REJOHN

Til Blåfjellenden alene. Rundt månedsskiftet september/oktober, hvert år, slår det meg at det bare er noen få uker til sommersesongen er slutt. Det er på den tiden jeg også begynner å telle hvor mange ganger jeg kan klare å komme meg til Blåfjellenden det året. Det har til nå i år omtrent ikke vært frost eller vinterforhold en dag. Langtidsvarselet for de neste ti dagene er også bra. Lite vind, lite regn og temperaturer over null. Bedre enn det er vanskelig å få til – i begynnelsen av oktober. Jeg regner fortsatt med å kunne komme innover mot hytta 3-4 ganger til før vinteren setter inn for alvor. Om jeg er riktig heldig, kan det bli en bonustur i november. Det hender at vinteren venter en stund. Novemberturer er litt spesielle. Mørkt tidlig og sent lyst og selvsagt ikke andre på hytta. Denne ukes tur til Blåfjellenden gikk fra fredag til lørdag. Som så mange ganger før. Turen opp mot Hunnedalen var ikke blant de kjekkeste – regn stor sett hele tiden. Vindusviskerne gikk hele tiden. Jeg så ikke helt fram til en to-tre timers tur innover heia i regnvær. Det eneste «lyspunktet» er at fargene i naturen kommer bedre fram om det regner. Jeg tok noen bilder oppover mot Oleskaret. Regnet trommet mot hetta, men med vinden bakfra var det mulig å beholde jakken åpen. Bak meg ble himmelen lysere, og det ble faktisk så pass bra vær at jeg kunne se min egen skygge – en kort stund. Nå hadde jeg ikke regnet med at noen andre er «sprø» nok til å ta ut i heia med det værvarselet YR vartet opp med. Jeg så ikke et spor, og ble litt overrasket da jeg plutselig så en skikkelse foran meg. Det var en jeger på vei ned mot bilen. Han var lei av regn, hadde ikke sett fjøra av rype og ville til bilen. Han fortalte at han i ti år, hadde gått med hagle i dette området, og aldri skutt en fugl. Sønnen var fortsatt oppe i høyden, men jeg hørte ikke skudd der jeg gikk innover. På hytta var det null mennesker, ti grader inn og det regnet... Det tok litt tid å få opp varmen, men som vanlig ble det en kjekk tid i eget selskap med lesestoff og varm te. Mørket kom rundt 8. Jeg hadde fått klar beskjed om å være tidlig nede. Bestyrerinnen har lagt opp til at jeg skulle være med som servitør for et lag hun var med på. Jeg gikk å la meg rundt 11, og da kunne jeg se lys i vinduet på gjeterhytta under Blåfjellenden. Det er litt greit å vite at heia ikke er helt tom. Klokka 6 på morgenen var jeg lys våken og torde ikke sove videre for ikke å komme for sent ned. Jeg måtte starte i 9-10 tiden trodde jeg. På morgenen var det tørt på terrassen. I 9 tiden begynte det å regne. Heldigvis ble det «nesten» opphold store deler av turen tilbake mot Hunnedalen og bilen. Det kom en kar i mot omtrent halvveis. Han hadde det travelt og stor sekk. Planen var å ligge i telt ved Jomfruvannet eller litt lengre mot Flørli. Sikkert kjekt med telt i regn og vind..... Selv med regn og vind opp mot kuling i mot, ble det en helt grei tur. En slik tur som gjør at jeg setter mer pris på om turen går i godt vær, for ikke å snakke om turer med et minimum av klær. Sommer er en herlig tid, og det er bare 8 måneder til starten på 2020 sesongen. Les hele artikkelen

Selv 13 par sko av samme type og med samme slitasje overbeviste ikke ALFA, og jeg må innrømme at slitasje etter min mening ikke er noen virkelig god reklamasjonsgrunn, (Om produktet ikke holder mål i forhold til hva som kan forventes derimot...)

Femtusen - 5000 for et par fjellsko. Alfa har kommet med et nytt konsept, med gode garantier, men en horribel pris. Nå betaler jeg omtrent 3000 for nye Walk King, og skifte etter ca 1 1/2 år, så holder garantiene, og skoene i mer enn to år, så har jeg gjort det bra.. (Alfa "godtar" ikke reklamasjon på mine Walk King. Slitasje er ikke reklamasjonsgrunn...)

Onsdagstur. Det var sol på onsdag. På sørsiden av huset. På nordsiden var det overskyet. Det ville være trist om den siste skikkelig fine dagen ikke ble brukt til tur. Eller vil det komme flere gode turdager. Vi er jo bare i slutten av september. En god måned igjen til sesongen i heia avsluttes – forhåpentligvis. Jeg kikket ut vinduet mange ganger i løpet av formiddagen. Og klarte ikke å bestemme meg for om jeg skulle ta ut eller bare bli hjemme. Klokka 12 dro jeg fram klær, sekk og sko. Jeg burde egentlig ha tatt mot høgjæren. Der var det sol. Men bestemte meg for en kjapp tur i Sandnes. Fra Gramstad er det mulig å ta en del turer, fra ganske korte til skikkelig dagstur. Med tørt vær var det mulig å ta opp mot Mattisrudlå fra Paradisskaret. Videre kunne veien bli til litt etterhvert.... Det var andre på tur denne onsdagen. På parkeringsplassen på Gramstad var det langt fra fullt, men likevel en god del biler. Tre – fire av bilene var parkert ved stien mot Paradisskaret og Mattisrudlå. Jeg er pensjonist og kan gå tur når det passer, men hva med alle de andre. Alle kan jo ikke være pensjonister, men alle kan gå tur... Det er halvannen kilometer bort til der bakken opp mot Mattisrudlå starter. Rett før jeg skulle til å klatre oppover, mente jeg at det brølte en elg nede i lia. Jeg kunne ikke se noe dyr, og jeg kjenner ikke helt lyden til elg eller hjort, men det lød som elg (for meg). Litt artig i så fall. Bakken opp er bratt og «lang», minst 150 høydemeter. En god del av bakken opp, er uten noe særlig avstand mellom stien og stupet. For meg med antydning til høydeskrekk, er det avgjort ikke enkelt å gå opp. Nedover hadde blitt enda verre. Det kom en gjeng nedover, uten spesielt å ta hensyn til at det er bratt og langt ned. Det er ikke noe for meg. Jeg tok det med ro oppover. Selvsagt gikk puls og pust, men ikke opp mot topp. Det gjorde det lett å gå småbakkene mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det kom folk i mot og jeg kunne se andre på vei nedover. Ikke helt kø, men til å være onsdag, var det mange nok. Bjørndalsfjellet fikk jeg ha omtrent for meg selv. Det kom en kar i mot da jeg var på vei nedover, men på toppen var det tomt. Nede ved veien, vurderte jeg om jeg også skulle ta over Fjogstadfjellet før jeg satte kursen mot bilene. Litt test av ankel på venstre bakfot, som var både om og vond, gjorde at jeg valgte å gå direkte mot bilen. En ankel som ikke helt er i orden, gjorde også sitt at det hadde gått senere enn vanlig. Turen hadde tatt nesten to timer – og det var ikke mange kilometerne. Likevel greit å være tilbake i «vinter- system» med onsdags tur i lavlandet. Les hele artikkelen

Et flott sted, en flott tur og et fantastisk vær. I slutten av august gikk jeg en rundtur i Madlandsheia, og trodde det muligens ville være den siste sommerturen i 2019. Det ville sannsynligvis også være den siste rundturen i Madlandsheia for året. Begge deler ble helt feil. Bestyrerinnen hadde snakket med sin bror. Sigbjørn foreslo søndagstur i Madlandsheia – ned Tverromdalen. Dette er en tur jeg har gått noen ganger, men med år i mellom hver gang i det siste. Ved å sjekke arkivet fant jeg ut at det faktisk var 5 år siden sist. Vi ble fire på denne turen. Sigbjørn, Anne Lise, Bestyrerinnen og meg. Det passer bra å være flere på denne turen. I det minste to. Da er det mulig å bruke to biler. Vi parkerte en bil nede ved Slettabø, og så kunne vi alle kjøre opp til parkeringsplassen ved Fossebekken. Det ville spare oss for en bakke med 125 høydemeter helt på slutten av god dagsmarsj. Lørdagsturen tilbake fra Blåfjellenden, gikk i sommervarme. På hjemveien viste termometeret i bilen godt over 20 grader, og varselet for søndagen var mer av det samme været. Sol, sommer og lite vind. Da vi startet var det fortsatt litt kjølig, men både Bestyrerinnen og jeg stillet med korte bukser og bare en ullbluse. Det viste seg å være rett klesvalg en varm og lang tur. Det er en drøy tur rundt. Først opp – og ned til Fisketjønna, opp Høylandsskaret, og rundt til store Vådlandsvannet, før skaret ned mot Tverromdalen kommer fram. Og da er vi bare halvveis... Fra parkeringsplassen og forbi Fisketjønnene og opp Høylandsskaret har vi gått noen ganger. Det er langt opp til toppen fra indre Fisketjøn og opp Høylandsskaret.. Det er bare å bruke tid. Fra stidelet der stien mot Veen og Tverromdalen tar av, og til toppen av Tverromdalen er det antakelig ikke mer enn 2 kilometer. De kilometerne går i åpent og oversiktlig terreng, men det er ikke lett å gå deler av dette stykket. Det tar tid. Delvis fordi merkingen ikke er helt god. Plutselig var neste merke 150 meter oppe i lia. Her har jeg gått feil før og vi burde ha holdt høyden, og jeg husker at nøyaktig det samme skjedde forrige gang. Erfaring er å gjenkjenne en feil når du treffer den nok en gang. I det flotte været var det å ta en stopp oppe i høyden, helt greit. Selv om det var varmt, og jeg var svett så det holdt, ble jeg ikke kald av å sitte ned. Vi tok pausen med utsikt over Vådlandsvannet og kunne se hvor vi skulle videre mot Tverromdalen. En flott plass å ta pause i sol og med sommertemperatur. Tverromdalen er en perle. En stølsdal med rester av bygninger og støler. Det må ha vært drift her i mange år. Åpent og fint terreng, men gjengrodd i forhold til hvordan det var for 20-30 år siden. Selv med sommervarme og sol i flere døgn, var myrene søkk bløte. Jeg gikk med lave sko og ble våt på beina et par ganger. Det ble nærmest litt vassing i myra etterhvert. Nederst i Tverromdalen traff vi på Gloppeånå, med mye vann og myr, før vi – endelig - kom ned til Gloppevannet og den opparbeidete stien langs vannet. Nå var heldigvis steinene tørre i det fine været. Vi kom derfor ganske greit fram til Storemyr og videre til Slettabø og bilene. Sigbjørn målte turen til 14 kilometer og vi brukte 6 timer totalt. En lang men grei søndagstur i et fantastisk sommervær – i slutten av september. Les hele artikkelen

Sol, sommer og kjekk tur. Selv om det har blitt mange turer og mange netter på Blåfjellenden den siste tiden, var jeg likevel klar for en vanlig fredag til lørdag tur. Det var ikke noe spesielt som måtte gjøre. Jeg hadde heller ikke planer om å få gjort annet enn det vanlige renholdet og ryddingen. Det tar ikke så veldig lang tid, men jeg tror «tett oppfølging» har litt å si for hvordan andre forlater hytta. Og så følger nestemann opp tilsvarende. Med andre ord en helt vanlig tur til hytta. Og da helst for turen sin skyld. For det er en flott tur over heia fra Høgaleitet i Hunnedalen til Høgaleitet i Fidjadalen. Nå startet turen med en litt bratt og lang bakke opp til Oleskaret. Etter å har gått opp bakken noen ganger, vet jeg at det lønner seg å ta det litt med ro. I min ungdom, da jeg var rundt 50, kunne jeg nærmest springe opp bakken. Det går ikke lenger. Jevn og grei fart, gjør at jeg kommer kjappest opp. Som vanlig var det YR som bestemte når jeg skulle ta ut. Yr varslet finvær lørdag og søndag. Faktisk mer en finvær, helst kjempeflott sommervær. Det skulle bli blå himmel sommertemperatur med rundt 20 grader, og nesten ikke vind. Det eneste som la en viss demper på entusiasmen, var alt regnet den siste tiden. Det ville være både vått og sorpet innover. Skitten til knærne har buksa vært før. Det er ingen stor nyhet, og lett å gjøre noe med. Det gikk en kar oppover lia et stykke før meg. På toppen satt han og kikket utover mot heia. Det viste seg å være en av folkene som hører til på Fidjastølen. Han og en del andre ville til Fidjabu oppe ved Langavatn under Grønenuten for rypejakt. Nå har jeg ikke sett rype siden juli, men det kan jo være fugl oppe i høyden, Han ville inn til Stølsro for så å ta opp skaret mot Langavatn. Han fortalte at det var nødvendig å holde til høyre og opp litt, for å komme inn til hytta. Det kan se ut som om det er mulig å kunne gå langs vannet, men her ligger det en fjellknatt og stenger. Vi fikk en kjekk tur innover heia sammen. Hytta var tom da jeg kom ned. Det gikk faktisk ganske mange timer før det kom folk. Muligens har YR som meldte tåke, skremt vekk folk. Det var tåke på toppene, men det var helt greit å finne fram langs den merkede stien. Nesten ikke tåke i det hele tatt. Lørdagsmorgen ble slik jeg hadde håpet. En sommermorgen med høstfarger. Blikk stille, ikke en sky på himmelen, og i sola ble det fort godt over 20 grader. Jeg tok det virkelig med ro denne morgenen, for riktig å få med meg en slik fantastisk morgen i september. Tilbaketuren over heia mot Hunnedalen, ble også en flott opplevelse. Selvsagt er det høst, med brune og gule farger, men med sol og sommerlige temperaturer, ble det likevel en kjekk tur. Jeg hadde på langbukse og ullbluse. De jeg traff i mot hadde på sommerklær. Det vil si omtrent bare det nødvendigste. Nå hadde YR meldt sommervær både lørdag og søndag, og siden jeg ville være tilbake på lørdagen, ville det kunne bli anledning til en skikkelig sommertur også på søndag . Les hele artikkelen

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen Etter en jobbedag på søndag, var vi mandagsmorgen klar for å gå tilbake til bilen i Hunnedalen. Det var ingen selvfølge at vi kunne komme oss avgårde. Søndag var været mindre bra, helst elendig. Det regnet skikkelig omtrent hele dagen. Elver og bekker svulmet opp og nedenfor hytta gikk elva hvit. Det fosset så. vi hørte det selv om vinduene var igjen. Vinden gjorde det hele enda verre. Det blåste så hytta ristet. På gamlehytta sto de nye vinduene i bue innover i de verste vindråsene. Det blåse så pass at det var vanskelig å holde seg på beina. Vi jobbet søndag – inne. Sauefolkene på Blåfjellenden måtte ut. De hadde samlet 18-20 dyr, men manglet fortsatt omtrent 40 sauer. Nede på veien ventet transporten, og de var nødt til å ta ut, uansett vær. På hytta var det tre gjester fra polen (med liten erfaring, og søppelsekker som regnfrakk), som også måtte ut i været. De hadde tenkt seg ned til Mån, men kona til heiasjefen på Blåfjellenden fikk advart de mot denne turen, med så mye vann i elva. Uværet herjet hele søndagen og til langt på kveld. Det roet seg ut over natta, og på mandagsmorgen var gangveien utenfor hytta tørr- for første gang denne helga. Vi kunne se blå flekker på himmelen, og vinden minket merkbart ut over morgenen. Vi tok det med ro, og avsluttet jobbingen på en skikkelig måte. Rundt 11 var vi klar for tur. Da hadde værgudene bestemt seg for at det var nok finvær for denne gang. Blå himmel inne i mellom ble skiftet ut med grå, og sola forsvant. Det kom litt regn.. Igjen. Heldigvis holdt vinden se vekk. Det blåste bare en bris, noe som omtrent ikke merkes når vinden kommer bakfra. Nå hadde vi bestemt oss for å ta ut, og selv om det kom noe regn så skulle vi muligens overleve, eller.... Det er litt ubehagelig å gå opp bakken fra Blåfjellenden. Bakken er lang og stedvis ganske bratt. Jeg har aldri klart å komme opp til topps uten å svette. Slik var det denne gangen også. Vi hadde vinden bakfra. Det er helt greit å gå i regn og vind når bare uværet kommer bakfra. Selvsagt blåste det i skaret øverst, men det var ikke over liten kuling,13-14 m/sek. Bestyrerinnen, som hadde blitt våt på beina ved kryssing av vaet øverst, på vei innover, var skikkelig spent på hvor mye vann det var fortsatt der oppe. I løpet av søndagen hadde elva ved hytta steget med minst 50-60 cm. Og mandag morgen var vannet sunket ganske mye, omtrent tilbake til nivået da vi kom inn. Vannstanden ved vaet var nesen den samme som på lørdag, muligens noen få cm lavere. Vi hadde i hvert fall ingen problemer med å komme oss over til den andre siden – uten å ta av støvlene. Det var et vått landskap preget av høst vi gikk gjennom. Nesten alle bladene på de større bjørkene er blåst bort. Dette blir en høst uten de gode fargene. Høsten er likevel her på vanlig tid. Fortsatt har det ikke vært frost, men temperaturen var ikke mange gradene over null på natta. Det ble - som vanlig – en grei tur over heia og det var som alltid, hyggelig å være på tur med Bestyrerinnen. Les hele artikkelen

Det er ikke bare på Dr. Holms du kan finne folk med nikkers. Mitt første møte med nikkersadelen, var på et sentrumshotell i Newcastle - Tweedjakke, vest og nikkers - og monokkel. Jeg møtte også Rimi Hagen (den gangen) på kontoret, han iført skinn-nikkers. Siste møte var på Dronningens eiendom i Scotland. Der måtte jeg (og min bror) hoppe over en kar som lå langflat, nesten usynlig, tvers over stien. Han også iført tweedjakke, vest og nikkers. Dette må ha vært riktig "adel" for han var i følge med vakt (gurka) og jaktoppsyn. De to siste så litt beklemt ut - karen var tydelig ikke helt vandt med fjell og hei... Sir Percy trakk seg fort tilbake og kikket litt nervøst på mine arvinger som kom stormende ned stien bak oss. Det er mulig å skaffe seg en nikkers fortsatt. Siste "Fjell og Vidde" har en annonse for skinnikkers - til den nette sum av 2875, som er betydelig rimeligere enn min Norrøna Reconbukse.

Dugnadstur med regn og vind rundt hytta. Tilbake til Blåfjellenden etter bare en dag hjemme?. Det var egentlig Bestyrerinnen som kom med forslaget. Hun mente vi burde komme oss opp til hytta så fort som mulig for å ordne opp etter arbeidsfolka – meg inkludert. Hun har ikke mye tro på at vi ville ha gjort grundig nok rent og fått vekk alt støv og sagspon. Hun har muligens rett i det... Det ble ikke tid til å vaske alle gulv, for ikke å snakke om hyller og skap. Noe måtte gjøres og det så snart som mulig – mente bestyrerinnen. Yr var langt fra samarbeidsvillig. De varslet både regn og vind. Regn i bøttevis og vind så blader og folk ville flakse over haug og hammer. Mange millimeter regn og vind opp mot storm. Vi sjekket værvarselet i detalj. Det ville være mulig å ta seg opp til hytta på fredag. Jeg kunne egentlig godt tenke meg en natt hjemme. Det er ikke alltid jeg sover så veldig bra på Blåfjellenden. I tillegg ville det antakelig bli en både våt og stormfull opplevelse å gå hjem på søndagen. Vi ville trenge en dag for å få vekk sporene fra jobben med å skifte vinduer. Det betød at retur ville bli på søndag om vi tok opp på fredagen. Det så ut til å kunne være mulig å ta innover på lørdag med retur på mandag. Begge dagene var det en periode der både vind og regn var noe mindre heftig enn resten av tiden. Det ble til at vi satset på å ta oppover på lørdagsmorgen, og planla retur på mandag, men vi holdt tirsdagen åpen – om været ikke skikket seg slik YR varslet. Det ble en litt trøstesløs tur opp mot heia. Regn, nesten hele tiden, og mer regn jo lengre opp vi kom. Vi hadde startet hjemme rundt halv elleve, og YR melde bedre vær rundt tolv. På parkeringsplassen klokka halv tolv, var det bare å få på jakken og kneppe godt igjen. Det regnet. Opp over bakken fra Hunnedalen gikk det ikke uten å gå rundt, stige over eller sette foten i – vann. Det var mye vann etter regnet. Før vi var opp i skaret, ble himmelen merkbart lysere og regnet lettere. Litt etter ble det opphold. Og klokka var presis tolv. Er det mulig å stille klokka etter vær-varselet til YR? Det ble uansett en litt greiere tur uten regn. Bestyrerinnen er blitt pensjonist, men holder seg fortsatt på beina, og har ingen ting i mot å gå tur. Selv med sekk og våte klær er det greit å ta ut. Vi var forberedt på at forholdene denne dagen ikke ville vare optimale. På vei oppover Øvstebødalen kunne vi se det rant mye vann i elver og bekker, og vi lurte litt på hvor mye vann det ville være i Fossebekken. Heldigvis har jeg krysset denne bekken noen ganger, både med lite vann og med mye vann. I snøsmeltingen og med regn, kan denne bekken nærmest være «farlig» å krysse alene. Jeg synes i hvert fall at det ikke er helt greit. Denne gangen var det bare normal vannstand som ved regn på høsten. Bestyrerinnen måtte uti med beina, og vannet gikk antakelig omtrent til støvleskaftet. Med gore-tex buksa godt snørt rundt støvlene gikk det likevel greit å komme over uten å bli våt. Det ble en tur som vanlig. Det var vann og sorpe i mengder, og buksa ble skitten til knærne, men det er vanlig med regn. Fra Saftbekken – halvveis innover – kom det lett regn. Fra Saftbekken fikk vi en tur inn mot Blåfjellenden med jakka på og med hetta ned over øynene. Det var helt greit å se hyttene dukke opp, og at det var røyk fra pipa. Yr hadde meldt kraftig regn fra 6. Fra 6 regnet det så det smalt i bakken. Yr må ha en direkte link til værgudene.... Les hele artikkelen

En dugnadstur. Jeg har antakelig gått stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden opp mot tusen ganger. Det er jo en del år siden første gang, og det blir forhåpentlig noen år til siste gang. Denne uka fikk jeg anledning til å fly over. Etter en kjempetur til Støle, kunne jeg muligens ha godt av en hviledag eller to. Jeg kunne denne gangen faktisk kombinere en tur til Blåfjellenden med en hviledag. Helikoptertransport er lite strevsomt... Stavanger Turistforening hadde funnet en gullåre i kjeller eller noe slikt. De hadde bestemt seg for å skifte ut alle vinduene og gjøre en hel del andre endringer på Blåfjellenden. Det betød helikopter transport. Nå minket det kjapt på ved også. Med bare så vidt høst, den virkelige høsten kommer om noen uker, og vinteren antakelig i månedskiftet oktober/november, så måtte det fraktes ved innover. Noen må sørge for å få veden i hus. 160 sekker spaserer ikke inn i uthuset av seg selv, helikopter-transporten får bare veden på utsiden av døra. For å få veden på plass, fikk jeg med meg broderen. Han kunne tenke seg en helikoptertur over heia. Nå skulle en hel gjeng arbeidsfolk også innover. Bestyrerinnen sa seg villig til å stå for middagsmaten for alle, og ble med på lasset. Vi ville bli 5 tømrer sammen med Bestyrerinnen, broderen og meg. Mandag parkerte vi i Hunnedalen, og traff de andre som skulle være med. For de fleste av disse, er det å fly helikopter ganske vanlig, men for broderen ville det bli første gang. Bestyrerinnen og jeg har vært med på en del helikopterturer opp gjennom årene. Det tar nesten 2 1/2 time å gå fra Hunnedalen til Blåfjellenden, men bare litt over 3 minutter å fly samme strekket. Innover fulgte vi sommerstien sånn omtrent. Selve stien viste godt igjen i terrenget, og det var ikke vanskelig å se nøyaktig hvor langt vi var kommet. Siden dette var første gang jeg fløy denne veien, fikk jeg også et nytt overblikk over terrenget rundt stien. Jeg fikk endelig se hva som finnes bak de knausene og bakkene som jeg ikke har vært. En kjekk oppdatering, og en flott opplevelse. Det var vanskelig å finne den rette roen på Blåfjellenden denne gangen. På hovedhytta var det helt umulig. Her var det full gang med skifting av vinduer og terrasser og gangveier. Inne sto det en sag og gjorde stua full av fint sagespon. Dørene sto opp og det var ute-temperatur i hytta. Vi holdt til i annekset, og her var det mer hyttestemning. Bortsett fra at arbeidsfolkene holdt på fra tidlig morgen til lyset forsvant ved halv ni tiden. Klokka 10 var det stille i hytta. Bestyrerinnen og broderen tok hjemover på tirsdagen. De fikk en grei tur over heia. Jeg ble igjen og fikk en dag ekstra på hytta. Onsdag var det så dårlig vær at helikopteret sto på bakken. Torsdag var det bra vær, og jeg fikk igjen en tur over heia. Denne gang fulgte helikopteret mer vinterløypa, og jeg fikk derfor også sett litt av landskapet rundt Leitevann og Kringlekveven – uten snø. Det var helt greit å slippe å gå ut. Gangveien er glatte i regn, og et fall ga en strekk i ankelen – ikke den jeg skadet tidligere, men den andre – selvsagt.... Les hele artikkelen

Sol og vann. Vassing på myrene. Skreådalen var på sitt beste denne lørdagen. På tross av at de var gravemaskin på gang med veibygging, var det så pass mye igjen av løypa oppover mot Grunnetjødnå at det ble en skikkelig flott turopplevelse – i finværet. Jeg måtte stoppe på brua for å få med naturen rundt. Jeg håper at i hvert fall denne delen av Skreådalen blir spart for dyrkingsmaskinene. Grunnetjødnå lå blanke og stille, bare et vak laget bølger. Det hadde gått ganske greit å komme opp til brua. Noe overraskende sto det et skilt som viste rød løype mot Støle og at det var 7.5 kilometer igjen. Tilbake til Skreå var det 5.5 kilometer. Ikke halvveis engang.... Det er noen flater oppe i Trongane. Midt på den første flaten var det en inngjerding. Her hadde de nettopp hentet ut sauene som var samlet på fredagen, og de pluss sauer fra Øyestøldalen var på vei mot skillegardene nede ved Skreå. Et stykke av turen gjennom Trongane går på bare fjellet, bortsett fra at det ikke er flatt men det er en masse småhauger og kanter. Jeg mistet stien et lite stykke. Det er heldigvis ikke spørsmål om hvor jeg skal. Flæet er godt synlig lengre framme. Ved flæet ligger stidelet for stien mot Tomannsbu, Støle og Skreå. Jeg har gått stien mot Tomannsbu. En tung og kronglet sti mot Katthol. Jeg skulle videre mot Øyestøl, og det betød ned indra Trongane. Her er det laget sti med tildels sprengt stein. Og det er bratt på utsiden. Stien er ikke spesielt bred, så på enkelte steder går jeg forsiktig og sikrer med en hånd langs fjellet på innsiden. Dette er ikke en god plass for meg med et snev av høydeskrekk. Nede i bakken ligger Øyestøl. En støl med historie. Indra Trongane og den oppbygde stien er deler av den gamle drifteveien. Her drev de dyr mot Sirdal for videre drift mot østlandet og slakting. Det var så pass stor ferdsel at Øyestøl hadde skjenkerett. Det var ikke mye skjenk å få da jeg gikk forbi og ut på myra. Det ble vassing i stedet. Alt regnet den siste tiden hadde så langt fra rukket å renne bort. Det var vann over store deler av myrene. Heldigvis hadde jeg nesten nye fjellsko med Gore-Tex. De holdt meg tørr på beina, selv om mye av de siste kilometerene inn mot Støle betydde vassing. Det var kjekt å få øye på hytta oppe på en liten høyde over elva. I finværet var det skikkelig flott rundt hytta. Sol og litt høstfarger er en grei ting. Det var andre på hytta. En familie som hadde gått samme vei som meg. Vi satt utenfor i sola en god stund. Litt senere på kvelden kom det 4 jenter fra Kvitlen. De hadde gått litt utenfor den merkede stien og brukt lang tid oppover. Det ble en kveld som vanlig på en selvbetjent turistforeningshytte. Hyggelig prat med varme i ovnen og stearinlys på bordet og tidlig til sengs. Morgenen fulgte også det vanlige mønsteret med frokost og vask. Tilbaketuren ble nesten like fin som turen inn. Stien opp bakken i indra Trongane gikk mye greier enn på vei ned. Det er bedre å se inn i bakken enn ned i ura... Det gikk tre timer før jeg så bilen. Og det tok to timer å komme hjem.. Les hele artikkelen

En skikkelig fin tur i et landskap under endring. En gang for lenge siden, den gang verden var ung, og tur i heia en nyhet og en utfordring, gikk turen til Støle. Hytta ble bygd i 93, og det kan ikke ha vært så mange årene etter dette, vi tok den første turen innover. Den gang som nå var det 13 kilometer mellom bilen og hytta. Merkelig det der, avstanden har ikke endret seg men mye annet er helt forskjellig. Den gang hadde vi med andre voksne og unger. Det var fra STF antatt ar turen inn ville ta tre timer. Vi brukte fem... En lang og litt slitsom tur i varmt sommervær. Yr får ta skylden for at det ble en tur litt utenfor de vanlige stiene i år også. De siste årene har det blitt mange turer på samme stier – litt fordi det er enkelt, men også for si nye ting blir mer og mer vanskelig å gjennomføre. Det har helt sikkert noe med alder å gjøre, i hvert fall noe med dårligere form å gjøre. I vinter hadde vi en tur innover Skreådalen til Tomannsbu på snøscooter. Da jeg så værvarselet for helga, tenkte jeg på om jeg burde gjennomføre en eller annen langtur. Som opp og ned til Langavatn, enten fra Høgaleitet eller Lortabu. 6 timer på beina, både lørdag og søndag.... Det ville antakelig være gjennomførbart, men beina ville være temmelig «møre» på søndagen. En litt enklere tur ville være å ta til Skreå og gå inn til Støle. «Bare» 4 timer hver vei. Helt gjennomførbart – antakelig... Yr var for engangs skyld samarbeidsvillig, og lovet både sol, lite vind, og forholdsvis høy temperatur på dagen. Det var på tide å forsøke turen på nye. Denne gang ble det bare meg. En tur uten andre og antakelig heller ingen andre på vei... Det tar tid å kjøre inn til Skreå. Jeg brukte antakelig nesten to timer hjemmefra. Det sto et par andre biler på parkeringsplassen, og det var spor innover – på veien. Vei? I vinter var det ikke spor av vei innover... Det er veibygging på gang, så de som vil oppleve Skreådalen inn til Grunnetjørna uten vei må skynde seg. Det var en gravemaskin som jobbet med å forlenge veien. Veien vil gjøre det mulig å dyrke opp de store flatene innover, men vil også ødelegge en flott tursti. Nå var veien kommet en god kilometer innover, men det er fortsatt 4 kilometer med myrer vann, bjørkeskog, tyttebærlyng, tørre rabber, bakker og flater inn till Grunnetjødnå. I sol som denne lørdagen var det en ren nytelse å få lov å gå dette strekket. Det vil antakelig ikke bli mulig å kjøre dette stykket, så for de som vil inn til Støle, blir det å gå 5 kilometer på grusvei.... Mot formodning, var det andre på vei. Jeg traff noen som hadde vært innover for å prøve fiskelykken – uten flaks. De hadde fisket i Skeåvannet i flere år, men dette året var det ikke fisk å få. Verken på spinner, flue eller sluk. De hadde forsøkt alt. Det ble en flott tur oppover mot Grunnetjødnå og brua. Litt trist at det muligens blir siste gang... Les hele artikkelen

Høgjæren og broderen. Det må være en form for galskap når godt voksne pensjonister tar ut på tur med sekk og fjellsko opptil 4-5 ganger i uka. Det virket i hvert fall slik på søndagsmorgenen. Jeg var ikke heltent på tur. Det måtte i så fall bli en enkel og forholdsvis kort tur. Broderen var klar. Han hadde tatt det litt mer med ro, og ønsket en søndagstur helst i terreng og med noen bakker. Gjerne et par timer 9-10 kilometer. En vanlig søndagstur. Med alt regnet de siste dagene, ville det stor sett være bløtt og vått de fleste plassene. Stier ville være glatte og våte. Vi diskuterte flere muligheter, og selv om jeg insisterte på at broderen måtte velge turmål, så kom han bare med forslag... Vi ble omsider enige om at det måtte bli en tur på høgjæren, men med litt ekstra lengde. Regn og vind kan gjøre tilværelsen ganske «sur» på høgjæren, og værmeldingen denne dagen var noe usikker. Vi hadde regn på bilruta på vei oppover. Det blåste ikke spesielt mye, og temperaturen var levelig.. Vi tenkte å starte fra Tovdalsveien, gå mot Synesvarden og videre til Steinkjerringå og retur. Det ville være mulig å forlenge turen ved å ta mot Holmavatn for så å gå tilbake til Synesvarden og bilen. Den planlagte turen ville være omtrent 9 kilometer og det ville ta omtrent 2 timer. «Bare» 4,5 kilometer i timen, men hele turen ville gå i terreng, og selv om det ikke er mange bratte bakker så går det opp og ned. Bare den første bakken er på omtrent 40 høydemeter og bakken opp mot Synesvarden er på over 70 høydemeter. Totalt blir det en del bakker, selv om turen går i ganske flatt terreng. Det var opphold da vi startet, og blå himmel enkelte plasser. Vinden var ikke noe problem, og bakken opp fra veien gikk greit. Kunne søndagsturen bli en grei tur? Oppover bakken ble det varmt, jakken kom av og vi fortsatte i ull-blusen – som vanlig. Vi møtte en del folk , og tok igjen noen som gikk samme vei som oss. De fleste godt tilknappet med jakken på. De lurte nok litt på kaldt det kunne være å gå uten jakke.... Det siste året har det kommet opp nye vindmøller i bøtter og spann rundt det som er Synesvarden Landskapsvernområde. «Den største endringen siden istiden» mener Naturvernforbundet. Broderen jeg jeg talte tilsammen over 100 vindmøller som kan sees fra Synesvarden. Broderen tror det må være omtrent norgesrekord. Fra forskiftene for landskapsvernområdet: «For landskapsvernområdet gjeld følgjande reglar: 1. Det må ikkje gjerast inngrep som vesentleg kan endra eller innverka på landskapet sin art eller karakter. I dette er medrekna uttak, utfylling, plassering eller lagring av masse, bortlegging av avfall, vegbygging, drenering eller tørrlegging av område, skogplanting, fjerning av steingjerde eller andre inngrep som kan skada kulturminne, framføring av luftleidningar, oppføring av anlegg og andre innretningar eller bygningar. Opplistinga er ikkje fullstendig.» Det gjelder altså ikke rett utenfor området, selv om vindmøllene omtrent stenger for sola. Det gikk greit nedover mot Steinkjerringå. Vi var helt alene der, og det var ingen på vei. Ofte er det ganske mye folk, men denne gangen ingen andre. Turen tilbake gikk samme vei som nedover. Av en eller annen grunn virker det ofte som om det går fortere på tilbaketuren enn nedover mot «målet». Det betyr antakelig at vi gå mer på «automatisk». Uansett ble det en helt grei tur, med fint turvær og det var heller ikke for mye sorpe. Både broderen og jeg var mindre tunge i beina enn det vi pleier å være, og begge var enige om at det hadde vært en fin tur. Les hele artikkelen

Fredagskveld som vanlig. Det har ikke blitt så mange turer med overnatting på Blåfjellenden denne sommeren. Det har blitt et par turer inn og ut på dagen, og i tillegg har vi lurt oss til «syden» noen uker. Det var på tide å gjøre noe med dette. Derfor måtte det bli en tur til Blåfjellenden fredag til lørdag. Yr var ikke vennlig stemt for tur disse dagene, men ombestemte seg litt ut over uka. Det kunne se ut som om det ville være opphold på turen innover og det samme på lørdag – om jeg tok ut senere enn vanlig begge dagene. Det hender ofte at jeg er alene, eller at det kommer noen få andre gjester sent på kvelden på fredagene. Oftest sent i sesongen, men det kan være få andre midt i sesongen også. Denne gangen var det ikke mange bilene på den vanlige parkeringsplassen. Ingen andre... Det var likevel spor i sorpa. Mange nedover og noen få andre oppe på de nedover. Det var med andre ord folk på vei innover. Og som antatt – skoleklasse som hadde gått ned. Skoleklasse på besøk betyr at det er brukt mange kjøkkenhåndklær og at det er sølt stearin rundt om, og at noe er gjenglemt. Ungdommen oppfører seg helt eksemplarisk, men det er noen ting som de ikke helt takler – stearinlys som brenne, og oppvasken. At det blir gjenglemt «greier», gjelder alle – meg inkludert.... Jeg gikk forbi 4 dansker som også var på vei mot hytta. Det viste seg at disse var på sin første tur til selv- eller ubetjent turistforeningshytte. Det var kjekke folk, men dansk er ikke alltid helt enkelt å forstå. Jeg trodde at dansk og norsk er så pass nært at det ville være stort sett forståelig men når disse gjestene snakket seg i mellom, forsto jeg lite... I tillegg til de danske gjestene, kom det en gjeng som ville til Flørli dagen etter. Kvelden og morgenen ble som vanlig. Jeg har med lesebrett og sudoku, og det holder som underholdning. Som nevnt hender det jeg glemmer ting. Denne gangen lå lykta hjemme. Nok en gang fikk jeg bruk for reservelykta som ligger fast på hytta.... Innover var det lite bra vær, med yr og litt vind. Heldigvis kom vinden fra sør – bakfra. Fredagens tur ble derfor helt grei, selv om jakken var på hele veien. Det regnet en god del natt til lørdag. Det var en del høyer vannstand i bekkene på tilbakeveien. Ut over morgenen ble det bedre vær, og da jeg var ferdig med å rydde og vaske, og klar til å ta ut, så var det så godt som opphold. Bare et lite stykke oppe i bakken gikk jakken av. Resten av turen gikk i bare ullblusen. Jeg trodde det ville bli for kaldt på toppen. Yr snakket om vind opp mot 13-14 m/sek. Nesten stiv kuling. Nå blåste det antakelig ikke mer enn omtrent 10 m/sek – frisk bris, men det kan være kaldt nok. Det ble en helt grei tur, temperaturen var så pass høy at det ikke var problemer med å gå uten jakke. En liten stopp for å snakke med kjentfolk, så til bilen – med regn på ruta nedover... Les hele artikkelen

Der er jeg helt enig. Det er mange flotte turer i Madlandsheia. Tverromdalen som et eksempel.

En siste rest av sommeren? 12 kilometer på 4 timer. Det høres ikke spesielt vanskelig ut. Legg til 4-500 høydemeter og mye stein, så blir det likevel en langtur. For meg.... Det har blitt en tur i året de siste åren, rundt i Madlandsheia. Det er en tur jeg helst tar i fint og tørt vær. Det er nettopp hva vi har hatt de siste dagene. Nesten for fint vær. Hjemme har det vært opp mot 26-27 grader midt på dagen og avisen har nevnt «tropenatt» - over 20 grader hele natta. Yr melde om værendring på torsdag. Det skulle bli regn, vind og mye kaldere. Det skulle fortsatt være godt over vanlig temperatur for datoen, men altså mye kaldere enn det har vært. Her var det bare å finne fram sekken, sjekke skoene, og – ikke minst – bestemme hvor turen burde gå. Det var ikke vanskelig å la rundturen i Madland bli dagens turmål. Jeg er blitt mer og mer «vanskelig» å komme meg på langturer, og spesielt turer jeg ikke går så ofte. Det er mye enklere å ta turer som er kjente og som jeg går ganske regelmessig. Midt i uka, en onsdag, det var ikke en kjeft uten om meg. Jeg var alene fra jeg startet til jeg kom tilbake. Det var to biler utenom min, men det tror jeg var folk som hørte til i en hytte rett oppe i bakken. Værmeldingen var klar på at onsdagen ville bli den siste «sommerdagen» i denne omgang. Det var snakk om regn i dagene som kommer. Jeg hadde mer problemer med varmen enn med regn på turen... Heldigvis ligger bakken opp fra parkeringsplassen i skygge. Det samme gjelder bakken opp til Høylandsskaret. Jeg fikk derfor en helt grei start på en varm dag. Det tok ikke lang tid før jeg heiv av bluse og fortsatte turen i en kort treningsbukse og sko. Helt øverst var det igjen bluse-vær, men da var jeg tross alt over 800 høydemeter oppe. Nedover mot Rolighetsvannet ble det igjen varmt. Med vinden bakfra gikk det helt greit. Det er en kjekk tur rundt Madland. Øverst er det hei. Ikke et tre, mye myr og stein. Jeg har alltid syntes denne turen er flott. Denne dagen var det kjekt å stoppe opp for virkelig å nyte naturen. Så sent på sommeren har de fleste småfuglene forlatt oss, det er derfor stille. Bare vinden i gresset lager lyd. Det er så nær stillhet som det går an å komme. Nede i Maribakken var det tid for pause. Jeg fant fram saftflaska, og den ble tømt omtrent i en slurk. Med vind og varme, merker jeg ikke helt at jeg svetter. Det var virkelig kjekt å sitte i sola, sent i august, og kjenne varmen. Kunne se ut over et landskap som fortsatt har mye sommer i seg. Det er blader på trærne nedover mot Oltedal. Myrer og gressbakker er fortsatt grønne, men vinden har med seg brune bjørkeblader og sola står lavt. Det var tid for å nyte den – muligens - siste sommerdagen i 2019. Og for en dag, og for en tur. Jeg var stiv i beina da jeg sto ved bilen, men likevel var det trist å avslutte turen. Dagen hadde vært kjempefin. Les hele artikkelen

Sommervarme sent i august. Nesten som i gamle dager. Søndagstur til Sandvatn, etter en frem og tilbaketur til en annen hytte på lørdagen. To gode turer i helga. Likevel ikke helt som vanlig. Broderen var ikke med. Han hadde snakket om å ta turen innover mot Sandvatn. Jeg håpet å få følge. Det var en stund siden vi hadde hatt en skikkelig søndagstur sammen. Jeg var likevel ikke sikker på om jeg virkelig skulle ta mot Sandvatn på søndagsmorgen. Turen til Taumevatn, satt fortsatt i beina, men ble enig med meg selv om at jeg skulle «følge planen». Opp og ned lørdag og det samme på søndag gjennom bommen i Øvstebødalen. Bompengene alene gjør det dyrt å ta på tur, men det er muligens «arvingen» som betaler. Det blir bare mindre å dele når den tid kommer.... Det var en hel haug med biler ved Lortabu da jeg kom dit. Jeg så også folk på vei oppover bakken i Lysebrekka. Med så mange biler burde det også være en god del folk på hytta. Et stykke oppover kom det en gjeng i mot. Av alle ting var dette folk jeg hadde truffet omtrent på samme sted i fjor. En gjeng som tar en tur til Sandvatn en gang i året. Samtidig med meg. Ved stidelet mot Blåfjellenden sto det også en gjeng. Uten sekker, så jeg lurte på hva de holdt på med.... Det var en del av STF`s nye turledere på kurs. Selvsagt var Atle med. Han treffer jeg jo omtrent hver gang jeg går mot Sandvatn. På hytta sto det 10-11 ryggsekker utenfor, og ingen folk – ute eller inne. Folkene var ute i terrenget og øvde på å være turleder. Jeg tok inn på hytta for å lage saft og te. Denne dagen var varm. Det var sommer i heia. Turen gikk i kortbukse og en tynn ullbluse. Selv med en bris i mot ble det ikke kaldt. Ulempen med slikt vær er at jeg ikke helt har kontroll på hvor mye jeg svetter. Det merket jeg først da jeg kom til hytta og svelget en liter saft på styrten. Etter en drøy halvtime salet jeg opp og tok fatt på tilbaketuren. Det var fortsatt varmt, og jeg merket etterhvert at det var andre dagen på langtur. Det gikk litt smått i de bratteste bakkene, selv om pust og puls ikke kom helt på topp. Jeg tok igjen noen som jeg også hadde møtt på veien innover. Det ble ingen stopp ved badekulpen, selv om det etter hvert ble skikkelig varmt. Jeg var ved en steikvarm bil før klokka 4. At det var varmt i heia denne dagen er sikkert. I tillegg til en liter på styrten ved hytta, ble det mye påfyll av vann og Pepsi Max utover kvelden. Sauesankingen er i gang. Et tydelig høst tegn. Det er litt trist. Det ble litt venting på en drift som var på vei nedover. Neste uke er det sauene ved Blåfjellenden som skal ned til lavlandet. Les hele artikkelen

Jeg trodde jeg hadde lest..... Beklager-

Jeg er langt fra overbevist om at Gore-Tex klærene dine "lekker". Ta en tur i dusjen, iført Gore-Tex klærene og et eller annet bomull under. Er bomullen våt etter dusjen har du all grunn til å klage.... Da jeg kom ned fra dagens tur, kunne jeg vri fuktighet ut av ull blusen. Jeg hadde da gått uten annet på overkroppen. Alle som hevder at membranen holder deg tørr, overdriver - veldig. Men slike membranklær er vesentlig bedre en regnklær. Det brukt jeg på 80 tallet og et stykke ut på 90 tallet. Dægeren jeg var glad da Gore-Texen kom.

Sen sommer eller tidlig høst? Var det muligens tid for å besøke Taumevatn? Denne hytta ligger omtrent 1 1/2 times kjøring + 2 timers tur fra meg. En lang kjøretur og en kort tur... Jeg pleier likevel å besøke hytta en eller to ganger i året. Til nå har det ikke blitt en tur innover Flatstøldalen. Våren er over før jeg får sukk for meg. Sommeren går knallfort, og høsten pleier heller ikke å vare spesielt leng. Årene går fortere og fortere... Det gjelder å nytte alle brukbare dager til tur. Brukbare dager er dager uten regn eller minusgrader. Den siste tiden har det vært nok av regne. Plutselig varter YR opp med noe som kan ligne på Indian summer. Det er snakk om sol og over 20 grader, men for lørdagen var det bare meldt overskyet og over 17 – 18 gradet – i Sirdal. Det trenger ikke å være sol for å gå tur. Siden lørdag har vært turdag i noen år, ble jeg fort enig med meg selv om at tur til Taumevatn var en god ide. Kjøreturen gikk greit. Jeg tenkte litt på bommen i Flatstøldalen, men da jeg kom dit var bommen oppe. Det var mange – skikkelig mange – biler ved Holmavatn – ved start for turen. Jeg fikk forklaringen litt senere. Det var jegere som hadde en eller annen form for konkurranse. Det var spor i sorpa innover i stien. Helt ferske . At andre var på vei innover, var ikke så urimelig. Det var jo en god del bil. De må ha startet tidlig hjemmefra – tenkte jeg. Det så ut som en hel gjeng. De tar jeg fort igjen var det som slo meg. Men.... Sporene ble tørrere og mer utvisket. Gikk gjengen fortere enn meg???? Etter en stund kikket jeg nøyere på sporene. Det var bare et spor innover. Gjengen hadde kommet i mot og var reist før jeg parkerte. Omtrent halvveis kom det en gjeng i mot. De hadde vært på Storevatn. Fra samme arbeidssted, og noen av gjengen hadde vært på jakt, med en bukk som resultat. Det er igrunnen bare en måte å få ut kjøtt på. På ryggen. En av gjengen gikk med stor sekk og gevær. Det er en femtimers tur fra Storevatn og ut. På hytta møtte jeg «kjentfolk». Det vil si at sønn til «tilsynet» var på hytta, og jeg kjente jo godt faren. Når jeg treffer andre som gjør en innsats som «tilsyn», har vi alltid noe å prate om. Det ble en god times pause før jeg tok fatt på tilbakeveien. Ved Anlaugbekken traff jeg folk. Et følge på 16 stykker, unger, ungdom voksne og godt voksne. De inn til hytta. Det er bru over Anlaugbekken i dag. I gamle dager, i min ungdom, da jeg knapt var 50, måtte alle komme seg over bekken på glatte steiner. Det kunne være en skummel opplevelse om det var mye vann. Sommeren er så avgjort på hell. Det var alt høstfarger i myrene, og en del bjørker sto med gule blad. Det er bare å ta ut på tur så sant været er brukenes. Vinteren kommer alt for fort. En tur fram og tilbake til Taumevatnhytta er ingen lang tur, men går greit unna på 3-4 timer. Det var en kjekk lørdagstur. Les hele artikkelen

Ikke sommer, men heller ikke høst. Det var lenge siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Helt tilbake til midten av juni. Også den gangen gikk turen til Blåfjellenden. Det var på tide med en gjentakelse. Både broderen og jeg så fram til turen. Sidden vi begge er pensjonister, er det mulig å ta ut når været samarbeider. Jeg kom hjem fra det store utland - «syden» - og var klar for tur. Værmeldingen samarbeidet ikke i det hele tatt. Både søndag og mandag var det full rulle med advarsler om store nedbørsmengder. For tirsdagen var det meldt noe bedre vær, men på onsdag skulle det bli helst bra vær, med sol. Vi utsatte den store utflukten til tirsdag med retur på onsdag. Siden det både var midt i uka og værmeldingen ikke helt god, regnet vi med at det ikke ville være andre på hytta. Vi møtte to karer bare et lite stykke innover i heia. To tyske ungdommer, som hadde kommet opp Fidjadalen, brukt noen timer på det, og tatt inn på Blåfjellenden i stede for å ligge i telt. En helt vanlig historie. «Utlendinger» er ikke ikke vandt med norsk natur og vær. De blir ofte overrasket over hvor lang tid det kan ta å gå noen få kilometer. 15-20% av overnattingene på Blåfjellenden er «utlendinger» for det meste fra Tyskland, Nederland, og Danmark. Denne gang var det gjester fra England, Japan og Belgia i tillegg. Til nå har «utlendingene» stor sett brukt hytta når det omtrent ikke var andre. Siden det etter hvert er blitt flere og flere nordmenn som bruker hytta utenom helga, vil det på et eller annet tidspunkt bli oftere «stinn brakke». Det er, før eller senere, et spørsmål om vi ønsker flere «utlendinger». Det er uhorvelig mange «utlendinger».... Vi hadde regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Da vi kom opp i Hunnedalen kunne vi se blå himmel et par plasser. Det regnet fortsatt da vi startet, men ikke langt opp i bakken ble det opphold. Med vinden i ryggen ble det en grei tur – til vi traff Fossebekken. Som denne dagen klart viste hvorfor den hadde fått det navnet. Det var helt greit å komme over, men jeg måtte ganske dypt nedi vannet for å komme over. Nå er gore-tex bukser stramt rundt nye Walk King ganske vanntett, og jeg kom over uten å bli våt nede i skoene. Saftbekken halvveis, gikk også stor. Her misset jeg på en stein og gikk nedi omtrent opp til kneet. Fortsatt uten å bli våt i skoene. Det ble en grei tur i noenlunde bra vær. Det var langt fra noen sommertemperatur, men med sekk i oppoverbakker, ble det varmt nok. Vi svettet i hvert fall ettertrykkelig. Vi kom inn til hytta i god form, og fikk på plass vann og fyr i ovnen. Vi hadde ikke engang fått kokt kaffen før det begynte å regne. Regn i det vi startet og mer regn rett etter at vi hadde kommet i hus. Flaks kalles det. Det ble bare oss på hytta denne kvelden. Nå har vi kjent hverandre i over 70 år, så det ikke noe problem å tilbringe en kveld i vårt eget selskap. En kjekk kveld, med lesing og sudoku mens det regnet ute, og ovnen gjorde det koselig og varmt inne. Neste morgen gikk med til å få hytta i god stand. Vi tok ut før 12 og brukte tid på tilbaketuren. Det for noe vått i lufta, men vinden hadde snudd i løpet av natten, så vi ble bare fuktige bak. Halvveis ble det opphold og til og med litt sol. Det ble en enda kjekkere tur tilbake. Les hele artikkelen

har aldri forsøkt det. Høydeskrekk bare av å se opp fjellskråningen.

20 kilometer i varmen er tur. «Syden» vil si sommer, sol og varme, bading og soling, og lite fjelltur. Bestyrerinnen og jeg har likevel funnet et sted der vi går omtrent en mil hver dag. Heldigvis er turen til «stranden» (ca 5 kilometer) forholdsvis grei om morgenen. Da er temperaturen ofte ikke mer en 23-24 grader. Det blir varmer ut over ettermiddagen. Hjemturen kan ofte bli «het». Nå er det bare ca 5 kilometer til badeplassen – og de samme fem kilometerne tilbake. Det er ikke noe særlig å skrive hjem om, heller ikke et blogg innlegg. Det ville jo blitt et innlegg til dagen med samme tur... 14 dager uten tur blir vanskelig, så Bestyrerinnen har funnet ut at vi kan «trene» ved å utvide den vanlige turen med noen kilometer – til dobbel lengde. Det er en «tur» uansett om det er flatt og uten bakker og stor sett på god strandvei. Fra Makarska til Basko Voda er det 10 kilometer langs sjøen. Med retur samme vei blir det jo en skikkelig dagsmarsj. Torsdag var det meldt vind og overskyet – og varmt. Over 30 grader. En grei tur i varmen mente Bestyrerinnen. Nå ble det jo selvsagt stopp med innlagt nedkjøling i saltvann. Adriaterhavet er noe helt annet enn Sandvatn hvor vi badet i forrige uke. Da var temperaturen godt under 20 grader – både i lufta og i vannet. Nå er vannet i Adriaterhavet nesten lunket – godt over 20 grader. Vi startet like over åtte på morgenen, og vi er ikke alene om å «trene». En god del jogger langs sjøen på morgenen. Det er ikke så mange som vandrer. En del speidere med store sekker går samme vei som oss, men ikke like fort. Tunge sekker i varmen gir mange pauser. For oss som ikke er vant med varme, er det vanskelig å huske på veskebalansen. For egen del hindrer helsa inntak av alkohol, og det blir derfor mye vann.... Med sol og vind i ryggen gikk det greit mot Baska Voda. Vi hadde med noe drikke, men gikk tom en god stund før Baska Voda. Heldigvis er byen full av plasser som selger drikkevarer... Neste stopp ville bli matpause – lunch – i Ptomajna. En liten by som tidligere var nesten uberørt av turister. I dag er Promajna En turistdestinasjon som alle byer på adriaterhavskysten. Masse turister fra området rundt Kroatia, og også mange fra lengre nord i Europa. Det er ikke en tung tur, men tørst tur. Selv om vi drakk mye vann ved alle stopp, ble det litt for lite. For egen del drakk jeg flere liter underveis, men nesten det samme etter turen.Denne gangen var det ikke bare varmen, men også vinden som spilte oss et puss. Det er lett å overse hvor mye svette som går med når den tørker omtrent med en gang. Selv om jeg burde vist dette, og egentlig tok hensyn til forholdene, ble det for lite vann underveis. Likevel er det kjekt å gå tur – også i syden. Det er alltid noe å se på. Kroatia er muligens et av de mer liberale land når det gjelder bekledning på stranden. Kjekt det. Tur er greit uansett. Les hele artikkelen

Perfekte forhold for tur. Selv om det ble to turer til Blåfjellenden forrige uke, var det likevel kjekt å kunne ta en tur denne uka også. Det måtte bli en dagstur frem og tilbake. Det vil bli en stund til neste besøk, og da ble det til at jeg benyttet anledningen torsdag. Ny måned og ny tur. Ikke egentlig så veldig ny. Jeg har gått turen frem og tilbake noen ganger, men ikke så ofte som for noen år siden. Nå var det bare to uker omtrent siden sist jeg gikk fram og tilbake på dagen. Den gangen gikk det greit å komme frem og tilbake, men jeg var likevel ikke helt sikker på om en ny dagstur ville gå helt fint. Det kunne bli slitsomt det siste stykket, med stive og vonde bein. Det hadde vært mulig å gå på onsdag, men været, eller egentlig forskjellen på været onsdag og torsdag, avgjorde spørsmålet. Det var meldt om overskyet, lite vind og nesten sommertemperatur på torsdag. Det er ikke alltid like lett å si hva som er det perfekte turværet. Sol gir varme og kan gi mindre enn perfekte forhold. Regn eller snø? Helst ikke. Vind? Opp til 14-15 m/sek er det helt greit å gå, men det er normalt ikke optimalt med vind. Torsdag var det 14-15 grader, overskyet, helt tørt, og bare så vidt vind bakfra. Det må vel være omtrent perfekte turforhold. Selvsagt er sol greit. Det er kjekt å kjenne varme på kroppen, og å kunne gå uten stor med klær, men det er ofte varmt. Det ble en tur med lett sekk, liten vind bakfra og med kortbukse og bluse. En kjekk sommertur. Det var lett å gå, bakken var tørr og fin. Små hindringer, men likevel gikk det omtrent to timer. Alderen gjør seg gjeldende.... På hytta var det ingen, og det kom ikke folk de timene jeg var der. Etter å ha jobbet litt en time eller så, fant jeg benken og sovnet... Før jeg igjen tok ut, laget jeg mat. Det var en stund siden frokost, og det ville ta noen timer til jeg var hjemme. En boks Snurring, to egg og brød. Enkelt og ikke spesielt godt, men det fylte opp. Hjemover bestemte jeg meg for å ta det med ro. Og gikk i akkurat samme tempo som inn, men med litt flere stopp for å ta bilder og se meg rundt. Nede i dalen var noen av myrsøkkene gule av blomster. Antakelig Gulltopp. Jeg kan ikke huske å ha sett så store mengder før. Jeg kikket etter molter, men så ingen. Oppe i høyden fant jeg en moltemyr og 1 – et – modent bær. Resten av moltene, de røde, vil antakelig være borte neste gang jeg går forbi. Lett sekk er tingen. Denne gangen kom jeg ned til bilen, nesten uten å kjenne det i beina. Litt stivere enn da jeg gikk innover og det skulle ikke store bakken til før pulsen kom opp, men fortsatt i god form. En kjekk «langtur», nesten som i gamle dager. Nå gjelder det bare å holde formen ved like de neste to ukene... Les hele artikkelen

Fortsatt sol og sommer. Etter et kjekt opphold på Blåfjellenden var det på tide å tenke på returen. En natt på hytta, er jo ganske vanlig. Det som gjorde besøket denne gang litt utenom det vanlige var varmen. Eller mer riktig tropevarmen. Opp mot 30 grader – ute. Inne var det varmere... Det var vind på morgenen. Som alltid er det en del ting som må gjøres før hytta kan forlates. Siden Bestyrerinnen var med, ble jobbene delt på to. Det gjorde at vi fant dobbelt så mange ting som burde bli gjort. Vi kunne nok ha blitt på hytta en dag lengre, men vind og blå himmel varsler væromslag etter min mening. Selv om vinden kommer fra øst, blir det ofte torden og regn, og det kunne passe bra å komme til bilen uten å ha på regntøy. Eller jakke eller tøy? Det er med en viss tilfredsstillelse jeg forlater hytta når det er rent og ryddig. De neste gjestene vil også da antakelig holde det slik. Nede i dalen var det varmt, selv om det blåste. For egen del startet jeg oppover bakkene med klær i sekken. Jeg hadde på en kort treningsbukse og strømper og sko. Stort mindre klær en det er det ikke mulig å ha på – uten utfordre anstendigheten. Det ble likevel varmt i bakken. Oppe i høyden blåste det sikkert 11-12 m/sek. Selv med så pass sterk vind ble det ikke kaldt. Jeg fortsatte i samme antrekk over flyene mot Hunnedalen. Rundt halvveis så vi en mann. Det var ikke helt lett å se hva han holdt på med. Litt etter fikk vi forklaringen. Det satt en jente ved stien. Hun hadde ødelagt kneet, og var ikke i stand til å bære sekken. Det var et par på telttur, med utstyr og greier – tunge sekker. Han tvi-bar sekkene. Først en og så tilbake for å hente den andre. Det gikk ikke fort. Vi overlot stavene våre til jenta, som antakelig greit kunne komme seg videre mot Hunnedalen. Han som gikk dobbelt, fikk det ikke lettere. Siden det var lørdag, mente vi, både Bestyrerinnen og jeg, at det nok ville komme folk i mot. Det pleier normalt å være folk på vei innover mot hytta både på dagstur og for å overnatte. Vi møtte. ingen. Det var folk i heia. To jente – og en hund, kom sent til Blåfjellenden på fredagskvelden. De planla å gå over Stutaheia og ta mot Hunnedalen ved sti-delet øverst. En tur på 6-7 «normal» timer, eller omtrent 15-16 kilometer. En lang tur, som jeg har gått et par ganger. Da vi kom nedover mot sti-delet mot Sandvatn, kunne vi se jentene og hunden oppe i bakkene mot Kringlekveven. De hadde fortsatt omtrent en time til veien – etter å ha brukt 6 timer så langt. Det ble en liten pause ved Fossebekken for vår del. Varmen var ikke påtrengende, det blåste fortsatt friskt, men nede i Hunnedalen var det igjen sommer. En flott tredagers tur midt på sommeren med varme og sol. Les hele artikkelen