er litt enkler å gå der, enn nede på stranden når sanden er myk. Tilbaketuren til Friluftshuset gikk derfor både kjapt og greit. Det hadde skyet litt til, men på tilbakeveien fikk vi igjen sol i ansiktet. Det ble kaffepause på Friluftshuset, og prat med kjente vi traff. En hyggelig avslutning på en kjekk tur. Les hele artikkelen

Jeg snakket med som jobbet for Jæren friluftsråd på lørdagen. Vi var begge enige om at det aldri hadde vært mer folk en lørdag. ikke undelig det ble kø på søndagen. (Antakelig nesten like lang tid på kjøreturen hjem som skituren for mange.)

3 runder i Brekkå. Det kom snø - av alle ting. Det er ikke noe jeg setter spesielt pris på. Når sant skal sies, så foretrekker jeg grønn vinter, og det er jo stor sett det vi har på våre kanter av landet. Med et hvitt dekke over stier og myrer, har jeg for egen del problemer med å ta ut. Jeg har sklidd og hatt stygge fall en del ganger opp gjennom årene. Jeg trenger ikke fler... En eller et par ganger i året er det derfor forhold for en skitur. Brekkå pleier å være stedet for treningsrunder på ski. Brekkå er egentlig helt greit. Det er lett å gå. Passe med bakker, ikke for bratte, og det er mulig å gjøre turen så lang som ønskelig. Av erfaring vet jeg at det passer med tre runder i lysløypa - omtren 13 - 14 kilometer. Mer enn det - uten skitrening, og jeg kjenner det i låra i dagevis. Stiv og støl er ikke ordet, mer vond... Stavanger Aftenblad hadde et innlegg om skitur i Brekkå. Det pleier normalt å resultere i mange folk. Likevel håpet jeg det ikke ville bli for "ille". Jeg tok ut tidlig for å få unnagjort litt av turen før foreldre og unger overtok løypa totalt. Jeg var ikke tidlig nok. Det gikk sent oppover fra Ålgård. Jeg lå bak en eldre Ford. Oppe på parkeringsplassen ble jeg overrasket, jeg hadde ventet en eldre dame, og ikke en ung fyr. De fleste på min alder brant treskiene på 60-tallet. Bestyrerinnen fikk nye smørefrie fjellski i fjor... Det betyr ikke at skiferdighetene er på topp, mine altså. Snarere tvert i mot. Med sekk på ryggen er balansen nå til dags ikke helt på topp. Jeg hev av sekken på den tredje runden, og det gikk så meget bedre.Det kan jo være at skiene ikke helt tåler vekten av både meg og sekken. Det blir jo tross alt nesten 100 kilo. Det virker som om jeg tar nedi under midten med sekken på, og dermed mister litt av styringen ned bakkene. Jeg var ikke alene. Snarere tvert om. Det var unger og foreldre, unger og besteforeldre, unger og utlendinger og unger ogracere. Om hverandre og hele veien. Fullt hus med andre ord. På en lørdag... Det var folk i mengder det første stykket, men oppe i høyden var det fortsatt kjekt å gå. Bare et par som jeg omtrent holdt følge med hele turen. Disse skiturene er jo egentlig bare en erstatning for den vanlig turen. Jeg tar ut med ski for å "trene". Og ttrening blir det, for uten særlig øvelse i skigåing, blir det selvsagt alt for høy fart opp de første bakken og pusten helt på topp. Det er jo trening. Siste runden - uten sekk - ble adskillig morsommere enn de to første. Som jo var mer "slit". Uten sekk går det lettere opp bakkene og jeg har mer styring nedover. Og det hender jeg passerer folk, som ikke er i følge med småunger. Det fristet skikkelig med en 4. runde. Heldigvis hadde jeg vett nok til å la være. Det var fortsatt fullt på parkeringsplassen. Det var biler på vei opp, og kæ for å komme nedover. På søndager med strålende vær pleier det å være parkeert biler omtrent til Madlandsveien. Det var ikke fullt så mange biler denne dagen. men det sto da biler er bra stykke nedover, og det var fortsatt menge på vei mot Brekkå da vi kjørte nedover. En fin tur, til og med kjekk - den siste runden. Les hele artikkelen

Både Norrøna Dovre og Norrøna Recon buksene bruker fortsatt disse selene. For øvrig fikst gjort å tilpasse disse selene til andre bukser...

En ny rute langs sjøen. Søndagstur med varsel om sterk vind. Hvor i alle dager skulle vi da gå. Med frost, is og litt snø, er det et begrenset utvalg av turmuligheter. Normalt ville jeg valgt å ta en tur i sjøkanten under slike forhold. Broderen er mer skeptisk til vinterforhold enn meg. Han ringte og var så langt fra sikker på om vi i det hele tatt burde ta ut, slik forholdene var denne dagen. Jeg mente vi i hvert fall burde se forholden litt ann, og - ikke minst - vente til bestyrerinnen hadde hatt et ord med i laget. Og bestyrerinnen hadde mer en et ord. Hun foreslo kort og greit at vi skulle ta ned til Borestranden og se om det ikke var mulig å ta en liten tur uansett. Broderen ankom og vi tok avgårde. Vind og kulde gir sure forhold - for den som står på innsiden av stuevinduet og ser ut. Jeg hadde ikke tro på at det ville bli en "fin" tur. Kaldt og surt, var det jeg forventet, og kledde meg for. Til min store overraskelse var det mange biler og mye folk på parkeringsplassen ved Borestranden. Det hadde jeg ikke ventet. Når har jeg ikke spesielt god kjennskap til hvor mye folk det pleier å være her. Det var omtrent første gang jeg var der - utenom sommer med badetemperatur. Det var ikke badetemperatur denne dagen. Vi gikk ned mot strand - hvor det var foreldre med unger. Vinden pep rundt ørene og det var svinkaldt. Vi tok mot sør, mot vinden. Ikke lenge etter at vi hadde startet kikket jeg på broderen og lurte på om vi i det hele tatt skulle gå... Broderen var enig i at dette var utrivelig. Bestyrerinnen hadde andre planer. Mye av ruten sørover mot Reve havn går i le for østavind. Og det var nettopp østavind vi hadde denne dagen. Ikke lenge etter at vi hadde tatt fatt på turen kom vi i le med sanddynene som en vegg mot øst. Det ble greit å være på tur, bortsett fra at sanden var myk og skoene sank nedi. Alle som har vandret i tørr sand vet at dette er tyngt. Og det ble faktisk slik at vi fikk opp pulsen - på flate stranden. Etter stranden kom vi inn under marbakken og her var det både mark og rullestein om hverandre. Det var stor sett greit å gå, selv om det tar tid å gå i rullestein. enkelte plasser var det litt is i veien. Vi måtte gå rundt et par plasser. til gjengjeld var det frosset i myrsøkken slik at vi kom greit fram der. Det var stor sett grei sti. Selvsagt er det ikke mulig å gå feil. Sjøen på den ene siden og brinken på den andre. Det ble en liten diskusjon om vi "trengte" å gå helt fram til Sele havn. Bestyrerinnen var også her den som skar igjennom. Hun mente at vi ville vare misfornøyd med turen om vi ikke kom "helt fram". Og hun har selvsagt rett. Jeg for min del, var ikke forberedt på hvor greit det var å komme frem og hvor oppgått stien egentlig var. Det hadde helt klart gått en god del folk her før oss. Faktisk var stien mer oppgått en den mellom Hå og Varhaug. Og for meg var altså dette første gang. Til tross for at Borestranden er det nærmeste turområdet. Bestyrerinnen har gått her før - i forbindelse med langturen fra Tungenes til Egersund. Både broderen og jeg var enige om at det faktisk var en fin tur. Søndagsturen denne uka gikk i nytt terreng, forholdene var vesentlig bedre enn det vi trodde, det var tørt og vi hadde noen solglimt. Nå kom det litt nedbør i form av små haggelkorn på en del av turen, men det gjorde oss ikke våte eller hindret på noen måte. Alt i alt var det en fin tur på omtrent en mil og den tok omtrent to timer. 5 kilometer i timen er bra fart. Takk til bestyrerinnen som fikk oss med på søndagstur i nytt terreng.Les hele artikkelen

Og jeg gir ikke opp. Det er de lokale foreningene som bestemmer det meste når det gjelder ordinær drift. Som hvor hytter skal bygges, hvordan disse skal drives, hvor stier skal gå og vedlikehold og merking av disse. Turprogram og standard på tilbudet. Dugnad og drift av hytter og andre tilbud. DNT er sentralorganisasjonen som samordner medlemsregister, Fjell og vidder og liknende. De bestemmer lite når det gjelder drift....

Fortsatt vintertur på kjente stier. Det var rimelig klart at denne lørdagen ville det ikke bli rundt Li. For det første hadde jeg tatt den turen noen ganger, og for det andre - og mer viktig - det var hvitt i hagen og frost. Etter min mening ikke helt forhold for en tur i brattheng og bakker. Det går folk på denne stien, men det er ofte med pigger under skoene. Nå fikk jeg slike til Jul, og har fortsatt ikke prøvd disse, så jeg burde muligens ta en tur. Det er nytt år og nye muligheter. en tur fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård burde være mulig. Det er i hvert fall en "flat" tur. Det er fortsatt lenge mørkt - lange morgener. Det var blå himmel over, men noen sinte mørke skyer i sørøst. Og vinden kom fra den retning. YR var rimelig sikker på at det ikke ville komme nedbør før senere på dagen, men vinden ville holde turgåere med selskap hele tiden. Og det ville blåse opp utover. Jeg hadde det ikke helt travelt, og ventet til det var dagslys og litt - bare en ørliten grad - varmere. Det blåste hjemme, det blåste på vei mot Hå, og det blåste på Hå. Ikke skikkelig sterk vind, men en stødig frisk bris. Heldigvis går stien av og til litt i le for vinden fra sørøst, det kjentes likevel kaldt ut. Med temperaturen bare så vidt over null, og vind på omtrent 10 m/sek, ble jeg kald på ørene. Det var godt å ha med vinterhua, med klaffer som kan tas ned over ørene. Et stykke etter start, hadde jeg fått opp dampen, og da jeg kom i le, ble det likevel lettelse i antrekket. Det var en grei dag å gå tur på. Sola i ansiktet og tørt, gir gode forhold. Jeg syntes dagen hadde begynt bra og så fram til fortsettelsen. Nå er turen frem og tilbake så pass lang (18 kilometer) at jeg av erfaring vet at det blir stive bein og det kan i tillegg bli såre føtter. Den tid den sorg - her var det bare å glede seg over forholdene og det å være på tur. Lørdag er ikke den dagen jeg regner med å treffe mye folk. Likevel var det andre på tur. Jeg traff en kar omtrent halvveis både på veien sørover og på hjemvei. Han gikk samme rute bare motsatt vei. Det var også andre. Ut på dagen traff jeg flere og noen av disse folkene hadde sekk på ryggen og et bestemt blikk for horisonten. De var utvilsomt på tur... Det ble lettere på hjemveien, med vinden i ryggen. Etter en stund glemte jeg hele vinden. Den kom jo bakfra og laget ikke problemer i det hele tatt. Det siste stykket mot Hå gamle prestegård ble delt opp i små bolker. Det gikk egentlig greit, men jeg kunne kjenne at motvinden sørover hadde tappet en del krefter. Noe jeg fikk svi for på slutten. Det kunne jeg også se på tiden - det gikk ikke så fort som forrige gang. Les hele artikkelen

Det kan jo være de teller litt annerledes nå. Både broderen og jeg sendte inn tre bukser og jakker i en sending. Teller de disse 6 som to reklamasjoner?