REJOHN

Rundtur i heia nær Nedstrand i Ryfylke. Etter tre-fire timers kjøring på fredagen var jeg hjemme igjen. En uke på Nilsebu var over. Været var fortsatt skikkelig bra. Lørdag hadde bestyrerinnen satt opp ny tur på dagseddelen. Ikke hvilken som helst tur, men en som krevde tidlig start. Klokka 6 ringte klokka, og jeg var langt fra klar for tur.... Nå ville det ta tid før selve turen kunne begynne. Vi måtte først komme oss til Tysvær hvor de andre turdeltakrene ventet - klokka 10. Vi nådde ferja fra Arsvågen klokka 8 med god margin. Det var Sigbjørn som hadde spurt om vi ville være med på tur. Bestyrerinnen var ikke i tvil om at vi burde være med. Det er ikke så ofte vi får anledning til å gå tur sammen med Anne Lise, Sigbjørn, Edvin og Anne Margrete. Og turen ville gå i et område som jeg aldri før har tråkket i. Planen var å ta en rundtur, og som avslutning oppsøke "himakåna", som er det "nye" turmålet. Himakånå er en utstikkende stein med mulighet for flotte bilder av folk og med "avgrunnen" under. Vi var ikke alene ved Himakånå, men ellers på rundturen var det få folk i stien. Siden Edvin var kjent i omådet, kunne vi parkere en bil nede og ta to biler lengre oppe i bakken. Til et sted som heter Gurigjerdet. (Et litt spesielt navn synes jeg.) Fra der tok vi opp en traktorvei (som gikk over til vanlig sti etter hvert) opp til Badnavatnet. En lang seig bakke opp, som vi tok et bra tempo. Første topp var Skrubburdnuten på 591 moh. For å nå denne tok vi merket sti mot Dalvanuten et stykke innover heia. Bak oss hadde vi flott utsikt over Stjernerøyene, Ombo og Boknafjorden. Røsslyngen sto i blomst. Det ble fotostopp et par plasser. Flotte farger og lukt av lynghonning. Etter som vi kom inn i landet, fikk vi også øye på flere gamle kjente topper. Edvin gjenkjente Grytenuten rett over Vindafjorden, og for egen del mente jeg å kunne se Napen inne i Suldal. Det var i hvert fall ingen tvil om at vi kunne se Folgefonna. Den lyse opp i horisonten. Landskapet var litt annerledes enn det jeg er vant med, men det var de samme tingene - myrer, småvann, svaberg, bakker og dype daler. Fra Skrubburdnuten gikk det bratt ned mot neste topp - Rossafjellet. Noen meter lavere - 574 moh. Litt opp og ned, men ikke mer enn ca. en kilometer mellom toppene. Det ble tid for en pause - hvor bestyrerinnen og jeg oppdaget at maten lå gjenglemt i bilen. Neste topp var Stølanuten - 4 meter høyere enn forrige topp. På vei mellom toppen gikk vi rundt Badnavannet. Denne gang det store. Det var en del folk på Stølanuten. Her kom det sti fra både Gurigjerdet og fra Himakånå. Vi tok mot Himakånå. Ikke for bratt, men stien gikk et stykke nok så nær kanten ned mot Lysevannet - nesten 600 høydemeter lengre nede. En liten utfordring for meg med aversjon mot høyde... Bratt men greit nedover mot Himakånå. Etter en stund kom vi inn på en stølssti og her var det helt greit å gå. Vi syntes det tok litt td før vi kom til Himakånå. Og da vi endelig fikk se skiltet som viste vei, måtte vi på ny ta oss opp en bakke. Stien mot Himakånå var godt tilrettelagt med gangveier. Her vil det være mulig å komme fram selv om det eller er sørpevått. Denne dagen var det tørt - supertørt. Vi var ikke alene som ville til Himakånå. Her var det helst trengsle, selv om det ikke var ventetid i kø for å komme ut på selve Himakånå. Det ble tid til å ta en del bilder før vi tok "nedover". Bratt, men med delvis godt opparbeidet traktorvei. Nede ved bilen kunne vi konstatere at vi hadde gått 12 kilometer, 600 høydemeter opp og 900 høydemeter ned. Alt ialt en skikkelig fin tur. Les hele artikkelen

Tradisjoner må følges. En uke på Nilsebu er i seg selv en fjelltur, men å bare bli på hytta medfører dårlig form. De siste årene på hytta har det blitt en tur til Stakken - nabohytta på andre siden av Nilsebuvannet og inn Urdalen. Det har liksom ikke blitt tid til flere turer, og jeg har egentig syntes at det har vært greit med en "hvileuke". De første dagene på hytta hadde vi fint besøk, og det var kjekt å snakke med venner. Tirsdagen ville gå med til å forberede komlemiddag, om jeg ikke.... Det ble en tur til Stakken. Først med båt over vannet og inn bukta mot Storhidleren. Stakken er 3 timer eller 8 kilometer fra Nilsebu. Stien går opp Snetonå mot Svabergdalen og ned til Storhidlerdalen. Derfra går det - ikke bratt - men seigt opp til over Kannekleiv og så ned mot Dyrgrovtjørn og rundt til Turistforeingshytta i Stakken. Alle navnene har sin forklaring: Navnet Snetonå har ingen ting med snø å gjøre, men med en hylle på snei (skrå). Svabergdalen sier seg selv - med svabergene nedover. Den lille hytta under storhidleren er godt synlig. Hidleren er stor, med et høyt "dråpefall" og stor flate. Hidleren er delvis utgravd, og det ble funnet spor fra steinalderen. Kannekleiv er egentlig enkelt å forklare. "Kanne" betyr å telle. Stien går på en liten kant, med vann på siden. Her måtte sauene gå på rekke og var enkle å telle. Dyrgrovstjørn kommer selvsagt av at det er dyregrav (fangstgrav) i nærheten. Den ligger like i stien i bakken ned mot vannet. I dag er den bare synlig som et "hull" i sandbakken. Stakken kommer av en stein med form som en høystakk. I gamle dager ble det slått høy nesten over alt i heia. Ikke samme plass hvert år, og det høyet som ble slått, ble lagt i stakk. En en lang påle som de tredde høyet på og som sto til de hentet det på vinteren. For meg denne tirsdagen, var spenningen knyttet til påhengsmotoren. Jeg og motorer er aldri venner. I mitt selskap oppfører motorer seg stadig motvillig og tregt. (At problemene ofte skyldes manglende ferdigheter hopper vi uelegant over...) Denne gangen gikk det greit. Bortsett fra at jeg klarte å miste åren i vannet uten å merke det, og andre måtte ta en tur... Turen fra båten til hytta går på litt over en time hver vei. Det er bare noen hundre meter fra båten til den merkede stien mellom dammen og hytta. Inn Urdalen går stien opp og ned på noen svaberg. I vått vær kan det være litt utfordrende, selv om det er brukt dynamitt på noen steder. I tørt vær som i år, er det mulig å passere nede i elva enkelte plasser. Det var folk på hytta da jeg kom. en gjeng med ungdom, var sent ut fra Turistforeninggen for å rengjøre og rydde, men også tømme "dassen". En skikkelig drittjobb. To jenter var også på oppdrag for turistforeningen og skulle male T`er på en rundtur til Grasdalen og Eidavatn. For meg ble det en kort stopp, før jeg tok veien tilbake. Det ble bare denne ene (korte) turen denne uka... Les hele artikkelen

En uke i heia. Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt. Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig. Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde. Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med. Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel. Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff? Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...) Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden. Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang.... Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader. En nydelig kveld - uten et vindpust. Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer. Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger. Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom. Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det... Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring. Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen. Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før. Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye... Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme. Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang. Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet. Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen. To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei. De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første... Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere. Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang. Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer. Les hele artikkelen

Turen som jeg tar i tørt vær. Sommeren bare fortsetter og fortsetter. En tur som er ggrei å tai tørt være er inn til Tomannsbu fra Hunnedalen. Opp Tveidebrekkå over mot Stigelsvannet og ned til Olabu, og så langs Øyarvannet og videre mot Djupavatn. En grei tur, men som sagt, helt i tørt vær. Det er to grunner til ønsket om tørt vær. For det første går turen over en del myrsøkk og plasser som blir "fuktige" og sleipe. For det andre går stien nedover, og oppover noen svaberg som blir rimelig glatte i regn. Nå har Turistforeningen lagt ut kjetting på de mest utsatte plassene, men det går likevel sent å komme ned - og opp, i vått føre. Denne onsdagen var ikke våt, snarere tvert i mot. Det var tørrere enn jeg noen gang har sett det. Lite vann i bekker og stort sett tørre myrer. Det var været som lokket meg ut på en lengre onsdagstur. Finværet ser ut til å vare, men erfaringen tilsier at det må utnyttes mens det er der. Nå var det havtåke hjemme på onsdagsmorgenen. Jeg tok likevel på lette klær - treningsbukse og treningsbluse. Gradestokken i bilen viste 13 grader og vindusviskerne gikk enkelte plasser. Var det riktig med lett sommertøy? Selv helt opp i Øvstebødalen lå skoddeteppet over toppene, og det var fuktighet i lufta. Oppe i Hunnedalen var det solflekker i dalsiden, og på parkeringsplassen ved Tveidebrekka var det blå himmel, selv om skoddebankene ikke var langt vekk. Det var fortsatt kaldt, og jeg heiv på meg en vindfleece. Som kom av rett oppe i bakken. Tveidebrekka er både lang og bratt enkelte plasser. Det tar på pusten å komme opp. Vel opp åpner det seg og jeg fikk denne gangen en fin tur innover flyene over myrer og svaberg. Skikkelig hei. Blå himmel, blått vann, sau og steinskvett, stein og svaberg, bakke opp og bakke ned. En og annen lemen som for mellom tuene. Det er virkelig kjekt å gå tur når forholdene er slik. Turistforenings-stien mellom Øyarvannet og Djupavatn går litt over "dalbunnen", som stort sett er myr. Denne gangen var det bare å sette nesa mot hytta og spasere over myrene. De var nesten helt tørre. Nå er det nok flere enn meg som tar "snarveien" over myrene, så det er så vidt en sti enkelte plasser. Hadde hele åsgårdsreia som går mellom Tomannsbu og Hunnedalen gått her, hadde myra vært bunnløs i regnvær. Andre hadde også funnet veien til Tomannsbu. Det v ar en gjeng med gutter - 10-12 år, sammen med voksne og en familie. Til å være midt i uka, var dette godt besøk. En av de greie tingene ved å gå frem og tilbake til en turistforeningshyttene, er selvsagt at det er mulig å ta pausen innendørs. Og få seg en kopp te - uten å dra på termos. I dårlig være er det andre fordeler..... Denne gangen ble det bare en kort pause før jeg igjen var på beina med Hunnedalen som mål. Omtrent midtveis ligger det en privat hytte - Olabu. Her var det folk på terassen, og jeg måtte bort og ta en liten prat i tilfelle det var kjentfolk. Det var ikke kjentfolk, men vi fikk likevel en liten drøs om forholdene og felles kjente. Oppe i bakken satt det tre unge jenter. Tydeligvis ikke helt kjent, for jeg fikk det vanlige spørsmålet. Og kunne fortelle at de var omtrent 1/3 dels vei innover. En av jentene gikk i dongribukse. Et plagg jeg ikke kan anbefale til heiabruk. Det gir gnagsår på plasser som ikke blir nevnt i fint selskap... For meg var det ikke snakk om gnagsår, men mer støle bein, nedover lia mot bilen. Jeg kunne merke at det hadde blitt en del tur den siste tiden. Det var greit å stå på parkeringplassen og kunne krysse av for nok en gjennomført tur. Denne gang til Tomannsbu. Det bør være tid for en ny tur til samme hytte i løpet av sommeren. Les hele artikkelen

Lang tur i lette klær. I noen år har det vært vanlig å ta en tur til blåfjellenden fredag til lørdag, for så å ta en dagstur til Sandvatn. Ikke hver uke, men ganske ofte. Det har stort sett gått greit. Selv om det på slutten av sesongen kunne kjennes i beina... Så begynte bestyrerinnen å interessere seg for søndagsturene. Hun har ikke helt sansen for en søndagstur med to timers kjøretur og 4 timer på beina. Det har med andre ord blitt mindre av turer til Sandvatn. Søndagsturen denne uka ble en runde på høgjæren. Omtrent 8 kilometer og under to timer. Det er ikke nok til å komme med på loggen. Mandag er vanligvis "hviledag" - uten styrketrening eller tur. Ukens andre dager blir det som oftest gjort ett eller annet fysisk. Mandag var det kjempefint turvær. Det er nesten synd å sitte inne i slikt vær. Nå har vi vært velsignet med mye flott turvær i det siste. Mye mer enn vanlig. Det er nesten slik at jeg har glemt hvordan det kan være på tur med regn og to-tre grader i vinden. Mandagen var det overhode ikke fare for nedbør - eller mye vind. Sol, sommer og flotte forhold. Og Sandvatnhytta lå jo der og ventet på besøk. En god times kjøring og jeg kunne ta fatt på turen innover heia. Det er starten som er tung på denne turen. Fra parkeringsplassen og til hytta er det en stigning på omtrent 300 høydemeter, og mye av disse tas i starten. Det hjelper å ta det med ro. Det gjorde herren på 81 år som jeg traff i bakken. Han hadde ligget i telt og var på vei mot bilen. Godt gjort å gå opp den bakken med sekk full av telt og sovepose og liknende - det er ikke sikkert jeg hverken vil eller kan om 10 år... Det ligger fortsatt noen små fenner rundt om, men ikke mange, og de minker fort. Til kontrast, kan jeg huske et år da vi første juli gikk på isen på Mohidlertjørn. Som Peter Pan riktig nok, med bare lette tanker. Bare en plass var det nødvendig å gå på snø på denne turen- noen få meter. Det var andre på tur denne dagen. Jeg traff på et helt følge. De hadde startet med å gå inn til Langavatn og så over Strålaus til Sandvatn, og var nå på vei ned til bilen. (For å kjøre rundt til parkeringen ved Langavatn for å hente flere biler) Det ville bli minst to timer kjøring. Inne på hytta var det ikke folk. Det ble en halv times pause med mat og drikke, før jeg igjen var på beina. En av fordelene med finværet er at det er mulig å gå med lette klær - og lett sekk. Innover hadde jeg på en treningsbluse og en kort treningsbukse. Tilbake ble det lettelse i antrekket og jeg gikk i bare treningsbuksa. Stort lettere kledd enn det er ikke mulig. Det er i hvert fall kjapt å hive av klærene for et bad i kulpen nederst i Lysebakken. Her er det fast badeplass om bare været er lagelig. Denne dagen var det varmt. Og vannet i Lysebekken, som renner nedover svaberg i sola var av mer sydenkvalitet enn kaldt fjellvann. Det ble en grei halvtime med soling og bading. En skikkelig fin tur i heia på en mandag. Les hele artikkelen

Blåfjellenden fredag til lørdag. Sommer igjen. Været denne forsommeren, og nå sommeren, har vært bra. Sol og høye temperaturer. Været har ikke hindret turer. Det var bra vær på fredag også. Jeg kunne ikke ta ut tidlig. Gjengen av gamle kammerater ville komme for en forsiktig markering av 70års dagen. Kun en liten samling midt på dagen. Det ga meg anledning til å ta ut etterpå. Det ble selvsagt senere enn jeg hadde trodd. Først i 3. tiden var alt klar. Og så sent på ettermiddagen er det nærmest kø oppover mot Hunnedalen. Ting tar tid. Litt overraskende var det nesten ingen biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Med det fine været vi hadde og god værmelding, hadde jeg trodd det ville være flere. Med lett sekk, det blir mindre å dra på i fint vær, gikk det greit oppover bakkene. Jeg syntes helst det minnet om "gamle dager". Nå hadde jeg ikke tenkt å gi på innover. I det fine været var planen tvert i mot å ta det med ro og nyte turen. Det ble en tur i vanlig tempo. Enkelte turer går nesten av seg selv. Bakken tas uten at det merkes noe særlig og jeg nesten "glir" innover. Dette var en slik dag. Det hjelper antakelig å ikke ha jobbet noen timer før turen. Jeg fikk i hvert fall en kjekk tur. Ikke et menneske - og heller ikke spor i den eneste fonna som fortsatt ligger i stien. Likevel var det et følge som hadde gått innover før meg. De hadde startet tidlig og alt vært på hytta noen timer da jeg kom. Det hender - ganske ofte - at det blir en skikkelig hyggelig kveld på hytta. Og denne fredagskvelden ble en slik. For de som syntes det må være mindre morsomt å dele en hytte med fremmede mennesker, så kan det muligens være vanskelig å forstå at de tå dele hytta faktisk er noe av det som gjør det kjekt å dra på en turistforeningshytte. Det å møte nye kjekke fjellfolk, dele erfaring og få innblikk i andres liv, er morsomt og kjekt. Denne kvelden samlet alle gjestene seg i den gamle hytta. Med den fantastiske utsikten nedover Fidjadalen. Vi satt alle samlet og pratet mens sola forsvant bak Ernstnuten og skumringen kom snikende. Det blir jo ikke mørkt på denne tida av året. Spesielt ikke nå himmelen er uten en sky. Klokka ble godt over 11 - tidspunktet for ro på hytta - før folk begynte å finne fram tannkost og gjøre seg klar for natten. Det ble selvsagt også en kjekk morgen med de vanlige tingene. Jeg hadde det ikke travelt. Det var ingen hjemme som ventet, og jeg kunne gjerne komme sent ned. Gjestene tok ut etterhvert. En del ned dalen, noen mot Langavatn og Sandvatn, og en jente alene mot Flørli. Jeg var heller ikke alene som skulle tilbake til Hunnedalen. Nesten før de andre hadde kommet seg avgårde, kom de første turfolkene forbi. Et par gutter, antakelig eldre en de så ut til, med store sekker. Nesten større enn de som bar sekkene. Litt etter kom far og datter fra Fidjadalen. De hadde ligget i telt nede i dalen, og skulle videre mot Langavatn og Kjerrag. Datteren kunne ikke være mer enn 9-10 år, og var med pappa på telttur. De var "innflyttere" fra østlandet og ikke helt vant med vårt terreng - og selvbetjeningshyttene. Jeg tror de fant ut sekkene, for datteren bar selvsagt sekk, blir lettere om de bruker hyttene. Jeg tok ut mot Hunnedalen og fikk en fin tur tilbake i solskinn og litt vind. Det har så langt vært en fantastisk sommer.... Les hele artikkelen

Besøk i botanisk hage. Bestyrerinnen var ikke til å rikke. Hun hadde bestemt seg for at vi skulle til Stranddalen. Med en uke ferie, skulle dagene nyttes på best mulig måte. Bedre kortferie enn en dag på Stranddalen kan vanskelig tenkes. Litt lang kjøring, men det er turen så avgjort verdt. Vi startet hjemmefra rundt 11. Heldigvis er det fortsatt ferje mellom Lauvik og Oanes. Vi foretrekker å kjøre denne veien - så lenge det går. Vel i land på Oanes er det fortsatt langt igjen til øvre Moen. Noen forbedringer har det blitt opp gjennom årene. Veien er bedre, og ferja mellom Hjelmeland og Nesvik går hvert 20. minutt. Det vil si omtrent ingen ventetid. Fra Gullingen og inn til Øvre Moen er det omtrent 2 mil. Og bilen blir parkert omtrent så lang inn i heia det er mulig å komme. Fra parkeringsplassen bærer det opp, mye opp. Her er det bare å ta et steg - oppover - om gangen. Vi traff heldigvis kjentfolk halvveis i bakken. Det ga anledning til en prat og stopp. De vi traff hadde vært inne og gjort Stranddalshytta klar for årets sesong. Som de har gjort i mange år. Solfrid sa i fjor at når var det siste gang, men med andre ord ikke helt slutt. Det var skikkelig hyggelig å treffe disse flotte fjellfolkene. På hytta ble vi godt tatt i mot av vertskapet - og av jentene som ønsket oss velkommen med sang. Det var en førstegangsopplevelse. Å bli sunget inn på Stranddalen... Og Stranddalen fortsatte og overraske positivt. Hytta hadde egen kokk. Som serverte et nydelig måltid som glatt hadde kunnet serveres på de fineste steder. Det kunne sies mye om maten. For vår del holdt vi kjeft og spiste... Jordskokksuppe, laks med nye poteter og agurksalat og som punktum på et virkelig godt måltid - Stranddalsis. Vi gikk ikke sultne til sengs. Tåken var tett gjennom natten, men Stranddalen sviktet ikke. Morgenen kom med blå himmel og speilblankt vann. En virkelig drømme morgen. Etter en god frokost sto et besøk hos Bergjunkeren (Saxifraga paniculata) for tur. Vi fant noen blomster, men det var muligens litt tidlig på året for den helt store prakten. Vi tar normalt stien på nordsiden av Stranddalsvannet og opp til Smørslago, rundt Veranuten mot den vanlige stien ned mot Øvre Moen, på tilbakeveien. Denne gangen kan turen sammenliknes med en tur i en botanisk hage. eller i hvert fall hage.... Blomstene dominerte turen. Vi fant bland annet Reinrose, fjellfiol, tiriltunge, harerug og fjellsmelle i vakre tuer. Ingen av plantene spesielt uvanlige, men for oss som holder til i et område dominert av granitt, er slik blomsterprakt skikkelig fint å se. Bestyrerinnen lå langflat for å få et godt bilde. Vi stoppet opp flere plasser bare for å se oss rundt. Blomstene hang i tuer oppe i steinene, omtrent som i et steinbed. Selvsagt dukket også fjelltjæreblom opp. Midt ute på berget. Selv uten blomsterprakten er denne "alternative" veien skikkelig fin. Smørslago er verdt å få med seg. Landskapet bak helt forskjellig fra steinørkenen vi er vant med, gras-sletter og høye fjell rundt. Et typisk høyfjellslandskap tror jeg, men så ligger det også på omtrent 1000 moh. Det blir bokstavlig talt en liten nedtur da vi nådde den vanlige stien- bratt sådanne - det siste stykket mot Øvre Moen. På parkeringsplassen kunne vi oppsummere nok en virkelig fin tur fra Stranddalen og ned. Vel verdt den lange kjøreturen. Les hele artikkelen

En skikkelig langtur med en del høydemeter. Det var med en viss spenning jeg så fram til lørdagen. Værmeldingen på fredagen varslet så pass mye vind at jeg valgte å bli hjemme. Det måtte uansett bli en tur til Blåfjellenden den uken også, og når Bestyrerinnen bestemmer et opplegg for søndag og mandag, måtte det bli en tur frem og tilbake på dagen. Og hvordan ville nå det gå? I "gamle dager" for 6-7 år siden, da jeg fortsatt jobbet, og var bare så vidt over 60, var det ingen stor utfordring å gå frem og tilbake på dagen. Det ble stort sett to slike turer i uka - lørdag og søndag. Med 70 lys på kaka om bare noen få dager, var det ikke like sikkert at en tur frem og tilbake på dagen ville bli like vellykket som før... Turen er litt over 8 kilometer - en vei. Tilsammen blir det 16-17 kilometer. Noe som avgjort ikke er umulig - selv for 70 åringer. Legg til 6-700 høydemeter i tillegg så blir det adskillig tøffere. Og når jeg også forsøker å holde tempoet som i "gamle dager", det vil si under to timer for hver omgang, så blir det en utfordring - for meg. Jeg hadde bestemt meg for å ta ut tidlig. Det er en time å kjøre opp til Høgaleitet i Hunnedalen. Med to timer hver vei, blir det totalt 6 timer. Utenom pause på hytta. Selvsagt var det ting som tok tid på morgenen. Jeg kom ikke avgårde før klokka nærmet seg 9. Været har en del å si for hvor fort det går. Vinden på fredagen hadde løyet og det ble bare meldt om vind i 8-10 meter i sekundet. Problemet var at jeg ville få vinden mitt i fleisen. Og værmeldingen fikk rett. Det var vind. I tillegg fikk YR rett med hensyn til resten av meldingen. Det var yr og tåke. Temperaturen var ikke direkte sommerlig med bare 9-10 grader. Det ble så pass kaldt at jeg valgte å ta på tynne vanter. Jeg hadde ikke reknet med at det ville være andre på vei innover. Både fordi jeg startet tidlig og på grunn av været. Det var liksom ikke helt forhold for en dagstur innover... Det viste seg å være et svensk par på vei mot hytta. Også de på dagstur. Vi vekslet noen ord da jeg passerte, og fikk en hyggelig stund på hytta mens vi spiste. Det ble en litt lengre pause på hytta en vanlig. Jeg tok ikke ut før etter nesten to timer. Det er alltid noe som må gjøres. Det er en lang og bratt bakke opp fra Blåfjellenden mot Hunnedalen. Likevel kommer jeg opp bakken hver gang. Det kjentes i knærene denne gangen, men ellers var formen fin og grei. Øverst i bakken blåste det mer enn da jeg gikk innover, men med vinden bakfra, kjentes det ikke så ille. Jeg gikk og lurte på når jeg ville treffe folk. Først helt nede i Ølbakken kom det fire gutter i mot. De ville inn til hytta og hadde med fiskestenger. Det var planen å gå til Langavatn på dagstur og fisk der. Nede ved Fossebekken vurderte jeg pause, men fant at jeg like gjerne kunne gå rett ned. Det ble som i "gamle dager", en tur uten pause og uten stopp for å drikke. Siden turen gikk så bra, kunne skjebnen servere flatt dekk nede i Hunnedalen. Det er andre gangen jeg har opplevd dette på parkeringsplassen ved Høgaleitet.Les hele artikkelen

Med Bestyrerinnen på søndagstur. Dagseddelen manglet. Bestyrerinnen hadde ikke lagt planer for søndagsturen. Det var egentlig ikke så rart. Etter ukevis med finvær, var det nå "muligheter for regn". Kan man virkelig gå ute når det regner?... Nå var det egentlig tørt ute, og det var bare YR som forsiktig nevnte regn. Mer inne i landet og lengre nord enn hos oss. Bestyrerinnen hadde planer. Vi kunne ta en tur til Bjødnalia og runden rundt. Den er ikke mer enn ca 7-8 kilometer og uten skikkelige bakker. Deler av turen går i tillegg på vei. En enkel søndagstur med andre ord. Jeg hadde likevel ikke noe i mot å ta denne turen. Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen i Sælandskogen. En familie holdt på å gjøre seg klar i det vi kom. Vi traff samme familien da vi kom tilbake etter turen. De hadde holdt seg ved vannet, og de hadde blitt skikkelig plaget av knott. For vår del, kjente vi ikke noe til små eller store stikkende insekter. Stien mellom Taksdalsvannet og Bjødnali går gjennom rester av gammel eikeskog. Stien er opparbeidet, men det er temmelig likt med å gå gjennom en ur enkelte plasser. Ved mye nedbør blir steinene glatte, og da tar det tid å komme oppover. Denne dagen var det tørt, på tross av at Yr meldte regn. Det gikk greit å komme oppover. Elva, eller denne dagen, bekken var snaut synlig nede blandt steinene. Jeg har aldri før sett elva så liten. Vi har opplevd å gå på siden av elva, og lyden har omtrent vært som om det går et tog forbi. Vi hadde gått i bare ullbolen oppover. Da vi tok pause, måtte jeg ha på jakken. Den kom kjapt av, da vi startet på bakkene oppover på baksiden av Sælandsfjellet. Her går det god vei ned til Sjelset. Fra toppen av veien er det fri sikt til høghuset på Bryne og videre ut til havet. Det er et stykke til havet fra der vi sto. Selv om det ikke var bra vær, var det gode forhold for å ta bilder. Og med nesten vindstille, overskyet og jevnt lys, ble det tatt noen ganske bra bilder. Nedover mot Sjelset begynte det så smått å regne. Egentlig var det kunn litt yr. Vi vurderte å ta på jakken, men vi hadde blitt like våte med jakke på som med jakken av. i fortsatte nedover og mot bilen i lett regn - uten jakken på. Og de som kom i mot - tett igjenkneppet - lurte nok litt på hvorfor vi gikk uten jakke. Vi hadde gått ganske fort opp til Bjødnalia, bestyrerinnen holdt heller ikke igjen opp bakken, nedover går det jo greit uansett, og det var ingen grunn til å holde igjen det siste stykket hvor vi hadde nedbør. Alt i alt gikk de 7-8 kilometrene rundt ganske greit. Vi brukte i underkant av to timer totalt. En grei søndagstur.Les hele artikkelen

Flott tur selv uten "sommervær". Det måtte jo ta slutt en gang. Været. Sommer siden tidlig i mai. Kun kortbuksevær i lang tid. Nå har lavtrykken funnet tilbake til sine vanlige baner og det er regn og få varmegrader å glede seg over. Likevel må det bli den vanlige turen til Blåfjellenden fredag til lørdag. Det var bare snakk om litt regn og litt vind på fredag/lørdag. Torsdag blåste det stikker og strå - opp mot full storm i heia. Ikke turvær for sakmodige sjeler den dagen i hver fall. I forbindelse med ekstremværvarsel ble det litt titting på YR. Nå har jo litt regn og vind ikke hindret fjellturen tidligere, så hvorfor det skulle hindre den ukentlige turen til Blåfjellenden er uklart. Jeg bestemte meg i hvert fall for å gå innover på fredagen som vanlig. Broderen har ikke hatt sin første tur i heia i år. Han kunne tenke seg å være med. Det ble til at vi dro oppover i ett-tiden på fredagen. På vei forbi Byrkjedalstunet datt regnet ned. Vi ble skeptiske til prosjektet. På parkeringsplassen kom det litt lett nedbør. Vi bestemt oss for å ta oppover bakkene... Det kom omtrent ikke mer regn på turen, men i det vi satte oss ned for te og skoleboller inne på hytta, kom regnet. Det er slikt vi kaller flaks. Det er egentlig fortsatt flotte forhold innover heia. Det "lille" regnet som har kommet, har ikke mer en så vidt fuktet overflaten. Det er i hvert fall ikke problemer med å gå tvers over myrsøkkene. Regnet har gjort det grønt. Ikke den lyse grønne vårfargen, men skikkelig sommer grønt. Det er bare å slå fast at jenten ikke ligger etter gutta når det gjelder å ta ut på telttur alene. Også denne uka traff vi på en jente med stor sekk. Det er ikke en ny trend, jeg har ment lenge at jenten egentlig tar fortere ut alene en gutta. De er ofte flere i lag. Broderen og jeg holdt et greit tempo innover. Det er ofte det jamne tempoet som gjør at det går fort - uten at det blir for tungt. Broderen mener han er litt ute av form og mente vi fikk ta det med ro... Det er en øvelse vi har problemer med. Fortsatt er det en gjenstridig fonn på veien inn mot hytta. Den kommer nok til å ligge en stund. Temperaturen var ikke så veldig mange grader, og på morgenen lørdag viste termometeret 6 grader. Vi gikk likevel i ullblusen for det meste. Det kom folk til hytta. Til en forandring kom det ikke folk sent på kvelden. Alle var i hus i syvtiden. Det kom en del fra Hunnedalen etter oss. De var glade for å kunne komme til en oppvarmet hytte. Det er lenge siden det var nødvendig å fyre.... Vinden på torsdagen hadde fått folk til å ligge værfaste på både Sandvatn og Langavatn. Det hadde blåst så hytta rister fortalte folk. Vi voknet opp til en fin lørdagsmorgen. Vindstille, men bare 6 grader. Det var noen blå flekker i alt det grå på himmelen, og det så ut som om det ville bli bedre vær enn dagen før. Og fredagen hadde vi hatt det fint. Det tar alltid litt tid å komme avgårde. Vi hadde det heller ikke travelt, og turen over heia er ikke lang, selv om det etter hvert tar omtrent 2 og en halv time. Vi startet oppover bakken i greit tempo. Der møtte vi en hel gjeng som var på dagstur til Mån. De hadde brukt ikke mye over to timer inn, og vil antakelig nå Eikeskog etter 7-8 timer - inklusive pauser. Godt gjort for en så pass stor gjeng. Det ble en skikkelig fin tur over heia. Vi hadde været med oss. Det var sol og sommer inne i mellom, og kunn på toppen av bakken kjente vi vinden. Nå ble det en del stopp på slutten. Vi traff to drifter med sauer på vei innover heia. Den siste skulle til Blåfjellenden. Og her var det kjentfolk med. Vi stoppet og fikk snakket litt om hei og felles kjente. Nede på parkeringsplassen kikket broderen på klokka, og han var fornøyd med tiden vi hadde brukt tilbake. Og han var selvsagt godt fornøyd med sin første tur innover i heia i 2018. Det hadde vært en kjekk og grei tur med bra vær greie folk og til og med kjente. Les hele artikkelen

Vanlig søndagstur. Med Bestyrerinnen tilbake fra spania, og fortsatt brukbart vær, må det bli en vanlig søndagstur. Det vanlige spørsmålet var hvor turen skulle gå. Det var ikke helt lett å bli enige om dagens turmål. Jeg hadde vært på tur hver dag i det siste, og Bestyrerinnen hadde vært på ferie - i syden. For min del kunne det godt bli en kjappe tur. Vi ble likevel rimelig kjapt enige om at denne søndagen ville det passe med en "topptur". Det kunne kombineres men kort og litt tung tur. Været den siste tiden har vært vidunderlig. Sol og sommer, kortbukse og kortarmet bluse. Det hender at jeg ikke får brukt disse plaggene i det hele tatt enkelte år. Det blir bare godvær enkelte dager, og Gore-Texen er alltid med - helst på kroppen. Den siste måneden har gore-texen ligget gjemt i bunn av sekken. Det har vært som i "syden", jeg har stått opp og bare tatt på sommerklær. Det har ikke vært nødvendig å sjekke "YR". Denne dagen var helt annerledes. Det var overskyet. Det blåste litt, og det var ikke så varmt som det pleide å være.Værmeldingen snakket om værskifte - på mandag. Her var det bare å ta ut. Vi ble enige om å ta turen til Vårlivarden. En topp som kan nås fra forskjellige steder i Sandnes. noen innebører en del "klatring" mot toppen. Det er mulig å starte omtrent i fjæresteinene og gå til topps. Vi for vår del startet på Øvre Hetland - opp av Hommersåk. Dette er den turen jeg startet å gå for mer enn 25 år siden, og det skal mye til at jeg gjør endringer i noe som helst. Vi startet selvsagt fra den vanlige plassen. Det går jamt oppover. Til over tregrensen. Da begynner det bratte. Enkelte plasser er det nødvendig å bruke hendene for å komme fram. Ikke egentlig klatring, men så pass bratt at jeg velger å "sikre". Toppen er godt synlig fra der stien kommer ut av skogen. Bestyrerinnen var litt overrasket over hvor langt det var opp og bort til toppen. Det tok oss litt over en time å komme helt opp. Fra parkeringsplassen og til vi kom ut av skogen - den "gamle" veien - traff vi omtrent ikke en kjeft. videre oppover og på toppen var det ganske mange folk på tur. De kom fra Myrland og gikk en rundtur. Vi gikk opp og ned samme vei. antakelig omtrent en mil tilsammen, muligens noe mindre da det tross alt er en del stigning. Tilbake turen går nok noe raskerer. Vi brukte omtrent to timer på hele turen inklusive en god pause på toppen. Les hele artikkelen

Jeg har lagt merke til det samme... Jeg blir egentlig ikke "mett", men lei av å tygge når jeg kommer hjem fra litt "tyngre" turer. For morro sjekket jeg hvor mye jeg hiver innpå etter tur. I et måltid går det lett med over 1600 kcal. (Jeg har prøvd å få produsenten av frosne Pommes frites i til å øke størrelsen på pakken fra 600 g til 700 g.)

En nesten perfekt tur. Enkelte ganger, av og til, veldig sjeldent, stemmer det meste på tur, men det var ikke opplagt at det skulle bli en skikkelig tur i det hele tatt på lørdag. Bestyrerinnen har sviktet gamlelandet til fordel for sydlige strender en ukes tid, og det var min oppgave å sørge for transport fra flyplassen og hjem - på lørdagsettermiddag. Og det la en viss demper på humøret - og turmulighetene på lørdagen. Nå var det noen flyledere eller liknende i Frankrike, som åpenbart syntes dette var for galt, og sørget for at flyet hjemover ble forsinket med en del timer... Plutselig åpnet det seg mulighet for en skikkelig tur i heia. Sandvatn er normalt tur nummer to innover heia - og det så snart snøen sånn noenlunde har forsvunnet. Og nå hadde jeg muligheten til å ta avgårde. Turen til Sandvatn tar opp mot to timer å gå, men først en god times kjøring. Selvsagt tilsvarende tilbake... Når pausetid legges til blir det opp mot 6-8 timer totalt. Her ble det full klaff for det meste. Værmeldingen var fortsatt svært optimistisk, sol og sommer og lite vind. Og det kunne virke som om lørdag ville være siste dagen med sommer - i denne omgangen. Her var det bare å kjøre på. Det var masse biler ved Lortabu. Kunne det være så mange på vei mot hytta? Det var i hvert fall folk på vei tilbake. Jeg traff "tilsynet" Guro og Atle som hadde vært innover og jobbet litt. Det var mange innover - sauer og folk. Jeg tok igjen driften akkurat ved "kirkegadå" Sauedriften var en ting, men det var en hel gjeng som var med å drev sauene innover. Jeg pleier å hilse på folkene som driver sauene, her var det folk som var i gang med å ta over som "heiasjef". Ungdom med interesse for sau. Det var kjekt å snakke med folkene, og det gjør dagen bare bedre å vite at sauene er på vei. Jeg skulle et stykke lengre innover heia enn sauene og folkene, og fortsatte videre. Det normale på første turen innover mot Sandvatn, er å gå på snø over lange fenner. Sommeren er kommet og det var snaut fenner igjen i det hele tatt. Kjempefine forhold. Dagen ble bare bedre. Det er en fonn, jeg spesielt sjekker opp. Jeg har bilde av denne fonna tatt 5. oktober 2015. Da var den mindre enn nå, men ikke mye mindre. På Sandvatn var det ikke folk, det ble ingen lang pause, men tid til mat og en kopp te. På tilbakeveien gikk jeg og lurte på når de første folkene ville komme i mot. Jeg traff en gjeng. De hadde tatt en stopp for å bade - i vann med snøfonna på andre siden. Jeg tok igjen sauefolkene, og vi tok følge et stykke nedover. Selvagt fant vi ut at vi hadde felles kjente. Sauefolkene tok et bad mens vi pratet. Da de fortsatte mot bilen, var det min tur til å hoppe ut i vannet. sola kom fram. Det ble varmt og helt greit å sitte i sola en stund. Et bad i Lysebekken er liksom den beste avslutningen jeg kan tenke meg på en fjelltur. Bedre enn turen denne lørdagen er det vanskelig å tenke seg - nesten perfekt. Les hele artikkelen

Fortsatt tidlig i juni og sommer. Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra torsdag til fredag. Tidlig i juni, og vi er fortsatt tidlig i juni, skal det være få folk på hytta en torsdag. Jeg regnet med å bli alene. Det var i hvert fall ingen biler på parkeringsplassen da jeg kom til Høgaleitet. Og ingen spor oppover. Nå er det vanskelig å se spor så tørt som det er i marke, men det så ikke ut som om det hadde gått folk. Ikke langt over toppen kom det en jente gående i mot. Med stor sekk, og hund. Hun hadde planlagt å ligge i telt, men noen millioner knott overtalte hun til å ta inn på Blåfjellenden. Hun var alene på hytta den natten. men protokollen viser at det alt er en del heietravere ute og går. Ikke mange, men som sagt, tidlig i juni. Hva som er litt underlig, er at utlendingene foreløpig mangler. Nå kan de neppe se toppene innover og sjekke snødekket, men jeg har ofte truffet tyskere eller dansker, som blir noe overrasket når jeg nevner vinter og snø - over 900moh.. Men ikke i år. snøen er vekk.... Jeg kom til tom hytte. Det var ikke noe spesielt som skulle gjøre. Det var noe med et skilt til hunderommet, men det lå og smilte på stuebordet hjemme... Siden det ikke var folk, tok jeg like godt en omgang rengjøring. Det kunne på mange måter passe godt, fordi jeg måtte være hjemme rimelig tidlig. Alt jeg slipper å gjøre på morgenen gjør at jeg kommer tidligere avgårde. Det kom folk. en kar som hadde startet ved parkeringsplassen til Langavatn, gått til dammen ved Flørli og så til Blåfjellenden. En tur på - bare - 10-12 timer. Det ble en tidlig kveld. Jeg skulle opp og vekke småfuglene, og han som kom sent, var antakelig trett. I hvert fall hørte eller så jeg ikke karen på morgenen. Og det var egentlig en fantastisk morgen. Blikk stille og varmen kom temelig fort opp fra de 8 gradene det var klokka 5. Da jeg gikk var det 14-15 grader og i bakken opp minst 30 - føltes det som. Øverst blåste det en skikkelig bris. Selv om jeg gikk lettkledd ble det likevel ikke kaldt. Her var det bare å gi på bortover flyene. Siden jeg hadde startet tidlig, trodde jeg ikke det ville komme folk i mot. Erfaringen er at på fredag starter folk sent, og kommer gjerne til hytta etter 10 på kvelden. Det ble en av de hyggelige og kjappe turene over heia. Tørt i bakken og gode forhold gjør at det går fort. Klokka var bare rundt 11 da jeg låste opp bilen. En fin tur i flott vær. Les hele artikkelen

Søndagsturen som ble litt kort. Fredag/lørdag ble tilbrakt på Blåfjellenden. Bestyrerinnen er i Spania og hva gjør jeg da på søndag? Søndagstur måtte det bli. Broderen var hjemme. og klar for tur. Han hadde jobbet på lørdagen, og så for seg bare en "kort" tur. Nå er det mange korte turer å ta av. Helst bør det være en tur med smak av hei. Og turen burde bli på omtrent 2 timer. Det er tross alt sommerforhold og vi skulle jo ha gått i "heia". Det ville betydd lang kjøring og mange timer. Vi diskuterte flere forslag. Ingen av oss hadde lyst på en tur på høgjæren. Selv om det er "hei", så blir det for mye opparbeidet sti og flatt. (Selv om turen rundt på Høgjæren har nesten 300 høydemeter.) En tur som er både topptur og heiatur, er rundt Tjårland og Ulvarudlå. Dette er en av ti turer i Time som er godt beskrevet. Vi har gått denne turen noen ganger, men ikke i år. Det var på tide med en repetisjon av denne turen. Det er en del myr der stien går, men med tørke som i mai, vil myrene antakelig være temmelig tørre. Vi hadde det ikke travelt. det er under en halv times kjøring, men selvsagt klarte vi å kjøre feil. Kjøring på automatik, gjorde at vi havnet feil - mot Høgjæren. Nå har været i mai vært usedvanlig bra. Varmt, sol, lite vind og tørt. Drømmeforhold for fotturer. Enkelte år hender det vi bare får ha på kortbuksen noen enkle turer. Mai har gitt anledning til omtrent å slite ut kortbuksa. Det var sol og sommer da vi kom til parkeringsplassen ved Tjåland, men ingen andre biler. Det er litt kronglet å finne fram, men det er skiltet ganske godt. Vi startet opp over bakkene. Det første stykket går på gardsvei gjennom noen le. Vi tok av fra veien et lite stykke før vi burde. Det hadde normalt straffet seg ved at vi hadde havnet i myrå... Denne gangen var det het uten problem å krysse tvers over myra. Tørr som knusk. Det går stort sett oppover. Noen steder mot topen er det bratt. Så bratt at jeg går forsiktig når det er vått. Nå var det tørt, og vi kunne gå rett opp berget. Det var folk på toppen, men de lå hjemt nedde i bakken, og vi så ikke folkene før vi stoppet et stykke lengre nede. Vi møtte en del folk på veien nedover mot Aurenes. Ikke så rart, da Aftenbladet hadde omtalt nettopp denne turen i lørdagens avis. Det er en fin tur. Vi fant blomster (marihånd) som vel ikke vanligvis blomster så tidlig. Og det var også hvitt på myrene av myrull. Det var en tur til å bli i godt humør av. Det er halvannen kilometer mellom Aurenes og Tjåland. Stien som er godt opparbeidet, og må være gammel, går langs vannet og opp en siste bakke. Denne spesielle bakken er ikke lang eller bratt, men den er helt på slutten av turen. På parkeringsplassen kunne broderen fortelle at turen ikke er mer en 7-8 kilometer, og den hadde tatt oss godt under to timer. Egentlig litt for kort, den kunne ha vært 20 minutter lengre, men det var likevel alt vi fikk denne dagen. Les hele artikkelen

Sol og sommer i heia. I noen få år - 20 år eller der omkring, har jeg i sommerhalvåret hatt en ukentlig tur til Blåfjellenden. Til og begynne med var det helst frem og tilbake på dagen og ikke så mange overnattinger. Etter hvert har det blitt mer og mer en overnatting, før returen. Grunn til dette er enkelt å forklare. Jeg jobbet på fredagene og da ble det en kveldstur inn, overnatting og retur. Etter hvert fikk jeg fri fra jobben (80% stilling), og da passet det bra og ta en rengjøring hjemme og så dra på hytta. Frem og tilbake samme dagen, sammen med noen timers jobbing ble "litt" mye.... Og siden har jeg fortsatt med rengjøring på fredgen og så en tur til hytta. Jeg tror Bestyrerinnen setter pris på opplegget. Det fine med å være "tilsyn" på Blåfjellenden, er at jeg alltid har en unnskyldning for å dra. Det er alltid ett eller annet som må gjøres. Denne uka var det et vindu som måtte ordnes. Det var ikke mulig å få lukket kjøkkenvinduet skikkelig. Nå var ikke det den eneste grunnen til å dra innover. Selvsagt måtte jeg inn - en ukentlig vane er ikke lett å overstyre... I tillegg var været aldeles strålende. Sol og sommer med en liten bris for å tørke svetten på pannen. Det var ingen biler på parkeringplassen og jeg så ikke spor av folk innover. Det ble - nesten som vanlig, en ensom tur over heia, men likevel en kjekk tur i det fine været. Det meste av snøen har forsvunnet. Oppe i høyden ligger det noen få fenner på de vanligst plassen, men på disse plassene kan det ligge fenner til august mange år. Ned den siste bakken mot Blåfjellenden ligger det en fonn. Her pleier det å være snøfritt tidlig. Denne fonna går over bekken og det er fare for gjennomtråkk. Men tørt er det. Hadde det ikke vært for avrenningen fra fennen, hadde det omtrent ikke vært vann i bekkene. Nå måtte jeg ta av fottøyet (lave sko) over vaet, men det hadde gått fint med fjellsko. Fossebekken går fortsatt litt sti, men det er mulig å komme over tørrskodd med noen kjempehopp. Det ble jobbing på hytta. Jeg fikk besøk av far og to sønner som var innstilt på å ta i et tak. Vi jobbet en god del av lørdagen. Det ble gjort mye mer enn bare å ordne kjøkkenvinduet. Jeg pakket og gjorde klar til avgang i femtiden på lørdagsettermiddag. Været var fortsatt strålende. Litt kaldere enn tidligere heldigvis. Jeg tok det ikke akkuratt med ro opp bakken, men hadde pust til å fortsette bortover flyene i god fart. Jeg gikk ikke så fort som i gamle dager, men litt av "spruten" var fortsatt på plass. Det ble en kjekk tur. Ved Fossebekken stoppet jeg og drakk. Det er ikke alltid nødvendig, men så varmt som vi har det nå, så måtte jeg hive innpå vann. Vinden tørket svetten, så det er litt vanskelig å beregne vannbehovet. Jeg drakk likevel "litervis" da jeg kom hjem. En fin tur fredag til lørdag. Det ble adskillig mer jobbing enn jeg hadde regnet med, men det var helt greit. Skikkelig kjekt å få hytta på stell slik at fremtidige gjester kan få et flott opphold. Med en kjapp og grei tur tilbake, ble det en tur som burde huskes. I hvert fall de dagene da regnet pruter i bakken og det er 2-3 grader og vind.Les hele artikkelen

4 pensjonister på tur - en tirsdag. De siste ukene har jeg hatt familiemedlemmer med på tur. Det er kjekt å ha med familie. Nå er det ikke flere familimedlemmer igjen å ta av. Kansje andre kan gjøre nytten? Tirsdag er ikke turdag, men treningsdag. Og i tillegg har "pensjonistklubben" møte fra klokka 12.00. "Pensjonistklubben" er gjengen av kamerater fra ungdommen, og vi treffes for å "radle" om gamle dager - og løse verdensproblemene. Værmelding har vært usedvanlig gavemild i mai. Nesten ikke nedbør, omtrent sol hver dag og heller ikke spesielt mye vind. Det har vært et spørsmål om hvor ofte jeg kan ta ut på tur. Min svoger - Sigbjørn - tok kontakt. Kunne jeg tenke meg å være med på en rundtur i Madlandsheia på tirsdag? Han ville ta en runde for å sjekke sti og forhold. Sammen med en gjeng faste turfolk - en turgjeng - hadde de en tur hver tirsdag. Og til høsten hadde de tenkt å sette opp nettopp denne turen. Vi skulle "gå opp" turen på forhånd. Været var så avgjort ingen hidring. Forholdene ellers var heller ikke til hinder. Skulle jeg svikte "pensjonistgjengen" og dra på tur? Turen rundt Madlandsheia, hadde jeg planlagt å ta uansett. Rundturen fra parkeringsplassen til Maribakken, Hanklatjødn, Rolighetsdalen, Vådlandsnuten og ned via Høylands-skaret er skikkelig fin - i fint vær. Bedre vær en denne tirsdagen er vanskelig å tenke seg. Det var vanskelig å ikke bli med.... Sigbjørn plukket meg opp ikke mye over 8 på morgenen. Og vi var tre i bilen. I tillegg skulle vi ha med Paul, som bodde på Ålgård. Vi ble med andre ord 4 på tur denne tirsdagen. En ulempe med Madland som turmål, er noen grinder som må opp og igjen. Det er oppgaven til den som sitter i forsetet å hoppe ut og inn av bilen. Denne gangen slapp han med en grind - de andre sto åpne. Vanligvis tar jeg denne runden ved først å gå til Vådlandsnuten og så mot Maribakken. Sigbjørn vil ta den "med klokka". opp langs Fossebekken er det laget "vei". Opparbeidet sti, som ble brukt i forbindelse med føring av sauer til fjells. Rundturen følger faktisk dengamle føringsveien et godt stykke - helt inn til Rolighetsvannet, hvor det sto skilt i stidelet. Vi startet i bra tempo og kom oss opp slik at vi kunne se Fisketjønna, og fortsatt - på feil sti. Det tok litt tid før vi fant ut at vi var feil, og det tok litt tid før vi igjen befant oss på den smale sti. Vi kom oss opp i høyden. Der er det hei, vidder - og myr. Som nå heldigvis var tørre og helt greie å gå over. Oppe i høyden fikk vi vind og sol i ansiktet. Det er nok den store fordelen med å ta denne turen "med klokka". Etter en times vandring over heia, trakk det inn noen skyer, og det kunne se ut som om værmeldingen skulle få rett - med ettermiddagsbyger. Det ble en kort stopp på toppen av Vådlandsnuten. Her blåste det slik at det ble kaldt, selv om det var mange og tyve grader. Vi fortsatte nedover Høylandsskaret etter en matpause under toppen. Det gikk fort tilbake til bilen. Mesteparten er jo nedover, og stien er grei å følge i tørt vær. Det siste bratte stykket, gikk greit. Jeg syntes at jeg kjente noen dråper i lufta, men de andre mente det bare var innbildning. Nede ved bilen det en diskusjon om hvor lang turen egentlig var. 11-12 kilometer og 4 1/2 time er det nærmeste vi kom. Og vi hadde noen greie pauser... Det var en kjekk tur - på en tirsdag. Les hele artikkelen

Mange takk for vennlige ord.

Bestefar på tur. Det har blitt litt en litt uvanlig vår. Først ble yngste sønn og samboer med til Vådlandsnuten. Uka etter ble eldste sønn med til Blåfjellenden og denne uka ble datter - og yngste barnebarn med på tur til Blåfjellenden. Det er virkelig kjekt å ha med familien på tur igjen. Det har vært noen år nesten uten. Denne gangen kunne ikke Bestyrerinnen være med. Det ble bare oss tre. For ynste barnebarn var det første turen innover på beina. For min del var det vel antakelig den tusende turen på samme stien. Det er stor stas å få lov til å ha med barnebarn - Thor på nesten 7 år, på tur. Det blir liksom en helt ny tur for meg - selv om jeg har gått samme vei mange ganger. Selvsagt er det også kjekt å ha med voksen datter, spesielt siden hun er den som best oppmuntrer den yngste når det går litt tregt... Vel å merke ikke opp over bakkene. Thor har ingen problemer med bakker - han blir bare litt sliten inne i mellom når vi går, og må hvile. Ved å hoppe opp på steiner eller leke med noe han finner på bakken. Vi fikk da også se en god del på veien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. En masse frosker. Flere døde lemen, en rype som kakklet i lia, og ørna som svevde over oss. I tillegg så vi spor av en elgku med kalv i bakken oppover fra hytta. De må ha gått der i løpet av natta, for sporene var ikke der, da vi gikk ned. Det går selvsagt ikke like fort med en gutt på nesten 7, som for oss voksne. På denne turen var det helt greit. Det var varmt. Sola skinte fra blå himmel, og på vei innover fikk vi bare en liten trekk bakfra. På tilbakeveien fikk vi vind i ansiktet. Med mange og tyve grader, var det bare godt. For yngste deltaker var snøfennene spennende, for datter litt skumle. Hun har for tiden en hånd som ikke fungerer optimalt og det hindrer litt. Vi kom likevel ned "rennå" i god stil. Den siste fonna ned bakken ble likevel for bratt, og jeg skled ut og ned. Ingen ble skadd, men vi ble "overrasket"... På vei inn gikk vi forbi, et følge med far, datter og venninde. Jentene på 10-11 år. Vi ville ikke bli alene på Blåfjellenden den kvelden. Det kom tilsammen 20 stykker. Det betyr at sommersesongen er godt i gang, og at hytta antakelig vil bli godt besøkt fremover - om værmelderene får rett i sitt langtidsvarsel. Hva gjør unger på tur? De spikker, men hvor var spikkekniven? Morfar har selvsagt en spikkekniv på lur. På Blåfjellenden må jeg ha nødvendig utstyr. Jeg jobbet et par timer med å få på plass nye skilt for sengebestilling. Ingen av gjestene var spesielt opptatt med å få laget middag tidlig. Det var helst for varmt. Inne i hytta var det omtrent 29 grader og utenfor mange og tyve grader. Jentene gikk selvsagt ned i bekken for å bade. Thor var ikke like entusiastisk til vannet, og protesterte da han mått vasse vaet øverst i bakken. Han mente vannet var iskaldt. Bestefedre av i dag er heldige. Vi er antakelig omtrent den første generasjonen av bestefedre som har krefter og ressurser til å følge barnebarn på fjellturer. Egne bestefedre var "gamle" da jeg vokste opp. Ikke bare gamle i mine (den gang unge) øyne, men fysisk gamle og slitt. Gjennomsnittsalderen har steget med mer en 10 år og helsa for 70 åringer er blitt bestydelig bedre (for oss heldige). Som pensjonister har vi også tid til å holde kropp og sinn i form. Det er virkelig kjekt å få lov til å være med på slike ting. Jeg håper det blir anledning til flere turer fremover. Thor var, i bilene nedover, ikke sikker på om han ville på flere turer. Senere på dagen var det spørsmål om vi ikke kunne ta en ny tur - i morgen... Les hele artikkelen

Solbrent og tørst på tur. Sommer og Fredag. Jeg skulle liksom være på Blåfjellenden. Heldigvis tok vi turen opp til datter og barnebarn på torsdagen. De var (delvis) innstilt på å bli med til Blåfjellenden på lørdag til søndag. Når jeg sier delvis skyldes det at svigersønn og eldste barnebarn - Stina, skulle bli hjemme. Det blir derfor Thor, Marie og - meg , men på lørdag-søndagstur. Derfor ikke fredagskveld på Blåfjellenden. Fredag er også den dagen jeg tar i et tak med kost og fille hjemme. Det ble til at jeg startet tidlig med den jobben, for å komme på tur i løpet av formiddagen. Kost og fille tar omtrent to timer, og jeg svetter store deler av den tiden. Det skulle vise seg å være en dårlig kombinasjon med bratte bakker og skikkelig sommervarme. Det ble selvsagt en diskusjon med meg selv om hvor turen skulle gå. Siden jeg kom litt sent avgårde, burde det ikke bli for lang tur, og heller ikke for mye kjøring. Jeg har tatt turen fra Gramstad til Paradisskaret opp til Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet og rundt Fjogstadnuten tilbake til Gramstad noen ganger. Ikke så ofte som rundt Lifjellet, men det har blitt to-tre ganger i vår. En kjekk tur - i tørt vær. Og nå har det ikke regnet på riktig lenge. Det er tørt. Og det er sommer. Kortbuksevær, og ikke behov for mer enn en kortarmet ullbluse. Jeg tenkte det ville bli en riktig kjekk tur. Det er alltid kjekt å være på tur, men denne gangen fikk jeg en overraskelse. Jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro. Det er helt greit - til jeg starter. Opp bakken mot Mattisrudlå kom pusten alt for høyt. Det hadde nok noe å si at jeg hadde jobbet et par timer hjemme og at temperaturen antakelig var nærmere 30 grader i sola og i le av trekken. Jeg måtte senke farten, og det tok lang tid før pulsen var sånn noenlunde på plass. Jeg tror ikke det bare var meg som merket forholdene denne dagen. Det gikk to stykker forbi, men de kom ikke veldig lang foran meg oppover - og jeg gikk sent. På toppen av Bjørndalsfjellet var det litt vind. Skikkelig greit å få litt kjøling. Nedover mot Gramstadveien, vurderte jeg om det ville være lurt å ta over Fjogstadnuten. Det var varmt.... Klokka fortalt at det ville bli en kort tur om jeg gikk rett mot bilen. Og når det gjelder tur, er jeg lett å overtale. Jeg fortatte videre mot Fjogstadnuten og Revesholen. Det gikk litt bedre opp bakken enn tidligere, men ikke "fort." Fortsatt var det sol og sommer og hett. Jeg kom ned tilveien mot Gramstad og det var helt greit å være på vei. Og at turen snart var slutt. Selv om jeg hadde drukket litt på turen kunne jeg kjenne at det hadde blitt for lite veske. Jeg drakk bokstavlig talt litervis da jeg kom hjem.Les hele artikkelen

Det er kjekt med følge på tur. Etter mange dager med tur og trening. var jeg ikke helt klar for en mandagstur, selv om det var 2. pinsedag. Været gjorde utslaget. Det gjorde ingen forskjell for Bestyrerinnen. Det var greit med en tur frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag/søndag. Mandag var det ikke snakk om å få følge av Bestyrerinnen. For egen del kikket jeg på været og fant ut at det ville være alt for galt å sitte inne. Det var blå himmel, varmt og lite vind. Perfekt turvær. Selv om det hadde blitt tur både torsdag, lørdag og søndag, kjentes det greit å ta på fjellsko og pakke sekk. Lett sekk må jeg legge til. Det var ikke behov for å dra på stort mer enn minimum, noe som betød 1/2 liter saft, og jakke (pluss "sikkerhetspakken" som alltid er med). Jeg bestemte tidlig å la turen gå rundt Lifjellet - og jeg planla å ta det med ro. Ingen hurtig tur helst. Turen rundt Li tar omtrent 2 1/2 time, og det jeg så fram til å ta denne turen i fint sommervær. Oftest går jeg alene på denne turen. Broderen er ikke helt klar for Li - etter et uhell i henget. Bestyrerinnen synes denne er litt for lang. På Dale var det nesten fullt på parkeringsplassen, jeg fant en ledig plass inne i et hjørne, og heiv påsekken og tok mot stien. Det kom en bil, som kjørte forbi og parkerte. Det var kjentfolk fra Hunnedalen. Etter 25-30 år på samme sti der oppe, har jeg blitt kjent med de som holder til nærmest stien. Og jeg stopper ofte opp for en liten prat. Dette var kona til Bernt. Han satt hjemme med dårlig fot. Vi pratet litt, og jeg fortsatte. Ikke lenge etter kom hun etter og vi tok følge rundt. Det var kjekt med følge. Nå hadde jeg egentlig tenkt å ta det med ro, men vi holdt et greit tempo. Ikke helt full fart, men et bra turtempo. Det gikk i hvert fall så fort at vi tok igjen et par følger på veien mot Bymarka. Fra der og opp brukte vi den gamle stien mot toppen, og var der var det ikke mange andre ute og gikk. På toppen var det folk - selvsagt. Vi så barnevogner, så de fleste hadde nok kommet opp veien. Det var mer folk mellom toppen og Dale enn jeg er vant med. Nede ved Dalevann satt det en del mennesker, og det svømte en dame ute i vannet. 17 grader ble det opplyst. Gufse kaldt, etter min mening. Det ble en kjekk tur. Vi gikk oftest i pratetempo, og kom likevel rundt på ikke mye over 2 og en halv time. Godt gjort. Men finværet gorde nok mye... Takk for turen.Les hele artikkelen

Og snøen smelter kjempefort... Sommeren er her.

Bestyrerinne, eldste sønn - og meg, på tur. Pinse, kjempefint vær, flotte forhold innover i heia gjorde valget av turmål rimelig enkelt. Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta følge på årets første tur til Blåfjellenden. Advarsler om mye snø og muligheter for vanskelige forhold, skremte ikke Bestyrerinnen. Været var alt for flott til ikke å bli med. Det syntes jeg var både "modig" og kjekt. Det er fint med følge. Det skulle faktisk bli bedre. Bestyrerinnen tok kontakt med eldste sønn - godt voksen etterhvert. Han var med på en del turer for 12-15 år siden. Det har blitt få turer etter det. Han kunne godt tenke seg å bli med. Kjempekjekt. På vei oppover mot Hunnedalen, kom vi tilfeldigvis i kontakt med Broderen (som var på vei mot egen hytte). Han hadde sett bilder fra heia, og de viste - stort sett - "skiføre". Bestyrerinne og sønn var enige om å forsøke å komme innover likevel. Vi tråkket på snø bare 30-40 meter inne på stien... Oppover Oleskaret var det mye mindre snø enn vanlig på første turen innover. Vi så plutselig mye lysere på mulighet for å komme inn på hytta. Det var snø - på de vanlige plassen. Ikke mer enn vanlig på første turen, heller mindre. Været var så bra som det kunne være - sol, lite vind og høy temperatur - kortbukse og ullbluse-vær. Det var lett å ta seg innover, selv om det ble en del "vassing" over fenner. Normalt er det ikke mange andre i heia på min første tur innover. Denne dagen traff vi folk som kom fra hytta og det var folk på vei innover. Faktisk var det Fidjadalen som var mest brukt. Vi gikk forbi tre jenter som ville ned dalen og det kom tre stykke opp til hytta fra Mån. Jeg blir av og til spurt om hvorfor jeg så ofte går inn til Blåfjellenden. Kvelden og morgenen denne gangen kan være en forklaring. Tjernet utenfor lå speilblank. Det var blå himmel, og bjørkene sto grønne med den bestemte grønnfargen som følger med våren. Det var snø i fjellsidene og luften var klar. Stort nærmere "perfekt" er det vanskelig å komme. Vi brukte ikke lys, og ovnen var kald. Og sent på kvelden kom det et par opp fra Mån. De hadde gått på "feil" side av Fidjavannet og brukt både krefter og tid på turen. På hytta var det hyggelig hilsen fra kjentfolk som hadde vært innover etter påske - på ski. Det var ikke mye folk, og vi fikk stort sett herligheten for oss selv. Hjemveien ble ikke like fin som turen inn. Det kom et slør på himmelen, og det blåste en liten bris i mot. Likevel fikk vi enskikkelig fin vårtur i heia også denne dagen. Vi startet tidlig og var på parkeringsplassen rundt ett. Da hadde vi ikke møtt noen som ville inn for overnatting. Vi så derimot en del lemen, mer enn vanlig, og det kaklet en rype oppe i lia. Sesongen 2018 i heia er herved startet. Les hele artikkelen

Det er faktisk mindre snø enn normalt i høyden i år. Normalt vil det være skiføre til omtrent 1. mai. De siste 20 årene er det bare tre fire år hvor våren har kommet så pass tidlig som i år. (2015 var det like mye snø rundt midten av juni som nå)

2 gamle og tre unge på tur. Bestyrerinnen og jeg er kommet i den situasjonen at vi ikke har egne unger i noe tog på 17. mai. Og når barnebarn tar en tur til Danmark og Legoland, er det ikke noen særlig grunn for å ta på dress og slips. Vi ble fort enige om at det passet bedre med fjellsko og ullbluser. Det er mer eller mindre blitt fast tradisjon med en tur til Vådlandsnuten i mai. Men det er etter hvert blitt et krav om bra vær på disse turene. Regn, vind, snøfenner og omtrent null grader, er ikke morsomt - lengre. 17. mai kom med bra vær. Både sol og blå himmel, selv om det blåste litt. Ut fra mange års erfaring, vet jeg at det likevel vil være kaldt på toppen. Vådlandsnuten er over 800 meter over havet (811moh), og med snø rundt om, blir det kaldt. Vi har ofte hatt følge med andre på søndagsturene. Både Sigbjørn og Annelise og broderen har vært med på mange turer. Alle var opptatt denne dagen. Noen faktisk på sykkeltur i treskolandet. Men vi fikk fint følge for det. Yngste sønn med samboer, ville gjerne på tur denne dagen, og når svoger og svigerinne ikke kunne være med, møtte sønnen opp. Bjørn er godt trent og har ikke problemer med en slik tur, Det tar tid å kjøre til parkeringsplassen i Madland. Og det var en masse biler på parkeringsplassen. Vi lurte litt på hvem som hadde arrangert 17. mai tok i Madlandsheia. Det gror igjen i de laveste områdene av Madlansheia. Der jeg kunne gå på ski er det nå tett bjørkekratt. Oppover den første bakken viser dette tydelig. Det vil ikke være lett å ploge ned her nå. Vi tok oppover mot Fisketjønnene forbi Røde kors hytta. Det var grønt på bjørkene og forholdsvis tørt i bakken, gode forhold. Det ble selvsagt en obligatorisk stopp ved drikkeplassen nederst i Høylandsskaret. Vann av årgang 2018 smakte skikkelig bra. På toppen av skarte og over myra og opp til flaten under toppen, gikk greit. Det er fint å kunne se dagens mål rett fram, selv om det fortsatt er et stykke igjen. Arvingen, som er sprekere enn opphavet, tok bakken rett opp, og tilbake mot oss. Noen trener 6 dager i uka... Oppe mot toppen måtte vi over noen snøfenner - som vanlig. I skaret mellom toppene fikk vi vinden midt i mot. Det ble kaldt. Det ble en lengre stopp på toppen, både for å beundre utsikten og for å få inn noen kalorier. Selv om vi satt i le av varden, ble det kulse etter hvert. På vei nedover hadde jeg lyst til å ta på vanter, men vi skulle ikke langt nedover før temperaturen steg betraktelig. Et stykke nede i lia, fikk vi svar på hvem som hadde 17. mai tog i Madlandsheia. Det var Fjells venner og turkompani som var ute og gikk - med flagg, og antakelig sang. For vår del gikk turen rolig og pent nedover samme sti som vi kom opp. Det ble en kjekk tur tilbake. Nede ved bilen kunne vi konstatere at 3 preke ungdommer, og to - ikke fullt så spreke - gamlinger, hadde hatt en skikkelig fin tur. Stor takk til arving og ungdom som ville være med oss på tur denne fine dagen. Både bestyrerinnen og jeg håper det vil bli flere turer sammen. Les hele artikkelen