REJOHN

Min erfaring er egentlig at det ikke er mulig å "gå inn" sko, enten passer de, eller så kan de kastes, helst før og ikke senere...

Med dårlige sko og gnagsår. Det var en av de dagene jeg burde holdt meg hjemme. Det er jo ikke alltid at tingen går slik de bør, og denne dagen var det Denne dagen var det Salomon-skoene som laget problemer. Broderen ville på tur, og jeg syntes det var en god ide ta ut på tur sammen. Vi har ikke hatt så veldig mange slike turer i det siste. Broderen har slitt litt med helsa, og selv om han nå har gjennomført EU-kontroll og fått alt godkjent, så har han ikke helt fått opp dampen enda. Det er egentlig litt urettferdig. Broderen blir i form bare ved å ta i noen dager. For egen del krever bedre form, timer – hver uke. Broderen var derfor interessert i en ikke for krevende tur, men gjerne opp mot to timer. Den vanligste turen for oss to som passer dette, er på Høgjæren, men start fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Denne merkede stien tar oss opp mot Kartakalven og videre til Synesvarden. Her er det mulig å velge en sti mot Holmavatn og videre mot Steinkjerringå, eller gå direkte mot Steinkjerringå. Vi velger som regel det siste, selv om jeg ofte har gått den lange turene når jeg er alene. Turen fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og direkte ned til Steinkjerringå går hele tiden i terreng, mens det er godt opparbeidet «vei» mot Holmavatn og videre. Broderen foretrekker så avgjort å gå i terreng. Det gir trening og hjelper på balansen. Turen som vi valgte å gå går slakt opp og ned. Det blir en del høydemeter tilsammen, men ikke mange «kneikene» å bryne seg på. Det blir mer langintervall. Hvor høyt pulsen kommer, er avhengig av hvor mye krefter som brukes opp de slake bakkene. For gubber på over 70, blir det som oftest til at vi holder pulsen god under syrenivået. Omtrent på 80 % av maxpuls? Det blir jo trening av det også. Det var fortsatt tørt i bakken, og vinden var bare en moderat bris. Sola gjemte seg bak et nok så tungt skydekke, og vi fikk faktisk noen dråper på oss, selv om yr ikke meldte regn. Jeg oppdaget helt i starten at jeg hadde valgt feil sko. Jeg har fire par med Salomon XA Pro3. De eldste 3 parene er nærmest utslitt. Disse skoene holder ikke mange kilometer i terreng. Det siste paret nekter konsekvent å samarbeide. Jeg har forsøkt å «gå inn» skoene på korte turer, og til og med brukt de på en tur rundt Gruda – nesten 1 1/2 time. Det ble det skikkelige gnagsår av. I tørt terreng kan skoene godt være «gamle» og slitt. Det gjør ikke mye om Gore-Tex`en ikke holder, og at det er et hull her og der. De er brukenes på minst en tur til.... De nye ga gnagsår omtrent etter første bakke. Og det ble selvsagt ikke bedre etter hvert. Tilfeldigvis får både broderen og jeg sjeldent gnagsår. Ved Steinkjerringå – halvveis – lette begge i sekkene etter en liten grønn eske med Compeed. Ingen av oss var oppsatt med det. Det ble en slitsom tur tilbake. Nå er ikke et gnagsår allverden, men det kan gjøre videre turer mer «vonde» enn vanlig. Vi kom tilbake etter vel to timer, noen få minutter lengre enn vanlig. Jeg skylder på manglende Compeed. Les hele artikkelen

Hyttevakt er kjekt. Jeg "opptrer" som hyttevakt på Blåfjellenden når jeg er der, men har også en uke på Nilsebu som hyttevakt nesten hvert år. Det er som oftest en alle tiders uke. Jeg var i Viglesdalen på torsdag, og snakker stor sett med de jeg traff, så du gikk antakelig på fredagen. Jeg feiret min egen 50 årsdag på Blåfjellenden (for 20 år siden...) Vi hadde dårlig vær, håper det blir bedre for dere. (Trenger du for eksempel å oppbevare noe i hytta før eller etter "feiringen", så gi meg en liten tilbakemelding, og så skal vi se hva vi får til. Kan jeg hjelpe - gi beskjed.)

En tur opp i heia. Da ble det endelig en tur til Blåfjellenden i år også. Det betyr vanligvis at sesongen i heia er i gang, men i år ligger fortsatt snøen de fleste plassene. Selv om det minker kjapt med de sommertemperaturene vi har nå. Jeg hørte at noen fortsatt planlegger skiturer innover mot Sandvatn, og det betyr at turen der får utstå en stund til. Den turen gå normalt en uke eller så, sener en den første inn til Blåfjellenden. Jeg husker et år da første turen gikk 19. juni, i år blir det minst en uke senere. Når de høyeste hyttene i heia fortsatt er innesnødd, vil det muligens passe å ta en tur til en av de lavereliggende hyttene. Nå har jeg vært på Skåpet – hele to ganger, så hva med Viglesdalen? Viglesdalen ligger på litt over 400 moh, og det er helt sikkert snøfritt. Det kunne bli en skikkelig flott tur oppover liene mot Viglesdalsvannet og inn til hyttene. For oppe på flate moen ligger det i dag tre STF hytter. Den første – og minste – fra 1927, den neste ble bygd i 1991, og den siste nye i fjor. Det mangler i hvert fall ikke sengeplasser i Viglesdalen, men så er det også mange som dra dit. Veien opp mot Viglesdalen er litt spesiell. Det er «vei» og ikke sti, men ikke en vanlig kjøre- eller kjerrevei. Det er murt opp trapper og lagt til rette for å få sauedrifter til heis. Brua over elva, er delvis murt av store steinen og er et «kunstverk» langt inne i heia. I siden over Viglesdalsvannet går det ras om vinteren. Tidligere var det Statens Vegvesen som vedlikeholdt veien, og det står fortsatt «rasfare» skilt langs stien. Jeg gikk i sporene av sauer på vei innover og oppover. Det var et par drifte foran meg. På hytta var det to karer, og hadde en liten pause. Det var såpass varmt at sauene hadde behov for å ta det med ro før de tok fatt på bakkene oppover «Benkene» mot Stegjadalen og videre mot Stakken. Det er etterhvert blitt såpass dyrt å frakte sauene med bil til Nilsebudammen for så å drive de den korte veien til Nilsebu, at det igjen er sauer som drives fra Nes og opp til Nilsebu. To lange dager i heia. På en dag som den jeg var der, er det bare kjekt, men i regn og dårlig vær, så kan det være surt. Sommer, sol og blå himmel. Ikke et vindpust omtrent på vei oppover. Det ble varmt. Heldigvis var det skygge enkelte plasser, slik at det var mulig å kjøle seg litt ned. Det hadde selvsagt vært mulig å ta et bad – i isvannet. Det holdt antakelig ikke mer enn 5-6 grader. Alt for kaldt for meg. På vei oppover kom jeg til å tenke på en av de første turene her. Da så jeg og Bestyrerinnen bergfruen i all sin prakt oppe på en stein langs Viglesdalsvannet. Jeg kikket bort på den første steinen jeg møtte i det jeg kom over brua øverst. Og der sto bergfruen dette året også. En kjekk ting å se. Det er letter å gå nedover enn opp. 300 høydemeter nedover er bedre enn de samme oppover. Det var også kommet en liten vind mens jeg hadde pause i hytta. Selv med litt stive bein, ble det en grei tur tilbake til bilen. Turen er ikke mer enn 7 kilometer, begge veier 14, men det er god sti «vei» og mye å se på oppover mot Viglesdalen. I «gamledager» - for 20 år siden, sto det to timer på turen – en vei, i dag er turen merket med tre timer. Noe som er en grei tid i godt selskap. Med bil gjennom tunnel, og motorvei omtrent halve veien, gikk det bare litt over en time fra Klepp til Nes, selv om det var omtrent 80 kilometer. En helt grei biltur – uten å vente på ferjer. Les hele artikkelen

Skåpet består av småhytter, og disse har alltid blitt bestilt som en enhet. Fjøløy er en utleiehytte (som f. eks Flørlistølen) og må alltid bestilles som en hytte.

Sammen med Bestyrerinnen over snø og fosser. Det ble ingen tur til Blåfjellenden i påsken, for første gang på mange – mange år. Våren var lang og kald. Det kom nysnø 17. mai oppe i heia. Normalt er det sesongåpning rundt 1. juni. I fjor var vi innover 12. mai. I år var det full vinter i begynnelsen av juni. Så kom høytrykket med sol og varme. Bestyrerinnen bestemte kvikt at vi måtte inn til hytta og få orden på tingene. Spørsmålet var hvor mye snø som ligger igjen, og hvor stor Fossebekken er. Vi bestemt oss for å ta innover søndag 14, juni. En flott dag, selv om det blåste fra øst. En stiv bris. Dagene før hadde det regnet, og med varmen ble det både snøsmelting og regnvann. Jeg trodde det ville være mulig å komme over Fossebekken... Vi planla og bli på hytta i tre, muligens fire dager. Fra søndag til onsdag. Det betød mer i sekken enn til vanlig. I tillegg kom det en del ting som måtte innover. Korona krever litt annet enn til vanlig på hytta. Engangsvaskefiller, klor og engangshansker. Både Bestyrerinnen og jeg hadde tunge sekker. Oppover første bakken – Oleskaret opp av Hunnedalen, var det nå bar sti. Ikke en snøflekk i stien. Det pleier alltid å ligge en fonn igjen. Det var mindre snø nede i «lavlandet -mellom 600 moh til 750 moh enn det pleier på første turen. Oppe i høyden fra 750 moh til 900 moh, var det mer snø igjen enn vanlig. Heldigvis startet vi tidlig, det smeltet godt utover dagen. Fossebekken gikk stor. Av en eller annen grunn hadde jeg tatt på meg billigcrogs og Bestyrerinnen var bestemt på at de skulle med i sekken. Selv om sekken egentlig var tung nok allerede. Nå veier ikke et par plastikksko veldig mye. De kom godt med. Fossebekken var stor og det buldret mye vann nedover lia. Hadde jeg gått alene, hadde jeg antakelig snudd. Med to ifølge går tingene mye lettere. Det var av med fjellskoene og på med plastikk og ut i fossen – bokstavelig talt. Ikke nok med at mye vann rant fort, det var i tillegg svinekaldt. Det gjorde skikkelig vondt. Vi kom over. Det tok ikke lang tid før vi igjen var varm i beina. 1/3 del av turen innover heia gikk på snø. Den var fast og grei å gå på – for det meste. Det skumle er at det ikke er mulig å se hulrom under et tynt lag av snø, så det blir noen gjennomtråkk. Helst helt inn mot barmark. Her går jeg veldig forsiktig. Det er tyngre å gå i snø, spesielt når det er over 20 grader. Det øverste laget blir såpass løst at det er omtrent som å vasse. I skråninger er det vanskelig å få skikkelig feste, så det blir å sparke foten inn i snøen. Litt tyngre enn vanlig det også. Halvveis innover ligger det et vann på 860 moh. Stien går langs vannet og over «Saftbekken». Her er det snø som dekker. For å komme fram gikk vi over bekken på snøen, og kunne høre vannet under oss. I tillegg er det en ur, som også var dekket av snø, men med lite snø mellom steinene. Det var heldigvis mulig å gå under ura på vei innover. Rett før bakken ned mot Blåfjellenden krysser stien et vad. Her var det heller ikke mulig å komme over uten å ta av skoene, og også her var vannet kaldt.... Heldigvis var vannstanden minket betraktelig i løpet av to dager med sol og varme. Vi kom tilbake til bilen uten å ta av oss på beine i det hele tatt. På hytta ble det jobbet. Det tar tid å vaske og støvsuge to bygg + dass, og ikke minst å skifte på over 40 sengeplasser. Snøen hadde minket merkbart i løpet av de dagene vi tilbrakte på hytta. Vi gikk tilbake på tirsdag, da var jobben gjort, og hytta er klar for sommersesongen 2020. Det gikk helt greit å komme seg tilbake til bilen. Tre dager i heia, i strålende sol, omtrent ikke en sky på himmelen og sommer på terrassen. Det er ikke ofte vi er så heldige å få oppleve slikt. Les hele artikkelen

Lørdagstur sammen med Sigbjørn og Anne Lise. Noen av oss turfolk, er så heldige å ha venner og familie som også liker å gå tur. Når disse også er med i en turgruppe som stadig finner nye turmål, så «drypper» det også litt nye turer på andre. Svoger og svigerinne – Sigbjørn og Anne Lise, er slike kjekke folk og denne lørdagen ville de ha oss med på tur. Til Brekko og Karten. Karten lyder kjent, men den jeg først tenker på ligger på Høgjæren og ikke i Brekko. Brekko er kjent. For meg blir det oftest med ski på beina i dette området. Nå ville Sigbjørn ha oss med på tur inn i området. Helst på stier som jeg aldri har beveget meg langs. Bestyrerinnen var straks klar for å dra oppover til Madlandsområdet og spesielt siden det ville bli en helt ny tur. Den siste tiden har det vært lite snakk om været. Vi har hatt enkelte dager med regn, men stor sett har det vært en flott periode, med mye sol og god temperatur. Denne lørdagen var det også meldt om sommertemperaturer og noe sol, men vind. Og ikke bare vind, men sterk vind. I skogen ville det ikke være noe problem, men oppe i høyden kunne det bli litt tyngre å gå bekkene med sterk vind imot. I tillegg så bråker vinden rundt ørene, slik at det faktisk «stresser» meg litt. Vi kjøret sammen opp til den nederste parkeringsplassen i Brekko. Her var det meningen å gå veien (lysløypa) det første stykket opp mot Stangebudalen, hvor det går en merket sti innover mot Karten. Veien går forbi skytebanen, og her kom vi ned å en sti litt tidligere i år, da vi var på turorientering i området. Hva om vi tok denne stien opp til»veien». Det ville være et lite stykke vi ikke har gått ned denne stien, men det ville være kjekt å bli kjent med den i sin helhet. Stien var flott den. Mye oppoverbakke, vi skulle jo tross alt opp 2-300 høydemeter. Stien var merket med røde «brikker» som var hengt opp i trærne. De var lette å få øye på, om vi bare så høyt nok opp. Litt uvant for oss som er vant med nødlinger og merker på stein nede på marka. Oppe på veien gikk vi der stien tar av mot Gloppenuten og fortsatte et stykke til neste «avkjørsel» hvor skilt viste vei innover mot Karten. Etter en liten bakke, var vi oppe i høyden, og fra der og omtrent til bilen bar det bare slake opp og ned . Selv opp til Karten var det greit å gå. På toppen kom dagens overraskelse. Det blåste. Stikker og strå. Vinden på toppen kom opp mot storm – over 22 meter i sekundet. Det var vanskelig å holde balansen, og for ikke å blåse ned i Urdalen holdt jeg meg et stykke fra kanten... Nede ved stidelet hvor vi gikk opp og ned til Karten. Hadde vi tre valg tilbake mot parkeringsplassen. Den lengste mot Foss før stien svingte mot Urdalen. Til langedalen og videre til Urdalen og rett mot Urdalen. Det er ikke så veldig forskjellig lengde på disse. Vi valgte den som gikk via Langedalen og til Urdalen. I følge kartet er det ikke mer en omtrent 2 kilometer ned til veien. Vi fulgte et svakt tråkk. Men med merker, og hadde ikke problem med å finne fram. Muligens 50 høydemeter nedover fra toppen Et heller slakt terreng. Nede ved lysløypa, fulgte vi den vanlige veien til parkeringsplassene og bilene. Alt i alt hadde turen tatt omtrent 4 timer, men med noen pauser, og en del stopp for fotografering og for å se oss om. Terrenget var virkelig noe å ta med seg inne ved Karten. Ikke som det vanlige heieterrenget, men med småvann, enkelte bjørker og furuer. En åpen slette med god sikt og med Gloppenuten dominerende mot nordøst. En kjekk ny tur i et litt uvanlig terreng. Les hele artikkelen

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Broderen har slitt med helsa i det siste. Ikke helt uvanlig for folk i vår alder, men selvsagt noe som ikke skal forekomme for oss. Vi skal være friske.... Det har medført en viss motstand mot lange turer. Han mangler trening. Selvsagt går det også ut over kondisjonen, Nettopp denne var det broderen helt så vi gjorde noe med. Det betød å finne en tur – med oppoverbakker. Ikke en direkte vanskelig oppgave i vårt distrikt, selv om Jæren er flat. Vi har en god del topper å velge blant. I løpet av de siste årene har det blitt en del turer opp til Bjørndalsfjellet og ned over Fjogstadnuten. En passe tur på litt under to timer og med noen høydemeter, både opp og ned.... Broderen anbefalte sterkt denne turen – denne gangen. Han ville bruke en kjent bakke for å finne ut hvor dårlig – eller god – form han egentlig var i. Vi ble fort enige om å møtes på parkeringsplassen ved Gramstad. Der var det en del andre biler en våre, men ikke slik «trengsel» som midt i koronatiden. Vi fikk greit plass. De første 500 meteren går på asfalt, slakt oppover, men så pass bratt at det utfordrer pust og puls. En grei bakke å få opp «dampen» i. Det merkes godt at det tar lengre tid å bli varm i kroppen etter som årene går. Det er bare noen meter fra gjerdeklyveren til den første bakken. Heldigvis er det lettere å holde «riktig» fart i terrenget. Siden det er omtrent 150 høydemeter til toppen gjelder det å regulerer tempo. Det gjør ikke alle – yngre – turgåere. Noen er i stand til omtrent å løpe opp bakkene. Det er i hvert fall ikke noe for oss. Alt går så meget bedre i godt vær .Når det i tillegg er tørt i bakken, skal det ikke mye til før det blir en alle tiders tur. Denne dagen perfekt turvær og det var tørt. Uten noen som helst problemer kom vi oss opp til toppen, og ut i vinden. Ikke sterk vind, men nok til at det ble kjølig. Siden vi ikke hadde vært så mye på tur sammen i det siste, ble det en del prating nedover bakkene. Det er hyggelig, og gjør turen enda bedre. Kjekt med selskap. Som vanlig la vi veien over Fjogstadnuten. Det er egentlig ikke mye til fjell – eller nut, men siden det står «nut» på kartet, bruker jeg navnet. Det virker i alle fall litt «imponerende». Broderen synes turen over Fjogstadnuten er en kjekk opplevelse. Det er liksom litt»hei» et stykke. Bare myr,sten svaberg og utsikt. Det tar ikke mange minuttene å krysse over denne lille heia, men helt grei å få med seg. Dalsnuten troner i vest. Det er ikke en stor utfordring å ta med denne også, men denne gangen ga broderen beskjed på forhånd at han ikke så syn på bakken opp til toppen av Dalsnuten. For ikke å snakke om samme bakke ned. Det siste stykket inn mot Gramstad går på god vei. Her er det enkelt å holde god fart. Vi fikk en kjapp tur tilbake til bilen fra Revholstjørnet. En grei tur og vi klarte turen på «vanlig» tid – broderen var fornøyd med det. Les hele artikkelen

Jeg tror muligens "Lysefjorden rundt" passer til dine ønsker. Sjekk Stavanger Turistforening sider. Selv holder jeg til på Blåfjellenden - et stykke fra fjorden, men både Blåstøldalen og Fidjadalen har også rester av gammel drift.

Mandagstur og alene. Hvor burde jeg ta på tur når ingen andre ville være med og det er mandag.. Det hadde alt blitt to rundturer i Madland i forrige uke Begge egentlig «en langtur» på godt over ti kilometer. En tur rundt Lifjellet var en mulighet, men det er en tur jeg har gått svært mange ganger. Lørdagens tur i heia, gjorde det klart at sommersesongen ikke helt er startet. Det vil antakelig ta et par uker til snøen er vekk i stien inn mot Blåfjellenden. Det vil antakelig ta nok en uke før det er mulig å ta turen mot Sandvatn. Det kan bli en av de seneste sesongåpningen de siste 30 årene. Jeg kan huske et par år med sen vær og sommer, men etter å ha sjekket, så blir 2020 blant de få skikkelig sene. I mellomtiden må det bli turer i lavlandet. Gramstad er en grei plass for en kjapp tur. Det er også mulig å få til turer på tre timer og mer. Jeg husker fortsatt bakken opp fra Holmavika til Øvre Eikenuten..... Den turen ble lang og tung fordi jeg tok en ny vei tilbake til Gramstad. Hva om jeg tok den planlagte turen denne gangen. Det burde være en grei tur, og sist jeg gjorde denne turen tok det omtrent tre timer. Jeg planla derfor å starte fra Gramstad for å gå veien inn til Revholstjørn. Derfra går det merket sti mot Dale og Resasteinen. Derfra mente jeg å gå over Skjørestadfjellet mot Dalevannet. Jeg går vanligvis en liten «omvei» nesten om Li før jeg går ned til Dalevann. Omveien er for å unngå den bratte bakken ned mot Dalevann. Den bakken er egentlig grei, men helt øverst er det litt bratt for meg. I tillegg er det en «glemt» sti nedover mot Dalevann, som jeg bare av og til finner. Forrige gang forsvant stien for meg, og jeg kunne tenke meg å sjekke opp hvor denne egentlig går. Det var en del folk på Gramstad, og noen få tok den gamle veien mot Dalsnuten. Ellers var det ikke mye folk. Oppover mot Resasteien, kunne jeg høre folk foran. Høyt volum og mange folk. En hel gjeng jenter – helsepersonell – på utflukt mot Resasteinen. Etter det traff jeg ingen før jeg igjen så en mann nede ved demningen ved Dalevann. Det var en god del bil nede på Dale, Og folk. Stien som forsvant, dukket opp denne gangen, og nå vet jeg hvor jeg går feil Det er en tydelig vei fra Li mot Dalevann. Den forsvinner i en myr og stien tar over på andre siden av myra. Det ser tilsynelatende ut til å gå en «vei» oppover, men det er «lureri». Jeg fant stien, og hadde ikke problemer med å komme ned til STF stien. Det er likevel ganske bratt nedover, og for min del går jeg forsiktig. Alene på tur, hvor det ikke ofte går andre, betyr forsiktig tråkking i bratte bakker. På andre siden av Dale er det også en bakke opp mot Dalsnuten og stien mot Resasteinen. Jeg gikk og tenkte på denne bakken. Det var ingen grunn til å se mørkt på stigningen mot Dalsnuten. Stien er grei å gå, den er lagt så pass i terrenget at jeg tok bakken helt uten for høy puls. Jeg hadd lurt på å legge inn en tur opp om Dalsnuten, det ble det ikke noe av. Jeg gikk korteste vei mot parkeringsplassen på Gramstad. 3 timer total – sånn omtrent. Det samme som jeg bruker rundt Lifjellet. En grei tur – litt lengre enn de «vanlige» turene etter hvert. Jeg kommer til å gå den rundturen flere ganger. Les hele artikkelen

Hvor lenge skoene holder er avhengig av hvor mye de blir brukt. Jeg har hatt en lang diskusjon med ALFA SKO AS, og jeg fikk ikke overbevist ALFA om at jeg hadde krav på nye Walk King når de ikke holdt mer enn omtrent 1 1/2 år. Skoene jeg sendte inn var nesten utslitt, mente ALFA. (Det jeg tror det som gjorde utslaget, var bildet at ti par sko som så likedan ut...)

Jeg tror du er inne på noe. Det kan muligens henge sammen med geografi... På østlandet er det så pass lite nedbør - normalt - at mange ikke tar ut i regnvær. Når folk, etter å ha brukt skoene en god stund, oppdager at de lekker, så føler de seg lurt. Vi på vestlandet, som bruker skoene ukentlig i fuktig vær, har fått med oss fordelen med Gore Tex langt flere ganger. Jeg har i alt for mange år brukt sko (Alfa Marka - M77) og gått med våte bein, til at jeg synes det er kjekt. (Og jeg vedlikeholdt skoene skikkelig - de ble satt inn med voks og pusset jevnlig. Det gjør jeg ikke lenger.)

Det er riktig at gore-tex`en ikke holder hele levetiden til ALFA Walk-King, men så lenge den er i orden, så er den i hvert fall vanntett..... (Membranen holder lengre i dag enn tidligere, og støvlene er "nesten" utslitt når gore-texen ryker. ) De nye skoene til ALFA - Impact, er fortsatt vanntett etter nesten et halvt års bruk.

Om du tar turen opp mot Haukeliseter (fra Ådneram, Lysebotn eller en annen plass), vil du oppleve et helt annet terreng en på vidda. Det er mye mer krevende, og avstanden mellom hyttene er oftest en grei dagsmarsj. (med untak at Hovatn og Vassdalstjørn)

Det er nesten umulig å si noe sikkert om snøforholdene i juli. Været betyr alt. Men.... Det er mer snø i høyden enn det har vært på mange år. Selv i et "normal" år vil det være mye snø rundt første uka i juli. Snøen er ofte grei å gå på, men blir det skikkelig varmt, hjelper det ikke en gang med truger. Slushen har ikke noe tak. I tillegg kan elver og bekker vokse seg så store på grunn av snøsmeltingen at det ikke er lett å krysse over. I tillegg er merker og stier ikke synlige, men gjemt under snø, så det krever kartkunnskap og GPS. (eller kompass) Alene på tur under slike forhold er ikke uten risiko.... Jeg er ikke helt sikker på hvilken rute du vil gå, men om du skal ende opp på Haukeliseter, så må du opp i høyden en del plasser. (Turistskaret fra Holmavatn, over toppen mot Blesjestadmoen, Kaldava, og Kyrksteinskaret på vei mot Jonstøl og egentlig hele strekket mellom Storevatn og Krossvatn.) Her vil det uansett været være store snøfenner rundt 6. juli.

Flott å høre at noen har tatt den turen. Jeg tror at det er mer vann i elvene nå enn da du gikk på grunn av snøsmeltingen, slik at det kan være "farlig" ved Fidjafossen: 2 meter til fossekanten og en meter ute. Jeg anbefaler heller ikke å gå Fidjadalen i snøsmeltingen på grunn av rasfaren. Jeg har selv opplevd ras ovenfor meg på en tur oppover.

Skal hilse til broderen Qaceren mente det kunne være et leddbånd eller noe som har fått en trykk fordi broderen har skrudd terrasse - pensjonister skal få andre til å gjøre slike ting.... Takk for flott kommentar til bildene. (Prøver å få horisonten i vater og unngå rystelser, og ikke alltid plassere "motivet" midt i søkeren. Og retter opp alt for stor kontrast. Det skal ikke mye til før bildene blir bedre enn gjennomsnittet.)

Mye snø og mye vann. Det ble ingen påske på Blåfjellenden, og etterhvert har jeg begynt å tvile på om det blir noen sommer. Våren kom forholdsvis tidlig hjemme, men det var kaldt. Kulde betyr snø i fjellet, og på 17. mai kom det 25cm nysnø. Denne nysnøen forsvant for, men den kom i tillegg til store snømengder fra før. Det er flere ting som kan hindre fot-turen tidlig på våren. Snøsmelting og mye vann er en ting, men snøfenner og løs snø er en annen ting. Det er lett å tråkke gjennom og ødelegge beina. Normalt vil det være faste og greie fenner i slutten av mai. Dette året har det vært skiføre til nå. Jeg sjekket snøkartet. Det viste fortsatt mye snø mellom Høgaleitet og Blåfjellenden. Nå trenger snøkartet ikke være helt pålitelig. Det var på tide å sjekke opp forholdene. Normalt går første turen innover til Blåfjellenden i siste uke av mai. En gang, i 2015, kom jeg meg ikke inn før 19. juni. Delvis på grunn av mye snø, men også på grunn av en fot i ulage. Jeg var i tvil om jeg skulle ta med mat og utstyr for en overnatting på hytta, eller om jeg skulle legge opp til en tur innover for å snu på halv-veien. Etter å ha sjekket Yr og diskutert med meg selv, fant jeg ut at jeg bare skulle gå innover for å se på forholdene. Det betyr lettere sekk og antakelig at jeg slipper å gå med våte sko dagen etter. Jeg mente det kunne være mye vann i Fossebekken og ved vaet øverst. Det var selvsagt ingen andre biler enn min på parkeringsplassen. Jeg kunne se spor oppover, og i en av hytten var det arbeidsfolk. Det ble tid til en liten prat. Det er ofte snefenner omtrent helt ned mot stien første gangen jeg går innover. I hvert fall i søkket ved den første bakken, og det er omtrent alltid nødvendig å gå over en eller flere fenner for å komme til topps i Oleskaret. Dette året kunne jeg enkelt gå rundt de få rester av snø som lå i stien opp mot toppen av skaret. Øverst, ble det den vanlige omveien for å unngå den bratte fonna i stien ned mot «porten til Olav». Nede på flaten og rund Fossebekktjørnene til Fossebekken, var det omtrent som normalt for første turen. Som oftest går et par uker tidligere... Fra jeg kunne se Fossebekken og videre oppover, var det fortsatt skiføre. Over 750 moh, hadde være så avgjort ikke kommet langt. Det var vinter helst. Siden sola steikte i nakken, og det ikke var snakk om noe vind av betydning, ble det likevel skikkelig varmt enkelte plasser, og der var snøen våt – sørpeføre. Fossebekken gikk stor. Det var fortsatt mulig å komme over, men ikke i stien, og ikke uten å tråkke i vann. Det er et stykke der vannet renner over et flatt svaberg, og her er det lett å komme fram, men med vann rundt støvlene som lett går over støvleskaftet. Nesten halv-veis, på 850 moh, snudde jeg. Videre innover var det mye snø. Selv med stor snøsmelting vil det være snø i stien til langt ut i juli. Etter min mening vil det være «dårlige» forhold for fot-tur til Blåfjellenden i hvert fall minst en eller muligens to uker til. Selv med sommerlige temperaturer og sol. Det gikk mye lettere å gå tilbake. Egne spor å tråkke i, gjør det hele greiere. Det var en gjeng på tur rett opp av hyttebyen. Jeg kunne også se spor av fol innover. Det var antakelig sauefolkene som sjekket forholdene. I hvert fall hadde de med hund, og brukte stav. Det ble omtrent tre timer i heia i brukbart vær. Selv om jeg ikke kom helt inn til hytta, vurderte jeg å kalle turen «første heietur i 2020», men jeg tror åpningen av sesongen 2020 får utstå til første gang jeg kommer helt inn. Les hele artikkelen

En kort rundtur fra Gramstad. Broderen var klar for tur på onsdag. Det vil si, han ønsket å teste kneet i noen bakker, og helst på en tur der han kunne korte inn om nødvendig. Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten er akkurat en slik tur. Ikke for lang, bare så vidt 8 kilometer. Ikke for mange høydemeter, men tross alt nesten 500 meter – både opp og ned... Kneet til broderen vil liksom ikke bli helt godt. Likevel ønsket han å teste det i noen bakker. En onsdagstur fra Gramstad var det han så for seg. Jeg hadde selvsagt ikke noe i mot det. Tur er helt klart populært. Det varen masse biler på parkeringsplassen da vi kom, og det rullet stadig inn nye biler. Ikke så mange tar turen oppover mot toppen av Bjørndalsfjellet, men stien oppover er likevel godt opptråkket. I dårlig vær er det mye sorpe og vann. Denne dagen var det forholdsvis bra vær da vi startet. Det var meldt om regn senere på dagen, men da håpet vi å være ferdig med turen. Sol og oppoverbakke betyr svette. For oss med langbukser, ble det varmt. Vi hadde valgt feil i dag. Vi skulle valgt kortbukse. Mange andre gikk i sommerklær, og helst uten jakker. På toppen var det likevel så pass kaldt at vi ikke tok noen lang pause. Vi satte kursen nedover ganske kjapt. Det var kjekt å være på tur igjen sammen med broderen. Det har ikke blitt så mange turer i det siste. Vi hadde en del å prate om, så det ble ingen «treningstur» bare en vanlig ordinær «kosetur». Nede på veien spurte jeg om vi skulle fortsette rundt, eller bare ta direkte ned til bilen. Broderen var ikke i tvil. Vi skulle også ta turen over Fjogstadnuten og ned til Revholstjørn før vi tok veien tilbake. Det er ingen lang «omvei». Det tar bare omtrent en halv time å gå denne ekstrarunden. Det er en bakke opp mot Fjogstadnuten. Den er ikke like lang og bratt som bakkene opp mot Bjørndalsfjellet, men de bakkene krever likevel litt kondisjon. God trening, mener broderen. Stien rundt Fjogstadnuten er langt fra så oppgått som opp mot toppen på andre siden av veien. Det går nok ikke så mange som går her som der. Vi, både broderen og jeg, synes turen er kjekk. Den gir en liten smak av fjell og vidde - «hei». Det er ikke en busk eller tre oppe på flaten. Bare stein, myr og svaberg. Slakt opp og ned. En grei «forlengelse». Fra Kvitemyr/Revholstjørn er det «motorvei» tilbake til parkeringsplassen ved Gramstad. Her er det lagt flat stein i stien på nordsiden av Revholstjørn og opp mot Dalsnuten. Et stykke oppover lia mot toppen av Dalsnuten er det «trapper» for at folk skal enkelt kunne nå toppen. Denne gangen tok vi ikke turen om Dalsnuten, men satte kursen direkte mot bilen. Det ble «nesen» to timer. Sammen med bakkene ga det en helt grei tur på en vanlig onsdag. Les hele artikkelen

Sol, sommer og flott tur. Bestyrerinnen var litt misunnelig på meg som hadde fått en rundtur i Madland. I flott vårvær. Det var noe hun godt kunne tenke seg å være med på, men det passet ikke helt fredagen. Været var fortsatt «sol og sommer» 2. pinsedag. Bestyrerinnen ville på tur, men var ikke helt sikker på hvor vi burde gå. Vi diskuterte flere forslag, men da jeg nevnte at vi selvsagt godt kunne ta en ny rundtur i Madland, var det ikke vanskelig å bli enig. Det var nærmest sommer. God temperatur, men litt dis høyt på himmelen. Hjemme var det noen grader kaldere på morgenen og lite sol. Værmeldingen var god. Var det vær for sommerklær – kort bukse og kortarmet bluse, eller skulle vi sikre med varmere klær. Heldigvis valgte vi sommerklær. Det var flotte forhold da vi sto på parkeringsplassen Vi valgte denne gangen å starte fra øverste parkeringsplass og gå runden motsatte vei av hva jeg hadde gjort tidligere. Det vil si å gå opp langs Fossebekken, fortsette innover til heimre Fisketjønn og videre mot Maribakken. Den første bratte og dryge bakken opp mot heia rundt Vådlandsnutene. Vi ville ikke bli alene i Madlandsheia denne dagen. Det var en gjeng som startet samtidig med oss, og det var mange biler både på den øvre og nedre parkeringsplassen. Mer biler enn jeg har sett på lenge. Madlandsheia er tydeligvis blitt populær igjen. Og det er vel fortjent. En tur i Madlandsområdet er virkelig en opplevelse. Både på grunn av naturen, men også fordi mange av stiene rundt i området er gamle og har en historie. Her gikk drifteveien mellom Ålgård og Hunnedalen. Her var det mange merkede stier for folk som oppholdt seg på Fisketjønnbu på 50 og 60 tallet. Siden det ikke lenger er en turistforeningshytte i Madlandsheia – Fisketjønnbu brant ned for noen år siden, så vil overnatting bety telt. Vi traff fire gruppe som var på vei mot bilen, og som hadde overnattet ute. Vi kunne også se telt nede ved midtre Fisketjønn. Over Maribakken er det «hei» med stein, lyngbakker, myrer og småvann. Når det i tillegg er blå himmel, enkelte snøflekker og nesten ikke vind, da kan det ikke bli stor bedre. Det ble en skikkelig flott opplevelse å gå innover heia mot Hanklatjørnå og Rolighetsvannet. Selv Rolighetsdalen og den jevne stigningen opp mot den siste bakken opp til Vådlandsnuten gikk greit. Det ble en liten stopp for å snakke med et par som var på vei med etter flere overnattinger ute. På toppene var det andre enn oss, de fleste ville ta rundturen, og flere var på tur i området for første gang. Det passet godt med en pause og mat på toppen. Både Bestyrerinnen og jeg hadde med litt mer enn vi vanligvis har med av drikke. Det meste gikk med, og i tillegg ble det påfyll i bekkene. Vi tok den vanlige veien nedover Høylandskaret mot indre Fisketjønn 322 høydemeter under toppen. Etter noen timer på beina, var det tungt å gå ned bakken, som ikke er lettere å komme opp... Den vanlige, og merkede stien mot bilene fra Fisketjønnene, går over til Sirdalsloen og videre ned bakken til nedre parkeringsplass. Det går også en umerket sti på sørsiden av både midtre og heimre Fisketjønn, og det er bru over Fossebekken. Stien går over myrer, og det kan være bløtt. Vi valgte å følge denne stien mot Fossebekken og mot øvre parkeringsplass. Selv om det var skikkelig tørt etter lite regn i omtrent en måned, så var myrene langs Fisketjønnene fortsatt våte. Vi hoppet litt rundt. Bestyrerinnen målte turen til nesten 14 kilometer, på skiltene står det litt over 11 kilometer. Vi brukte nesten 5 timer (inklusive pauser), og hadde en alle tiders dag. Det ble middag på Ålgård på vei hjem.... Les hele artikkelen

Med Vådlandnuten i omtrent vindstille. Det gode været fortsetter. Etter noen dager med litt regn, og noen skikkelige regnbøyer, vard et atter sol – og nesten sommer. Temperaturen var fortsatt nærmere 10 grader enn 20, og det var en kald vind. Lørdag lovet Yr mer sommerlige temperaturer, og det var på tide med en skikkelig tur i heia. Den første turen i 2020 – utenom turen til Fidjadalen med telt. Bestyrerinnen var ikke vilt begeistret. Hun kunne godt tenke seg å være med. Det var snakk om en tur til Vådlandsnuten i Madland. En plass bestyrerinnen virkelig setter pris på. Jeg måtte planlegge turen uten Bestyrerinnen. Vådlandsnuten sammen med Bynuten er noen av de flotteste toppturene i området. Vådlandsnuten med sine 811 meter over havet, den høyeste. Fra toppen er det utsikt til heia innover og ut til nordsjøen. Det er nesten tradisjon med en tur i Madland tidlig på våren. Som oftest til toppen av Vådlandsnuten, men det er også andre turer i området som kan brukes. Turen ned Tverromdalen som et godt eksempel. Dette året har det kommet mye sne i heia. Snøsmeltingen har omtrent ikke kommet i gang, og det er skikkelig høye brøytekanter på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Det er mulig å se Vådlandsnutene fra lang avstand. De er godt synlige omtrent fra hver enste høyde nede på Jæren. Vi ser rett på Vådlandsnutene fra Grudahøyden, der Bestyrerinnen og jeg ofte går. I vår har det vært nysnø og gamle fenner omtrent til nå. Normalt går første turen i Madland rundt 1. mai. Nå var det omtrent snøfritt. Det ville nok være snefenner fortsatt, men ikke mange og lange. Det var på tide med en tur, men uten bestyrerinne. Hun hadde andre planer for dagen. Jeg kom meg avgårde litt tidligere enn vanlig, og selv om det tar noe tid å kjøre opp til Madland, så var jeg igang før 11. Det var også et par, sammen med to hunder som startet samtidig med meg. De for oppover bakkene i et betydelig bedre tempo enn meg. Nede ved midterste Fisketjønn badet hundene, og jeg gikk forbi. Jeg tok følge med et nytt par et stykke oppover. Det lå noen små fenner helt øverst. Vi gikk rundt og kom opp til skiltet under toppen. Det er kjekt å se at dette skiltet fortsatt står. Det er noen år siden broderen og jeg fikk det på plass. Det ble folksomt på toppen. Utenom oss som kom opp fra Høylandsskaret, kom det også to + en fra Rolighetsdalen og Maribakken. På toppen måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg gå rett ned eller ta rundturen till Maribakken?. Alle de andre ville gå rundturen. To av de som kom fra Rolighetsdalen ville til og med ned Tverromdalen for å gå til Madlandsvatnet og opp til parkeringsplassen. Det er en drøy tur på opp mot 20 kilometer. Mesteparten i «tungt» terreng. Det ble selvsagt til at jeg gikk rundturen, og tok følge videre med paret jeg alt hadde gått sammen med opp til toppen. Det ble en fin tur nedover Rolighetsdalen. Et par snøfenner, en vi måtte over, og en vi gikk rundt. Bakken var tørr og det var lett å komme fram. Vi stoppet et stykke fra Maribakken. Det var virkelig greit å sitte i sola og se ut over heia og myrene. Rundturene i Madlandsheia er virkelig flotte. Jeg fant blomstrende Greplyng. Det er alltid en flott opplevelse. Ofte den første blomsten etter at snøen er godt. Det er snart klar for skikkelige turer i heia. På parkeringsplassen var det på tide å si «Takk for turen» til et kjekt turfølge. Vi hadde en alle tiders tur sammen. Les hele artikkelen

Tur med dårlig kne. Endelig ville broderen være med på tur igjen. Det var en stund siden, og vi pleier å gå sammen minst en gang i uka. Det var på tide. Broderen har slitt med flere ting. Det siste var at kneet ikke ville samarbeide. Det gjorde skikkelig vondt rett under kneet når han hadde vært ute og spasert. Selv om turen var rimelig kort – og flat. Det ville derfor ikke bli noen langtur denne dagen, men selv en kort tur var noe å se fram til. Broderen tenkte seg til Bjødnali, men over toppen mot Blåfjell. Det er muligens en litt kortere tur enn den opp Urdådalen. Det er i hvert fall en god del mer høydemeter. Broderen så for seg å teste kneet opp bakken og eventuelt snu om det skulle bli for galt. Vi har vært velsignet med flott vår vær i det siste, og selv om det har vært perioder med regn, så har det ikke blitt skikkelig vått i myrene og i stien. Det har vært skikkelig gode forhold for tur. Denne dagen var det ikke vår det var sommer. Helst kortbuksevær. I det flotte været var det også andre som ville på tur. Det startet en gjeng samtidig med oss, og vi snakket med gjengen oppe ved garden. De var også på samme rundtur som oss. Trærne har fått blader. Det er grønt på bakken. Vi fant mer enn de vanlige blomstene. Det luktet også einer nedover lia mot Bjødnali. Det er en sommerlukt for meg. Oppover bakkene mot toppen, spurte jeg broderen hvordan det var med kneet. Litt vondt, men ikke verre enn at han ville fortsette. Nedover bakkene mot Moldtjørnet, spurte jeg om det samme, og fikk samme svar. Vi gikk helt opp til garden, nærmest for å gjøre turen litt lengre. Det er ikke en spesielt lang tur. Bare en 7-8 kilometer. Bakken opp hjelper jo på, det blir liksom mer trening ut av turen med en skikkelig bakke. Det ble en tur uten stress. Vi tok det med ro oppover bakkene. Selvsagt ble det litt pusting og pesing, men pulsen kom langt fra opp mot topp. Nedover gikk broderen forsiktig, og det betyr selvsagt at det går rolig for seg. Fra Bjødnali og tilbake til bilen, er det vei for det meste. Selv om det er bakker ned, så kunne broderen holde en grei fart. Ikke som vanlig, for da er det litt små-springing nedover disse bakkene. Langs ånå på tilbakeveien mot bilen, ble det varmt. Her sto sola rett ned og det var ikke mye vind inne i skogen. Vi kunne gjerne hatt på kortbukser. Det ble en skikkelig sommer tur. Denne gangen hadde vi ikke sett på klokka. Det hadde blitt mye småprating underveis. Vi kom begge til bilene i god form og uten egentlig å kjenne turen i beina i det hele tatt. Det var antakelig rette turen for broderen, for han mente kneet ikke hadde blitt dårligere. Han var klar for nye turer etterhvert. Les hele artikkelen

En ny rundtur på Høgjæren. Sigbjørn min svoger, og ofte turfølge, gikk en tur på Høgjæren som var ukjent for meg. Siden jeg jo har tid til å å gå så mange turer som jeg ønsker, og været var bra, var det ingen ting i veien for å forsøke å gå i Sigbjørn sine fotspor. Det vil si å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn og så ta fatt på turen mot Steinkjerringå – «Mor Norge». En plass jeg har besøkt nok så mange ganger. Det har vært en tørr vår, og jeg lurte på hvilke sko jeg skulle velge for turen oppe på Høgjæren. Området er ikke helt uten myr og vann. Det er mange muligheter for å bli våt på beina – om jeg valgte lave sko, mente jeg. Jeg kjøpte et nytt par lette «trekkingsko» - halvhøye Merrell Gore-Tex sko. Det var muligens en grei tur å prøve de nye skoene. De «gamle» Salomon lave sko (med Gore-Tex) gir meg som regel vonde gnagsår de første gangene jeg bruker disse. Jeg tok likevel på de nye skoene. De må jo tas i bruk på et eller annet tidspunkt. Det var greit vær og god værmelding. Lite vind, 10 grader og det var ikke snakk om nedbør. Helt greit turvær, men det hadde regnet litt i det siste. Det kunne være bløtt enkelte plasser. På turen mot Holmavatn kunne jeg se at enkelte steder var graset alt skåret og lagt i silo. Det vil si at våren er omme, og at sommeren er kommet. (Nå melder YR om sommertemperaturer om tre dager, men det har YR gjort de siste fem dagene...) Midt i uka burde det ikke være så mange andre på tur. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg møtte likevel bare to stykker på hele turen. Fra Holmavatn til Steinkjerringå er det god sti, nærmest vei. Det er lagt klopper over de dypeste myrsøkkene og gangsteiner en del plasser. Det er helt greit å gå i lave sko her, og det gjør de fleste. Vanligvis blir det bare til at jeg snur ved «Mor Norge». Samme sti frem og tilbake. Noen hundre meter fra statuen er det stidele, og det er mulig å gå mot Synesvarden eller tilbake til Holmavatn. Denne gangen satte jeg kursen mot litle og store Vandavatnet. Det er ikke helt riktig at jeg ikke har vært her før, en gang for riktig lenge siden – omtrent 50 år, var jeg på tur med min svigerfar i dette området. Jeg husker ikke spesielt mye fra turen og terrenget. Det ville bli kjekt å gå på nesten nye veier. Landskapet og naturen er litt spesiell rundt Steinkjerringå. Flatt, nesten uten «bakker», selv om det er en del høydemeter opp og ned. Uten trær eller busker – utenom planteskog – granskog enkelte plasser. Mye myr og enkelte plasser var det vått. Spesielt inne i skogen rett før store Vandavatnet var det sorpet. Det er også ganske spesielt med torvmyrene, med klare spor ette torvskjæring. Torv var omtrent det eneste brensel det var mulig å få tak på til midten av forrige århundre. Alle boliger måtte ha sin egen torvbe. Det tok omtrent to dager å skjære nok torv for en vinter. Så måtte torven «stakkes» og bringes i hus. Alt i alt en del arbeid. Det var torvstakker i en myr ikke langt fra stien for noen år siden. Jeg mener det var Jærmuseet som sto for arbeidet. Etter å gått rundt både litle og store Vandavatnet endte jeg ut på en parkeringsplass ved Likholen. Fra der og et par kilometer tilbake mot Gauleiksvarden var det traktor vei. Det var enkelt å følge de blåmalte pinnene som sto langs veien, men noen plasser var det vanskelig å komme over uten å bli våt, og dette var i en «tørr» periode. Det bar gjennom en skogdott, og igjen ut på åpne flate høgjæren. Det siste stykket opp mot Gauleiksvarden gikk stien i slake svinger og fulgte «eskerne» små høydedrag i det myrete området. Som sagt, rimelig flatt, men likevel 50 høydemeter opp til toppen. Siste stykket gikk samme vei som jeg kom. God sti og ingen problemer, men etter 13-14 kilometer kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur. Les hele artikkelen

Bratte bakker og mye folk. Dagen etter langturen mot Resasteinen og rundt Dalsnuten var jeg tilbake på parkeringsplassen ved Gramstad. Jeg hadde ikke tenkt på noen langtur denne dagen. Bare en helt vanlig tur, men gjerne med litt bakker.... Det finnes noen bakker rundt Gramstad. De fleste stiene byr på en del høydemeter både opp og ned. Det er selvsagt mulig å gå noen turer uten spesielt mye stigning, men de vanligste stiene går til en eller annen topp. En god treningsrunde er å gå mot Lutsi for så å ta opp mot Mattirudlå. Bakken opp Rinda er bratt og lang. Ikke så bratt som den jeg gikk dagen før, men brattere enn det jeg liker. Bakken opp fra Holmavika mot Øvre Eikenuten var både lengre og brattere. Nå var den bakken inne i skogen, mens bakken mot Mattirudlå til dels er på blanke berget med lite mellom horisonten og stien. Eksponert er hva jeg kaller slike plasser. Likevel var den bakken jeg satte kursen mot denne dagen. Bakken opp mot Mattirudlå bød som vanlig på høy puls og noen krampaktige tak i staven. Det er litt rart det der, bare noe å holde i gjør det lettere å komme seg oppover på de bratteste stedene. Jeg var ikke alene som klatret opp bakken denne dagen. Jeg hadde følge fra parkeringsplassen av et par. De gikk omtrent like fort som meg, og i bunnen av bakken fikk de gå først. Jeg regnet med at folk som er omtrent 40 år yngre enn meg holder større fart i bakkene. Mot Bjørndalsfjellet var de et stykke foran. Nedover mot veien tok jeg paret igjen. Det viste seg at de ville på samme runden som meg. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Som en liten etterpåklatt, tok de muligens også med Dalsnuten. Det er jo ikke lange avstanden opp til Dalsnuten fra Kvitemyra og stien mot Gramstad, men når høyden komme i tillegg til at det skal gås både opp og ned, så betyr Dalsnuten omtrent en halv time i tillegg. Jeg hadde ingen planer om Dalsnuten denne dagen, Det fikk holde med tre topper, og omtrent to timer på tur. Det hadde liksom blitt nok 3 timers turer i det siste. Ved skiltet som viser 200 meter til toppen av Fjogstadnuten, så jeg paret oppe i bakken. Jeg valgte å gå videre uten den lille avstikkeren opp på toppen. Det var ingen andre som var på denne turen. Jeg kunne se at det hadde gått andre tidligere på dagen, men for min del var det en tur uten mye folk det strekket. Det ble litt annerledes nede ved Revholstjørn. Dalsnuten må være et av de mest besøkte turmålene i distriktet. Ikke i klasse med Prekestolen (av noen kalt preikestolen...), men godt besøkt. Den nye parkeringsplassen med omtrent dobbelt så mange plasser som den «gamle», kommer antakelig godt med i disse Koronatider. Alle skal jo på tur. Da jeg igjen sto på parkeringsplassen ved Gramstad, tok jeg en oppsummering. Beina kjentes ganske greie. Jeg hadde antakelig fått vondt noen plasser om jeg hadde tatt med Dalsnuten, Knærne var ikke i like god stand. Det hadde antakelig blitt litt for mye av det gode med Dalsnuten på toppen av den vanlige rundturen. Les hele artikkelen

Sjekket nettopp noen webcam i Hunnedalen og Sirdal. Det er fortsatt is på Hunnevann, og nærmest vinterforhold litt opp i høyden. Jeg tror du må montere ski på kanoen.... (Jeg tror ikke isen bære i det hele tatt.)