REJOHN

Høgjæren igjen. Det har blitt noen søndagsturer med bestyrerinnen etter hvert. Hun har også kommet i bra form og har ikke problemer med en tur på et par timer. Det var derfor ingen stor overraskelse at hun også denne søndagen ville være med på tur. Været var fortsatt bra, og selv om det var kaldere enn de beste dagene kunne ikke en temperatur på rundt ti grader hindre turen. Vi har jo gått i regn og rundt null noen ganger. Sosiale forpliktelser hindret oss i å komme av gårde tidlig. Klokka ble godt over 12 før vi begynte å pakke sekken. Bestyrerinnen foreslå å ta en tur langs stranden, men det har blitt for mange tureri sjøkanten til at det fristet. Høgjæren - fra Holmavatn til steinkjerringå og Synesvarden virket som et bedre alternativ. Og da kunne vi stikke innom Kalsbua for middag etter tutren og påden måten spare en time slik at vi fikk en litt tidligere kveld. Søndagskveld er også besøksdag hos gamle foreldre. Selv med forholdsvis bra vær, var det langt fra fullt på parkeringsplassen, og da var det en del biler som tilhørte "konfirmasjonsfolk" på Holmavatn. Noen var likevel på tur. det var en del spor i sorpa utover mot Steinkjerringå. Det var lagt nye steiner ved bekken slik at det nå var greit å komme over. Og på flaten var meandrebåndet bekken har laget ganske klart synlig. Oppover bakkene, fikk jeg anledning til å tenke over at jeg for noen år siden møtte en av turistforeningens gamle garde for siste gang, nettopp her. Han var da noen og åtti og fortsatt på tur, selv om det ble både en og to stopp opp bakkene. Det er fortsatt noen år til jeg er der - heldigvis. Det var helt greit å være på tur med Bestyrerinnen. Denne dagen passet det ikke for noen andre å være med, så det ble "bare" oss. En rolig tur- uten stress. Slik en søndagstur skal være. På Synesvarden traff jeg også kjentfolk. Det har etter hvert blitt en del som hilser på meg og som har truffet meg på Blåfjellenden. Det er jo litt kjekt. Nedover mot Holmavatn gikk det greit. Vi nådde parkeringsplassen etter en tur på omtrent 1 time og tre kvarter. Godkjent søndagstur, selv om den godt kunne ha vært litt lengre...Les hele artikkelen

Sommertur i kortbukse. Etter en lang fredag med tung sekk, i hvert fall deler av dagen, var jeg ikke klar for noen langtur på lørdagen. Det var været. Fortsatt sol, lite vind og selv om temperaturen ikke var høy, så høy nok til kortbukse... Kortbuksevær på en lørdag. Det må bli tur. Hvor turen skulle gå var ikke klart. Jeg hadde ikke lyst på en tur rundt Li. Bynuten kunne bli for langt. En del andre turer litt for korte. Bestyrerinnen og jeg hadde en runde ut fra Gramstad. Til Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Den turen ville i hvert fall gi en god del høydemeter om ikke annet. Og det ville være mulig å bryte nede på veien, etter Bjørndalsnuten. Det burde gå. Det var andre som også ville på lørdagstur. Ikke veldig mange biler på Gramstad, og det var ett eller annet som foregikk på huset til STF, som samlet folk. Alt regnet på torsdag hadde ikke tørket opp, selv med sol hele fredage. Sorpa var fortsatt sleip, og nedoverbakker måtte tas litt forsiktig. Bakken opp fra Paradis-skaret til Toppen av Mattisrudlå, var ikke sorpet, men tung. Jevnt tempo oppover.... Omtrent halvveis traff jeg på et par, og fikk en stopp, eller en liten prat..... Rett etter Mattisrudlå kom det en ung kar med stor sekk forbi. Han gikk litt fortere enn meg i oppoverbakkene, men sprang lekende og lett - med tung sekk - nedoverbakkene. Da savnet jeg virkelig en bakfot som ikke er i ustand. Det var ikke mange folk ute å gikk mellom Gramstad og Mattiseudlå denne dagen. Selv om dette er en av de mer populære turen, så var jeg mye alene i stien. På toppen av Bjørndalsfjellet, ble det bare noen bilder før jeg fortsatte nedover mot veien. Det siste stykket nedover, gikk jeg og vurderte om jeg skulle korte inn turen. Nede på veien kikket jeg på klokka, og fant ut at litt slitne bein ikke var noen unnskyldning for å korte av turen. Jeg tok mot Fjogstadnuten, og ny bakke opp. Det er 600 meter opp til Fjogstadnuten. Mye i "vanlig" bakke. Heldigvis tok jeg igjen mor og sønn oppover, og fikk på den måten litt drahjelp mot toppen. Etter toppen er det noen fine flyer, med god utsikt ut over mot havet og mot Dalsnuten. Skulle jeg virkelig gjøre en langtur ut av denne også - å ta opp til topps på Dalsnuten. Nedover lia var kneet mitt ikke mye i tvil om at jeg hadde gjort nok av det. Her måtte jeg bare ta beine veien mot bilen. På parkeringsplassen kunne jeg se at turen hadde gått unna på omtrent 2 og en halv time. Det er omtrent - nøyaktig - det samme som jeg ville ha brukt rundt Li Lørdagens tur gir mer opp og ned, men er ikke like lang. Neppe mer en 8 kilometer, mot 10 kilometer rund Li. Men en fin tur var det.Les hele artikkelen

Dugnad for turistforeningen. Det hender jeg gjør en innsats for Stavanger Turistforening. Ofte har det blitt "dugnad" sammen med Egil. Og det har alltid vært morsomt og greit. Denne gangen var det noen ganglemmer som skulle legges ut. Det har jeg drevet med i noen år på Blåfjellenden. Da er det ikke dugnad, men "litt nødvendig arbeid" som Må gjøres. Hva sier man ikke for kunne ta en tur? Men denne fredagen var det altså dugnad. I et skikkelig fint vær. Det tar en stund å komme fra Klepp til Vinddalen i Forsand. Både kjøring og ferje. På parkeringsplassen var det en god del biler, så hytta må ha blitt brukt den natten. For egen del var det å pakke sekken med verktøy og utstyr. Sekken ble adskillig tyngre enn den jeg normalt drasser på. Det merket jeg godt oppover liene. Nå er stien til Skåpet blandt de enkleste i mitt området. Ingen bratte kneiker og ikke noe klyving i det hele tatt. Det er grov steinur noen stykker. men det går geit å komme fram. I hvert fall for familier med unger som i mengder tar til hytta for en overnatting og to, Besøket på Skåpet overgår nok det STF kunne se for seg da de bygde hytte tunet, For her er det en hovedhytte og 6 annekser med soveplasser. Besøket er så stort at de vil bygge et do-vedskjul i tillegg til det som alt står der. Det kan også bli trangt på hovedhytta når alle skal lage mat og spise. Det blir å ordne bordplass etterhvert som noen blir ferdig med maten. Jeg stoppet halv-veis. Der var det en haug med ganglemmer som skulle ut i stien og festes i myra. Det betød en del jobbing med både slegge, spade, sag og drill. Jeg var ikke alene om jobben. Per hadde med to gutter som gjorde en skikkelig fin innsats med spader og drill. I tillegg bar de en masse stein fra elva til stien der det ikke kom lemmer. Det skulle være fler på dugnad på hytta, og et par av disse dugnadsfolkene kom også å hjalp. Vi ble ferdige med lemmene og tok mot hytta. Her var det masse folk - kjentfolk. Det ble en hyggelig stund, før jeg igjen tok i noen små tak. Halv ni, hadde jobbdagen vært lang nok. Jeg pakket sekken og for mot bilen. En time ned. Igjen med en sekk som var tyngre enn vanlig. Det ble en lang dag... Nedover mot bilen, var jeg selvsagt helt alene. Det er ganske kjekt å gå slik i kveldslys med en klar himmel og godt vær. Temperaturen var nå sunket så pass at det heller ikke ble for varmt. Helt passe... Les hele artikkelen

Søndagstur med Bestyrerinnen, broderen, Kjell Arild og Fjell-Vandring Av og til har vi flaks. Bestyrerinnen ville som vanlig på søndagstur. Og hun hadde planlagt turen. Dagseddelen lød på Karten og Brusaknuden. Dette er en tur vi har forsøkt oss på noen ganger, men omtrent alltid truffet på dårlig vær. Denne gangen så det ut som om det umulig kunne komme regn. Og det ble meldt om lite vind. Og det ble etter en omgang på telefonen, klart at denne dagen ville vi bare være tre på tur. Broderen, Bestyrerinnen og meg - trodde vi.... Våret må nevnes: strålende. Vi så en god del biler på parkeringsplassen et stykke opp fra Husavannet. Vi gjorde oss klar. Samtdig begynte en hel gjeng på 25 stykker å vandre oppover veien mot heia. Vi tok kjapt etter, og på toppen av bakken tok vi igjen gjengen. Kjentfolk - selvfølgelig. Det var Kjell Arils Numedal og "FjellVanding" som var på søndagstur. Og hyggelig nok, ble vi invitert med på turen. Som om to gamle pensjonister, (Bestyrerinnen jobber fortsatt....) ville passe inn i denne gjengen av gode fjellfolk? De ville opp på Brusaniten og videre til Jonenuten. Til denne siste nuten var det ikke merket sti, eller helst ikke sti i det hele tatt. Det er ikke så ofte vi gå nye plasser og enda sjeldnere utenom sti. Vi trengte ikke mye press for å bli med. Gjengen som nå var blitt 28, tok rundt Kartavannet og opp på Brusanuten. Denne dagen var det skikkelig bra vær, selv om det blåste litt. Vi kunne se til sjøen og langt til fjelles. Det ble en liten pause før hele gjengen tok fatt på turen mot Jonenuten. Som så ut til bare å være et lite stykke borte - rett over noen "små" myrsøkk. På kartet så det ut til å være ca 3 kilometer, men det virket mye nærmere. Over åpne søkk virker alltid avstanden mindre. Det ville ta oss omtrent en time. Det ble en time over stein og tuer og myrsøkk. Det var noen av deltakerne som hadde lave sko. Det ble noen lange hopp og steg bortover for disse. Vi gikk opp til toppen av Jonenuten på en side og ned på andre. Det var adskillig enklere å komme ned enn opp.. Nede fra nuten var det tid for en ny pause - i sol og varme. Rene sommeren. Det var virkelig hyggelig å ta det med ro i slikt vær. Det ble et nytt stykke i omtrent stiløst terreng. Men stykkevis var det helt greit å gå. Vi kom ned på veien mot Ognedalsstølen og fulgte denne til vi tok av mot Kartavannet og veien ned til parkeringsplassen. I det fine været hadde dette vært en skikkelig fin tur. Vi var heldige som fikk lov til å følge med gjengen på denne turen. Turen vil bli husket som en av de virkelig fine søndagsturene. Og i tillegg kom vi opp på en topp son vi ikke hadde vært på før. En god tur, som ble litt lengre enn ført tenkt. Men i fint selskap og flott vær, var det bare kjekt. Takk for turen. Les hele artikkelen

Rundt Li i bra vær. Det var snakk om mer enn brukbart vær på lørdag. Selvsagt skulle jeg på tur, men... Det var også usikkert om jeg burde ta på tur. Forrige helg hadde gitt tilbakeslag når det gjelder hva kneet tåler. Det hadde vært en vanskelig uke. Lørdag er likevel tur dag, og selv om jeg normalt hadde tatt mot Bynuten på ny, var jeg litt redd for å utfordre skjebnen på ny. En tur rund Li i rolig tempo burde være mulig. Jeg har gått rundt der noen ganger, og det har ikke hindret senere turer. En repetisjon kunne jeg muligens kunne klare? Normalt har jeg vært skikkelig lei av denne spesielle turen i april. Det blir ofte så mange turer her gjennom vinteren at jeg virkelig ser fram til å gå andre steder. Denne vinteren har det blitt mye strand og sjø. Mye mer enn på en vanlig vintere. En tur til rundt Li kunne egentlig passe, men ikke i samme tempo som forrige tur. Det tok litt på dagen etter. Jeg sjekket selvsagt været før jeg dro. Overskyet og lite sol, men forholdsvis varmt. Og varmt ble det. Jeg startet i bare blusen, men oppover bakkene, ble det likevel skikkelig varmt. Selv om sola holdt seg bak skyene. Lørdag er det ikke mange på tur rundt Li. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen, men jeg så ikke folk før omtrent helt ute ved Bymarka. Da kom det en kar i mot. At våren er godt i gang, kunne jeg se på bjørkene. Noen sto med fullt bladverk, andre bare med museøre. Og endelig var det også blomster. Det var hvitt av hvitveis enkelte plasser. Forrige gang jeg gikk denne turen, prøvde jeg å gå så kjapt som mulig. Skikkelig teste formen, og finne ut hvor jeg ligger i forhold til tidligere år. Det går senere, omtrent 10 minutter på denne turen. Og dagens tur viser at forskjellen mellom å gå på for fullt og å ta det med ro er omtrent de samme 10 minuttene. Det er adskillig lettere å ta det med ro - og så lenge det utgjør bare noen minutter, er et vel ikke noen grunn til å gi på hele turen... Jeg kom med andre ord til bilen i god form, og klokka var bare noen minutter over ett. En fin tur. Les hele artikkelen

Sammen med naboer og gode venner. Etter 30 år, er Bynuten blitt en "langtur", og en langtur var ikke det bakfoten trengte. Så, selv om 1. mai startet med bra turvær og formen eller er på oppargående, måtte - burde - jeg ta det med ro. ' Bestyrerinnen foreslo den vanlige turen rundt Gruda, men kunne tenke seg følge av andre. Våre naboer i mer enn 40 år, kunne tenke seg en litt lengre tur. Vanligvis går "jentene" og Bestyrerinnen i Kleppeloen. Turen da blir omtrent en time. Denne dagen var det anledning til å "dra med" våre naboer og gode venner på en litt lengre tur. Siden vi alt var en god gjeng, ble også vår gamle nabo invitert med. Vi ble altså 5 som tok runden denne dagen. Etter som kommunen har laget en skikkelig turvei et stykke, har det blitt til at vi har lagt om turen litt. Vi gikk ofte om Klepp sentrum. Nå tar vi turren opp til Grudavarden. Og får på den måten både utsikt og en god bakke. Og bakker er det egentlig ikke for mange av på flate Jæren. Øverst på Grudavarden er det fin utsikt. Det er mulig å se innover mot fjellene og Ryfylke. Et lite stykke lengre, åpner hele nærområde seg med hus og butikker og veier. Kontrasten fra en side av granstrærene til den andre siden er rimelig stor. Det er hyggelig å ha med gode venner på tur. Det er alltid noe å snakke om, og denne gangen kunne vi også vise utsikten fra toppen. Det ble en grei tur, selv om været ikke var det beste, med litt yr enkelte ganger. Ikke den kjappeste, men så skulle det heller ikke være en "trenings"tur. Med gode naboer i selskapet var det mye kjekkere å ta det med ro. Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur.Les hele artikkelen

Kjekk tur med fint følge - en flott dag. Etter en kjapp runde på lørdagen, ble det en ikke fullt så kjapp tur opp og ned Bynuten. Jeg burde antakelig ha byttet på turene og tatt Bynuten på lørdagen og heller Li på søndag. Det manglet liksom litt av overskuddet da jeg kom et stykke opp i bakken. Det som ikke manglet var folk. Mange hadde funnet fram turklær og turhumør. Det var alt mange biler da jeg kom til parkeringsplassen, og masse folk på vei opp bakken. Folk i bakken og meg bak, er ingen god kombinasjon. Det blir ofte litt for fort oppover for å ta igjen de forran. Og med en god tur i beina dagen før, straffer slikt seg ganske fort. Nå var det hyggelige folk som gikk oppover. Jeg tok følge en stund. De ville om Bynuten og til Sevikstakken, om humøret og kreftene strakk til. Litt lengre inne gikk jeg forbi nok en gjeng. Det var virkelig mange på tur denne søndagen. Ut over langs vannet kunne jeg høre at den siste gjengen holdt følge. og i bakken oppover mot "fossen" for de greit forbi. Det hjelper ikke å trene mange dager i uka, når du ikke har alderen med deg. Været var selvsagt årsaken til masseutflukten denne morgenen. Sol og blå himmel og nesten ikke vind. Og det sto et telt ved vannet. Oppe mot toppen traff jeg to par til som - hver for seg - hadde overnattet i telt. Det er ikke ofte jeg treffer så mange teltere... På toppen satt to gutter med brenneren i full gang og laget taco. Hvor er tradisjonsmaten blitt av- det bør jo være stekte pølser... Det var en del folk ved varden, og det passet godt å ta en liten pause før jeg snudde nesa nedover. De siste bakkene oppover hadde ikke gått fort. Helst i slakt tempo... Nedforbi de bratteste bakkene, tok jeg igjen en familie som jeg hadde snakket med på veien opp. Mor, far, datter 13 og liten gutt på 5 1/2 år. De hadde ligget i teltet jeg hadde sett, og tatt turen til toppen. Gutten - på 5 1/2, hadde gått selv. Vi tok følge mot teltet, og hadde en skikkelig kjekk tur nedover. Akkurat hva jeg trengte denne fine dagen. Følge, som holdt et greit tempo. Det siste stykket nedover gikk helt greit etter "pausen" midtveis. Det var biler over alt da jeg kom ned, begge parkeringsplassene var fulle og det sto biler langs veien. Mange folk, og en fin dag på Bynutten. Les hele artikkelen

På ski? Det var folk innover denne helga - på ski. Jeg håper på å kunne bruke beina om et par uker. Kom gjerne med en liten oppdatering på forholdene.

Det er 3976 dager siden jeg la inn dette.. Og nå er det snart på tide med en tilsvarende rapport - fra samme området. slik det ser ut i dag - 1. mai 2018 - vil snøen kjapt forsvinne i heia. Det er ikke mange år våren har kommet så kjapt og så fort. Snøen forsvinner fortere enn vanlig de siste årene, og jeg håper å kunne komme innover i heia rundt 17. mai - om det ikke blir kaldt og vinter... (I dag er det nysnø ned mot 4-500 moh.)

Vårtur med innlagt test. Værmeldingen var grei for lørdag og søndag. De meldte fin vær, men muligens litt kaldere enn det har vært. Det var ikke hva jeg voknet opp til på lørdagsmorgenen. ' Planen var en tur til Bynuten. Med yr og skyere, snudde jeg på flisa og tok mot Dale for en treningsrunde rundt Lifjellet. Bynuten får utstå til søndag. Jeg hadde egentlig sett fram til en litt lengre tur. Nå kunne det jo være at bakfoten og kneet sa takk for seg et stykke oppe i lia, men det var på tide med en test... Jeg fikk ta testen rundt Li. Spørsmålet er hvor mye jeg har "tapt i tid" i løpet av de siste årene, eller aller helst i løpet av det siste året. Det har blitt mindre og kortere turer enn tidligere, og formen har ikke vært på topp. En liten innsats de siste ukene, har gjort at jeg føler formen var på gang. Hvor fort kunne jeg komme rundt Li? Denne turen har jeg tatt i hvert fall i 25 år, og tidligere gikk det unna på 2 timer 15 minutter i fullt tempo. Hva blir det om jeg forsøker å presse tiden nå? Forholdene lå i hvertfall til rette for en kjapp tur Det var forholdsvis tørt i bakken og stein og berg var så avgjort ikke glatte. Jeg startet på normal tid, og det vvar alt kommet en del biler på Dale. Det kunne se ut som om det var folk på vei, men etter en stund forsvant alle spor og jeg var alene i stien. Først helt ute ved Bymarka så jeg folk, som kom bakfra og for forbi. I bakken... Kunne det være at jeg ikke helt hadde formen inne? Det er vanskelig å få rette "farten" oppover, så jeg bestemte meg for ikke å prøve å henge på, og kom opp til toppen i rimelig god stand. Tunga var fortsatt på plass. Fra toppen og ned møtte jeg noen ganske få. Nå var det blå himmel og sol. Skikkelig fine forhold. På parkeringsplassen kunne jeg se at det tross alt hadde gått kjappere enn "vanlig" på de siste turene. Tiden ble noen minutter under to og en halv time. Det får jeg være fornøyd med. Les hele artikkelen

Sammen med Bestyrerinnen. Bestyrerinnen ønsket en søndagstur. Selv hadde jeg trent og gått tur de siste 6-7 dagene, og en gammel kropp er ikke helt fortrolig med så store mengder fysisk aktivitet. Nå vet jeg av erfaring at så snart jeg kommer i gang, så "går alt så meget bedre". Men jeg var langt fra klar for noen langtur. Heldigvis var Bestyrerinnen heller ikke klar for noe sånt. Lørdagskvelden ble tilbrakt i stolen - uten noe særlig bevegelse. Hadde det vært gjyngestol, så hadde den stått i to. Søndagsmorgen var derfor bare et spørsmål om hvor turen skulle gå. Turmål for søndagsturen bestemmes i stor grad av vær og føre. I vinter har det vært mye snø og is, og da har strendene vært gode å ha. Med våren og grønne bakker, så er det andre muligheter. Selv om høgjæren egentlig er en "onsdagstur" for meg og broderen (og som det ikke blir skrevet om på bloggen), så må en tur med Bestyrerinnen nevnes. Hvordan i alle dager skal jeg ellers klare å huske turene. Vi kom sent av gårde. Barnebarn på overnatting tar tid. Og med sosiale forpliktelser på ettermiddagen, så måtte det bli en kort tur - et par timer eller så, og helst ikke for mye kjøring. Det ble opphold det første stykket, men det tok ikke lang tid før vinden fikk selskap av nedbør. Som vanlig ble det litt utrivelig en stund, men vi glemte regnet og vinden, og både bestyrerinnenog jeg var enige om at været ikke var noen grunn til å gjøre turen kort. Ett stykke mot Steinkjerringå møte bestyrerinnen kjentfolk. Vi var ikke helt alene på tur denne dagen, men til å være søndag var det heller få andre. Regnet ga seg, og med vinden stor sett bakfra, ble det til og med en fin tur. Siste delen nedover mot Holmavaten fikk vi til og med solgløtt. På parkeringsplassen kunne vi igjen si "det hadde vært en fin tur".Les hele artikkelen

Ikke mer enn 6-8 timer hver uke. Jeg skulle ønske det var mer....

Nå er det ti måneder siden jeg tok Recon buksa i bruk, og det ser ut som om den tåler et par måneder til. MAO et års bruk. Men det er fire måneder lengre enn Norrøna Dovre buksene holdt, så ja, Recon tåler slitasje bedre.

Som jeg skulle ha sagte det selv. Det eneste argumente jeg ikke har klart å ta "knekken på" er kostnaden med Gore tex. Recon buksa kostet 5000.

Det var slik jeg drev på med på 80 tallet. Fikk aldri regntøyet på fort nok, og gikk våt - av regn. Nå går jeg våt av svette, men varm...

Det med skallbukse har blitt diskutert noen ganger, og fortsatt er det nok spørsmål om geografi..... På sørvestlandet hvor jeg bor, er det nødvendig. Om det ikke har regnet, så regner det, eller i det minste - det kommer til å regne. For egen del bruker jeg trelags gore-tex året rundt - om det ikke er kortbuksevær. Da ligger gore-tex buksa i sekken - alltid.

Alene på tur på gamle stier. Det er kjekt å være på tur. Spesielt om vær og forholdene er på plass. Slik som på fredagens tur rundt Lifjellet. Det blir liksom ikke det samme å vokne til overskyet og grått vær. Og med mulighet for noen dråper ut over dagen. Da blir det fort et spørsmål pm hvor lørdagsturen skal gå. Eller om jeg skal på tur i det hele tatt... Det måtte bli lørdagstur. Kjente jeg godt etter, så mente nok kneet at jeg burde ta det ørlite med ro. Det var ikke direkte vondt, men en langtur tror jeg ville gi dårlige forhold for videre turer utover. Her gjelder det å begrense seg - tror jeg. En "topptur" ville muligens kunne gå. Oppoverbakker er ikke neoe problem, men til gjenngjeld er nedoverbakkene de som tar på. Jeg tenkte på Bjørndalsfjellet, men der gikk Bestyrerinnen og jeg på søndag. Sigbjørn og tirsdagsgjengen hadde gått fra Nothagen til Vårlivarden. Kunne det være en tur. Den normale turen til Vårlivarden i "gamle dager" var fra øvre Hetland. En ganske kort tur, men med en del stigning nesten hele veien, og tilsvarende nedover på returen. Det var vel egentlig lengden på turen som gjorde at denne falt ut av turprogrammet. Fortsatt i "gamle dager". Etter som årene har gått har selv korte turer blitt lengre - i tid... Jeg har en mistanke om at jeg har fortrengt hvor bratt og "eksponert" jeg syntes turen var. Det er liksom et eller annet som sier meg at jeg vurdete turen en gang - med noe snø og is, og valgte en annen tur. Siden har den blitt "glemt, til i fjor da jeg igjen forsøkte meg mot toppen av Vårlivarden. Turen er egentlig ikke lang, og det er ikke mer enn ca 200 høydemeter til toppen. For meg er det likevel en utfordring. Jeg husker lett hvor langt ned det er til venstre og hvor lett det er å tråkke feil og så skli/falle 3-4 meter. Jeg er god på å se mulige ulykker. Og så er turen nok så enkel. Det går oppover og det er mulig å falle noen meter, men det er ikke egentlig "farlig". Noe av årsaken til uviljen mot høyder, er selvsagt at balansen blir dårligere med alderen. Og sammenliknet med for 20 år siden merkes det godt. Toppen av Vårlivarden kan sees langt nedenfra. Da virker det ikke langt opp. Jo nærmere jeg kom jo lengre var turen - opp. For det går oppover. For å sette min egen innstilling til turen i et riktig perspektiv, så møtte jeg en liten familie på veien. De hadde gått rundt fra Nothagen, og var rett under varden da jeg traff de. Og "liten" var rett betegnelse, sønnen kunne ikke være mer enn 3..... Og gikk selv, så lenge jeg så de. Han ble hjulpet end de bratteste kleivene, men det gikk bedre med guttungen enn med meg som brukte både stokk - og baken. Havveis nede møtte jeg et par. Vi stoppet og fikk en skikkelig hyggelig prat. Det var uansett en fin tur en lørdag. Jeg brukte ca en time opp, og noe mindre ned. Avstanden kan ikke være mer en 6-7 kilometer Les hele artikkelen

Følgescooter er god sikkerhet. De siste 6-7 årene har det vært minst 3-4 ulykker i mitt område,med scooterer (som velter eller kjører gjennom) hvor det "lett" kunne gått galt om det ikke hadde vært andre tilstede...

Tidlig start for meg. Værmelding er kjekt. Og YR er etterhvert blitt til å stole på, i hvert fall innen 24-48 timer. Det var meldt om regn på søndag, overskyet på lørdag og fint vær fredagsmorgen. Hvorfor skulle jeg ikke nytte det fine været på fredagen til en tur? Indretjenesten fikk utstå. Litt støv i krokene og spindelvev i vinduene får være til neste uke. Jeg ville på tur - på torsdagskvelden. Heldigvis hadde ikke værgudene endret mening i løpet av natten, men finværet ville bli av kortere varighet enn tidligere meldt. Noen hadde overbevist de som bestemmer at det var nødvendig med skyer ut over dagen. Jeg sto tidlig opp og var klar til tur en time tidligere enn vanlig, nettopp for å få med den fine morgenen. Og det var virkelig en skikkelig fin vårmorgen. Sol og blå himmel, litt dis, som løste seg opp i sola. Skarpt lys fra lav sol, der sola kom skikkelig igjennom. Fjorden lå blank. Det var en morgen med 10-12 grader og ikke et vindpust. Vimpelene hang rett ned. Bedre blir det ikke - før en tur. På vei mot Dale, kjørte jeg forbi nypløyde åkrer og sau med lam ute på jordene. Det er våren på sitt beste. Det var ikke snakk om å ha på jakke. Det var god temperatur fra start, og i første bakken begynte svetten å renne. Siden jeg hadde startet tidIig, hadde jeg hele herligheten for meg selv. Og jeg gikk og virkelig koste meg i det fine vårværet. Enkelte av bjørkene var blitt grønne. Opp bakken fra Bymarka mot toppen, rant svetten. Jeg hadde med en flaske saft. Normalt blir den ikke rørt på turen rundt Lifjellet. Denne gangen sa jeg til meg selv at jeg måtte drikke på toppen.... Og glemte hele greia. På vei opp bakken hadde det skyet til, og det hang pluteslig mørke skyer i horisonten. Jeg fikk ikke regn å meg, men på vei hjem var det bløtt på veien. Lokalt regn. Jeg traff noen ganske få på turen. Først en som kom joggende oppover bakken fra Dalevann. Deretter to som spurte om det var langt igjen - omtrent halvveis mot toppen. Med fine forhold og grei sti, burde det ha gått kjapt. Likevel hadde jeg brukt omtrent to og en halv time på turen. Nå var klokka likevel bare så vidt over 12, og jeg var hjemme tidlig. Men det ble ingen indretjeneste etter turen. Les hele artikkelen

Onsdagstur Det har blitt en vane. Med onsdagsturer, mener jeg. Turer det egentlig ikke er noe å skrive om. Deer for korte i forhold til hva jeg kaller "tur". I følge kokeboka skal turen være på over to timer for å regnes med. Årene går - og det går senere. en tur på halvannen time er fortsatt ikke noe å skrive hjem om, men muligens verdt å ta med i arkivet? Det er helt sikkert at en tur som ikke blir dokumentert, blir glemt. Vintern har vart lenge. Det har vært kulde og snø lenge - fra før jul. De siste dagene, egentlig den siste uka, har det vært nesten sommertemperatur og sol. Det har gjort at isen og snøen har forsvunnet i lavlandet, og elver og bekker i høyden gått opp. Høgjæren er vanligvis snøfritt omtrent hele vinteren. Dette året har det vært skiføre der oppe. Nå var det på tide og sjekke forholdene for onsdagsturer igjen. Det var meldt om forholdsvis bra vær. Sola ville ikke komme igjennom hele tiden, men det skulle ikke regne. Og det har vært tørt en stund. Broderen er fast følge på onsdagsturene. Han ble også med denne gangen. Han hadde tatt runden forrige uke, og var klar for en ny utfordring denne onsdagen. Det var gode forhold, men i første bakken måtte forseren en liten fonn. Etter å ha gått i bare ullblusen de siste turene, ble det en liten overgang å komme på høgjæren. Det blåste en liten bris og det ble fort kaldt. Vi måtte ha på jakke. De siste gangene på høsten var stien full av sorpe. Ungdyr hadde tråkken ned store deler av stien i en del sorpehull. Siden det var stort sett tørt, var ikke dette et problem denne gangen. Vi ble likevel skitne til knærne.... En onsdag, bør det ikke være mye folk. Vi traff likevel en del turfolk, og under Synesvarden gikk vi på tre stykket. De holdt på å legge ut flere gangveier. Det var kommet en hel del nye siden siste gang jeg var runden. Det er nok en stund til dette arbeidet blir ferdigstilt. Av en eller annen grunn hadde jeg ventet at runden skulle gå kjapt.... Vi er nok ikke i form til å gå raskere. Ting tar tid. Uansett er dette en tur som ikke krever mer enn at det går helt greit, og det tar ikke lang tid før jeg er klar for neste tur. En fin tur en onsdag. Les hele artikkelen

Søndag og bra turvær. Søndagsmorgen var det tid for en liten titt på værmeldingen og sjekke om bestyrerinnen ville være med. Værmeldinge var grei - litt vind, men fortsatt 12-13 grader, muligheter for sol ut på dagen. Våren fortsetter med andre ord. Og Bestyrerinnen ville være med på tur. Det ble en runde på hvor turen skulle gå. Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta turen fra Sola til Sele samme med andre gode turvenner. Jeg har gått en del langs sjøen og så helst at vi tok turen inne i landet. Jeg hadde selv tenkt på en tur fra Gramstad til Paradisskaret opp mot Mattisrudlå, videre til Bjørndalsfjellet og ned mot veien. Så langt så godt. Om turen skulle forlenges videre over Fjogstadnuten og Revesholen og tilbake til Gramstad ble foreløpig ikke tatt med. Denne gang var det mitt forslag som ble fulgt. Vi startet hjemmenfra og håpet på at værmeldingen skulle få rett. Det kom noen få dråper på ruta innover, og asfalten var våt i Sandnes. Vi fant en parkeringsplass på Gramstad. Noe som ikke var like lett for folk som kom senere. Det ble fort fullt med bil. Over myrene var det fortsatt tørt, selv om det hadde regnet en del den natten. Heldigvis var fjell og stein tørt, så det var greit å ta seg fram opp Rinda. Det vil si "greit" er ikke helt dekkende for situasjonen. Stien opp er bratt. Skikkelig bratt i over 200 høydemeter. Den er ikke spesielt "eksponert", men det er så avgjort en utfordring for meg på grunn av min skepsis til høyde... Bestyrerinnen har ingen problemer med høyder, og har etterhvert fått så pass god kondisjon at bakken kunne tas i greit tempo. Med andre ord med pulsen på topp. Tørt fjell gjør det mulig å komme opp, jeg tror ikke denne bakken er noe for meg i dårlig vær. Det var andre som også var på tur i samme løype denne dagen. Heldigvis var det folk som kunne tenke seg en liten prat - sånn inne i mellom de bratteste kneikene. Vel oppe på Mattisrudlå, var det tid for en kikk rundt omkring. Og det var lett å få øye på Bjørndalsfjellet lengre borte i nordøst. Det er en del småtopper mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet, og det merkelige er at over disse toppene så hopper Bjørndalsfjellet stadig lengre vekk.... FRa toppen av Bjørndalsfjellet og ned til veien er ikke lange stykket, men det er mye ned. Bakfoten streiker i nedoverbakker så jeg går forsiktig. Det gjorde ikke en del andre som for forbi, noen på stiløping og andre på tur med sekk og utstyr. Nede på veien var spørsmålet om vi skulle forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Vi kikket på klokka. Den var ikke mye over ett, litt tidlig å avslutte søndagsturen. Vi la ruta videre over veien og oppover mot Fjogstadnuten. Vi fikk en fin tur over heia til Revesholen. Det ble ikke sol, men været var akkurat passe turvær. Myra var passe tørr, og søndagsturen passe lang da vi atter sto på parkeringsplassen. Vi brukte omtrent tre timer på turen, som antakelig ikke er mer en vel en mil. Ikke noe topptempo, men det skyldes for en stor del alle oppover - og nedover - bakkene. Men en fin tur var det. Les hele artikkelen

Det finnes en "Blogglisten" som viser treff og oppslag på en mengde blogger i Norge. Det er mulig å få ut en liste for "friluftsliv". En titt her gir muligens et mer realistisk syn på hvor mange som vil lese bloggen - uavhengig av navn.... Det er innholdet som eer avgjørende. For egen del skriver jeg bloggen mer eller mindre for egene behov. Det er en grei måte å holde oversikt over turer og hvem jeg traff og hvem som var med. Det er også enkelt å sortere, søke og finne opplysninger i ettertid. Det er kjekt om andre leser bloggen, men ikke enkelt å få mange til å gå inn og lese.

Nesten sommer og fin fart. Det var bra vær på fredag. Likevel krevde hus og hjem at jeg var tilstede. Indretjeneste er tidkrevende og nødvendig. Jeg gledet meg til lørdagens tur. Detble meldt om bra vær også på lørdagen. Ikke blå himmel, en sol. Og det var ikke snakk om nedbør.... Selv om jeg gledet meg, så var det innblandet en viss uro. Ville kneet, som har gitt problemer i et år, holde? Og hvordan er egentlig formen? Sola vekket meg, og forsvant bak et lett skydekke før havregrøten var spist. Yr melde fortsatt om bra forhold, og jeg så ingen grunn til å tvile på værmeldingen. Det kom regn på ruta innover mot Dale.... Det måtte bli en tur rundt Lifjellet. Vi er i midten av april. Vinteren har vært lang, og slapp egentlig ikke taket før i begynnelsen av uka. Men når våren først kom på besøk, ble det med et brak. Tørt, sol og 14-15 grader, selv om det trakk litt. Jeg ville ut langs fjorden og se på "bjørka". Det er en liten bjørk der ute som står rimelig beskyttet og samtidig i sola. Gjennom noen år har jeg sett at denne spesielle busken blir tidlig grønn. Og jeg undret på om den hadde fått med seg at det var vår. Et lite stykke fra Dale, kunne jeg se sol oppe i fjellsiden, og det så ut som om været ville bli bedre. Det ble det.... Det var tørt i marka. Lett å gå, og fine forhold. Jeg ble i skikkelig godt humør, og gledet meg over å være på tur. Det var kjekt. Den lille bjørka nesten ute ved Bjorhabn, hadde fått enkelte museører. Det er offisielt vår. Det var andre på tur, og som vanlig var det folk på vei opp "Sprettraubakken". Det er omtrent hver gang jeg går her at jeg ser folk lengre oppe. Og den bakken er bratt. Ved Bjorhabn satt et par, vi snakket engelsk sammen. De var og på vei rundt. De hadde ikke mistet et sitteunderlag jeg fant rett før,¨. Etter Einerneset gikk jeg på et par, hun bærende på en svart boss-sekk. De var rundt Lifjell for å plukke boss. Og var "ansvarlige" for stien i Stavanger turistforening. Det er skikkelig bra at noen påtar seg slikt arbeid. Det er mye hyggeligere å gå uten å se boss, og for ukjente er det helt greit at stien er godt merket. Den lange bakken opp mot toppen, er ikke blitt mindre lang - og bratt. Jeg hadde gått forholdsvis fort til bakken, og jeg klarte å holde bra tempo - syntes jeg - vidre oppover. Men svett ble jeg. Det var antakelig ikke mer enn 10-12 grader i lufta. Sola og bakken gjorde det likevel varmt. For første gang i år hadde jeg valgt å uten "lang" under. Det var jeg glad for. Over toppen og litt nedenfor, i le for trekken og med sola rett mot var det "sommer". Minst 20 grader akkurat der og da. Det gikk lett videre. Selv om jeg syntes det fortatt gikk fort. Det var en av de dagene hvor ting var lett. Noe som tyder på at formen er på plass. Nede på parkeringsplassen var klokka ikke mye over ett. Det er ikke så ofte jeg har kommet ned og sett 12-tallet. Og det til tross for at jeg startet litt senere enn "vanlig" og tok den nedre stien. Det gjorde turen ennå kjekkere. Selv om årene går, så klarer vi gamle å holde tempo oppe - til en viss grad... Les hele artikkelen

Selvsagt helt normalt. 2 Recon - en i bruk, og en i reserve 6 Dovvre - 1 i bruk 1 i reserve 3 gamle og en gammel model. (i tillegg en gammel Dovre på Blåfjellenden, som ikke teller med) 1 Falketind tynn sommerbukse.

Broderen og jeg på tur. Våren kom en onsdag. Og onsdag har etterhvert blitt en turdag. Så langt bare korte turer, men forhåpentligvis litt lengre etter hvert. Og siden det var vår, ville broderen forsøke seg på en liten tur i brattere terreng enn stranden, hvor vi etter hvert er blitt litt lei av å gå. Vi snakket om Bjørndalsfjellet ved Gramstad. Det er en grei tur. ikke lang, men det ville være mulig å forlenge turen rundt Fjogstadnuten og mot Dalsnuten. Broderen sliter fortsatt med achillesene, og har i utgangspunktet en "sykemelding" hengende over seg. Det har blitt lite tur og formen er dårlig. Mener han. Han så fram til å teste formen. Det er jo ingen ting som haster for pensjonister. Vi kan starte når det passer, og denne onsdagen passet det ikke før i 12 tiden. Det er en del senere enn "vanlig". Vi tok med sekk og utstyret. Det var nå ikke nødvendig. Dagen var finfin. Eller allerhelst bedre enn det. Sol 12-15 grader og lite vind. Selv en dag i juli kan være både kaldere og i hvert fall våtere... Det var lenge siden vi hadde tatt en tur sammen i bedre vær. På Gramstad var det andre biler enn vår. Og en del folk som gjorde klar for tur. De fleste går nok til Dalsnuten, men stien mot Bjørndalsfjellet er godt brukt og bred. I dårlig være er det mye sorpe... For oss var det en helt grei tur oppover bakkene mot oppen. Vi møtte andre på vår vei. Noen på vei ned og andre på vei oppover. Nesten oppe gikk vi på Mor og --- sønn med langt hår. 6 år og vant med tur. Jeg tok feil til og begynne med, men jeg tror vi ble tilgitt etter hvert. Et hyggelig møte med andre fjelltur entusiaster. På toppen snakket vi med ennå flere folk, og også her var det skikkelig hyggelig. Det går fortere nedover enn opp. Vi var nede ved veien i løpet av "kort" tid. Og så var spørsmålet om vi skulle forlenge turen rundt Fjogstadnuten. Broderen mente at det ville gå bra. Og det var jo egentlig dagen for en lengre tur. Vi tok over veien og opp mot toppen. Over skogen er det hei. Med grass, myr og berg. Selv om det ikke er langt fra gjerdeklyveren under Fjogstadnuten til gjerdeklyveren over myra ved Dalsnuten, så er det et kjekt stykke hei. Det er åpent og fritt med utsyn innover heia og utover fjorden. Det ble en fin tur.... Innover mot parkeringsplassen gikk det fort. Selv om både broderen og jeg sliter med undersåttene, gikk det helt greit. Vi holdt farten oppe. Tilbake på parkeringsplassen hadde det gått omtrent to timer (litt under) og vi diskuterete hvor lang tur det egentlig var. Vi reknet med at det ble omtrent 8 kilometer tilsammen. Denne gangen kunne vi begge si takk for en flott tur. Været var nok en viktig grunn til at turen ble kjekk, og begge håper på flere slike dager. Les hele artikkelen